Apostlenes gjerninger 3:1–26

3  En dag var Peter og Johannes på vei opp til templet til bønnetimen, ved den niende timen.  Da kom noen bærende på en mann som hadde vært lam* fra fødselen av. Hver dag pleide de å sette ham i nærheten av den tempelporten som ble kalt Den vakre porten, så han kunne be om gaver* fra folk som gikk inn i templet.  Da han fikk se Peter og Johannes, som var på vei inn i templet, ba han dem om å gi ham noe.  Begge så rett på ham, og Peter sa: «Se på oss.»  Mannen så da oppmerksomt på dem og ventet å få noe av dem.  Men Peter sa: «Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I Jesu Kristi, nasareerens, navn: Gå!»+  Så tok han tak i den høyre hånden hans og reiste ham opp.+ I samme øyeblikk fikk mannen styrke i føttene og anklene,+  og han reiste seg raskt opp+ og begynte å gå. Han fulgte med dem inn i templet, og han gikk omkring, hoppet og sprang og lovpriste Gud.  Alle så ham gå rundt og lovprise Gud. 10  Og de kjente ham igjen – dette var den mannen som pleide å sitte ved Den vakre porten i templet for å få gaver,+ og de var forbløffet og svært begeistret over det som hadde skjedd med ham. 11  Mannen holdt fast i Peter og Johannes, og folk stimlet forundret sammen omkring dem i det som ble kalt Salomos søylegang.+ 12  Da Peter så dette, sa han til dem: «Israelittiske menn, hvorfor er dere så forundret over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi har fått ham til å gå på grunn av vår egen kraft eller gudhengivenhet? 13  Abrahams, Isaks og Jakobs Gud,+ våre forfedres Gud, har herliggjort* sin Tjener,+ Jesus,+ ham som dere overga+ og nektet å anerkjenne da dere sto framfor Pilatus, selv om han hadde bestemt seg for å løslate ham. 14  Ja, dere nektet å anerkjenne denne hellige og rettferdige mannen og ba om å få løslatt en morder,+ 15  mens dere drepte livets Hovedformidler.+ Men Gud oppreiste ham fra døden, noe vi er vitner om.+ 16  På grunnlag av Jesu navn og fordi vi tror på hans navn, har denne mannen som dere ser og kjenner, fått styrke i føttene. Den troen vi har på grunn av Jesus, har gjort denne mannen helt frisk for øynene på dere alle. 17  Jeg vet, brødre, at dere handlet i uvitenhet,+ akkurat som lederne deres.+ 18  Men på denne måten har Gud oppfylt det han på forhånd fikk alle profetene til å forkynne, nemlig at hans salvede* skulle lide.+ 19  Dere må derfor angre+ og vende om,+ så syndene deres kan bli strøket ut.+ Da kan det komme tider med ny styrke fra Jehova selv,+ 20  og han kan sende den Kristus som er bestemt for dere, nemlig Jesus. 21  Han skal være i himmelen til den tiden kommer da alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeter i gammel tid, skal gjenopprettes. 22  Moses sa jo: ‘Jehova deres Gud skal la det stå fram en profet lik meg, en av deres brødre.+ Dere må høre på alt det han sier til dere.+ 23  Ja, den som ikke hører på denne Profeten, skal bli utryddet fra folket.’+ 24  Og alle profetene, helt fra Samuel av, alle som har profetert, har også tydelig forkynt om disse dagene.+ 25  Dere er sønner av profetene og nyter godt av den pakten som Gud inngikk med forfedrene deres+ da han sa til Abraham: ‘Og gjennom ditt avkom skal alle jordens slekter bli velsignet.’+ 26  Etter at Gud hadde utnevnt sin Tjener, sendte han ham først til dere+ for å velsigne dere ved å få hver enkelt av dere til å vende seg bort fra sine onde gjerninger.»

Fotnoter

El.: «ufør».
El.: «barmhjertighetsgaver».
El.: «opphøyd ... til himmelsk herlighet».
Bokst.: «hans Kristus».

Studienoter

den tredje timen på dagen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

bønnetimen: Det ble tydeligvis bedt bønner i templet i forbindelse med morgen- og kveldsofrene. (2Mo 29:38–42; 30:7, 8) Lukas knytter «den timen det ble ofret røkelse», til det tidspunktet da ‘folkemengden ba’. (Lu 1:10, fotn.) I forbindelse med at Jehova kom med detaljerte opplysninger om de daglige ofrene, ga han kong David befaling om at han skulle utnevne prester og levitter til å ære, takke og lovprise Ham, noe som utvilsomt innbefattet bønn. (1Kr 16:4; 23:30; 2Kr 29:25, 26) Røkelse og bønner var altså nært forbundet med hverandre. (Sl 141:2; Åp 5:8; 8:3, 4) I bønnetimen pleide folket å samle seg i forgårdene til templet. Noen kom sannsynligvis for å bli renset av prestene den dagen, mens mange andre kom for å være med på bønnene og tilbedelsen generelt. (Lu 2:22–38) Ifølge rabbinsk tradisjon kastet prestene lodd for å avgjøre hvem som skulle få brenne røkelse på gullalteret. Loddet ble kastet mellom de prestene som ikke hadde hatt denne oppgaven tidligere, for dette var en ære en prest sannsynligvis fikk bare én gang i livet. Når alle prestene og levittene var samlet, ville den utvalgte presten høytidelig gå inn i Det hellige mens prestene og folket sto i forgårdene og ba. Mens den behagelige duften fra røkelsen steg opp, fortsatte folket å be i dyp stillhet i omkring en halv time. (Lu 1:9, 10) «Bønnetimen» fikk så en glederik avslutning som innbefattet en velsignelse av folket (4Mo 6:22–27) og et kor av levitter som sang den salmen som var bestemt for den ukedagen.

den niende timen: Det vil si cirka kl. 15. – Se studienote til Apg 2:15.

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». Betegnelsen «nasareer» var et beskrivende tilnavn som ble brukt om Jesus og senere om hans disipler. (Apg 24:5) Siden mange jøder het Jesus, var det normalt å legge til noe for å identifisere personen, og det å knytte folk til det stedet de kom fra, var vanlig i bibelsk tid. (2Sa 3:2, 3; 17:27; 23:25–39; Na 1:1; Apg 13:1; 21:29) Jesus hadde jo vokst opp i Nasaret i Galilea og bodd der mesteparten av livet, så det var naturlig å knytte dette stedsnavnet til ham. Jesus ble kalt «Jesus, nasareeren» eller «Jesus fra Nasaret» av alle slags personer og i forskjellige situasjoner. (Mr 1:23, 24; 10:46, 47; 14:66–69; 16:5, 6; Lu 24:13–19; Joh 18:1–7) Jesus godtok dette tilnavnet og brukte det selv. (Joh 18:5–8; Apg 22:6–8) På det skiltet som Pilatus satte på torturpælen, skrev han på hebraisk, latin og gresk: «Jesus, nasareeren, jødenes konge.» (Joh 19:19, 20) Fra og med pinsedagen i år 33 omtalte apostlene og andre Jesus ofte som nasareeren eller som han som var fra Nasaret. – Apg 2:22; 3:6; 4:10; 6:14; 10:38; 26:9; se også studienote til Mt 2:​23.

nasareerens: Se studienote til Mr 10:47.

gudhengivenhet: Se Ordforklaringer.

Hovedformidler: Det greske ordet som er brukt her (arkhegọs), har grunnbetydningen «øverste leder; en som går først». Det brukes fire ganger i Bibelen, og hver gang sikter det til Jesus. (Apg 3:15; 5:31; He 2:10; 12:2) Det greske ordet kan også brukes om en som viser vei, for eksempel en banebryter eller pioner, og som rydder veien slik at andre kan følge etter. Fordi Jesus ble Mellommann mellom Gud og mennesker og banet veien for at menneskene kan oppnå evig liv, kunne han med rette kalles livets Hovedformidler, eller en «livets banebryter». Det uttrykket som er oversatt med «Hovedformidler», indikerer at den som går først, gjør det i en offisiell eller administrativ stilling som leder eller fyrste. (Det brukes et beslektet ord i Apg 7:27, 35 om Moses som «leder» i Israel.) Slik ordet er brukt her, rommer det tanken om å være det midlet som Gud bruker til å gjennomføre sin hensikt. Jesus ble «en tilsvarende løsepenge» i bytte for mange. (1Ti 2:5, 6; Mt 20:28; Apg 4:12) Etter sin oppstandelse kunne Jesus som Øversteprest og Dommer formidle verdien av sitt gjenløsningsoffer. Gjenløsningsofferet gjør at mennesker som viser tro på det, kan bli befridd for synd og død. Oppstandelsen fra døden skjer derfor gjennom Jesus. (Joh 5:28, 29; 6:39, 40) Det er på denne måten han åpner veien til evig liv. (Joh 11:25; 14:6; He 5:9; 10:19, 20) I noen bibeloversettelser er dette ordet gjengitt med livets «opphavsmann» eller «kilde», men Bibelen viser tydelig at dette ikke passer på Jesus. Jesus har fått sitt liv og sin myndighet fra Gud og blir brukt av Gud. – Sl 36:9; Joh 6:57; Apg 17:26–28; Kol 1:15; Åp 3:14.

angre: Det greske ordet som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen har «anger» å gjøre med en persons forhold til Gud. – Se studienoter til Mt 3:8, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

frukt som viser at dere angrer: Eller: «frukt som passer for anger». Sikter til handlinger og andre synlige tegn som ville vise at de som hørte på Johannes, hadde forandret tenkemåte og holdning. – Lu 3:8; Apg 26:20; se studienoter til Mt 3:2, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

vendt om: Det greske ordet som er brukt her, epistrofẹ, kommer fra et verb som betyr «å komme (dra) tilbake, å snu om». (Joh 12:40; 21:20; Apg 15:36) Når det brukes i åndelig forstand, kan det innebære at en person vender seg til eller vender tilbake til den sanne Gud og vender seg bort fra avguder og falske guder. (Dette verbet forekommer i Apg 3:19; 14:15; 15:19; 26:18, 20; 2Kt 3:16.) I 1Te 1:9 brukes verbet i leddet «hvordan dere vendte om til Gud og forlot avgudene». Før en person vender om, viser han anger. – Se studienoter til Mt 3:2, 8; Apg 3:19; 26:20.

angre: Det greske ordet som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen er oppfordringen til å «angre» knyttet til uttrykket og vende om til Gud og har derfor å gjøre med en persons forhold til Gud. De som har ekte anger, må leve på en måte som viser at de angrer, eller «gjøre gjerninger som passer for anger». Måten en person lever og oppfører seg på, vil altså vise om det virkelig har funnet sted en forandring i tenkemåte eller holdning. – Se studienoter til Mt 3:2, 8; Lu 3:8 og Ordforklaringer: «Anger».

Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 18:15 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Det er verdt å merke seg at når dette sitatet forekommer i et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (i samlingen Papyrus Fouad Inv. 266), er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift () i den greske teksten. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. (Se Tillegg A5.) Flere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10–12, 14–18, 20, 22–24, 28 i Tillegg C4) bruker også tetragrammet her. Selv om det i eksisterende håndskrifter til De kristne greske skrifter står Kỵrios (Herre) her, finnes det altså gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. – Se Tillegg C.

angre og vende om: Det greske ordet metanoẹo, «å angre», betyr bokstavelig «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen innebar anger at en person ønsket å reparere eller gjenopprette sitt forhold til Gud. En synder som virkelig angrer, er oppriktig lei seg for det gale han har gjort, og er bestemt på å ikke gjenta synden. (2Kt 7:10, 11; se studienoter til Mt 3:2, 8.) Ekte anger får dessuten en synder til å «vende om», det vil si å slutte med den gale handlemåten og gå inn for å handle i samsvar med Guds vilje. Både på hebraisk og på gresk betyr verbene for «å vende om» (hebraisk: sjuv; gresk: strẹfo; epistrẹfo) bokstavelig «å komme (dra) tilbake, å snu om». (1Mo 18:10; 50:14; Apg 15:36) Men når ordene er brukt i åndelig forstand, kan de sikte til at man vender om til Gud og slutter å følge en urett handlemåte. – 1Kg 8:33; Ese 33:11; se studienoter til Apg 15:3; 26:20.

bli strøket ut: Det greske verbet som er brukt her, er blitt definert som «å få til å forsvinne ved å viske ut». I Bibelen blir verbet brukt i forbindelse med det å tørke bort tårer (Åp 7:17; 21:4) og å stryke ut navn av livets bok. (Åp 3:5) I denne sammenhengen formidler det tanken om «å fjerne så det ikke er noe spor igjen». Noen bibelkommentatorer mener at det som ligger i dette, er at noe som er skrevet for hånd, blir strøket ut. – Jevnfør Kol 2:14, der det samme greske ordet også er gjengitt med «strøk ut».

tider: Eller: «fastsatte tider». Det greske ordet kairọs (her er flertallsformen gjengitt med «tider») kan sikte til et tidspunkt, til en fastsatt eller bestemt periode eller til en tidsperiode som kjennetegnes av bestemte trekk. (Mt 13:30; 21:34; Mr 11:13) Ordet blir brukt om at ‘tiden var inne’ til at Jesus skulle begynne sin tjeneste (Mr 1:15), og om den «fastsatte tid» for hans død. (Mt 26:18) Ordet blir også brukt om framtidige tider eller tidsperioder i Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og hans rike. – Apg 1:7; 1Te 5:1.

fra Jehova selv: Eksisterende greske håndskrifter sier her bokstavelig «fra Herrens ansikt». (Se Tillegg C.) Sammenhengen, Apg 3:17–22, viser at «Herren» ikke sikter til Jesus, men til Jehova Gud, den som skulle ‘sende Kristus’. (Apg 3:20) Det greske ordet for «Herre» (Kỵrios) blir også brukt i Apg 3:22 i et sitat fra 5Mo 18:15, der tetragrammet står i den hebraiske grunnteksten. (Se studienote til Apg 3:22.) I De hebraiske skrifter er det bokstavelige uttrykket «Jehovas ansikt» en kombinasjon av det hebraiske ordet for «ansikt» og tetragrammet. – 1Mo 3:8; 2Mo 34:24; Dom 5:5; Sl 34:16; Kla 4:16; se Tillegg C3 innledning; Apg 3:19.

Han skal være i himmelen: Eller: «Ham skal himmelen beholde». Dette sikter tydeligvis til den perioden da Jesus skulle vente ved Guds høyre hånd i himmelen til den tiden da alt skal gjenopprettes, skulle begynne. – Sl 110:1, 2; Lu 21:24; He 10:12, 13.

den tiden ... da alt ... skal gjenopprettes: På gresk brukes her substantivet for «gjenopprettelse» (apokatạstasis). Det kommer av apọ, som betyr «tilbake» eller «igjen», og kathịstemi, som ordrett betyr «å sette ned». I Apg 1:6 er det tilsvarende verbet brukt, og det er gjengitt med «gjenopprette». Josefus brukte det greske ordet for «gjenopprettelse» da han omtalte jødenes hjemkomst fra eksilet i Babylon. I papyrusskrifter blir ordet brukt om restaurering av visse bygninger, om det at eiendom ble gitt tilbake til de rette eierne, og om oppgjør av regnskaper. Det framgår ikke direkte av Apg 3:21 hva det er som skal gjenopprettes. For å få klarhet i hva som menes med alt, må man derfor studere det Gud har sagt gjennom sine profeter i gammel tid. Gjenopprettelse er et tema som går igjen i skriftene til de hebraiske profetene. Gjennom dem lovte Jehova at landet skulle bli gjenoppbygd og bebodd igjen, at det skulle være fruktbart, og at det skulle være beskyttet mot ville dyr og angrep fra fiender. Han beskrev det gjenoppbygde landet som et paradis! (Jes 65:25; Ese 34:25; 36:35) Framfor alt skulle templet bli gjenoppbygd og den rene tilbedelse gjenopprettet. (Jes 2:1–5; Mi 4:1–5) Den forutsagte gjenopprettelsen skulle omfatte både en åndelig og en fysisk gjenopprettelse.

Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 18:15 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Det er verdt å merke seg at når dette sitatet forekommer i et tidlig papyrusfragment av Septuaginta (i samlingen Papyrus Fouad Inv. 266), er Guds navn skrevet med hebraisk kvadratskrift () i den greske teksten. Dette fragmentet er datert til det første århundre fvt. (Se Tillegg A5.) Flere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J7, 8, 10–12, 14–18, 20, 22–24, 28 i Tillegg C4) bruker også tetragrammet her. Selv om det i eksisterende håndskrifter til De kristne greske skrifter står Kỵrios (Herre) her, finnes det altså gode grunner til å bruke Guds navn i hovedteksten. – Se Tillegg C.

livet: Dette er første forekomst av det greske ordet psykhẹ, som blir oversatt med «sjel» i noen bibeloversettelser. Her sikter det til en persons liv. Det uttrykket som er oversatt med ville ta livet av noen, kan bokstavelig gjengis med «søke noens sjel (liv)». – Jevnfør 2Mo 4:19, fotn. Se Ordforklaringer: «Sjel».

å redde et liv eller å drepe: Eller: «å redde eller å drepe en sjel». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

et liv: Eller: «en sjel». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

den: Eller: «hver sjel». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en person. (Se Ordforklaringer: «Sjel».) Dette er ett av flere vers i De kristne greske skrifter der ordet «sjel» (psykhẹ) sikter til noe som er dødelig og kan tilintetgjøres. – Se studienoter til Mt 2:20; Mr 3:4; Lu 6:9; se også He 10:39, fotn.; Jak 5:20, fotn.

ditt avkom: Eller: «din ætt». – Se Tillegg A2.

Multimedia

Salomos søylegang
Salomos søylegang

Denne 3D-animasjonen viser hvordan Salomos søylegang kan ha sett ut i det første århundre. Salomos søylegang var en stor, overbygd kolonnade langs østsiden av den ytre forgården i templet i Jerusalem. Bibelen nevner denne søylegangen tre ganger. Johannes forteller om en gang Jesus gikk omkring i Salomos søylegang. En gruppe jøder stilte seg da rundt ham og forlangte at han skulle fortelle dem om han var Kristus. (Joh 10:22–24) Senere stimlet en forundret folkemengde sammen her for å høre Peter forklare hvordan han hadde helbredet en mann som hadde vært lam fra fødselen av. (Apg 3:1–7, 11) Og fullt synlig for andre pleide de første kristne å møtes i Salomos søylegang. – Apg 5:12, 13; se Ordforklaringer: «Salomos søylegang».