Johannes 1:1–51

1  I begynnelsen var Ordet,+ og Ordet var hos Gud,+ og Ordet var en gud.+  Han var i begynnelsen hos Gud.+  Alt ble til ved ham,+ og uten ham ble ikke noe til. Det som ble til  ved hjelp av ham, var liv, og livet var menneskenes* lys.+  Og lyset skinner i mørket,+ men mørket har ikke fått makt over det.  Det sto fram en mann som var sendt som en representant for Gud. Han het Johannes.+  Han kom som et vitne, for å vitne om lyset,+ så alle slags mennesker kunne tro på grunn av ham.  Selv var han ikke dette lyset,+ men han skulle vitne om dette lyset.+  Det sanne lys, som gir lys til alle slags mennesker, skulle nå komme til verden.+ 10  Han var i verden,+ og verden ble til ved ham,+ men verden kjente ham ikke.* 11  Han kom til sitt hjemland, men hans eget folk tok ikke imot ham.+ 12  Men han ga alle som tok imot ham, rett til å bli Guds barn+ fordi de viste tro på hans navn.+ 13  Og de ble ikke født av kjøtt og blod* eller som følge av menneskers* vilje eller en manns vilje, men av Gud.+ 14  Og Ordet ble menneske+ og bodde iblant oss, og vi fikk se hans herlighet, en slik herlighet som en enbåren sønn+ har fra sin far. Og han hadde Guds velvilje i fullt mål og var full av sannhet.+ 15  (Johannes vitnet om ham, ja, han ropte ut: «Det var om ham jeg sa: ‘Han som kommer etter meg, har rykket fram foran meg, for han var til før meg.’»)+ 16  For vi har alle fått av det som han er fylt av, ja ufortjent godhet på ufortjent godhet. 17  For Loven ble gitt ved Moses,+ men den ufortjente godhet+ og sannheten er kommet ved Jesus Kristus.+ 18  Ingen har noen gang sett Gud,+ men den enbårne gud+ som er ved sin Fars side,+ han har forklart hvem Han er.+ 19  Dette er det vitneutsagnet Johannes kom med da jødene sendte noen prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham: «Hvem er du?»+ 20  Han nektet ikke å svare, men sa rett ut: «Jeg er ikke Kristus.»+ 21  Så spurte de ham: «Hvem er du da? Er du Elịa?»+ Han svarte: «Nei, det er jeg ikke.»+ «Er du Profeten?»+ Og han svarte: «Nei.» 22  Da sa de til ham: «Hvem er du? Si det, så vi kan gi et svar til dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» 23  Han sa: «Jeg er en stemme som roper i ødemarken: ‘Gjør Jehovas vei jevn’,*+ slik som profeten Jesaja har sagt.»+ 24  De som kom til ham, var sendt av fariseerne. 25  Og de spurte ham: «Hvorfor døper du da, hvis du ikke er Kristus eller Elịa eller Profeten?» 26  Johannes svarte: «Jeg døper i vann. Midt iblant dere står en dere ikke kjenner, 27  han som kommer etter meg, og jeg er ikke engang verdig til å løsne remmen på sandalene hans.»+ 28  Dette skjedde i Betạnia på den andre siden av Jordan, der Johannes døpte.+ 29  Neste dag så han Jesus komme mot seg, og han sa: «Se, Guds Lam+ som tar bort verdens synd!+ 30  Det var om ham jeg sa: ‘Etter meg kommer det en mann som har rykket fram foran meg, for han var til før meg.’+ 31  Ikke engang jeg kjente ham, men grunnen til at jeg kom og døpte i vann, var at han skulle bli gjort kjent for Israel.»+ 32  Johannes vitnet også ved å si: «Jeg så ånden komme ned som en due fra himmelen, og den ble værende over ham.+ 33  Ikke engang jeg kjente ham, men Han som sendte meg for å døpe i vann, sa til meg: ‘Den som du ser ånden komme ned over og bli over,+ han er den som døper i hellig ånd.’+ 34  Og jeg har sett det, og jeg har vitnet om at han er Guds Sønn.»+ 35  Neste dag sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. 36  Han så Jesus komme gående og sa: «Se, Guds Lam!»+ 37  Da de to disiplene hørte at han sa dette, fulgte de etter Jesus. 38  Jesus snudde seg, og da han så at de fulgte etter ham, sa han til dem: «Hva vil dere?» De svarte: «Rabbi (som betyr «lærer»), hvor holder du til?» 39  Han sa til dem: «Kom, så skal dere få se.» De gikk da og så hvor han holdt til, og de ble hos ham den dagen. Dette var omkring den tiende timen. 40  Andreas,+ Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus. 41  Han fant straks* sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias»+ (som betyr «Kristus»).+ 42  Så tok han Simon med til Jesus. Da Jesus så på ham, sa han: «Du er Simon,+ sønn av Johannes. Du skal kalles Kefas» (som blir oversatt «Peter»).+ 43  Neste dag ville Jesus dra til Galilẹa. Da fant han Filip+ og sa til ham: «Følg meg.»* 44  Filip var fra Betsaida, fra samme by som Andreas og Peter. 45  Filip fant så Natạnael+ og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i Loven, og som også profetene har skrevet om:+ Jesus, Josefs sønn,+ fra Nạsaret.» 46  Men Natạnael sa til ham: «Kan det komme noe godt fra Nạsaret?»+ Filip svarte: «Kom og se!» 47  Jesus så Natạnael komme mot seg og sa om ham: «Se, dette er virkelig en israelitt som er uten svik.»+ 48  Natạnael spurte ham: «Hvordan vet du hvem jeg er?» Jesus svarte: «Før Filip snakket med deg, mens du var under fikentreet, så jeg deg.» 49  Da sa Natạnael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels Konge.»+ 50  Jesus svarte ham: «Tror du fordi jeg fortalte at jeg så deg under fikentreet? Du skal få se større ting enn dette.» 51  Så sa han til ham: «Jeg sier dere i sannhet: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned til Menneskesønnen.»+

Fotnoter

El.: «menneskehetens».
El.: «anerkjente ham ikke; ville ikke vite av ham».
Bokst.: «av blod».
El.: «en kjødelig».
El.: «rett».
El.: «Det første han gjorde, var å finne».
El.: «Bli min etterfølger.»

Studienoter

Johannes: Det vil si døperen Johannes. Han som nedskrev dette evangeliet, apostelen Johannes, omtaler døperen Johannes 19 ganger, men i motsetning til de andre evangelieskribentene bruker han aldri betegnelsen «døperen». (Se studienoter til Mt 3:1; Mr 1:4.) Når apostelen Johannes skrev om de tre kvinnene som het Maria, spesifiserte han hvem han mente. (Joh 11:1, 2; 19:25; 20:1) Men han trengte ikke å spesifisere hvem han mente når han omtalte døperen Johannes, siden han aldri nevner seg selv ved navn og ingen ville misforstå hvilken Johannes det dreide seg om. Dette er enda en faktor som bekrefter at det var apostelen Johannes som nedskrev dette evangeliet. – Se «Introduksjon til Johannes» og studienote til Joh Tittelen.

han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den første av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Én grunn til denne konklusjonen er at apostelen Johannes ikke er nevnt ved navn i dette evangeliet, bortsett fra at «Sebedeus-sønnene» er nevnt i Joh 21:2. En annen indikasjon finnes i Joh 21:20–24, der uttrykket «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» brukes om skribenten av dette evangeliet. Dessuten sa Jesus om denne apostelen: «Hvis det er min vilje at han skal fortsette å være her fram til jeg kommer, er det da nødvendig for deg å vite det?» Dette tyder på at den disippelen som er omtalt, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene, noe som passer på apostelen Johannes. – Se studienoter til Joh Tittelen og Joh 1:6; 21:20.

Johannes: Den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Den som har skrevet dette evangeliet, er ikke nevnt ved navn. Men på 100- og 200-tallet evt. var det blitt en vanlig oppfatning at skribenten var apostelen Johannes. Hver gang navnet Johannes forekommer i dette evangeliet, sikter det til døperen Johannes. Selv om apostelen Johannes aldri blir nevnt ved navn, siktes det til ham og hans bror Jakob med uttrykket «Sebedeus-sønnene». (Joh 21:2; Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; se studienote til Joh 1:6.) I de avsluttende versene i evangeliet omtaler skribenten seg selv som «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» (Joh 21:20–24), og det er gode grunner til å knytte dette uttrykket til apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

Det gode budskap ifølge Johannes: Ingen av de fire evangelieskribentene oppgir seg selv som skribent, og tittelen var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. I noen håndskrifter til Johannes’ evangelium står tittelen Euaggẹlion Katạ Ioạnnen (Det gode budskap [eller: Evangeliet] ifølge Johannes), mens i andre brukes en kortere tittel, Katạ Ioạnnen (Ifølge Johannes). Man vet ikke nøyaktig når slike titler ble føyd til eller begynte å bli brukt. Noen mener at det skjedde på 100-tallet evt., for den lange tittelen er funnet i noen evangeliehåndskrifter som er datert til slutten av 100-tallet eller begynnelsen av 200-tallet. Noen bibelkommentatorer mener at de første ordene i Markus’ bok («Her begynner det gode budskap om Jesus Kristus, Guds Sønn») kan være grunnen til at betegnelsen «evangelium» (som betyr «godt budskap») begynte å bli brukt når man omtalte disse beretningene. Det er mulig at man begynte å bruke slike titler sammen med navnet på skribenten av praktiske grunner, for på den måten var det lett å skille bøkene fra hverandre.

fra begynnelsen: Dette uttrykket sikter ikke til det tidspunktet da Judas ble født, eller til da han ble utvalgt til apostel, noe som skjedde etter at Jesus hadde bedt en hel natt. (Lu 6:12–16) Det sikter i stedet til det tidspunktet da Judas begynte å handle forrædersk, noe Jesus la merke til med en gang. (Joh 2:24, 25; Åp 1:1; 2:23; se studienoter til Joh 6:70; 13:11.) Dette viser også at Judas’ handlemåte var overlagt og gjennomtenkt, ikke et resultat av en plutselig holdningsendring. Hva ordet «begynnelse» (gresk: arkhẹ) i De kristne greske skrifter betyr, kommer an på sammenhengen. I 2Pe 3:4 er det greske ordet for eksempel brukt om skapelsens begynnelse. Men i de fleste tilfeller blir det brukt i snevrere betydning. Peter sa for eksempel at den hellige ånd kom over ikke-jøder «akkurat som den kom over oss i begynnelsen». (Apg 11:15) Peter siktet ikke til det tidspunktet da han ble født, eller til da han ble kalt til å tjene som apostel. Det han siktet til, var pinsedagen i år 33, det vil si «begynnelsen» på det at den hellige ånd ble utøst i en bestemt hensikt. (Apg 2:1–4) Andre eksempler på at sammenhengen spiller en rolle for hva dette ordet betyr, finnes i Lu 1:2; Joh 15:27; 1Jo 2:7.

guder: Eller: «gudlignende». Jesus siterer her fra Sl 82:6, der det hebraiske ordet ʼelohịm (guder) brukes om mennesker, det vil si menneskelige dommere i Israel. De var «guder» i den forstand at de representerte Gud og talte på vegne av ham. På lignende måte ble det sagt til Moses at han skulle «tjene som Gud» for Aron og for farao. – 2Mo 4:16, fotn.; 7:1, fotn.

begynnelsen: Hva ordet «begynnelse» betyr i Bibelen, kommer an på sammenhengen. Her kan det greske ordet arkhẹ ikke sikte til Guds, Skaperens, begynnelse, for han er evig og har ingen begynnelse. (Sl 90:2) Det må derfor sikte til det tidspunktet da Gud begynte å skape. Guds første skapning ble kalt Ordet, en betegnelse på ham som senere ble Jesus. (Joh 1:14–17) Jesus er derfor den eneste som med rette kan omtales som «den førstefødte av alt som er skapt». (Kol 1:15) Han var «den første Gud skapte» (Åp 3:14), så han eksisterte før andre åndeskapninger og det fysiske universet ble skapt. Ja, «ved hjelp av ham ble alt annet i himmelen og på jorden skapt». – Kol 1:16; les om andre eksempler på hvordan ordet «begynnelse» brukes, i studienote til Joh 6:64.

Ordet: Eller: «Logos». Gresk: ho lọgos. Her blir «Ordet» brukt som en tittel, og det blir også brukt i Joh 1:14 og Åp 19:13. Johannes viser at det er Jesus som bærer denne tittelen. Denne tittelen blir brukt om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som åndeskapning, under hans tjeneste på jorden som et fullkomment menneske og etter at han ble opphøyd til himmelen. Jesus var Guds talsmann, den Gud brukte for å overbringe opplysninger og instrukser til sine andre åndesønner og til mennesker. Det er derfor rimelig å anta at Jehova ofte brukte Ordet, sitt himmelske talerør, når han kommuniserte med mennesker i tiden før Ordet kom til jorden som Jesus Kristus. – 1Mo 16:7–11; 22:11; 31:11; 2Mo 3:2–5; Dom 2:1–4; 6:11, 12; 13:3.

hos: Bokstavelig: «overfor». I denne sammenhengen overbringer den greske preposisjonen pros tanken om fellesskap og om å være i nærheten av noen. Den viser også at det er snakk om forskjellige personer, i dette tilfellet Ordet og den eneste sanne Gud.

Ordet var en gud: Eller: «Ordet var guddommelig [eller: «av guddomsart»]». Johannes beskriver her en egenskap eller noe karakteristisk ved «Ordet» (gresk: ho lọgos; se studienoten til Ordet i dette verset), det vil si Jesus Kristus. Den fremtredende stillingen Ordet har som Guds førstefødte Sønn og som den Gud brukte da han skapte alt annet, gjør at han med rette kan beskrives som «en gud; av guddomsart; guddommelig; et guddommelig vesen». Mange oversettere mener at denne setningen bør gjengis med «Ordet var Gud», slik at det blir satt likhetstegn mellom Ordet og Gud Den Allmektige. Men det finnes gode grunner til å si at Johannes ikke mente at «Ordet» var den samme som Den Allmektige Gud. For det første sier både den foregående setningen og den etterfølgende setningen at «Ordet» var «hos Gud». Dessuten forekommer det greske ordet theọs tre ganger i versene 1 og 2. Den første og den tredje gangen står den bestemte artikkelen på gresk foran theọs, men den andre gangen er det ingen artikkel. Mange bibelkommentatorer er enige i at fraværet av den bestemte artikkelen foran den andre forekomsten av theọs har betydning. Når den bestemte artikkelen er brukt i denne sammenhengen, sikter theọs til Gud Den Allmektige. På den annen side fører fraværet av den bestemte artikkelen i denne grammatiske konstruksjonen til at theọs får egenskapsbeskrivende betydning og forteller om noe som er karakteristisk ved «Ordet». Det er derfor en rekke bibeloversettelser på engelsk, fransk, tysk og andre språk (deriblant norsk) som gjengir teksten på omtrent samme måte som Ny verden-oversettelsen og overbringer tanken om at «Ordet» var «en gud; guddommelig; et guddommelig vesen; av guddomsart; gudlignende». Noe som støtter dette synet, er at gamle oversettelser av Johannes’ evangelium til de koptiske dialektene sahidisk og bohairisk, antagelig utarbeidet på 200- og 300-tallet evt., behandler den første forekomsten av theọs i Joh 1:1 annerledes enn den andre forekomsten. Disse gjengivelsene framhever en egenskap ved «Ordet», at han var av samme natur som Gud, men de setter ikke likhetstegn mellom ham og hans Far, Den Allmektige Gud. I harmoni med dette verset sier Kol 2:9 at «den guddommelige natur [bor] i fullt mål» i Kristi kropp. Og ifølge 2Pe 1:4 skulle også Kristi medarvinger «få del i guddommelig natur». Enda et moment er at den greske oversettelsen Septuaginta vanligvis bruker det greske ordet theọs for å gjengi de hebraiske ordene for «Gud», ’el og ’elohịm, som trolig har den grunnleggende betydningen «en som er mektig; en som er sterk». Disse hebraiske ordene brukes om Den Allmektige Gud, om andre guder og om mennesker. (Se studienote til Joh 10:34.) Det å kalle Ordet «en gud», eller «en som er mektig», er i tråd med profetien i Jes 9:6, som forutsa at Messias skulle bli kalt «Mektig Gud» (ikke «Allmektig Gud»), og at han skulle bli «Evig Far» for alle dem som får leve som hans undersåtter. Det er hans Far, «hærstyrkenes Jehova», som i sin brennende iver skal sørge for at dette skjer. – Jes 9:7.

Det som ble til: De tidligste greske håndskriftene har ingen tegnsetting i versene 3 og 4. Den tegnsettingen som er brukt i Ny verden-oversettelsen, følger de vitenskapelige utgavene av den greske teksten som er utgitt av Westcott og Hort, United Bible Societies og Nestle og Aland. Den siste delen av vers 3 blir knyttet til vers 4. Denne gjengivelsen overbringer den tanken at liv og lys ble til ved hjelp av Ordet. (Kol 1:15, 16) Noen oversettelser følger en annen forståelse av den greske teksten og forbinder den siste delen av vers 3 med ordene foran, slik at tanken blir: «og uten ham ble ikke noe til av det som ble til». Mange bibelkommentatorer støtter imidlertid gjengivelsen i Ny verden-oversettelsen.

Ordet: Eller: «Logos». Gresk: ho lọgos. Her blir «Ordet» brukt som en tittel, og det blir også brukt i Joh 1:14 og Åp 19:13. Johannes viser at det er Jesus som bærer denne tittelen. Denne tittelen blir brukt om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som åndeskapning, under hans tjeneste på jorden som et fullkomment menneske og etter at han ble opphøyd til himmelen. Jesus var Guds talsmann, den Gud brukte for å overbringe opplysninger og instrukser til sine andre åndesønner og til mennesker. Det er derfor rimelig å anta at Jehova ofte brukte Ordet, sitt himmelske talerør, når han kommuniserte med mennesker i tiden før Ordet kom til jorden som Jesus Kristus. – 1Mo 16:7–11; 22:11; 31:11; 2Mo 3:2–5; Dom 2:1–4; 6:11, 12; 13:3.

ham: Det vil si Ordet, eller Logos. – Se studienote til Joh 1:1.

liv ... lys: Dette er to temaer som går igjen i Johannes’ inspirerte beretning. Gud er Kilden til liv, og ved hjelp av Jesus, Ordet, sørget Gud for at alle andre former for liv «ble til». (Joh 1:3) Det kan derfor sies at livet ble til ved Jesus Kristus. Det er også ved hjelp av Jesus at Gud har gjort det mulig for den syndige, døende menneskeheten å oppnå evig liv. Jesus kan derfor omtales som livet som ble menneskenes lys. Joh 1:9 kaller Ordet «det sanne lys, som gir lys til alle slags mennesker». Mennesker som følger Jesus, «verdens lys», skal «eie livets lys». (Joh 8:12) Ordet er utnevnt av Gud til å være «livets Hovedformidler», som gir mennesker lys på deres vei mot å oppnå liv. – Apg 3:15.

Johannes: Den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig».

døperen: Eller: «neddukkeren». Uttrykket blir tydeligvis brukt som et slags tilnavn, noe som viser at det å døpe i vann var karakteristisk for Johannes. Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus skrev om «Johannes, med tilnavnet døperen».

døperen: Eller: «neddukkeren». Her og i Mr 6:​14, 24 brukes det på gresk et partisipp som også kan oversettes med «en som døper». I Mr 6:25; 8:28 og i Matteus og Lukas brukes en annen, men nær beslektet betegnelse, nemlig substantivet baptistẹs. I Mr 6:24, 25 brukes partisippet og substantivet om hverandre. – Se studienote til Mt 3:1.

Johannes: Den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Den som har skrevet dette evangeliet, er ikke nevnt ved navn. Men på 100- og 200-tallet evt. var det blitt en vanlig oppfatning at skribenten var apostelen Johannes. Hver gang navnet Johannes forekommer i dette evangeliet, sikter det til døperen Johannes. Selv om apostelen Johannes aldri blir nevnt ved navn, siktes det til ham og hans bror Jakob med uttrykket «Sebedeus-sønnene». (Joh 21:2; Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; se studienote til Joh 1:6.) I de avsluttende versene i evangeliet omtaler skribenten seg selv som «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» (Joh 21:20–24), og det er gode grunner til å knytte dette uttrykket til apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

sendt som en representant for Gud: Eller: «utnevnt av Gud». Døperen Johannes hadde fått sitt oppdrag fra Gud (Lu 3:2), et oppdrag som innebar at han skulle være forkynner, eller offentlig sendebud. Johannes forkynte om Messias og om Guds rike for de jødene som kom til ham, og i tillegg sa han at de måtte angre sine synder. (Mt 3:1–3, 11, 12; Mr 1:1–4; Lu 3:7–9) Døperen Johannes tjente som profet, lærer (han hadde disipler) og evangelist. – Lu 1:76, 77; 3:18; 11:1; Joh 1:35.

Johannes: Det vil si døperen Johannes. Han som nedskrev dette evangeliet, apostelen Johannes, omtaler døperen Johannes 19 ganger, men i motsetning til de andre evangelieskribentene bruker han aldri betegnelsen «døperen». (Se studienoter til Mt 3:1; Mr 1:4.) Når apostelen Johannes skrev om de tre kvinnene som het Maria, spesifiserte han hvem han mente. (Joh 11:1, 2; 19:25; 20:1) Men han trengte ikke å spesifisere hvem han mente når han omtalte døperen Johannes, siden han aldri nevner seg selv ved navn og ingen ville misforstå hvilken Johannes det dreide seg om. Dette er enda en faktor som bekrefter at det var apostelen Johannes som nedskrev dette evangeliet. – Se «Introduksjon til Johannes» og studienote til Joh Tittelen.

det vitneutsagnet Johannes kom med: Eller: «Johannes’ vitnesbyrd». I Joh 1:7 blir døperen Johannes kalt «et vitne» (en form av det greske ordet martyrịa, som også er brukt her), en som kom for å vitne om lyset. Her sikter det samme greske ordet til den bekreftelsen eller erklæringen som døperen Johannes kom med om Jesus, og som er nedskrevet i de neste versene.

som et vitne: Eller: «til et vitnesbyrd». Det greske substantivet for «vitne; vitneutsagn» (martyrịa) forekommer mer enn dobbelt så mange ganger i Johannes’ evangelium som i de tre andre evangeliene til sammen. Det beslektede verbet, gjengitt med å vitne (martyrẹo), forekommer 39 ganger i Johannes’ evangelium – til sammenligning forekommer det bare to ganger i de andre evangelieberetningene. (Mt 23:31; Lu 4:22) Dette greske verbet blir brukt så ofte i forbindelse med døperen Johannes at noen har foreslått å kalle ham «vitnet Johannes». (Joh 1:8, 15, 32, 34; 3:26; 5:33; se studienote til Joh 1:19.) I Johannes’ evangelium blir dette verbet også brukt mange ganger i forbindelse med Jesu tjeneste. Det sies ofte om Jesus at han «vitner». (Joh 8:14, 17, 18) Det er særlig verdt å legge merke til det Jesus sa til Pontius Pilatus: «Jeg er født for å vitne om sannheten, og det er derfor jeg har kommet til verden.» (Joh 18:37) I Johannes’ åpenbaring blir Jesus omtalt som «det trofaste vitne» og «det trofaste og sanne vitne». – Åp 1:5; 3:14.

ham: Det vil si døperen Johannes. – Jevnfør Apg 19:4.

verden: Det greske ordet kọsmos sikter her til menneskeverdenen. I denne sammenhengen ser det ut til at uttrykket komme til verden i første rekke sikter til det at Jesus gikk ut blant menneskene etter at han var blitt døpt, og ikke til det at han ble født som menneske. Etter dåpen utførte han sitt tjenesteoppdrag som lysbærer for menneskeverdenen. – Jevnfør Joh 3:17, 19; 6:14; 9:39; 10:36; 11:27; 12:46; 1Jo 4:9.

verden ble til ved ham: Det greske ordet kọsmos («verden») sikter her til menneskeverdenen, noe som framgår av at det senere i verset står at verden kjente ham ikke. I ikke-religiøse skrifter ble dette greske ordet noen ganger brukt om universet og skaperverket i sin alminnelighet, og apostelen Paulus kan ha brukt det i denne betydningen da han talte til greske tilhørere. (Apg 17:24) Men i De kristne greske skrifter sikter ordet som oftest til menneskeverdenen eller til en del av den. Det er sant at Jesus var med på å skape alt, deriblant himmelen og jorden og alt som hører til dem. Men dette verset fokuserer på den rollen han hadde da menneskeheten ble til. – 1Mo 1:26; Joh 1:3; Kol 1:15–17.

Menneskesønnen: Dette uttrykket forekommer omkring 80 ganger i evangeliene. Jesus brukte det om seg selv, tydeligvis for å understreke at han virkelig var et menneske, født av en kvinne, og at han tilsvarte Adam og hadde makt til å løskjøpe menneskene fra synd og død. (Ro 5:12, 14, 15) Uttrykket identifiserte også Jesus som Messias, eller Kristus. – Da 7:13, 14; se Ordforklaringer.

eneste: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». Uttrykket brukes om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. I denne sammenhengen blir det brukt i betydningen enebarn. Det samme greske ordet blir også brukt om Jairus’ «eneste» datter og om en manns «eneste» sønn, som Jesus helbredet. (Lu 8:41, 42; 9:38) Septuaginta bruker monogenẹs i beretningen om Jeftas datter. Der sies det om henne: «Hun var hans eneste barn. Bortsett fra henne hadde han ingen sønn eller datter.» (Dom 11:34) I apostelen Johannes’ skrifter blir monogenẹs brukt fem ganger om Jesus. – Les om betydningen av dette ordet når det blir brukt om Jesus, i studienoter til Joh 1:14; 3:16.

eneste: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». Uttrykket brukes om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. I denne sammenhengen blir det brukt i betydningen enebarn. Det samme greske ordet blir også brukt om den «eneste» sønnen til en enke i Nain og om en manns «eneste» sønn, som Jesus helbredet for demonbesettelse. (Lu 7:12; 9:38) Septuaginta bruker monogenẹs i beretningen om Jeftas datter. Der sies det om henne: «Hun var hans eneste barn. Bortsett fra henne hadde han ingen sønn eller datter.» (Dom 11:34) I apostelen Johannes’ skrifter blir monogenẹs brukt fem ganger om Jesus. – Les om betydningen av dette ordet når det blir brukt om Jesus, i studienoter til Joh 1:14; 3:16.

eneste: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». Uttrykket brukes om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. I denne sammenhengen blir det brukt i betydningen enebarn. Det samme greske ordet blir også brukt om den «eneste» sønnen til en enke i Nain og om Jairus’ «eneste» datter. (Lu 7:12; 8:41, 42) Septuaginta bruker monogenẹs i beretningen om Jeftas datter. Der sies det om henne: «Hun var hans eneste barn. Bortsett fra henne hadde han ingen sønn eller datter.» (Dom 11:34) I apostelen Johannes’ skrifter blir monogenẹs brukt fem ganger om Jesus. – Les om betydningen av dette ordet når det blir brukt om Jesus, i studienoter til Joh 1:14; 3:16.

Ordet ble menneske: Jesus var helt og fullt et menneske fra han ble født, til han døde. Jesus forklarte hva som var hensikten med at han ble et menneske, da han sa: «Det brød som jeg skal gi, det er min kropp, som jeg gir for at verden kan få liv.» (Joh 6:51) Og det var bare fordi Jesus helt og fullt var et menneske, at han kunne erfare det samme som det mennesker av kjøtt og blod erfarer, og dermed bli en medfølende Øversteprest. (He 4:15) Jesus kan ikke ha vært menneske og Gud samtidig, for Bibelen sier at han «ble gjort litt lavere enn englene». (He 2:9; Sl 8:4, 5; se studienoten til menneske i dette verset.) Men det var ikke alle som anerkjente at Jesus hadde kommet som menneske. Gnostikerne, for eksempel, som trodde at man kunne skaffe seg kunnskap (gresk: gnọsis) på en mystisk måte, blandet frafallen kristendom med gresk filosofi og orientalsk mystisisme. De lærte at alt fysisk og materielt var av det onde. De mente derfor at Jesus ikke kom som menneske, men at det bare virket som om han hadde en menneskelig kropp. En tidlig form for gnostisisme var tydeligvis nokså utbredt i slutten av det første århundre evt., så Johannes kan ha hatt dette i tankene da han skrev at «Ordet ble menneske». I brevene sine advarte Johannes mot den falske læren at Jesus ikke hadde «kommet som menneske». – 1Jo 4:2, 3; 2Jo 7.

menneske: Eller: «kjød». Det greske ordet sarks brukes her om et fysisk vesen, et levende vesen som består av kjøtt. Da Jesus ble født som menneske, var han ikke lenger en ånd. Det var ikke slik at han bare iførte seg en fysisk kropp, slik som engler hadde gjort tidligere. (1Mo 18:1–3; 19:1; Jos 5:13–15) Jesus kunne derfor med rette omtale seg selv som «Menneskesønnen». – Joh 1:51; 3:14; se studienote til Mt 8:20.

bodde: Bokstavelig: «teltet; bodde i telt». Noen har hevdet at uttalelsen om at Ordet ‘teltet iblant oss’, viser at Jesus var en inkarnasjon og ikke et virkelig menneske. Men Peter brukte et beslektet substantiv, gjengitt med ‘telt’, da han omtalte sin fysiske kropp som en midlertidig bolig. (2Pe 1:13) Peter mente ikke at han var en inkarnasjon, selv om han visste at han snart skulle dø og få en åndelig, ikke fysisk, kropp når han ble oppreist. – 2Pe 1:13–15; se også 1Kt 15:35–38, 42–44; 1Jo 3:2.

vi fikk se hans herlighet: I løpet av Jesu liv og tjeneste så Johannes og de andre apostlene en herlighet, en prakt eller storslagenhet, som bare kunne komme fra en som gjenspeilte Jehovas egenskaper til fullkommenhet. I tillegg var apostelen Johannes, sammen med Jakob og Peter, vitne til Jesu forvandling. (Mt 17:1–9; Mr 9:1–9; Lu 9:28–36) Det kan derfor være at Johannes her ikke bare hentydet til det at Jesus gjenspeilte Guds egenskaper, men også til synet av forvandlingen, som hadde funnet sted over 60 år tidligere. Denne hendelsen hadde også gjort varig inntrykk på apostelen Peter, som skrev sitt første brev omkring 30 år før Johannes skrev sitt evangelium. Peter pekte konkret på forvandlingen som en mektig bekreftelse av «de profetiske ordene». – 2Pe 1:17–19.

en enbåren sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I Bibelen brukes uttrykket om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. (Se studienoter til Lu 7:12; 8:42; 9:38.) I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus (Joh 3:16, 18; 1Jo 4:9), men aldri om Jesu fødsel som menneske eller om hans liv som menneske. Johannes bruker i stedet uttrykket om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som Logos, eller Ordet, den som «var i begynnelsen hos Gud», ja «før verden ble til». (Joh 1:1, 2; 17:5, 24) Jesus er ‘den enbårne sønn’ fordi han er Jehovas Førstefødte og den eneste som er blitt skapt direkte av Gud. Andre åndeskapninger blir på lignende måte kalt «den sanne Guds sønner» eller «Guds sønner» (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7), men alle disse sønnene ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. (Kol 1:15, 16) For å oppsummere: Ordet monogenẹs sikter både til at Jesus er «den eneste i sitt slag; unik; uforlignelig», og til at han er den eneste sønnen som Gud alene har skapt direkte. – 1Jo 5:18; se studienote til He 11:17.

Guds velvilje: Eller: «ufortjent godhet». Det greske ordet khạris forekommer over 150 ganger i De kristne greske skrifter og uttrykker forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen. Når ordet brukes om den ufortjente godhet som Gud viser mennesker, sikter det til en fri gave som Gud gir gavmildt, uten å vente å få noe til gjengjeld. Det beskriver Guds sjenerøse gaver til menneskene og den store kjærlighet og godhet han viser dem uten at de har gjort noe for å fortjene det. Motivet for dette er utelukkende at giveren er gavmild. (Ro 4:4; 11:6) Dette begrepet framhever ikke nødvendigvis at de som blir vist slik godhet, ikke er verdige til det, noe som forklarer hvorfor Gud kunne vise Jesus slik velvilje, eller godhet. I sammenhenger som gjelder Jesus, er det greske ordet med rette gjengitt med «Guds velvilje», som i dette verset, eller med «godkjennelse» og ‘sette pris på’. (Lu 2:40, 52) I andre sammenhenger er det gjengitt med «velvilje», «godt likt», ‘godkjenne’ og ‘vennlig gave’. – Lu 1:30; Apg 2:47; 7:46; 1Kt 16:3; 2Kt 8:19.

hadde Guds velvilje i fullt mål og var full av sannhet: Eller: var full av ufortjent godhet og sannhet». «Ordet», Jesus Kristus, hadde Guds velvilje og snakket alltid sant. Men sammenhengen viser at denne formuleringen omfatter mer: Jehova valgte spesielt ut sin Sønn til å forklare og demonstrere Farens ufortjente godhet og sannhet i fullt mål. (Joh 1:16, 17) Disse egenskapene hos Gud ble så tydelig åpenbart gjennom Jesus at han kunne si: «Den som har sett meg, har også sett min Far.» (Joh 14:9) Gjennom Jesus formidlet Gud ufortjent godhet og sannhet til alle som ønsket å ta imot dette.

Han som kommer etter meg: Døperen Johannes ble født omkring seks måneder før Jesus og begynte sin tjeneste før Jesus. I den forstand kom Jesus «etter» Johannes. (Lu 1:24, 26; 3:1–20) Men Jesus gjorde langt større gjerninger enn Johannes, og derfor kunne det sies at han rykket fram foran Johannes, eller overgikk ham, på alle måter. Døperen Johannes erkjente også at Jesus hadde hatt en førmenneskelig tilværelse, ved å si at han var til før meg.

ufortjent godhet på ufortjent godhet: Det greske ordet for «ufortjent godhet» er khạris. I denne sammenhengen betegner det Guds sjenerøse gaver og hans store kjærlighet og godhet. Ordet innebærer tanken om noe som blir gitt et menneske utelukkende fordi giveren er gavmild, ikke fordi vedkommende har gjort seg fortjent til det. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Det at ordet khạris blir brukt to ganger sammen med den greske preposisjonen antị (her gjengitt med «på»), betegner at det blir vist ufortjent godhet i rikt mål, kontinuerlig eller gang på gang. Tanken kunne også ha vært gjengitt med «kontinuerlig ufortjent godhet».

gaven: Eller: «ufortjente gaven; nådegaven». Det greske ordet khạrisma har grunnbetydningen en fri og ufortjent gave, noe man får uten å fortjene det. Det er beslektet med ordet khạris, som ofte blir oversatt med «ufortjent godhet». (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Den godheten Jehova viste da han ga sin Sønn som et gjenløsningsoffer, er en uvurderlig gave, og de som viser tro på Jesu offer, kan få den gaven som evig liv er. – Joh 3:16; se Ro 5:15, 16, der det greske ordet khạrisma forekommer to ganger og er gjengitt med «gaven».

hadde Guds velvilje i fullt mål og var full av sannhet: Eller: var full av ufortjent godhet og sannhet». «Ordet», Jesus Kristus, hadde Guds velvilje og snakket alltid sant. Men sammenhengen viser at denne formuleringen omfatter mer: Jehova valgte spesielt ut sin Sønn til å forklare og demonstrere Farens ufortjente godhet og sannhet i fullt mål. (Joh 1:16, 17) Disse egenskapene hos Gud ble så tydelig åpenbart gjennom Jesus at han kunne si: «Den som har sett meg, har også sett min Far.» (Joh 14:9) Gjennom Jesus formidlet Gud ufortjent godhet og sannhet til alle som ønsket å ta imot dette.

Loven ... den ufortjente godhet og sannheten: I De kristne greske skrifter blir Moseloven ofte stilt opp som en kontrast til «ufortjent godhet». (Ro 3:21–24; 5:20, 21; 6:14; Ga 2:21; 5:4; He 10:28, 29) Moseloven tjente som en «oppdrager som ledet til Kristus», og den inneholdt skygger, eller profetiske bilder, som ble oppfylt på ham. (Ga 3:23–25; Kol 2:16, 17; He 10:1) Blant annet ga Loven mennesker «nøyaktig kunnskap om hva synd er». (Ro 3:20) På grunn av denne nøyaktige kunnskapen forsto man også at «den lønnen synden betaler, er døden», og at «alle lovbrudd og ulydige handlinger fikk en rettferdig straff». (Ro 6:23; He 2:2) Her antyder Johannes at det er en kontrast mellom «Loven» og «den ufortjente godhet og sannheten» som er kommet ved Jesus Kristus. Jesus gjorde til virkelighet det som Loven inneholdt skygger av, deriblant ofre for å oppnå tilgivelse og soning. (3Mo 4:20, 26) Han viste også at Gud ville vise syndige mennesker ufortjent godhet, eller gi dem en «vennlig gave», som det greske ordet khạris noen ganger blir oversatt med, ved å gi sin Sønn som et sonoffer for synd. (Kol 1:14; 1Jo 4:10, fotn.; se studienote til Ro 6:23 og Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Jesus åpenbarte en ny ‘sannhet’: at dette offeret skulle frigjøre mennesker fra synd og død. – Joh 8:32; se studienote til Joh 1:14.

Ordet var en gud: Eller: «Ordet var guddommelig [eller: «av guddomsart»]». Johannes beskriver her en egenskap eller noe karakteristisk ved «Ordet» (gresk: ho lọgos; se studienoten til Ordet i dette verset), det vil si Jesus Kristus. Den fremtredende stillingen Ordet har som Guds førstefødte Sønn og som den Gud brukte da han skapte alt annet, gjør at han med rette kan beskrives som «en gud; av guddomsart; guddommelig; et guddommelig vesen». Mange oversettere mener at denne setningen bør gjengis med «Ordet var Gud», slik at det blir satt likhetstegn mellom Ordet og Gud Den Allmektige. Men det finnes gode grunner til å si at Johannes ikke mente at «Ordet» var den samme som Den Allmektige Gud. For det første sier både den foregående setningen og den etterfølgende setningen at «Ordet» var «hos Gud». Dessuten forekommer det greske ordet theọs tre ganger i versene 1 og 2. Den første og den tredje gangen står den bestemte artikkelen på gresk foran theọs, men den andre gangen er det ingen artikkel. Mange bibelkommentatorer er enige i at fraværet av den bestemte artikkelen foran den andre forekomsten av theọs har betydning. Når den bestemte artikkelen er brukt i denne sammenhengen, sikter theọs til Gud Den Allmektige. På den annen side fører fraværet av den bestemte artikkelen i denne grammatiske konstruksjonen til at theọs får egenskapsbeskrivende betydning og forteller om noe som er karakteristisk ved «Ordet». Det er derfor en rekke bibeloversettelser på engelsk, fransk, tysk og andre språk (deriblant norsk) som gjengir teksten på omtrent samme måte som Ny verden-oversettelsen og overbringer tanken om at «Ordet» var «en gud; guddommelig; et guddommelig vesen; av guddomsart; gudlignende». Noe som støtter dette synet, er at gamle oversettelser av Johannes’ evangelium til de koptiske dialektene sahidisk og bohairisk, antagelig utarbeidet på 200- og 300-tallet evt., behandler den første forekomsten av theọs i Joh 1:1 annerledes enn den andre forekomsten. Disse gjengivelsene framhever en egenskap ved «Ordet», at han var av samme natur som Gud, men de setter ikke likhetstegn mellom ham og hans Far, Den Allmektige Gud. I harmoni med dette verset sier Kol 2:9 at «den guddommelige natur [bor] i fullt mål» i Kristi kropp. Og ifølge 2Pe 1:4 skulle også Kristi medarvinger «få del i guddommelig natur». Enda et moment er at den greske oversettelsen Septuaginta vanligvis bruker det greske ordet theọs for å gjengi de hebraiske ordene for «Gud», ’el og ’elohịm, som trolig har den grunnleggende betydningen «en som er mektig; en som er sterk». Disse hebraiske ordene brukes om Den Allmektige Gud, om andre guder og om mennesker. (Se studienote til Joh 10:34.) Det å kalle Ordet «en gud», eller «en som er mektig», er i tråd med profetien i Jes 9:6, som forutsa at Messias skulle bli kalt «Mektig Gud» (ikke «Allmektig Gud»), og at han skulle bli «Evig Far» for alle dem som får leve som hans undersåtter. Det er hans Far, «hærstyrkenes Jehova», som i sin brennende iver skal sørge for at dette skjer. – Jes 9:7.

guder: Eller: «gudlignende». Jesus siterer her fra Sl 82:6, der det hebraiske ordet ʼelohịm (guder) brukes om mennesker, det vil si menneskelige dommere i Israel. De var «guder» i den forstand at de representerte Gud og talte på vegne av ham. På lignende måte ble det sagt til Moses at han skulle «tjene som Gud» for Aron og for farao. – 2Mo 4:16, fotn.; 7:1, fotn.

den enbårne gud: Johannes sikter her til Ordet, «Jesus Kristus», som han tidligere kaller «en gud». (Joh 1:1, 17) Johannes omtaler Jesus som Guds enbårne Sønn. (Joh 1:14; 3:16) I denne passasjen kaller Johannes Jesus «den enbårne gud», en betegnelse som framhever Jesu unike stilling i Guds ordning. Jesus kan med rette kalles «en gud» på grunn av den måten ordet «gud» brukes på i Bibelen. Denne tittelen overbringer den grunnleggende tanken om en som er mektig, og i Bibelen brukes den også om mennesker. (Sl 82:6; se studienoter til Joh 1:1; 10:34.) Jesus er «en gud», en som er mektig, fordi han har fått makt og myndighet fra Den Allmektige Gud, sin Far. (Mt 28:18; 1Kt 8:6; He 1:2) Siden Jesus er den eneste som er skapt direkte av Gud, og den eneste som alt «ble til ved» (Joh 1:3), passer det godt at han blir kalt «den enbårne gud». Dette uttrykket viser at Jesus har en høyere stilling og er omgitt av større herlighet enn alle de andre av Guds åndesønner. Slik det framgår av enkelte bibeloversettelser, sier noen håndskrifter «den enbårne Sønn». Men de tidligste og mest autoritative håndskriftene sier «den enbårne gud» (med den bestemte artikkelen på gresk) eller «enbåren gud» (uten den bestemte artikkelen på gresk).

ved sin Fars side: Eller: «på plassen ved Farens bryst». Dette uttrykket sikter til en spesielt begunstiget plass, og den som lå der, hadde nært fellesskap med den han lå ved siden av. Denne billedlige uttrykksmåten er sannsynligvis basert på den måten måltider foregikk på. Gjestene lå til bords på divaner på en slik måte at de kunne lene seg tilbake mot brystet til en god venn. (Joh 13:23–25) Jesus blir altså beskrevet som Jehova Guds nærmeste venn, den som kunne forklare Gud mer fullstendig og grundig enn noen annen. – Mt 11:27.

det vitneutsagnet Johannes kom med: Eller: «Johannes’ vitnesbyrd». I Joh 1:7 blir døperen Johannes kalt «et vitne» (en form av det greske ordet martyrịa, som også er brukt her), en som kom for å vitne om lyset. Her sikter det samme greske ordet til den bekreftelsen eller erklæringen som døperen Johannes kom med om Jesus, og som er nedskrevet i de neste versene.

Elia: Dette hebraiske navnet betyr «min Gud er Jehova».

Elia: Se studienote til Mt 11:14.

Profeten: Det vil si den profeten som Moses hadde forutsagt skulle komme, og som man hadde ventet lenge på. – 5Mo 18:18, 19; Joh 1:25–27; 6:14; 7:40; Apg 3:19–26.

Jehovas: I Jes 40:3, som er sitert her, står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg A5 og C.) Evangelieskribentene Matteus, Markus og Lukas anvender denne profetien på døperen Johannes, og her i Johannes’ evangelium anvender døperen Johannes denne profetien på seg selv. Johannes skulle gjøre Jehovas vei jevn i den forstand at han skulle være forløperen for Jesus, som ville representere sin Far og komme i sin Fars navn. – Joh 5:43; 8:29.

døper: Eller: «neddukker». Det greske ordet baptịzo betyr «å dyppe; å neddukke». Flere bibelske eksempler bekrefter at det er snakk om fullstendig neddukking. En gang døpte Johannes på et sted i Jordandalen i nærheten av Salim «fordi det var mye vann der». (Joh 3:23) I forbindelse med at Filip døpte den etiopiske hoffmannen, står det at «både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet». (Apg 8:38) Det samme greske ordet er brukt i Septuaginta i 2Kg 5:14, der det står at Naaman «dukket seg sju ganger i Jordan».

sandalene: Å ta av noen sandalene og bære dem eller å løsne remmene på en annens sandaler (Mt 3:11; Mr 1:7; Lu 3:16) ble sett på som en triviell oppgave som skulle utføres av en slave.

Betania: Enkelte håndskrifter sier «Betabara», en gjengivelse som brukes i noen bibeloversettelser. Men i de mest pålitelige håndskriftene står det «Betania».

Betania på den andre siden av Jordan: Det vil si øst for Jordan. Dette Betania, som er nevnt bare én gang i De kristne greske skrifter, er ikke det Betania som lå i nærheten av Jerusalem. (Mt 21:17; Mr 11:1; Lu 19:29; Joh 11:1) Beliggenheten til dette Betania øst for Jordan er ukjent. Noen, som støtter den tradisjonelle oppfatningen av hvor Jesu dåp fant sted, mener at byen lå øst for Jordan overfor Jeriko. Men beretningen i Joh 1:29, 35, 43; 2:1 ser ut til å angi et sted nærmere Kana i Galilea, ikke et sted i nærheten av Jeriko. Det virker altså mest sannsynlig at byen lå et sted noe sør for Galilea-sjøen, men den nøyaktige beliggenheten kan ikke fastslås med sikkerhet. – Se Tillegg B10.

Guds Lam: Etter at Jesus var blitt døpt og var blitt fristet av Djevelen i ødemarken, introduserte døperen Johannes ham som «Guds Lam». Dette uttrykket forekommer bare her og i Joh 1:36. (Se Tillegg A7.) Det passer godt å sammenligne Jesus med et lam. I bibelsk tid ofret man sauer for å oppnå tilgivelse for synd og for å kunne nærme seg Gud. Dette pekte fram til det offeret Jesus skulle bære fram ved å gi sitt fullkomne menneskeliv for menneskene. Uttrykket «Guds lam» kan hentyde til flere forskjellige passasjer i de inspirerte skrifter. I betraktning av hvor godt døperen Johannes kjente De hebraiske skrifter, kan han ha hatt ett eller flere av de følgende offerdyrene i tankene: den væren som Abraham ofret i stedet for sin egen sønn Isak (1Mo 22:13), det påskelammet som ble slaktet i Egypt for at israelittene ikke skulle bli rammet av den samme plagen som egypterne (2Mo 12:1–13), eller det værlammet som ble ofret på Guds alter i Jerusalem hver morgen og kveld. (2Mo 29:38–42) Johannes kan også ha tenkt på Jesajas profeti, der det sies at den som Jehova kaller «min tjener», ble «ført bort lik en sau for å bli slaktet». (Jes 52:13; 53:5, 7, 11) Da apostelen Paulus skrev sitt første brev til korinterne, omtalte han Jesus som «vårt påskelam». (1Kt 5:7) Apostelen Peter skrev at Kristi blod var «dyrebart blod, som blodet av et feilfritt lam». (1Pe 1:19) Og i Åpenbaringsboken blir den herliggjorte Jesus billedlig omtalt som «Lammet» over 25 ganger. – Noen eksempler er: Åp 5:8; 6:1; 7:9; 12:11; 13:8; 14:1; 15:3; 17:14; 19:7; 21:9; 22:1.

verdens: Det greske ordet kọsmos er nært knyttet til menneskeheten. Slik er det i verdslig gresk litteratur, og slik er det spesielt i Bibelen. Både i denne sammenhengen og i Joh 3:16 sikter kọsmos til hele den verden av mennesker som er skyldig i synd, det vil si den synd som menneskene har arvet fra Adam.

som en due: Duer ble brukt til hellige formål og kunne ha symbolsk betydning. De ble båret fram som ofre (Mr 11:15; Joh 2:14–16), og de symboliserte uskyldighet og renhet. (Mt 10:16) En due som Noah sendte ut fra arken, kom tilbake med et olivenblad i nebbet, noe som viste at vannet hadde trukket seg tilbake fra jorden (1Mo 8:11), og at en tid med hvile og fred lå foran menneskene. (1Mo 5:29) Det kan derfor være at Jehova ved Jesu dåp brukte det som så ut som en due, for å rette oppmerksomheten mot Jesu rolle som Messias – han er Guds rene og syndfrie Sønn, som skulle ofre sitt liv for menneskene og legge grunnlaget for en periode med hvile og fred under sitt styre som Konge. Da ånden, eller Guds virksomme kraft, kom ned over Jesus i forbindelse med at han ble døpt, kan det ha minnet om hvordan en due flakser med vingene like før den lander.

Adam, Guds sønn: Denne omtalen viser tilbake til menneskehetens start og stemmer med beretningen i 1. Mosebok om at det første mennesket ble skapt av Gud og i Guds bilde. (1Mo 1:26, 27; 2:7) Denne uttalelsen kaster også lys over andre inspirerte uttalelser, for eksempel Ro 5:12; 8:20, 21 og 1Kt 15:22, 45.

Guds Sønn: Bibelen bruker dette uttrykket om Jesus mange ganger. (Joh 1:49; 3:16–18; 5:25; 10:36; 11:4) Siden Gud ikke har en bokstavelig kone og ikke er av menneskelig natur, må dette uttrykket være et språkbilde. Det skal tydeligvis hjelpe leseren til å forstå at det forholdet Jesus har til Gud, kan sammenlignes med det forholdet en menneskelig sønn har til sin far. Det framhever også at Jesus fikk sitt liv fra Jehova, som skapte ham. På lignende måte blir det første menneske, Adam, også omtalt som «Guds sønn». – Se studienote til Lu 3:38.

en av de to: De to disiplene ble nevnt i Joh 1:35. Den ikke navngitte disippelen er sannsynligvis apostelen Johannes, som er sønn av Sebedeus og er den som har skrevet dette evangeliet. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Noe som taler for dette, er at skribenten aldri oppgir sitt eget navn, aldri nevner apostelen Johannes ved navn og alltid omtaler døperen Johannes ganske enkelt som «Johannes».

Johannes ... sammen med to av disiplene sine: En av de to disiplene av døperen Johannes var «Andreas, Simon Peters bror». – Se studienote til Joh 1:40.

Johannes ... sammen med to av disiplene sine: En av de to disiplene av døperen Johannes var «Andreas, Simon Peters bror». – Se studienote til Joh 1:40.

en av de to: De to disiplene ble nevnt i Joh 1:35. Den ikke navngitte disippelen er sannsynligvis apostelen Johannes, som er sønn av Sebedeus og er den som har skrevet dette evangeliet. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Noe som taler for dette, er at skribenten aldri oppgir sitt eget navn, aldri nevner apostelen Johannes ved navn og alltid omtaler døperen Johannes ganske enkelt som «Johannes».

de to disiplene ... fulgte ... etter Jesus: Denne uttalelsen viser at Jesu første disipler kom fra dem som var disipler av døperen Johannes. – Se studienoter til Joh 1:35, 40.

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

omkring den tiende timen: Det vil si cirka kl. 16. – Se studienote til Mt 20:3.

en av de to: De to disiplene ble nevnt i Joh 1:35. Den ikke navngitte disippelen er sannsynligvis apostelen Johannes, som er sønn av Sebedeus og er den som har skrevet dette evangeliet. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Noe som taler for dette, er at skribenten aldri oppgir sitt eget navn, aldri nevner apostelen Johannes ved navn og alltid omtaler døperen Johannes ganske enkelt som «Johannes».

Kristus: Denne tittelen kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet Masjịach), som begge betyr «den salvede». I bibelsk tid ble herskere seremonielt salvet med olje.

Messias: Eller: «Den Salvede». Det greske ordet Messịas (en transkribert form av det hebraiske ordet masjịach) forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter. (Se Joh 4:25.) Det hebraiske verbet som tittelen masjịach kommer fra, er masjạch, som betyr «å smøre med eller gni inn med (en væske)» og «å salve». (2Mo 29:2, 7) I bibelsk tid ble prester, herskere og profeter seremonielt salvet med olje. (3Mo 4:3; 1Sa 16:3, 12, 13; 1Kg 19:16) Her i Joh 1:41 blir tittelen «Messias» etterfulgt av en forklaring: som betyr «Kristus». Tittelen Kristus (gresk: Khristọs) forekommer over 500 ganger i De kristne greske skrifter og svarer til tittelen «Messias», som begge betyr «den salvede». – Se studienote til Mt 1:1.

Simon, som kalles Peter: Han het Simon. Peter (Pẹtros) er den norske gjengivelsen av den greske formen av det semittiske navnet Kefas (Kefạs), som Jesus ga ham. – Mr 3:16; Joh 1:42; se studienote til Mt 10:2.

Simon, som kalles Peter: Peter blir nevnt ved navn på fem forskjellige måter i Bibelen: (1) som «Simeon», den greske formen som svarer til den hebraiske formen, (2) ved det greske navnet «Simon» (både Simeon og Simon kommer fra et hebraisk verb som betyr «å høre; å lytte»), (3) som «Peter» (et gresk navn som betyr «klippestykke; stein», og som ingen andre i Bibelen har), (4) som «Kefas», det semittiske navnet som tilsvarer Peter (kanskje beslektet med det hebraiske ordet kefịm [klipper], som er brukt i Job 30:6; Jer 4:29), og (5) ved sammensetningen «Simon Peter». – Apg 15:14; Joh 1:42; Mt 16:16

Jonas sønn: Eller: «Bar-Jona». Mange hebraiske navn inneholdt det hebraiske ordet ben eller det arameiske ordet bar, som begge betyr «sønn», etterfulgt av farens navn, som dermed fungerte som et etternavn. Bruken av det arameiske låneordet bar i mange egennavn, for eksempel Bartolomeus, Bartimeus, Barnabas og Bar-Jesus, viser at det hebraiske språket på Jesu tid var blitt påvirket av arameisk.

Du er Simon: Simon blir nevnt ved navn på fem forskjellige måter i Bibelen. (Se studienoter til Mt 4:18; 10:2.) Ved denne anledningen møter Jesus antagelig Simon for første gang og gir ham det semittiske navnet Kefas (Kefạs), som kanskje er beslektet med det hebraiske ordet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. Her gir evangelieskribenten Johannes også en forklaring: som blir oversatt «Peter», et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein». I Bibelen er det bare Simon som bærer både dette semittiske navnet og dette greske navnet. Jesus, som kunne se at Natanael var en mann «som [var] uten svik» (Joh 1:47; 2:25), kunne også se hva slags menneske Peter var. Særlig etter Jesu død og oppstandelse viste Peter seg å ha klippelignende egenskaper ved at han styrket menigheten og hadde en stabiliserende innflytelse på den. – Lu 22:32; Apg 1:15, 16; 15:6–11.

Johannes: Ifølge enkelte gamle håndskrifter blir apostelen Peters far her kalt Johannes. I andre gamle håndskrifter blir han kalt Jona. I Mt 16:17 tiltaler Jesus Peter som «Simon, Jonas sønn». (Se studienote til Mt 16:17.) Ifølge noen bibelkommentatorer kan de greske formene av navnene Johannes og Jona være forskjellige stavemåter av det samme hebraiske navnet.

Natanael: Fra et hebraisk navn som betyr «Gud har gitt». Dette er antagelig et annet navn på Bartolomeus, en av Jesu tolv apostler. (Mt 10:3) Bartolomeus, som betyr «Tolmais sønn», er et patronym (et navn avledet av farens navn). At det ikke var noe uvanlig med det at Natanael ble kalt Bartolomeus, eller Tolmais sønn, framgår av et eksempel i evangelieberetningen der en annen mann blir kalt Bartimeus, eller sønn av Timeus. (Mr 10:46) Når Matteus, Markus og Lukas omtaler Bartolomeus, nevner de ham sammen med Filip. Og når Johannes omtaler Natanael, knytter han ham på samme måte til Filip, noe som også er en indikasjon på at Bartolomeus og Natanael er en og samme person. (Mt 10:3; Mr 3:18; Lu 6:14; Joh 1:45, 46) Det var ikke uvanlig at folk var kjent under mer enn ett navn. – Joh 1:42.

som Moses har skrevet om i Loven, og som også profetene har skrevet om: Denne ordlyden minner om uttrykket «Loven og Profetene» og lignende varianter, som er brukt flere ganger i evangeliene. (Mt 5:17; 7:12; 11:13; 22:40; Lu 16:16) «Loven» sikter til de fem første bøkene i Bibelen, Mosebøkene, og «Profetene» sikter til de profetiske bøkene i De hebraiske skrifter. Når disse ordene er nevnt sammen, kan de betegne De hebraiske skrifter i sin helhet. De disiplene som er nevnt her, var tydeligvis godt kjent i De hebraiske skrifter, og Filip kan ha tenkt på slike passasjer som dem man finner i 1Mo 3:15; 22:18; 49:10; 5Mo 18:18; Jes 9:6, 7; 11:1; Jer 33:15; Ese 34:23; Mi 5:2; Sak 6:12; Mal 3:1. En rekke bibelvers viser faktisk at De hebraiske skrifter som et hele vitner om Jesus. – Lu 24:27, 44; Joh 5:39, 40; Apg 10:43; Åp 19:10.

Kan det komme noe godt fra Nasaret?: Det er en vanlig oppfatning at Natanaels bemerkning gjenspeilte at Nasaret var en ubetydelig landsby, som til og med folk i Galilea så ned på. (Joh 21:2) Nasaret blir ikke konkret nevnt i De hebraiske skrifter eller av Josefus, men den nærliggende byen Jafia (som lå mindre enn 3 km sørvest for Nasaret) blir nevnt i Jos 19:12 og av Josefus. Men ikke alle byer i Galilea blir nevnt i De hebraiske skrifter eller av Josefus. Det er også verdt å merke seg at evangeliene alltid kaller Nasaret «en by» (gresk: pọlis), en betegnelse som vanligvis brukes om et sted med større befolkning enn en landsby. (Mt 2:23; Lu 1:26; 2:4, 39; 4:29) Nasaret lå i et fjellområde, og de forholdsvis lave fjellene som omga byen, hevet seg over Esdrelon-sletten (Jisreel-sletten). Området var nokså tett befolket, og det lå flere større og mindre byer der. Nasaret lå i nærheten av viktige handelsruter, så innbyggerne må ha hatt muligheter til å orientere seg om hva som foregikk på det samfunnsmessige, religiøse og politiske området på den tiden. (Jevnfør Lu 4:23.) Nasaret hadde også sin egen synagoge. (Lu 4:16) Så det virker ikke sannsynlig at dette var en ubetydelig landsby. Det kan derfor være at Natanael bare var overrasket over at Filip kunne tro at en mann fra nabobyen Nasaret i Galilea kunne være den lovte Messias, siden Skriftene hadde forutsagt at Messias skulle komme fra Betlehem i Juda. – Joh 7:42, 52; Mi 5:2.

virkelig en israelitt som er uten svik: Alle Jakobs etterkommere var israelitter, men Jesus siktet uten tvil til noe mer enn biologisk avstamning. Navnet Israel betyr «den som kjemper med (holder fast ved) Gud», og Jakob fikk dette navnet etter at han hadde kjempet med en engel for å få en velsignelse. I motsetning til sin bror, Esau, verdsatte Jakob hellige ting og var villig til å anstrenge seg kraftig for å få Guds godkjennelse. (1Mo 32:22–28; He 12:16) Det Jesus sa til Natanael, viste at han ikke bare var israelitt av fødsel, men at han hadde samme slags tro som sin forfader Jakob og var like opptatt av å gjøre Guds vilje som ham. Jesu ord (som kan hentyde til Sl 32:2) viser også at det ikke var noe hyklersk eller bedragersk ved Natanael.

Du skal få se større ting enn dette: Natanael fikk snart se at disse ordene begynte å bli oppfylt. På en bryllupsfest i sin hjemby Kana i Galilea var Natanael vitne til Jesu første mirakel da Jesus forvandlet vann til utsøkt vin. (Joh 2:1–11; 21:2) Både Natanael og de elleve andre som senere ble utnevnt til apostler, så at Jesus helbredet syke, drev ut demoner og til og med oppreiste døde. I tillegg til at Natanael og de andre apostlene så dette, fikk de selv kraft til å utføre mirakler og til å være med på å forkynne: «Himmelens rike er kommet nær.» – Mt 10:1–8.

Menneskesønnen: Dette uttrykket forekommer omkring 80 ganger i evangeliene. Jesus brukte det om seg selv, tydeligvis for å understreke at han virkelig var et menneske, født av en kvinne, og at han tilsvarte Adam og hadde makt til å løskjøpe menneskene fra synd og død. (Ro 5:12, 14, 15) Uttrykket identifiserte også Jesus som Messias, eller Kristus. – Da 7:13, 14; se Ordforklaringer.

i sannhet: Bokstavelig: «i sannhet, i sannhet». Gresk: amẹn amẹn. Det greske ordet er en transkripsjon av det hebraiske ordet ’amẹn, som betyr «la det skje», «la det være slik» eller «sannelig». Jesus brukte ofte ordet amẹn for å innlede en erklæring, et løfte eller en profeti og på den måten understreke at det han sa, var sant og pålitelig. Denne måten som Jesus brukte ordet amẹn på, sies å være helt unik i religiøs litteratur. (Mt 5:18; Mr 3:28; Lu 4:24) Det er bare i Johannes’ evangelium dette ordet blir brukt dobbelt (amẹn amẹn), noe som blir gjort alle de 25 gangene uttrykket forekommer. Det kunne ha vært gjengitt med «i sannhet, ja i sannhet». Hele frasen: «Jeg sier dere i sannhet» kan også oversettes med: «Jeg forsikrer dere», eller: «Jeg sier dere som sant er».

himmelen: Det greske ordet som er brukt her, kan sikte til den fysiske himmelen eller til den åndelige himmelen.

engler: Eller: «sendebud; budbringere». Det greske ordet ạggelos og det tilsvarende hebraiske ordet mal’ạkh forekommer nesten 400 ganger i Bibelen. Begge ordene har den grunnleggende betydningen «sendebud; budbringer». Når det dreier seg om sendebud fra åndeverdenen, er ordene oversatt med «engel», men når det helt klart siktes til mennesker, er de gjengitt med «sendebud» eller «budbringer». Sammenhengen viser vanligvis om det er snakk om engler eller menneskelige sendebud, men der begge betydningene er mulige, angir fotnoter ofte den alternative gjengivelsen. (1Mo 16:7; 32:3; Job 4:18, fotn.; 33:23, fotn.; For 5:6, fotn.; Jes 63:9, fotn.; Mt 1:20; Jak 2:25, fotn.; Åp 22:8; se Ordforklaringer.) I Åpenbaringen, som er full av symboler, kan ordet «engel» noen ganger sikte til mennesker. – Åp 2:1, 8, 12, 18; 3:1, 7, 14.

til Menneskesønnen: Eller: «for å tjene Menneskesønnen». Da Jesus snakket om å se engler stige opp og stige ned, kan han ha tenkt på Jakobs syn av engler som gikk opp og ned på en trapp, eller en stige (1Mo 28:12), noe som viser at engler utfører en tjeneste som har stor betydning for forholdet mellom Jehova og mennesker som han godkjenner. Det Jesus sa, viser på lignende måte at de som var sammen med ham, fikk beviser for at Guds engler tjente ham, og at hans Far på en spesiell måte viste ham omsorg og ga ham veiledning.

Menneskesønnen: Se studienote til Mt 8:20.

Multimedia

Videointroduksjon til Johannes
Videointroduksjon til Johannes
Sahidisk-koptisk oversettelse av Johannes 1:1
Sahidisk-koptisk oversettelse av Johannes 1:1

Det håndskriftet som er vist her (datert til cirka 600 evt.), inneholder en oversettelse av Johannes’ evangelium til sahidisk, en koptisk dialekt. Koptisk ble talt i Egypt i de første århundrene etter at Jesus var på jorden. Koptisk var – sammen med syrisk og latin – et av de første språkene som De kristne greske skrifter ble oversatt til. Det forelå oversettelser til koptisk på 200-tallet evt., så de kan gi oss innsikt i hvordan den greske teksten ble oppfattet på den tiden. Dette er spesielt interessant i forbindelse med den omdiskuterte andre delen av Joh 1:1, som i mange oversettelser er gjengitt slik: «Og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Til forskjell fra koinégresk, syrisk og latin har den sahidisk-koptiske dialekten en ubestemt artikkel (tilsvarer omtrent «en» eller «et»). Som det framgår av bildet, ser de to forekomstene av det koptiske ordet for «Gud» (uthevet) litt forskjellige ut – den første (1) har bestemt artikkel (med rød ring rundt), og den andre (2) har ubestemt artikkel (med rød ring rundt). Ordrett oversatt lyder teksten slik: «Og Ordet var hos Guden, og Ordet var en gud.» – Les mer om gjengivelsen «og Ordet var en gud» i studienote til Joh 1:1.

1. Guden (rød ring rundt)

2. en (rød ring rundt) gud

Håndskrift til Johannes’ evangelium fra cirka år 200 evt.
Håndskrift til Johannes’ evangelium fra cirka år 200 evt.

Bildet viser den første siden av et tidlig bibelhåndskrift som kalles Papyrus Bodmer 2 (P66). Avskriften ble laget og bundet sammen som en kodeks cirka år 200 evt. Dette håndskriftet inneholder en stor del av den greske teksten til Det gode budskap (eller: Evangeliet) ifølge Johannes. Den første siden av håndskriftet begynner med tittelen (uthevet) Euaggẹlion Katạ Ioạnnen (Det gode budskap ifølge Johannes). Tittelen var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten, men ble lagt til senere av avskrivere. Det er mulig at man begynte å bruke slike titler sammen med navnet på skribenten av praktiske grunner, for på den måten var det lett å skille bøkene fra hverandre.

Noen viktige hendelser i Johannes
Noen viktige hendelser i Johannes

Hendelsene er nevnt i kronologisk rekkefølge der det er mulig

Kartet til hvert evangelium viser hvor forskjellige hendelser skjedde

1. I nærheten av Betania på den andre siden av Jordan kaller Johannes Jesus for «Guds Lam» (Joh 1:29)

2. I Kana i Galilea gjør Jesus sitt første mirakel (Joh 2:3, 7–9, 11)

3. Jesus renser templet for første gang (Joh 2:13–15)

4. Jesus drar til de landlige områdene i Judea; disiplene hans døper; Johannes døper i Ainon (Joh 3:22, 23)

5. Jesus snakker med en samaritansk kvinne ved Jakobs brønn i Sykar (Joh 4:4–7, 14, 19, 20)

6. På avstand helbreder Jesus sønnen til en tjenestemann – dette er hans andre mirakel i Kana i Galilea (Joh 4:46, 47, 50–54)

7. Jesus helbreder en syk mann ved Betsata-dammen i Jerusalem (Joh 5:2–5, 8, 9)

8. Nordøstsiden av Galilea-sjøen; etter at Jesus mirakuløst har mettet rundt 5000 menn, prøver folket å gjøre ham til konge (Mt 14:19–21; Joh 6:10, 14, 15)

9. I en synagoge i Kapernaum sier Jesus at han er «livets brød»; mange tar anstøt av det han sier (Joh 6:48, 54, 59, 66)

10. Jesus helbreder en mann som var født blind, ved Siloam-dammen (Joh 9:1–3, 6, 7)

11. Jødene prøver å steine Jesus i Salomos søylegang i templet (Joh 10:22, 23, 31)

12. Da jødene prøver å gripe Jesus, drar han til det stedet hvor Johannes først døpte; mange på den andre siden av Jordan begynner å tro på Jesus (Joh 10:39–42)

13. Jesus oppreiser Lasarus i Betania (Joh 11:38, 39, 43, 44)

14. Fordi jødene legger planer om å drepe Jesus, drar han til Efraim, en by i området i nærheten av ødemarken (Joh 11:53, 54)

15. På veien fra Betfage setter Jesus seg på et esel og rir inn i Jerusalem i triumf (Mt 21:1, 7–10; Mr 11:1, 7–11; Lu 19:29, 30, 35, 37, 38; Joh 12:12–15)

16. Jesus og disiplene krysser Kedron-dalen og går til Getsemane hage (Mt 26:30; Mr 14:26; Lu 22:39; Joh 18:1)

17. I Getsemane hage forråder Judas Jesus, og Jesus blir arrestert (Mt 26:47–50; Mr 14:43–46; Lu 22:47, 48, 54; Joh 18:2, 3, 12)

18. Jesus blir pisket og hånt i stattholderens bolig (Mt 27:26–29; Mr 15:15–20; Joh 19:1–3)

19. Jesus blir pælfestet på Golgata (Mt 27:33–36; Mr 15:22–25; Lu 23:33; Joh 19:17, 18)

20. Etter sin oppstandelse viser Jesus seg for Maria Magdalena i hagen utenfor graven (Mt 28:1, 5, 6, 8, 9; Joh 20:11, 12, 15–17)

21. Jesus viser seg for disiplene ved bredden av Galilea-sjøen; Peter bekrefter sin kjærlighet til Jesus (Joh 21:12–15)

Utsikt over Jisreel-dalen
Utsikt over Jisreel-dalen

Den utsikten som vises her, er fra en fjellknaus i nærheten av Nasaret, med utsikt mot sør. Bildet viser den fruktbare Jisreel-dalen, som strekker seg østover og vestover, og som er omtalt i flere bibelske beretninger. (Jos 17:16; Dom 6:33; Ho 1:5) Til venstre i bakgrunnen ser man tydelig More-høyden, der landsbyen Nein ligger i skråningen. Nein ligger på samme sted som byen Nain, der Jesus oppreiste en enkes sønn til liv igjen. (Dom 7:1; Lu 7:11–15) Midt i horisonten kan man se Gilboa-fjellet. (1Sa 31:1, 8) Jesus vokste opp i den nærliggende byen Nasaret og kan ha vært på dette stedet med utsikt over flere viktige steder i Israels historie. – Lu 2:39, 40.