2. Korinter 1:1–24

1  Fra Paulus, en apostel for Kristus Jesus ved Guds vilje, og vår bror Timọteus+ til Guds menighet i Korint og til alle de hellige i hele Akaia:+  Måtte Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus vise dere ufortjent godhet og gi dere fred.  Måtte vår Herre Jesu Kristi Gud og Far+ bli lovprist. Han er den Far som viser inderlig barmhjertighet,+ og den Gud som gir all trøst.+  Han trøster oss i alle våre prøvelser,+ slik at vi kan trøste andre+ uansett hvilke prøvelser de møter, med den trøsten som vi selv får fra Gud.+  Vi gjennomgår jo en overflod av lidelser for Kristi skyld,+ men vi får også en overflod av trøst ved Kristus.  Når vi møter prøvelser, er det til trøst og frelse for dere. Og når vi blir trøstet, er det også til trøst for dere, for det hjelper dere til å holde ut de samme lidelsene som vi gjennomgår.+  Vårt håp i forbindelse med dere står fast. For vi vet at akkurat som dere har del i lidelsene, skal dere også få del i trøsten.+  Brødre, vi vil at dere skal vite om de prøvelsene vi møtte i provinsen Asia.+ Vi ble utsatt for et press som var så voldsomt at vi ikke kunne stå imot i egen kraft. Ja, vi var til og med redd for at vi skulle miste livet.+  Vi følte at vi hadde fått dødsdommen. Alt dette skjedde for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på den Gud+ som oppreiser de døde. 10  Han reddet oss da vi var i stor livsfare, og han vil gjøre det igjen. Og det er vårt håp at han skal fortsette å redde oss.+ 11  Dere kan også hjelpe oss ved å be inderlige bønner for oss.+ Det vil føre til at mange vil takke Gud på våre vegne for den godhet vi er blitt vist som svar på manges bønner.+ 12  Det som vi er stolte av, er dette: Vi kan med god samvittighet si at vi i verden, og spesielt overfor dere, har oppført oss med hellighet og en oppriktighet som er fra Gud. Vi har ikke støttet oss til menneskelig visdom,+ men til Guds ufortjente godhet. 13  Det vi skriver til dere, er noe dere kan lese og forstå, og jeg håper at dere vil fortsette å forstå disse tingene fullt ut, 14  slik dere også til en viss grad har forstått at dere kan være stolte av oss, akkurat som vi kan være stolte av dere på vår Herre Jesu dag.+ 15  Fordi jeg var sikker på dette, hadde jeg tenkt å besøke dere først,+ så dere kunne få enda en grunn til å glede dere. 16  For jeg hadde tenkt å besøke dere både på veien til Makedọnia og på veien tilbake. Deretter kunne dere hjelpe meg av sted på reisen til Judẹa.+ 17  Jeg tok ikke lett på det jeg hadde tenkt å gjøre, gjorde jeg vel? Eller legger jeg planer på en selvisk måte, slik at jeg først sier «ja, ja» og så «nei, nei»? 18  Så sant som man kan stole på Gud: Det vi sier til dere, er ikke ja og samtidig nei. 19  For Guds Sønn, Jesus Kristus, som ble forkynt for dere av oss – det vil si av meg, Silvạnus og Timọteus+ – ble ikke ja og samtidig nei, men ja er blitt ja i forbindelse med ham. 20  For uansett hvor mange løfter Gud har gitt, så er de blitt ja ved hjelp av ham.+ Derfor sier vi også «amen» til Gud gjennom ham,+ og på den måten viser vi Gud ære. 21  Men den som garanterer at dere og vi tilhører Kristus, er Gud, og det er han som har salvet oss.+ 22  Han har også satt sitt segl på oss+ og gitt oss ånden+ i vårt hjerte som en garanti for det som skal komme. 23  Jeg sverger ved mitt liv, og Gud er mitt vitne: Det er for å spare dere at jeg ennå ikke har kommet til Korint. 24  Vi er ikke herrer over deres tro,+ men medarbeidere som vil bidra til deres glede, for det er deres tro som gjør at dere står fast.

Fotnoter

Studienoter

Det første brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. Den papyruskodeksen som er kjent som P46, viser at avskrivere brukte titler på bibelbøker. Denne kodeksen er den tidligste kjente samlingen av Paulus’ brev, ofte datert til omkring år 200. Den inneholder ni av brevene hans. I innledningen til Paulus’ første inspirerte brev til korinterne har denne kodeksen tittelen Pros Korịnthious A («Til korintere 1»). (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen. I disse håndskriftene forekommer tittelen både i begynnelsen av brevet og på slutten.

Det andre brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. – Se studienote til 1Kt Tittelen.

apostel: Det greske substantivet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende; å sende ut». (Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse i Joh 13:16, der det er oversatt med «en som er utsendt». Paulus var kalt til å være apostel for nasjonene, eller for ikke-jøder, og han var direkte utvalgt av den oppstandne Jesus Kristus. (Apg 9:1–22; 22:6–21; 26:12–23) Paulus bekreftet at han var en apostel, ved å vise til at han hadde sett den oppstandne Herren Jesus Kristus (1Kt 9:1, 2), og at han hadde utført mirakler. (2Kt 12:12) Paulus hadde også formidlet den hellige ånd til døpte troende, noe som var enda et bevis for at han var en sann apostel. (Apg 19:5, 6) Selv om han ofte omtaler seg selv som apostel, regner han seg aldri som en av «de tolv». – 1Kt 15:5, 8–10; Ro 11:13; Ga 2:6–9; 2Ti 1:1, 11.

hellige: I De kristne greske skrifter blir Kristi åndelige brødre i menighetene ofte omtalt som «hellige». (Apg 9:13; 26:10; Ro 12:13; 2Kt 1:1; 13:13) Dette uttrykket brukes om dem som er ført inn i et spesielt forhold til Gud gjennom den nye pakt, som har trådt i kraft ved «en evig pakts blod», Jesu utøste blod. (He 10:29; 13:20) De er på den måten blitt helliget og renset av Gud, og de er «hellige» for ham. Han regner dem for å være i denne tilstanden helt fra begynnelsen av deres helliggjorte livsløp på jorden, ikke først etter deres død. Det finnes derfor ikke noe grunnlag i Bibelen for at en person eller en organisasjon kan erklære mennesker for å være «hellige» – eller «helgener», slik dette ordet er gjengitt i noen bibeloversettelser. Peter sier at de «skal være hellige» fordi Gud er hellig. (1Pe 1:15, 16; 3Mo 20:7, 26) Uttrykket «hellige» brukes om alle dem som blir forent med Kristus, og som blir hans medarvinger. Over 500 år før Kristi disipler ble omtalt som «hellige», åpenbarte Gud at et folk som ble kalt «Den Aller Høyestes hellige», skulle få regjere sammen med Kristus. – Da 7:13, 14, 18, 27.

Akaia: I De kristne greske skrifter sikter Akaia til den romerske provinsen i det sørlige Hellas som hadde Korint som hovedstad. Da keiser Augustus i år 27 fvt. reorganiserte de to greske provinsene Makedonia og Akaia, kom navnet Akaia til å omfatte hele Peloponnes og en del av det greske fastlandet. Provinsen Akaia var underlagt det romerske senatet og ble styrt av en prokonsul som holdt til i hovedstaden, Korint. (2Kt 1:1) Andre byer i provinsen Akaia som er nevnt i De kristne greske skrifter, er Aten og Kenkreai. (Apg 18:1, 18; Ro 16:1) Akaia og naboprovinsen i nord, Makedonia, blir ofte nevnt sammen. – Apg 19:21; Ro 15:26; 1Te 1:7, 8; se Tillegg B13.

Fra Paulus … og vår bror Timoteus: Det er Paulus som har skrevet dette brevet til korinterne, men han tar med Timoteus i sin innledende hilsen. Timoteus var tydeligvis sammen med Paulus i Makedonia da dette brevet ble skrevet, rundt år 55. (Apg 19:22) Når Paulus omtaler Timoteus som «vår bror», sikter han til det åndelige forholdet de hadde til hverandre.

en apostel: Se studienote til Ro 1:1.

de hellige: Se studienote til Ro 1:7.

Akaia: Se studienote til Apg 18:12.

hilsener: Det greske ordet khairo, som bokstavelig betyr «å glede seg», brukes her i den innledende hilsenen og overbringer tanken «måtte det stå bra til med dere». Innledningen til dette brevet om omskjærelse som ble sendt til menighetene, følger standarden for brevskriving i gammel tid. På gresk står det først hvem brevet kommer fra, deretter hvem det er rettet til, og så en vanlig hilsen. (Se studienote til Apg 23:26.) Av alle brevene i De kristne greske skrifter er det bare Jakobs brev som bruker ordet khairo som åpningshilsen på samme måte som dette brevet fra det styrende råd i det første århundre gjør. (Jak 1:1) Disippelen Jakob var med på å formulere dette brevet om omskjærelse, noe som taler for at den Jakob som skrev Jakobs brev, er den samme Jakob som ham som hadde en fremtredende rolle under det møtet som det står om i Apostlenes gjerninger, kapittel 15.

Gå i fred: Dette idiomatiske uttrykket brukes ofte i både De greske og De hebraiske skrifter i betydningen «måtte det gå deg godt» eller «ha det bra». (Lu 7:50; 8:48; Jak 2:16; jevnfør 1Sa 1:17; 20:42; 25:35; 29:7; 2Sa 15:9; 2Kg 5:19.) Det hebraiske ordet som ofte blir oversatt med «fred» (sjalọm), har vid betydning. Det betegner en tilstand uten krig eller uroligheter (Dom 4:17; 1Sa 7:14; For 3:8) og kan også overbringe tanken om sunnhet og trygghet (1Sa 25:6, fotn.; 2Kr 15:5, fotn.; Job 5:24, fotn.), velferd (Est 10:3, fotn.) og vennskap. (Sl 41:9) I De kristne greske skrifter brukes det greske ordet for fred (eirẹne) i tilsvarende vid betydning som det hebraiske ordet for å uttrykke tanken om velvære, frelse og harmoni, i tillegg til fravær av konflikt.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (Ro 1:7; 1Kt 1:3; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

oppmuntring: Eller: «formaning». Det greske substantivet parạklesis, bokstavelig «det å kalle til ens side», har ofte betydningen «oppmuntring» (Apg 13:15; Flp 2:1) eller «trøst». (Ro 15:4; 2Kt 1:3, 4; 2Te 2:16) Som den alternative gjengivelsen viser, kan dette ordet og det beslektede verbet parakalẹo, som også forekommer i dette verset, romme tanken om «formaning; veiledning», og i noen sammenhenger er det oversatt slik i hovedteksten. (1Te 2:3; 1Ti 4:13; He 12:5) Det at disse greske ordene rommer alle tre betydningene – formaning, trøst og oppmuntring – viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

den Far som viser inderlig barmhjertighet: Det greske substantivet som er gjengitt med «inderlig barmhjertighet» (oiktirmọs), brukes her for å beskrive medfølelse med andre. Når Gud blir omtalt som den Far som viser denne egenskapen, er det fordi han er opphavet til den, og fordi den er en viktig del av hans personlighet. Hans sterke medfølelse får ham til å handle barmhjertig overfor sine trofaste tjenere når de møter prøvelser.

den Gud som gir all trøst: Det greske substantivet parạklesis, som her er gjengitt med «trøst», betyr bokstavelig «det å kalle til ens side». Det overbringer tanken om å stå ved siden av en person for å hjelpe eller oppmuntre ham når han møter prøvelser eller er nedtrykt. (Se studienote til Ro 12:8.) Noen mener at Paulus’ ord om trøst fra Gud gjenspeiler Jes 40:1, der profeten skriver: «‘Trøst mitt folk, ja, trøst dem’, sier deres Gud.» (Se også Jes 51:12.) I Joh 14:26 brukes et beslektet gresk ord (parạkletos), oversatt med «hjelperen», om Jehovas hellige ånd. Gud bruker sin mektige virksomme kraft til å gi trøst og hjelp i situasjoner som fra et menneskelig synspunkt virker håpløse. – Apg 9:31; Ef 3:16.

den Gud som gir all trøst: Det greske substantivet parạklesis, som her er gjengitt med «trøst», betyr bokstavelig «det å kalle til ens side». Det overbringer tanken om å stå ved siden av en person for å hjelpe eller oppmuntre ham når han møter prøvelser eller er nedtrykt. (Se studienote til Ro 12:8.) Noen mener at Paulus’ ord om trøst fra Gud gjenspeiler Jes 40:1, der profeten skriver: «‘Trøst mitt folk, ja, trøst dem’, sier deres Gud.» (Se også Jes 51:12.) I Joh 14:26 brukes et beslektet gresk ord (parạkletos), oversatt med «hjelperen», om Jehovas hellige ånd. Gud bruker sin mektige virksomme kraft til å gi trøst og hjelp i situasjoner som fra et menneskelig synspunkt virker håpløse. – Apg 9:31; Ef 3:16.

trøster: Eller: «oppmuntrer». – Se studienote til 2Kt 1:3.

prøvelser: Eller: «problemer; trengsler». Det greske ordet som er brukt her, har grunnbetydningen «trykk» eller «press» og overbringer tanken om nød eller lidelse på grunn av vanskelige omstendigheter. Ordet brukes ofte i forbindelse med de vanskelighetene som er knyttet til forfølgelse. (Mt 24:9; Apg 11:19; 20:23; 2Kt 1:8; He 10:33; Åp 1:9) Prøvelsene kan bestå i at man blir satt i fengsel eller blir drept fordi man er lojal mot Gud. (Åp 2:10) Men andre omstendigheter, for eksempel matmangel (Apg 7:11), fattigdom, den vanskelige situasjonen foreldreløse og enker ofte er i (Jak 1:27), og også ekteskap og familieliv, kan føre til forskjellige grader av prøvelser og problemer. – 1Kt 7:28.

prøvelser: Eller: «problemer; trengsler». Det greske ordet som er brukt her, har grunnbetydningen «trykk» eller «press» og overbringer tanken om nød eller lidelse på grunn av vanskelige omstendigheter. Ordet brukes ofte i forbindelse med de vanskelighetene som er knyttet til forfølgelse. (Mt 24:9; Apg 11:19; 20:23; 2Kt 1:8; He 10:33; Åp 1:9) Prøvelsene kan bestå i at man blir satt i fengsel eller blir drept fordi man er lojal mot Gud. (Åp 2:10) Men andre omstendigheter, for eksempel matmangel (Apg 7:11), fattigdom, den vanskelige situasjonen foreldreløse og enker ofte er i (Jak 1:27), og også ekteskap og familieliv, kan føre til forskjellige grader av prøvelser og problemer. – 1Kt 7:28.

prøvelser: Eller: «trengsler». – Se studienote til 2Kt 1:4.

jeg har kjempet med villdyr i Efesos: Romerne kastet ofte forbrytere til villdyr på arenaene. Noen bibelkommentatorer mener at en slik straff ikke ble anvendt på romerske borgere som Paulus, men det finnes historiske beviser for at noen romerske borgere ble kastet til dyr eller ble tvunget til å kjempe med dem. Det Paulus beskrev i 2. Korinter, kan dreie seg om at han måtte kjempe med bokstavelige villdyr på en arena. (2Kt 1:8–10) Hvis Paulus ble kastet til bokstavelige dyr, var det sannsynligvis Guds inngripen som gjorde at han overlevde. (Jevnfør Da 6:22.) Denne opplevelsen kan i så fall ha vært en av de mange gangene Paulus var «døden nær» i sin tjeneste. (2Kt 11:23) Andre bibelkommentatorer mener at Paulus her sikter til villdyr i overført betydning, og at han beskriver hvordan han kjempet med villdyrlignende motstandere i Efesos. – Apg 19:23–41.

de prøvelsene vi møtte i provinsen Asia: Bibelen sier ikke noe konkret om hvilken hendelse Paulus hadde i tankene her. Det kan ha vært de urolighetene i Efesos som det står om i Apg 19:23–41. Eller det kan ha vært Paulus’ møte med «villdyr i Efesos», som er omtalt i 1Kt 15:32. (Se studienote.) Begge hendelsene kunne ha kostet Paulus livet. – 2Kt 1:9.

hadde bedt denne inderlige bønnen: Eller: «hadde frambåret påkallelse». Det greske verbet dẹomai sikter til det å be inntrengende og med sterke følelser. Det beslektede substantivet dẹesis, som blir oversatt med «inderlig bønn» eller «påkallelse», er blitt definert som «ydmyk og inntrengende trygling». I De kristne greske skrifter blir substantivet brukt bare om bønn som er rettet til Gud. Også Jesus bar fram «anmodninger og inderlige bønner, med sterke rop og tårer, til Ham som kunne frelse ham fra døden». (He 5:7) Det at flertallsformen er brukt, viser at Jesus bønnfalt Jehova mer enn én gang. I Getsemane hage ba Jesus for eksempel inderlig flere ganger. – Mt 26:36–44; Lu 22:32.

ved å be inderlige bønner for oss: Eller: «ved deres påkallelse for oss». Det greske substantivet dẹesis, som blir oversatt med «inderlig bønn» eller «påkallelse», er blitt definert som «ydmyk og inntrengende trygling». I De kristne greske skrifter blir dette substantivet brukt bare om bønn som er rettet til Gud. Bibelen understreker gang på gang at vi bør be for trosfellene våre, og det bør vi gjøre både som enkeltpersoner og som gruppe. (Jak 5:14–20; jevnfør 1Mo 20:7, 17; 2Te 3:1, 2; He 13:18, 19.) Jehova lytter til og besvarer oppriktige og inderlige bønner som er i samsvar med hans vilje. (Sl 10:17; Jes 30:19; Joh 9:31; 1Jo 5:14, 15) En inderlig bønn kan påvirke hva Gud gjør, og når han gjør det. – Se studienote til Apg 4:31.

som svar på manges bønner: Eller: «på grunn av mange bedende ansikter». I denne sammenhengen kan den bokstavelige greske ordlyden, «på grunn av mange ansikter», overbringe tanken om ansikter som er vendt oppover mot Gud i bønn. Paulus nevner også at mange kristne vil få lyst til å takke Gud når Gud svarer på de bønnene som blir bedt for Paulus. Paulus var mer opptatt av at Jehova skulle bli opphøyd, enn av at han selv skulle ha det bra.

menneskelig visdom: Bokstavelig: «kjødelig visdom». Det vil si denne verdens visdom. – Jevnfør 1Kt 3:19.

noe dere kan lese og forstå: Eller muligens: «noe dere allerede vet og forstår». Det greske ordet anaginọsko («lese») kan oppfattes i sin mer bokstavelige betydning, «å kjenne godt». Men når det brukes om noe skriftlig, betyr det «å gjenkjenne» og gjengis som oftest med «lese», «lese høyt» eller «lese opp». Ordet brukes både om det å lese Skriftene for seg selv og om offentlig opplesning av Skriftene. – Mt 12:3; Lu 4:16; Apg 8:28; 13:27.

fullt ut: Bokstavelig: «til enden». I denne sammenhengen betyr dette greske idiomet tydeligvis «fullt ut; fullstendig». Men noen mener at det bokstavelige uttrykket sikter til tid, og betydningen blir i så fall at Paulus håpet at de ville fortsette å forstå disse tingene «til enden».

jeg hadde tenkt å besøke dere både på veien til Makedonia: I år 55, mens Paulus var i Efesos under sin tredje misjonsreise, hadde han tenkt å krysse Egeerhavet for å dra til Korint og derfra videre til Makedonia. På vei tilbake til Jerusalem hadde han så tenkt å besøke menigheten i Korint en gang til, tydeligvis for å ta med seg den gaven til brødrene og søstrene i Jerusalem som han tidligere hadde skrevet om. (1Kt 16:3) Selv om det var dette Paulus hadde tenkt å gjøre, hadde han gode grunner til å forandre planen. – Se studienote til 2Kt 1:17.

så dere kunne få enda en grunn til å glede dere: Paulus besøkte Korint for første gang på sin andre misjonsreise. Det var i år 50 evt. Han opprettet menigheten der og ble i byen i ett år og seks måneder. (Apg 18:9–11) Mens han var i Efesos på sin tredje misjonsreise, la han planer om å besøke Korint en gang til. Men de planene ble ikke gjennomført. (1Kt 16:5; 2Kt 1:16, 23) Det er mulig at Paulus tenkte på det andre besøket han hadde håpet å foreta, da han snakket om «enda en grunn til å glede dere». Eller han kan ha ment at han håpet å besøke dem to ganger på samme reise, slik han nevner i det neste verset. – Se studienote til 2Kt 1:16.

glede: En rekke greske håndskrifter bruker ordet khạris (ufortjent godhet; velvilje) i dette verset i stedet for det greske ordet for «glede» (kharạ). Den siste delen av verset kan derfor muligens gjengis med «så dere kunne bli oppbygd [eller: «bli vist velvilje»] to ganger». Flere bibeloversettelser formidler den tanken.

Jeg tok ikke lett på det jeg hadde tenkt å gjøre, gjorde jeg vel?: I et brev som ble skrevet før 1. Korinter (se studienote til 1Kt 5:9), sa Paulus tydeligvis til de kristne i Korint at han hadde tenkt å besøke dem på veien til Makedonia. I sitt første inspirerte brev til korinterne skrev han senere at han hadde gjort om på reiseplanene sine og ikke ville komme til dem før etter at han hadde vært i Makedonia. (1Kt 16:5, 6) Det ser ut til at dette fikk noen, kanskje «superapostlene» i menigheten (2Kt 11:5), til å anklage ham for å ikke holde løftene sine. For å forsvare seg sa Paulus at han ‘ikke tok lett på det han hadde tenkt å gjøre’. Det greske ordet som er oversatt med «lett», formidler tanken om vakling eller ubesluttsomhet. Det kan brukes om en person som er upålitelig, og som ombestemmer seg uten å tenke på konsekvensene. Men Paulus var ikke upålitelig og la ikke planer på en selvisk måte (eller: «etter kjødet», det vil si i samsvar med en ufullkommen, menneskelig tankegang). Han hadde hatt en god grunn til å utsette besøket sitt. I 2Kt 1:23 sa han at han hadde gjort om på sine opprinnelige planer «for å spare» dem. Han ville gi dem tid til å følge den skriftlige veiledningen de hadde fått fra ham. På den måten kunne besøket hans bli mer oppmuntrende når han endelig kom.

jeg hadde tenkt å besøke dere både på veien til Makedonia: I år 55, mens Paulus var i Efesos under sin tredje misjonsreise, hadde han tenkt å krysse Egeerhavet for å dra til Korint og derfra videre til Makedonia. På vei tilbake til Jerusalem hadde han så tenkt å besøke menigheten i Korint en gang til, tydeligvis for å ta med seg den gaven til brødrene og søstrene i Jerusalem som han tidligere hadde skrevet om. (1Kt 16:3) Selv om det var dette Paulus hadde tenkt å gjøre, hadde han gode grunner til å forandre planen. – Se studienote til 2Kt 1:17.

I brevet mitt skrev jeg: Paulus henviser tydeligvis til et tidligere brev han skrev til korinterne, et brev vi ikke har i dag. Gud valgte åpenbart å ikke bevare det tidligere brevet, muligens fordi innholdet bare var aktuelt for dem brevet var skrevet til. – Se studienote til 1Kt 1:2.

Jeg tok ikke lett på det jeg hadde tenkt å gjøre, gjorde jeg vel?: I et brev som ble skrevet før 1. Korinter (se studienote til 1Kt 5:9), sa Paulus tydeligvis til de kristne i Korint at han hadde tenkt å besøke dem på veien til Makedonia. I sitt første inspirerte brev til korinterne skrev han senere at han hadde gjort om på reiseplanene sine og ikke ville komme til dem før etter at han hadde vært i Makedonia. (1Kt 16:5, 6) Det ser ut til at dette fikk noen, kanskje «superapostlene» i menigheten (2Kt 11:5), til å anklage ham for å ikke holde løftene sine. For å forsvare seg sa Paulus at han ‘ikke tok lett på det han hadde tenkt å gjøre’. Det greske ordet som er oversatt med «lett», formidler tanken om vakling eller ubesluttsomhet. Det kan brukes om en person som er upålitelig, og som ombestemmer seg uten å tenke på konsekvensene. Men Paulus var ikke upålitelig og la ikke planer på en selvisk måte (eller: «etter kjødet», det vil si i samsvar med en ufullkommen, menneskelig tankegang). Han hadde hatt en god grunn til å utsette besøket sitt. I 2Kt 1:23 sa han at han hadde gjort om på sine opprinnelige planer «for å spare» dem. Han ville gi dem tid til å følge den skriftlige veiledningen de hadde fått fra ham. På den måten kunne besøket hans bli mer oppmuntrende når han endelig kom.

Jeg tok ikke lett på det jeg hadde tenkt å gjøre, gjorde jeg vel?: I et brev som ble skrevet før 1. Korinter (se studienote til 1Kt 5:9), sa Paulus tydeligvis til de kristne i Korint at han hadde tenkt å besøke dem på veien til Makedonia. I sitt første inspirerte brev til korinterne skrev han senere at han hadde gjort om på reiseplanene sine og ikke ville komme til dem før etter at han hadde vært i Makedonia. (1Kt 16:5, 6) Det ser ut til at dette fikk noen, kanskje «superapostlene» i menigheten (2Kt 11:5), til å anklage ham for å ikke holde løftene sine. For å forsvare seg sa Paulus at han ‘ikke tok lett på det han hadde tenkt å gjøre’. Det greske ordet som er oversatt med «lett», formidler tanken om vakling eller ubesluttsomhet. Det kan brukes om en person som er upålitelig, og som ombestemmer seg uten å tenke på konsekvensene. Men Paulus var ikke upålitelig og la ikke planer på en selvisk måte (eller: «etter kjødet», det vil si i samsvar med en ufullkommen, menneskelig tankegang). Han hadde hatt en god grunn til å utsette besøket sitt. I 2Kt 1:23 sa han at han hadde gjort om på sine opprinnelige planer «for å spare» dem. Han ville gi dem tid til å følge den skriftlige veiledningen de hadde fått fra ham. På den måten kunne besøket hans bli mer oppmuntrende når han endelig kom.

ja og samtidig nei: Eller: «ja og nei i samme åndedrag». Bokstavelig: «ja og nei». – Se studienote til 2Kt 1:17.

Silvanus: Paulus nevner denne medarbeideren også i 1Te 1:1 og 2Te 1:1, og Peter nevner ham i 1Pe 5:12. I Apostlenes gjerninger blir han kalt Silas. Lukas’ beretning viser at Silas var et ledende medlem av den kristne menighet i Jerusalem i det første århundre. Han var profet og reiste sammen med Paulus på hans andre misjonsreise. Silvanus var etter alt å dømme romersk borger, noe som kan forklare hvorfor hans romerske navn blir brukt her. – Apg 15:22, 27, 40; 16:19, 37; 17:14; 18:5.

si «amen» til din takkebønn: Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av det hebraiske ordet ʼamẹn, som betyr «la det skje», «la det være slik» eller «sannelig». En rekke skriftsteder viser at de som lyttet til en offentlig bønn, sa amen ved slutten av bønnen. (1Kr 16:36; Ne 5:13; 8:6) Det Paulus skriver her, tyder på at kristne som var samlet, fortsatte å følge dette mønsteret og sluttet seg til et «amen» ved slutten av en bønn. Men Paulus sier ikke noe konkret om de sa amen høyt eller bare inni seg. – Se Ordforklaringer: «Amen» og studienote til Ro 1:25.

er de blitt ja ved hjelp av ham: Det vil si at Guds løfter er blitt oppfylt, bekreftet og virkeliggjort ved hjelp av Jesus. Det er ved hjelp av ham – gjennom alt han lærte andre, og det han gjorde – at alle løftene i De hebraiske skrifter er blitt oppfylt. Jesu fullkomne trofasthet mens han var her på jorden, fjernet enhver mulig grunn til å tvile på Jehovas løfter.

sier vi også «amen» til Gud gjennom ham: Det ordet som er oversatt med «amen», er en transkripsjon av et hebraisk ord som betyr «la det skje», «la det være slik» eller «sannelig». I Åp 3:14 omtaler Jesus seg selv som «Amen». Det gjør han fordi han oppfylte alt som var profetert om ham, mens han var her på jorden. På grunn av sin trofasthet og sin offerdød er han dessuten garantien, eller «Amen», for at alle Guds løfter vil bli oppfylt. Denne garantien gir økt mening til det «amen» som blir sagt ved slutten av bønner som blir bedt til Gud gjennom Kristus. – Se studienote til 1Kt 14:16.

sitt segl: I bibelsk tid ble et segl brukt som signatur for å vise hvem som eide noe, for å bekrefte at noe var ekte, eller for å stadfeste en avtale. Når det gjelder salvede kristne, har Gud billedlig talt beseglet dem med sin hellige ånd for å vise at han eier dem, og at de har håp om å få himmelsk liv. – Ef 1:13, 14.

en garanti for det som skal komme: Eller: «et pant på forhånd (et forskudd) på det som skal komme». Alle de tre gangene det greske ordet arrabọn er brukt i De kristne greske skrifter, har det å gjøre med at Gud salver kristne med ånden, det vil si Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. (2Kt 5:5; Ef 1:13, 14) Den hellige ånd virker på en spesiell måte på de salvede – den er som et mindre forskudd på en framtidig betaling. Salvede kristne er overbevist om sitt håp på grunn av denne garantien, eller dette pantet, som de har fått. Den fulle betalingen, eller belønningen, omfatter at de får en uforgjengelig kropp i himmelen. (2Kt 5:1–5) Belønningen omfatter også at de får udødelighet. – 1Kt 15:48–54.

mitt liv: Eller: «min sjel». – Se Ordforklaringer: «Sjel

Vi er ikke herrer over deres tro: Paulus hadde tillit til at hans trosfeller var trofaste kristne som ønsket å gjøre det som var riktig. Det var deres tro som gjorde at de sto støtt, ikke Paulus eller noe annet menneske. Det greske ordet som er gjengitt med ‘er herrer over’ (kyrieuo), kan ha betydningsnyansen å være dominerende eller diktatorisk. Peter brukte et beslektet ord da han formante de eldste til å «ikke herske over dem som er Guds eiendom». (1Pe 5:2, 3) Paulus forsto at selv om han hadde en viss myndighet som apostel, hadde han ikke rett til å utøve den på en dominerende måte. Ved å si at han og andre var medarbeidere som vil bidra til deres glede, viste Paulus dessuten at han og de han samarbeidet med, ikke så på seg selv som overordnede, men som tjenere som gjorde alt de kunne for å hjelpe korinterne til å tjene Jehova med glede.

Multimedia

Videointroduksjon til 2. Korinter
Videointroduksjon til 2. Korinter
Paulus’ andre brev til korinterne
Paulus’ andre brev til korinterne

Bildet viser en side av en papyruskodeks som er kjent som P46, og som antas å datere seg fra rundt år 200 evt. I alt 86 blader av denne kodeksen er bevart. De inneholder ni av Paulus’ inspirerte brev i denne rekkefølgen: Romerne, Hebreerne, 1. Korinter, 2. Korinter, Efeserne, Galaterne, Filipperne, Kolosserne og 1. Tessaloniker. På bildet framheves tittelen, som lyder: «Til korintere 2.» Denne papyrussamlingen bekrefter at avskrivere på et tidlig tidspunkt begynte å skille bibelbøker fra hverandre ved å bruke titler. – Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne

Seglstempel
Seglstempel

Bildene viser et bronsesegl som det står et navn på. I romertiden brukte folk seglstempler til å lage avtrykk i voks eller leire. Segl ble brukt av mange grunner. Som tegningen viser, kunne en pottemaker for eksempel stemple en leirkrukke for å vise hvem som hadde laget den, hva slags produkt det var snakk om, og hvor mye krukken rommet. Noen ganger brukte man en slags mørtel til å feste et lokk på en krukke. Før mørtelen størknet, ble den stemplet med seglet til kjøpmannen eller den som sto for forsendelsen. Noen brukte segl for å lage et avtrykk som viste hvem som eide en gjenstand. Paulus omtalte et symbolsk segl da han sa at Gud hadde «satt sitt segl på» kristne, eller hadde salvet dem med sin hellige ånd. Dette seglet viste at Gud var deres Eier. – 2Kt 1:21, 22.