Johannes 15:1–27

15  Jeg er det sanne vintre, og min Far er vindyrkeren.  Han tar bort hver gren på meg som ikke bærer frukt, og han renser hver gren som bærer frukt, for at den skal bære mer frukt.+  Dere er allerede rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere.+  Fortsett å være forent med meg, og jeg skal fortsette å være forent med dere. På samme måte som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke er forent med meg.+  Jeg er vintreet, dere er grenene. Når noen er forent med meg og jeg er forent med ham, bærer han mye frukt.+ For atskilt fra meg kan dere ikke gjøre* noe som helst.  Hvis noen ikke fortsetter å være forent med meg, blir han som en gren som blir kastet bort og visner. Og folk samler sammen disse grenene og kaster dem på ilden, og de blir brent.+  Hvis dere fortsetter å være forent med meg og mine ord blir i dere, så be om hva dere vil, og det skal bli gitt dere.+  Min Far blir æret når dere fortsetter å bære mye frukt og viser at dere er mine disipler.+  Slik som min Far* har elsket meg,+ har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. 10  Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet,+ akkurat som jeg har holdt min Fars* bud og blir i hans kjærlighet.+ 11  Dette har jeg sagt til dere for at min glede skal være i dere, og for at deres glede skal bli gjort fullstendig.+ 12  Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere.+ 13  Ingen har større kjærlighet enn dette: at man gir sitt liv for sine venner.+ 14  Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.+ 15  Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for en slave vet ikke hva hans herre gjør. Men jeg har kalt dere venner, for jeg har fortalt dere alt det jeg har hørt av min Far. 16  Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere for at dere skal fortsette å bære frukt, og for at deres frukt skal vare, slik at min Far kan gi dere alt dere ber ham om i mitt navn.+ 17  Jeg gir dere disse befalingene for at dere skal elske hverandre.+ 18  Hvis verden hater dere, så vet dere at den har hatet meg før den hatet dere.+ 19  Hvis dere var en del av verden, ville verden elske* dere fordi dere tilhørte den. Men dere er ikke en del av verden,+ for jeg har utvalgt dere av verden. Derfor hater verden dere.+ 20  Husk det jeg sa til dere: En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere,+ og hvis de har holdt mitt ord, vil de også holde deres. 21  Men alt dette skal de gjøre mot dere på grunn av mitt navn, for de kjenner ikke ham som har sendt meg.+ 22  Hvis jeg ikke hadde kommet og talt til dem, ville de ikke hatt noen synd.+ Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd.+ 23  Den som hater meg, hater også min Far.+ 24  Blant dem har jeg gjort gjerninger som ingen andre har gjort. Hvis jeg ikke hadde gjort det, ville de ikke hatt noen synd.+ Men nå har de sett meg og har hatet både meg og min Far. 25  Men dette skjedde for at disse ordene som står skrevet i deres lov, skulle bli oppfylt: ‘De hatet meg uten grunn.’+ 26  Når hjelperen kommer, som jeg skal sende dere fra min Far – sannhetens ånd,+ som kommer fra min Far – skal denne vitne om meg.+ 27  Og dere skal også vitne,+ for dere har vært med meg fra begynnelsen.

Fotnoter

El.: «frambringe».
Bokst.: «Faren», her og i v. 1626.
Bokst.: «Farens».
El.: «holde av».

Studienoter

Jeg er det sanne vintre: Den metaforen Jesus bruker her, minner om språkbilder som er brukt i De hebraiske skrifter. I Jesajas profeti blir «Israels hus» omtalt som «hærstyrkenes Jehovas vingård». (Jes 5:1–7) Og Jehova kalte det illojale Israel «villskudd på en fremmed vinranke» og «en viltvoksende vinranke». (Jer 2:21; Ho 10:1, 2) Men til forskjell fra dem er Jesus «det sanne vintre», og hans Far er vindyrkeren. Etter at Jesus hadde sammenlignet disiplene med grener på vintreet, formante han dem til å fortsette å være forent med ham. Akkurat som grener på et bokstavelig vintre må bli på vintreet for å fortsette å leve og bære frukt, må disiplene forbli forent med Jesus for å holde seg åndelig levende og kunne bære frukt. Illustrasjonen viser også at akkurat som en vindyrker forventer at et vintre bærer frukt, så forventer Jehova at de som er forent med Kristus, bærer åndelig frukt. Denne illustrasjonen framhever ikke bare den enheten som eksisterer mellom Jesu sanne disipler og Jesus, men også enheten mellom disiplene og Jesu far. – Joh 15:2–8.

renser: Eller: «beskjærer». Det greske ordet som her er oversatt med «renser», er en verbform av det greske ordet som er oversatt med «rene» i Joh 15:3.

sitt liv: Eller: «sin sjel». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til en persons liv. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

Jeg kaller dere ikke lenger slaver: Det greske ordet for «en slave», doulos, brukes vanligvis om mennesker som andre mennesker eier. (Mt 8:9; 10:24, 25; 13:27) Det brukes også i billedlig betydning om trofaste tjenere for Gud og for hans Sønn, Jesus Kristus, både om mennesker (Apg 2:18; 4:29; Ro 1:1; Ga 1:10) og om engler (Åp 19:10, der ordet sỵndoulos [medslave] forekommer). I en annen billedlig betydning brukes det om mennesker som er i slaveri under synd (Joh 8:34; Ro 6:16–20) eller moralsk og åndelig forderv. (2Pe 2:19) Da Jesus ofret sitt fullkomne liv, brukte han verdien av sitt blod til å kjøpe livet til alle som følger ham. De kristne tilhører derfor ikke seg selv, men er «Kristi slaver». (Ef 6:6; 1Kt 6:19, 20; 7:23; Ga 3:13) Selv om Jesus kalte apostlene venner, ble de hans slaver ved at han løskjøpte dem fra synden, og noen ganger brukte han dette ordet når han omtalte disiplene. – Joh 15:20.

verden: I denne sammenhengen sikter det greske ordet kọsmos til den delen av menneskeverdenen som Guds tjenere står utenfor, det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. Johannes er den eneste av evangelieskribentene som siterer denne uttalelsen av Jesus om at hans disipler ikke er en del av verden, eller at de ikke tilhører verden. Den samme tanken blir uttrykt to ganger til i den siste bønnen Jesus ber sammen med sine trofaste apostler. – Joh 17:14, 16.

navn: Guds egennavn, representert ved de fire hebraiske bokstavene יהוה (JHWH), som vanligvis blir gjengitt med «Jehova». I Ny verden-oversettelsen forekommer navnet 6979 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter. (Les mer om bruken av Guds navn i De kristne greske skrifter i Tillegg A5 og Tillegg C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. – Jevnfør 2Mo 34:5, 6; Åp 3:4, fotn.

på grunn av mitt navn: I Bibelen står ordet «navn» av og til for den personen som bærer navnet, for hans rykte og for alt det han står for. (Se studienote til Mt 6:9.) Når det gjelder Jesu navn, står navnet også for den myndigheten og stillingen som hans Far har gitt ham. (Mt 28:18; Flp 2:9, 10; He 1:3, 4) Jesus forklarer her hvorfor folk i verden ville gjøre alt det han har nevnt, mot hans disipler: for de kjenner ikke ham som har sendt ham. Å kjenne Gud ville hjelpe dem til å forstå og anerkjenne hva Jesu navn står for. (Apg 4:12) Det innbefatter Jesu stilling som Guds utnevnte Hersker, som kongers Konge, den som alle nasjoner må bøye seg for som tegn på underordning for å få leve. – Joh 17:3; Åp 19:11–16; jevnfør Sl 2:7–12.

i deres lov: Sikter her til De hebraiske skrifter i sin helhet. Sitatet som følger, er fra Sl 35:19; 69:4. Ordet «lov» er brukt i samme betydning i Joh 10:34; 12:34.

hjelper: Eller: «trøster; talsmann; forsvarer; advokat». Bibelen bruker det ordet som er oversatt med «hjelper» (parạkletos), både om den hellige ånds rolle (Joh 14:16, 26; 15:26; 16:7) og om Jesu rolle. (1Jo 2:1) Bokstavelig kan ordet gjengis med «en som blir kalt til noens side» for å gi hjelp. Da Jesus omtalte den hellige ånd, en upersonlig kraft, som en hjelper og sa at denne hjelperen skulle «lære dere», «vitne», «gi verden tydelige beviser», «lede», «tale», ‘høre’ og «få» (Joh 14:26; 15:26; 16:7–15), brukte han en form for billedspråk som kalles personifisering – det vil si å omtale noe upersonlig eller livløst som om det var levende. Det er ikke uvanlig i Bibelen at noe som egentlig ikke er en person, blir personifisert. Noen eksempler på dette er visdommen, døden, synden og den ufortjente godhet. (Mt 11:19; Lu 7:35; Ro 5:14, 17, 21; 6:12; 7:8–11) Det sier seg selv at ikke noe av dette er personer. Guds ånd blir ofte nevnt sammen med andre upersonlige krefter eller ting, noe som også taler for at den ikke er en person. (Mt 3:11; Apg 6:3, 5; 13:52; 2Kt 6:4–8; Ef 5:18) Noen påpeker at det på gresk brukes pronomener i hankjønn om denne «hjelperen», og mener at den hellige ånd derfor må være en person. (Joh 14:26) Men gresk grammatikk krever hankjønnspronomen når virksomheten til denne «hjelperen» beskrives, ettersom ordet for «hjelper» er et hankjønnsord. (Joh 16:7, 8, 13, 14) Men når det greske intetkjønnsordet pneuma (ånd) er brukt, brukes pronomener i intetkjønn. – Se studienote til Joh 14:17.

hjelper: Eller: «trøster; talsmann; forsvarer; advokat». Bibelen bruker det ordet som er oversatt med «hjelper» (parạkletos), både om den hellige ånds rolle (Joh 14:16, 26; 15:26; 16:7) og om Jesu rolle. (1Jo 2:1) Bokstavelig kan ordet gjengis med «en som blir kalt til noens side» for å gi hjelp. Da Jesus omtalte den hellige ånd, en upersonlig kraft, som en hjelper og sa at denne hjelperen skulle «lære dere», «vitne», «gi verden tydelige beviser», «lede», «tale», ‘høre’ og «få» (Joh 14:26; 15:26; 16:7–15), brukte han en form for billedspråk som kalles personifisering – det vil si å omtale noe upersonlig eller livløst som om det var levende. Det er ikke uvanlig i Bibelen at noe som egentlig ikke er en person, blir personifisert. Noen eksempler på dette er visdommen, døden, synden og den ufortjente godhet. (Mt 11:19; Lu 7:35; Ro 5:14, 17, 21; 6:12; 7:8–11) Det sier seg selv at ikke noe av dette er personer. Guds ånd blir ofte nevnt sammen med andre upersonlige krefter eller ting, noe som også taler for at den ikke er en person. (Mt 3:11; Apg 6:3, 5; 13:52; 2Kt 6:4–8; Ef 5:18) Noen påpeker at det på gresk brukes pronomener i hankjønn om denne «hjelperen», og mener at den hellige ånd derfor må være en person. (Joh 14:26) Men gresk grammatikk krever hankjønnspronomen når virksomheten til denne «hjelperen» beskrives, ettersom ordet for «hjelper» er et hankjønnsord. (Joh 16:7, 8, 13, 14) Men når det greske intetkjønnsordet pneuma (ånd) er brukt, brukes pronomener i intetkjønn. – Se studienote til Joh 14:17.

denne: Både «denne» og «han» i versene 13 og 14 viser tilbake til den «hjelperen» som er nevnt i Joh 16:7. Jesus brukte uttrykket «hjelperen» (hankjønn på gresk) som en personifisering av den hellige ånd (intetkjønn på gresk), som er en upersonlig kraft. – Se studienote til Joh 14:16.

hjelperen: Se studienote til Joh 14:16.

denne: Det greske demonstrativet (påpekende pronomenet) ekeinos står i hankjønn og viser tilbake til hjelperen, som også er et hankjønnsord på gresk. – Se studienoter til Joh 14:16; 16:13.

fra begynnelsen: Eller: «fra jeg begynte». Det vil si fra Jesus begynte sin tjeneste.

Multimedia

Vintre
Vintre

Den planten som heter ekte vinranke (Vitis vinifera), er blitt dyrket i flere tusen år og var et vanlig syn i det området der Jesus holdt til. Hvis vindyrkerne hadde tilgang på trematerialer, brukte de kjepper eller et gitterverk som støtte for vinrankene. Om vinteren sørget vindyrkerne for å beskjære vinrankene for å fjerne fjorårets vekst. Etter at det hadde kommet nye skudd om våren, fjernet vindyrkerne de skuddene som ikke bar frukt. (Joh 15:2) Det førte til at vintreet bar mer frukt av høyere kvalitet. Jesus sammenlignet sin Far med en vindyrker, seg selv med et vintre og disiplene med grener. Akkurat som grenene på et bokstavelig vintre blir holdt oppe av stammen og får næring fra den, får Jesu disipler åndelig støtte og næring når de fortsetter å være forent med ham, «det sanne vintre». – Joh 15:1, 5.