Kolosserne 1:1–29

1  Fra Paulus, en apostel for Kristus Jesus ved Guds vilje, og vår bror Timọteus+  til de hellige i Kolọssai, trofaste brødre som er forent med Kristus: Måtte Gud, vår Far, vise dere ufortjent godhet og gi dere fred.  Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere.  For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærligheten dere har til alle de hellige  på grunn av det dere håper på, det som er gjort klart for dere i himmelen.+ Dere har tidligere hørt om dette håpet gjennom sannhetens ord, det gode budskap+  som er kommet til dere. Det gode budskap bærer frukt og vokser i hele verden,+ og dette har også skjedd blant dere fra den dagen dere hørte om Guds ufortjente godhet og fikk nøyaktig kunnskap om den, slik den virkelig er.  Dette har dere lært av vår kjære medslave Ẹpafras,+ som er en trofast tjener for Kristus og en representant for oss.  Han har også fortalt oss om deres kjærlighet i åndelig henseende.  Fra den dagen vi hørte om dette, har vi derfor ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber* om at dere må bli fylt med nøyaktig kunnskap+ om Guds vilje og få all visdom og åndelig forståelse.+ 10  Da kan dere leve på en måte som er Jehova+ verdig, og glede ham fullt ut, mens dere fortsetter å bære frukt i form av alle slags gode gjerninger og vokser i nøyaktig kunnskap om Gud.+ 11  Måtte dere også bli styrket med all kraft i samsvar med hans herlige makt,+ så dere kan utholde alt med tålmodighet og glede,+ 12  mens dere takker vår Far,* som har gjort dere kvalifisert til å få del i den arven som tilhører de hellige,+ som er i lyset. 13  Han har reddet oss fra mørkets myndighet+ og overført oss til sin elskede Sønns rike. 14  Ved hjelp av ham er vi blitt utfridd ved en løsepenge, ja, vi har fått tilgivelse for våre synder.+ 15  Han er bildet av den usynlige Gud,+ den førstefødte av alt som er skapt.+ 16  For ved hjelp av ham ble alt annet i himmelen og på jorden skapt, det synlige og det usynlige,+ enten det er troner eller herredømmer eller regjeringer eller myndigheter. Ja, alt annet er blitt skapt ved ham+ og for ham. 17  Han er før alt annet,+ og ved hjelp av ham er alt annet blitt til. 18  Og han er hodet for kroppen, det vil si menigheten.+ Han er begynnelsen, den førstefødte av de døde,+ så han kunne bli den som er først i alle ting. 19  For Gud ville la alt bo i ham i fullt mål,+ 20  og ved ham ville Gud forsone alt annet med seg selv,+ både det på jorden og det i himmelen, ved å stifte fred ved det blodet+ som ble utøst på torturpælen. 21  En gang var dere langt borte fra Gud og fiender+ av ham fordi deres sinn var rettet mot onde gjerninger. 22  Men nå har han forsonet dere med seg selv ved hjelp av sin Sønns fysiske kropp i og med hans død,+ så han kunne stille dere fram for seg som hellige og uten feil og fri for anklage.+ 23  Det forutsetter naturligvis at dere blir værende i troen,+ grunnfestet på grunnvollen+ og stødige,+ og ikke blir rykket bort fra det håpet som det gode budskap gir. Dette gode budskapet har dere hørt, og det er blitt forkynt blant alle mennesker under himmelen,+ og jeg, Paulus, er blitt en tjener for det.+ 24  Nå gleder jeg meg over å lide for deres skyld,+ og jeg gjennomgår det som gjenstår av fysiske prøvelser på grunn av Kristus. Det gjør jeg for hans kropp,+ som er menigheten.+ 25  Jeg er blitt en tjener for denne menigheten i samsvar med det ansvaret*+ som Gud har gitt meg til beste for dere – å forkynne Guds ord fullt ut, 26  ja å forkynne den hellige hemmelighet+ som har vært skjult fra tidligere ordninger+ og tidligere generasjoner. Men nå er den blitt gjort kjent for hans hellige.+ 27  For dem og blant nasjonene har Gud ønsket å gjøre kjent den herlige rikdom som er knyttet til denne hellige hemmeligheten.+ Og dette er hemmeligheten: Kristus er forent med dere, og dere har derfor håp om å få del i hans herlighet.+ 28  Det er ham vi forkynner om, og vi formaner alle og underviser hver og en med all visdom, så vi kan føre hvert menneske fram for Gud som en moden disippel forent med Kristus.+ 29  For å nå dette målet arbeider jeg virkelig hardt og anstrenger meg ved hjelp av hans kraft, som virker i meg med styrke.+

Fotnoter

El.: «anmoder».
Bokst.: «Faren».
El.: «den forvalteroppgaven».

Studienoter

Det første brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. Den papyruskodeksen som er kjent som P46, viser at avskrivere brukte titler på bibelbøker. Denne kodeksen er den tidligste kjente samlingen av Paulus’ brev, ofte datert til omkring år 200. Den inneholder ni av brevene hans. I innledningen til Paulus’ første inspirerte brev til korinterne har denne kodeksen tittelen Pros Korịnthious A («Til korintere 1»). (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen. I disse håndskriftene forekommer tittelen både i begynnelsen av brevet og på slutten.

Brevet til kolosserne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. – Se studienote til 1Kt Tittelen.

apostel: Det greske substantivet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende; å sende ut». (Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse i Joh 13:16, der det er oversatt med «en som er utsendt». Paulus var kalt til å være apostel for nasjonene, eller for ikke-jøder, og han var direkte utvalgt av den oppstandne Jesus Kristus. (Apg 9:1–22; 22:6–21; 26:12–23) Paulus bekreftet at han var en apostel, ved å vise til at han hadde sett den oppstandne Herren Jesus Kristus (1Kt 9:1, 2), og at han hadde utført mirakler. (2Kt 12:12) Paulus hadde også formidlet den hellige ånd til døpte troende, noe som var enda et bevis for at han var en sann apostel. (Apg 19:5, 6) Selv om han ofte omtaler seg selv som apostel, regner han seg aldri som en av «de tolv». – 1Kt 15:5, 8–10; Ro 11:13; Ga 2:6–9; 2Ti 1:1, 11.

Fra Paulus … og vår bror Timoteus: Det er Paulus som har skrevet brevet til kolosserne, men han tar med Timoteus i sin innledende hilsen. Timoteus var sammen med Paulus i Roma da dette brevet ble skrevet, under Paulus’ første fangenskap der, omkring år 59–61. Når Paulus omtaler Timoteus som «vår bror», sikter han til det åndelige forholdet de hadde til hverandre. Det ser ut til at Timoteus selv var i fangenskap i Roma i en periode i denne tiden. – Flp 2:19; He 13:23.

en apostel for Kristus Jesus: Se studienote til Ro 1:1.

hellige: I De kristne greske skrifter blir Kristi åndelige brødre i menighetene ofte omtalt som «hellige». (Apg 9:13; 26:10; Ro 12:13; 2Kt 1:1; 13:13) Dette uttrykket brukes om dem som er ført inn i et spesielt forhold til Gud gjennom den nye pakt, som har trådt i kraft ved «en evig pakts blod», Jesu utøste blod. (He 10:29; 13:20) De er på den måten blitt helliget og renset av Gud, og de er «hellige» for ham. Han regner dem for å være i denne tilstanden helt fra begynnelsen av deres helliggjorte livsløp på jorden, ikke først etter deres død. Det finnes derfor ikke noe grunnlag i Bibelen for at en person eller en organisasjon kan erklære mennesker for å være «hellige» – eller «helgener», slik dette ordet er gjengitt i noen bibeloversettelser. Peter sier at de «skal være hellige» fordi Gud er hellig. (1Pe 1:15, 16; 3Mo 20:7, 26) Uttrykket «hellige» brukes om alle dem som blir forent med Kristus, og som blir hans medarvinger. Over 500 år før Kristi disipler ble omtalt som «hellige», åpenbarte Gud at et folk som ble kalt «Den Aller Høyestes hellige», skulle få regjere sammen med Kristus. – Da 7:13, 14, 18, 27.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

de hellige: Se studienote til Ro 1:7.

Kolossai: En by i det sørvestlige Lilleasia som på Paulus’ tid lå i den romerske provinsen Asia. (Se Ordforklaringer: «Asia»; Tillegg B13.) Byen lå i Lykos-dalen langs en viktig handelsvei som forbandt byer på kysten av Egeerhavet med byer i øst. I det første århundre evt. var nabobyene Laodikea og Hierapolis også blitt viktige byer i området. Kolossai var lenge kjent for sine tekstilvarer framstilt av fin ull som var farget rødfiolett, en farge som ble kalt colossinus. Ruinene av den gamle byen, som ligger 4 km fra byen Honaz i Tyrkia, er ikke blitt utgravd ennå.

Måtte Gud, vår Far, vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Se studienote til Ro 1:7.

Vi takker alltid Gud … når vi ber for dere: Eller muligens: «Vi takker Gud … og ber alltid for dere.» Noen bibeloversettelser knytter «alltid» til ‘takker Gud’, mens andre knytter det til «ber». Den greske teksten kan forstås på begge måter.

tjener: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. Ordet blir brukt om Kristus (Ro 15:8), tjenere for Kristus (1Kt 3:5–7; Kol 1:23) og menighetstjenere (Flp 1:1; 1Ti 3:8) og også om hustjenere (Joh 2:5, 9) og myndighetspersoner (Ro 13:4).

tjenere: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. (Se studienote til Mt 20:26.) I Ro 15:8 blir ordet brukt om Jesus. (Se studienote.) I dette verset (1Kt 3:5) beskriver Paulus seg selv og Apollos som tjenere som hjalp korinterne til å bli troende. I likhet med alle døpte kristne utførte de en tjeneste som dreide seg om å dekke andre menneskers åndelige behov. – Lu 4:16–21.

Epafras: En trofast tjener i Kolossai som besøkte Paulus i Roma den første gangen han var i fangenskap der. Det ser ut til at Paulus ikke hadde vært i Kolossai da han skrev brevet til kolosserne (Kol 2:1), og at Epafras hadde vært med på å opprette menigheten der. (Kol 1:6–8; 4:12, 13) Navnet Epafras er en kortform av navnet Epafroditus. Men Epafras er ikke den samme som Epafroditus fra Filippi. (Flp 2:25) Epafras fra Kolossai er også omtalt i Flm 23.

tjener: Se studienoter til Mt 20:26; 1Kt 3:5.

i åndelig henseende: Eller: «som Guds ånd hjelper dere til å vise». Bokstavelig: «i ånd». Dette uttrykket beskriver hvilken form for kjærlighet de kristne i Kolossai viste. Det er snakk om uselvisk kjærlighet basert på prinsipper, den kjærligheten som er et resultat av at man lar seg lede av Guds hellige ånd. – Ga 5:22.

den nøyaktige kunnskapen: I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Her brukes ordet epịgnosis, som er en forsterket form av gnọsis. (Epị betyr bokstavelig «på», men her formidler det tanken «ytterligere».) Avhengig av sammenhengen kan det bety «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap». (Se studienote til Ro 10:2.) Her bruker Paulus ordet for å vise at en moden kristen må være forent med sine trosfeller når det gjelder å få fullstendig kunnskap om Guds Sønn, Kristus Jesus. – 1Kt 1:24, 30; Ef 3:18; Kol 2:2, 3; 2Pe 1:8; 2:20.

nøyaktig kunnskap: I denne sammenhengen forekommer uttrykket «nøyaktig kunnskap» to ganger, her og i det neste verset. Paulus ber om at de kristne i Kolossai må bli fylt med nøyaktig kunnskap om Gud og hans vilje. – Les om det greske ordet som er oversatt med «nøyaktig kunnskap», i studienote til Ef 4:13.

åndelig forståelse: Det vil si forståelse av åndelige ting fordi man får hjelp av Guds ånd. Det innbefatter «nøyaktig kunnskap om Guds vilje». En som har åndelig forståelse, ser ting slik Jehova gjør.

leve på en måte som er Jehova verdig: Det greske verbet som her er oversatt med «leve», betyr bokstavelig «gå; vandre». Her brukes det i billedlig betydning om den måten man lever eller oppfører seg på. Paulus bruker ofte dette verbet i overført betydning i brevene sine. (Ga 5:16; Ef 5:2; Flp 3:17; Kol 2:6; 3:7; 4:5; 1Te 2:12; 4:1) Et oppslagsverk sier at verbet i slike sammenhenger sikter til en livsførsel eller livsstil. Denne måten å bruke «gå; vandre» på har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. Et eksempel er 2Kg 20:3, der kong Hiskia sa: «Jeg bønnfaller deg, Jehova, husk at jeg har vandret framfor deg i trofasthet.» Å leve, eller vandre, på en måte som er Jehova verdig, innebærer å leve på en måte som gir ære til hans navn, og som er i samsvar med hans rettferdige normer. Paulus bruker et lignende uttrykk i 1Te 2:12. – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; Kol 1:10.

mørket har makten: Eller: «mørkets myndighet». Med «mørket» siktes det til dem som var i åndelig mørke. (Jevnfør Kol 1:13.) I Apg 26:18 blir mørke nevnt sammen med «Satans myndighet». Satan utøvde sin myndighet ved å påvirke mennesker til å gjøre de mørkets gjerninger som førte til at Jesus ble henrettet. Beretningen i Lu 22:3 sier for eksempel at «Satan [gikk] inn i Judas, han som ble kalt Iskariot», og Judas forrådte så Jesus. – 1Mo 3:15; Joh 13:27–30.

denne verdensordningens gud: Det er Satan som blir omtalt som «gud» her. Det ser man tydelig av at verset fortsetter med å si at han «har blindet de ikke-troendes sinn». Jesus kalte Satan «denne verdens hersker» og sa at han skulle «kastes ut». (Joh 12:31) Jesu uttalelse og det at Satan blir omtalt som «denne verdensordningens [eller: «tidsalderens»] gud», viser at stillingen hans er midlertidig. – Jevnfør Åp 12:12.

flytte fjell: Paulus bruker tydeligvis et gammelt språkbilde som betyr «å gjøre det umulige mulig». – Jevnfør Mr 11:23, der et lignende uttrykk er brukt i forbindelse med tro.

Kristi og Guds rike: Paulus sier at Riket tilhører både Gud og Kristus. Jehova er universets Overherre fordi han er Gud, og fordi han er Skaperen. (Sl 103:19; Jes 33:22; Apg 4:24) Jehova er alltid Konge. (Sl 145:13) Men noen ganger velger han å delegere myndighet til andre og gi dem makt. Han har utnevnt sin Sønn, Kristus Jesus, til å utføre hans vilje ved å gi ham «herredømme og ære og et rike». (Da 7:13, 14) Den store makten Kristus utøver som Konge, kommer direkte fra Jehova Gud. (Mt 28:18) Selv om alle andre i universet er underlagt Sønnens styre, fortsetter Kristus selv å underordne seg sin Far og Gud. – 1Kt 15:27, 28; Ef 1:20–22.

mørkets myndighet: Eller: «mørkets makt (maktområde)». Jesus brukte et lignende uttrykk om det som påvirket motstanderne hans da han ble arrestert natten før han ble henrettet. Han sa at «mørket har makten». (Se studienote til Lu 22:53.) Her sikter Paulus til det åndelige mørket som dekker hele den verdensordningen som Satan hersker over. – Ef 4:18; 6:12; jevnfør 2Kt 4:4 og studienote.

overført: Paulus sier her at de kristne var blitt reddet fra mørket og nå var på et bedre sted. Han bruker et gresk ord som også kan bety «flyttet». (1Kt 13:2 og studienote.) Det samme greske ordet ble noen ganger brukt av ikke-bibelske skribenter om det å flytte en hel befolkning fra ett område til et annet. Paulus minner de kristne i Kolossai om hvor heldige de er som er blitt løftet ut av Satans mørke maktområde og blitt overført til et mye bedre rike.

sin elskede Sønns rike: Det riket Paulus omtaler her, eksisterte på det tidspunktet, siden verset viser at de kristne allerede var blitt overført til det. Dette riket er derfor ikke det samme som det himmelske messianske rike, for Bibelen viser at det messianske riket ikke skulle bli opprettet før lenge etter Paulus’ tid. (1Kt 6:9, 10; Ef 5:5 og studienote; 2Pe 1:10, 11; Åp 11:15; 12:10; jevnfør Lu 19:11, 12, 15.) Paulus sikter altså til et annet «rike», et som består av salvede kristne som har utsikter til å bli arvinger til det himmelske riket. (Jak 2:5) Kristus ble Konge, eller Hersker, i dette riket på pinsedagen i år 33. Dette åndelige riket kommer til å eksistere på jorden helt til den siste av de salvede blir tatt opp til himmelen. Etter at disse salvede kristne har fått sin himmelske belønning, er de ikke lenger jordiske undersåtter i Kristi åndelige rike. Da blir de konger sammen med Kristus i himmelen. – Åp 5:9, 10.

Han er … den førstefødte av de døde: Bibelen forteller om andre mennesker som fikk en oppstandelse før Jesus, men han var den første som ble oppreist fra døden til evig liv. Han «ble gjort levende som en ånd» (1Pe 3:18) og fikk en høyere stilling enn den han hadde hatt i himmelen før han kom til jorden. Han fikk udødelighet og uforgjengelighet, noe mennesker av kjøtt og blod ikke kan få. Jesus ble «opphøyd over himlene» og har den nest høyeste stillingen i universet, bare underlagt Jehova Gud. (He 7:26; 1Kt 15:27; Flp 2:9–11) Det var Jehova Gud selv som oppreiste ham. – Apg 3:15; 5:30; Ro 4:24; 10:9.

den førstefødte av alt som er skapt: Det vil si den første som Jehova Gud skapte. Sju av de åtte gangene det greske ordet for «førstefødt» (protọtokos) forekommer i De kristne greske skrifter, sikter det til Jesus. Den vanlige betydningen av ordet «førstefødt» i Bibelen er den som er født først med hensyn til tid, for eksempel et førstefødt barn. Fordi Jesus var Marias «førstefødte» barn, ble han tatt med til templet i samsvar med Jehovas lov. (Lu 2:7, 22, 23; Mt 1:25) I Kol 1:18 (se studienote) brukes det samme greske ordet om Jesus i uttrykket «den førstefødte av de døde», det vil si den første med hensyn til tid. (Jevnfør Ro 8:29.) I De hebraiske skrifter blir uttrykket «førstefødt» som oftest brukt i betydningen «den eldste sønnen til en far». Det samme greske ordet forekommer i 1Mo 49:3 i Septuaginta, der Jakob sier: «Ruben, du er min førstefødte.» (Se Ordforklaringer: «Førstefødt».) Noen som mener at Jesus ikke er skapt, sier at «førstefødt» her betyr en som er øverst i rang og ikke er en del av det skapte, og de gjengir uttrykket med slike formuleringer som «den førstefødte før alt det skapte» og «den førstefødte, som står over alt det skapte». Det er sant at Jesus har en høyere stilling enn alle andre som er skapt, men det finnes ikke noe grunnlag for å si at ordet «førstefødt» her har en annen betydning enn den vanlige. I Åp 3:14 blir Jesus omtalt som «den første Gud skapte» (eller: «Guds skaperverks begynnelse»), noe som bekrefter at uttrykket «den førstefødte av alt som er skapt» her brukes i betydningen den første som Gud skapte.

en enbåren sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I Bibelen brukes uttrykket om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. (Se studienoter til Lu 7:12; 8:42; 9:38.) I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus (Joh 3:16, 18; 1Jo 4:9), men aldri om Jesu fødsel som menneske eller om hans liv som menneske. Johannes bruker i stedet uttrykket om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som Logos, eller Ordet, den som «var i begynnelsen hos Gud», ja «før verden ble til». (Joh 1:1, 2; 17:5, 24) Jesus er ‘den enbårne sønn’ fordi han er Jehovas Førstefødte og den eneste som er blitt skapt direkte av Gud. Andre åndeskapninger blir på lignende måte kalt «den sanne Guds sønner» eller «Guds sønner» (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7), men alle disse sønnene ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. (Kol 1:15, 16) For å oppsummere: Ordet monogenẹs sikter både til at Jesus er «den eneste i sitt slag; unik; uforlignelig», og til at han er den eneste sønnen som Gud alene har skapt direkte. – 1Jo 5:18; se studienote til He 11:17.

den førstefødte av alt som er skapt: Det vil si den første som Jehova Gud skapte. Sju av de åtte gangene det greske ordet for «førstefødt» (protọtokos) forekommer i De kristne greske skrifter, sikter det til Jesus. Den vanlige betydningen av ordet «førstefødt» i Bibelen er den som er født først med hensyn til tid, for eksempel et førstefødt barn. Fordi Jesus var Marias «førstefødte» barn, ble han tatt med til templet i samsvar med Jehovas lov. (Lu 2:7, 22, 23; Mt 1:25) I Kol 1:18 (se studienote) brukes det samme greske ordet om Jesus i uttrykket «den førstefødte av de døde», det vil si den første med hensyn til tid. (Jevnfør Ro 8:29.) I De hebraiske skrifter blir uttrykket «førstefødt» som oftest brukt i betydningen «den eldste sønnen til en far». Det samme greske ordet forekommer i 1Mo 49:3 i Septuaginta, der Jakob sier: «Ruben, du er min førstefødte.» (Se Ordforklaringer: «Førstefødt».) Noen som mener at Jesus ikke er skapt, sier at «førstefødt» her betyr en som er øverst i rang og ikke er en del av det skapte, og de gjengir uttrykket med slike formuleringer som «den førstefødte før alt det skapte» og «den førstefødte, som står over alt det skapte». Det er sant at Jesus har en høyere stilling enn alle andre som er skapt, men det finnes ikke noe grunnlag for å si at ordet «førstefødt» her har en annen betydning enn den vanlige. I Åp 3:14 blir Jesus omtalt som «den første Gud skapte» (eller: «Guds skaperverks begynnelse»), noe som bekrefter at uttrykket «den førstefødte av alt som er skapt» her brukes i betydningen den første som Gud skapte.

alle andre navn: En bokstavelig gjengivelse av den greske teksten («hvert navn», Kingdom Interlinear), som er brukt i mange oversettelser, kan gi inntrykk av at Jesu navn er over Guds eget navn. Men en slik tanke stemmer ikke med sammenhengen, for Paulus sier: ‘Gud opphøyde ham [Jesus] til en høyere stilling og ga ham i sin godhet’ dette navnet. Dessuten kan det greske ordet for «hvert (alle)» i noen sammenhenger bety «alle andre». Legg for eksempel merke til gjengivelsene i Lu 13:2 («alle andre») og i Lu 21:29 og Flp 2:21 («alle de andre»). Så både sammenhengen og den måten dette greske ordet er brukt på andre steder, støtter gjengivelsen «alle andre». Paulus forklarer her at Jesu navn er over alle andre navn, med unntak av navnet til Jehova, han som ga ham det navnet. – Se også 1Kt 15:28.

ved hjelp av ham ble alt annet … skapt: Gud brukte ‘sin elskede Sønn’ (Kol 1:13) til å skape «alt annet i himmelen og på jorden …, det synlige og det usynlige». Dette innbefatter de mange millioner andre åndesønnene i Jehova Guds himmelske familie og også det fysiske universet. (1Mo 1:1; Da 7:9, 10; Joh 1:3; Åp 5:11) Jesus var Jehovas førstefødte Sønn og den eneste som er blitt skapt direkte av Gud. (He 1:6; se studienoter til Joh 1:14 og Kol 1:15.) Det er logisk at det var til sin førstefødte Sønn Jehova sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss.» – 1Mo 1:26.

alt annet: En bokstavelig gjengivelse av den greske teksten ville være «alt». (Jevnfør Kingdom Interlinear.) En slik gjengivelse kunne gi inntrykk av at Jesus ikke ble skapt, men at han var Skaperen selv. Den oppfatningen ville ikke stemme med resten av Bibelen, innbefattet det forrige verset, der Jesus blir omtalt som «den førstefødte av alt som er skapt». (Kol 1:15; jevnfør Åp 3:14, der Jesus blir omtalt som «den første Gud skapte [eller: «Guds skaperverks begynnelse»]».) Dessuten kan det greske ordet for «alt» i noen sammenhenger bety «alt annet» eller «alle andre», som i Lu 13:2 («alle andre») og Lu 21:29; Flp 2:21 («alle de andre»). Dette stemmer med det Paulus skrev under inspirasjon i 1Kt 15:27: «Gud ‘la alt under hans [Kristi] føtter’. Men når det sies at ‘alt er blitt lagt under ham’, er det klart at dette ikke innbefatter Gud, som la alt under ham.» Så både Bibelens lære som et hele og den sannsynlige betydningen av det greske ordet som er brukt her, støtter gjengivelsen «alt annet». – Jevnfør studienote til Flp 2:9.

troner eller herredømmer eller regjeringer eller myndigheter: Her sikter Paulus til myndighetsposisjoner innenfor Jehovas administrative ordning. Det finnes slike stillinger som innebærer myndighet, både blant Guds tjenere her på jorden og blant hans fullkomne åndeskapninger, slik det framgår av dette verset. (Esr 10:15–17; Jes 6:2; 1Kt 6:3; Ef 3:10; He 13:17; Jud 8, 9) Det er ikke slik at disse stillingene bare er noe Jehova tillater, men de ble … skapt av ham. Det er han som står bak disse stillingene, og han brukte sin Sønn til å etablere dem. Disse myndighetsposisjonene «er blitt skapt ved ham [Jesus] og for ham» og kan derfor ikke sikte til menneskelige regjeringer.

skapt ved ham og for ham: Selv om det her sies at Guds førstefødte Sønn, Jesus, var med på å skape alt, omtaler ikke Bibelen ham som Skaperen. Det forrige verset sier at han er «den førstefødte av alt som er skapt», og i Åp 3:14 blir han omtalt som «den første Gud skapte» (eller: «Guds skaperverks begynnelse»). Etter at Jesus ble skapt, ble han Jehovas «mesterarbeider» ifølge Ordspråkene, kapittel 8, der han blir omtalt som den personifiserte «visdommen». (Ord 8:1, 22, 30) Ord 8:22–31 beskriver hvordan Jesus var med på å skape, og det sies at Jehovas mesterarbeider «gledet [seg] over [Guds] jord, som var godt egnet til å være bebodd, og … var spesielt glad i menneskene». Det forklarer hvorfor Kol 1:16 sier: «Alt annet er blitt skapt ved ham og for ham.»

sin elskede Sønns rike: Det riket Paulus omtaler her, eksisterte på det tidspunktet, siden verset viser at de kristne allerede var blitt overført til det. Dette riket er derfor ikke det samme som det himmelske messianske rike, for Bibelen viser at det messianske riket ikke skulle bli opprettet før lenge etter Paulus’ tid. (1Kt 6:9, 10; Ef 5:5 og studienote; 2Pe 1:10, 11; Åp 11:15; 12:10; jevnfør Lu 19:11, 12, 15.) Paulus sikter altså til et annet «rike», et som består av salvede kristne som har utsikter til å bli arvinger til det himmelske riket. (Jak 2:5) Kristus ble Konge, eller Hersker, i dette riket på pinsedagen i år 33. Dette åndelige riket kommer til å eksistere på jorden helt til den siste av de salvede blir tatt opp til himmelen. Etter at disse salvede kristne har fått sin himmelske belønning, er de ikke lenger jordiske undersåtter i Kristi åndelige rike. Da blir de konger sammen med Kristus i himmelen. – Åp 5:9, 10.

hodet for kroppen, det vil si menigheten: Både i brevet til kolosserne og i brevet til efeserne sammenligner Paulus den kristne menighet med en «kropp», som Kristus er hodet for. (Ef 1:22, 23) Et oppslagsverk sier at denne metaforen «ikke bare får en til å tenke på en livsviktig forening med Hodet, men også på at Hodets vilje utøves gjennom kroppsdelene. De er Hans redskaper». Jesus er også hodet for, eller herskeren i, det riket som Paulus omtaler som Guds «elskede Sønns rike». – Kol 1:13 og studienote.

Han er … den førstefødte av de døde: Bibelen forteller om andre mennesker som fikk en oppstandelse før Jesus, men han var den første som ble oppreist fra døden til evig liv. Han «ble gjort levende som en ånd» (1Pe 3:18) og fikk en høyere stilling enn den han hadde hatt i himmelen før han kom til jorden. Han fikk udødelighet og uforgjengelighet, noe mennesker av kjøtt og blod ikke kan få. Jesus ble «opphøyd over himlene» og har den nest høyeste stillingen i universet, bare underlagt Jehova Gud. (He 7:26; 1Kt 15:27; Flp 2:9–11) Det var Jehova Gud selv som oppreiste ham. – Apg 3:15; 5:30; Ro 4:24; 10:9.

la alt bo i ham i fullt mål: Jesus Kristus er nøkkelpersonen i gjennomføringen av Guds hensikt, og han har den fremste stillingen i menigheten. I tillegg til «det blodet som ble utøst på torturpælen» for at menneskene skulle bli forsonet med Gud (Kol 1:20), sørger Jesus for at de kristne får all den veiledningen og undervisningen de trenger «i fullt mål». Jesus gjenspeiler dessuten Guds egenskaper til fullkommenhet, deriblant visdom. Det er ingen mangler ved Jesu eksempel og lære, så det er ikke behov for å legge til menneskelige filosofier og tradisjoner. (Kol 2:8–10) De kristne ser derfor på ham som sitt store eksempel og som den som gir dem undervisning.

forsonet med Gud: Det greske verbet katallạsso forekommer to ganger i dette verset og to ganger i 2Kt 5:18, 19. Det har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». Etter hvert fikk det betydningen «å forandre fiendskap til vennskap». Når det brukes om menneskets forhold til Gud, betyr det å gjenopprette et harmonisk og vennskapelig forhold. Paulus brukte dette verbet da han snakket om at en kvinne som hadde gått fra mannen sin, skulle «forsone seg med» ham. (1Kt 7:11) Det beslektede verbet diallạssomai forekommer i Mt 5:24. Jesus sier der at man skulle ‘slutte fred med sin bror’ før man kunne bære fram en offergave på alteret. (Se studienote til Mt 5:24.) Menneskene trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. Det førte til at menneskeheten ble fremmedgjort for Gud og kom i et fiendtlig forhold til ham, for hans normer tillater ham ikke å se gjennom fingrene med en urett handlemåte. – Ro 5:12; 8:7, 8.

Gud, som forsonet oss med seg selv: Alle mennesker trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. (Ro 5:12) Det førte til at menneskene ble fremmedgjort for Gud og kom i et fiendtlig forhold til ham, for hans normer tillater ham ikke å se gjennom fingrene med en urett handlemåte. (Ro 8:7, 8) De greske ordene for «å forsone» og «forsoning» har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». I denne sammenhengen sikter ordene til det å bytte ut et fiendtlig forhold til Gud med et vennskapelig og harmonisk forhold. Paulus viser her at Gud først forsonet «oss» (Paulus, medarbeiderne hans og alle åndssalvede kristne) med seg selv ved Kristus, det vil si ved hjelp av Kristi gjenløsningsoffer. Deretter sier Paulus at Gud «ga oss forsoningens tjeneste». – Se studienote til Ro 5:10.

forsonet en verden med seg selv: Menneskeverdenen trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. (Se studienote til 2Kt 5:18.) Gud gjør denne forsoningen mulig ved Kristus, det vil si ved hjelp av Jesu sonoffer. (Ro 5:10; 2Kt 5:21; Kol 1:21, 22) Jehova har utnevnt dem som er i forening med Kristus, til å være «ambassadører» i en fiendtlig innstilt verden og har gitt dem «forsoningens tjeneste». – 2Kt 5:18, 20.

å samle alt sammen i Kristus: Den måten Gud administrerer tingene på, består av to faser. Den første fasen går ut på å samle det i himmelen, det vil si de som skal regjere sammen med Kristus i himmelen. (Ro 8:16, 17; Ef 1:11; 1Pe 1:4) Denne fasen begynte på pinsedagen i år 33. (Apg 2:1–4) Den andre fasen går ut på å samle det på jorden, det vil si de som skal leve i paradiset på jorden som undersåtter av den himmelske regjeringen. – Joh 10:16; Åp 7:9, 10; 21:3, 4.

forsone alt annet med seg selv: Det greske verbet som her er oversatt med «forsone», har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». Etter hvert fikk det betydningen «å forandre fiendskap til vennskap». Paulus forklarer her at forsoningen skjer «ved det blodet som ble utøst på torturpælen». På grunn av Jesu utøste blod vil menneskene komme i et godt forhold til Gud. Denne forandringen gjør at forholdet mellom Gud og mennesker blir harmonisk og vennskapelig igjen. – Se studienoter til Ro 5:10; 2Kt 5:18, 19.

det på jorden og det i himmelen: Paulus omtaler her dem som blir forsonet med Gud ved hjelp av Kristi blod, som ble utøst på torturpælen. «Det i himmelen» er de salvede kristne, som er kalt til å regjere sammen med Kristus i himmelen. De «har fått det himmelske kallet» (He 3:1) og «skal herske som konger over jorden» som Kristi medarvinger i Guds rike. (Åp 5:9, 10) «Det på jorden» er mennesker som blir forsonet med Gud, og som skal leve på jorden som undersåtter av dette himmelske riket. – Sl 37:29; se studienote til Ef 1:10.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer.

er blitt forkynt blant alle mennesker under himmelen: Paulus mener ikke at det gode budskap bokstavelig talt hadde nådd ut til hvert eneste land i hele verden. Men han uttaler seg generelt om hvor langt det gode budskap hadde nådd. (Ro 1:8; Kol 1:6) Da Paulus skrev sitt brev til kolosserne, var budskapet om Riket kjent vidt og bredt både i og utenfor Romerriket. Rundt 30 år tidligere hadde de jødene og proselyttene som ble kristne på pinsedagen i år 33, tatt med seg budskapet i hvert fall så langt bort som til Partia, Elam, Media, Mesopotamia, Arabia, Lilleasia, områdene i Libya nær Kyrene, og Roma – hele den verden som var kjent for Paulus’ lesere. (Apg 2:1, 8–11, 41, 42) Det Paulus selv skriver i Romerne, kapittel 15, viser at denne uttalelsen ikke skal oppfattes bokstavelig. Der skrev han at det gode budskap ennå ikke var blitt forkynt i Spania, som da var «uberørt distrikt». – Ro 15:20, 23, 24.

hodet for kroppen, det vil si menigheten: Både i brevet til kolosserne og i brevet til efeserne sammenligner Paulus den kristne menighet med en «kropp», som Kristus er hodet for. (Ef 1:22, 23) Et oppslagsverk sier at denne metaforen «ikke bare får en til å tenke på en livsviktig forening med Hodet, men også på at Hodets vilje utøves gjennom kroppsdelene. De er Hans redskaper». Jesus er også hodet for, eller herskeren i, det riket som Paulus omtaler som Guds «elskede Sønns rike». – Kol 1:13 og studienote.

hans kropp, som er menigheten: Se studienote til Kol 1:18.

de hellige hemmelighetene: Det greske ordet mystẹrion, som her står i flertall, er oversatt med «hellig hemmelighet» 25 ganger i Ny verden-oversettelsen. Uttrykket sikter til trekk ved Guds hensikt som forblir en hemmelighet til Gud velger å åpenbare dem. De blir da fullt ut gjort kjent, men bare for dem han velger å gi forståelse. (Kol 1:25, 26) Når Guds hellige hemmeligheter først er blitt åpenbart, skal de gjøres kjent i så stor utstrekning som mulig. Det framgår av at Bibelen bruker slike ord som «forkynne», «gjøre kjent» og «åpenbaring» i forbindelse med uttrykket «den hellige hemmelighet». (1Kt 2:1; Ef 1:9; 3:3; Kol 1:25, 26; 4:3) Helt sentralt i «Guds hellige hemmelighet» er identifiseringen av Jesus Kristus som det lovte ‘avkommet’, eller Messias. (Kol 2:2; 1Mo 3:15) Men det er mange trekk ved denne hellige hemmeligheten. Den dreier seg blant annet om den rollen Jesus spiller i gjennomføringen av Guds hensikt. (Kol 4:3) Som Jesus viste her, er «de hellige hemmelighetene» knyttet til himmelens rike, eller «Guds rike», den himmelske regjeringen som har Jesus som Konge. (Mr 4:11; Lu 8:10; se studienote til Mt 3:2.) De kristne greske skrifter bruker ordet mystẹrion på en annen måte enn de gamle mysteriereligionene gjorde. Disse religionene, som ofte var basert på fruktbarhetskulter som var utbredt i det første århundre evt., lovte sine tilhengere udødelighet, direkte åpenbaring og adgang til gudene gjennom mystiske riter. Det sier seg selv at innholdet i disse hemmelighetene ikke var basert på sannhet. De som fikk være med i disse mysteriereligionene, lovte å holde hemmelighetene for seg selv og dermed la dem være innhyllet i mystikk. Dette var helt annerledes enn kristendommens hellige hemmeligheter, som åpent skulle forkynnes for andre. Når Bibelen bruker dette ordet i forbindelse med falsk gudsdyrkelse, blir det oversatt med bare «hemmelighet» i Ny verden-oversettelsen. – De tre gangene mystẹrion er oversatt med «hemmelighet», er kommentert i studienoter til 2Te 2:7; Åp 17:5, 7.

Guds visdom ... i en hellig hemmelighet: Det vil si den vise ordningen som Gud har fått i stand for å gjøre slutt på det opprøret som begynte i Eden, og for å innføre fred og enhet i hele universet. (Se Ordforklaringer: «Hellig hemmelighet».) Kunngjøringen av den ‘hellige hemmelighet’ (gresk: mystẹrion; se studienote til Mt 13:11) begynte med Jehovas profeti i 1Mo 3:15. Jehovas «hellige hemmelighet» dreier seg i første rekke om Jesus Kristus. (Ef 1:9, 10; Kol 2:2) Den innbefatter Jesu identitet som det lovte avkommet, eller Messias, og hans rolle i Guds rike (Mt 13:11); det at salvede kristne blir utvalgt – fra både jøder og hedninger – til å bli Kristi medarvinger og herske sammen med ham i Riket (Lu 22:29, 30; Ro 11:25; Ef 3:3–6; Kol 1:26, 27); det at denne menigheten, som består av 144 000 som er «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet», får del i en unik natur. (Åp 14:1, 4) Det er bare de som studerer Bibelen grundig, som kan forstå disse trekkene.

den hellige hemmelighet om sin vilje: Paulus bruker uttrykket ‘hellig hemmelighet’ flere ganger i sitt brev til efeserne. Generelt sett dreier Jehovas «hellige hemmelighet» seg om Jesus Kristus. (Kol 2:2; 4:3) Men det er mange trekk ved Guds hellige hemmelighet. De innbefatter: Jesu identitet som det lovte avkommet, eller Messias, og hans rolle i Guds hensikt. (1Mo 3:15) En himmelsk regjering, Guds messianske rike. (Mt 13:11; Mr 4:11) Menigheten av åndssalvede kristne, som Jesus er hodet for. (Ef 5:32; Kol 1:18; Åp 1:20) Den rollen som disse salvede har som Jesu medarvinger til Riket. (Lu 22:29, 30) Og det at de salvede blir valgt ut blant både jøder og ikke-jøder. – Ro 11:25; Ef 3:3–6; Kol 1:26, 27; se studienoter til Mt 13:11; 1Kt 2:7.

den hellige hemmelighet: Uttrykket ‘hellig hemmelighet’ er brukt flere ganger i Paulus’ brev til kolosserne. – Kol 1:27; 2:2; 4:3; se studienoter til Mt 13:11; 1Kt 2:7; Ef 1:9.

tidligere ordninger: Eller: «tidligere tidsaldere». – Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

moden: Eller: «fullstendig; fullkommen». – Jevnfør 1Kt 2:6 og fotnote.

Multimedia

Paulus’ brev til kolosserne
Paulus’ brev til kolosserne

Bildet viser en side av en papyruskodeks som er kjent som P46, og som antas å datere seg fra rundt år 200 evt. Kodeksen inneholder ni av Paulus’ brev, men de står ikke i den rekkefølgen som er vanlig i dagens bibler. (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne» og «Paulus’ andre brev til korinterne».) Denne siden inneholder slutten av Paulus’ brev til filipperne og begynnelsen av hans brev til de kristne i Kolossai, en by i den sørvestlige delen av Lilleasia. Den inngår i Papyrus Chester Beatty 2, som er den delen av P46 som oppbevares i Chester Beatty-biblioteket i Dublin i Irland. På bildet framheves tittelen, som lyder: «Til kolossere». Denne papyrussamlingen bekrefter at avskrivere på et tidlig tidspunkt begynte å skille bibelbøker fra hverandre ved å bruke titler.

Videointroduksjon til Kolosserne
Videointroduksjon til Kolosserne