1. Korinter 3:1–23

3  Brødre, jeg kunne ikke tale til dere som til åndelige mennesker.+ Jeg måtte tale til dere som til fysiske* mennesker, som til spedbarn+ i forbindelse med Kristus.  Jeg ga dere melk, ikke fast føde, for det tålte dere ikke ennå. Og dere tåler det ikke nå heller,+  for dere er fortsatt fysiske.+ Når det er misunnelse og konflikter blant dere,+ er dere ikke da fysiske,+ og lever dere ikke da slik som folk i verden gjør?  For når én sier: «Jeg holder meg til Paulus», og en annen: «Jeg til Apọllos»,+ er dere ikke da som alle andre mennesker?  Men hva er Apọllos? Ja, hva er Paulus? Vi er bare tjenere+ som hjalp dere til å bli troende ved at vi utførte det arbeidet Herren ga oss.*  Jeg plantet,+ Apọllos vannet,+ men det var Gud som hele tiden fikk det til å vokse.  Derfor er det slik at verken den som planter, eller den som vanner, er noe. Bare Gud er noe, han som får det til å vokse.+  Den som planter, og den som vanner, samarbeider i enhet, men hver enkelt skal få lønn etter sitt eget arbeid.+  For vi er Guds medarbeidere,+ og dere er Guds åker som blir dyrket, Guds bygning.+ 10  På grunn av den ufortjente godhet Gud har vist meg, har jeg lagt grunnvollen+ som en dyktig byggmester, men en annen bygger videre på den. Hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger på den. 11  For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det vil si Jesus Kristus.+ 12  Noen bygger på grunnvollen med gull, sølv og kostbare steiner, og noen bygger med tre, høy og halm. 13  Men det skal vise seg hva slags arbeid hver enkelt har gjort,* for dagen skal gjøre det klart. Det skal nemlig bli åpenbart ved ild,+ og ilden skal vise kvaliteten av det hver enkelt har bygd. 14  Hvis det som noen har bygd på grunnvollen, blir stående, vil han få lønn. 15  Men hvis det som noen har bygd, brenner opp, vil han erfare et stort tap. Selv skal han bli frelst, men da vil det være som gjennom ild. 16  Vet dere ikke at dere er Guds tempel,+ og at Guds ånd bor i dere?+ 17  Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham, for Guds tempel er hellig, og dere er dette templet.+ 18  Ingen må bedra seg selv. Hvis noen av dere ser på seg selv som vis i denne verdensordningen, la ham da bli ufornuftig, slik at han kan bli virkelig vis.+ 19  For denne verdens visdom er ufornuftig for Gud. Det står jo skrevet: «Han fanger de vise i deres egen list.»+ 20  Og et annet sted: «Jehova vet at de vises resonnementer er verdiløse.»+ 21  La derfor ingen skryte av mennesker. For alt tilhører dere, 22  enten det er Paulus eller Apọllos eller Kefas,+ enten det er verden eller liv eller død eller det som er nå, eller det som skal komme – alt tilhører dere. 23  Men dere tilhører Kristus,+ og Kristus tilhører Gud.

Fotnoter

Bokst.: «kjødelige».
Bokst.: «slik Herren ga hver enkelt».
El.: «Men hver enkelts arbeid skal ses tydelig».

Studienoter

melk, ikke fast føde: Melk hjelper spedbarn til å vokse og utvikle seg. På lignende måte kan nye kristne vokse og utvikle seg åndelig sett ved å hente styrke i Bibelens grunnleggende lære. (He 5:12 til 6:2) Det er nødvendig å kjenne disse grunnleggende sannhetene for å bli frelst. (1Pe 2:2) Men Paulus ønsker at de kristne i Korint skal «gå inn for å bli modne», slik han senere formaner de kristne hebreerne i Jerusalem til å gjøre. (He 6:1) Han understreker derfor hvor viktig det er å ta til seg fast føde, eller dypere åndelige sannheter.

Apollos: En jødekristen fra Alexandria som reiste fra Efesos til Korint og var til stor hjelp for dem som var blitt troende. (Apg 18:24–28; 19:1; se studienote til Apg 18:24.) Apollos «vannet» det som Paulus hadde sådd i Korint. – 1Kt 3:5, 6; se studienote til 1Kt 16:12.

tjener: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. Ordet blir brukt om Kristus (Ro 15:8), tjenere for Kristus (1Kt 3:5–7; Kol 1:23) og menighetstjenere (Flp 1:1; 1Ti 3:8) og også om hustjenere (Joh 2:5, 9) og myndighetspersoner (Ro 13:4).

en tjener: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til noen som ydmykt tjener andre. (Se studienote til Mt 20:26.) Her brukes ordet om Kristus. Jesus hadde tjent Jehova i svært lang tid før han kom til jorden. Men da han ble døpt, begynte han en ny tjeneste, som blant annet innebar at han skulle dekke syndige menneskers åndelige behov. Tjenesten innbefattet også at han skulle gi sitt liv som en løsepenge. (Mt 20:28; Lu 4:16–21) Jesus blir her omtalt som en tjener for de omskårne jødene. Han kunne vise at Gud taler sant, fordi han ved sin tjeneste oppfylte de løftene som Gud hadde gitt til jødenes forfedre. Blant disse løftene var løftet til Abraham om at alle nasjoner skulle bli velsignet gjennom hans avkom. (1Mo 22:17, 18) Jesu tjeneste skulle derfor også føre til velsignelse for dem fra nasjonene som ville «sette sitt håp» til ham. – Ro 15:9–12.

tjenere: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. (Se studienote til Mt 20:26.) I Ro 15:8 blir ordet brukt om Jesus. (Se studienote.) I dette verset (1Kt 3:5) beskriver Paulus seg selv og Apollos som tjenere som hjalp korinterne til å bli troende. I likhet med alle døpte kristne utførte de en tjeneste som dreide seg om å dekke andre menneskers åndelige behov. – Lu 4:16–21.

Jeg plantet, Apollos vannet: Paulus bruker en bondes arbeid som illustrasjon på den kristne tjeneste. Han plantet, eller sådde Rikets såkorn, i ‘åkeren’ i Korint da han forkynte det gode budskap for innbyggerne der. Apollos vannet dette såkornet og lot det få næring da han senere kom for å gi korinterne ytterligere undervisning. (Apg 18:24; 19:1) Men det var Gud som ved sin ånd fikk de nye disiplene til å vokse åndelig sett. Poenget i Paulus’ illustrasjon er at åndelig vekst ikke avhenger av noen enkeltperson. Alle er tjenere som samarbeider med hverandre som «Guds medarbeidere». (1Kt 3:9) Gud velsigner sine tjeneres uselviske, forente virksomhet, og det er han som er ansvarlig for veksten.

ett: Eller: «enige; forent». Det Jesus sier her, viser at han og hans Far er fullstendig enige om at de vil beskytte sauelignende mennesker og lede dem til evig liv. Denne hyrdegjerningen er noe Faren og Sønnen utfører i fellesskap. De har like stor omsorg for sauene og vil ikke la noen få rive dem ut av deres hånd. (Joh 10:27–29; jevnfør Ese 34:23, 24.) I Johannes’ evangelium blir enheten mellom Faren og Sønnen nevnt mange ganger – forholdet mellom dem er nært, de vil det samme, og de har samme hensikt. Det greske ordet som er gjengitt med «ett», står ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»), men i intetkjønn (som betegner «én ting»). Dette underbygger den oppfatningen at Jesus og hans Far er «ett» i handlemåte og samarbeid, ikke at de er en og samme person. (Joh 5:19; 14:9, 23) At Jesus ikke siktet til likhet med hensyn til guddommelighet, men til enhet i hensikt og handling, blir bekreftet når man sammenligner ordene her med Jesu bønn i Johannes, kapittel 17. (Joh 10:25–29; 17:2, 9–11) Dette framgår spesielt tydelig av at Jesus ber om at hans disipler må «være ett på samme måte som vi er ett». (Joh 17:11) Det må altså være snakk om samme type enhet i kapittel 10 og i kapittel 17. – Se studienoter til Joh 17:11, 21; 1Kt 3:8.

ett: Eller: «enige; forent». Jesus ba om at hans sanne disipler måtte være «ett» i den forstand at de skulle samarbeide mot samme mål, slik han og hans Far er «ett» ved at de samarbeider og har enhet i tanke. De tankene som blir uttrykt i denne bønnen, gjenspeiler Jesu ord i Joh 10:30. Der sier han at han og hans Far «er ett» i forbindelse med hvordan de tar hånd om hans disipler, hans «sauer», som hans Far har gitt ham. (Joh 10:25–30; 17:2, 9) Det greske ordet som her er gjengitt med «ett», står i intetkjønn (som betegner «én ting»), ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»). – Se studienote til Joh 10:30.

ett: Eller: «enige; forent». Jesus ba om at hans sanne disipler måtte være «ett» i den forstand at de skulle samarbeide mot samme mål, slik han og hans Far er «ett» ved at de samarbeider og har enhet i tanke. (Joh 17:22) I 1Kt 3:6–9 omtaler Paulus denne typen enhet blant de kristne i beskrivelsen av hvordan de samarbeider med hverandre og med Gud. – Se 1Kt 3:8 og studienoter til Joh 10:30; 17:11.

samarbeider i enhet: Eller: «har samme mål». Bokstavelig: «er ett». Paulus beskriver her hvor forent de kristne er i sitt samarbeid med hverandre og med Gud. (1Kt 3:9) Det greske ordet for «ett» som er brukt her, står i intetkjønn (som betegner «én ting»), ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»). Paulus sikter altså til det å være «ett» i den forstand at man er forent i handlemåte og samarbeid. – Se studienoter til Joh 10:30; 17:11, 21, der det greske ordet for «ett» blir brukt på lignende måte.

Jeg plantet, Apollos vannet: Paulus bruker en bondes arbeid som illustrasjon på den kristne tjeneste. Han plantet, eller sådde Rikets såkorn, i ‘åkeren’ i Korint da han forkynte det gode budskap for innbyggerne der. Apollos vannet dette såkornet og lot det få næring da han senere kom for å gi korinterne ytterligere undervisning. (Apg 18:24; 19:1) Men det var Gud som ved sin ånd fikk de nye disiplene til å vokse åndelig sett. Poenget i Paulus’ illustrasjon er at åndelig vekst ikke avhenger av noen enkeltperson. Alle er tjenere som samarbeider med hverandre som «Guds medarbeidere». (1Kt 3:9) Gud velsigner sine tjeneres uselviske, forente virksomhet, og det er han som er ansvarlig for veksten.

Priska og Akvilas: Dette trofaste ekteparet hadde forlatt Roma da keiser Claudius forviste alle jødene derfra en gang i år 49 eller i begynnelsen av år 50. Claudius døde i år 54, og da Paulus skrev sitt brev til de kristne i Roma, omkring år 56, hadde Priska og Akvilas flyttet tilbake dit. (Se studienote til Apg 18:2.) Paulus omtaler dem som sine medarbeidere. Det greske ordet for «medarbeider», synergọs, står tolv ganger i De kristne greske skrifter, for det meste i de brevene Paulus skrev. (Ro 16:9, 21; Flp 2:25; 4:3; Kol 4:11; Flm 1, 24) Det er verdt å merke seg at Paulus i 1Kt 3:9 sier: «Vi er Guds medarbeidere.»

Jeg plantet, Apollos vannet: Paulus bruker en bondes arbeid som illustrasjon på den kristne tjeneste. Han plantet, eller sådde Rikets såkorn, i ‘åkeren’ i Korint da han forkynte det gode budskap for innbyggerne der. Apollos vannet dette såkornet og lot det få næring da han senere kom for å gi korinterne ytterligere undervisning. (Apg 18:24; 19:1) Men det var Gud som ved sin ånd fikk de nye disiplene til å vokse åndelig sett. Poenget i Paulus’ illustrasjon er at åndelig vekst ikke avhenger av noen enkeltperson. Alle er tjenere som samarbeider med hverandre som «Guds medarbeidere». (1Kt 3:9) Gud velsigner sine tjeneres uselviske, forente virksomhet, og det er han som er ansvarlig for veksten.

dere er Guds tempel: Dette er ett av flere steder i Bibelen der mennesker blir sammenlignet med et tempel. Jesus brukte en slik sammenligning om seg selv i Joh 2:19, og Skriftene forutsa at han skulle være «hovedhjørnesteinen» i et slikt åndelig byggverk. (Sl 118:22; Jes 28:16, 17; Apg 4:10, 11) Det greske verbet som er brukt i uttrykket «dere er», står i flertall, noe som viser at hele menigheten utgjør «Guds tempel», der Gud bor ved sin ånd. Disse salvede kristne som tjener som underprester, er «Guds bygning» (1Kt 3:9; se studienote), og vers 17 understreker at dette åndelige templet er hellig, og kommer med en advarsel til alle som vil prøve å gjøre det urent. I Ef 2:20–22 og 1Pe 2:6, 7 bruker Paulus og Peter lignende sammenligninger om Jesus og hans disipler.

Guds medarbeidere: Det greske ordet for «medarbeider», synergọs, står over ti ganger i De kristne greske skrifter, for det meste i de brevene Paulus skrev. Det blir brukt om dem som samarbeidet om å utbre det gode budskap. (Ro 16:9, 21; 2Kt 1:24; 8:23; Flp 2:25; 4:3; Kol 4:11; Flm 1, 24) Her fokuserer Paulus på at kristne tjenere har det store privilegiet å få være «Guds medarbeidere». (Se studienote til 1Kt 3:6.) Han kommer også inn på denne tanken i 2Kt 6:1, der han bruker et beslektet ord for «medarbeidere». – 2Kt 5:20; se studienote til Ro 16:3.

dere er Guds åker som blir dyrket: Det var Gud, ikke Paulus, som var den sanne og rettmessige eieren av den åkeren som besto av kristne i vekst. Alt det arbeidet Paulus og Apollos gjorde, ville ha vært til ingen nytte hvis ikke Gud hadde velsignet det ved sin ånd. (Se studienote til 1Kt 3:6.) Det ordet som er gjengitt med «åker som blir dyrket» (gresk: geọrgion), forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Selv om Korints økonomi hovedsakelig var basert på handel, var området kjent for å være fruktbart. I tillegg til denne illustrasjonen basert på jordbruk introduserer Paulus en annen illustrasjon i dette verset, nemlig en som er basert på byggearbeid. (Se studienoten til Guds bygning i dette verset.) Paulus appellerer til forskjellige medlemmer av menigheten, ettersom byggearbeid og jordbruk var to vanlige aktiviteter i oldtidens verden.

Guds bygning: Paulus sammenligner her den kristne menighet med en bygning. I det neste verset sammenligner han seg selv med en byggmester som samarbeider med Gud i et åndelig byggearbeid for å frambringe kristne disipler som har solide egenskaper. (1Kt 3:10–15) I 1Kt 3:16 (se studienote) omtaler Paulus menigheten som «Guds tempel». I Ef 2:21, 22 blir menigheten kalt «et hellig tempel» der Gud kan bo «ved sin ånd». Det betyr at Gud bruker sin hellige ånd, sin usynlige, virksomme kraft, til å motivere menighetens medlemmer, til å holde dem oppe og til å hjelpe dem til å utvikle åndens frukt. (Ga 5:22, 23) Apostelen Peter bruker en lignende sammenligning når han kaller disiplene «levende steiner». (1Pe 2:5) Apostlene og profetene sammenlignes med grunnvollen, og Jesus er «grunnhjørnesteinen». – Ef 2:20.

sønnen til snekkeren: Det greske ordet tẹkton, som blir oversatt med «snekker», er en generell betegnelse på en hvilken som helst type håndverker eller kunsthåndverker. Når det sikter til en som arbeider i tre, kan det bety en som er i byggfaget, en som lager møbler, eller en som lager andre gjenstander i tre. Justinus martyr, som levde på 100-tallet evt., skrev om Jesus: «Da han var blant menneskene, arbeidet han som snekker, som en som laget ploger og åk.» Tidlige bibeloversettelser på gamle språk støtter også tanken om at det dreier seg om en som arbeidet i tre. Jesus var kjent både som «sønnen til snekkeren» og som «snekkeren». (Mr 6:3) Jesus lærte tydeligvis snekkerfaget av sin adoptivfar, Josef. Gutter begynte vanligvis som håndverkslærlinger når de var mellom 12 og 15 år, og læretiden varte i flere år.

snekkeren: Det at Jesus var kjent både som «snekkeren» og som «sønnen til snekkeren», gir oss et visst innblikk i Jesu liv mellom hans besøk i templet som tolvåring og starten på hans tjeneste. (Se studienote til Mt 13:55.) Beretningene i Matteus og Markus utfyller hverandre.

en dyktig byggmester: Eller: «en klok arbeidsleder». Generelt sett var «en ... byggmester» (gresk: arkhitẹkton, som bokstavelig kan gjengis med «en sjefhåndverker») en som hadde ansvaret for byggingen, og som arbeidet på byggeplassen. Han ansatte håndverkerne og førte tilsyn med arbeidet deres. I dette verset sammenligner Paulus seg selv med en byggmester som samarbeider med Gud i et åndelig byggearbeid for å frambringe kristne disipler som har solide egenskaper. (1Kt 3:9–16) I De kristne greske skrifter er dette ordet brukt bare her. Det beslektede greske ordet tẹkton blir gjengitt med «snekker» og blir brukt om Jesus og hans adoptivfar, Josef. – Se studienoter til Mt 13:55; Mr 6:3.

gull, sølv og kostbare steiner ... tre, høy og halm: Paulus oppfordret de kristne i Korint som fulgte opp forkynnelsesarbeidet hans, til å gi de nye disiplene god undervisning og hjelpe dem til å bygge opp kristne egenskaper hos seg selv. (1Kt 3:6) For å illustrere dette poenget nevnte han det å bygge med gode, holdbare, brannsikre materialer som en kontrast til det å bygge noe provisorisk med brennbare materialer. I en rik, men sammensatt by som Korint var det helt sikkert mange bygninger av begge typer. Byen hadde imponerende templer bygd med store, kostbare steinblokker, kanskje med utsmykninger i gull og sølv. Disse holdbare byggverkene sto antagelig i nærheten av stråtekte skur og markedsboder med bindingsverk av ubehandlede trematerialer. I det billedlige byggearbeidet står gullet, sølvet og de kostbare steinene for slike egenskaper som sterk tro, visdom, åndelig vurderingsevne, lojalitet, kjærlighet til Jehova og verdsettelse av hans lover. En kristen er nødt til å ha slike egenskaper for å kunne ha et sterkt forhold til Jehova Gud og stå fast under trosprøver.

vil det være som gjennom ild: En kristen forkynner må bruke brannsikre materialer for å bygge opp kristne egenskaper hos den nye, det vil si hjelpe ham til å utvikle egenskaper som vil tåle trosprøver. (1Kt 3:10–14) Hvis han ikke utfører arbeidet på den måten han har fått beskjed om, vil han kanskje oppleve at det billedlige byggverket «brenner opp» hvis det blir utsatt for en ildprøve. (Mt 28:19, 20; Ro 2:21, 22; 1Ti 4:16; 2Ti 2:15; 4:2) Det kan også være smertefullt for ham selv, som om han mister alt han eier, i en brann og bare med nød og neppe berger livet. Paulus bruker ordet «ild» i billedlig betydning, i likhet med andre av oldtidens greskspråklige skribenter som brukte uttrykket «gjennom ild» som en metafor for å overbringe den tanken at noen så vidt kom seg igjennom en prøvelse eller en vanskelig situasjon.

Guds bygning: Paulus sammenligner her den kristne menighet med en bygning. I det neste verset sammenligner han seg selv med en byggmester som samarbeider med Gud i et åndelig byggearbeid for å frambringe kristne disipler som har solide egenskaper. (1Kt 3:10–15) I 1Kt 3:16 (se studienote) omtaler Paulus menigheten som «Guds tempel». I Ef 2:21, 22 blir menigheten kalt «et hellig tempel» der Gud kan bo «ved sin ånd». Det betyr at Gud bruker sin hellige ånd, sin usynlige, virksomme kraft, til å motivere menighetens medlemmer, til å holde dem oppe og til å hjelpe dem til å utvikle åndens frukt. (Ga 5:22, 23) Apostelen Peter bruker en lignende sammenligning når han kaller disiplene «levende steiner». (1Pe 2:5) Apostlene og profetene sammenlignes med grunnvollen, og Jesus er «grunnhjørnesteinen». – Ef 2:20.

dere er Guds tempel: Dette er ett av flere steder i Bibelen der mennesker blir sammenlignet med et tempel. Jesus brukte en slik sammenligning om seg selv i Joh 2:19, og Skriftene forutsa at han skulle være «hovedhjørnesteinen» i et slikt åndelig byggverk. (Sl 118:22; Jes 28:16, 17; Apg 4:10, 11) Det greske verbet som er brukt i uttrykket «dere er», står i flertall, noe som viser at hele menigheten utgjør «Guds tempel», der Gud bor ved sin ånd. Disse salvede kristne som tjener som underprester, er «Guds bygning» (1Kt 3:9; se studienote), og vers 17 understreker at dette åndelige templet er hellig, og kommer med en advarsel til alle som vil prøve å gjøre det urent. I Ef 2:20–22 og 1Pe 2:6, 7 bruker Paulus og Peter lignende sammenligninger om Jesus og hans disipler.

denne verdensordningen: Grunnbetydningen av det greske ordet aiọn er «tidsalder». Dette ordet kan betegne de forholdene eller trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Her sikter det til det som 2Ti 4:10 kaller «den nåværende verdensordningen», det vil si de forholdene som rår i verden generelt.

denne verdensordningen: Se studienote til 1Kt 1:20.

Det står jo skrevet: Paulus siterer her temanitten Elifas. Da Elifas sa at «han [det vil si Gud] fanger de vise i deres egen list», anvendte han dette feilaktig på Job. (Job 4:1; 5:13) Paulus sa seg ikke enig i alt Elifas sa, for mye av det var enten usant eller ble anvendt feil. (Job 42:7) Men Elifas’ uttalelse i Job 5:13 gjenspeiler en generell observasjon som ligner på tanker som blir uttrykt andre steder i Bibelen. (Sl 10:2; sammenlign Job 5:17 med Sl 94:12.) Under inspirasjon siterer Paulus disse ordene for å vise at menneskers visdom overhodet ikke kan måle seg med Guds visdom.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 94:11 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C1 og C2.

Kefas: Et av navnene til apostelen Simon Peter. Da Jesus møtte Simon for første gang, ga han ham det semittiske navnet Kefas (gresk: Kefạs). Navnet kan være beslektet med det hebraiske substantivet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. I Joh 1:42 forklarer Johannes at navnet «blir oversatt ‘Peter’» (Pẹtros, et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein»). Navnet Kefas forekommer bare i Joh 1:42 og i to av Paulus’ brev, nemlig 1. Korinter og Galaterne. – 1Kt 1:12; 3:22; 9:5; 15:5; Ga 1:18; 2:9, 11, 14; se studienoter til Mt 10:2; Joh 1:42.

Multimedia