Apostlenes gjerninger 26:1–32

26  Agrịppa+ sa til Paulus: «Du har lov til å legge fram din sak.» Da rakte Paulus ut hånden og begynte forsvarstalen sin:  «Kong Agrịppa, jeg er glad for at det er framfor deg jeg i dag skal forsvare meg mot alt det som jødene anklager meg for,+  særlig fordi du kjenner så godt til alle skikkene og stridsspørsmålene blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.  Det livet jeg levde fra jeg var ung, blant mitt folk* og i Jerusalem, er godt kjent av alle de jødene+  som kjente meg tidligere. Hvis de bare ville vitne, kunne de bekrefte at jeg levde som fariseer+ og tilhørte den strengeste sekten i vår religion.+  Men nå står jeg tiltalt på grunn av det håpet som er basert på Guds løfte til forfedrene våre.+  Det samme løftet håper våre tolv stammer å få se oppfyllelsen av ved at de ivrig utfører hellig tjeneste for ham natt og dag. På grunn av dette håpet, konge, blir jeg anklaget av jøder.+  Hvorfor mener* dere at det er umulig å tro at Gud oppreiser de døde?  Jeg for min del var overbevist om at jeg burde motarbeide navnet til nasareeren Jesus på mange måter. 10  Det var nettopp det jeg gjorde i Jerusalem, og med myndighet fra overprestene+ kastet jeg mange av de hellige i fengsel.+ Og når det var snakk om å henrette dem, stemte jeg for. 11  Jeg prøvde å tvinge dem til å fornekte sin tro ved å straffe dem gang på gang i alle synagogene. Og jeg var så rasende på dem at jeg til og med forfulgte dem i byer langt unna. 12  Mens jeg holdt på med dette, var jeg en gang på vei til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene. 13  Da så jeg midt på dagen, konge, et lys fra himmelen, klarere enn solens glans. Det strålte omkring meg og omkring dem som reiste sammen med meg.+ 14  Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme si til meg på hebraisk: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg å fortsette å sparke mot piggstaven.’ 15  Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ‘Jeg er Jesus, han som du forfølger. 16  Men reis deg og stå på føttene dine. Jeg har vist meg for deg for å utvelge deg som en tjener og et vitne for at du skal forkynne om både det du har sett, og det jeg skal la deg se i forbindelse med meg.+ 17  Og jeg skal redde deg fra dette folket og fra nasjonene, som jeg sender deg til.+ 18  Du skal åpne øynene deres+ og vende dem fra mørke+ til lys+ og fra Satans myndighet+ til Gud, slik at de kan få tilgivelse for sine synder+ og en arv blant dem som er blitt helliget ved sin tro på meg.’* 19  Derfor, kong Agrịppa, har jeg ikke vært ulydig mot det jeg fikk beskjed om i det himmelske synet. 20  Men jeg har forkynt – først for dem i Damaskus+ og så for dem i Jerusalem+ og i hele Judẹa og også for nasjonene – at de skulle angre og vende om til Gud ved å leve på en måte som viser at de angrer.+ 21  Det var derfor jødene grep meg i templet og prøvde å drepe meg.+ 22  Men fordi Gud har hjulpet meg, har jeg fram til denne dag fortsatt å vitne for både små og store. Og jeg sier ikke noe annet enn det som både Profetene og Moses har sagt skulle skje+ 23  at Kristus skulle lide,+ og at han som den første til å bli oppreist* fra døden+ skulle forkynne og bringe lys både til dette folket og til nasjonene.»+ 24  Da Paulus sa dette i forsvarstalen sin, ropte Festus: «Du holder på å bli gal, Paulus! All kunnskapen din gjør deg gal!» 25  Men Paulus sa: «Jeg holder ikke på å bli gal, høyt ærede Festus. Det jeg sier, er sant og fornuftig.* 26  Kongen, som jeg taler så frimodig til, kjenner faktisk godt til alt dette. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette har unngått hans oppmerksomhet, for det har ikke skjedd i en avkrok.+ 27  Tror du, kong Agrịppa, på Profetene? Jeg vet at du tror.» 28  Agrịppa sa til Paulus: «På kort tid kunne du overtale meg til å bli en kristen.» 29  Til dette sa Paulus: «Uansett om det ville ta kort eller lang tid, ber jeg til Gud om at ikke bare du, men alle de som hører meg i dag, må bli som meg, bortsett fra disse lenkene.» 30  Så reiste kongen seg, og det gjorde også stattholderen og Berenịke og de mennene som satt sammen med dem. 31  Mens de var på vei ut, sa de til hverandre: «Denne mannen gjør ikke noe som fortjener dødsstraff eller lenker.»+ 32  Og Agrịppa sa til Festus: «Denne mannen kunne ha blitt løslatt hvis han ikke hadde anket til keiseren.»+

Fotnoter

El.: «min nasjon».
Bokst.: «dømmer».
El.: «slik at de ved sin tro på meg kan få tilgivelse for sine synder og en arv blant dem som er blitt helliget».
Bokst.: «den første ut av oppstandelsen».
El.: «og kommer fra et sunt sinn».

Studienoter

sekt: Det greske ordet som her er oversatt med «sekt», hairesis, betydde etter alt å dømme opprinnelig «et valg». Det er slik ordet er brukt i 3Mo 22:18 i Septuaginta, som sier at en israelitt bar fram offergaver «i samsvar med hele sitt valg». I De kristne greske skrifter brukes dette ordet om en gruppe mennesker som holdt seg til bestemte læresetninger eller oppfatninger. Det ble brukt om to fremtredende grener av jødedommen: fariseerne og saddukeerne. (Apg 5:17; 15:5; 26:5) Ikke-kristne omtalte de kristne som en «sekt» – eller «nasareernes sekt» – ettersom de antagelig betraktet dem som en gruppe som hadde brutt ut av jødedommen. (Apg 24:5, 14; 28:22) Det greske ordet hairesis ble også brukt om grupperinger som oppsto i den kristne menighet. Jesus la vekt på enhet og ba i en bønn til Gud om at hans disipler måtte være forent. (Joh 17:21) Apostlene gikk også inn for å bevare enheten i den kristne menighet. (1Kt 1:10; Jud 17–19). Hvis medlemmene av menigheten delte seg opp i grupper eller fraksjoner, ville dette ødelegge enheten. Det greske ordet hairesis kom etter hvert til å bli brukt i den negative betydningen sekt, en avvikende gruppe eller en utbrytergruppe. Uenighet i lærespørsmål kunne føre til heftige diskusjoner, splittelse og fiendskap. (Jevnfør Apg 23:7–10.) Sektdannelse skulle derfor unngås og ble betraktet som noe som hørte med til de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». – Ga 5:19–21; 1Kt 11:19; 2Pe 2:1.

sekten i vår religion: Eller: «sekten i vår form for tilbedelse». – Se studienote til Apg 24:5.

utfører hellig tjeneste for ham: Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene». Det er brukt i Bibelen om det å utføre tjeneste for Gud eller i forbindelse med tilbedelsen av ham (Mt 4:10; Lu 2:37; 4:8; Apg 7:7; Ro 1:9; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3), og om det å tjene i helligdommen eller templet. (He 8:5; 9:9; 10:2; 13:10) I noen sammenhenger kan uttrykket derfor også oversettes med «å tilbe». Noen få ganger er det også brukt i forbindelse med falsk tilbedelse – om det å tjene eller tilbe det skapte. (Apg 7:42; Ro 1:25) Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J14–17 i Tillegg C4) sier «tjener (tilber) Jehova».

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». Betegnelsen «nasareer» var et beskrivende tilnavn som ble brukt om Jesus og senere om hans disipler. (Apg 24:5) Siden mange jøder het Jesus, var det normalt å legge til noe for å identifisere personen, og det å knytte folk til det stedet de kom fra, var vanlig i bibelsk tid. (2Sa 3:2, 3; 17:27; 23:25–39; Na 1:1; Apg 13:1; 21:29) Jesus hadde jo vokst opp i Nasaret i Galilea og bodd der mesteparten av livet, så det var naturlig å knytte dette stedsnavnet til ham. Jesus ble kalt «Jesus, nasareeren» eller «Jesus fra Nasaret» av alle slags personer og i forskjellige situasjoner. (Mr 1:23, 24; 10:46, 47; 14:66–69; 16:5, 6; Lu 24:13–19; Joh 18:1–7) Jesus godtok dette tilnavnet og brukte det selv. (Joh 18:5–8; Apg 22:6–8) På det skiltet som Pilatus satte på torturpælen, skrev han på hebraisk, latin og gresk: «Jesus, nasareeren, jødenes konge.» (Joh 19:19, 20) Fra og med pinsedagen i år 33 omtalte apostlene og andre Jesus ofte som nasareeren eller som han som var fra Nasaret. – Apg 2:22; 3:6; 4:10; 6:14; 10:38; 26:9; se også studienote til Mt 2:​23.

nasareeren: Se studienote til Mr 10:47.

stemte jeg: Bokstavelig: «kastet jeg en (stemme-)stein», det vil si en liten stein som man avga stemme med. Det greske ordet psẹfos sikter til en liten stein og forekommer også i Åp 2:17. Man brukte små steiner ved domstolene når man avsa dommer eller tok stilling til om en anklaget var skyldig eller uskyldig. En hvit stein ble brukt når man mente at personen var uskyldig og skulle frifinnes, mens en svart stein ble brukt når man mente at personen var skyldig og skulle domfelles.

hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; jevnfør Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.

på hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

sparke mot piggstaven: En piggstav ble brukt til å drive og lede dyr med. (Dom 3:31) Uttrykket «å sparke mot piggstaven» er et ordtak man finner i gresk litteratur. Uttrykket er basert på det som skjer når en sta okse motsetter seg stikkene fra piggstaven ved å sparke mot den og på den måten skader seg selv. Saulus oppførte seg på tilsvarende måte før han ble kristen. Ved å motarbeide Jesu disipler, som hadde Jehova Guds støtte, risikerte Paulus å påføre seg selv alvorlig skade. (Jevnfør Apg 5:38, 39; 1Ti 1:13, 14.) I For 12:11 blir de vises ord sammenlignet med «oksedriveres piggstaver», for de kan få en person til å følge veiledning.

angre: Det greske ordet som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen har «anger» å gjøre med en persons forhold til Gud. – Se studienoter til Mt 3:8, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

frukt som viser at dere angrer: Eller: «frukt som passer for anger». Sikter til handlinger og andre synlige tegn som ville vise at de som hørte på Johannes, hadde forandret tenkemåte og holdning. – Lu 3:8; Apg 26:20; se studienoter til Mt 3:2, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

frukt som viser at dere angrer: Eller: «frukt som passer for anger». Her brukes flertallsformen av det greske ordet for «frukt» (karpọs) i billedlig betydning om handlinger og andre synlige tegn som ville vise at de som hørte på Johannes, hadde forandret tenkemåte og holdning. – Mt 3:8; Apg 26:20; se studienoter til Mt 3:2, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

angre: Det greske ordet som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen er oppfordringen til å «angre» knyttet til uttrykket og vende om til Gud og har derfor å gjøre med en persons forhold til Gud. De som har ekte anger, må leve på en måte som viser at de angrer, eller «gjøre gjerninger som passer for anger». Måten en person lever og oppfører seg på, vil altså vise om det virkelig har funnet sted en forandring i tenkemåte eller holdning. – Se studienoter til Mt 3:2, 8; Lu 3:8 og Ordforklaringer: «Anger».

kristne: Det greske ordet Khristianọs, som betyr «en som følger Kristus», forekommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter. (Apg 11:26; 26:28; 1Pe 4:16) Det kommer fra Khristọs, som betyr Kristus, eller «den salvede». De kristne følger Jesu eksempel og hans lære, og han er Kristus, eller den som Jehova har salvet. (Lu 2:26; 4:18) Det er mulig at betegnelsen «kristne» ble gitt «ved Guds ledelse» allerede i år 44, da det som er omtalt i verset, foregikk. Navnet ble tydeligvis godt kjent og brukt av mange, for da Paulus sto framfor kong Herodes Agrippa 2. omkring år 58, visste Agrippa hvem de kristne var. (Apg 26:28) Det framgår av skriftene til historieskriveren Tacitus at betegnelsen «kristen» ble brukt blant befolkningen i Roma i år 64. Og en gang mellom år 62 og 64 skrev Peter sitt første brev til de kristne som var spredt omkring i hele Romerriket. Det ser ut til at navnet «kristen» på den tiden var utbredt og skilte Kristi disipler ut fra alle andre. (1Pe 1:1, 2; 4:16) Takket være dette navnet som Jesu disipler hadde fått fra Gud, var det ikke lenger noen risiko for at de kunne oppfattes som en eller annen jødisk sekt.

en kristen: Se studienote til Apg 11:26.

keiseren: Det var Tiberius som var romersk keiser mens Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, men betegnelsen ble ikke brukt bare om den regjerende keiseren. «Keiseren» kunne sikte til den romerske offentlige myndighet, staten, og dens utnevnte representanter, som Paulus kalte «myndighetene» og Peter kalte «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13:1–7; 1Pe 2:13–17; Tit 3:1; se Ordforklaringer.

keiserens: Det var Claudius, som regjerte fra år 41 til 54 evt., som var romersk keiser på denne tiden. – Apg 11:28; 18:2; se studienote til Mt 22:17 og Ordforklaringer.

keiseren: Det var Nero som var romersk keiser på denne tiden. Han regjerte fra år 54 til 68 evt., da han begikk selvmord i en alder av 31 år. Hver gang keiseren er omtalt i kapitlene 25–28 i Apostlenes gjerninger, er det Nero det er snakk om. – Se studienoter til Mt 22:17; Apg 17:7 og Ordforklaringer.

Multimedia