Romerne 15:1–33

15  Men vi som er sterke, må bære svakhetene til dem som ikke er sterke,+ og ikke bare tenke på oss selv.+  Hver og en av oss skal gjøre det som gleder våre medmennesker og er godt for dem, så de blir bygd opp.+  For heller ikke Kristus tenkte på seg selv.+ Slik står det skrevet: «De hånlige uttalelsene fra dem som håner deg, har også rammet meg.»+  Alt det som er blitt skrevet tidligere, er skrevet for at vi skal lære av det.+ Og fordi Skriftene hjelper oss til å holde ut+ og gir oss trøst, kan vi ha håp.+  Måtte den Gud som gir utholdenhet og trøst, hjelpe dere alle til å ha den samme innstillingen som Kristus Jesus hadde.  Da kan dere forent+ og med én stemme gi ære til vår Herre Jesu Kristi Gud og Far.  Ta derfor imot hverandre,+ slik som Kristus har tatt imot dere,+ til ære for Gud.  Dere skal vite at Kristus ble en tjener for de omskårne+ for å vise at Gud taler sant, og for å bekrefte de løftene Gud ga deres forfedre,+  og også for at nasjonene skulle ære Gud for hans barmhjertighet.+ Som det står skrevet: «Derfor vil jeg åpent vise deg anerkjennelse blant nasjonene, og jeg vil lovprise ditt navn med sang.»+ 10  Han sier også: «Gled dere, dere nasjoner, sammen med hans folk.»+ 11  Et annet sted står det: «Lovpris Jehova, alle dere nasjoner, og la alle folkene lovprise ham.»+ 12  Og Jesaja sier: «Isais rot+ skal komme, han som skal reise seg for å herske over nasjonene.+ Til ham skal nasjonene sette sitt håp.»+ 13  Måtte den Gud som gir håp, fylle dere med all glede og fred fordi dere stoler på ham, slik at dere kan være rike på håp ved hjelp av den hellige ånds kraft.+ 14  Mine brødre, jeg for min del er overbevist om at dere er fulle av godhet, at dere er fylt med all kunnskap, og at dere er i stand til å veilede* hverandre. 15  Men jeg har til dels skrevet nokså direkte til dere for å gi dere en ekstra påminnelse. Det har jeg gjort på grunn av den ufortjente godhet som Gud har vist meg 16  ved å sette meg til å være en offentlig tjener for Kristus Jesus overfor nasjonene.+ Jeg tar del i det hellige arbeidet med Guds gode budskap+ for at disse nasjonene skal bli et offer Gud kan godkjenne, et offer som er gjort hellig ved hjelp av hellig ånd. 17  Som en disippel av Kristus Jesus har jeg derfor grunn til å juble når det gjelder tjenesten for Gud. 18  Jeg vil ikke tillate meg å snakke om noe annet. Jeg vil bare fortelle om det som Kristus har utrettet gjennom meg for at nasjonene skulle bli lydige mot ham. Det har skjedd ved det jeg har sagt og gjort, 19  ved store mirakler* og undere+ og ved kraft fra Guds ånd. Slik har jeg grundig forkynt det gode budskap om Kristus fra Jerusalem og rundt omkring så langt som til Illỵria.+ 20  Jeg har satt meg som mål å forkynne det gode budskap bare der Kristi navn ennå ikke er gjort kjent. Jeg vil nemlig ikke bygge videre på en grunnvoll som en annen har lagt. 21  For som det står skrevet: «De som ikke har fått vite om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå.»+ 22  Det er dette som gang på gang har hindret meg i å komme til dere. 23  Men nå har jeg ikke lenger noe uberørt distrikt i disse områdene, og jeg har i mange* år lengtet etter å komme til dere.+ 24  Derfor håper jeg at jeg får se dere når jeg reiser til Spania, og at dere vil følge meg et stykke på veien, etter at jeg først har gledet meg over å være sammen med dere en stund. 25  Men nå drar jeg til Jerusalem for å hjelpe* de hellige.+ 26  For de i Makedọnia og Akaia har ønsket å gi noe av det de har, som et bidrag til de fattige blant de hellige i Jerusalem.+ 27  Ja, de har gledet seg over å gjøre dette, og de sto jo også i gjeld til de hellige i Jerusalem. For når nasjonene har fått del i åndelige goder fra dem, skylder nasjonene også å hjelpe dem med materielle ting.+ 28  Når jeg er ferdig med dette og har sørget for at bidraget er trygt overlevert til dem, skal jeg reise til Spania og dra innom dere på veien. 29  Og jeg vet at når jeg kommer til dere, skal jeg komme med rike velsignelser fra Kristus.+ 30  Brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved den kjærlighet ånden gir, oppfordrer jeg dere til å kjempe sammen med meg ved å be til Gud for meg.+ 31  Be om at jeg må bli reddet+ fra de ikke-troende i Judẹa, og om at de hellige i Jerusalem må ta godt imot den hjelpen jeg kommer med.+ 32  Da kan jeg, hvis det er Guds vilje, komme til dere med glede og bli styrket sammen med dere. 33  Måtte den Gud som gir fred, være med dere alle.+ Amen.

Fotnoter

El.: «formane».
Bokst.: «tegn».
El. muligens: «noen».
Bokst.: «tjene».

Studienoter

være fullstendig forent: Eller: «være fullkommengjort til ett». I dette verset knytter Jesus fullstendig enhet til det å være elsket av Faren. Dette er i harmoni med Kol 3:14, som sier: «Kjærligheten ... er et bånd som forener på en fullkommen måte.» Denne fullkomne enheten er relativ, for den betyr ikke at alle individuelle forskjeller med hensyn til personlighet, evner, vaner, samvittighet og lignende blir fjernet. Men den betyr at de kristne er forent i handling, tro og lære. – Ro 15:5, 6; 1Kt 1:10; Ef 4:3; Flp 1:27.

forent og med én stemme: Bokstavelig: «likesinnet [med ett sinn], med én munn». Paulus ba om at hans trosfeller måtte være forent i tanke og handling, akkurat som Jesus ba om at hans disipler måtte være forent. (Joh 17:20–23; se studienote til Joh 17:23.) I dette verset bruker Paulus to uttrykk for å framheve denne enheten. Det greske ordet som er oversatt med «forent», er brukt mange ganger i Apostlenes gjerninger for å beskrive den unike enheten blant de første kristne. (Apg 1:14, «alle disse holdt sammen»; 2:46, «kom de alle som en»; 4:24, «ba de alle sammen»; 15:25, «enstemmig besluttet») Det uttrykket som er gjengitt med «én stemme», viser at Paulus ønsker at de jødiske og ikke-jødiske kristne i menigheten i Roma skulle ære Gud i forening.

Ta ... imot: Det greske ordet som er brukt her, overbringer tanken om at man tar imot noen vennlig eller gjestfritt, for eksempel i sitt hjem eller i sin vennekrets. Det samme ordet er blitt gjengitt med «ta vennlig imot» (Flm 17), «tok seg godt av» (Apg 28:2) og «tok ... med seg». – Apg 18:26.

tjener: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. Ordet blir brukt om Kristus (Ro 15:8), tjenere for Kristus (1Kt 3:5–7; Kol 1:23) og menighetstjenere (Flp 1:1; 1Ti 3:8) og også om hustjenere (Joh 2:5, 9) og myndighetspersoner (Ro 13:4).

en tjener: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til noen som ydmykt tjener andre. (Se studienote til Mt 20:26.) Her brukes ordet om Kristus. Jesus hadde tjent Jehova i svært lang tid før han kom til jorden. Men da han ble døpt, begynte han en ny tjeneste, som blant annet innebar at han skulle dekke syndige menneskers åndelige behov. Tjenesten innbefattet også at han skulle gi sitt liv som en løsepenge. (Mt 20:28; Lu 4:16–21) Jesus blir her omtalt som en tjener for de omskårne jødene. Han kunne vise at Gud taler sant, fordi han ved sin tjeneste oppfylte de løftene som Gud hadde gitt til jødenes forfedre. Blant disse løftene var løftet til Abraham om at alle nasjoner skulle bli velsignet gjennom hans avkom. (1Mo 22:17, 18) Jesu tjeneste skulle derfor også føre til velsignelse for dem fra nasjonene som ville «sette sitt håp» til ham. – Ro 15:9–12.

Det står jo skrevet: Paulus brukte ofte dette uttrykket (gresk: kathọs gẹgraptai, en form av grạfo, «å skrive») for å innlede sitater fra de inspirerte hebraiske skrifter. (Ro 2:24; 3:10; 4:17; 8:36; 9:13, 33; 10:15; 11:26; 15:3, 9, 21; 1Kt 1:31; 2:9; 2Kt 8:15) I Romerbrevet siterte Paulus fra De hebraiske skrifter over 50 ganger og henviste eller hentydet til dem mange ganger.

Som det står skrevet: I denne sammenhengen (Ro 15:9–12) siterer Paulus fra De hebraiske skrifter fire ganger, og han viser at Jehova for lenge siden hadde forutsagt at folk fra alle nasjoner skulle lovprise Ham. Det var altså ikke bare jøder som dro nytte av Kristi tjeneste, men også ikke-jøder. Dette resonnementet underbygger Paulus’ oppfordring til den internasjonale menigheten i Roma, som besto av både jøder og ikke-jøder, om at de skulle «ta .. imot hverandre». – Ro 15:7; se studienote til Ro 1:17.

blant nasjonene: Paulus siterer tydeligvis deler av Sl 18:49, der det står i den hebraiske teksten: «Derfor vil jeg prise deg blant nasjonene, Jehova.» (2Sa 22:50 har en lignende ordlyd.) Det som står i hovedteksten i Ro 15:9, har solid støtte i håndskriftmaterialet, men noen håndskrifter har ordlyden «blant nasjonene, Herre». Senere avskrivere utvidet etter alt å dømme sitatet i Ro 15:9, slik at det omfattet hele teksten i Sl 18:49 (17:50, LXX) og 2Sa 22:50, og de brukte da ordlyden i eksisterende Septuaginta-avskrifter.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 117:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg A5 og C.

Isais rot: Paulus bruker dette sitatet om at «nasjonene» skulle «sette sitt håp» til «Isais rot», for å vise at folk fra nasjonene skulle ha en plass i den kristne menighet. Isai var Davids far. (Rut 4:17, 22; 1Sa 16:5–13) Paulus siterer her Septuagintas gjengivelse av Jes 11:10, der det ble forutsagt at den kommende Messias skulle bli kalt «Isais rot». (Jevnfør Åp 5:5, der Jesus blir kalt «Davids rot»; se også Åp 22:16.) Vanligvis tenker man på roten til et tre eller en plante som noe som kommer før stammen eller grenene. Det ville derfor kanskje virke mer logisk om Isai (eller hans sønn David) ble omtalt som den roten som Jesus med tiden kom fra, ettersom Messias var en etterkommer av Isai (og David), ikke en av forfedrene. (Mt 1:1, 6, 16) Men det finnes andre passasjer i Bibelen som støtter tanken om at Jesus er Isais rot. Fordi Jesus er udødelig, lever Isais slektslinje videre gjennom ham. (Ro 6:9) Jesus har fått myndighet som Dommer og himmelsk Konge, noe som har betydning for hans forhold til forfedrene sine. (Lu 1:32, 33; 19:12, 15; 1Kt 15:25) David omtalte Jesus profetisk som sin Herre. (Sl 110:1; Apg 2:34–36) Og i det kommende tusenårsriket vil de livgivende godene av Jesu gjenløsningsoffer også anvendes på Isai. Hans liv på jorden vil avhenge av Jesus. Jesus vil da være «Evig Far» for Isai og David. – Jes 9:6.

utvalgt til: Bokstavelig: «skilt ut for». Det greske ordet aforịzo, «å skille ut», blir her brukt i betydningen å utvelge eller utnevne noen til en bestemt oppgave. I dette tilfellet sikter Paulus til det at han hadde fått i oppdrag å forkynne Guds gode budskap, som handler om Guds rike og om frelse ved tro på Jesus Kristus. (Lu 4:18, 43; Apg 5:42; Åp 14:6) I Romerbrevet bruker Paulus også uttrykkene «det gode budskap om hans [Guds] Sønn» (Ro 1:9) og «det gode budskap om Kristus». – Ro 15:19.

utfører hellig tjeneste for: Eller: «tjener; tilber». Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene». Det er brukt i Bibelen om det å tjene Gud eller utføre en handling i forbindelse med tilbedelsen av ham. (Mt 4:10; Lu 2:37; 4:8; Apg 7:7; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3) Paulus knytter her sin hellige tjeneste til det gode budskap om [Guds] Sønn. Når Jesu disipler forkynner dette gode budskapet, utgjør det altså hellig tjeneste, det vil si tilbedelse av Jehova Gud.

en offentlig tjener: Det greske ordet leitourgọs kommer fra ordene laọs, «folk», og ẹrgon, «gjerning; arbeid». Grekerne i gammel tid brukte dette ordet om arbeid som ble utført for de sivile myndighetene, og som ble gjort til beste for samfunnet, vanligvis på egen bekostning. Det fantes en lignende ordning under romerne. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det vanligvis til en som utfører hellig tjeneste. Septuaginta bruker det ofte om de ‘oppgavene’ (4Mo 7:5) og den «tjenesten» (4Mo 4:28; 1Kr 6:32 [6:17, LXX]) som prestene utførte ved tabernaklet og Jehovas tempel i Jerusalem. Her bruker Paulus ordet om seg selv – «en apostel for nasjonene», som forkynte det gode budskap fra Gud. (Ro 11:13) Denne forkynnelsen var til stor nytte for samfunnet, særlig for folk fra nasjonene.

tar del i det hellige arbeidet: Det greske verbet hierourgẹo forekommer bare her i De kristne greske skrifter og overbringer tanken om å delta i hellig arbeid eller tjeneste. «Det hellige arbeidet» som Paulus tok del i, gikk ut på å forkynne Guds gode budskap, det kristne budskapet, for folk fra alle nasjoner. (Se studienoter til Ro 1:1; 1:9.) Ved å bruke dette ordet viste Paulus at han forsto at arbeidet hans var hellig og viktig. Det uttrykket Paulus bruker, er beslektet med det verbet som er oversatt med «utførte prestetjeneste» (hierateuo) i Lu 1:8, og med ordet for ‘tempel’ (hierọn) i Mt 4:5 og mange andre vers. Det er kanskje på grunn av denne koblingen Paulus sammenligner de nasjonene som tok imot budskapet, med et offer til Gud og dermed hentyder til de ofrene prestene bar fram ved templet. Gud godkjente dette offeret og velsignet det med sin ånd. – Ro 1:1, 16.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.

Guds ånd: Enkelte gamle håndskrifter sier: «hellig ånd» eller bare «ånden», men den ordlyden som er valgt i hovedteksten her, har solid støtte i håndskriftmaterialet.

rundt omkring så langt som til Illyria: Illyria var en romersk provins og et område som hadde fått navn etter de illyriske folkegruppene som bodde der. Provinsen lå i den nordvestlige delen av Balkanhalvøya, ved Adriaterhavet. (Se Tillegg B13.) Provinsens grenser og inndeling varierte mye under romernes styre. Man vet ikke om det greske uttrykket som er oversatt med «så langt som til», betyr at Paulus forkynte i Illyria eller bare til provinsens grenser.

uberørt distrikt: Paulus var veldig interessert i å utvide forkynnelsesarbeidet. Han hadde et sterkt ønske om å forkynne i områder som ikke var blitt nådd med det gode budskap ennå. (Jevnfør 2Kt 10:15, 16.) I det neste verset skriver Paulus om at han har tenkt å dra lenger vestover og utvide sin misjonsvirksomhet til Spania. Paulus skrev dette mot slutten av sin tredje misjonsreise, i begynnelsen av år 56.

Spania: Paulus nevner Spania to ganger i sitt brev til romerne, her og i Ro 15:28. Man vet ikke om han noen gang kom til Spania. Men Clemens Romanus skrev (omkring år 95) at Paulus kom «til det ytterste Vesten», som kan ha innbefattet Spania. Hvis Paulus reiste til Spania, gjorde han det sannsynligvis etter at han var blitt løslatt fra sitt første fangenskap i Roma (omkring år 61), og før han ble fange der for andre gang (omkring år 65). På den tiden var Spania under romersk herredømme. I dette landet, som Paulus tydeligvis så på som «uberørt distrikt», var det flere som snakket latin enn gresk. – Ro 15:23.

Akaia: I De kristne greske skrifter sikter Akaia til den romerske provinsen i det sørlige Hellas som hadde Korint som hovedstad. Da keiser Augustus i år 27 fvt. reorganiserte de to greske provinsene Makedonia og Akaia, kom navnet Akaia til å omfatte hele Peloponnes og en del av det greske fastlandet. Provinsen Akaia var underlagt det romerske senatet og ble styrt av en prokonsul som holdt til i hovedstaden, Korint. (2Kt 1:1) Andre byer i provinsen Akaia som er nevnt i De kristne greske skrifter, er Aten og Kenkreai. (Apg 18:1, 18; Ro 16:1) Akaia og naboprovinsen i nord, Makedonia, blir ofte nevnt sammen. – Apg 19:21; Ro 15:26; 1Te 1:7, 8; se Tillegg B13.

Makedonia: Se Ordforklaringer.

Akaia: Se studienote til Apg 18:12.

Jeg står i gjeld til: Eller: «Jeg er forpliktet overfor». Det greske ordet for «gjeld» og andre ord som har med gjeld å gjøre, blir i Bibelen ikke bare brukt om økonomisk gjeld, men også om forpliktelser generelt. I Joh 13:14 (se studienote) er ordet «skal» oversatt fra et gresk verb som betyr «å ha gjeld; å være forpliktet til». Paulus viser her at han sto i gjeld til alle han møtte, en gjeld han bare kunne betale tilbake ved å forkynne det gode budskap for dem. (Ro 1:15) Paulus var så takknemlig for den barmhjertigheten han var blitt vist, at han følte seg forpliktet til å hjelpe andre til å nyte godt av Guds ufortjente godhet. (1Ti 1:12–16) Det var som om han sa: «På grunn av det Gud har gjort for menneskeheten og for meg personlig, er jeg forpliktet til ivrig å forkynne det gode budskap for alle.»

de sto ... i gjeld til: Eller: «de var ... forpliktet overfor». Det greske ordet for «gjeld» og andre ord som har med gjeld å gjøre, blir i Bibelen ikke bare brukt om økonomisk gjeld, men også om forpliktelser generelt. (Se studienote til Ro 1:14.) Paulus’ poeng her er at troende ikke-jøder sto i gjeld til de jødekristne i Jerusalem fordi de hadde fått åndelig hjelp av dem. Det var derfor bare rett og rimelig at de hjalp sine fattige jødiske brødre økonomisk. – Ro 15:26.

bidraget: Bokstavelig: «frukten». Her brukes ordet «frukt» i betydningen «resultat; utfall; produkt» og sikter tydeligvis til de pengene som var blitt samlet inn til brødrene og søstrene i Jerusalem.

nødhjelp: Denne hendelsen er det første dokumenterte tilfellet da kristne har sendt nødhjelp til trosfeller i en annen del av verden. Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir brukt i betydningen «nødhjelp» også i Apg 12:25 («hjelpearbeidet») og i 2Kt 8:4. Den måten det greske ordet diakonịa er brukt på i De kristne greske skrifter, viser at de kristnes tjeneste har to sider. Én side ved tjenesten er «forsoningens tjeneste [en form av diakonịa]», det vil si forkynnelses- og undervisningsarbeidet. (2Kt 5:18–20; 1Ti 2:3–6) Den andre siden dreier seg om en tjeneste som man utfører for å hjelpe sine trosfeller, og det er den som er omtalt her. Paulus sa: «Det er forskjellige former for tjeneste [flertall av diakonịa], men Herren er den samme.» (1Kt 12:4–6, 11) Han viste at begge disse sidene ved de kristnes tjeneste er «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

den hjelpen jeg kommer med: Bokstavelig: «min tjeneste». Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir her brukt i betydningen «nødhjelp» (eller: ‘hjelpearbeid’), som i Apg 11:29; 12:25; 2Kt 8:4; 9:13. Menighetene i Makedonia og Akaia hadde utført en hjelpetjeneste ved å samle inn penger som Paulus skulle ta med til de nødstilte brødrene og søstrene i Judea. (2Kt 8:1–4; 9:1, 2, 11–13) Enkelte gamle håndskrifter bruker ordet doroforịa (å gi en gave) her i stedet for diakonịa. Noen mener at dette skyldes at en avskriver har prøvd å forklare hva slags tjeneste Paulus hadde i tankene. – Se studienote til Apg 11:29.

Multimedia

Paulus’ reiser etter ca. år 61
Paulus’ reiser etter ca. år 61

I Apostlenes gjerninger står det om mange av Paulus’ tidligere reiser, deriblant tre misjonsreiser og hans reise fra Roma til Cæsarea. Men ut fra de brevene Paulus skrev, får vi et visst bilde av hans reiser etter hans første fangenskap i Roma (det vil si etter ca. år 61). Dette er opplysninger vi ikke får i Apostlenes gjerninger. Paulus skrev for eksempel om sine planer om å ‘reise til Spania’, men vi vet ikke om han fikk gjennomført denne planen før han ble fange i Roma for andre gang (ca. år 65). (Ro 15:24) Under sitt første fangenskap i Roma skrev Paulus at han ønsket å dra tilbake til Filippi og også å besøke Kolossai. (Flp 2:24; Flm 22; jevnfør Kol 4:9.) I brevene til Titus og Timoteus, som Paulus skrev etter det første fangenskapet i Roma, gir han flere opplysninger om reisene sine. Han kan ha vært i Efesos sammen med Timoteus i denne perioden. (1Ti 1:3) Tit 3:12 forteller at Paulus hadde bestemt seg for å bli vinteren over i Nikopolis. Kartet viser noen av de stedene Paulus kanskje dro til.

1. Spania Ro 15:24 (etter ca. 61)

2. Kreta Tit 1:5 (ca. 61–64)

3. Milet 2Ti 4:20 (før ca. 65)

4. Kolossai Flm 22 (Sammenlign Kol 4:9 med Flm 10–12.) (etter 61)

5. Efesos 1Ti 1:3 (ca. 61–64)

6. Troas 2Ti 4:13 (før ca. 65)

7. Filippi Flp 2:24 (etter 61)

8. Makedonia 1Ti 1:3 (ca. 61–64)

9. Nikopolis Tit 3:12 (Det er mulig at Paulus ble arrestert i Nikopolis ca. 64–65.)

10. Roma 2Ti 1:17 (Paulus’ andre fangenskap, sannsynligvis 65)

Årstallene i parentes betyr en eller annen gang i denne perioden