2. Krønikebok 20:1–37

20  En tid etter dette kom moabittene+ og ammonittene+ sammen med noen av Ạmmonim* for å føre krig mot Jehọsjafat.  Jehọsjafat fikk høre: «En stor folkemengde har kommet mot deg fra området ved havet,* fra Edom,+ og de er i Hạsason-Tamar, det vil si En-Gedi.»+  Da ble Jehọsjafat redd, og han bestemte seg for å vende seg til* Jehova.+ Han utropte så en faste for hele Juda.  Og folket i Juda samlet seg for å spørre Jehova til råds.+ De kom fra alle byene i Juda for å rådspørre Jehova.  Da stilte Jehọsjafat seg i forsamlingen av folk fra Juda og Jerusalem, i Jehovas hus, foran den nye forgården,  og han sa: «Jehova, våre forfedres Gud, er ikke du Gud i himmelen,+ og hersker ikke du over alle nasjonenes riker?+ I din hånd er det makt og styrke, og ingen kan holde stand mot deg.+  Var det ikke du, vår Gud, som drev bort innbyggerne i dette landet foran ditt folk Israel og så ga det som en varig eiendom til etterkommerne* av din venn Abraham?+  De bosatte seg i det, og der bygde de en helligdom for ditt navn,+ og de sa:  ‘Hvis vi blir rammet av ulykke, enten ved sverd, straffedom, pest eller matmangel, så vil vi stille oss framfor dette huset og framfor deg (for ditt navn er i dette huset)+ og rope til deg om hjelp i vår nød. Måtte du da høre det og redde oss.’+ 10  Nå er mennene fra Ammon, Moab og Se’irs fjellområde+ her, de som du ikke tillot israelittene å angripe da de kom fra Egypt. De gikk utenom dem og utryddet dem ikke.+ 11  Nå lønner de oss ved å komme hit for å drive oss bort fra din eiendom, som du ga oss som arv.+ 12  Vår Gud, skal du ikke straffe dem?+ For vi er maktesløse overfor denne store folkemengden som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre.+ Men våre øyne er vendt mot deg.»+ 13  Hele tiden sto alle de som tilhørte Juda, framfor Jehova, sammen med konene og barna* sine, også de minste barna. 14  Midt i forsamlingen kom nå Jehovas ånd over Jahạsiel, sønn av Sakạrja, sønn av Benạja, sønn av Jẹ’iel, sønn av Mattạnja, en levitt av Asafs sønner. 15  Han sa: «Hør etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og kong Jehọsjafat! Dette er hva Jehova sier til dere: ‘Vær ikke redde eller skrekkslagne på grunn av denne store folkemengden, for kampen er ikke deres, men Guds.+ 16  Dra ned mot dem i morgen. De kommer opp gjennom Sis-passet, og dere vil møte dem ved enden av dalen,* nær Jẹruel-ødemarken. 17  Dere vil ikke behøve å kjempe denne gangen. Still dere opp,+ stå stille og se hvordan Jehova redder* dere.+ Juda og Jerusalem, vær ikke redde eller skrekkslagne.+ Dra ut mot dem i morgen, og Jehova skal være med dere.’»+ 18  Straks falt Jehọsjafat på kne og bøyde seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for Jehova og tilba Jehova. 19  Og de levittene som hørte til kehatittene+ og korahittene, reiste seg for å lovprise Jehova, Israels Gud, med høy og kraftig stemme.+ 20  Neste morgen sto de tidlig opp og dro ut til Tekọa-ødemarken.+ Idet de dro ut, gikk Jehọsjafat fram og sa: «Hør på meg, Juda og dere som bor i Jerusalem! Tro på Jehova deres Gud, så dere kan være trygge.* Tro på hans profeter,+ så skal dere lykkes.» 21  Etter å ha rådført seg med folket utnevnte han menn til å synge+ for Jehova og til å lovprise ham i hellige, praktfulle klær. De skulle dra ut foran de væpnede mennene og synge: «Takk Jehova, for hans lojale kjærlighet varer evig.»+ 22  Da de fylt av glede begynte å synge lovsanger, sørget Jehova for at de mennene fra Ammon, Moab og Se’irs fjellområde som invaderte Juda, ble utsatt for et bakholdsangrep, og de begynte å slå hverandre ned.+ 23  Ammonittene og moabittene vendte seg mot mennene fra Se’irs fjellområde+ for å gjøre ende på dem og utslette dem. Og da de var ferdige med mennene fra Se’ir, begynte de å drepe hverandre.+ 24  Da Juda kom til vakttårnet i ødemarken+ og så seg om etter folkemengden, fikk de øye på likene som lå der på bakken.+ Ingen hadde overlevd. 25  Jehọsjafat og hans folk dro da for å ta bytte fra dem, og blant de drepte fant de en mengde eiendeler, klær og verdifulle ting som de tok til seg selv, helt til de ikke klarte å bære mer.+ Det tok tre dager å bære bort alt byttet, så stort var det. 26  Den fjerde dagen samlet de seg i Berạka-dalen,* og der lovpriste* de Jehova. Derfor ga de stedet navnet Berạka-dalen,*+ som det heter den dag i dag. 27  Deretter vendte alle mennene fra Juda og Jerusalem glade tilbake til Jerusalem, med Jehọsjafat i spissen, for Jehova hadde latt dem glede seg over at fiendene var beseiret.+ 28  De kom inn i Jerusalem med strengeinstrumenter, harper+ og trompeter,+ og de gikk til Jehovas hus.+ 29  Og redsel for Gud kom over alle landenes riker da de hørte at Jehova hadde kjempet mot Israels fiender.+ 30  Derfor var det ro i Jehọsjafats rike, og hans Gud ga ham fred på alle kanter.+ 31  Jehọsjafat fortsatte å regjere over Juda. Han var 35 år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i 25 år. Hans mor het Asụba og var datter av Sjilhi.+ 32  Han fulgte i sin far Asas fotspor.+ Han vek ikke av, men gjorde det som var rett i Jehovas øyne.+ 33  Men offerhaugene ble ikke fjernet,+ og folket hadde ennå ikke bestemt seg i sitt hjerte for* å søke sine forfedres Gud.+ 34  Resten av historien om Jehọsjafat, fra begynnelse til slutt, står skrevet blant Jehus,+ Hanạnis+ sønns, ord, som ble tatt med i Boken om Israels konger. 35  Senere inngikk Juda-kongen Jehọsjafat en allianse med Israel-kongen Akạsja, som gjorde mye ondt.+ 36  Han gikk sammen med ham om å bygge skip som skulle gå til Tarsis,+ og skipene ble bygd i Esjon-Geber.+ 37  Men Eliẹser, sønn av Dodavạhu fra Marẹsja, profeterte mot Jehọsjafat og sa: «Fordi du har inngått en allianse med Akạsja, skal Jehova ødelegge det du har gjort.»+ Og skipene ble slått til vrak+ og kunne ikke seile til Tarsis.

Fotnoter

El. muligens: «me’unittene».
Tydeligvis Dødehavet.
Bokst.: «vendte sitt ansikt mot å søke».
El.: «avkommet; ætten».
Bokst.: «sønnene».
El.: «elvedalen; wadien».
El.: «frelser».
El.: «holde ut».
El.: «på Beraka-lavsletten».
Bokst.: «velsignet».
Beraka betyr «velsignelse».
El.: «beredt sitt hjerte til».

Studienoter

Multimedia