2. Korinter 2:1–17

2  Jeg har nemlig bestemt meg for at mitt neste besøk hos dere ikke skal være et trist besøk.  For hvis jeg gjør dere triste, hvem kan da gjøre meg glad, bortsett fra dem som jeg har gjort triste?  Jeg skrev det jeg gjorde, for at jeg ikke skal komme og bli trist på grunn av dem som jeg burde ha gledet meg over.+ For jeg er overbevist om at det som gir meg glede, vil gi dere alle den samme gleden.  Det var svært vanskelig for meg å skrive til dere – jeg gjorde det med dyp uro i hjertet og med mange tårer. Jeg skrev ikke for at dere skulle bli triste,+ men for at dere skulle vite hvor høyt jeg elsker dere.  Hvis noen har vært årsak til sorg,+ er det ikke meg han har gitt sorg, men dere alle til en viss grad – for ikke å ta for hardt i.  Den refselsen som flertallet ga ham, er tilstrekkelig.+  Nå bør dere heller tilgi ham villig og trøste ham,+ så han ikke blir overveldet av altfor stor sorg.+  Jeg oppfordrer dere derfor til å forsikre ham om at dere elsker ham.+  Jeg skrev også til dere av en annen grunn, nemlig for å finne ut om dere ville vise at dere er lydige i alt. 10  Hvis dere tilgir noen en synd, så gjør jeg det samme. Ja, uansett hva jeg har tilgitt, hvis det er noe jeg har tilgitt, så har jeg gjort det for deres skyld, noe Kristus er mitt vitne på. 11  Dette er viktig for at vi ikke skal bli overlistet av Satan.+ Vi er jo ikke uvitende om hans planer.+ 12  Da jeg kom til Troas+ for å forkynne det gode budskap om Kristus, var det åpnet en dør for meg i tjenesten for Herren. 13  Men fordi jeg ikke fant min bror Titus,+ fikk jeg ingen ro i sinnet. Derfor sa jeg farvel til disiplene der og dro til Makedọnia.+ 14  Men jeg takker Gud, som alltid fører oss i et triumftog forent med Kristus, og som bruker oss til å spre kunnskapen om seg som en duft overalt! 15  Vi som forkynner om Kristus, er nemlig som en velluktende duft for Gud, en duft som merkes av både dem som blir frelst, og dem som kommer til å bli utslettet. 16  For de sistnevnte er det en duft av død som fører til død,+ men for de førstnevnte er det en duft av liv som fører til liv. Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert til denne tjenesten? 17  Det er vi, for vi driver ikke handel med Guds ord,+ slik mange gjør, men vi forkynner i all oppriktighet som slike som er sendt av Gud, ja for Guds øyne og forent med Kristus.

Fotnoter

Studienoter

refselsen: Eller: «straffen». I sitt første inspirerte brev til korinterne hadde Paulus sagt at en mann som praktiserte seksuell umoral uten å angre, måtte fjernes fra menigheten. (1Kt 5:1, 7, 11–13) Det tiltaket hadde god virkning. Menigheten ble beskyttet mot skadelig påvirkning, og synderen angret oppriktig. Fordi denne mannen nå levde på en måte som viste at han angret, sier Paulus at «den refselsen som flertallet ga ham, [var] tilstrekkelig», og at menigheten skulle ønske mannen velkommen tilbake. Dette stemmer overens med Jehovas måte å handle på, for han tilretteviser sitt folk «i passende grad». – Jer 30:11.

blir overveldet: Eller: «blir oppslukt». Det greske ordet som er brukt her, kan brukes bokstavelig om det å sluke eller svelge noe. (Mt 23:24; 1Pe 5:8) En ordbok sier at uttrykket å bli «overveldet av altfor stor sorg» betyr «å bli så overmannet av sorg at man mister håpet ... å sørge så intenst at man gir opp».

forsikre ham om at dere elsker ham: Det greske ordet som er oversatt med «forsikre ... om», er et juridisk uttrykk som betyr å «gjøre gyldig; bekrefte». (Det er oversatt med «gjort gyldig» i Ga 3:15.) De kristne i Korint måtte vise at deres kjærlighet var ekte. Ved sin holdning og sine handlinger skulle de tydelig vise den angrende mannen at han var hjertelig velkommen tilbake i menigheten. Ved å få et godt forhold til ham igjen ville de «forsikre ham om» at de elsket ham – de ville bekrefte sin kjærlighet til ham. De kunne ikke gå ut fra at han automatisk ville merke at de var glad i ham. De måtte aktivt vise kjærlighet.

overlistet av Satan: Eller: «bedratt (utnyttet) av Satan». Da Paulus skrev 1. Korinter, hadde Satan klart å påvirke menigheten i Korint negativt. Menigheten hadde vært for overbærende og latt en mann fortsette med sin seksuelle umoral uten å tenke på den vanæren det førte over Guds navn. Paulus irettesatte dem for dette. (1Kt 5:1–5) Men nå hadde mannen angret oppriktig. Hvis menigheten gikk til den motsatte ytterligheten og nektet å tilgi mannen, ville Satan overliste dem på en annen måte. Menigheten ville bli hard og ubarmhjertig, som Satan selv, og helt ta motet fra den angrende mannen.

Vi er jo ikke uvitende om hans planer: Paulus sier ikke bare at «vi er klar over hans planer». Han bruker en talefigur som kalles litot, eller underdrivelse. Det vil si at man forsterker en uttalelse ved å si at det motsatte ikke er tilfellet. Et annet eksempel på denne talefiguren finnes i Apg 21:39, der Tarsus på gresk blir omtalt som en «ikke ukjent by», som altså betyr en «velkjent by».

planer: Eller: «mål; metoder». Det greske ordet nọema som er brukt her, kommer fra ordet nous, som betyr «sinn». Men her sikter det til Satans onde planer, det han tenker ut. Satan bruker all sin list for å få de kristne til å slutte å tjene Gud. Men evangelieberetningene avslører hva slags strategier Satan bruker, og det gjør også tidligere beretninger i Bibelen, for eksempel Jobs bok. (Job 1:7–12; Mt 4:3–10; Lu 22:31; Joh 8:44) Senere i sitt brev skriver Paulus at «slangen bedro Eva med sin list», og at «Satan selv gir seg stadig ut for å være en lysets engel». (2Kt 11:3, 14) Derfor kunne Paulus skrive: Vi er jo ikke uvitende om hans planer. Noen mener at Paulus her bruker et slags ordspill som kunne ha vært gjengitt med «vårt sinn er ikke uvitende om hans sinn», det vil si om hans onde måte å tenke på.

Vi møtte fortsatt prøvelser: Mens Paulus var i Efesos, hadde han skrevet sitt første inspirerte brev til korinterne, og han hadde også sendt Titus til Korint for at han skulle hjelpe menigheten. Paulus ventet deretter spent på at Titus skulle fortelle ham hvordan korinterne hadde reagert, men det tok tid før han traff Titus. I 2Kt 2:12, 13 sa Paulus: «Fordi jeg ikke fant min bror Titus, fikk jeg ingen ro i sinnet.» (Se studienote til 2Kt 2:13.) Her i 2Kt 7:5 forteller han at uroen vokste etter at han hadde kommet til Makedonia, på grunn av den intense motstanden han møtte i tjenesten. Det var motstand utenfra, hard forfølgelse som satte livet i fare. (2Kt 1:8) Dessuten var det indre bekymringer, det vil si bekymringer for menighetene, blant annet menigheten i Korint. Da Titus endelig kom og fortalte Paulus at korinterne hadde reagert positivt på brevet hans, var det en stor lettelse for Paulus og medarbeiderne hans, både fysisk og følelsesmessig. – 2Kt 7:6.

fordi jeg ikke fant min bror Titus, fikk jeg ingen ro i sinnet: Paulus skrev 1. Korinter mens han var i Efesos. Det brevet inneholdt mye alvorlig veiledning. Han sendte så Titus til Korint for at han skulle hjelpe til med innsamlingen til de nødstilte brødrene og søstrene i Judea. (2Kt 8:1–6) Senere hadde Paulus håpet å møte Titus i Troas, men fordi han ikke fant ham der, sa han: «Jeg [fikk] ingen ro i sinnet [bokst.: «i min ånd»]». Kanskje Paulus var skuffet over at han ikke fikk høre fra Titus hvordan korinterne hadde reagert på det alvorlige brevet hans. Paulus fortalte de kristne i Korint åpent hvordan han følte det, og viste på den måten hvor mye han brydde seg om dem. Han dro så «til Makedonia», der han møtte Titus og fikk gode nyheter fra ham. Til Paulus’ store lettelse og glede hadde menigheten reagert positivt på veiledningen. – 2Kt 7:5–7; se studienote til 2Kt 7:5.

fører oss i et triumftog: Det greske ordet thriambeuo, som betyr «føre i triumftog», forekommer bare to ganger i Bibelen, og det i to noe forskjellige billedlige sammenhenger. (2Kt 2:14; Kol 2:15) Et romersk triumftog var en offentlig prosesjon som ble arrangert for å takke gudene og for å ære en seirende hærfører. Triumftog ble skildret på skulpturer og mynter og i malerier og også i litterære verker og teaterstykker. Gjennomgangen i Titusbuen i Roma har relieffer med motiver fra et triumftog som ble arrangert i juni år 71 evt. Relieffene viser romerske soldater som bærer med seg hellige gjenstander som er tatt fra det ødelagte templet i Jerusalem.

spre ... som en duft: Denne delen av metaforen er sannsynligvis hentet fra skikken med å brenne røkelse langs ruten til et triumftog. Paulus sammenligner det å spre kunnskapen om Gud med det å spre en duft.

Vi som forkynner om Kristus, er nemlig som en velluktende duft: Det greske ordet som er oversatt med «velluktende duft», er evodịa. Det samme ordet forekommer i Ef 5:2 og Flp 4:18. Der brukes det sammen med det greske ordet osmẹ (betyr «duft; lukt»), og kombinasjonen av de to ordene gjengis også med «velluktende duft». I Septuaginta blir disse to ordene ofte brukt som en oversettelse av det hebraiske uttrykket for «en behagelig duft» i forbindelse med ofre til Gud. (1Mo 8:21; 2Mo 29:18) I dette og det forrige verset sammenligner Paulus den røkelsen som ble brukt under triumftog, med den ‘velluktende duften’ man er for Gud når man forkynner om Kristus. Denne ‘duften’ vekker forskjellige reaksjoner hos folk, alt etter om de tar imot eller avviser det kristne budskap.

en duft: Det greske ordet osmẹ forekommer to ganger i dette verset, en gang i uttrykket «en duft av død» og en gang i uttrykket «en duft av liv». Det greske ordet kan sikte både til en behagelig lukt (Joh 12:3; 2Kt 2:14, 16; Ef 5:2; Flp 4:18) og til en ubehagelig lukt. I Jes 34:3 i Septuaginta brukes det om «stanken fra likene». Her i 2Kt 2:16 er den billedlige duften den samme i begge forekomstene, nemlig det budskapet som Jesu disipler forkynner. I et bokstavelig triumftog ble fangene ført gjennom gatene foran folkemengden, og når triumftoget stanset, ble de henrettet. For dem var lukten «en duft av død». I Paulus’ illustrasjon var det personenes reaksjon på budskapet som avgjorde om lukten var behagelig eller ubehagelig for dem. Budskapet var «en duft av liv» for dem som reagerte positivt på det, men det var «en duft av død» for dem som avviste det.

til denne tjenesten: Det vil si til den slags tjeneste som Paulus har beskrevet i de forrige versene. Paulus spør altså om hvem som er tilstrekkelig kvalifisert til å bli brukt av Gud til å spre kunnskapen om Ham som en duft overalt.

forfalsker ikke Guds ord: Dette er den eneste forekomsten i De kristne greske skrifter av det greske verbet som er oversatt med «forfalsker». Men et beslektet substantiv er oversatt med «svik» i Ro 1:29 og 1Te 2:3 og med «list» i 2Kt 12:16. Den grunnleggende betydningen av uttrykket å ‘forfalske Guds ord’ er å forvrenge eller gi et feilaktig bilde av Guds budskap. Det kan også romme tanken om å blande Guds budskap med noe som er fremmed eller av dårligere kvalitet, for eksempel menneskelige filosofier eller personlige meninger. Paulus ville ikke forfalske Guds budskap ved å blande den rene sannheten i Guds ord med oppfatningene til de jødene og grekerne som han underviste, bare for å gjøre budskapet mer tiltalende for dem. Han nektet å vanne ut sannheten for å gjøre den lettere å godta for en verden som har en visdom som er tåpelig i Guds øyne. – 1Kt 1:21; se studienote til 2Kt 2:17.

Det er vi, for vi driver ikke: Dette er et svar på det spørsmålet som står i slutten av vers 16. Paulus skryter ikke når han sier at han og medarbeiderne hans er kvalifisert til denne tjenesten. Nei, han gjør det helt klart at de forkynner som slike som er sendt av Gud, det vil si at de forstår at de er helt avhengige av Gud for å kunne være kvalifisert. De utfører dessuten sin tjeneste i all oppriktighet, det vil si med rene motiver. – 2Kt 3:4–6.

for vi driver ikke handel med Guds ord: Eller: «for vi tjener ikke penger på Guds budskap». Til forskjell fra falske lærere hadde Paulus, apostlene og medarbeiderne deres gode motiver når de forkynte Guds rene budskap. Det greske verbet for «å drive handel med» (kapeleuo) ble opprinnelig brukt om en som drev småhandel eller var vertshusholder, men fikk etter hvert bibetydningen å være bedragersk og å ha grådige motiver. Et gresk ord som er beslektet med det som er brukt her, forekommer i Septuaginta i Jes 1:22 i formuleringen «dine vinhandlere kroverter»] blander vann i vinen». I den gresk-romerske verden var det vanlig å spe ut vinen med vann før man drakk den. For å tjene mer penger var det noen som spedde ut vinen med ekstra mye vann. Noen greskkyndige mener derfor at Paulus hentydet til slike uærlige vinhandlere. Den samme metaforen ble brukt i gresk litteratur for å beskrive omreisende filosofer som underviste mot betaling. Da Paulus sa at det var mange som drev «handel med Guds ord», siktet han tydeligvis til falske forkynnere som blandet tradisjoner, menneskelige filosofier og falske religiøse oppfatninger inn i Jehovas Ord. På den måten utvannet de billedlig talt Guds ord. De ødela budskapets duft og smak og svekket dets kraft til å gi glede. – Sl 104:15; se studienote til 2Kt 4:2.

Multimedia

Triumftog
Triumftog

Under den romerske republikken æret senatet en seirende hærfører ved å la ham feire sin seier med et høytidelig opptog. I opptoget var det vanligvis musikere, fulgt av menn som kom med kveg som skulle slaktes. Deretter fulgte krigsbyttet. Så kom de kongene, fyrstene og hærførerne som var blitt tatt til fange, og familiene deres. De ble fulgt av flere som hørte til den beseirede fienden, bundet i lenker. Bak dem gikk de mennene som skulle henrette dem. Så fulgte hærføreren i en flott stridsvogn. Triumftog ble skildret på skulpturer og mynter og i malerier og også i litterære verker og teaterstykker. Apostelen Paulus nevnte «et triumftog» i to forskjellige illustrasjoner. (2Kt 2:14; Kol 2:15) Dette er de to eneste gangene det greske verbet thriambeuo, som er gjengitt med ‘føre i et triumftog’, forekommer i Bibelen.