Galaterne 5:1–26

5  Til en slik frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast,+ og la dere ikke igjen tvinge til å bli slaver under et åk.+  Hør hva jeg, Paulus, sier til dere: Hvis dere blir omskåret, vil ikke Kristus være til noen nytte for dere.+  Jeg erklærer igjen at hvert menneske som blir omskåret, er forpliktet til å holde hele Loven.+  Dere som prøver å bli erklært rettferdige ved hjelp av Loven,+ er skilt fra Kristus. Dere har kommet bort fra hans ufortjente godhet.  Vi for vår del venter ivrig ved ånden på den rettferdighet vi håper å oppnå* som følge av tro.  For når man er forent med Kristus Jesus, betyr det ingenting om man er omskåret eller uomskåret.+ Det som betyr noe, er at man har tro som kommer til uttrykk ved kjærlighet.  Dere begynte løpet godt.+ Hvem har hindret dere i å fortsette å være lydige mot sannheten?  Hvem har overtalt dere? Ikke Han som kaller dere!  En liten surdeig syrer hele deigen.+ 10  Jeg er sikker på at dere som er forent med Herren,+ ikke vil tenke annerledes enn jeg gjør. Men den som gjør dere urolige,+ skal få den dommen han fortjener, uansett hvem han måtte være. 11  Hvis jeg fortsatt forkynner omskjærelse, brødre, hvorfor blir jeg da fremdeles forfulgt? Da er jo ikke torturpælen+ lenger noen snublestein. 12  Måtte de kastrere seg, disse mennene som skaper uro blant dere! 13  Dere ble kalt til frihet, brødre. Bruk bare ikke denne friheten som en anledning til å følge fysiske lyster,+ men tjen hverandre i kjærlighet.+ 14  For hele Loven er blitt oppfylt i ett bud, nemlig: «Du skal elske din neste* som deg selv.»+ 15  Men hvis dere fortsetter å såre og angripe hverandre,+ pass da på at dere ikke ødelegger hverandre.+ 16  Men jeg sier: Fortsett å leve i samsvar med åndens ledelse,+ så skal dere ikke gi etter for noen fysiske lyster.+ 17  For de fysiske lystene står imot ånden, og ånden står imot de fysiske lystene. Disse står hverandre imot, slik at dere ikke gjør det dere ønsker å gjøre.+ 18  Men hvis dere blir ledet av ånden, er dere ikke under Loven. 19  Det er lett å se hva slags gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen, nemlig seksuell umoral,+ urenhet, skamløs oppførsel,+ 20  avgudsdyrkelse, okkultisme,+ fiendskap, konflikter,+ sjalusi,+ raseriutbrudd, krangling, splittelser, sekter,+ 21  misunnelse, fyll,*+ vill festing og lignende ting.+ Jeg advarer dere om dette, slik jeg allerede har advart dere: De som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.+ 22  Åndens frukt,+ derimot, er kjærlighet, glede,+ fred,+ tålmodighet, vennlighet, godhet,+ tro, 23  mildhet og selvkontroll.+ Mot slike ting finnes det ingen lov. 24  Og de som tilhører Kristus Jesus, har pælfestet den fysiske menneskenaturen sammen med dens lidenskaper og lyster.+ 25  Hvis vi lever i samsvar med ånden, så la oss også vandre på en ordentlig måte ved ånden.+ 26  La oss ikke bli selvopptatte,+ så vi begynner å konkurrere med hverandre+ og misunne hverandre.

Fotnoter

Bokst.: «rettferdighetens håp».
El.: «ditt medmenneske».
El.: «drukkenskap».

Studienoter

Til en slik frihet har Kristus frigjort oss: Ved å bruke de greske ordene for «frihet» og «fri» flere ganger i dette brevet framhever Paulus «den friheten vi har som disipler av Kristus Jesus». (Ga 2:4) Han nevner denne friheten som en kontrast til det slaveriet han beskrev i det forrige kapitlet. Uttrykket kan også gjengis slik: «Med hennes frihet har Kristus frigjort oss.» Det understreker at man kan oppnå denne friheten bare som barn av «det Jerusalem som er der oppe», den frie kvinnen. – Ga 4:26.

slaver under et åk: Den loven som Jehova hadde gitt nasjonen Israel, var rettferdig og hellig. (Ro 7:12) Det var derfor umulig for ufullkomne mennesker å holde Loven til fullkommenhet. Hvis noen vendte tilbake til Loven etter at de var blitt kristne, lot de seg «igjen tvinge til å bli slaver under et åk», for Loven ville fordømme dem som syndere og som slaver under synden. Kristi gjenløsningsoffer førte til frihet fra dette åket. – Apg 15:10; Ga 5:1–6; se Ordforklaringer: «Åk».

Dere begynte løpet godt: Paulus bruker her illustrasjonen med å delta i et løp for å vise at de kristne i Galatia hadde gjort det bra når det gjaldt å leve som kristne. Han bruker den samme illustrasjonen flere ganger i brevene sine. (Se også Ga 2:2, fotn.; se studienote til 1Kt 9:24.) Bibelen bruker ofte begrepene «vandre» og «løpe» om det å leve på en bestemt måte. – 1Mo 5:22; 6:9; Ef 5:2.

deltakerne i et løp: Idrettskonkurranser var en viktig del av gresk kultur, så Paulus tok ofte utgangspunkt i slike arrangementer når han skulle bruke illustrasjoner. (1Kt 9:24–27; Flp 3:14; 2Ti 2:5; 4:7, 8; He 12:1, 2) De kristne korinterne kjente godt til idrettskonkurransene under de istmiske leker, som ble arrangert i nærheten av Korint. Disse lekene ble holdt annethvert år. Paulus må ha vært i Korint under lekene i år 51. Disse idrettskonkurransene var datidens viktigste nest etter de olympiske leker, som ble holdt i Olympia i Hellas. Løperne i slike greske idrettskonkurranser deltok i løp av varierende lengde. Ved at Paulus brukte løpere og boksere i illustrasjonene sine, framhevet han verdien av selvkontroll, målbevissthet og utholdenhet. – 1Kt 9:26.

En liten surdeig: Eller: «Litt gjær». – Se Ordforklaringer og studienote til 1Kt 5:6.

syrer: Eller: «sprer seg gjennom; påvirker». Det greske verbet som er brukt her, zymọo («å syre»), er beslektet med substantivet for «surdeig», zỵme, som også forekommer i dette verset. Paulus bruker det samme uttrykket («En liten surdeig syrer hele deigen»), som tydeligvis var et ordtak, i 1Kt 5:6. Paulus’ poeng er at akkurat som en liten surdeig syrer en hel deig, kan falske lærere (i dette tilfellet de som påsto at det var nødvendig å bli omskåret) og deres oppfatninger forderve en hel menighet.

surdeig: Et hevemiddel i form av en porsjon syret, eller gjæret, deig som ble lagt til side for å bli brukt neste gang man skulle bake. (2Mo 12:20) I Bibelen blir surdeig ofte brukt som symbol på synd og moralsk forfall. – Se studienote til Mt 16:6.

Kristi torturpæl: Her blir ordet «torturpæl» (gresk: staurọs) brukt for å betegne Jesu død på pælen. Jesus døde på denne måten for at mennesker ikke lenger skulle være slaver under synden, men få et godt forhold til Gud.

Til en slik frihet har Kristus frigjort oss: Ved å bruke de greske ordene for «frihet» og «fri» flere ganger i dette brevet framhever Paulus «den friheten vi har som disipler av Kristus Jesus». (Ga 2:4) Han nevner denne friheten som en kontrast til det slaveriet han beskrev i det forrige kapitlet. Uttrykket kan også gjengis slik: «Med hennes frihet har Kristus frigjort oss.» Det understreker at man kan oppnå denne friheten bare som barn av «det Jerusalem som er der oppe», den frie kvinnen. – Ga 4:26.

en snublestein for jødene: Loven sa at en mann som var hengt på en pæl, var «forbannet av Gud». (5Mo 21:22, 23; Ga 3:13) Så jødene mente at Jesus døde på en vanærende måte som ikke passet seg for Messias. Det ble derfor «en snublestein» for dem.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se studienote til 1Kt 1:17.

torturpælen ... snublestein: Jesu død på torturpælen var grunnlaget for at Loven kunne fjernes. Paulus og andre kristne forkynte at man var nødt til å tro på Kristi offer for å oppnå frelse. (Kol 2:13, 14; se studienote til Ga 5:1.) Dette budskapet ble en snublestein, det vil si en årsak til anstøt, for de jødene som påsto at det var nødvendig å bli omskåret og å holde Moseloven for å oppnå Guds godkjennelse. – Se studienote til 1Kt 1:23.

snublestein: Eller: «årsak til anstøt». – Se studienoter til Mt 13:57; 18:7.

snublesteiner: Man mener at det greske ordet skạndalon, gjengitt med «snublestein», opprinnelig siktet til en felle. Noen mener at det var den delen av fellen som lokkematen var festet til. Etter hvert fikk ordet utvidet betydning og ble brukt om en hvilken som helst hindring som kunne få noen til å snuble eller falle. I overført betydning sikter det til en handling eller til omstendigheter som kan få en person til å følge en urett handlemåte, til å snuble eller falle moralsk sett eller til å begå en synd. I Mt 18:8, 9 er det beslektede verbet skandalịzo oversatt med ‘få til å snuble’, men det kan også oversettes med «bli en felle; få til å synde».

De begynte da å ta anstøt av ham: Eller: «De begynte da å snuble på grunn av ham.» Det greske ordet som her er oversatt med «å ta anstøt», skandalịzo, sikter i denne sammenhengen til det å snuble i overført betydning. Det kunne også vært oversatt med: «Da tok de avstand fra ham», eller: «Da nektet de å tro på ham.» I andre sammenhenger overbringer det greske ordet tanken om å begå en synd eller få noen til å begå en synd. – Se studienote til Mt 5:29.

kastrere seg: Eller: «gjøre seg selv til evnukker; bli evnukker». Bokstavelig: «skjære av seg». Det er ikke meningen at Paulus’ sterke og sarkastiske ord skal oppfattes bokstavelig. Paulus bruker en hyperbol når han sier at han ønsker at tilhengerne av omskjærelsen skal gjøre seg selv til fysiske evnukker. (Se Ordforklaringer: «Evnukk».) Hvis de gjorde det, ville de bli uskikket til å leve etter den loven de var så opptatt av. (5Mo 23:1) Noen bibelkommentatorer mener at Paulus hentyder til kastreringsritualer som noen avgudsdyrkere drev med. Det ville bety at han satte dem som holdt fast ved omskjærelsen, i samme kategori som slike avgudsdyrkere.

Til en slik frihet har Kristus frigjort oss: Ved å bruke de greske ordene for «frihet» og «fri» flere ganger i dette brevet framhever Paulus «den friheten vi har som disipler av Kristus Jesus». (Ga 2:4) Han nevner denne friheten som en kontrast til det slaveriet han beskrev i det forrige kapitlet. Uttrykket kan også gjengis slik: «Med hennes frihet har Kristus frigjort oss.» Det understreker at man kan oppnå denne friheten bare som barn av «det Jerusalem som er der oppe», den frie kvinnen. – Ga 4:26.

Dere ble kalt til frihet: Paulus gjør her oppmerksom på at kristne som gir etter for fysiske, eller syndige, lyster, misbruker den friheten de har som disipler av Kristus. (Ga 2:4; 4:24–31) De som setter pris på denne friheten, følger oppfordringen: Tjen hverandre. De tjener hverandre i kjærlighet og på en ydmyk måte. – Se studienoter til Ga 5:1, 14.

en anledning til å følge fysiske lyster: Bokstavelig: «en anledning for kjødet». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) forekommer flere ganger i de neste versene. (Ga 5:16–19) Her sikter det til menneskenes syndige natur. – Se studienote til Ga 5:19.

tjen hverandre i kjærlighet: Paulus oppmuntrer de kristne til å ikke la livet sitt dreie seg om å nå egoistiske mål, men om å tjene trosfellene sine i kjærlighet. Det verbet han bruker, betyr bokstavelig «å tjene som slave». Det kan overbringe tanken om at de ydmykt bør behandle hverandre med verdighet og respekt, slik en slave ville oppføre seg overfor sin herre. Uttrykket «tjen hverandre» kunne også vært oversatt med «tjen hverandre på en ydmyk måte».

gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen: I de forrige versene beskriver Paulus den konstante kampen mellom «de fysiske lystene» og «ånden». (Ga 5:13, 17) I listen i versene 19–21 nevner Paulus 15 «gjerninger» som er knyttet til den fysiske, eller syndige, menneskenaturen (eller: «kjødet»). (Se studienoter til Mt 26:41; Ga 5:13, 17.) De gjerningene Paulus nevner her, er et resultat av hva en person tenker på og gjør når han lar seg påvirke av den syndige menneskenaturen. (Ro 1:24, 28; 7:21–25) Etter oppramsingen legger Paulus til uttrykket «og lignende ting» for å vise at listen ikke omfatter hver eneste mulige gjerning som kommer fra den fysiske menneskenaturen. – Se studienote til Ga 5:21.

er blitt oppfylt: Det greske uttrykket kan bety to ting: Det kan bety at Moseloven «blir oppfylt» i dette ene budet. Eller det kan bety at Moseloven «blir fullt ut uttrykt» i dette budet. Uansett oppfyller man hele Loven ved å vise kjærlighet, for Loven bygger på kjærlighet. Når Paulus i dette verset snakker om ett bud, siterer han det som står i 3Mo 19:18. Han siterer det samme verset i Ro 13:9, der han sier at alle budene i Loven «sammenfattes i denne uttalelsen», nemlig at man skal elske sin neste som seg selv. Her i Ga 5:14 bruker noen bibeloversettelser gjengivelsen «blir sammenfattet», som også er en mulig oversettelse av det greske uttrykket.

er blitt oppfylt: Det greske uttrykket kan bety to ting: Det kan bety at Moseloven «blir oppfylt» i dette ene budet. Eller det kan bety at Moseloven «blir fullt ut uttrykt» i dette budet. Uansett oppfyller man hele Loven ved å vise kjærlighet, for Loven bygger på kjærlighet. Når Paulus i dette verset snakker om ett bud, siterer han det som står i 3Mo 19:18. Han siterer det samme verset i Ro 13:9, der han sier at alle budene i Loven «sammenfattes i denne uttalelsen», nemlig at man skal elske sin neste som seg selv. Her i Ga 5:14 bruker noen bibeloversettelser gjengivelsen «blir sammenfattet», som også er en mulig oversettelse av det greske uttrykket.

Fortsett å leve i samsvar med åndens ledelse: Bokstavelig: «Fortsett å vandre ved ånd». En som lever i samsvar med åndens ledelse, lar Guds ånd få påvirke hans tanker og handlinger. Han har kanskje syndige ønsker, men han avviser dem med det samme og gir ikke næring til dem. På den måten blir han ikke en som praktiserer synd. (Ro 8:4–6; Jak 1:14, 15) Paulus nevner en slik levemåte som en kontrast til det å la seg styre av upassende fysiske lyster.

de fysiske lystene ... ånden: I dette kapitlet nevner Paulus flere ganger at det er en kamp mellom «de fysiske lystene» (eller: «kjødets begjær») og «ånden». Her sikter «de fysiske lystene» til den syndige menneskenaturen. «Ånden» sikter til Guds hellige ånd, men kan også innbefatte drivkraften hos en som lar seg lede av den hellige ånd. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Guds ånd er en kraft som hjelper hans tjenere til å gjøre det som er rett, men den syndige menneskenaturen fører hele tiden krig mot åndens innflytelse. I Ga 5:19–23 blir de gjerningene som kommer fra den fysiske menneskenaturen, stilt opp som en kontrast til åndens frukt. – Se også Ro 7:18–20.

kroppen er svak: Eller: «kjødet er svakt». I Bibelen brukes ordet «kropp» noen ganger som en betegnelse på menneskets syndige, ufullkomne tilstand.

en anledning til å følge fysiske lyster: Bokstavelig: «en anledning for kjødet». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) forekommer flere ganger i de neste versene. (Ga 5:16–19) Her sikter det til menneskenes syndige natur. – Se studienote til Ga 5:19.

de fysiske lystene ... ånden: I dette kapitlet nevner Paulus flere ganger at det er en kamp mellom «de fysiske lystene» (eller: «kjødets begjær») og «ånden». Her sikter «de fysiske lystene» til den syndige menneskenaturen. «Ånden» sikter til Guds hellige ånd, men kan også innbefatte drivkraften hos en som lar seg lede av den hellige ånd. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Guds ånd er en kraft som hjelper hans tjenere til å gjøre det som er rett, men den syndige menneskenaturen fører hele tiden krig mot åndens innflytelse. I Ga 5:19–23 blir de gjerningene som kommer fra den fysiske menneskenaturen, stilt opp som en kontrast til åndens frukt. – Se også Ro 7:18–20.

og lignende ting: Dette uttrykket viser at Paulus ikke kom med en fullstendig liste over alt som kan betraktes som «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». (Se studienote til Ga 5:19.) Paulus bruker et lignende uttrykk i slutten av 1Ti 1:10. De kristne i Galatia måtte bruke «sin vurderingsevne» for å forstå hvilke ting som kom i klasse med de syndige gjerningene som Paulus nevnte. (He 5:14) For eksempel blir ikke ondskapsfull baktalelse nevnt konkret som en av de gjerningene som kommer fra den syndige menneskenaturen. Men det hører ofte sammen med «fiendskap, konflikter, sjalusi, raseriutbrudd, krangling», som er nevnt i Ga 5:20. De som uten å angre praktiserer noe av det som konkret er nevnt som «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», eller som praktiserer «lignende ting», kommer ikke til å arve Guds rike.

all slags urenhet: Begrepet «urenhet» (gresk: akatharsịa) har et bredt betydningsinnhold. Her brukes det i overført betydning og omfatter alle former for urenhet – på det seksuelle området, i tale, i handling og i åndelige forhold. (Se også 1Kt 7:14; 2Kt 6:17; 1Te 2:3.) Ordet framhever at den urette handlingen eller tilstanden er moralsk frastøtende. (Se studienote til Ga 5:19.) De Paulus skriver om, holdt på med denne oppførselen med grådighet. Det greske ordet pleoneksịa, som er oversatt med «grådighet», betegner et umettelig begjær etter å få mer. Ved å føye til «med grådighet» viser Paulus at alvorlighetsgraden av «urenhet» kan variere. – Se studienote til Ro 1:29.

gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen: I de forrige versene beskriver Paulus den konstante kampen mellom «de fysiske lystene» og «ånden». (Ga 5:13, 17) I listen i versene 19–21 nevner Paulus 15 «gjerninger» som er knyttet til den fysiske, eller syndige, menneskenaturen (eller: «kjødet»). (Se studienoter til Mt 26:41; Ga 5:13, 17.) De gjerningene Paulus nevner her, er et resultat av hva en person tenker på og gjør når han lar seg påvirke av den syndige menneskenaturen. (Ro 1:24, 28; 7:21–25) Etter oppramsingen legger Paulus til uttrykket «og lignende ting» for å vise at listen ikke omfatter hver eneste mulige gjerning som kommer fra den fysiske menneskenaturen. – Se studienote til Ga 5:21.

seksuell umoral: Bibelen bruker det greske ordet porneia som et generelt begrep som dekker all seksuell omgang som er ulovlig ifølge Guds normer. En ordbok definerer porneia som «prostitusjon, ukyskhet, utukt» og legger til at dette ordet brukes «om enhver form for ulovlig seksuell omgang». Slik ulovlig omgang omfatter ikke bare prostitusjon, utroskap og sex mellom ugifte personer, men også homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr. Bibelen fordømmer alt dette. (3Mo 18:6, 22, 23; 20:15, 16; 1Kt 6:9; se Ordforklaringer.) Jesus viste hvor galt det er å begå seksuell umoral, ved å sette det i klasse med mord, tyveri og blasfemi. – Mt 15:19, 20; Mr 7:21–23.

urenhet: Eller: «smuss; moralsk forderv; uanstendighet». Av de tre første «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen» som er nevnt i dette verset, er «urenhet» (gresk: akatharsịa) det som har det bredeste betydningsinnholdet. Dette ordet forekommer ti ganger i De kristne greske skrifter. Bokstavelig sikter det til noe som er fysisk urent, eller skittent. (Mt 23:27) Brukt i overført betydning omfatter det alle former for urenhet – på det seksuelle området, i tale, i handling og i åndelige forhold, for eksempel det å tilbe avguder. (Ro 1:24; 6:19; 2Kt 6:17; 12:21; Ef 4:19; 5:3; Kol 3:5; 1Te 2:3; 4:7) «Urenhet» kan altså sikte til forskjellige typer urette handlinger, og alvorlighetsgraden kan variere. (Se studienote til Ef 4:19.) Ordet framhever at den urette handlingen eller tilstanden er moralsk frastøtende. – Se Ordforklaringer: «Uren».

skamløs oppførsel: Eller: «frekk og respektløs oppførsel; lettsindighet». I Bibelen brukes det greske ordet asẹlgeia om handlinger som er en alvorlig krenkelse av Guds lover, og som gjenspeiler en frekk, respektløs eller foraktfull holdning. Dette ordet forekommer ti ganger i De kristne greske skrifter. (Mr 7:22; Ro 13:13; 2Kt 12:21; Ga 5:19; Ef 4:19; 1Pe 4:3; 2Pe 2:2, 7, 18; Jud 4) En ordbok definerer ordet som «usedelighet, tøylesløshet, utsvevende oppførsel, dvs. å ikke ha noen hemninger når det gjelder moralsk holdning og oppførsel». Den jødiske historieskriveren Josefus brukte dette greske ordet da han fortalte om at den hedenske dronning Jesabel reiste en helligdom for Baal i Israel. Dette var en sjokkerende og skandaløs handling som på en frekk måte viste forakt for folks mening og anstendighetsfølelse. – Jewish Antiquities, bok 8, kap. 13, avsn. 1 (Loeb 8.318); se Ordforklaringer.

okkultisme: Eller: «spiritisme; trolldom; bruk av legemidler (narkotiske stoffer)». Det greske substantivet som er oversatt med «okkultisme», er farmakịa, som i sin grunnbetydning refererer til bruk av legemidler eller narkotiske stoffer. Dette ordet ble muligens forbundet med okkultisme, magi og spiritisme fordi man brukte slike stoffer når man påkalte demonenes makt for å drive med trolldom. Septuaginta bruker det greske ordet farmakịa som en oversettelse av de hebraiske ordene for «magi», «hemmelige kunster» og «trolldomskunster». (2Mo 7:11, 22; 8:7, 18; Jes 47:9, 12) Det at Paulus nevner farmakịa rett etter avgudsdyrkelse, tyder på at han bruker ordet i betydningen okkulte handlinger. (Se Ordforklaringer: «Avgud; avgudsdyrkelse».) I Åp 21:8 er det beslektede substantivet farmakọs oversatt med «de som driver med okkultisme». – Åp 22:15; se Ordforklaringer.

sjalusi: Det greske ordet zẹlos overbringer tanken om en sterk følelse som kan være enten positiv eller negativ. Paulus nevner denne følelsen blant den «slags gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». Så i denne sammenhengen overbringer ordet tanken om en negativ følelse overfor en man ser på som en konkurrent, eller overfor en man mener har visse fordeler som man selv ikke har. De kristne i det første århundre ble kraftig advart mot misunnelse og sjalusi. – 1Kt 3:3; 2Kt 12:20; Jak 3:14, 16; se studienote til 1Kt 13:4.

raseriutbrudd: Paulus bruker her flertallsformen av det greske ordet for «raseri». Det sikter ikke bare til ukontrollerte raseriutbrudd, men kan også sikte til sinne som koker i hjertet og kommer til uttrykk senere. Raseriutbrudd blir stilt i klasse med seksuell umoral, skamløs oppførsel, avgudsdyrkelse, okkultisme, fyll og andre avskyelige «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen».

sekter: Se studienote til Apg 24:5.

sekt: Det greske ordet som her er oversatt med «sekt», hairesis, betydde etter alt å dømme opprinnelig «et valg». Det er slik ordet er brukt i 3Mo 22:18 i Septuaginta, som sier at en israelitt bar fram offergaver «i samsvar med hele sitt valg». I De kristne greske skrifter brukes dette ordet om en gruppe mennesker som holdt seg til bestemte læresetninger eller oppfatninger. Det ble brukt om to fremtredende grener av jødedommen: fariseerne og saddukeerne. (Apg 5:17; 15:5; 26:5) Ikke-kristne omtalte de kristne som en «sekt» – eller «nasareernes sekt» – ettersom de antagelig betraktet dem som en gruppe som hadde brutt ut av jødedommen. (Apg 24:5, 14; 28:22) Det greske ordet hairesis ble også brukt om grupperinger som oppsto i den kristne menighet. Jesus la vekt på enhet og ba i en bønn til Gud om at hans disipler måtte være forent. (Joh 17:21) Apostlene gikk også inn for å bevare enheten i den kristne menighet. (1Kt 1:10; Jud 17–19). Hvis medlemmene av menigheten delte seg opp i grupper eller fraksjoner, ville dette ødelegge enheten. Det greske ordet hairesis kom etter hvert til å bli brukt i den negative betydningen sekt, en avvikende gruppe eller en utbrytergruppe. Uenighet i lærespørsmål kunne føre til heftige diskusjoner, splittelse og fiendskap. (Se også Apg 23:7–10.) Sektdannelse skulle derfor unngås og ble betraktet som noe som hørte med til de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». – Ga 5:19–21; 1Kt 11:19; 2Pe 2:1.

Kjærligheten er ikke misunnelig: Eller: «Kjærligheten er ikke sjalu.» Det greske verbet zelọo overbringer tanken om en sterk følelse som kan være enten positiv eller negativ. I dette verset er det gjengitt med uttrykket «å være misunnelig» fordi det overbringer tanken om en negativ følelse overfor en antatt konkurrent eller overfor en som man mener har visse fordeler. Det tilsvarende substantivet zẹlos, som ofte blir gjengitt med «sjalusi», er brukt i Ga 5:19–21, der Paulus beskriver de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». Slik sjalusi er selvisk og gir grobunn for hat, ikke kjærlighet. Ekte kjærlighet er ikke misunnelig, men er forbundet med tillit og håp, og den handler alltid med tanke på andres interesser. – 1Kt 13:4–7; les om en positiv betydning av det greske verbet i studienote til 2Kt 11:2.

vill festing: Se studienote til Ro 13:13.

og lignende ting: Dette uttrykket viser at Paulus ikke kom med en fullstendig liste over alt som kan betraktes som «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». (Se studienote til Ga 5:19.) Paulus bruker et lignende uttrykk i slutten av 1Ti 1:10. De kristne i Galatia måtte bruke «sin vurderingsevne» for å forstå hvilke ting som kom i klasse med de syndige gjerningene som Paulus nevnte. (He 5:14) For eksempel blir ikke ondskapsfull baktalelse nevnt konkret som en av de gjerningene som kommer fra den syndige menneskenaturen. Men det hører ofte sammen med «fiendskap, konflikter, sjalusi, raseriutbrudd, krangling», som er nevnt i Ga 5:20. De som uten å angre praktiserer noe av det som konkret er nevnt som «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», eller som praktiserer «lignende ting», kommer ikke til å arve Guds rike.

vill festing: Det greske ordet kọmos forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter og har hver gang negativ betydning. (Ga 5:21; 1Pe 4:3) Det er blitt definert som «drikkefester som var preget både av uhemmet inntak av alkohol og av umoralsk oppførsel». I gamle greske skrifter ble ordet brukt i forbindelse med ville festopptog med sang til langt på natt til ære for hedenske guder, som vinguden Dionysos (Bakkhos). Slike gateopptog med umoralsk oppførsel var vanlige i greske byer på apostlenes tid, deriblant byer i Lilleasia. (1Pe 1:1) Peter rettet brevet sitt til slike som hadde levd «et liv preget av ... ukontrollerte lyster, overdreven drikking, vill festing, fyll og avskyelig avgudsdyrkelse» før de ble kristne. (1Pe 4:3, 4) Paulus nevnte «vill festing» blant de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», og tilføyde: «De som praktiserer slike ting, skal ikke arve Guds rike.» (Ga 5:19–21 ) I de versene der uttrykket «vill festing» forekommer, nevner Paulus og Peter også slike ting som fyll, seksuell umoral, urenhet, skamløs oppførsel og ukontrollerte lyster.

gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen: I de forrige versene beskriver Paulus den konstante kampen mellom «de fysiske lystene» og «ånden». (Ga 5:13, 17) I listen i versene 19–21 nevner Paulus 15 «gjerninger» som er knyttet til den fysiske, eller syndige, menneskenaturen (eller: «kjødet»). (Se studienoter til Mt 26:41; Ga 5:13, 17.) De gjerningene Paulus nevner her, er et resultat av hva en person tenker på og gjør når han lar seg påvirke av den syndige menneskenaturen. (Ro 1:24, 28; 7:21–25) Etter oppramsingen legger Paulus til uttrykket «og lignende ting» for å vise at listen ikke omfatter hver eneste mulige gjerning som kommer fra den fysiske menneskenaturen. – Se studienote til Ga 5:21.

Åndens frukt: Eller: «Det som ånden frambringer». Det greske jordbruksuttrykket karpọs, «frukt», forekommer mange ganger i Bibelen. Her brukes det i billedlig betydning om egenskaper som Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, kan få mennesker til å utvikle. (Ga 5:16) På samme måte som et tre bærer frukt når det blir stelt på riktig måte, vil en person frambringe «åndens frukt» når han lar Guds ånd få påvirke hans tanker og handlinger. (Se også Sl 1:1–3.) Slike egenskaper gjenspeiler personligheten til Jehova Gud, Kilden til den hellige ånd. (Kol 3:9, 10) Det er ikke meningen at man skal se på de egenskapene som er nevnt i denne listen, som de eneste egenskapene som hører med til den hellige ånds frukt. (Se studienote til Ga 5:23.) Den nye personlighet kjennetegnes av disse egenskapene. (Ef 4:24) Paulus bruker her entallsformen av det greske ordet karpọs, «frukt». Bibelkommentatorer har forklart at entallsformen kan antyde at de egenskapene som er nevnt her, utgjør et hele. Det er viktig å utvikle alle egenskapene, og de kan ikke eksistere atskilt fra hverandre.

kjærlighet: Den beste måten å definere kristen kjærlighet (gresk: agạpe) på er å beskrive hvordan den kommer til uttrykk i praksis, slik Paulus gjør i 1Kt 13:4–8. (Se studienote til 1Kt 13:4.) Johannes bruker det samme greske ordet i 1Jo 4:8–10, der han beskriver «Guds kjærlighet». Johannes sier til og med at «Gud er kjærlighet», noe som betyr at Jehova er selve den personifiserte kjærlighet. (Se studienote til Joh 3:16.) Jesus sa at de to største budene er at vi skal elske Jehova og elske vår neste. – Mt 22:37–39; se studienote til Mt 22:37.

glede: Glede er den herlige følelsen som kommer av at man ser fram til eller oppnår noe godt. Det er en følelse av ekte lykke. Det greske ordet som er oversatt med «glede», beskriver en dyp, indre følelse som sitter i hjertet. Jehova, ‘den lykkelige Gud’, er Kilden til glede, og han ønsker at hans tjenere skal være glade. (1Ti 1:11) Ved hjelp av Guds ånd kan de kristne føle glede selv om de opplever vanskeligheter, sorg eller forfølgelse. – Kol 1:11; He 12:2; Jak 1:2–4.

fred: Det greske ordet for «fred» har vid betydning. I denne sammenhengen innbefatter «fred» den roen vi har i sinnet og hjertet fordi vi har et nært forhold til Jehova, «fredens Gud». (Flp 4:9; 1Te 5:23; He 13:20; se studienote til 1Kt 14:33.) Guds hellige ånd blir ofte nevnt sammen med «fred». (Apg 9:31; Ro 8:6; 15:13) Med hjelp av den hellige ånd bidrar de som har fred med Gud, til harmoni og enhet, og de har et godt forhold til andre. – Mt 5:9; 2Kt 13:11; Jak 3:18.

tålmodighet: Eller: «langmodighet». Det greske ordet betyr bokstavelig «det å være lang av ånd (sinn)» (Kingdom Interlinear) og betegner ro, utholdenhet, overbærenhet og det å være sen til å bli sint. Jehova Gud er vårt største eksempel når det gjelder tålmodighet. (Ro 2:4; 9:22; 1Ti 1:16; 1Pe 3:20; 2Pe 3:9, 15) Paulus nevner tålmodighet som en viktig side ved kristen kjærlighet. – 1Kt 13:4; se Tillegg A2.

vennlighet: Å vise vennlighet innebærer å være aktivt interessert i andres ve og vel og å være hjelpsom og gjøre noe for dem. Jehova Gud er god og vennlig også mot de utakknemlige og onde. (Lu 6:35; Ro 2:4; 11:22; Tit 3:4, 5) Det brukes en form av det greske ordet for «vennlighet» for å beskrive det ‘skånsomme’ åket det innebærer å være en disippel av Jesus. Det er et åk som er «godt å bære; behagelig». (Mt 11:30; fotn.) De kristne som er under dette åket, blir oppfordret til å kle seg i godhet og vennlighet. – Ef 4:32; Kol 3:12.

godhet: En som er god, har høy moral, er edel og er alltid på utkikk etter muligheten til å gjøre noe godt for andre. En ordbok sier om det greske ordet for «godhet» at det beskriver «en positiv moralsk egenskap som preges av interesse for at andre skal ha det bra». En kristen må altså ikke bare være god, men også gjøre gode ting. Selv om vi er ufullkomne, kan vi utvikle godhet ved å være lydige mot Jehovas befalinger og ved å etterligne den godheten og gavmildheten han viser andre. (Apg 9:36, 39; 16:14, 15; Ro 7:18; Ef 5:1) Jehova er god i absolutt forstand. (Sl 25:8; Sak 9:17; Mr 10:18 og studienote) Han er tvers igjennom en gavmild og omtenksom Gud. – Apg 14:17.

tro: Ordet «tro» er en oversettelse av det greske ordet pịstis, som i første rekke overbringer tanken om tillit, tiltro og fast overbevisning. I He 11:1 gir Paulus en inspirert definisjon av ordet «tro». I likhet med kjærlighet blir troen best definert gjennom en beskrivelse av hvordan den kommer til uttrykk i handling. (Jak 2:18, 22; se studienote til Joh 3:16.) Bibelen viser at de kristnes tro bør vokse og bli sterkere. Jesu disipler sa: «Gi oss mer tro.» (Lu 17:5) Paulus roste de kristne i Tessalonika ved å si: «Deres tro blir sterkere og sterkere.» (2Te 1:3; se også 2Kt 10:15.) I Galaterne er «tro» nevnt over 20 ganger, og i de fleste tilfellene er det snakk om tro på Gud eller Kristus, som i dette verset. (Ga 3:6, 11) I 2Te 3:2 sier Paulus: «Det er ikke alle som har tro.» For å få sterk tro må man få av Jehovas hellige ånd.

som viser tro på ham: Det greske verbet pisteuo (beslektet med substantivet pịstis, som vanligvis gjengis med «tro») har den grunnleggende betydningen «å tro», men kan ha forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen og grammatiske konstruksjoner. Det ligger ofte noe mer i dette ordet enn bare å tro eller erkjenne at noen eksisterer. (Jak 2:19) Det innbefatter tanken om tro og tillit som fører til lydige handlinger. I Joh 3:16 blir det greske verbet pisteuo brukt sammen med preposisjonen eis. En bibelkommentator sier om denne greske konstruksjonen: «Troen oppfattes som en aktivitet, som noe mennesker gjør.» (An Introductory Grammar of New Testament Greek, Paul L. Kaufman, 1982, s. 46) Jesus sikter åpenbart til et liv som er preget av tro, ikke bare til en enkelt troshandling. I Joh 3:36 blir det lignende uttrykket «den som viser tro på Sønnen» stilt opp som en motsetning til «den som er ulydig mot Sønnen». I den sammenhengen omfatter derfor det «å vise tro» tanken om å la sterk tro komme til uttrykk ved at man er lydig.

Det er bare én som er god – det er Gud: Jesus anerkjenner her Jehova som den fremste normen for godhet, som den som har den suverene retten til å avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt. Da Adam og Eva gjorde opprør og spiste av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt, prøvde de i virkeligheten å tilrane seg denne retten. I motsetning til dem overlater Jesus ydmykt til sin Far å fastsette normer. Gjennom sitt Ord, Bibelen, har Gud vist og forklart hva godhet er. – Mr 10:19.

ikke en uordens Gud, men fredens Gud: Paulus nevner her uorden som en kontrast til fred. Han beskriver Jehova som «fredens Gud» i Flp 4:9, 1Te 5:23 og He 13:20 og «den Gud som gir fred» i Ro 15:33 og 16:20. Den freden som Gud gir, er grunnlaget for orden og enhet i den kristne menighet. Paulus antydet ikke at det å gjøre ting på en organisert måte i seg selv ville føre til fred. Men ved at korinterne utøvde sin tilbedelse på en ordnet måte, ville møtene deres bli holdt i et fredelig miljø, ‘på en slik måte at det bygde opp’, så ‘alle kunne bli oppmuntret’. (1Kt 14:26–32) Møter preget av orden ville gjenspeile egenskapene og personligheten til fredens Gud og bringe ære til ham.

Du skal elske: Det greske ordet som her er oversatt med «elske», er agapạo. Dette verbet og det beslektede substantivet agạpe (kjærlighet) forekommer over 250 ganger i De kristne greske skrifter. I 1Jo 4:8 er substantivet agạpe brukt i setningen «Gud er kjærlighet», og Bibelen viser at Gud er det aller største eksemplet når det gjelder å vise uselvisk kjærlighet som er styrt av prinsipper. Guds kjærlighet kommer til uttrykk på en gjennomtenkt og aktiv måte. Den er lojal og omfatter handlinger, ikke bare følelser. Mennesker som viser en slik kjærlighet, gjør det fordi de bevisst velger å etterligne Gud. (Ef 5:1) Mennesker kan derfor befales å vise kjærlighet, som vi ser av de to største budene, som er omtalt i denne sammenhengen. Jesus siterer her fra 5Mo 6:5. De hebraiske skrifter bruker først og fremst det hebraiske verbet ʼahẹv eller ʼahạv (å elske) og substantivet ʼahavạh (kjærlighet) om kjærlighet. De har samme betydningsinnhold som de greske ordene som er nevnt ovenfor. I forbindelse med det å elske Jehova uttrykker disse ordene en persons ønske om å vise ham udelt hengivenhet og om å tjene bare ham. Jesus viste denne formen for kjærlighet på en fullkommen måte. Han viste at kjærligheten til Gud innebærer mer enn bare å ha varme følelser for ham. Den styrer hele en persons liv og påvirker alle hans tanker, ord og handlinger. – Se studienote til Joh 3:16.

elsket: Dette er den første forekomsten av det greske verbet agapạo (å elske) i Johannes’ evangelium. Dette greske verbet og det beslektede substantivet agạpe (kjærlighet) blir brukt 44 ganger i hans evangelium – flere ganger enn i de tre andre evangeliene til sammen. I Bibelen sikter ordene agapạo og agạpe ofte til uselvisk kjærlighet som er styrt av eller basert på prinsipper. Det framgår av den måten ordet er brukt på i dette verset, ettersom det sies at Gud elsker verden, det vil si den menneskeverdenen som trenger å bli løskjøpt fra synd. (Joh 1:29) Substantivet er brukt i 1Jo 4:8, der Johannes sier: «Gud er kjærlighet.» Kjærlighet (agạpe) blir nevnt først av trekkene ved «åndens frukt» (Ga 5:22), og kjærligheten blir inngående beskrevet i 1Kt 13:4–7. Den måten ordet brukes på i Bibelen, viser at kjærlighet ikke bare er en følelsesmessig reaksjon på det en annen sier eller gjør. I mange sammenhenger omfatter denne formen for kjærlighet mye mer, og den kommer ofte til uttrykk på en hensynsfull og gjennomtenkt måte. (Mt 5:44; Ef 5:25) Den kjærligheten som de kristne bør utvikle, innbefatter derfor en moralfølelse som tar hensyn til plikter og prinsipper og hva som sømmer seg. Men den er ikke uten følelser, for den innbefatter ofte varm, personlig hengivenhet. (1Pe 1:22) Det framgår av den måten ordet er brukt på i Johannes’ evangelium. Da Johannes skrev at «Faren elsker Sønnen» (Joh 3:35), brukte han en form av ordet agapạo, men da han skrev ned det Jesus sa om det samme forholdet, brukte han en form av det greske verbet filẹo («å være inderlig glad i; å nære hengivenhet for»). – Joh 5:20.

Kjærligheten: I denne kjente beskrivelsen av kjærligheten bruker Paulus det samme greske ordet (agạpe) som forekommer i 1Jo 4:8–10, der Johannes beskriver «Guds kjærlighet». Vers 8 sier til og med at «Gud er kjærlighet», noe som betyr at Jehova er selve den personifiserte kjærlighet. (Se studienote til Joh 3:16.) Kristen kjærlighet blir best definert gjennom en beskrivelse av hvordan den virker. Kristen kjærlighet er synonymt med uselviskhet og ledes av prinsipper. Kjærlighet som ledes av prinsipper, innebærer ikke alltid varm hengivenhet; den som viser slik kjærlighet, gjør det fordi det er det rette å gjøre. En person kan for eksempel føle seg dypt såret. Men han viser kristen kjærlighet ved at han lar være å holde «regnskap med krenkelser». (1Kt 13:5) Den guddommelige kjærligheten Paulus beskriver, omfatter både hengivne følelser og en besluttsomhet om å leve etter de rettferdige normene Gud har fastsatt. – Se studienoter til Mt 5:44; 22:37.

Mot slike ting finnes det ingen lov: Det finnes ingen lov som legger begrensninger på i hvor stor grad de kristne kan utvikle de egenskapene som er et resultat av Guds ånd. Alle disse egenskapene er i full harmoni med Moselovens bud om kjærlighet (3Mo 19:18; 5Mo 6:5) og med «Kristi lov». (Ga 6:2; Joh 13:34) Uttrykket «slike ting» antyder at åndens frukt ikke er begrenset til de ni trekkene som er nevnt her. Den kristne personlighet består av disse og andre egenskaper, som man kan utvikle med hjelp av Jehovas hellige ånd. – Ef 4:24, 32; 5:9; Kol 3:12–15; Jak 3:17, 18.

mildhet: En indre ro og fred som preger de kristnes forhold til Gud og den måten de oppfører seg på overfor andre mennesker. (Ga 6:1; Ef 4:1–3; Kol 3:12) Siden mildhet er et trekk ved Guds ånds frukt, er denne egenskapen ikke et resultat av ren viljestyrke. En kristen utvikler mildhet ved å styrke sitt forhold til Gud, ved å be om å få av hans ånd og ved å la seg lede av ånden. En som er mild, er ikke feig eller svak. I det greske ordet for «mildhet» (praỵtes) ligger betydningen vennlighet kombinert med kraft, eller styrke som man har kontroll over. Et beslektet gresk ord (praỵs) er oversatt med «mild av sinn» og ‘mild’. (Mt 21:5; 1Pe 3:4) Jesus omtalte seg selv som mild av sinn (Mt 11:29), men han var overhodet ikke svak. – Se Mt 5:5 og studienote.

selvkontroll: Det greske ordet som her er oversatt med «selvkontroll», forekommer fire ganger i De kristne greske skrifter. (Apg 24:25; 2Pe 1:6) Denne egenskapen er blitt definert som «det å holde sine følelser, innskytelser eller ønsker under kontroll». Det beslektede greske verbet forekommer i 1Kt 9:25 (se studienote), der Paulus skriver: «Alle som deltar i en idrettskonkurranse, viser selvkontroll i alt.» Dette greske verbet brukes også i Septuaginta i 1Mo 43:31, der det står om Josef at han hadde «følelsene under kontroll». Det hebraiske verbet som brukes i 1Mo 43:31, brukes også i Jes 42:14, der Jehova sier om seg selv: «Jeg ... har behersket meg.» I stedet for straks å gå til handling overfor dem som bryter hans lover, lar han det gå tid, slik at de kan få mulighet til å vende om fra sin onde handlemåte og få hans godkjennelse. – Jer 18:7–10; 2Pe 3:9.

Mot slike ting finnes det ingen lov: Det finnes ingen lov som legger begrensninger på i hvor stor grad de kristne kan utvikle de egenskapene som er et resultat av Guds ånd. Alle disse egenskapene er i full harmoni med Moselovens bud om kjærlighet (3Mo 19:18; 5Mo 6:5) og med «Kristi lov». (Ga 6:2; Joh 13:34) Uttrykket «slike ting» antyder at åndens frukt ikke er begrenset til de ni trekkene som er nevnt her. Den kristne personlighet består av disse og andre egenskaper, som man kan utvikle med hjelp av Jehovas hellige ånd. – Ef 4:24, 32; 5:9; Kol 3:12–15; Jak 3:17, 18.

viser selvkontroll: Når idrettsutøvere forberedte seg til en konkurranse, måtte de vise selvkontroll. Mange var nøye med kostholdet sitt, og noen avholdt seg fra vin. Historieskriveren Pausanias skrev at treningen til de olympiske leker varte i ti måneder, og det antas at treningen til andre store idrettsarrangementer varte like lenge.

de ydmyke: Eller: «de som har et mildt sinn». En indre egenskap hos dem som villig underordner seg Guds vilje og følger hans veiledning, og som ikke prøver å dominere andre. Den greske betegnelsen innebærer ikke tanken om feighet eller svakhet. I Septuaginta ble det greske ordet for «de som har et mildt sinn» brukt som en oversettelse av et hebraisk ord som kan gjengis med «ydmyk» eller «saktmodig». Det ble brukt om Moses (4Mo 12:3), om dem som er lærevillige (Sl 25:9), om dem som skal arve jorden (Sl 37:11), og om Messias. (Sak 9:9; Mt 21:5) Jesus omtalte seg selv som mild av sinn og ydmyk. – Mt 11:29.

ble pælfestet sammen med ham: Evangeliene bruker det greske verbet synstaurọo om dem som i bokstavelig forstand ble henrettet ved siden av Jesus. (Mt 27:44; Mr 15:32; Joh 19:32) Paulus nevner det at Jesus ble pælfestet, flere ganger i brevene sine (1Kt 1:13, 23; 2:2; 2Kt 13:4), men her bruker han ordet i overført betydning. Han viser at de kristne har drept sin gamle personlighet ved å vise tro på den pælfestede Kristus. Paulus brukte dette ordet på en lignende måte i brevet til galaterne, der han skrev: «Jeg er pælfestet sammen med Kristus.» – Ga 2:20.

har pælfestet: Evangeliene bruker det greske verbet staurọo om henrettelsen av Jesus Kristus. Her bruker Paulus ordet i overført betydning. (Se også studienote til Ro 6:6.) Det beskriver hvor kraftig og bestemt Kristi disipler må gå til handling for å drepe den fysiske, eller syndige, menneskenaturen. Når en kristen får kontroll over menneskenaturens syndige «lidenskaper og lyster», er det som om disse lystene er døde og ikke lenger har makt over ham. (Ga 5:16) Paulus’ kommentar er nært knyttet til de forrige versene. Den understreker at de som tilhører Kristus, må ta fullstendig avstand fra de gjerningene som er nevnt i Ga 5:19–21.

La oss ikke bli selvopptatte: Etter å ha beskrevet kontrasten mellom «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», og «åndens frukt» (Ga 5:19–23) kommer Paulus med formaningen i dette verset. Det greske ordet som er oversatt med «selvopptatte» (kenọdoksos), betyr bokstavelig «tom ære; innbilskhet». Det forekommer bare her i De kristne greske skrifter. En ordbok definerer ordet som «det å ha et overdrevent selvbilde, å være selvgod og skrytende». Det formidler tanken om å ønske sterkt å bli rost av andre for noe som er verdiløst og tomt. Et beslektet gresk ord er oversatt med «egoisme» i Flp 2:3.

så vi begynner å konkurrere med hverandre: Eller: «så vi begynner å tvinge hverandre til en styrkeprøve». Ifølge en ordbok betyr det greske ordet som er brukt her, bokstavelig «å rope til noen at han skal stå fram, ofte i en fiendtlig tone for å provosere, utfordre». En annen ordbok definerer det som «å utfordre noen til å bli med i en kamp eller konkurranse».

Multimedia