1. Korinter 15:1–58

15  Brødre, nå vil jeg minne dere om det gode budskap som jeg forkynte for dere,+ det som dere tok imot, og som dere har tatt standpunkt for.  Hvis dere holder fast ved det gode budskap som jeg forkynte for dere, blir dere også frelst gjennom det.+ Hvis ikke er dere blitt troende til ingen nytte.  Noe av det første jeg lærte dere, var det som jeg selv hadde tatt imot, nemlig at Kristus døde for våre synder i samsvar med Skriftene,+  at han ble gravlagt,+ at han ble oppreist+ på den tredje dagen+ i samsvar med Skriftene,+  og at han viste seg for Kefas+ og så for de tolv.+  Deretter viste han seg for mer enn 500 brødre på en gang.+ De fleste av dem er fortsatt i live, men noen har sovnet inn i døden.  Deretter viste han seg for Jakob+ og så for alle apostlene.+  Men aller sist viste han seg også for meg,+ som for en som er født for tidlig.  Jeg er jo den minste av apostlene.+ Jeg er ikke engang verdig til å bli kalt apostel, for jeg har forfulgt Guds menighet.+ 10  Men takket være Guds ufortjente godhet er jeg det jeg er.+ Og den ufortjente godhet han har vist meg, har ikke vært forgjeves, for jeg har strevd mer enn alle de andre – riktignok ikke i egen kraft, men på grunn av Guds ufortjente godhet, som er med meg.+ 11  Det er dette vi forkynner – både jeg og de andre – og det er dette dere har trodd på. 12  Når det altså blir forkynt at Kristus er blitt oppreist fra døden,+ hvordan kan da noen av dere si at de døde ikke skal få en oppstandelse?+ 13  Hvis det er riktig at de døde ikke får en oppstandelse, da er heller ikke Kristus blitt oppreist. 14  Men hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er vår forkynnelse forgjeves, og deres tro er også forgjeves. 15  Det vil dessuten gjøre oss til falske vitner om Gud.+ For da har vi vitnet imot Gud ved å si at han har oppreist Kristus,+ noe han ikke kan ha gjort hvis de døde i virkeligheten ikke skal bli oppreist. 16  For hvis de døde ikke skal bli oppreist, da er heller ikke Kristus blitt oppreist. 17  Og hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er deres tro verdiløs. Dere er fortsatt i deres synder.+ 18  Da har også de som har sovnet inn i døden som Kristi disipler, mistet livet for godt.+ 19  Hvis vårt håp i forbindelse med Kristus bare gjelder dette livet, da er det mer synd på oss enn på noen andre. 20  Men Kristus er faktisk blitt oppreist fra døden, som førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden.+ 21  I og med at døden kom ved et menneske,+ kommer også de dødes oppstandelse ved et menneske.+ 22  For slik som alle dør på grunn av Adam,+ så skal alle bli gjort levende på grunn av Kristus.+ 23  Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden.+ Så, under Kristi nærvær, følger de som tilhører ham.+ 24  Deretter kommer enden, når han overgir Riket til sin Gud og Far, etter at han har tilintetgjort all regjering, all myndighet og all makt.+ 25  For han skal herske som konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter.+ 26  Den siste fiende som skal bli tilintetgjort, er døden.+ 27  For Gud «la alt under hans føtter».+ Men når det sies at ‘alt er blitt lagt under ham’,+ er det klart at dette ikke innbefatter Gud, som la alt under ham.+ 28  Men når alt er blitt lagt under ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som la alt under ham,+ for at Gud kan være alt for alle.+ 29  Hva skal de gjøre, de som lar seg døpe i den hensikt å dø,+ hvis de døde slett ikke blir oppreist? Hvorfor lar de seg da døpe i den hensikt å dø? 30  Og hvorfor utsetter vi oss for fare hver eneste time?*+ 31  Jeg står ansikt til ansikt med døden hver eneste dag – det er like sikkert som at jeg gleder meg over dere, brødre, i vår Herre Kristus Jesus. 32  Hvis jeg har kjempet med villdyr i Ẹfesos+ slik andre mennesker har gjort,* hvilken nytte har jeg da av det? Hvis de døde ikke skal bli oppreist, så «la oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø».+ 33  Ikke bli villedet. Dårlig omgang ødelegger gode vaner.+ 34  Kom til fornuft, gjør det som er rett, og praktiser ikke synd+ – noen av dere har ingen kunnskap om Gud. Jeg sier dette for å få dere til å skamme dere. 35  Men noen vil spørre: «Hvordan skal de døde bli oppreist? Ja, hva slags kropp vil de ha?»+ 36  Du ufornuftige menneske! Det du sår, blir ikke levende uten at det først dør.+ 37  Og det du sår, er ikke den planten* som skal bli til, men bare et nakent korn, for eksempel av hvete eller av et annet kornslag. 38  Men Gud gir det en form slik som han vil, og han gir hvert av kornene dets egen form. 39  Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, et annet hos kveg, et annet hos fugler og et annet hos fisker. 40  Og det finnes himmelske kropper+ og jordiske kropper.+ Himmelske kropper har én skjønnhet,* og jordiske kropper har en annen. 41  Solen har én glans, månen har en annen,+ og stjernene har en annen. Ja, én stjernes glans er forskjellig fra en annens. 42  Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det som blir sådd, er forgjengelig, men det som blir oppreist, er uforgjengelig.+ 43  Det blir sådd i vanære, det blir oppreist i herlighet.+ Det blir sådd i svakhet, det blir oppreist i kraft.+ 44  Det blir sådd en fysisk kropp, det blir oppreist en åndelig kropp.+ Om det finnes en fysisk kropp, finnes det også en åndelig. 45  Slik står det skrevet: «Det første mennesket, Adam, ble en levende person.»+ Den siste Adam ble en ånd som gir liv.+ 46  Men det er ikke det åndelige som kommer først. Det fysiske kommer først, deretter det åndelige. 47  Det første mennesket er fra jorden og er skapt av støv.+ Det andre mennesket er fra himmelen.+ 48  Slik den som ble skapt av støv, var, slik er også de andre som er skapt av støv. Og slik den himmelske er, slik er også de andre himmelske.+ 49  Og slik som vi har lignet den som ble skapt av støv,+ slik skal vi også ligne den himmelske.+ 50  Men dette sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det som er forgjengelig, arver ikke uforgjengelighet. 51  Jeg forteller dere en hellig hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn i døden, men vi skal alle bli forvandlet.+ 52  Det skal skje plutselig, på et øyeblikk, mens det blåses i den siste trompet.* For trompeten skal lyde,+ og de døde skal bli oppreist uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.+ 53  For dette forgjengelige må kle seg i uforgjengelighet,+ og dette dødelige må kle seg i udødelighet.+ 54  Men når dette forgjengelige kler seg i uforgjengelighet og dette dødelige kler seg i udødelighet, da vil det som står skrevet, bli oppfylt: «Døden er oppslukt for evig.»+ 55  «Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?»+ 56  Den brodd som forårsaker død, er synden,+ og det som gir synden kraft, er Loven.+ 57  Men la oss takke Gud, for han gir oss seieren ved vår Herre Jesus Kristus!+ 58  Derfor, mine kjære brødre, stå fast+ og vær urokkelige, og ha alltid rikelig å gjøre+ i tjenesten for Herren. For dere vet at deres arbeid i forbindelse med Herren ikke er forgjeves.*+

Fotnoter

El.: «hele tiden».
El. muligens: «ut fra et menneskelig synspunkt» eller «ut fra menneskelige motiver».
Bokst.: «kroppen».
El.: «herlighet; glans».
El.: «ved den siste trompet».
Bokst.: «tomt».

Studienoter

la oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø: Paulus siterer her Jes 22:13, som beskriver et typisk trekk ved holdningen til Jerusalems ulydige innbyggere. I stedet for å vise anger når de ble stilt overfor trusselen om ødeleggelse, fokuserte de på å nyte livet. Paulus kan ha sitert disse ordene fordi de gjenspeilte tankegangen til dem som fornektet oppstandelseshåpet. Slike grupper som epikureerne, for eksempel, trodde ikke på en oppstandelse, men hadde en lev-livet-nå-holdning. Men som Paulus påpeker, er oppstandelsen en realitet, noe som gir de kristne god grunn og motivasjon til å fortsette å leve et selvoppofrende liv. – 1Kt 15:58.

hvordan kan da noen av dere si at de døde ikke skal få en oppstandelse?: Hvis det var sant at de døde ikke skulle få en oppstandelse, ville de som hadde dødd i håpet om å få leve på jorden igjen, forbli døde for alltid. (Mt 22:31, 32; Joh 11:23, 24; se studienote til 1Kt 15:2.) Salvede kristne ville ikke kunne komme til himmelen, for de måtte først dø for å kunne bli oppreist som åndepersoner. (1Kt 15:35–38; se studienoter til 1Kt 15:36, 38.) Paulus pekte på at hvis oppstandelsen ikke var en realitet, ville den kristne tro være forgjeves, ja meningsløs. (1Kt 15:13, 14) Han forsvarte derfor oppstandelseshåpet med iver og fokuserte her på de salvede kristnes håp.

Hvis dere holder fast ved det gode budskap: Troen på oppstandelsen, som hørte med til «den grunnleggende læren» i kristendommen, var under angrep i Korint. (He 6:1, 2) Noen hevdet at «de døde ikke skal få en oppstandelse». (1Kt 15:12) Paulus rettet oppmerksomheten mot dem som sa: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø.» (1Kt 15:32) Han kan ha sitert Jes 22:13, men disse ordene gjenspeilte også tankegangen til dem som var påvirket av slike greske filosofer som Epikur, som benektet at det fantes et liv etter døden. (Apg 17:32; se studienote til 1Kt 15:32.) Det kan dessuten være at noen i menigheten som hadde jødisk bakgrunn, var påvirket av læren til saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen. (Mr 12:18) En annen mulighet er at enkelte mente at kristne som fortsatt levde, allerede hadde opplevd en form for åndelig oppstandelse. (2Ti 2:16–18) Hvis korinterne ikke ‘holdt fast ved det gode budskap’, ville de ha blitt troende til ingen nytte – håpet deres ville ikke bli til virkelighet. – Se studienote til 1Kt 15:12.

Kefas: Et av navnene til apostelen Simon Peter. Da Jesus møtte Simon for første gang, ga han ham det semittiske navnet Kefas (gresk: Kefạs). Navnet kan være beslektet med det hebraiske substantivet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. I Joh 1:42 forklarer Johannes at navnet «blir oversatt ‘Peter’» (Pẹtros, et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein»). Navnet Kefas forekommer bare i Joh 1:42 og i to av Paulus’ brev, nemlig 1. Korinter og Galaterne. – 1Kt 1:12; 3:22; 9:5; 15:5; Ga 1:18; 2:9, 11, 14; se studienoter til Mt 10:2; Joh 1:42.

og til Peter: Markus er den eneste av evangelieskribentene som tar med opplysningen om at Peter blir spesielt nevnt i beskjeden fra engelen. (Jevnfør parallellberetningen i Mt 28:7.) Joh 20:2 sier at Maria Magdalena ga beskjeden «til Simon Peter og til den andre disippelen», det vil si Johannes. Jesus viste seg tydeligvis for Peter mens Peter var alene, en stund før han viste seg for gruppen av disipler. (Lu 24:34; 1Kt 15:5) Denne personlige oppmerksomheten og det at engelen spesielt hadde nevnt Peter ved navn, må ha overbevist Peter om at han var blitt tilgitt for at han tre ganger hadde nektet for at han kjente sin venn Jesus. – Mt 26:73–75.

Kefas: Kefas er et annet navn på Peter. (Se studienote til 1Kt 1:12.) Før Jesus viste seg for disiplene som gruppe, viste han seg for Peter – tydeligvis mens Peter var alene. (Lu 24:34) Det må ha vært til stor trøst for Peter å få møte Jesus, som utvilsomt ga ham nødvendig veiledning og forsikret ham om at han hadde tilgitt ham for å ha fornektet Jesus tre ganger. – Se studienote til Mr 16:7.

de tolv: Når Paulus sier at Jesus viste seg «for de tolv», sikter han trolig til den hendelsen som er omtalt i Joh 20:26–29. Det er ingen grunn til å tro at Judas var til stede, for betegnelsen «de tolv» ble brukt om apostlene som gruppe, selv om en eller to av dem ikke var til stede. (Jevnfør Joh 20:24; Apg 6:1–6.) Det at Jesus viste seg for dem, hjalp dem uten tvil til å overvinne sin frykt og til å forkynne frimodig om hans oppstandelse.

møtes: Det ser ut til at det var over 500 til stede på dette spesielle møtet i Galilea. – 1Kt 15:6.

sovnet han inn i døden: Bibelen bruker ordene «sove» og «sovne» både om bokstavelig søvn (Mt 28:13; Lu 22:45; Joh 11:12; Apg 12:6) og om det å sove i døden. (Joh 11:11; Apg 7:60; 13:36; 1Kt 7:39; 15:6, 51) Når disse ordene brukes i sammenhenger som har med døden å gjøre, bruker bibeloversettere ofte slike formuleringer som «sovne inn i døden» eller rett og slett «dø» for å hjelpe leseren til å få tak i den riktige tanken. Når Bibelen bruker ordene «sove» og «sovne» i den billedlige betydningen, er det om dem som dør på grunn av den synden og døden som har gått i arv fra Adam. – Se studienoter til Mr 5:39; Joh 11:11.

viste han seg for mer enn 500 brødre på en gang: Siden de fleste av Jesu disipler bodde i Galilea, kan det ha vært ved den anledningen som er beskrevet i Mt 28:16–20, at den oppstandne Jesus viste seg for «mer enn 500 brødre». (Se studienote til Mt 28:16.) Denne gruppen omfattet tydeligvis også de kvinnene som hadde fått vite av en engel at Jesus skulle vise seg for disiplene i Galilea. (Mt 28:7) De fleste av dem som hadde vært til stede, levde fremdeles i år 55, da Paulus skrev sitt første inspirerte brev til korinterne. Paulus sa altså til dem som tvilte på Jesu oppstandelse, at det fantes levende øyenvitner som kunne bekrefte at oppstandelsen var et faktum.

har sovnet inn i døden: Se studienote til Apg 7:60.

Jakob: Den Jakob som er nevnt her, er sannsynligvis en av sønnene til Jesu adoptivfar, Josef, og Jesu biologiske mor, Maria. Før Jesu oppstandelse var Jakob tydeligvis ikke en troende. (Joh 7:5) Paulus sikter antagelig til at Jesus viste seg personlig for Jakob, noe som må ha vært med på å overbevise Jakob om at storebroren hans virkelig var Messias. Jakob ble en troende og spilte muligens en rolle i forbindelse med at de andre brødrene hans ble omvendt. – Apg 1:13, 14.

som for en som er født for tidlig: Paulus sikter tydeligvis til noe han opplevde da han fremdeles var kjent som Saulus. Da Saulus fikk et syn av Jesus i himmelsk herlighet, var det som om han hadde fått den ære å bli født, eller oppreist, til liv som en ånd mange hundre år før den oppstandelsen skulle finne sted. Denne opplevelsen satte en brå stopper for Saulus’ morderiske motstand mot den kristne menighet og førte til en stor forandring hos ham. (Apg 9:3–9, 17–19) Han ble apostelen Paulus, en av de fremste forsvarerne av den kristne tro. På grunn av dette unike synet kunne Paulus føye seg selv til listen over de mange vitnene som kunne fortelle om Jesu oppstandelse. – 1Kt 15:6–10.

takket være Guds ufortjente godhet er jeg det jeg er: Paulus erkjenner her ydmykt at han ikke kunne ta æren for det han hadde utrettet i tjenesten for Jehova. Han understreker det poenget ved å nevne Guds «ufortjente godhet» tre ganger i dette verset. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Det er i den sammenhengen Paulus sier at han har strevd mer enn alle de andre, det vil si de andre apostlene. Paulus satte pris på at Gud hadde vært så barmhjertig å velge ut ham til å bli en apostel, selv om han tidligere hadde forfulgt de kristne. (1Ti 1:12–16) For å vise sin takknemlighet anstrengte Paulus seg til det ytterste i sitt oppdrag. Han reiste lange strekninger til lands og til vanns for å utbre det gode budskap og opprettet mange menigheter. I forbindelse med sin tjeneste fikk Paulus skrive 14 inspirerte brev som ble en del av De kristne greske skrifter. Jehova velsignet ham også med den gaven å tale på fremmede språk, med syner og med evnen til å gjøre andre mirakler, deriblant å oppreise et menneske fra døden. (Apg 20:7–10; 1Kt 14:18; 2Kt 12:1–5) Paulus så på hele sin tjeneste og disse velsignelsene som ufortjent godhet fra Jehovas side.

Hvis dere holder fast ved det gode budskap: Troen på oppstandelsen, som hørte med til «den grunnleggende læren» i kristendommen, var under angrep i Korint. (He 6:1, 2) Noen hevdet at «de døde ikke skal få en oppstandelse». (1Kt 15:12) Paulus rettet oppmerksomheten mot dem som sa: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø.» (1Kt 15:32) Han kan ha sitert Jes 22:13, men disse ordene gjenspeilte også tankegangen til dem som var påvirket av slike greske filosofer som Epikur, som benektet at det fantes et liv etter døden. (Apg 17:32; se studienote til 1Kt 15:32.) Det kan dessuten være at noen i menigheten som hadde jødisk bakgrunn, var påvirket av læren til saddukeerne, som ikke trodde på oppstandelsen. (Mr 12:18) En annen mulighet er at enkelte mente at kristne som fortsatt levde, allerede hadde opplevd en form for åndelig oppstandelse. (2Ti 2:16–18) Hvis korinterne ikke ‘holdt fast ved det gode budskap’, ville de ha blitt troende til ingen nytte – håpet deres ville ikke bli til virkelighet. – Se studienote til 1Kt 15:12.

uten at det først dør: Når Paulus drøfter det at en salvet kristen blir oppreist til liv som en åndeskapning, sammenligner han det at en fysisk kropp blir begravet, med at et korn blir sådd. Et korn dør i den forstand at det går i oppløsning etter at det er blitt sådd. Deretter blir det til en plante som er helt annerledes enn kornet i form og utseende. (Jevnfør Joh 12:24.) Kristne som er blitt utvalgt av Gud til å være hans Sønns medarvinger og oppnå uforgjengelighet og udødelighet i himmelen, må på lignende måte først dø. I 1Kt 15:42–44 bruker Paulus fire ganger begrepet å bli sådd i overført betydning. Han beskriver hvordan en åndssalvet kristen gir avkall på sin fysiske kropp og får en åndelig kropp når han blir oppreist. – Se studienote til 1Kt 15:38.

Gud gir det en form: Bokstavelig: «Gud gir det en kropp». Paulus fortsetter her å sammenligne det at en åndssalvet kristen blir oppreist, med det at et korn spirer. (Se studienote til 1Kt 15:36.) Han bruker eksemplet med et lite hvetekorn som ikke har noen likhet med den planten som vil vokse fram av det. Det «dør» som korn betraktet og blir til en spirende plante. (1Kt 15:36, 37) På lignende måte dør salvede kristne som mennesker. Senere, til Guds fastsatte tid, bringer Gud dem tilbake til livet i en helt ny kropp. (2Kt 5:1, 2; Flp 3:20, 21) De blir oppreist i en åndelig kropp og får leve i åndeverdenen. – 1Kt 15:44; 1Jo 3:2.

oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

hvordan kan da noen av dere si at de døde ikke skal få en oppstandelse?: Hvis det var sant at de døde ikke skulle få en oppstandelse, ville de som hadde dødd i håpet om å få leve på jorden igjen, forbli døde for alltid. (Mt 22:31, 32; Joh 11:23, 24; se studienote til 1Kt 15:2.) Salvede kristne ville ikke kunne komme til himmelen, for de måtte først dø for å kunne bli oppreist som åndepersoner. (1Kt 15:35–38; se studienoter til 1Kt 15:36, 38.) Paulus pekte på at hvis oppstandelsen ikke var en realitet, ville den kristne tro være forgjeves, ja meningsløs. (1Kt 15:13, 14) Han forsvarte derfor oppstandelseshåpet med iver og fokuserte her på de salvede kristnes håp.

oppstandelse: Se studienote til Mt 22:23.

hvis Kristus ikke er blitt oppreist: Oppstandelseshåpet er en del av grunnlaget for den kristne tro, det er en ‘grunnleggende lære’. (He 6:1, 2) Hvis Jesus ikke var blitt oppreist, kunne han ikke ha utført en viktig side ved sitt arbeid som Øversteprest, nemlig å frambære verdien av sitt gjenløsningsoffer for Jehova i himmelen. (He 9:24) Kristi oppstandelse er også uløselig knyttet til andre trekk ved Bibelens grunnleggende lære, deriblant de som gjelder Guds overherredømme, hans navn, hans rike og menneskers frelse. – Sl 83:18; Mt 6:9, 10; He 5:8, 9.

Det vil dessuten gjøre oss til falske vitner om Gud: Paulus peker her på en annen konsekvens av å fornekte oppstandelsen. Hvis læren om oppstandelsen var falsk, spredte Paulus og hans medarbeidere løgner, ikke bare om Jesu oppstandelse, men også om ham som de sa sto bak dette miraklet, Jehova Gud.

Dere er fortsatt i deres synder: Enda en konsekvens av å fornekte oppstandelsen er at hvis Kristus ikke er blitt oppreist, er det ikke blitt betalt noen løsepenge til Gud. I så fall er ufullkomne mennesker fortsatt i sine synder, uten noe håp om å bli forsonet med Gud og bli frelst.– Ro 3:23, 24; 1Kt 15:3; He 9:11–14.

mistet livet for godt: Hvis oppstandelseshåpet var en løgn, ville det bety at kristne som hadde dødd – i noen tilfeller som martyrer – hadde mistet livet for godt og var blitt ført bak lyset av det falske håpet om at de kom til å bli oppreist.

da er det mer synd på oss enn på noen andre: Apostelen Paulus og andre kristne hadde mistet mye, opplevd forfølgelse, utholdt vanskeligheter og sett døden i øynene fordi de trodde på oppstandelsen. Hvis det ikke fantes noe grunnlag for troen på oppstandelsen, ville de kristne ha vært de ynkeligste av alle mennesker. Disse ordene avslutter Paulus’ oppramsing av de negative konsekvensene som ville ha vært sanne hvis Kristus ikke var blitt oppreist. (1Kt 15:13–19) Men Paulus viste tydelig at han ikke så på dette som noe reelt, for han sier videre i vers 20: «Men Kristus er faktisk blitt oppreist fra døden.»

førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden: Jesus ble oppreist 16. nisan i år 33, den dagen da den jødiske øverstepresten bar fram for Jehova noe av førstegrøden av den første kornhøsten. Øverstepresten svingte førstegrøden av bygghøsten, det som kan kalles det første av landets førstegrøde. (3Mo 23:6–14) Dette kornbåndet var et forbilde på den oppstandne Jesus Kristus – den aller første som ble oppreist fra døden til evig liv i himmelen. Siden Paulus omtalte Jesus som «førstegrøden», er det underforstått at det også skulle høstes inn flere som skulle bli oppreist fra døden til himmelsk liv. – 1Kt 15:23.

førstegrøden: Se Ordforklaringer.

er her hos meg: Eller: «er nærværende». Her bruker Paulus det greske ordet parousịa i forbindelse med tre medarbeidere som var hos ham. Det blir brukt på lignende måte fem andre steder i De kristne greske skrifter. (2Kt 7:6, 7; 10:10; Flp 1:26; 2:12) Dette ordet brukes også i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær. (Mt 24:3; 1Kt 15:23) Det at parousịa, eller «nærvær», kan sikte til et usynlig nærvær, framgår av at den jødiske historieskriveren Josefus, som skrev på gresk, omtalte Guds parousịa på Sinai-fjellet. Guds usynlige nærvær kom til uttrykk gjennom torden og lyn. (Jewish Antiquities, III, 80 [v, 2]) Paulus bruker det beslektede verbet pạreimi («å være til stede») når han snakker om å være «nærværende i ånden», men ikke være «fysisk til stede». (1Kt 5:3, fotn.) Mange oversettelser gjengir dette ordet med «ankomst» eller «komme», men tanken om nærvær støttes av den måten Paulus bruker det på i Flp 2:12 for å beskrive sitt «nærvær» som motsetning til sitt «fravær». – Se studienote til 1Kt 15:23.

under Kristi nærvær: Ordet «nærvær» forekommer første gang i Mt 24:3, der noen av Jesu disipler spør ham om «tegnet på [hans] nærvær». Det sikter til Jesu Kristi nærvær som Konge fra han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. Det greske ordet som er gjengitt med «nærvær», er parousịa. Mange oversettelser gjengir det med «komme», men det betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Hans nærvær skulle strekke seg over en periode, ikke bare være en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». Og i Flp 2:12 bruker Paulus parousịa for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær». (Se studienote til 1Kt 16:17.) Paulus forklarer altså at de som tilhører ham, det vil si de som er Kristi åndssalvede brødre og søstre og er hans medarvinger, skulle bli oppreist til himmelsk liv en tid etter at Jesus var blitt innsatt som himmelsk Konge i Guds rike.

enden: Eller: «den absolutte enden». Det greske ordet som er brukt her (tẹlos), er et annet enn det som er gjengitt med «avslutningen» (syntẹleia) i Mt 24:3. – Se studienote til Mt 24:3 og Ordforklaringer: «Avslutningen på verdensordningen».

enden: Eller: «den absolutte (definitive) enden». (Se studienote til Mt 24:6.) Den «enden» (gresk: tẹlos) som er omtalt her, er tydeligvis enden av tusenårsriket (Åp 20:4), når Jesus ydmykt og lojalt «overgir Riket til sin Gud og Far». Kristi rikes tusenårige styre vil da fullt ut ha tjent sin hensikt. Det vil ikke lenger være noe behov for et slikt underordnet styre mellom Jehova og menneskeheten. Og fordi menneskene vil være helt befridd for den synd og død de har arvet fra Adam, vil det ikke lenger være noe behov for at Jesus har rollen som Gjenløser. – 1Kt 15:26, 28.

som skal bli tilintetgjort, er døden: Eller: «som skal bli avskaffet, er døden». Bokstavelig: «døden blir gjort uvirksom (virkningsløs)». Her snakker Paulus om at det skal bli gjort slutt på den adamittiske død og konsekvensene av den. En viktig del av det å tilintetgjøre døden er å bringe de døde tilbake til livet gjennom oppstandelsen (Joh 5:28), en lære som Paulus iherdig forsvarer i denne sammenhengen. Men for at døden skal forsvinne fullstendig, må også alle spor av den adamittiske synd fjernes. Paulus fortsetter derfor med å forklare at synden, «den brodd som forårsaker død», skal fjernes ved hjelp av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. Ved hjelp av disse to midlene – oppstandelsen og gjenløsningen – tilintetgjør Gud døden og gjør den uvirksom og virkningsløs. Paulus sier senere i kapitlet: «Døden er oppslukt for evig.» – 1Kt 15:54–57.

underordne seg: Sønnen, Jesus Kristus, vil ydmykt overgi styret til sin Far og underordne seg ham som den som har den øverste myndigheten. Ved å gjøre det vil Jesus på aller tydeligste måte anerkjenne at Jehova har rett til å styre. Han vil også vise at han ved slutten av sitt vellykkede tusenårige styre fortsatt er like ydmyk som han var den gangen han levde som menneske på jorden. – Flp 2:5–11; He 13:8.

for at Gud kan være alt for alle: Når Kristus overgir Riket til sin Far, vil Jehova igjen herske direkte over alle sine skapninger. Fullkomne mennesker vil ikke ha noe behov for at et underordnet styre, det messianske rike, retter opp den skaden som opprøret i Eden førte til. Det vil ikke lenger være behov for et gjenløsningsoffer, en mellommann eller et presteskap. Som sønner og døtre av Jehova vil menneskene ha stor frihet og kunne kommunisere direkte med Jehova. (Ro 8:21) Paulus’ inspirerte beskrivelse gjelder tiden etter at Jesus «overgir Riket til sin Gud og Far, etter at han har tilintetgjort all regjering, all myndighet og all makt». – 1Kt 15:24.

bli døpt med den dåpen som jeg døpes med: Eller: «bli neddukket med den neddukkingen som jeg gjennomgår». Jesus bruker her ordet «dåp» som en parallell til ordet «beger». (Se studienoten til drikke det begeret i dette verset.) Han gjennomgår denne dåpen allerede under sin tjeneste. Han vil bli fullt ut døpt til døden, eller neddukket i døden, når han blir henrettet på torturpælen 14. nisan i år 33 evt. Ved at han blir oppreist fra døden, er denne dåpen fullført. (Ro 6:3, 4) Jesu dåp til døden er klart forskjellig fra hans vanndåp. Vanndåpen ble foretatt og fullført ved begynnelsen av hans jordiske tjeneste, mens hans dåp til døden først begynte da.

døpt til Kristus Jesus: Da Jesus ble døpt i vann, salvet Gud ham med hellig ånd, noe som gjorde ham til Kristus, eller Den Salvede. (Apg 10:38) Samtidig som Jesus ble salvet, ble han også avlet som en sønn av Gud i åndelig forstand. (Se studienote til Mt 3:17.) Etter at Gud hadde døpt Jesus med hellig ånd, var veien åpen for at Jesu disipler også kunne bli døpt med hellig ånd. (Mt 3:11; Apg 1:5) De som i likhet med Jesus blir avlet som sønner av Gud, må bli «døpt til Kristus Jesus», det vil si til den salvede Jesus. Når Jehova salver disipler av Kristus med hellig ånd, blir de forent med Jesus i den forstand at de blir kroppsdeler på Kristi kropp – menigheten av salvede kristne, som han er hode for. (1Kt 12:12, 13, 27; Kol 1:18) Slike disipler av Kristus blir også «døpt til hans død». – Se studienoten til døpt til hans død i dette verset.

døpt til hans død: Eller: «neddukket til hans død». Paulus bruker her det greske ordet baptịzo (å dyppe; å neddukke). Da Jesus ble døpt i år 29, begynte han å gjennomgå en annen dåp, det selvoppofrende livet som er omtalt i Mr 10:38. (Se studienote.) Denne dåpen varte under hele hans tjeneste. Den ble fullført da han ble henrettet 14. nisan i år 33 og oppreist fra døden tre dager senere. Da Jesus nevnte denne dåpen, sa han at hans disipler også skulle bli døpt med «den dåpen [han ble døpt] med». (Mr 10:39) De som er salvet med hellig ånd og er kroppsdeler på Kristi kropp, blir «døpt til [Jesu] død» i den forstand at de i likhet med Jesus begynner å leve et selvoppofrende liv som blant annet innebærer at de gir avkall på håpet om evig liv på jorden. Fra de blir døpt med denne dåpen, må de fortsette å leve et liv i trofasthet under prøve. Dåpen blir fullført når de dør og blir oppreist til liv som åndeskapninger. – Ro 6:4, 5.

lar seg døpe i den hensikt å dø: I kapittel 15 i 1. Korinter drøfter Paulus hvor sikkert oppstandelseshåpet er. I denne sammenhengen sier han at åndssalvede kristne blir døpt, eller neddukket, til et livsløp som vil føre til at de dør trofaste, slik Kristus gjorde. Deretter blir de oppreist til liv i åndeverdenen, slik han ble. Denne dåpen innbefatter prøvelser av samme slag som dem Jesus selv møtte, og som ofte fører til en død som er lik hans. (1Kt 15:30–34) Trofaste salvede kristne har håp om å bli oppreist til himmelsk liv. Så denne dåpen ser ut til å ha sammenheng med den dåpen som blir omtalt av Jesus i Mr 10:38 og av Paulus i Ro 6:3. – Se studienoter til Mr 10:38; Ro 6:3.

i den hensikt å: Dette uttrykket er en gjengivelse av den greske preposisjonen hypẹr, som bokstavelig betyr «over», men som har en rekke andre betydninger alt etter sammenhengen. Noen bibeloversettelser gjengir denne frasen med «la seg døpe for de døde» eller lignende formuleringer. Slike gjengivelser har fått noen til å trekke den slutningen at verset omtaler levende som lar seg døpe på vegne av og til beste for noen som er døde. Men det finnes ingen omtale av en slik dåp i Bibelen, og det finnes heller ingen beviser for at en slik praksis ble fulgt på Paulus’ tid. Dessuten er en slik forståelse ikke i samsvar med skriftsteder som tydelig sier at de som ble døpt, var «disipler» som selv ‘tok imot budskapet med glede’ og personlig «trodde». – Mt 28:19; Apg 2:41; 8:12.

jeg har kjempet med villdyr i Efesos: Romerne kastet ofte forbrytere til villdyr på arenaene. Noen bibelkommentatorer mener at en slik straff ikke ble anvendt på romerske borgere som Paulus, men det finnes historiske beviser for at noen romerske borgere ble kastet til dyr eller ble tvunget til å kjempe med dem. Det Paulus beskrev i 2. Korinter, kan dreie seg om at han måtte kjempe med bokstavelige villdyr på en arena. (2Kt 1:8–10) Hvis Paulus ble kastet til bokstavelige dyr, var det sannsynligvis Guds inngripen som gjorde at han overlevde. (Jevnfør Da 6:22.) Denne opplevelsen kan i så fall ha vært en av de mange gangene Paulus var «døden nær» i sin tjeneste. (2Kt 11:23) Andre bibelkommentatorer mener at Paulus her sikter til villdyr i overført betydning, og at han beskriver hvordan han kjempet med villdyrlignende motstandere i Efesos. – Apg 19:23–41.

la oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø: Paulus siterer her Jes 22:13, som beskriver et typisk trekk ved holdningen til Jerusalems ulydige innbyggere. I stedet for å vise anger når de ble stilt overfor trusselen om ødeleggelse, fokuserte de på å nyte livet. Paulus kan ha sitert disse ordene fordi de gjenspeilte tankegangen til dem som fornektet oppstandelseshåpet. Slike grupper som epikureerne, for eksempel, trodde ikke på en oppstandelse, men hadde en lev-livet-nå-holdning. Men som Paulus påpeker, er oppstandelsen en realitet, noe som gir de kristne god grunn og motivasjon til å fortsette å leve et selvoppofrende liv. – 1Kt 15:58.

hvordan kan da noen av dere si at de døde ikke skal få en oppstandelse?: Hvis det var sant at de døde ikke skulle få en oppstandelse, ville de som hadde dødd i håpet om å få leve på jorden igjen, forbli døde for alltid. (Mt 22:31, 32; Joh 11:23, 24; se studienote til 1Kt 15:2.) Salvede kristne ville ikke kunne komme til himmelen, for de måtte først dø for å kunne bli oppreist som åndepersoner. (1Kt 15:35–38; se studienoter til 1Kt 15:36, 38.) Paulus pekte på at hvis oppstandelsen ikke var en realitet, ville den kristne tro være forgjeves, ja meningsløs. (1Kt 15:13, 14) Han forsvarte derfor oppstandelseshåpet med iver og fokuserte her på de salvede kristnes håp.

Dårlig omgang ødelegger gode vaner: Eller: «Dårlige venner (Dårlig påvirkning) bryter ned god moral.» Det ser ut til at dette var et ordtak eller et uttrykk brukt på Paulus’ tid som formidler et grunnleggende prinsipp som man finner i andre bibelvers. (Ord 13:20; 14:7; 22:24, 25) Paulus siterte dette ordtaket for å oppfordre andre kristne til å unngå unødvendig omgang med dem som ikke ville godta den bibelske læren om oppstandelsen. (1Kt 15:3–8; se studienote til 1Kt 15:12.) Paulus visste at det å omgås dem som avviste dette og andre trekk ved den velfunderte kristne lære, ville bryte ned troen og kunne ‘ødelegge’ (gresk: ftheiro, som betyr «å forderve, å ødelegge») ens gode vaner og tankegang. (Apg 20:30; 1Ti 4:1; 2Pe 2:1) Menigheten i Korint slet med en rekke alvorlige problemer, som også kan ha vært, i hvert fall delvis, en følge av ukloke valg når det gjaldt hvem man var sammen med. – 1Kt 1:11; 5:1; 6:1; 11:20–22.

Kom til fornuft: Paulus bruker her et gresk ord som bokstavelig betyr «å bli edru». Fordi noen av de kristne i Korint lyttet til frafallen lære, som det å fornekte oppstandelseshåpet, var de blitt åndelig sløve, ja, de var forvirret og desorientert som om de skulle ha vært beruset. Paulus oppfordrer dem derfor til å våkne opp, til å bli kvitt forvirringen ved å få en klar forståelse av læren om oppstandelsen. De trengte å gjøre dette før sløvheten førte til åndelig sykdom og til og med død. – 1Kt 11:30.

Gud gir det en form: Bokstavelig: «Gud gir det en kropp». Paulus fortsetter her å sammenligne det at en åndssalvet kristen blir oppreist, med det at et korn spirer. (Se studienote til 1Kt 15:36.) Han bruker eksemplet med et lite hvetekorn som ikke har noen likhet med den planten som vil vokse fram av det. Det «dør» som korn betraktet og blir til en spirende plante. (1Kt 15:36, 37) På lignende måte dør salvede kristne som mennesker. Senere, til Guds fastsatte tid, bringer Gud dem tilbake til livet i en helt ny kropp. (2Kt 5:1, 2; Flp 3:20, 21) De blir oppreist i en åndelig kropp og får leve i åndeverdenen. – 1Kt 15:44; 1Jo 3:2.

uten at det først dør: Når Paulus drøfter det at en salvet kristen blir oppreist til liv som en åndeskapning, sammenligner han det at en fysisk kropp blir begravet, med at et korn blir sådd. Et korn dør i den forstand at det går i oppløsning etter at det er blitt sådd. Deretter blir det til en plante som er helt annerledes enn kornet i form og utseende. (Jevnfør Joh 12:24.) Kristne som er blitt utvalgt av Gud til å være hans Sønns medarvinger og oppnå uforgjengelighet og udødelighet i himmelen, må på lignende måte først dø. I 1Kt 15:42–44 bruker Paulus fire ganger begrepet å bli sådd i overført betydning. Han beskriver hvordan en åndssalvet kristen gir avkall på sin fysiske kropp og får en åndelig kropp når han blir oppreist. – Se studienote til 1Kt 15:38.

uten at det først dør: Når Paulus drøfter det at en salvet kristen blir oppreist til liv som en åndeskapning, sammenligner han det at en fysisk kropp blir begravet, med at et korn blir sådd. Et korn dør i den forstand at det går i oppløsning etter at det er blitt sådd. Deretter blir det til en plante som er helt annerledes enn kornet i form og utseende. (Jevnfør Joh 12:24.) Kristne som er blitt utvalgt av Gud til å være hans Sønns medarvinger og oppnå uforgjengelighet og udødelighet i himmelen, må på lignende måte først dø. I 1Kt 15:42–44 bruker Paulus fire ganger begrepet å bli sådd i overført betydning. Han beskriver hvordan en åndssalvet kristen gir avkall på sin fysiske kropp og får en åndelig kropp når han blir oppreist. – Se studienote til 1Kt 15:38.

Gud gir det en form: Bokstavelig: «Gud gir det en kropp». Paulus fortsetter her å sammenligne det at en åndssalvet kristen blir oppreist, med det at et korn spirer. (Se studienote til 1Kt 15:36.) Han bruker eksemplet med et lite hvetekorn som ikke har noen likhet med den planten som vil vokse fram av det. Det «dør» som korn betraktet og blir til en spirende plante. (1Kt 15:36, 37) På lignende måte dør salvede kristne som mennesker. Senere, til Guds fastsatte tid, bringer Gud dem tilbake til livet i en helt ny kropp. (2Kt 5:1, 2; Flp 3:20, 21) De blir oppreist i en åndelig kropp og får leve i åndeverdenen. – 1Kt 15:44; 1Jo 3:2.

én stjernes glans er forskjellig fra en annens: Noen av korinterne hadde vanskelig for å tro at et menneske av kjøtt og blod kunne dø og bli oppreist med en helt annerledes kropp, en åndelig kropp, så Paulus illustrerer dette med livfulle eksempler. Han viser for eksempel til stjernene. Når man så opp på himmelen i det første århundre, kunne man lett se at stjernene hadde forskjellig lysstyrke og farge. Paulus’ poeng er at den Gud som skapte denne variasjonen, ville være i stand til å oppreise et menneske og skape en åndelig kropp.

udødelighet: Det greske ordet for «udødelighet» (athanasịa) forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter, i 1Kt 15:53, 54 og 1Ti 6:16. Grunnbetydningen er «ikke underlagt døden». Ordet beskriver den egenskapen ved et liv at det er uten ende og ikke kan bringes til opphør. Kristi salvede disipler, som tjener Gud trofast som dødelige mennesker, blir ikke bare oppreist til evig liv som åndeskapninger. Jehova gir dem «uforgjengelig liv» – et enestående uttrykk for hans tillit til dem. – He 7:16; jevnfør studienote til 1Kt 15:42.

uforgjengelig: Uforgjengelighet (gresk: aftharsịa) sikter til det at noe ikke kan gå i forråtnelse eller bli fordervet, at det ikke kan gå i oppløsning, gå til grunne. Salvede kristne som har levd, tjent trofast og dødd i en dødelig, forgjengelig fysisk kropp, får en uforgjengelig åndelig kropp når de blir oppreist. (1Kt 15:44) En uforgjengelig kropp kan etter sin natur ikke brytes ned eller gå i oppløsning, og den vil tydeligvis i seg selv være i stand til å opprettholde livet. – Jevnfør studienote til 1Kt 15:53.

fysisk: Det greske ordet psykhikọs som forekommer her, kommer fra ordet psykhẹ, som tradisjonelt er blitt oversatt med «sjel». (Jevnfør gjengivelsen «soulical [«sjelelig»]» i Kingdom Interlinear.) Her blir det brukt for å beskrive kroppen til jordiske skapninger som kontrast til en åndelig kropp. Det sikter til noe som er materielt, håndgripelig, synlig og dødelig. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

sønn av Adam: Lukas følger Jesu slektslinje tilbake til Adam, hele menneskehetens forfader. Dette passer godt med at Lukas skrev sitt evangelium for alle mennesker, både jøder og ikke-jøder. Matteus, derimot, som etter alt å dømme skrev sitt evangelium først og fremst for jødene, følger Jesu slektslinje tilbake til Abraham. Det at Lukas’ evangelium er skrevet med tanke på mennesker generelt, framgår også av at Lukas framhever hvordan Kristi budskap og gjerninger fører til noe godt for alle, uansett bakgrunn – en spedalsk samaritan, en rik skatteoppkrever og til og med en dødsdømt tyv som hang på en pæl og skulle dø. – Lu 17:11–19; 19:2–10; 23:39–43.

Adam, Guds sønn: Denne omtalen viser tilbake til menneskehetens start og stemmer med beretningen i 1. Mosebok om at det første mennesket ble skapt av Gud og i Guds bilde. (1Mo 1:26, 27; 2:7) Denne uttalelsen kaster også lys over andre inspirerte uttalelser, for eksempel Ro 5:12; 8:20, 21 og 1Kt 15:22, 45.

han som lignet den som skulle komme: Det første mennesket, Adam, lignet Jesus Kristus, den som skulle komme. Løftet om at han skulle komme, ble gitt allerede i Edens hage, i forbindelse med at Jehova Gud avsa dommen over Adam og Eva. (1Mo 3:15) Både Adam og Jesus var fullkomne mennesker. Begge var også fedre. Adam var biologisk far til hele den syndige menneskeslekten. (1Mo 1:28) Jesus er far i den forstand at han er livets Hovedformidler og «Evig Far» for lydige mennesker. (Jes 9:6; Apg 3:15) Fordi Adam var ulydig mot Gud, ble han far til en menneskeslekt som pådro seg gjeld i form av synd. For å slette den gjelden måtte menneskenes Gjenløser, Jesus, være et fullkomment menneske, slik Adam hadde vært. Dette er i harmoni med prinsippet «liv for liv». (5Mo 19:21) Paulus sa derfor i 1Kt 15:45: «Slik står det skrevet: ‘Det første mennesket, Adam, ble en levende person.’ Den siste Adam ble en ånd som gir liv.» Det greske ordet som er oversatt med «lignet», tỵpos, betyr bokstavelig «mønster» eller «forbilde». Formuleringen «han som lignet den» kunne derfor også vært oversatt med «han som er mønsteret for (forbildet på) den». Men det er ingen likhet mellom Jesu fullstendige lydighet mot Jehova og Adams opprørske ulydighet.

Det første mennesket, Adam ... Den siste Adam: I den første delen av verset siterer Paulus fra 1Mo 2:7 («mennesket ble en levende person»), men han tilføyer ordene «det første» og «Adam». I den andre delen av verset kaller han Jesus «den siste Adam». I 1Kt 15:47 kaller han så Adam «det første mennesket» og Jesus «det andre mennesket». Den første Adam var ulydig mot sin Far og Livgiver, mens den siste Adam var fullstendig lydig mot ham. Den første Adam overførte synd til sine etterkommere, mens den siste Adam ga sitt menneskeliv som et sonoffer for synd. (Ro 5:12, 18, 19) Jehova oppreiste deretter Jesus til liv som en ånd. (1Pe 3:18) I likhet med Adam var Jesus et fullkomment menneske, så i samsvar med sin egen rettferdighet kunne Jehova godta Jesu offer som «en tilsvarende løsepenge» for å kjøpe tilbake Adams etterkommere. Gjenløsningsofferet ville altså gi menneskene tilbake de framtidsutsiktene som den første Adam hadde mistet. (1Ti 2:5, 6) Jesus kunne derfor med rette bli kalt «den siste Adam», et uttrykk som viser at det ikke vil være noe behov for enda en Adam etter ham. – Jevnfør studienoter til Lu 3:38; Ro 5:14.

en levende person: Eller: «en levende sjel». Paulus siterer her fra 1Mo 2:7, der det hebraiske ordet nẹfesj er gjengitt med «person», eller «sjel», ifølge fotnoten. Dette hebraiske ordet betyr bokstavelig «en pustende skapning». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

den himmelske: Det vil si Kristus Jesus, «den siste Adam». – 1Kt 15:45.

øyeblikk: Dette ordet er en gjengivelse av de greske ordene rhipẹ, som beskriver en rask bevegelse, og ofthalmọs, som betyr «øye». I denne sammenhengen kan rhipẹ sikte til et blunk eller et raskt blikk med øynene, noe som viser at når det blåses i den siste trompet, blir de salvede kristne straks oppreist til udødelig liv i himmelen. – 1Te 4:17; Åp 14:12, 13.

uforgjengelig: Uforgjengelighet (gresk: aftharsịa) sikter til det at noe ikke kan gå i forråtnelse eller bli fordervet, at det ikke kan gå i oppløsning, gå til grunne. Salvede kristne som har levd, tjent trofast og dødd i en dødelig, forgjengelig fysisk kropp, får en uforgjengelig åndelig kropp når de blir oppreist. (1Kt 15:44) En uforgjengelig kropp kan etter sin natur ikke brytes ned eller gå i oppløsning, og den vil tydeligvis i seg selv være i stand til å opprettholde livet. – Jevnfør studienote til 1Kt 15:53.

udødelighet: Det greske ordet for «udødelighet» (athanasịa) forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter, i 1Kt 15:53, 54 og 1Ti 6:16. Grunnbetydningen er «ikke underlagt døden». Ordet beskriver den egenskapen ved et liv at det er uten ende og ikke kan bringes til opphør. Kristi salvede disipler, som tjener Gud trofast som dødelige mennesker, blir ikke bare oppreist til evig liv som åndeskapninger. Jehova gir dem «uforgjengelig liv» – et enestående uttrykk for hans tillit til dem. – He 7:16; jevnfør studienote til 1Kt 15:42.

Døden er oppslukt for evig: Ved å sitere det som ble skrevet av Jesaja på 700-tallet fvt., viser Paulus at Gud for lenge siden hadde lovt at det skulle bli slutt på den adamittiske død. Den hebraiske teksten i Jes 25:8 lyder: «Han [dvs. Gud] skal oppsluke døden for evig.» Når Paulus siterer disse ordene, bruker han et gresk uttrykk (her gjengitt med «for evig») som bokstavelig betyr «til seier». Denne bokstavelige betydningen gjenspeiles i noen bibeloversettelser som sier: «Døden er oppslukt til seier», eller: «Døden er oppslukt, seieren vunnet.» Men det greske uttrykket kan i visse sammenhenger bety «permanent; for evig». Det ble brukt i Septuaginta for å gjengi et hebraisk uttrykk som betyr «for evig, for alltid», for eksempel i Jes 25:8 og Kla 5:20. Det finnes altså et solid grunnlag for å gjengi dette greske uttrykket med «for evig» i 1Kt 15:54, særlig i betraktning av ordlyden i den hebraiske teksten som dette sitatet er hentet fra.

Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?: Paulus siterer her Ho 13:14. Hoseas profeti sa ikke at de ulydige israelittene skulle bli oppreist fra døden. Men Paulus’ anvendelse av Ho 13:14 viser at denne profetien pekte fram til den tiden da de døde skulle få livet tilbake og graven (Sjeol, eller Hades) skulle bli gjort maktesløs. Paulus’ sitat er delvis hentet fra Septuaginta, som sier: «Hvor er din straff, død? Hades, hvor er din brodd?» Ved å rette disse retoriske spørsmålene til fienden døden (1Kt 15:25, 26) sier Paulus i virkeligheten: «Død, du kommer ikke til å seire igjen! Død, din brodd har ikke lenger noen virkning!»

brodd: Det greske ordet kẹntron kan sikte til brodden hos et dyr, for eksempel en skorpion. Det blir brukt i Åp 9:10, der det sies at de symbolske gresshoppene har «hale med brodd som en skorpion». Her i 1Kt 15:55 blir ordet brukt billedlig om den smerte og lidelse som fienden døden påfører millioner av mennesker. (1Kt 15:26) En skorpion som har mistet brodden, kan ikke lenger stikke noen, og som en parallell til det vil ikke døden ha noen makt over åndssalvede kristne som er blitt oppreist for å arve Guds rike og har fått udødelighet. (1Kt 15:57; Åp 20:6) Under Kristi tusenårige styre skal Gud fullstendig fjerne den adamittiske døds brodd når millioner blir oppreist og døden billedlig talt blir «kastet i ildsjøen». – Åp 20:12–14; 21:4; Joh 5:28, 29.

og det som gir synden kraft, er Loven: Paulus henviser her til Moseloven. Den beskrev tydelig hva som var synd, og viste at det var mange handlinger og til og med bestemte holdninger som var syndige. (Ro 3:19, 20; Ga 3:19) I den forstand ga Loven synden kraft. Som følge av det ble israelittene klar over at de var syndige, at de sto til ansvar overfor Gud, og at de hadde behov for Messias. – Ro 6:23.

Derfor, ... stå fast og vær urokkelige: Det greske ordet som er gjengitt med «fast», overbringer tanken om å slå seg til ro og være stabil og grunnfestet. I Kol 1:23 er det samme ordet gjengitt med «stødige» og blir brukt parallelt med uttrykket «grunnfestet på grunnvollen». Det innebærer å ikke gi etter fordi man har fullstendig tro på Gud og hans løfter. (1Pe 5:9) Ordet «urokkelige» har en lignende betydning og sikter til noe som ikke flytter seg fra sitt sted. Når en kristen møter vanskeligheter og blir utsatt for angrep på sin tro, har han et håp som er som «et anker» som sørger for at et skip ikke flytter seg fra oppankringsstedet. (He 6:19) Paulus bruker de to ordene som er gjengitt med «fast» og «urokkelige», sammen for å uttrykke sitt ønske om at hans trosfeller i Korint skal være helt bestemt på å holde fast ved sitt håp og sin tro, i tillit til at deres «arbeid i forbindelse med Herren» aldri er forgjeves.

tjenesten for Herren ... i forbindelse med Herren: I denne sammenhengen kan det greske ordet Kỵrios («Herre») enten sikte til Jehova Gud eller til Jesus Kristus. Her kan det godt være at «Herren» sikter til Jehova, siden Paulus sier om den kristne tjeneste at «vi er Guds medarbeidere», og siden han kaller denne tjenesten «Jehovas gjerning». (1Kt 3:9; 16:10; Jes 61:1, 2; Lu 4:18, 19; Joh 5:17; Ro 12:11) Da Jesus snakket om det åndelige innhøstningsarbeidet, omtalte han dessuten Jehova Gud som «høstens Herre [gresk: Kỵrios]». (Mt 9:38) Men det kan også være at Paulus tenkte på det arbeidet, eller den tjenesten, som Jesus gikk i spissen for da han var på jorden. (Mt 28:19, 20) Kristne forkynnere har uansett det store privilegiet å være medarbeidere av både Den Suverene Herre Jehova og Herren Jesus Kristus når de forkynner det gode budskap.

Multimedia