Titus 3:1–15

3  Fortsett å minne dem om å underordne seg og å adlyde regjeringer og myndigheter+ og å være klare til å gjøre alt som er godt.  De må ikke snakke nedsettende om noen+ og ikke være diskusjonslystne, men de må være rimelige+ og alltid være milde mot alle.+  For også vi var en gang ufornuftige, ulydige, villedet og slaver av forskjellige lyster og begjær. Vi levde i ondskap og misunnelse og var avskyelige og hatet hverandre.  Men Gud, vår Frelser,+ gjorde kjent sin godhet og sin kjærlighet til menneskene.  Han frelste oss ikke på grunn av noen rettferdige gjerninger som vi hadde gjort,+ men på grunn av sin barmhjertighet.+ Han frelste oss ved hjelp av den renselsen som ga oss liv,+ og ved å fornye oss ved hellig ånd.+  Denne ånden utøste han i rikt mål* over oss gjennom Jesus Kristus, vår Frelser.+  Det gjorde han for at vi, etter å ha blitt erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet,+ skulle bli arvinger+ til evig liv i samsvar med vårt håp.+  Disse ordene er pålitelige, og jeg ønsker at du skal fortsette å legge vekt på dette, for at de som har kommet til tro på Gud, skal konsentrere seg om å gjøre gode gjerninger. Dette er godt og til nytte for menneskene.  Men hold deg unna tåpelige diskusjoner,+ slektsregistre, debatter og krangel om Loven, for dette er unyttig og verdiløst.+ 10  En som fremmer en sekt,+ skal du avvise+ etter at du har advart ham først en gang og så en gang til.+ 11  Du vet jo at et slikt menneske har forlatt den rette vei. Han synder og har dømt seg selv. 12  Når jeg sender Ạrtemas eller Tỵkikus+ til deg, må du gjøre alt du kan for å komme til meg i Nikọpolis, for der har jeg bestemt meg for å bli vinteren over. 13  Sørg for at Zenas, som er kyndig i Loven, og Apọllos+ får alt de trenger, så de ikke mangler noe på reisen.+ 14  Også våre brødre må lære å være opptatt med gode gjerninger, slik at de kan hjelpe til der det virkelig trengs,+ og alltid bære frukt.+ 15  Alle som er sammen med meg, sender deg sine hilsener. Hils til våre trosfeller, som er så glad i oss. Måtte den ufortjente godhet være med dere alle.

Fotnoter

El.: «gavmildt».

Studienoter

ivrige etter å gjøre gode gjerninger: Paulus sier at de kristne skulle være «ivrige» etter å gjøre det er som er rett og riktig i Guds øyne, eller gjøre det på en entusiastisk måte. Slike «gode gjerninger» dreier seg om å gjøre noe godt for andre, vise Guds ånds frukt og framfor alt forkynne det gode budskap om Guds rike. – Mt 24:14; Ga 5:22, 23; Tit 2:1–14; Jak 1:27; 1Pe 2:12.

å adlyde regjeringer og myndigheter: Det vil si jordiske herskere. Noen myndighetspersoner var kjent for å være urettferdige, og undersåttene deres var kjent for å være opprørske. Likevel ville Paulus at Titus skulle minne de kristne på Kreta om å vise respekt for dem som hadde myndighet, og adlyde dem med mindre de krevde at de kristne skulle være ulydige mot Gud. – Mt 22:21; Apg 5:29; Ro 13:1–7.

å være klare til å gjøre alt som er godt: Uttrykket «gjøre alt som er godt» har vid betydning og kan omfatte mange forskjellige gode gjerninger som er til hjelp for andre. (Se studienote til Tit 2:14.) Når Paulus her snakker om det «som er godt», kan han blant annet ha siktet til det arbeidet som de verdslige myndighetene krevde at alle borgere skulle utføre. De kristne kunne godt rette seg etter slike krav så lenge de ikke var i strid med Guds lover. (Mt 5:41 og studienote; Ro 13:1, 7) Og når et samfunn ble rammet av en naturkatastrofe eller en annen krise, måtte de kristne være klare til å hjelpe ikke bare sine brødre og søstre, men også ikke-kristne. (Ga 6:10) Slike gjerninger ville vise at de sanne kristne på alle måter er til nytte for samfunnet. – Mt 5:16; Tit 2:7, 8; 1Pe 2:12.

tvinger deg til å gjøre tjeneste: Sikter til pliktarbeid som de romerske myndighetene kunne pålegge en borger. De kunne for eksempel tvinge mennesker eller dyr til å arbeide for dem eller forlange hva som helst som de mente var nødvendig for å få utført statlige oppdrag raskt. Det var dette som skjedde med Simon fra Kyrene. Romerske soldater «tvang ham til å gjøre tjeneste» og fikk ham til å bære Jesu torturpæl. – Mt 27:32.

rimelighet: Det greske ordet som er gjengitt med «rimelighet», har vid betydning og overbringer tanken om å være ettergivende, imøtekommende eller overbærende. Denne egenskapen innebærer at man ikke insisterer på å følge lovens bokstav eller krever sin rett, men er villig til å tilpasse seg. En rimelig person går inn for å være hensynsfull og mild. Denne egenskapen hos en kristen bør bli kjent for alle mennesker, det vil si også for dem som ikke tilhører den kristne menighet. Én bibeloversettelse gjengir den første delen av verset slik: «Ha ord på dere for å være rimelige.» Alle kristne går inn for å være rimelige, men det er spesielt viktig at tilsynsmennene i menigheten er det. – 1Ti 3:3; Tit 3:2; Jak 3:17; se studienote til 2Kt 10:1.

rimelig: Det greske ordet Paulus bruker her, har vid betydning og kan også overbringe tanken om å være mild, imøtekommende og tolerant. (Se studienote til Flp 4:5.) Det kan dessuten gjengis med «ettergivende; føyelig; ikke sta». Men når Paulus bruker dette ordet, mener han ikke at en tilsynsmann skal ha en ettergivende eller tolerant holdning til det som er galt, eller at han skal gå på akkord med Guds normer. Han mener i stedet at i saker som gjelder hva man personlig foretrekker, må en tilsynsmann være villig til å føye seg etter andres synspunkter. Han tviholder ikke på sine egne rettigheter og insisterer ikke på at ting skal gjøres slik han alltid har gjort det. Nei, når det gjelder spørsmål som det går an å ha forskjellige meninger om, respekterer han andres synspunkter, og han tilpasser seg raskt nye situasjoner. En tilsynsmann holder alltid fast ved Bibelens lover og prinsipper, men han går inn for å anvende disse normene på en vennlig og likevektig måte. Rimelighet er en side ved Guds visdom og et fremtredende karaktertrekk ved Jesus Kristus. (Jak 3:17; se studienote til 2Kt 10:1.) Det er også en egenskap som alle kristne bør være kjent for å ha. – Tit 3:1, 2.

mildhet: En indre ro og fred som preger de kristnes forhold til Gud og den måten de oppfører seg på overfor andre mennesker. (Ga 6:1; Ef 4:1–3; Kol 3:12) Siden mildhet er et trekk ved Guds ånds frukt, er denne egenskapen ikke et resultat av ren viljestyrke. En kristen utvikler mildhet ved å styrke sitt forhold til Gud, ved å be om å få av hans ånd og ved å la seg lede av ånden. En som er mild, er ikke feig eller svak. I det greske ordet for «mildhet» (praỵtes) ligger betydningen vennlighet kombinert med kraft, eller styrke som man har kontroll over. Et beslektet gresk ord (praỵs) er oversatt med «mild av sinn» og ‘mild’. (Mt 21:5; 1Pe 3:4) Jesus omtalte seg selv som mild av sinn (Mt 11:29), men han var overhodet ikke svak. – Se Mt 5:5 og studienote.

ikke være diskusjonslystne: Bokstavelig: «ikke være innstilt på kamp». Paulus ønsket at de kristne skulle unngå å krangle med andre, også når de hadde med verdslige myndighetspersoner å gjøre. (Tit 3:1) Noen ordbøker definerer det greske ordet som er brukt her, som «fredelig, fredsommelig». Det samme uttrykket forekommer i listen over kvalifikasjoner som eldste må ha. – 1Ti 3:3.

rimelige: Se studienoter til Flp 4:5; 1Ti 3:3.

alltid være milde mot alle: En mild person bevarer roen i stressende situasjoner, og han oppfører seg fredelig overfor andre, også ikke-troende. Denne frasen kan mer bokstavelig gjengis med «vise all mildhet overfor alle». Et oppslagsverk sier om den greske tekstens bruk av både «all» og «alle» at denne egenskapen «ikke skal vises delvis, men fullt ut» og «mot alle, uten unntak». – Se studienote til Ga 5:23.

også vi var en gang ufornuftige: Det greske ordet for «ufornuftige» betyr i denne sammenhengen å være uklok eller tåpelig, ikke å mangle intelligens. Ved å bruke ordet «vi» viser Paulus at han selv en gang hadde feilaktige oppfatninger og tåpelig nok forfulgte de kristne. (1Ti 1:13) Men Paulus ble vist barmhjertighet, og han forandret seg. (Apg 9:17) Han kunne derfor med god grunn be Titus minne de kristne på Kreta om at de selv en gang hadde manglet kjennskap til Jehovas rettferdige normer. Hvis de ydmykt erkjente at de tidligere hadde hatt mange negative personlighetstrekk, ville det være lettere for dem å prøve å være milde og rimelige overfor dem som ennå ikke var blitt troende.

Gud, vår Frelser: Se studienote til 1Ti 1:1.

sin kjærlighet til menneskene: Paulus beskriver her de følelsene som Gud, «vår Frelser», har overfor menneskene, også de som ennå ikke tjener ham. (Joh 3:16) En ordbok sier om det greske ordet filanthropịa («menneskekjærlighet») at det i denne sammenhengen betyr at Gud viser «interesse og kjærlig omsorg for menneskeheten». (Se også studienote til Apg 28:2; se også Tit 2:11.) Dette greske ordet ble noen ganger brukt i verdslige skrifter om en dommer som viste barmhjertighet mot en som fortjente å bli dømt.

vennlighet: Eller: «menneskevennlighet». Det greske ordet filanthropịa betyr bokstavelig «menneskekjærlighet». Slik vennlighet kan romme tanken om det å ha oppriktig interesse for andre og å vise gjestfrihet ved å dekke andres behov og sørge for at de har det bra. Som det framgår av dette verset, kan mennesker vise denne egenskapen også før de er blitt kjent med Jehova. Det står om et lignende eksempel i Apg 27:3, der det beslektede ordet filanthrọpos brukes om den måten offiseren Julius behandlet Paulus på. I Tit 3:4 brukes det greske ordet filanthropịa om Jehovas følelser. Der er det gjengitt med «kjærlighet til menneskene».

Gud, vår Frelser: I Paulus’ første brev til Timoteus og i hans brev til Titus blir betegnelsen «Frelser» brukt seks ganger om Jehova Gud (i dette verset og i 1Ti 2:3; 4:10; Tit 1:3; 2:10; 3:4). I resten av De kristne greske skrifter brukes det bare to ganger om ham. (Lu 1:47; Jud 25) I De hebraiske skrifter blir Jehova ofte omtalt som den som frelser (redder, befrir) sitt folk, Israel. (Sl 106:8, 10, 21; Jes 43:3, 11; 45:15, 21; Jer 14:8) Fordi Jesus er den Jehova bruker til å frelse menneskene fra synd og død, blir Jesus også omtalt som «Frelser». (Apg 5:31; 2Ti 1:10) Han blir i tillegg kalt «Hovedformidleren av … frelse». (He 2:10) En engel ga beskjed om at Guds Sønn skulle hete Jesus, som betyr «Jehova er frelse», for, som engelen sa, «han skal frelse sitt folk fra deres synder». (Mt 1:21 og studienote) Navnet Jesus understreker altså at det er Jehova som står bak den frelsen som blir gitt gjennom Jesus. Det er derfor både Jehova og Jesus blir omtalt som Frelser. (Tit 2:11–13; 3:4–6) Både det hebraiske og det greske (i Septuaginta) ordet for «frelser; befrier» brukes også om mennesker som Jehova ga som «befriere som reddet» hans folk fra fiendene deres. – Ne 9:27; Dom 3:9, 15.

den renselsen som ga oss liv: Eller: «gjenfødelsens bad». For Paulus og trosfellene hans var det ikke deres dåp i vann som utgjorde den «renselsen», eller det «bad», som fører til en gjenfødelse. Det dreide seg i stedet om den renselsen som apostelen Johannes beskrev slik: «Jesu, hans Sønns, blod renser oss fra all synd.» (1Jo 1:7) Så snart Gud hadde renset Paulus og trosfellene hans ved hjelp av gjenløsningsofferet, kunne de få «liv» i en spesiell forstand. De kunne bli «erklært rettferdige på grunn av tro». – Ro 5:1.

fornye oss ved hellig ånd: I tillegg til at Gud hadde sørget for den renselsen som nettopp er nevnt, hadde han salvet Paulus og trosfellene hans med sin ånd og adoptert dem som sønner. Det gjorde at de ble «en ny skapning». (Se studienote til 2Kt 5:17.) Som åndssalvede sønner av Gud levde de et helt nytt liv som innebar at de kunne se fram til å få leve evig i himmelen. – Se også studienote til Joh 3:5.

født av vann og ånd: Nikodemus var sannsynligvis kjent med den dåpen som døperen Johannes utførte. (Mr 1:4–8; Lu 3:16; Joh 1:31–34) Så da Jesus snakket om vann, er det rimelig å gå ut fra at Nikodemus skjønte at Jesus siktet til vann som ble brukt i forbindelse med dåp. Nikodemus var trolig også kjent med hvordan De hebraiske skrifter bruker uttrykket «Guds ånd», det vil si Guds virksomme kraft. (1Mo 41:38; 2Mo 31:3; 4Mo 11:17; Dom 3:10; 1Sa 10:6; Jes 63:11) Da Jesus brukte ordet «ånd», må Nikodemus derfor ha forstått at det dreide seg om den hellige ånd. Det Jesus opplevde, illustrerer poenget i det han sa til Nikodemus. Da Jesus ble døpt i vann og den hellige ånd kom ned over ham, ble han «født av vann og ånd». (Mt 3:16, 17; Lu 3:21, 22) Samtidig kom det en erklæring fra Gud om at Jesus var hans Sønn, noe som etter alt å dømme viste at Jesus nå var blitt en åndelig sønn med utsikt til å vende tilbake til himmelen. En disippel av Jesus som er «født av vann», er en som har vendt om fra sin tidligere livsførsel, har angret sine synder og er blitt døpt i vann. De som er født av både «vann og ånd», er avlet, eller frambrakt, av Gud til å være hans sønner med løfte om liv som åndeskapninger i himmelen og med utsikt til å herske i Guds rike. – Lu 22:30; Ro 8:14–17, 23; Tit 3:5; He 6:4, 5.

er han en ny skapning: Hver salvet kristen er en ny skapning – født på nytt som en åndelig sønn av Gud med utsikter til å herske sammen med Kristus i det himmelske riket. (Ga 4:6, 7) Selv om det ikke er blitt skapt nye fysiske ting siden slutten av den sjette skapelsesdagen (1Mo 2:2, 3), er det blitt skapt nye åndelige ting.

av den store Gud og av vår Frelser, Jesus Kristus: Paulus drøfter her «den herlige tilkjennegivelsen» av både Gud og Jesus Kristus. Vanligvis blir ordene «tilkjennegivelse» og «tilkjennegi» bare brukt i forbindelse med Jesus. (2Te 2:8; 1Ti 6:14; 2Ti 1:10 [se studienote]; 4:1, 8) Noen bibeloversettere mener at det bare er én person som er omtalt her, og de bruker derfor en slik gjengivelse som «vår store Gud og frelser Kristus Jesus». De ser altså på dette verset som et bevis for at de inspirerte skrifter omtaler Jesus som «den store Gud». Men mange bibelkommentatorer og bibeloversettere er enige i at denne passasjen kan oversettes slik det er gjort i Ny verden-oversettelsen, der det framgår at det er snakk om to forskjellige personer. – Begrunnelsen for denne gjengivelsen er beskrevet i Kingdom Interlinear, Tillegg 2E, «Of the Great God and of [the] Savior of Us, Christ Jesus».

Denne ånden utøste han … gjennom Jesus Kristus: Det greske verbet som er brukt her, sikter vanligvis til å helle ut en væske. Men i De kristne greske skrifter blir det noen ganger brukt i overført betydning om å utøse Guds virksomme kraft over Kristi disipler. (Se Ordforklaringer: «Salving».) Det samme ordet blir brukt for å beskrive at den hellige ånd ble utøst på pinsedagen i år 33. (Se studienoter til Apg 2:17.) Apg 2:16–18 sier at Joels profeti ble oppfylt ved den anledningen. (Joe 2:28) Apg 2:33 forklarer at Jesus «fikk den lovte hellige ånd» fra sin Far og utøste den over disiplene på pinsedagen. Paulus sier her at Jehova fortsatte å bruke Jesus som den kanal han utøser sin virksomme kraft gjennom.

Jesus Kristus, vår Frelser: Se studienoter til Tit 1:4; 2:13.

Kristus Jesus, vår Frelser: I verset foran blir Gud kalt «vår Frelser». Noen mener derfor at Jesus og Gud er en og samme person. Men det er verdt å merke seg at dette verset nevner «Gud, vår Far», og «Kristus Jesus, vår Frelser», hver for seg. Det er gjennom Jesus at Gud frelser menneskene fra synd og død, og derfor kan også Jesus omtales som «vår Frelser». I He 2:10 sier Paulus at Jesus er «Hovedformidleren av … frelse». Og bibelskribenten Judas kaller Jehova «den eneste Gud», som er «vår Frelser ved vår Herre Jesus Kristus», noe som viser at Gud og Kristus samarbeider om å frelse mennesker. (Jud 25) Den ordlyden Paulus bruker, gir altså ingen støtte til den oppfatningen at «Kristus Jesus» og «Gud, vår Far», er en og samme person. – Se studienote til 1Ti 1:1.

min ånd: Det greske ordet pneuma sikter her til Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. I Joe 2:28, som er sitert her, er det tilsvarende hebraiske ordet rụach brukt. Både det hebraiske og det greske ordet overbringer tanken om noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

I de siste dager: I dette sitatet fra Joels profeti bruker Peter under inspirasjon uttrykket «i de siste dager» i stedet for uttrykket «etter dette», som er brukt i den hebraiske grunnteksten og i Septuaginta. (Joe 2:28; [3:1, LXX]) Joels profeti ble oppfylt da hellig ånd ble utøst på pinsedagen. Det at Peter bruker uttrykket «de siste dager», viser derfor at denne spesielle tidsperioden hadde begynt, og at den ville gå forut for «Jehovas store og strålende dag». Denne «Jehovas dag» betydde tydeligvis slutten på «de siste dager». (Apg 2:20) Peter snakket til jøder og jødiske proselytter, så hans inspirerte ord må ha fått en første oppfyllelse som angikk dem. Det han sa, gjorde det tydeligvis klart at jødene levde i «de siste dager» for den ordningen som hadde sitt senter for tilbedelse i Jerusalem. Jesus hadde tidligere forutsagt at Jerusalem og templet der skulle bli ødelagt. (Lu 19:41–44; 21:5, 6) Det skjedde i år 70 evt.

erklært rettferdig: Det greske verbet dikaiọo og de beslektede substantivene dikaioma og dikaiosis blir tradisjonelt oversatt med «rettferdiggjøre» og «rettferdiggjøring». I De kristne greske skrifter overbringer disse ordene grunntanken «å rense for en anklage», «å betrakte som uskyldig», og derfor «å erklære for og betrakte som rettferdig». Paulus skrev for eksempel at den som har dødd, er blitt «frikjent [en form av dikaiọo] fra sin synd», fordi han ved sin død har betalt straffen for synd. (Ro 6:7, 23) I tillegg blir disse greske ordene brukt i en spesiell betydning i Bibelen, nemlig om det at Gud betrakter ufullkomne mennesker som viser tro, som skyldfrie. – Apg 13:38, 39; Ro 8:33.

blitt erklært rettferdige: Se studienote til Ro 3:24.

Avvis tåpelige og meningsløse diskusjoner: For tredje gang i dette brevet sier Paulus at Timoteus må hjelpe de kristne i Efesos til å slutte å krangle om spekulative og kontroversielle emner. (2Ti 2:14 og studienote, 16) I sitt første brev til Timoteus hadde Paulus kommet inn på lignende tendenser. – Se studienoter til 1Ti 1:4; 6:20.

slektsregistre: Paulus kan ha siktet til personlige stamtavler, det vil si opptegnelser av en families slektslinje. Han advarer de kristne om at de ikke må la seg avspore så de begynner å studere og diskutere slike ting. Noen kan ha holdt på med dette fordi de var stolte av den slekten de kom fra, eller fordi de ville briljere med kunnskapen sin. Men å være opptatt av et slikt emne førte ikke til noe nyttig når det gjaldt den kristne tro. Det var ikke nødvendig for de jødekristne å bevise hvem de var etterkommere av, siden Gud ikke gjorde forskjell på jøder og ikke-jøder i den kristne menighet. (Ga 3:28) Men det var viktig for de kristne å kunne bevise at Kristus tilhørte Davids slektslinje. – Mt 1:1–17; Lu 3:23–38.

erklært rettferdig: Det greske verbet dikaiọo og de beslektede substantivene dikaioma og dikaiosis blir tradisjonelt oversatt med «rettferdiggjøre» og «rettferdiggjøring». I De kristne greske skrifter overbringer disse ordene grunntanken om at en person blir renset for en anklage og betraktet som uskyldig og derfor blir erklært for og betraktet som rettferdig. (Se studienote til Ro 3:24.) Noen i menighetene i Galatia var påvirket av judaister, som prøvde å oppnå rettferdighet ved å holde Moseloven. (Ga 5:4; se studienote til Ga 1:6.) Men Paulus understreket at det bare er ved tro på Jesus Kristus det er mulig å bli betraktet som rettferdig av Gud. Ved at Jesus ofret sitt fullkomne liv, la han grunnlaget for at de som tror på ham, kan bli erklært rettferdige av Gud. – Ro 3:19–24; 10:3, 4; Ga 3:10–12, 24.

Loven er god når man bruker den på den rette måten: På Paulus’ tid var det noen som lærte andre at de kristne måtte være nøye med å følge forskriftene i Moseloven, som om det fortsatt skulle være nødvendig å gjøre dette for å bli frelst. Paulus visste at slike lærere ikke brukte Loven på den rette måten. De kristne er ikke underlagt Moseloven, og de forstår at de må vise tro på Kristi gjenløsningsoffer for å bli frelst. (Ga 2:15, 16) Likevel er Moseloven nyttig for de kristne hvis de anvender prinsippene i den «på den rette måten» (bokst.: «på lovlig måte»). Det er til hjelp for dem å studere Loven, ettersom den er «en skygge av de gode tingene som skulle komme» i forbindelse med Jesus Kristus. (He 10:1) Loven viser også at menneskene har behov for Jesu Kristi sonoffer. (Ga 3:19) Framfor alt viser den hvilket syn Jehova har på forskjellige ting. – 2Mo 22:21; 3Mo 19:15, 18; Ro 7:12.

tåpelige diskusjoner: I likhet med de falske lærerne i Efesos deltok noen på Kreta i meningsløse og splittende diskusjoner. (Se studienote til 2Ti 2:23.) Enten debattene dreide seg om Moseloven, slektsregistre eller usanne historier, sier Paulus her til Titus: Hold deg unna slik krangling. Det greske ordet Paulus bruker, overbringer tanken om å snu ryggen til eller også trekke seg unna slike diskusjoner. Når Titus gjorde dette, lærte andre av hans eksempel at det var bortkastet å bruke tid og krefter på å delta i tåpelige diskusjoner.

slektsregistre: Se studienote til 1Ti 1:4.

krangel om Loven: De kristne var ikke underlagt Moseloven. (Ro 6:14; Ga 3:24, 25) Noen som var knyttet til menighetene, hevdet likevel at de kristne måtte være nøye med å følge de mange forskriftene i Loven. (Tit 1:10, 11) Disse personene forkastet i virkeligheten Guds middel til frelse, nemlig Jesu Kristi gjenløsningsoffer. – Ro 10:4; Ga 5:1–4; se studienoter til Ga 2:16; 1Ti 1:8.

for dette er unyttig og verdiløst: Paulus omtaler årsaken til den uenigheten han nettopp har nevnt, som unyttig eller, ifølge en ordbok, «uten noen som helst fordel». Han sier også at dette er verdiløst, eller «tomt, fruktesløst, … uten sannhet». Paulus ville ikke at de kristne på Kreta skulle bli distrahert i sin tjeneste for Gud ved å engasjere seg i splittende diskusjoner som bare var bortkastet tid.

sekt: Det greske ordet som her er oversatt med «sekt», hairesis, betydde etter alt å dømme opprinnelig «et valg». Det er slik ordet er brukt i 3Mo 22:18 i Septuaginta, som sier at en israelitt bar fram offergaver «i samsvar med hele sitt valg». I De kristne greske skrifter brukes dette ordet om en gruppe mennesker som holdt seg til bestemte læresetninger eller oppfatninger. Det ble brukt om to fremtredende grener av jødedommen: fariseerne og saddukeerne. (Apg 5:17; 15:5; 26:5) Ikke-kristne omtalte de kristne som en «sekt» – eller «nasareernes sekt» – ettersom de antagelig betraktet dem som en gruppe som hadde brutt ut av jødedommen. (Apg 24:5, 14; 28:22) Det greske ordet hairesis ble også brukt om grupperinger som oppsto i den kristne menighet. Jesus la vekt på enhet og ba i en bønn til Gud om at hans disipler måtte være forent. (Joh 17:21) Apostlene gikk også inn for å bevare enheten i den kristne menighet. (1Kt 1:10; Jud 17–19). Hvis medlemmene av menigheten delte seg opp i grupper eller fraksjoner, ville dette ødelegge enheten. Det greske ordet hairesis kom etter hvert til å bli brukt i den negative betydningen sekt, en avvikende gruppe eller en utbrytergruppe. Uenighet i lærespørsmål kunne føre til heftige diskusjoner, splittelse og fiendskap. (Se også Apg 23:7–10.) Sektdannelse skulle derfor unngås og ble betraktet som noe som hørte med til de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». – Ga 5:19–21; 1Kt 11:19; 2Pe 2:1.

sekter blant dere: Som det er nevnt i det foregående verset, hadde Paulus fått høre at det var «splittelse» i menigheten i Korint. Han sa at det at det fantes fraksjoner blant dem, ville vise hvem som var godkjent fra Guds synspunkt. De som holdt seg unna slike splittende grupperinger og ydmykt gjorde det de kunne for å vise kjærlighet og fremme enhet, ville framstå som trofaste og vise at de var sanne kristne med rene motiver. På denne måten var sekter eller splittelse med på å vise hvem som hadde Guds godkjennelse. – Les mer om ordet «sekt» i studienote til Apg 24:5.

rettlede dem: Eller: «veilede dem; forme deres sinn». Det greske ordet som er brukt her (nouthesịa), er et sammensatt ord som består av ordet for «sinn» (nous) og ordet for «å legge» (tịthemi). I denne sammenhengen viser ordet at kristne fedre må hjelpe barna sine til å forstå Guds syn på tingene. De skal på en måte legge Jehova Guds sinn i barna sine.

rettlede: Eller: «advare; formane». – Se studienote til 1Te 5:12.

En som fremmer en sekt: Eller: «En som skaper splittelse». – Se Ordforklaringer: «Sekt» og studienoter til Apg 24:5; 1Kt 11:19.

skal du avvise: Eller: «skal du ikke ha noe å gjøre med». Det greske verbet som Paulus bruker her, kan romme tanken om å stenge noen ute eller sende noen bort, for eksempel fra et hus. Hvis en person i menigheten begynte å fremme en sekt, ville de eldste prøve å gi ham kjærlig hjelp. Men hvis han ikke ville slutte med det han drev med, skulle de eldste «avvise» ham, noe som etter alt å dømme betydde at de skulle utelukke ham fra menigheten. (Ro 16:17; 1Kt 5:12, 13; 1Ti 1:20; 2Jo 10) Hvis de ikke gjorde det, ville han skape splittelse. – 2Ti 2:16–18.

advart: Eller: «formant». Det greske ordet som Paulus bruker her, kan sikte til det å undervise og veilede. (Se studienote til Ef 6:4.) Men i denne sammenhengen overbringer det tanken om å advare. – Se også 1Te 5:14 og studienote.

forlatt den rette vei: Dette uttrykket beskriver et menneske som har vendt seg bort «fra det som betraktes som sant eller moralsk riktig». Noen greskkyndige forstår det slik at det greske verbet som er brukt her, betydde «å vrenge», noe som kan tyde på at en som forlot den rette vei, prøvde å forvrenge sannheten i Skriftene. Et slikt menneske skulle avvises, utelukkes fra menigheten.

har dømt seg selv: Dette uttrykket viser hvor alvorlig det var å fremme en sekt i menigheten. En som fortsatte å gjøre det etter at han var blitt «advart … først en gang og så en gang til», var ikke som dem som slet med tvil, men var åpne for å høre på fornuftige argumenter. (Tit 3:10; Jud 22, 23) Fordi han helt bevisst og med overlegg gikk inn for å skape splittelse i menigheten, var han under fordømmelse og kom til å bli utslettet. – 2Pe 2:1.

Artemas: Paulus’ medarbeider Artemas er bare nevnt her i De kristne greske skrifter. Paulus vurderte å sende enten ham eller Tykikus til Titus på Kreta, kanskje som avløser for at Titus skulle kunne reise til Paulus i Nikopolis. (Se Mediegalleri: «Paulus’ reiser etter ca. år 61».) Man vet ikke når og hvor Paulus møtte Artemas, men det er tydelig at Paulus stolte på ham og mente at han ville passe til denne oppgaven.

Tykikus: Se studienote til Kol 4:7.

Tykikus: En kristen forkynner fra provinsen Asia som var til stor hjelp for Paulus. (Apg 20:2–4) Paulus satte stor pris på Tykikus og ga ham i oppdrag å overlevere brevene til kolosserne, til Filemon i menigheten i Kolossai og til efeserne. Tykikus var mer enn en kurer. Oppdraget hans gikk blant annet ut på å fortelle menighetene ‘alt om hvordan det gikk med’ Paulus. Det betydde sannsynligvis at han skulle fortelle dem om Paulus’ fangenskap, hvordan det sto til med ham, og hvilke behov han hadde. Paulus visste at hans «kjære bror og trofaste tjener» ville gjøre dette på en måte som ville trøste kolossernes hjerte og underbygge de viktige punktene i Paulus’ inspirerte budskap. (Kol 4:8, 9; se også Ef 6:21, 22.) Etter at Paulus ble løslatt fra fangenskapet, vurderte han å sende Tykikus til Kreta. (Tit 3:12) Og da Paulus var i fangenskap i Roma for andre gang, sendte han Tykikus til Efesos. – 2Ti 4:12.

Sørg for at … får alt de trenger … på reisen: Det greske ordet som her er gjengitt med «sørg for at … får alt de trenger … på reisen», har vid betydning. Det kan også sikte til det å følge noen på en del av en reise eller hele reisen. (Se også Apg 20:38; 21:5; Ro 15:24; 1Kt 16:6.) Ifølge et oppslagsverk kan den hjelpen Paulus ber Titus om å gi Zenas og Apollos, ha omfattet «mat, penger, reisefeller, transportmidler og losjier underveis». Et annet oppslagsverk sier: «På den tiden var det vanlig å hjelpe kristne som var på reise. Det var nødvendig med slik hjelp fordi det å reise var ganske vanskelig, og kristne som var på reise, ville føle seg mye mer hjemme hos medkristne.» Ifølge den greske teksten sier Paulus her til Titus at han «omhyggelig» skal sørge for denne hjelpen. Det greske ordet for «omhyggelig» kan overbringe tanken om å gjøre noe omtenksomt, grundig og ivrig. – Se også studienoter til Flp 2:30; 2Ti 4:21.

Zenas, som er kyndig i Loven: Bokstavelig: «Zenas, juristen». Det greske ordet som er brukt her (nomikọs), kan sikte til en jurist, men Paulus omtaler sannsynligvis Zenas som en ekspert på Moseloven. I så fall var Zenas muligens jøde, kanskje også skriftlærd. Men Zenas er et gresk navn, så han kan ha vært en ikke-jøde som hadde gått over til jødedommen før han ble kristen. Eller han kan ha vært en jøde som hadde et gresk navn, for mange jøder på Paulus’ tid hadde greske eller romerske navn. (Apg 1:23; 9:36 og studienote; 12:25) Uansett hvordan det forholdt seg, viser det Paulus sier til Titus her, at Zenas hadde fått et godt omdømme som kristen.

Apollos: Dette er den siste gangen denne trofaste mannen blir nevnt i De kristne greske skrifter. Han blir første gang nevnt i Apostlenes gjerninger. Denne ‘veltalende mannen’ forkynte i Efesos, men trengte mer opplæring. Etterpå dro han til Akaia og var «til stor hjelp for» disiplene der. (Apg 18:24–28; se studienote til Apg 18:24.) Han ble så høyt respektert at noen umodne kristne i Korint ble splittet i synet på om man skulle holde seg til Apollos eller Paulus. (1Kt 1:12; 3:5, 6) Men slike feilaktige synspunkter påvirket ikke Apollos negativt, og de betydde heller ikke noe for Paulus’ syn på denne ivrige misjonæren. (Se studienote til 1Kt 16:12.) I dette verset sier Paulus at Titus skal ‘sørge for at Apollos får alt han trenger’ til en reise. Det dreide seg muligens om at Apollos hadde fått i oppdrag å besøke menigheter som reisende tilsynsmann.

Når det gjelder vår bror Apollos: Det ser ut til at Apollos må ha befunnet seg i eller i nærheten av Efesos, der Paulus skrev 1. Korinter. Apollos hadde forkynt i Korint tidligere (Apg 18:24 til 19:1a), og korinterne satte ham høyt. Paulus oppfordret Apollos til å besøke menigheten i Korint, men Apollos hadde ikke tenkt å dra til Korint på dette tidspunktet. Han kan ha vært redd for å skape enda mer splittelse i menigheten (1Kt 1:10–12), eller han kan ha hatt mer arbeid å gjøre der han var. Uansett viser Paulus’ korte uttalelse om «vår bror Apollos» at splittelsen i menigheten i Korint ikke hadde skapt noe brudd mellom disse to aktive misjonærene, slik noen bibelkommentatorer har ment. – 1Kt 3:4–9, 21–23; 4:6, 7.

Apollos: En kristen jøde som tydeligvis hadde vokst opp i Alexandria, hovedstaden i den romerske provinsen Egypt. Byen var et senter for høyere utdannelse og var kjent for sitt store bibliotek. Alexandria var den største byen i Romerriket etter Roma, og det bodde mange jøder der. Byen var et av de viktigste sentrene for kultur og utdannelse både for jøder og for grekere. Den greske oversettelsen av De hebraiske skrifter som er kjent som Septuaginta, ble utarbeidet her. Disse bakgrunnsopplysningene kan forklare hvorfor det står om Apollos at han var godt kjent [bokst.: «sterk»] i Skriftene, det vil si i de inspirerte hebraiske skrifter.

Tabita: Det arameiske navnet Tabita betyr «gaselle» og tilsvarer tydeligvis et hebraisk ord (tsevijạh) som betyr «hunngaselle». (Høy 4:5; 7:3) Det greske navnet Dorkas betyr også «gaselle». Siden Tabita bodde i havnebyen Joppe, som hadde blandet jødisk og ikke-jødisk befolkning, kan det være at hun var kjent under begge navnene, avhengig av hvilket språk som ble snakket. Eller det kan være at Lukas har oversatt navnet av hensyn til ikke-jødiske lesere.

Gjør alt du kan for å komme før vinteren: Paulus ønsker at Timoteus skal reise til Roma før vinteren, sannsynligvis fordi det kunne være for farlig å foreta en slik reise i de harde vintermånedene. I oldtiden var det vanskelig å seile på Middelhavet sent på høsten, om vinteren og tidlig på våren. I den perioden blåste det oftere opp til storm, og stormene var farligere. (Apg 27:9–44; se også Mediegalleri: «Apostlenes gjerninger: Paulus’ reise til Roma og hans første fangenskap der».) Kraftigere skydekke – sammen med regn, snø og tåke – ga dessuten dårligere sikt og gjorde det vanskelig å navigere. Sjøfolk hadde ikke noe kompass å styre etter, så de måtte først og fremst basere seg på landemerker og posisjonene til solen, månen og stjernene. En annen faktor var at hvis Timoteus kom før vinteren og hadde med seg den kappen som Paulus hadde lagt igjen i Troas, ville Paulus ha noe varmt å ha på seg mens han satt i fangenskap i de kalde vintermånedene. – 2Ti 4:13; se også Mediegalleri: «Ta med deg kappen».

risikerte livet: Eller: «utsatte sin sjel for fare». Epafroditus utsatte seg tydeligvis for en viss fare da han utførte det oppdraget å reise til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap. Det er mulig at det var de uhygieniske forholdene man opplevde under reiser og på overnattingssteder i det første århundre, som gjorde Epafroditus «så syk at han var døden nær». (Flp 2:26, 27) Paulus sier at Epafroditus «holdt på å dø på grunn av tjenesten for Kristus». Paulus hadde god grunn til å rose Epafroditus og til å oppfordre menigheten i Filippi til å ‘ta imot ham på vanlig måte i Herren’ og ‘fortsette å sette pris på den slags menn’. – Flp 2:29; se studienoter til Flp 2:25, 26 og Ordforklaringer: «Sjel».

dere alle: Selv om Paulus skrev dette brevet til Titus, tyder dette uttrykket på at han ville at brevet skulle bli lest opp for menigheten. Det ville oppmuntre alle til å samarbeide med Titus når han rettet på det som ikke var i orden (Tit 1:5, 10), utnevnte eldste (Tit 1:6–9), irettesatte (Tit 1:13; 2:15), ga gjentatte påminnelser (Tit 3:1, 8) og sørget for materiell hjelp til dem som trengte det. – Tit 3:13, 14.

Multimedia

Nikopolis
Nikopolis

Kartet viser beliggenheten til den romerske byen Nikopolis i regionen Ípiros i det som i dag er det nordvestlige Hellas. I oldtiden var det flere byer som het Nikopolis, som betyr «seiersbyen». Men dette er sannsynligvis det Nikopolis som Bibelen nevner i forbindelse med Paulus’ reiser en tid etter hans første fangenskap i Roma. (Tit 3:12; se kartet «Paulus’ reiser etter ca. år 61».) Oktavian (senere kjent som keiser Augustus) grunnla Nikopolis etter år 31 fvt. Mange fra andre områder slo seg ned her, og den nye byen ble et handelssenter. Paulus kan ha tenkt at han ville få gode muligheter til å forkynne i Nikopolis i løpet av den vinteren han planla å være der. Noen tror at det var mens Paulus bodde i Nikopolis, at han ble arrestert og sendt tilbake til Roma, der han ble satt i sitt andre og endelige fangenskap. (Se studienote til Apg 28:30.) Bildene viser noe av det man i dag kan se der oldtidens Nikopolis lå.

1. Romersk akvedukt. Byggingen kan ha begynt under keiser Neros regjeringstid (54–68 evt.)

2. Utsikt mot en av Nikopolis’ havner, med et odeon (lite teater) i forgrunnen. Teatret ble trolig bygd i første halvdel av 100-tallet evt.