Kana: Sannsynligvis fra det hebraiske ordet qanẹh, «rør; siv». Kana kan derfor bety «sted med rør (siv)». Det er bare Johannes som nevner denne byen, og han kaller den alltid Kana i Galilea (Joh 2:11; 4:46; 21:2), sannsynligvis for å skille den fra Kanah (hebraisk: Qanạh) i Asjers stammes område. (Jos 19:24, 28) Mange forskere mener at Kana lå der Khirbet Qana ligger i dag. Der finnes det ruiner av en gammel landsby på en høyde ved den nordlige enden av Bet Netofa-dalen (al-Battuf-sletten), cirka 13 km nord for Nasaret. På arabisk blir stedet fortsatt kalt Qana al-Jelil, som svarer til «Kana i Galilea». I et myrlendt sletteområde i nærheten vokser det mye siv, så navnet Kana passer godt. Man har funnet rester av gamle cisterner og det man mener er ruiner av en gammel synagoge (datert til slutten av det første århundre eller til det andre århundre evt.). Det er også funnet potteskår og mynter som man mener stammer fra det første århundre evt. Byen blir ifølge kirketradisjon identifisert med Kafr Kanna, en by som ligger 6,5 km nordøst for Nasaret, muligens fordi den er lett tilgjengelig for pilegrimer fra Nasaret. Men språklig sett ser det ikke ut til at dette stedet kan knyttes til det Kana i Galilea som er nevnt i Bibelen.

Kvinne: Jesus tiltalte ikke bare moren sin på denne måten, men også andre kvinner (Joh 4:21, bokst.: «Tro meg, kvinne»), og det var tydeligvis en høflig tiltaleform i mange sammenhenger. (Mt 15:28, bokst.: «Kvinne, du har stor tro.») Det ble ikke oppfattet som frekt, uvennlig eller respektløst på noen måte. Både engler og den oppstandne Jesus brukte denne tiltaleformen da de henvendte seg til Maria Magdalena da hun sto og gråt ved Jesu grav. (Joh 20:13, 15, bokst.: «Kvinne, hvorfor gråter du?») De ville selvfølgelig ikke ha brukt harde eller respektløse ord i en slik situasjon. Da Jesus hang på pælen, tiltalte han moren sin på samme måte da han av kjærlighet overlot omsorgen for henne til apostelen Johannes, som han var spesielt glad i. (Joh 19:26, bokst.: «Kvinne, se! Din sønn!») Jesus ordnet med dette fordi man ifølge Skriftene var forpliktet til å ære sin far og sin mor. (2Mo 20:12; 5Mo 5:16; Mt 15:4) Flere oppslagsverk bekrefter at det å bruke ordet «kvinne» som tiltaleform kunne vitne om respekt og hengivenhet.

hva har dette med meg og deg å gjøre?: Da Maria sa til Jesus: «De har ikke mer vin» (Joh 2:3), mente hun uten tvil at han burde gjøre noe med situasjonen. Dette er bemerkelsesverdig, for Jesus hadde ikke utført noen mirakler ennå. Det semittiske idiomet Jesus svarte med, som bokstavelig betyr «hva for meg og for deg?», uttrykker i bunn og grunn en innvending og må forstås ut fra sammenhengen. Noen ganger uttrykker det fiendtlighet og avvisning (Mt 8:29; Mr 1:24; 5:7; Lu 4:34; 8:28), men i dette tilfellet ser det ut til å være en mild innvending. (Eksempler på at dette idiomet blir brukt på en mild måte, finnes i De hebraiske skrifter, for eksempel i 2Sa 16:9, 10 og 1Kg 17:18, fotn.) Grunnen til at Jesus nølte, framgår av det han sier videre: Min time er ennå ikke kommet. Men Jesu svar på Marias forslag må ha fortalt henne at han ikke var uvillig til å hjelpe, noe hennes reaksjon i vers 5 viser.

væskemål: Mange bibelkommentatorer mener at det væskemålet som er nevnt her (gresk: metretẹs), tilsvarer det hebraiske hulmålet bat. Basert på arkeologiske funn av skår fra krukker med påskriften «bat» skrevet med gammelhebraiske bokstaver anslår noen bibelkommentatorer at en bat var på cirka 22 liter. (1Kg 7:26; Esr 7:22; Ese 45:14) I så fall rommet hver av vannkrukkene mellom 44 og 66 liter, og de seks krukkene til sammen kunne da inneholde cirka 260 til 390 liter. Men andre bibelkommentatorer mener at det her siktes til et større gresk væskemål (opptil 40 liter).​ – Se Tillegg B14.

som det første av sine mirakler: Bokstavelig: «som begynnelsen på sine tegn». Det at Jesus gjorde vann om til god vin, var hans første mirakel, eller tegn. Det er bare Johannes som forteller om denne hendelsen.

Påsken: Sikter tydeligvis til påsken i år 32, den tredje påsken under Jesu tjeneste på jorden. – Se studienoter til Joh 2:13; 5:1; 11:55 og Tillegg A7.

påske: Jesus begynte sitt forkynnelsesarbeid etter at han var blitt døpt om høsten i år 29 evt., så denne omtalen av en påske tidlig i hans tjeneste må sikte til den påsken som ble feiret om våren i år 30 evt. (Se studienote til Lu 3:1 og Tillegg A7.) En sammenligning av de fire evangelieberetningene viser at det ble feiret fire påskehøytider i løpet av Jesu tjeneste på jorden, og man kan derfor trekke den konklusjon at hans tjeneste varte i tre og et halvt år. Matteus, Markus og Lukas (ofte kalt de synoptiske evangeliene) nevner bare den siste påsken, den påsken da Jesus døde. Johannes’ beretning nevner konkret tre påskehøytider (Joh 2:13; 6:4; 11:55), og det siktes høyst sannsynlig til en fjerde påske med uttrykket «en av jødenes høytider» i Joh 5:1. Dette eksemplet understreker verdien av å sammenligne evangelieberetningene for å få et mer fullstendig bilde av Jesu liv. – Se studienoter til Joh 5:1; 6:4; 11:55.

en av jødenes høytider: Selv om Johannes ikke nevner konkret hvilken høytid det er snakk om, er det gode grunner til å tro at det dreier seg om påsken i år 31. Johannes’ beretning er stort sett kronologisk. I sammenhengen nevnes denne høytiden kort etter at Jesus hadde sagt at det var «fire måneder til høsten». (Joh 4:35) Høsttiden, spesielt bygghøsten, begynte ved påsketider (14. nisan). Det ser derfor ut til at Jesus kom med denne uttalelsen cirka fire måneder før dette, omkring måneden kislev (november/desember). To andre høytider, innvielseshøytiden og purim, ble feiret i perioden mellom kislev og nisan. Men disse høytidene krevde ikke at israelittene dro opp til Jerusalem. Ut fra sammenhengen virker det derfor mest sannsynlig at det var påsken som var den «av jødenes høytider» som krevde at Jesus var til stede i Jerusalem, i samsvar med Guds lov til Israel. (5Mo 16:16) Johannes tar riktignok med bare noen få hendelser før han nevner den neste påsken (Joh 6:4), men som oversikten i Tillegg A7 viser, er Johannes’ beretning om den første delen av Jesu tjeneste kortfattet, og mange av de hendelsene som allerede er nevnt av de tre andre evangelieskribentene, er ikke tatt med i hans beretning. Den omfattende virksomheten som de tre andre evangeliene forteller om, støtter den konklusjonen at det var en påske mellom den påskehøytiden som er nevnt i Joh 2:13, og den som er nevnt i Joh 6:4. – Se Tillegg A7 og studienote til Joh 2:13.

påske: Det vil si påsken i år 33, etter alt å dømme den fjerde påsken som er nevnt i Johannes’ evangelium. – Se studienoter til Joh 2:13; 5:1; 6:4.

det 15. året av keiser Tiberius’ regjeringstid: Keiser Augustus døde den 17. august år 14 evt. (etter den gregorianske kalender). Den 15. september lot Tiberius det romerske senatet utrope ham til keiser. Hvis man regnet regjeringstiden fra Augustus døde, strakte Tiberius’ 15. regjeringsår seg fra august i år 28 til august i år 29. Hvis regjeringstiden ble regnet fra han formelt ble utropt til keiser, strakte det 15. året seg fra september i år 28 til september i år 29. Johannes begynte tydeligvis sin tjeneste om våren i år 29, som er innenfor det 15. året av keiser Tiberius’ regjeringstid. I Tiberius’ 15. år var Johannes rundt 30 år, som var den alderen da de levittiske prestene begynte sin tjeneste ved templet. (4Mo 4:2, 3) Da Jesus ble døpt av Johannes og «begynte sin tjeneste», var også han «omkring 30 år», ifølge Lu 3:21–23. Jesus døde i vårmåneden nisan, så hans tjeneste, som strakte seg over tre og et halvt år, begynte etter alt å dømme om høsten, omkring måneden etanim (september/oktober). Johannes var sannsynligvis seks måneder eldre enn Jesus og begynte tydeligvis sin tjeneste seks måneder før Jesus. (Lu, kap. 1) Det er derfor rimelig å anta at Johannes begynte sin tjeneste om våren i år 29. – Se studienoter til Lu 3:23; Joh 2:13.

templet: Sikter sannsynligvis til den delen av tempelområdet som ble kalt hedningenes forgård. – Se Tillegg B11.

dem som solgte kveg, sauer og duer: Ifølge Guds lov måtte israelittene bære fram ofre i templet, og de tilreisende trengte mat under oppholdet i Jerusalem. Noen israelitter måtte reise langt for å komme dit, så Loven sa at de kunne selge avlingen sin og dyrene sine, ta med seg pengene til Jerusalem og kjøpe slike offerdyr som kveg, sauer, geiter og duer og andre ting de trengte mens de var i byen. (5Mo 14:23–26) Etter hvert etablerte kjøpmenn forretningsvirksomhet inne på tempelområdet, der de solgte dyr og fugler som skulle brukes som offerdyr. (Se studienoten til templet i dette verset.) Noen av kjøpmennene svindlet sannsynligvis folk ved å ta for mye betalt.

pengevekslerne: Mange forskjellige mynter var i bruk, men det ser ut til at bare én type mynt kunne brukes til å betale den årlige tempelskatten og til å kjøpe offerdyr. Jøder som reiste til Jerusalem, måtte derfor veksle den valutaen de hadde med seg, i penger som ble godtatt ved templet. Jesus mente tydeligvis at de gebyrene pengevekslerne tok, var urimelig høye, og at de i bunn og grunn drev med pengeutpressing.

en pisk av tau: Det greske ordet for «tau» (skhoinịon) kan betegne et tau som er laget av siv, rør eller andre materialer. Da Jesus brukte en pisk av tau til å jage ‘sauene og kveget ut av templet’, ville de som solgte disse dyrene, naturligvis følge etter dem ut fra tempelområdet. I det neste verset, der Jesus jaget ut dem som solgte duer, ved det han sa, er ikke pisken nevnt, noe som tyder på at han ikke brukte pisken på selgerne. Resultatet var uansett at de som utnyttet den sanne tilbedelse kommersielt, ble tvunget bort fra tempelområdet.

jaget dem alle ut av templet sammen med sauene og kveget: Mens Jesus var på jorden, renset han templet i Jerusalem to ganger for handelsvirksomhet. Det som er beskrevet her, er den første gangen. Dette skjedde i forbindelse med påsken i år 30 evt. og Jesu første besøk i Jerusalem som Guds salvede Sønn. (Se Tillegg A7.) Den 10. nisan i år 33 evt. renset Jesus templet for andre gang. Denne hendelsen står det om i Matteus (21:12, 13), Markus (11:15–18) og Lukas (19:45, 46). – Se Tillegg A7.

pengevekslernes: Se studienote til Mt 21:12.

en markedsplass: Eller: «et hus for handel; et sted der man driver forretning». Det greske uttrykket oikon emporịou, som er oversatt med «en markedsplass», betyr «et sted med kommersiell virksomhet; en handelsplass». Det forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Salget av offerdyr på tempelområdet var en av de viktigste inntektskildene for overpresten Annas og hans mektige og velstående familie.

Brennende iver for ditt hus: I denne sammenhengen uttrykker det greske ordet (zẹlos) som her er oversatt med «brennende iver», et intenst, positivt og glødende engasjement. Det skriftstedet som disiplene husket, var Sl 69:9. Der kan det tilsvarende hebraiske substantivet (qinʼạh) som er oversatt med «brennende iver», romme tanken om «å kreve udelt hengivenhet; å ikke tolerere noen rivalisering». Da Jesus så all den handelsvirksomheten som foregikk på tempelområdet, ble han med god grunn sint, og hans brennende iver drev ham til handling.

Riv ned dette templet, og på tre dager skal jeg reise det opp: Det er bare Johannes som forteller om det Jesus sa her. Jødene trodde han snakket om Herodes’ tempel. Under rettssaken mot Jesus siterte motstanderne hans disse ordene, men forvrengte meningen. (Mt 26:61; 27:40; Mr 14:58) Som det framgår av Joh 2:21, brukte Jesus billedspråk – han sammenlignet det at han skulle dø og bli oppreist, med det at et tempel kunne rives ned og gjenoppbygges. Selv om Jesus sa: ‘Jeg skal reise det opp’, viser Bibelen tydelig at det var Gud som oppreiste ham. (Apg 10:40; Ro 8:11; He 13:20) Etter at Jesus ble drept og oppreist på den tredje dagen (Mt 16:21; Lu 24:7, 21, 46), fikk han en annen kropp, ikke en som var laget med menneskehender, lik templet i Jerusalem, men en åndelig kropp som hans Far laget til ham. (Apg 2:24; 1Pe 3:18) I Bibelen er det ikke uvanlig at ordet «tempel» brukes i billedlig betydning om mennesker. Det var forutsagt at Messias skulle være «hovedhjørnesteinen» (Sl 118:22; Jes 28:16, 17; Apg 4:10, 11), og Paulus og Peter brukte lignende sammenligninger om Jesus og disiplene hans i 1Kt 3:16, 17; 6:19; Ef 2:20; 1Pe 2:6, 7.

Det har tatt 46 år å bygge dette templet: Jødene siktet her til den ombyggingen av templet som kong Herodes sto bak. Det første templet i Jerusalem, som ble bygd av Salomo, ble ødelagt av babylonerne i 607 fvt. Det ble gjenoppbygd under ledelse av Serubabel etter fangenskapet i Babylon. (Esr 6:13–15; Hag 2:2–4) Ifølge Josefus (Jewish Antiquities, XV, 380 [xi, 1]) startet Herodes sitt byggeprosjekt i sitt 18. regjeringsår. Hvis man regner hans regjeringstid på samme måte som jødene hadde regnet sine kongers regjeringstid, kan dette ha vært år 18/17 fvt. I virkeligheten fortsatte arbeidet på templet med flere utvidelser helt til seks år før det ble ødelagt i år 70 evt.

det templet han snakket om, var hans kropp: Det apostelen Johannes sier her, viser at Jesus brukte billedspråk. Han sammenlignet det at han skulle dø og bli oppreist, med det at en bygning kunne rives ned og gjenoppbygges.

han visste selv hva som bodde i hvert menneske: Jesus kunne oppfatte hvordan mennesker tenkte og resonnerte, og hvilke motiver de hadde. Dette var forutsagt av profeten Jesaja, som sa om Messias: «Jehovas ånd skal hvile over ham», så han skulle ikke «dømme bare etter det hans øyne ser». – Jes 11:2, 3; Mt 9:4; se studienote til Mr 2:8.

skjønte: Bokstavelig: «visste ved sin ånd». Her sikter det greske ordet pneuma tydeligvis til Jesu oppfatningsevner. Jes 11:2, 3 sier om Messias: «Jehovas ånd skal hvile over ham», så han skulle ikke «dømme bare etter det hans øyne ser». Som følge av dette kunne Jesus oppfatte hvordan andre tenkte og resonnerte, og hvilke motiver de hadde. – Joh 2:24, 25.