Jeg vil gjerne introdusere: Eller: «Jeg vil gjerne anbefale». Paulus ønsker tydeligvis å introdusere Føbe for de kristne i Roma for at de skal ta godt imot henne og få samme innstilling til henne som han selv hadde. (Ro 16:2) Det greske ordet som er brukt her, er beslektet med det greske ordet som Paulus brukte i 2Kt 3:1 i uttrykket «anbefalingsbrev». I bibelsk tid var det vanlig å bruke slike anbefalingsbrev for å introdusere en fremmed. Føbe, som var en tjener i menigheten i Kenkreai, kan ha vært den som overbrakte brevet fra Paulus til de kristne i Roma.

anbefalingsbrev: I det første århundre var man avhengig av brev fra en pålitelig kilde når en fremmed skulle introduseres og man skulle ha bekreftet hans eller hennes identitet eller myndighet. (Apg 18:27; se studienote til Ro 16:1.) Det var vanlig med slike brev, og man kunne finne standarder for hvordan de skulle utarbeides, i veiledninger om brevskriving. (Apg 28:21) Paulus’ poeng i 2Kt 3:1 er at han ikke trengte slike brev til eller fra korinterne som bevis for at han var en tjener for Gud. Han hadde hjulpet dem til å bli kristne og kunne derfor si: «Dere er selv vårt brev.» – 2Kt 3:2.

Dere er selv vårt brev: Dette er Paulus’ svar på det spørsmålet han stiller i det forrige verset. Det underforståtte svaret er: «Nei, vi trenger ikke noen skriftlig attest som gir oss myndighet til å være Guds tjenere. Dere er vårt levende anbefalingsbrev.» Den kristne menigheten i Korint var et bevis for at Paulus var en tjener for Gud.

skrevet i vårt hjerte: Paulus var glad i brødrene og søstrene i menigheten og bar dem med seg i sine tanker. Han hadde lært dem opp til å være offentlige vitner for Gud og Kristus, så de var et åpent brev, et brev som er kjent og blir lest av alle mennesker.

et brev fra Kristus, skrevet av oss ved vår tjeneste: Jesus Kristus utvalgte Paulus til å være «et redskap» og til å «bringe [Kristi] navn ut til [de ikke-jødiske] nasjonene» (Apg 9:15), og han brukte Paulus som sin tjener til å skrive et slikt anbefalingsbrev. Hver sabbat forkynte Paulus i Korint for å overbevise både jøder og grekere. (Apg 18:4–11) Paulus kunne ikke ha skrevet et slikt brev på eget initiativ, for Jesus hadde sagt til disiplene: «Atskilt fra meg kan dere ikke gjøre noe som helst.» – Joh 15:5.

på kjøttavler, nemlig på hjerter: Eller: «på tavler, på hjerter av kjøtt», eller: «på tavler av menneskehjerter». Moseloven var skrevet på steintavler. (2Mo 31:18; 34:1) I denne sammenhengen hentyder Paulus til lovpakten som en kontrast til den nye pakt, som det ble gitt løfte om i Jeremias profeti, der Jehova sier: «Jeg vil legge min lov i deres indre og skrive den i deres hjerte.» (Jer 31:31–33) I forbindelse med profetier om at Guds folk skulle bli utfridd fra fangenskapet i Babylon, sa Esekiel at Jehova skulle fjerne «steinhjertet», det vil si det uimottagelige hjertet, og gi dem «et hjerte av kjøtt», det vil si et mykt, føyelig og lydig hjerte, et hjerte som var mottagelig for Guds veiledning. – Ese 11:19; 36:26.

det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, kommer fra Gud: I denne sammenhengen har de greske ordene som er oversatt med «tilstrekkelig kvalifisert», grunnbetydningen «tilstrekkelig; nok». Når disse ordene brukes om mennesker, kan de bety «kompetent; i stand til; verdig». (Lu 22:38; Apg 17:9; 2Kt 2:16; 3:6) Hele uttrykket kunne også vært oversatt slik: «Det er Gud som setter oss i stand til å utføre dette arbeidet.» Et av disse greske ordene brukes i Septuaginta i 2Mo 4:10, som handler om at Moses ikke følte seg kvalifisert til å tale til farao. Ifølge den hebraiske teksten sa Moses: «Jeg har aldri vært en veltalende mann [bokst.: «en mann av ord»].» Men Septuaginta gjengir dette slik: «Jeg er ikke tilstrekkelig kvalifisert.» Jehova satte imidlertid Moses i stand til å utføre oppgaven. (2Mo 4:11, 12) På lignende måte blir kristne forkynnere gjort kvalifisert ved «en levende Guds ånd». – 2Kt 3:3.

tjenere: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. (Se studienote til Mt 20:26.) Her omtaler Paulus seg selv, Timoteus og alle salvede kristne som «tjenere for en ny pakt». (2Kt 1:1) De salvede er slike tjenere ved at de forkynner det gode budskap og underviser andre for å hjelpe dem til å komme inn i den nye pakt eller til å nyte godt av den. – Se studienote til Ro 11:13.

en ny pakt: Gjennom profeten Jeremia hadde Jehova forutsagt at det skulle komme «en ny pakt» som ville være annerledes enn lovpakten. (Jer 31:31–34) Lovpakten ble inngått mellom Jehova og det bokstavelige Israel, og den nye pakt er inngått mellom Jehova og det åndelige Israel. Moses var mellommann for lovpakten, og Jesus er Mellommann for den nye pakt. (Ro 2:28, 29; Ga 6:15, 16; He 8:6, 10; 12:22–24) Lovpakten ble gjort gyldig ved dyreblod, og den nye pakt ble gjort gyldig ved Jesu utøste blod, slik Jesus forklarte da han nevnte «den nye pakt» kvelden før sin død, 14. nisan i år 33. – Lu 22:20 og studienote; 1Kt 11:25.

ikke for en skriftlig lovsamling: Åndssalvede kristne er ikke tjenere for lovpakten, som blant annet ble skrevet på steintavler og senere ble skrevet av på bokruller. Den nye pakt bygger på ånden, det vil si Guds ånd. Den skrevne lovsamlingen dømte israelittene til døden, men tjenerne for den nye pakt blir ledet av Guds ånd til evig liv. Denne ånden hjelper dem til å fortsette å være trofaste og til å utvikle de egenskapene som er nødvendige for at de skal få sin evige belønning. – 2Kt 1:21, 22; Ef 1:13, 14; Tit 3:4–7.

tjener: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. Ordet blir brukt om Kristus (Ro 15:8), tjenere for Kristus (1Kt 3:5–7; Kol 1:23) og menighetstjenere (Flp 1:1; 1Ti 3:8) og også om hustjenere (Joh 2:5, 9) og myndighetspersoner (Ro 13:4).

min tjeneste: Da Jesus var her på jorden, befalte han disiplene sine å gjøre disipler av mennesker fra alle nasjoner. (Mt 28:19, 20) Paulus kalte dette arbeidet «forsoningens tjeneste». Sagt med Paulus’ ord «ber vi» mennesker i en verden som er fremmedgjort for Gud, om å «bli forsonet med Gud». (2Kt 5:18–20) Paulus tok sin tjeneste for nasjonene på alvor, men samtidig hadde han et inderlig ønske om at noen jøder også ville bli motivert til å ta de skrittene som var nødvendige for å bli frelst. (Ro 11:14) Grunnbetydningen av det greske ordet diakonịa er «tjeneste», og det beslektede verbet brukes noen ganger i Bibelen om personlige tjenester, for eksempel å varte opp ved bordet. (Lu 4:39; 17:8; Joh 2:5) Her sikter det til den kristne tjeneste. Det å gjøre noe for å dekke andres åndelige behov er en opphøyd form for tjeneste.

den nye pakt ... gyldig ved mitt blod: Lukas er den eneste evangelieskribenten som tar med at Jesus ved denne anledningen snakket om ‘en ny pakt’, en hentydning til Jer 31:31. Den nye pakt, mellom Jehova og de salvede kristne, trådte i kraft på grunnlag av Jesu offer. (He 8:10) Jesus brukte her ordene «pakt» og «blod» på en måte som minner om hvordan Moses brukte disse ordene da han handlet som mellommann i forbindelse med at lovpakten med Israel ble innstiftet ved Sinai-fjellet. (2Mo 24:8; He 9:19–21) Slik lovpakten mellom Gud og nasjonen Israel ble gjort gyldig ved blodet av okser og geiter, ble den nye pakt som Jehova skulle inngå med det åndelige Israel, gjort gyldig ved Jesu blod. Denne pakten trådte i kraft overfor det åndelige Israel på pinsedagen i år 33 evt. – He 9:14, 15.

Den lovsamlingen som fører til død: Det vil si Moseloven. Loven gjorde klart hva som var lovbrudd, eller synd. (Ga 3:19) Det kunne derfor sies om den at den «dømmer til døden». (2Kt 3:6; Ga 3:10) Lovpakten var en skygge av den nye pakt, som Jeremia hadde forutsagt (Jer 31:31–33), og som Paulus sikter til da han skriver at «ånden [skulle] bli gitt». (2Kt 3:8) Den nye pakt er bedre enn lovpakten, for de som er med i den nye pakt, er disipler av livets Hovedformidler, Jesus Kristus. Den nye pakt fører derfor til liv, ikke til død. – Apg 3:15.

med en slik herlighet: I denne passasjen (2Kt 3:7–18) drøfter Paulus at den nye pakt har langt større herlighet enn den gamle pakt. At dette er temaet for denne delen av drøftelsen hans, framgår av at han i disse versene bruker greske ord for «herlig» og «herlighet» 13 ganger. Det greske substantivet som er gjengitt med «herlighet», betydde opprinnelig «mening; omdømme», men fikk i De kristne greske skrifter betydningen «herlighet; prakt; storslagenhet».

den lovsamlingen som fører til fordømmelse: Her sikter Paulus igjen til Moseloven, som «dømmer til døden». (2Kt 3:6; se studienote til 2Kt 3:7.) Paulus omtaler den nye pakt som den tjenesten som fører til rettferdighet. Åndssalvede kristne som er med i den nye pakt, stråler med en åndelig herlighet som er langt større enn den bokstavelige herligheten man kunne se da Moseloven ble gitt. Dette gjør de ved å gjenspeile Guds egenskaper. Den nye pakt gjør at man «kan få sine synder tilgitt», og den skaffer til veie «et kongelig presteskap» til velsignelse for hele menneskeheten. De gode virkningene av den nye pakt er derfor langt bedre enn virkningene av lovpakten, som ikke kunne føre til rettferdighet. – Mt 26:28; Apg 5:31; 1Pe 2:9.

Den lovsamlingen som fører til død: Det vil si Moseloven. Loven gjorde klart hva som var lovbrudd, eller synd. (Ga 3:19) Det kunne derfor sies om den at den «dømmer til døden». (2Kt 3:6; Ga 3:10) Lovpakten var en skygge av den nye pakt, som Jeremia hadde forutsagt (Jer 31:31–33), og som Paulus sikter til da han skriver at «ånden [skulle] bli gitt». (2Kt 3:8) Den nye pakt er bedre enn lovpakten, for de som er med i den nye pakt, er disipler av livets Hovedformidler, Jesus Kristus. Den nye pakt fører derfor til liv, ikke til død. – Apg 3:15.

la et slør over ansiktet: Paulus forklarer at Moses la et slør over ansiktet på grunn av israelittenes fysiske tankegang og dårlige hjertetilstand. (2Kt 3:7, 14) Israelittene var Guds utvalgte folk, og Jehova ville at de skulle stå i et nært forhold til ham. (2Mo 19:4–6) Men til forskjell fra Moses, som talte med Jehova «ansikt til ansikt» (2Mo 33:11), hadde de ikke lyst til å se på det som bare var et gjenskinn av Guds herlighet. I stedet for å vende sitt hjerte og sinn mot Jehova i kjærlighet og hengivenhet, snudde de seg på en måte bort fra ham.

israelittene: Bokstavelig: «Israels sønner». – Se Ordforklaringer: «Israel».

opplesningen fra Loven og Profetene: I det første århundre evt. var det slik opplesning «hver sabbat». (Apg 15:21) Ett trekk ved tilbedelsen i synagogen var at man framsa Shema, som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen. (5Mo 6:4–9; 11:13–21) Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første skriftstedet som ble brukt: «Hør [Sjemạʽ], Israel: Jehova vår Gud er én Jehova.» (5Mo 6:4) Den viktigste delen av gudstjenesten var opplesningen av Toraen (de fem Mosebøkene). I mange synagoger var denne opplesningen lagt opp slik at man leste igjennom hele Loven i løpet av ett år, i andre tok det tre år. Deler av Profetene ble også lest høyt og forklart. Når opplesningen var ferdig, ble det holdt et foredrag. Det var etter en slik opplesning i synagogen i Antiokia i Pisidia at Paulus ble oppfordret til å komme med noen oppmuntrende ord til dem som var til stede. – Se studienote til Lu 4:16.

det som Moses skrev: Jakob henviste til Moses’ skrifter, som ikke bare omfattet selve Loven. De inneholdt også beretninger om hvordan Gud hadde handlet med sitt folk, og uttalelser fra før Loven ble gitt, som viste hva som var Guds vilje. I 1. Mosebok får man for eksempel et tydelig bilde av hvordan Gud ser på det å spise blod, på utroskap og på avgudsdyrkelse. (1Mo 9:3, 4; 20:2–9; 35:2, 4) På denne måten gjorde Jehova kjent prinsipper som er bindende for alle mennesker, både jøder og ikke-jøder. Den konklusjonen som står i Apg 15:19, 20, ville ikke «gjøre det vanskelig» for hedningkristne, for den påla dem ikke å følge de mange kravene i Moseloven. Den viste også respekt for samvittigheten til jødekristne, som i årenes løp hadde hørt Moses’ ord bli lest opp i synagogene hver sabbat. (Se studienoter til Lu 4:16; Apg 13:15.) Den avgjørelsen som ble foreslått, ville styrke båndene mellom de jødiske og de ikke-jødiske kristne.

deres sinn ble sløvet: Fordi israelittene ved Sinai-fjellet ikke vendte sitt hjerte fullt ut til Jehova, ble «deres sinn», eller deres forstandsevner, «sløvet», eller bokstavelig «gjort hardt». Det samme gjaldt de jødene som fortsatte å holde Moseloven etter at Gud, gjennom Jesus, hadde avskaffet den. De oppfattet ikke at Loven pekte fram til Jesus. (Kol 2:17) Paulus bruker sløret i overført betydning om noe som hindrer folk i å se eller forstå noe. Dette sløret kunne fjernes bare ved hjelp av Kristus, det vil si bare ved at de anerkjente Jesus som Messias og viste tro på ham. Først da kunne de få en klar forståelse av Guds hensikter. – Lu 2:32.

når det blir lest fra den gamle pakt: Paulus sikter til lovpakten, som står nedskrevet i 2. Mosebok til 5. Mosebok. Den utgjør bare en del av De hebraiske skrifter. Han kaller den «den gamle pakt» fordi den ble erstattet av «en ny pakt» og ble opphevet på grunnlag av Jesu død på torturpælen. – Jer 31:31–34; He 8:13; Kol 2:14; se studienoter til Apg 13:15; 15:21.

ligger det et slør over deres hjerte: Jødene avviste det gode budskap som Jesus forkynte. Da Loven ble lest, forsto de derfor ikke at den ledet dem til Kristus. De leste de inspirerte Skrifter, men manglet både tro og ydmykhet og en rett hjertetilstand. For å få «sløret tatt bort» var de nødt til å vende om til Jehova i ydmykhet og oppriktighet, i helhjertet lydighet og kjærlighet, og innse at en ny pakt hadde trådt i kraft. – 2Kt 3:16.

når man vender om til Jehova: I denne passasjen (2Kt 3:7–18) drøfter Paulus at den nye pakt har langt større herlighet enn den lovpakten som ble inngått med Israel og hadde Moses som mellommann. Paulus hentyder til det som er omtalt i 2Mo 34:34. Det greske verbet som i 2Kt 3:16 er oversatt med «vender om», betyr bokstavelig «å komme (dra) tilbake, å snu om». (Apg 15:36) Når det brukes i åndelig forstand, kan det sikte til at man vender om til Gud og slutter å følge en urett handlemåte. (Apg 3:19; 14:15; 15:19; 26:18, 20) I denne sammenhengen innebærer det å ‘vende om til Jehova’ at man vender om til ham i ydmykhet og oppriktighet, i helhjertet lydighet og kjærlighet, og innser at en ny pakt har trådt i kraft. Ettersom 2Kt 3:14 viser at det symbolske sløret kan fjernes «bare ved hjelp av Kristus», innebærer det å vende om til Jehova også at man anerkjenner Jesu Kristi rolle som Mellommann for den nye pakt. – Se Tillegg C3 innledning; 2Kt 3:16.

Gud er en Ånd: Det greske ordet pneuma sikter her til en åndeperson. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Bibelen viser at Gud, den herliggjorte Jesus og englene er ånder. (1Kt 15:45; 2Kt 3:17; He 1:14) En ånd har en helt annen eksistensform enn det mennesker har, og er usynlig for menneskeøyne. Åndepersoner har en kropp, «en åndelig kropp», som står langt over «en fysisk kropp». (1Kt 15:44; Joh 1:18) Bibelskribentene sier riktignok om Gud at han har ansikt, øyne, ører, hender og så videre, men dette er billedspråk som skal hjelpe oss mennesker til å forstå hvordan Gud er. Bibelen viser tydelig at Gud er en person med en personlighet. Han holder dessuten til et sted som er utenfor den fysiske verden, og derfor kunne Kristus si at han skulle ‘gå til sin Far’. (Joh 16:28) I He 9:24 står det at Kristus «gikk inn i selve himmelen, slik at han ... trer fram for Gud for vår skyld».

Jehovas ånd: Uttrykket «Jehovas ånd» forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter. (Man finner eksempler på dette i Dom 3:10; 6:34; 11:29; 13:25; 14:6; 15:14; 1Sa 10:6; 16:13; 2Sa 23:2; 1Kg 18:12; 2Kg 2:16; 2Kr 20:14; Jes 11:2; 40:13; 63:14; Ese 11:5; Mi 2:7; 3:8.) Uttrykket «Jehovas ånd» står i Lu 4:18 som en del av et sitat fra Jes 61:1. Der og i andre sitater fra De hebraiske skrifter bruker den hebraiske grunnteksten tetragrammet sammen med ordet for «ånd». I Tillegg C1 og C3 innledning; Apg 5:9 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas ånd» i hovedteksten selv om det i eksisterende greske håndskrifter til Apg 5:9 står «Herrens ånd».

Jehova er Ånden: Denne uttalelsen ligner på Jesu uttalelse i Joh 4:24: «Gud er en Ånd.» Det greske ordet pneuma sikter her til en åndeperson. – Se Ordforklaringer: «Ånd» og studienote til Joh 4:24; se også Tillegg C3 innledning; 2Kt 3:17.

der Jehovas ånd er, der er det frihet: Paulus minner her trosfellene sine på hvem som er Kilden til ekte frihet, nemlig Skaperen av alle ting, den eneste som har absolutt og ubegrenset frihet. Man oppnår ekte frihet «når man vender om til Jehova», det vil si får et personlig forhold til ham. (2Kt 3:16) Den friheten som «Jehovas ånd» gir, er mer enn frihet fra bokstavelig slaveri. «Jehovas ånd» frigjør fra slaveri under synd og død og fra slaveri under falsk religion og skikker som har med falsk religion å gjøre. (Ro 6:23; 8:2) Guds hellige ånd fører også til ekte frihet ved at den hjelper de kristne til å utvikle egenskaper som er helt nødvendige for frihet. – Ga 5:22, 23.

Jehovas ånd: Det vil si Jehovas virksomme kraft. (Se studienote til Apg 5:9.) I Tillegg C1 og C3 innledning; 2Kt 3:17 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker Guds navn i hovedteksten.

reflekterer lik speil: Håndspeil ble før i tiden laget av slike metaller som bronse eller kobber. Overflaten ble ofte blankpolert, så den skulle reflektere godt. Åndssalvede kristne reflekterer lik speil Guds herlighet, som skinner på dem fra Jesus Kristus. De blir ‘forvandlet til det bildet’ som blir formidlet av Jehovas Sønn. (2Kt 4:6; Ef 5:1) Ved hjelp av den hellige ånd og Bibelen skaper Gud i dem «den nye personlighet», som gjenspeiler hans egne egenskaper. – Ef 4:24; Kol 3:10.

Jehovas herlighet: Det greske ordet som her er gjengitt med «herlighet» (dọksa), betydde opprinnelig «mening; omdømme», men slik det er brukt i De kristne greske skrifter, fikk det betydningen «herlighet; prakt; storslagenhet». Det tilsvarende ordet på hebraisk (kavọdh) har grunnbetydningen «tyngde» og kan sikte til alt som får en person eller en ting til å virke viktig eller imponerende. Når det er snakk om Guds herlighet, kan ordet derfor sikte til et imponerende vitnesbyrd om hans allmakt. Det hebraiske ordet for «herlighet» blir brukt sammen med tetragrammet over 30 ganger i Bibelen. Man finner eksempler på dette i 2Mo 16:7; 3Mo 9:6; 4Mo 14:10; 1Kg 8:11; 2Kr 5:14; Sl 104:31; Jes 35:2; Ese 1:28; Hab 2:14. – Se Tillegg C3 innledning; 2Kt 3:18.

med stadig større herlighet: Bokstavelig: «fra herlighet til herlighet». Åndssalvede kristne gjenspeiler mer og mer av Jehovas herlighet etter hvert som de gjør åndelige framskritt. De blir forvandlet til bildet av Gud, som blir reflektert av hans Sønn, «Kristus, som er Guds bilde». (2Kt 4:4) Det er verdt å merke seg at Paulus bruker det greske verbet som er oversatt med «forvandlet» (metamorfọo), også i sitt brev til romerne. – Se studienote til Ro 12:2.

slik som Jehova, Ånden, gjør det: Denne gjengivelsen er i harmoni med den første delen av 2Kt 3:17, som sier at «Jehova er Ånden». (Se studienote.) Men det er også mulig å gjengi denne delen av verset med «slik som Jehovas ånd gjør det». Grammatisk sett er begge gjengivelsene riktige. – Se Tillegg C3 innledning; 2Kt 3:18.

bli forvandlet ved å fornye deres sinn: Det greske verbet for «bli forvandlet» er metamorfọo. (På mange språk finnes ordet «metamorfose», som kommer fra dette greske ordet.) Det greske ordet for «sinn» som er brukt her, betegner i bunn og grunn tenkeevnen, men det kan også brukes om en persons tenkemåte eller innstilling. Uttrykket ‘fornye sinnet’ sikter til at en person forandrer sine mentale tilbøyeligheter, innerste holdninger og følelser. Hvor omfattende denne forandringen er, framgår tydelig av det verbet som brukes her, gjengitt med «bli forvandlet». Det samme verbet brukes i Mt 17:2 og Mr 9:2, der det står at Jesus ‘ble forvandlet’. (Se studienote til Mt 17:2.) Denne forvandlingen var ikke en overfladisk forandring. Nei, Jesus ble fullstendig forandret, i den grad at det kunne sies at han allerede ‘hadde makten’, selv om han på det tidspunktet ennå ikke var blitt Konge i «Guds rike». (Mr 9:1, 2) Dette greske ordet brukes også i 2Kt 3:18 om den åndelige forvandlingen de salvede kristne gjennomgår. Da Paulus oppfordret de kristne til å fornye sitt sinn, siktet han derfor til en vedvarende indre forvandling som ville føre til at de tenkte på en helt ny måte, nemlig i samsvar med Guds tanker.

Jehova er Ånden: Denne uttalelsen ligner på Jesu uttalelse i Joh 4:24: «Gud er en Ånd.» Det greske ordet pneuma sikter her til en åndeperson. – Se Ordforklaringer: «Ånd» og studienote til Joh 4:24; se også Tillegg C3 innledning; 2Kt 3:17.