Apostlenes gjerninger 28:1–31

28  Da vi hadde kommet oss i sikkerhet, fikk vi vite at øya het Malta.+  Innbyggerne der viste oss en helt spesiell vennlighet. De tok seg godt av oss alle sammen, og de tente et bål, for det regnet og var kaldt.+  Men da Paulus sanket sammen en bunt med kvister og la dem på bålet, kom en hoggorm ut på grunn av varmen og bet seg fast i hånden hans.  Da innbyggerne fikk se det giftige dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Denne mannen er sikkert en morder, og selv om han ble reddet fra havet, har Rettferdigheten ikke gitt ham lov til å fortsette å leve.»  Men han ristet ormen av seg, inn i ilden, og ble ikke skadet.  De regnet med at armen hans skulle hovne opp, eller at han plutselig skulle falle død om. Men etter at de hadde ventet lenge og så at det ikke skjedde noe med ham, forandret de mening og begynte å si at han var en gud.+  Øyas fremste mann, som het Pụblius, hadde noen jordeiendommer i nærheten av dette stedet. Pụblius tok vennlig imot oss, og vi fikk være gjester hos ham i tre dager.  Akkurat da lå faren hans til sengs med feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, og han ba, la hendene på ham og helbredet ham.+  Etter at dette hadde skjedd, begynte også de andre på øya som var syke, å komme til ham, og de ble helbredet.+ 10  De viste oss ære ved å gi oss mange gaver, og da vi skulle seile ut, overlesset de oss med ting vi trengte. 11  Etter tre måneder seilte vi ut med et skip som hadde «Zevs’ sønner» som gallionsfigur. Skipet var fra Alexandria og hadde overvintret på øya. 12  Vi la til land i Syrakụs og ble der i tre dager, 13  og derfra seilte vi videre og kom til Rẹgium. Neste dag ble det sønnavind, og vi nådde Putẹoli den andre dagen. 14  Her fant vi noen brødre, og de ba oss om å bli hos dem i sju dager. Deretter fortsatte vi mot Roma. 15  Brødrene i Roma hørte nyhetene om oss og kom helt til Ạppius-torget og De tre vertshus for å møte oss. Da Paulus fikk se dem, takket han Gud og fikk nytt mot.+ 16  Til slutt kom vi til Roma, og Paulus fikk lov til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham. 17  Tre dager senere tilkalte han jødenes fremste menn. Da de var samlet, sa han til dem: «Menn, brødre, selv om jeg ikke hadde gjort noe imot folket vårt eller våre forfedres skikker,+ ble jeg tatt til fange i Jerusalem og overgitt til romerne.+ 18  Etter at disse hadde forhørt meg,+ ønsket de å løslate meg, for jeg hadde ikke gjort noe som fortjente dødsstraff.+ 19  Da jødene protesterte, ble jeg nødt til å anke til keiseren,+ men ikke fordi jeg ville komme med en anklage mot min nasjon. 20  Derfor har jeg bedt om å få se dere og snakke med dere, for det er på grunn av Israels håp jeg er bundet med denne lenken.»+ 21  De sa til ham: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judẹa, og ingen av de brødrene som har kommet derfra, har rapportert eller sagt noe negativt om deg. 22  Men vi synes det er riktig å høre deg selv fortelle hvilke tanker du har, for vi vet at denne sekten+ blir motsagt overalt.»+ 23  De avtalte en dag da de skulle møtes hos ham, og enda flere av dem kom til ham der han bodde. Fra morgen til kveld forklarte han saken for dem ved å vitne grundig om Guds rike, og ut fra både Moseloven+ og Profetene+ prøvde han å overbevise dem om at de burde tro på Jesus.+ 24  Noen begynte å tro på det han sa, andre trodde ikke. 25  Fordi de var uenige med hverandre, begynte de å gå derfra, og Paulus kom med denne ene kommentaren: «Den hellige ånd sa treffende gjennom profeten Jesaja til forfedrene deres: 26  ‘Gå til dette folket og si: «Dere skal høre, men slett ikke forstå, og dere skal se, men slett ikke oppfatte.+ 27  For dette folkets hjerte er blitt uimottagelig,* og med ørene har de hørt uten å reagere, og de har lukket øynene. Derfor kan de ikke se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og vende om, så jeg kan helbrede dem.»’+ 28  Dere skal derfor vite at dette budskapet om frelse fra Gud er blitt sendt ut til nasjonene.+ De kommer til å høre på det.»+ 29  —— 30  Så ble han to hele år i det huset han hadde leid,+ og han tok vennlig imot alle som kom til ham. 31  Og med stor frimodighet forkynte han for dem om Guds rike+ og underviste om Herren Jesus Kristus,+ uten at noen hindret ham.

Fotnoter

Bokst.: «ble gjort tykt (fett)».

Studienoter

Adriahavet: På Paulus’ tid sto dette navnet for et større område enn det vi i dag kaller Adriaterhavet. Ifølge den greske geografen Strabon har havet navn etter byen Atria, som lå ved munningen av elven Po, ved den bukta som nå heter Veneziabukta. (Geography, 5, I, 8) Byen Adria i dagens Italia ligger et lite stykke fra kysten. Det ser ut til at navnet Adriahavet til å begynne med ble brukt bare om havområdene nærmest datidens Atria, men at det litt etter litt kom til å omfatte mer. Til slutt omfattet det både det havet vi i dag kaller Adriaterhavet, Det joniske hav og den delen av Middelhavet som ligger øst for Sicilia (og Malta) og vest for Kreta. – Se Tillegg B13.

Malta: Den greske teksten bruker betegnelsen Melịte, som man i flere hundre år har ment er den samme øya som dagens Malta. Det skipet som Paulus reiste med, ble tvunget sørover av sterk vind, fra Knidos på den sørvestlige spissen av Lilleasia til sørsiden av Kreta. (Apg 27:7, 12, 13, 21) I Apg 27:27 står det at skipet «ble kastet hit og dit på Adriahavet», som på Paulus’ tid sto for et større område enn det vi i dag kaller Adriaterhavet. Det omfattet også Det joniske hav og den delen av Middelhavet som ligger øst for Sicilia og vest for Kreta, og dermed havet ved dagens Malta. (Se studienote til Apg 27:27.) Med tanke på vindretningen i den stormen som ble kalt Eurakylon (Apg 27:14), er det sannsynlig at skipet ble drevet vestover og forliste på øya Malta, sør for Sicilia. I årenes løp har bibelkommentatorer hatt forskjellige meninger om hvilken øy som tilsvarer den Melịte som er nevnt i Bibelen. Én teori går ut på at det kan ha vært en øy i nærheten av Korfu, på vestkysten av Hellas. En annen teori tar utgangspunkt i det greske ordet Melịte og går ut på at det er snakk om Melita Illyrica, nå kjent som Mljet, som ligger i Adriaterhavet, utenfor kysten av Kroatia. Men i betraktning av Bibelens beskrivelse av reisen er det lite sannsynlig at skipet dreide og seilte så langt nord som til Korfu eller Mljet. – Se Tillegg B13.

utlendinger: Eller: «ikke-grekere». I noen bibeloversettelser er det greske ordet bạrbaros som er brukt her, gjengitt med «barbarer». Gjentagelsen bar bar i det greske ordet overbrakte tanken om stamming, babling, uforståelig prat. Opprinnelig brukte grekerne derfor dette ordet om utlendinger som snakket et annet språk. På den tiden hadde ikke ordet «barbar» betydningen «uvitende eller usivilisert person» eller «vill, grusom og rå person», og det ble heller ikke brukt som uttrykk for forakt. Ordet bạrbaros betegnet rett og slett ikke-grekere til forskjell fra grekere. Noen jødiske skribenter, deriblant Josefus, regnet seg selv blant dem som begrepet omfattet. Romerne kalte seg selv barbarer til de antok den greske kulturen. Det var altså i denne nøytrale betydningen Paulus brukte det greske ordet bạrbaros i et uttrykk som omfattet alle mennesker: «både grekere og utlendinger».

Innbyggerne der: Eller: «De fremmedspråklige menneskene». I noen eldre bibeloversettelser er det greske ordet som er brukt her, bạrbaros, gjengitt med «barbarene». Gjentagelsen bar bar i det greske ordet overbrakte tanken om stamming, babling, uforståelig prat. Opprinnelig brukte grekerne derfor dette ordet om utlendinger som snakket et annet språk. På den tiden hadde ikke ordet «barbar» betydningen «uvitende eller usivilisert person» eller «vill, grusom og rå person», og det ble heller ikke brukt som uttrykk for forakt. Ordet bạrbaros betegnet rett og slett ikke-grekere til forskjell fra grekere. Noen jødiske skribenter, deriblant Josefus, regnet seg selv blant dem som begrepet omfattet. (Jewish Antiquities, XIV, 187 [x, 1]; Against Apion, I, 58 [11]) Romerne kalte seg selv barbarer til de antok den greske kulturen. Her blir ordet brukt om innbyggerne på Malta, som tydeligvis snakket sitt eget språk, sannsynligvis punisk, et språk som ikke lignet på gresk. – Se studienote til Ro 1:14.

vennlighet: Eller: «menneskevennlighet». Det greske ordet filanthropịa betyr bokstavelig «menneskekjærlighet». Slik vennlighet kan romme tanken om det å ha oppriktig interesse for andre og å vise gjestfrihet ved å dekke andres behov og sørge for at de har det bra. Som det framgår av dette verset, kan mennesker vise denne egenskapen også før de er blitt kjent med Jehova. Det står om et lignende eksempel i Apg 27:3, der det beslektede ordet filanthrọpos brukes om den måten offiseren Julius behandlet Paulus på. I Tit 3:4 brukes det greske ordet filanthropịa om Jehovas følelser. Der er det gjengitt med «kjærlighet til menneskene».

en hoggorm: I dag finnes det ikke hoggormer på Malta. Men som denne beretningen viser, kjente innbyggerne i det første århundre til disse slangene. Det kan være miljøforandringene opp gjennom århundrene eller befolkningsveksten som er skyld i at hoggormene har forsvunnet fra Malta.

Rettferdigheten: Det greske ordet som her er oversatt med «Rettferdigheten», er dịke. Det kan sikte til en gudinne som var en personifisering av hevnende rettferdighet, eller til begrepet rettferdighet. I gresk mytologi var Dike navnet på rettferdighetens gudinne. Man trodde at hun fulgte med på hva menneskene gjorde, og at hun fortalte Zevs om urettferdige ting som var holdt skjult, slik at de skyldige kunne bli straffet. Innbyggerne på Malta kan ha tenkt at Paulus nå, etter å ha overlevd skipbruddet, ble innhentet av guddommelig rettferdighet og straffet ved hjelp av en slange.

Zevs’ sønner: Ifølge gresk og romersk mytologi var «Zevs’ sønner» (gresk: Diọskouroi) Kastor og Polydevkes, tvillingsønner av guden Zevs (Jupiter) og dronning Leda av Sparta. De ble blant annet regnet som sjømennenes beskyttere og redningsmenn. Denne opplysningen om gallionsfiguren på skipet er enda en indikasjon på at beretningen er skrevet av et øyenvitne.

Syrakus: En by med en god havn på Sicilias sørøstkyst, i dag kalt Siracusa. Ifølge den greske historieskriveren Thukydid ble byen grunnlagt av korinterne i 734 fvt. Syrakus var fødebyen til noen av oldtidens kjente personer. Matematikeren Arkimedes, for eksempel, ble født der. I 212 fvt. ble Syrakus erobret av romerne. – Se Tillegg B13.

Puteoli: Denne viktige havnebyen sørøst for Roma lå cirka 10 km vestsørvest for Napoli og kalles i dag Pozzuoli. Man kan fremdeles se omfattende ruiner av en gammel molo der. Josefus omtaler stedet ved det gamle navnet Dicaearchia og sier at det fantes en jødisk koloni der. (Jewish Antiquities, XVII, 328, xii, 1) Paulus var innom Puteoli da han var på vei til Roma for å bli ført fram for keiseren omkring år 59. Skipet kom fra Regium (som i dag heter Reggio di Calabria), en havneby på sørspissen av Italia, rett overfor Sicilia, omkring 32 mil sørsørøst for Puteoli. I Puteoli traff Paulus og reisefellene hans noen kristne brødre som ba dem om å bli hos dem i en uke. (Apg 28:14) Dette tyder på at Paulus hadde en viss frihet selv om han var fange. – Se Tillegg B13.

Deretter fortsatte vi mot Roma: Reisen fra Puteoli til Roma, som lå 245 km unna, kan ha tatt opptil en uke. Fra Puteoli gikk Paulus og reisefellene hans sannsynligvis til Capua, og derfra kan de ha fulgt landeveien Via Appia den 212 km lange strekningen til Roma. Via Appia var oppkalt etter den romerske statsmannen Appius Claudius Caecus, som begynte å bygge den i 312 fvt. Veien knyttet Roma til havnebyen Brundisium (i dag Brindisi), porten til Østen. Mye av veien var brolagt med store lavablokker. Det varierte hvor bred veien var. Noen steder var den mindre enn 3 m bred, og andre steder var den over 6 m bred. Generelt sett var den anlagt slik at to vogner som kjørte i hver sin retning, kunne passere hverandre uten problem. Fra visse punkter langs veien kunne man se Middelhavet. En del av strekningen gikk over De pontinske sumper, et myrområde som fikk en romersk skribent til å beklage seg over all myggen og den motbydelige stanken der. Det var bygd en kanal langs veien, så når veien var oversvømt, kunne man reise gjennom området med kanalbåt. Like nord for disse sumpene lå Appius-torget, omkring 65 km fra Roma, og De tre vertshus, en rasteplass for reisende cirka 50 km fra byen.

Appius-torget: Eller: «Appius-forumet». Latin: Appii Forum. En markedsplass omkring 65 km sørøst for Roma. Dette var et velkjent stoppested på den berømte romerske landeveien Via Appia, som gikk fra Roma over Capua til Brundisium (vår tids Brindisi). Både veien og torget var oppkalt etter ham som anla den første delen av veien, Appius Claudius Caecus, som levde på 300-tallet fvt. Ettersom reisende fra Roma som regel gjorde et opphold på dette stedet etter den første reisedagen, ble det snart et travelt handelssenter og en livlig markedsby. Stedet lå dessuten ved en kanal som gikk langs veien, og som krysset De pontinske sumper. Det fortelles at de reisende ble ført over kanalen om natten i prammer trukket av muldyr. Den romerske dikteren Horats beskrev hvor ubehagelig reisen var, og beklaget seg over froskene og myggen. Han sa også at Appius-torget var «fullt av fergemenn og gjerrige vertshusholdere». (Satires, I, V, 1–6) Til tross for alt dette sto en gruppe brødre fra Roma der og ventet glade og forventningsfulle på Paulus og reisefellene hans. De ville gjerne følge dem det siste stykket og sørge for at de kom trygt fram til Roma. I dag ligger den lille landsbyen Borgo Faiti ved Via Appia på det stedet der Foro Appio, eller «Appius-forumet», en gang lå. – Se Tillegg B13.

De tre vertshus: Eller: «Tres Tabernae». Latin: Tres Tabernas. Denne rasteplassen, som også er omtalt i andre skrifter fra oldtiden, lå ved Via Appia. Stedet ligger omkring 50 km sørøst for Roma og 15 km fra Appius-torget. I dag er det noen få romerske ruiner igjen på stedet. – Se Tillegg B13.

keiseren: Det var Nero som var romersk keiser på denne tiden. Han regjerte fra år 54 til 68 evt., da han begikk selvmord i en alder av 31 år. Hver gang keiseren er omtalt i kapitlene 25–28 i Apostlenes gjerninger, er det Nero det er snakk om. – Se studienoter til Mt 22:17; Apg 17:7 og Ordforklaringer.

sekt: Det greske ordet som her er oversatt med «sekt», hairesis, betydde etter alt å dømme opprinnelig «et valg». Det er slik ordet er brukt i 3Mo 22:18 i Septuaginta, som sier at en israelitt bar fram offergaver «i samsvar med hele sitt valg». I De kristne greske skrifter brukes dette ordet om en gruppe mennesker som holdt seg til bestemte læresetninger eller oppfatninger. Det ble brukt om to fremtredende grener av jødedommen: fariseerne og saddukeerne. (Apg 5:17; 15:5; 26:5) Ikke-kristne omtalte de kristne som en «sekt» – eller «nasareernes sekt» – ettersom de antagelig betraktet dem som en gruppe som hadde brutt ut av jødedommen. (Apg 24:5, 14; 28:22) Det greske ordet hairesis ble også brukt om grupperinger som oppsto i den kristne menighet. Jesus la vekt på enhet og ba i en bønn til Gud om at hans disipler måtte være forent. (Joh 17:21) Apostlene gikk også inn for å bevare enheten i den kristne menighet. (1Kt 1:10; Jud 17–19). Hvis medlemmene av menigheten delte seg opp i grupper eller fraksjoner, ville dette ødelegge enheten. Det greske ordet hairesis kom etter hvert til å bli brukt i den negative betydningen sekt, en avvikende gruppe eller en utbrytergruppe. Uenighet i lærespørsmål kunne føre til heftige diskusjoner, splittelse og fiendskap. (Jevnfør Apg 23:7–10.) Sektdannelse skulle derfor unngås og ble betraktet som noe som hørte med til de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». – Ga 5:19–21; 1Kt 11:19; 2Pe 2:1.

denne sekten: Se studienote til Apg 24:5.

som et vitne: Eller: «til et vitnesbyrd». Det greske substantivet for «vitne; vitneutsagn» (martyrịa) forekommer mer enn dobbelt så mange ganger i Johannes’ evangelium som i de tre andre evangeliene til sammen. Det beslektede verbet, gjengitt med å vitne (martyrẹo), forekommer 39 ganger i Johannes’ evangelium – til sammenligning forekommer det bare to ganger i de andre evangelieberetningene. (Mt 23:31; Lu 4:22) Dette greske verbet blir brukt så ofte i forbindelse med døperen Johannes at noen har foreslått å kalle ham «vitnet Johannes». (Joh 1:8, 15, 32, 34; 3:26; 5:33; se studienote til Joh 1:19.) I Johannes’ evangelium blir dette verbet også brukt mange ganger i forbindelse med Jesu tjeneste. Det sies ofte om Jesus at han «vitner». (Joh 8:14, 17, 18) Det er særlig verdt å legge merke til det Jesus sa til Pontius Pilatus: «Jeg er født for å vitne om sannheten, og det er derfor jeg har kommet til verden.» (Joh 18:37) I Johannes’ åpenbaring blir Jesus omtalt som «det trofaste vitne» og «det trofaste og sanne vitne». – Åp 1:5; 3:14.

vitner om meg: Som trofaste jøder var Jesu tidlige disipler allerede vitner for Jehova, og de vitnet om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Jes 43:10–12; 44:8) Men nå skulle disiplene være vitner for både Jehova og Jesus. De skulle fortelle andre om Jesu viktige rolle i forbindelse med helliggjørelsen av Jehovas navn ved hjelp av hans messianske rike, et nytt trekk ved Jehovas hensikt. Med unntak av Johannesevangeliet bruker Apostlenes gjerninger de greske ordene for «vitne» (mạrtys), «å vitne» (martyrẹo), «å vitne grundig» (diamartỵromai) og beslektede ord flere ganger enn noen annen bibelbok. (Se studienote til Joh 1:7.) Det å være et vitne og å vitne grundig om Guds hensikter – deriblant det som gjelder hans rike og Jesu viktige rolle – er et tema som går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger. (Apg 2:32, 40; 3:15; 4:33; 5:32; 8:25; 10:39; 13:31; 18:5; 20:21, 24; 22:20; 23:11; 26:16; 28:23) Noen av de kristne i det første århundre kunne vitne om, eller bekrefte, historiske fakta som gjaldt Jesu liv, død og oppstandelse, fordi de hadde førstehånds kjennskap til dette. (Apg 1:21, 22; 10:40, 41) De som senere begynte å tro på Jesus, vitnet ved å fortelle om hvilken betydning hans liv, død og oppstandelse hadde. – Apg 22:15; se studienote til Joh 18:37.

ved å vitne grundig om Guds rike: Eller: «ved å avlegge et grundig vitnesbyrd om Guds rike». Med unntak av Johannesevangeliet bruker Apostlenes gjerninger de greske ordene for «vitne» (mạrtys), «å vitne» (martyrẹo), «å vitne grundig» (diamartỵromai) og beslektede ord flere ganger enn noen annen bibelbok. (Se studienoter til Joh 1:7; Apg 1:8.) Det å være et vitne og å vitne grundig om Guds hensikter – deriblant det som gjelder hans rike og Jesu viktige rolle – er et tema som går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger. – Apg 2:32, 40; 3:15; 4:33; 5:32; 8:25; 10:39; 13:31; 18:5; 20:21, 24; 22:20; 23:11; 26:16.

dette budskapet om frelse fra Gud: Eller: «dette, det midlet som Gud frelser ved; denne frelsen fra Gud». Det greske ordet sotẹrion brukes ikke bare om frelse, men også om det midlet som frelsen, eller redningen, gis gjennom. (Lu 2:30; 3:6; fotnoter) I utvidet betydning kan det også sikte til budskapet om hvordan Gud skal frelse menneskeheten.

Noen senere greske håndskrifter og noen gamle oversettelser til andre språk tilføyer: «Og da han hadde sagt dette, gikk jødene sin vei mens de diskuterte heftig seg imellom.» Men disse ordene står ikke i de tidligste og mest pålitelige håndskriftene og er tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten til Apostlenes gjerninger. – Se Tillegg A3.

Så ble han to hele år: I løpet av denne toårsperioden skrev Paulus sitt brev til efeserne (Ef 4:1; 6:20), til filipperne (Flp 1:7, 12–14), til kolosserne (Kol 4:18), til Filemon (Flm 9) og etter alt å dømme også til hebreerne. Det ser ut til at Paulus ble løslatt fra husarresten rundt år 61, da han trolig fikk sin sak behandlet – kanskje framfor keiser Nero eller en av hans representanter – og ble erklært uskyldig. Slik man kunne vente av Paulus, fortsatte han å være aktiv. Han kan ha foretatt sin planlagte reise til Spania i denne perioden. (Ro 15:28) Omkring år 95 skrev Clemens Romanus at Paulus reiste «til det ytterste Vesten», det vil si den vestligste delen av Romerriket. I de tre brevene Paulus skrev etter at han var blitt løslatt fra husarresten (1. og 2. Timoteus og Titus), får vi vite at han sannsynligvis besøkte Efesos, Kreta, Makedonia, Milet, Nikopolis og Troas. (1Ti 1:3; 2Ti 4:13; Tit 1:5; 3:12) Noen mener at det var i Nikopolis i Hellas at Paulus igjen ble arrestert, og at han var fange i Roma igjen omkring år 65. Denne gangen viste Nero tydeligvis ingen barmhjertighet. Roma var blitt herjet av brann året før, og ifølge den romerske historieskriveren Tacitus la Nero med urette skylden på de kristne. Nero satte så i gang en brutal forfølgelse av dem. Da Paulus skrev sitt andre og siste brev til Timoteus, regnet han med at han snart skulle bli henrettet, så han ba Timoteus og Markus om å komme til ham så snart som mulig. På dette tidspunktet viste Lukas og Onesiforos stort mot og satte livet på spill for å besøke Paulus og styrke og oppmuntre ham. (2Ti 1:16, 17; 4:6–9, 11) Paulus ble sannsynligvis henrettet omkring år 65. Både ved sitt liv og ved sin død var Paulus et enestående vitne – han gjorde kjent «alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av». – Apg 1:1.

forkynte: Det greske ordet har grunnbetydningen «å kunngjøre som offentlig budbringer». Det framhever måten noe blir gjort kjent på – vanligvis en åpen, offentlig kunngjøring til forskjell fra en tale til en gruppe. Temaet for de kristnes forkynnelse var Guds rike. Uttrykket «Guds rike» forekommer seks ganger i Apostlenes gjerninger. Den første forekomsten er i Apg 1:3, der det står at Jesus fortalte om Guds rike i de 40 dagene mellom sin oppstandelse og sin himmelfart. Guds rike fortsatte å være det temaet som dominerte apostlenes forkynnelse. – Apg 8:12; 14:22; 19:8; 28:23.

med stor frimodighet: Eller: «med stor fritalenhet (fryktløshet)». Det greske substantivet parresịa er også blitt oversatt med «frimodighet til å tale; tillit». (He 3:6; 1Jo 5:14) Dette substantivet og det beslektede verbet parresiạzomai, som ofte er oversatt med «tale frimodig (med frimodighet)», forekommer en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Fra begynnelsen til slutten av Lukas’ beretning er det tydelig at dette var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:29, 31; 9:27, 28; 13:46; 14:3; 18:26; 19:8; 26:26.

uten at noen hindret ham: Eller: «fritt». Apostlenes gjerninger slutter i denne positive tonen. Selv om Paulus satt i husarrest, fortsatte han åpent å forkynne og undervise. Ingenting kunne hindre at budskapet om Riket ble utbredt i Roma. Dette er en passende avslutning på Apostlenes gjerninger. Boken forteller hvordan den hellige ånd ga de kristne i det første århundre kraft til å gå i gang med historiens største forkynnelseskampanje, det å utbre det gode budskap om Guds rike «til de fjerneste områdene på jorden». – Apg 1:8.

Multimedia

Bygging av en romersk vei
Bygging av en romersk vei

Det omfattende romerske veinettet gjorde det lettere for de første kristne å spre det gode budskap i hele Romerriket. Apostelen Paulus reiste uten tvil mange mil på disse veiene. (Kol 1:23) Tegningen illustrerer hvordan en brolagt romersk vei gjerne ble bygd. Først merket man opp hvor veien skulle gå. Så gravde arbeiderne en grøft og fylte den med bærelag av steiner, mørtel og sand. Deretter brola de veien med store steinheller og la ned kantsteiner som var med på å holde brolegningen på plass. De materialene som ble brukt, og det at veiene var svakt rundet, bidro til at vannet ble ledet bort fra veioverflaten. Langs veikantene var det med jevne mellomrom laget utløp, slik at vannet kunne renne ut og ned i grøfter på hver side av veien. De som bygde veiene, gjorde en så god jobb at noen av veiene fortsatt finnes i dag. Men de fleste veiene i Romerriket var ikke så avanserte. Det var vanligere med grusveier.

Roma
Roma

Roma, som var hovedstaden i Romerriket, lå ved elven Tiber og ble bygd i et område med sju høyder. Etter hvert som Romerriket vokste, ble også byen større. I midten av det første århundre evt. kan det ha bodd rundt en million mennesker i Roma, deriblant mange jøder. De første kristne i Roma var sannsynligvis jøder og proselytter som hadde vært i Jerusalem under pinsehøytiden i år 33 og hadde hørt Peter og de andre disiplene forkynne. Disse nye disiplene tok det gode budskap med seg hjem da de dro tilbake til Roma. (Apg 2:10) I brevet til romerne, som Paulus skrev omkring år 56, sa han til disiplene der: «Det blir snakket om deres tro i hele verden.» (Ro 1:7, 8) Denne videoen viser hvordan leiegårder og andre byggverk i Roma kan ha sett ut på Paulus’ tid.

1. Via Appia

2. Circus Maximus

3. Palatinerhøyden og keiserens palass

4. Julius Cæsars tempel

5. Teatre

6. Pantheon

7. Elven Tiber

Via Appia
Via Appia

Dette bildet viser en del av Via Appia, som man fortsatt kan se i Italia. Denne veien er ikke nevnt direkte i Bibelen, men det var sannsynligvis den Paulus brukte da han var på vei til Roma. Den eldste delen av veien ble anlagt i 312 fvt. Byggingen av veien fortsatte, og rundt 244 fvt. strakte Via Appia seg fra Roma til Brundisium. (Se kartet.) Brødre fra Roma reiste sørover til De tre vertshus og Appius-torget, som begge lå langs Via Appia, for å møte Paulus. (Apg 28:15) Appius-torget lå omkring 65 km fra Roma, og De tre vertshus lå cirka 50 km fra Roma.

1. Roma

2. De tre vertshus

3. Appius-torget

4. Via Appia

5. Brundisium (nå Brindisi)

Keiser Nero
Keiser Nero

Denne gullmynten, som ble preget rundt år 56–57 evt., viser en byste av Nero, som hersket over Romerriket fra år 54 til 68. Nero var den keiseren Paulus anket til etter at han var blitt urettferdig arrestert i Jerusalem og deretter hadde sittet fengslet i Cæsarea fra rundt år 56 til rundt år 58. Omkring år 59 ble Paulus satt i fangenskap i Roma for første gang, og det ser ut til at han ble erklært uskyldig og løslatt rundt år 61. I år 64 ble en fjerdedel av Roma ødelagt av brann, og noen ga Nero skylden for katastrofen. For å avlede mistanken la Nero skylden på de kristne, noe som førte til en voldsom forfølgelse fra myndighetenes side. Det var sannsynligvis på denne tiden (år 65) Paulus ble satt i fangenskap i Roma for andre gang og deretter ble henrettet.