min tjeneste: Da Jesus var her på jorden, befalte han disiplene sine å gjøre disipler av mennesker fra alle nasjoner. (Mt 28:19, 20) Paulus kalte dette arbeidet «forsoningens tjeneste». Sagt med Paulus’ ord «ber vi» mennesker i en verden som er fremmedgjort for Gud, om å «bli forsonet med Gud». (2Kt 5:18–20) Paulus tok sin tjeneste for nasjonene på alvor, men samtidig hadde han et inderlig ønske om at noen jøder også ville bli motivert til å ta de skrittene som var nødvendige for å bli frelst. (Ro 11:14) Grunnbetydningen av det greske ordet diakonịa er «tjeneste», og det beslektede verbet brukes noen ganger i Bibelen om personlige tjenester, for eksempel å varte opp ved bordet. (Lu 4:39; 17:8; Joh 2:5) Her sikter det til den kristne tjeneste. Det å gjøre noe for å dekke andres åndelige behov er en opphøyd form for tjeneste.

Jeg vil gjerne introdusere: Eller: «Jeg vil gjerne anbefale». Paulus ønsker tydeligvis å introdusere Føbe for de kristne i Roma for at de skal ta godt imot henne og få samme innstilling til henne som han selv hadde. (Ro 16:2) Det greske ordet som er brukt her, er beslektet med det greske ordet som Paulus brukte i 2Kt 3:1 i uttrykket «anbefalingsbrev». I bibelsk tid var det vanlig å bruke slike anbefalingsbrev for å introdusere en fremmed. Føbe, som var en tjener i menigheten i Kenkreai, kan ha vært den som overbrakte brevet fra Paulus til de kristne i Roma.

en tjener: Det greske ordet diạkonos har vid betydning. Når Paulus omtalte Føbe som ‘en tjener i menigheten’, tenkte han tydeligvis på den tjenesten hun utførte som en kristen forkynner ved å spre det gode budskap. Det å forkynne det gode budskap er et ansvar som hviler på alle kristne. (Sammenlign Apg 2:17, 18 med studienote til Ro 11:13.) Det beslektede ordet diakonẹo brukes om de kvinnene som hjalp, eller tjente, Jesus og disiplene hans ved å sørge for mat til dem og gi dem praktisk støtte på andre måter. (Lu 8:3) Fordi diạkonos noen ganger brukes om dem som er utnevnt til «menighetstjenere» i den kristne menighet (Flp 1:1; 1Ti 3:8, 12), blir ordet gjengitt med «menighetstjener», «diakon», «menighetstjenerinne» eller «diakonisse» i noen bibeloversettelser her i Ro 16:1. Men når Bibelen nevner kravene til menighetstjenere, er det ingenting som tyder på at kvinner kunne utnevnes til denne oppgaven. Det står i stedet at de skal være «menn som har én kone». (1Ti 3:8–13) Mange bibeloversettere oppfatter det derfor slik at ordet her blir brukt i generell betydning, og gjengir det med «tjener» eller «medhjelper».

Kenkreai: Kenkreai var den ene av Korints to havnebyer og lå 11 km øst for Korint. Etter at Paulus hadde vært i Korint i over 18 måneder, seilte han fra Kenkreai til Efesos omkring år 52. (Se studienote til Apg 18:18.) Bibelen forteller ikke når menigheten i Kenkreai ble opprettet. Noen mener at menigheten var et resultat av Paulus’ lange opphold i Korint. Den var i hvert fall blitt opprettet før år 56, da Paulus skrev sitt brev til romerne.

Kenkreai: Kenkreai var den ene av Korints to havnebyer. Den lå på den siden av den smale landstripen som vendte mot Saroniabukta, 11 km øst for Korint. Kenkreai var Korints havn mot øst, mens Lekhaion, som lå på den motsatte siden av landstripen, tjente som byens havn mot Italia og andre land vest for Hellas. I dag finnes det ruiner av hus og moloer i nærheten av den nåværende landsbyen Kehries (Kekhriais). Ifølge Ro 16:1 fantes det en kristen menighet i Kenkreai. – Se Tillegg B13.

hjulpet og beskyttet: Eller: «vært en forsvarer for». Det greske ordet prostạtis som er brukt her, har den grunnleggende betydningen «en som beskytter». Denne omtalen tyder på at Føbe var omtenksom og hjalp dem som var i en vanskelig situasjon. Det kan også formidle tanken om at hun aktivt støttet andre. Det at Føbe hadde muligheten til å reise og til å utføre en verdifull tjeneste i menigheten, kan tyde på at hun var enke og kanskje også velstående. I så fall er det mulig at hun kunne bruke sin innflytelse i samfunnet til å hjelpe kristne som med urette ble anklaget for å ha gjort noe galt, eller til å skaffe dem et tilfluktssted når de var i fare.

Akvilas: Paulus kaller denne trofaste kristne ektemannen og hans lojale kone, Priskilla (også kalt Priska), sine «medarbeidere». (Ro 16:3) De blir omtalt seks ganger i De kristne greske skrifter (Apg 18:18, 26; 1Kt 16:19; 2Ti 4:19), og hver gang blir de nevnt sammen. Navnet Priskilla er diminutivformen av navnet Priska. Paulus bruker den korte formen av navnet, og Lukas bruker den lange. Slike variasjoner var vanlige når det gjaldt romerske navn. Da keiser Claudius i år 49 eller i begynnelsen av år 50 forviste alle jøder fra Roma, bosatte Akvilas og Priskilla seg i Korint. Paulus kom dit om høsten i år 50. Han hadde samme håndverk som dette ekteparet, og de tre begynte å arbeide sammen som teltmakere. Akvilas og Priskilla hjalp utvilsomt Paulus med å bygge opp den nye menigheten i Korint. Akvilas var en mann fra Pontos, et område nord i Lilleasia langs Svartehavet. – Se Tillegg B13.

Hils: Fra dette verset til vers 15 sender Paulus hilsener til 26 kristne som han nevner ved navn, og til mange andre som han nevner individuelt eller kollektivt. Paulus viser at han setter pris på sine åndelige søstre ved at han konkret nevner åtte kristne kvinner: Priska, Maria, Tryfena, Tryfosa, Persis og Julia og også Rufus’ mor og Nerevs’ søster. På dette tidspunktet hadde Paulus vært en framstående apostel for nasjonene i mange år. (Apg 9:15; Ro 1:1; 11:13) Men som det framgår av disse hilsenene, sluttet han aldri å vise personlig interesse for sine trosfeller.

Priska og Akvilas: Dette trofaste ekteparet hadde forlatt Roma da keiser Claudius forviste alle jødene derfra en gang i år 49 eller i begynnelsen av år 50. Claudius døde i år 54, og da Paulus skrev sitt brev til de kristne i Roma, omkring år 56, hadde Priska og Akvilas flyttet tilbake dit. (Se studienote til Apg 18:2.) Paulus omtaler dem som sine medarbeidere. Det greske ordet for «medarbeider», synergọs, står tolv ganger i De kristne greske skrifter, for det meste i de brevene Paulus skrev. (Ro 16:9, 21; Flp 2:25; 4:3; Kol 4:11; Flm 1, 24) Det er verdt å merke seg at Paulus i 1Kt 3:9 sier: «Vi er Guds medarbeidere.»

risikert livet: Eller: «risikert sin egen hals». Noen mener at dette uttrykket, som bokstavelig betyr «lagt sin hals under», er et språkbilde som er knyttet til halshogging, en straff som ble praktisert i romertiden. Det var et sterkt uttrykk som siktet til det å stå ansikt til ansikt med en voldsom død. Paulus sier at Akvilas og Priska (Priskilla) hadde satt sitt eget liv på spill for å redde ham. Noen mener at dette skjedde den gangen sølvsmedene i Efesos laget opptøyer. (Apg 19:28–31) Det kan ha vært i en slik farlig situasjon at Paulus var redd for å miste livet og Akvilas og Priska grep inn og risikerte livet for ham. (2Kt 1:8) Men Bibelen sier ikke noe konkret om hvilken hendelse Paulus hadde i tankene her.

for min skyld: Eller: «for mitt liv (min sjel)». Det greske ordet psykhẹ sikter her til en person eller til en persons liv. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

Maria: Tilsvarer det hebraiske navnet Mirjam. I De kristne greske skrifter fortelles det om seks forskjellige kvinner som het Maria: (1) Maria, Jesu mor, (2) Maria Magdalena (Mt 27:56; Lu 8:2; 24:10), (3) den Maria som var mor til Jakob og Joses (Mt 27:56; Lu 24:10), (4) Maria, søsteren til Marta og Lasarus (Lu 10:39; Joh 11:1), (5) Maria, mor til Johannes Markus (Apg 12:12), og (6) Maria i Roma. (Ro 16:6) På Jesu tid var Maria et av de vanligste jentenavnene.

Maria: I De kristne greske skrifter fortelles det om seks forskjellige kvinner som het Maria. Denne Maria er nevnt bare her, og Paulus roser henne for at hun hadde arbeidet hardt for de kristne i menigheten i Roma. Dette er det eneste Bibelen forteller om henne. – Se studienote til Lu 1:27.

kysset ham: Eller: «kysset ham ømt». Paulus hadde oppriktig kjærlighet til sine brødre, noe som gjorde at de ble veldig glad i ham. I bibelsk tid ble hengivenhet mellom nære venner ofte uttrykt med kyss. (1Mo 27:26; 2Sa 19:39) Noen ganger både kysset og omfavnet man hverandre samtidig som man gråt. (1Mo 33:4; 45:14, 15; Lu 15:20) Det greske ordet som er gjengitt med «kysset», er blitt oppfattet som en intensiv form av verbet filẹo, som noen ganger blir oversatt med «kysse» (Mt 26:48; Mr 14:44; Lu 22:47), men som oftere brukes i betydningen «være inderlig glad i». – Joh 5:20; 11:3; 16:27; se også studienote til Mt 26:49.

med et hellig kyss: I fire av brevene sine (her og i 1Kt 16:20; 2Kt 13:12; 1Te 5:26) oppmuntrer Paulus sine medkristne til å hilse hverandre «med et hellig kyss». Apostelen Peter brukte et lignende uttrykk: «Hils hverandre med et kjærlig kyss.» (1Pe 5:14) I bibelsk tid var et kyss et tegn på hengivenhet, respekt eller fred. Det var også vanlig å kysse når man hilste på noen eller tok farvel. (Rut 1:14; Lu 7:45) Det var vanlig med kyss mellom menn og kvinner som var i slekt (1Mo 29:11; 31:28), mellom menn som var i slekt, og mellom nære venner. (1Mo 27:26, 27; 45:15; 2Mo 18:7; 1Sa 20:41, 42; 2Sa 14:33; 19:39; se studienote til Apg 20:37.) Blant de kristne var slike tegn på hengivenhet et uttrykk for den familiefølelsen og de åndelige båndene de hadde fordi de var forent ved den sanne tilbedelse. Det var ikke noe formalistisk eller rituelt ved dette, og det hadde heller ingen romantiske eller erotiske undertoner. – Joh 13:34, 35.

omfavnet Paulus: Bokstavelig: «falt Paulus om halsen». I Bibelen var det et uttrykk for stor hengivenhet å omfavne og kysse noen og gråte. Det er tydelig at disse eldste var veldig glad i Paulus. – Se også 1Mo 33:4; 45:14, 15; 46:29; Lu 15:20.

sine egne lyster: Eller: «sin egen mage». Det greske ordet koilịa brukes bokstavelig om et menneskes mage eller indre organer. Her og i Flp 3:19 brukes det i overført betydning om fysiske lyster. Paulus forklarer at hvis noen blir slaver av «sine egne lyster», kan de ikke være slaver «av vår Herre Kristus». I Flp 3:19 står det om noen som hadde «magen», det vil si de fysiske lystene, som gud.

knuse Satan: Disse ordene henspiller på Bibelens første profeti, som står i 1Mo 3:15. Der sies det at den symbolske kvinnens «avkom» skal «knuse [slangens] hode». Dette sikter til at Satan, «den opprinnelige slangen», skal bli tilintetgjort. (Åp 12:9) For å beskrive dette brukte Paulus et gresk ord som betyr «å knuse; å splintre; å slå i stykker ved å knuse; å beseire fullstendig». Det samme greske ordet blir brukt i Åp 2:27 for å beskrive at nasjonene kommer til å bli «slått i stykker som leirkar». Ettersom Paulus skrev til trosfeller som var «Kristi medarvinger» (Ro 8:17), brukte han uttrykket under deres føtter billedlig for å vise at de skulle være med på å knuse Satan. – Se også Mal 4:3.

Tertius: Den mannen som skrev ned eller renskrev Paulus’ brev til romerne, og den eneste av Paulus’ sekretærer som er nevnt ved navn. Ordene i Herren viser at Tertius var en trofast kristen som kan ha tilhørt menigheten i Korint. Tertius tar med sine egne personlige hilsener til de kristne i Roma, kanskje fordi han kjente mange av dem.

vert for meg: Det vil si for Paulus. De personlige hilsenene fra Tertius begynner og slutter i det forrige verset.

som er ansvarlig for økonomien i byen: Eller: «som er byens forvalter». Det greske ordet oikonọmos, som oftest oversatt med «forvalter», har grunnbetydningen «husbestyrer; husholder». Når det i denne sammenhengen brukes sammen med det greske ordet for «by», sikter det tydeligvis til den som var ansvarlig for økonomien i Korint. Under arkeologiske utgravninger i Korint på 1920-tallet fant man en brolegning med en innskrift som sa at en med navnet Erastus hadde lagt en brolegning på egen bekostning. Men vet ikke om denne Erastus er den samme som den Paulus nevner, men man mener at brolegningen skriver seg fra det første århundre evt.

hans bror: I den greske teksten står det bokstavelig «broren». Det kan altså oppfattes slik at Kvartus var Erastus’ biologiske bror. Men det er også mulig å oppfatte teksten slik at det dreier seg om et åndelig slektskap, og i så fall kan det oversettes med «vår bror».

Enkelte greske håndskrifter og gamle oversettelser til andre språk tilføyer: «Måtte vår Herre Jesu Kristi ufortjente godhet være med dere alle. Amen.» I andre håndskrifter er disse ordene tatt med etter vers 27. Men i de tidligste og mest pålitelige håndskriftene forekommer en lignende formulering bare i vers 20. Den forekommer ikke som vers 24 og heller ikke etter vers 27. Dette håndskriftmaterialet taler sterkt for at slike tilføyelser ikke hører med til den opprinnelige teksten. – Se Tillegg A3.

åpenbaringen: Bokstavelig: «avdekkingen; avsløringen». Det greske ordet apokạlypsis blir ofte, slik som i dette verset, brukt i forbindelse med åpenbaringer av Guds vilje og hensikter eller av andre åndelige sannheter. (Ef 3:3; Åp 1:1) Det er Gud som står bak slike åpenbaringer. – Se også studienote til Lu 2:32.

som skal fjerne sløret fra nasjonene: Eller: «til åpenbaring for nasjonene». Det greske ordet apokạlypsis, som er oversatt med «fjerne sløret fra», betegner en «avdekking» eller en «avsløring» og blir ofte brukt i forbindelse med åpenbaringer av åndelige sannheter eller av Guds vilje og hensikter. (Ro 16:25; Ef 3:3; Åp 1:1) Den eldre mannen Simeon omtalte her det lille barnet Jesus som et lys, og det han sa, viste at det ikke bare var jøder og proselytter som skulle nyte godt av den åndelige opplysningen, men også de ikke-jødiske nasjonene. Simeons profetiske ord var i harmoni med profetier i De hebraiske skrifter, for eksempel Jes 42:6 og 49:6.

Amen: Se studienote til Ro 1:25.

Amen: Eller: «La det skje; La det være slik.» Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av et hebraisk ord som er avledet av rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». (Se Ordforklaringer.) «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. De som skrev De kristne greske skrifter, brukte det ofte for å understreke sin overbevisning om at Gud fortjente å bli lovprist, slik Paulus gjør her. (Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11) I andre tilfeller blir ordet brukt for å framheve skribentens ønske om at mottakerne av brevet må få Guds velsignelse. (Ro 15:33; He 13:20, 21) Det blir også brukt for å vise at skribenten virkelig er enig i noe som er sagt. – Åp 1:7; 22:20.