1. Timoteus 3:1–16

3  Denne uttalelsen er pålitelig: Hvis en mann har som mål å bli tilsynsmann,+ er det en god gjerning han ønsker seg.  En tilsynsmann skal derfor være en som det ikke er noe å utsette på.+ Han skal være én kvinnes mann, moderat i sine vaner, sunn i sinnet,+ ordentlig, gjestfri,+ kvalifisert til å undervise,+  ikke en dranker,+ ikke voldelig, men rimelig,+ ikke diskusjonslysten+ og ikke glad i penger.+  Han skal være en som leder familien sin på en god måte, og barna hans skal være lydige og respektfulle.+  (For hvis en mann ikke klarer å lede sin egen familie, hvordan skal han da kunne ta seg av Guds menighet?)  Han skal ikke være en som nettopp er blitt troende,+ for da kan han bli oppblåst av stolthet og komme under samme dom som Djevelen.  Dessuten skal han ha godt ord på seg blant utenforstående,+ så han ikke blir utsatt for kritikk* og går i en av Djevelens feller.  På samme måte skal menighetstjenere+ være seriøse, ikke tale med to tunger, ikke drikke for mye vin og ikke være griske etter uærlig fortjeneste.+  De skal være slike som holder seg til troens hellige hemmelighet med en ren samvittighet.+ 10  Men la dem først bli prøvd så man kan se om de er kvalifisert. Deretter kan de bli satt til å være tjenere, hvis det ikke er noe å anklage dem for.+ 11  På samme måte skal kvinner være seriøse, ikke baktalende,+ moderate i sine vaner og trofaste i alt.+ 12  Menighetstjenere skal være menn som har én kone, og som leder barna sine og familien* sin på en god måte. 13  For menn som utfører sin tjeneste godt, får et godt omdømme og kan snakke med stor frimodighet om troen på Kristus Jesus. 14  Jeg håper å komme til deg snart, men jeg skriver dette til deg 15  for at du, hvis jeg blir forsinket, skal vite hvordan du bør oppføre deg i Guds husstand,+ som er den levende Guds menighet, en søyle og støtte for sannheten. 16  Ja, denne gudhengivenhetens hellige hemmelighet er unektelig stor: ‘Han ble gjort kjent som menneske,+ ble erklært rettferdig som* ånd,+ viste seg for engler,+ ble forkynt blant nasjoner,+ ble trodd i verden+ og ble tatt opp i herlighet.’+

Fotnoter

El.: «blir vanæret».
El.: «husstanden».
Bokst.: «i».

Studienoter

Vi er ikke herrer over deres tro: Paulus hadde tillit til at hans trosfeller var trofaste kristne som ønsket å gjøre det som var riktig. Det var deres tro som gjorde at de sto støtt, ikke Paulus eller noe annet menneske. Det greske ordet som er gjengitt med ‘er herrer over’ (kyrieuo), kan ha betydningsnyansen å være dominerende eller diktatorisk. Peter brukte et beslektet ord da han formante de eldste til å «ikke herske over dem som er Guds eiendom». (1Pe 5:2, 3) Paulus forsto at selv om han hadde en viss myndighet som apostel, hadde han ikke rett til å utøve den på en dominerende måte. Ved å si at han og andre var medarbeidere som vil bidra til deres glede, viste Paulus dessuten at han og de han samarbeidet med, ikke så på seg selv som overordnede, men som tjenere som gjorde alt de kunne for å hjelpe korinterne til å tjene Jehova med glede.

Denne uttalelsen er pålitelig: Noen mener at den greske formuleringen som er brukt her, sikter til det Paulus har nevnt tidligere (1Ti 2:15), men uttrykket «denne uttalelsen» passer bedre på det som sies videre. Paulus understreker tydeligvis at det han nå skal si om å ha som mål å bli tilsynsmann, er spesielt viktig og verdt å merke seg.

har som mål: Det greske verbet som er brukt her, betyr bokstavelig «strekker seg etter», noe som viser at en mann må gjøre seg store anstrengelser for å bli kvalifisert til å bli tilsynsmann. I de neste versene nevner Paulus en rekke egenskaper som ufullkomne menn kan utvikle hvis de går oppriktig inn for det. (1Ti 3:2–10, 12, 13) Det er selvfølgelig ikke bare utnevnte menn som må ha disse egenskapene – dette er noe som gjelder alle kristne. – Se også Ro 12:3, 18; Flp 4:5; 1Ti 3:11; Tit 2:3–5; He 13:5; 1Pe 2:12; 4:9.

å bli tilsynsmann: En tilsynsmann har som ansvar å ta vare på og beskytte trosfeller som han er betrodd omsorgen for. (Se Ordforklaringer: «Tilsynsmann».) Han må derfor være en åndelig moden mann som har de egenskapene som Paulus nevner i de neste versene. Selv om det greske ordet Paulus bruker, kan gjengis med «tilsynsoppgave» (eller: «tilsynsembete») (Apg 1:20), er ikke tanken her at en tilsynsmann har en stilling som hever ham over hans brødre og søstre. Paulus sa til de kristne i Korint: «Vi er ikke herrer over deres tro, men medarbeidere som vil bidra til deres glede.» – 2Kt 1:24 og studienote; 1Pe 5:1–3.

en god gjerning: En tilsynsmanns gjerning blir beskrevet som god, det vil si verdifull og nyttig, men det er like fullt snakk om en gjerning. Et oppslagsverk sier: «Adjektivet [kalọs, «god»] beskriver det verdifulle, substantivet [ẹrgon, «gjerning; arbeid»] det krevende ved gjerningen.» En tilsynsmann må derfor være uselvisk – villig til å ofre noe og til å arbeide hardt til beste for andre.

Vær gjestfrie: Eller: «Følg gjestfrihetens vei.» Det greske ordet for «å følge ... vei» kan bokstavelig gjengis med «å skynde seg; å løpe». Paulus bruker her ordet for å oppmuntre de kristne til ikke bare å være gjestfrie når de blir bedt om det. Han vil at de skal være på utkikk etter muligheter til å være gjestfrie, at de stadig skal ta initiativet til det. Det greske ordet for «gjestfrihet», filoksenịa, betyr bokstavelig «kjærlighet til (eller vennlighet mot) fremmede». Dette viser at man skal være gjestfri mot flere enn sine nærmeste venner. Paulus bruker dette ordet også i He 13:2, der han etter alt å dømme hentyder til beretningene i 1. Mosebok, kapitlene 18 og 19, om Abraham og Lot. Da disse mennene viste gjestfrihet mot fremmede, førte det til at de fikk det privilegiet å ha engler som gjester uten at de visste det. I 1Mo 18:1–8 står det at Abraham løp og skyndte seg for å ta hånd om gjestene sine. Det beslektede adjektivet filọksenos forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter i andre sammenhenger der det også oppfordres til gjestfrihet. – 1Ti 3:2; Tit 1:8; 1Pe 4:9.

holde nøye fast ved det pålitelige ord: En eldste må holde seg til Guds ord ved den måten han underviser på, og den måten han lever på. Når han underviser menigheten, baserer han seg ikke på sine egne meninger og erfaringer og stoler ikke på sine egne evner som taler. Nei, han støtter seg til «det pålitelige ord», eller «det pålitelige budskap», som finnes i Skriftene. (1Kt 4:6 og studienote) Det gjør at han kan nå tilhørernes hjerte og motivere dem til å elske og tjene Jehova. (He 4:12) Når han selv lever etter de bibelske prinsippene han lærer andre å følge, er han dessuten ikke hyklersk. En eldste som følger denne normen, hjelper menigheten til å være forent, slik at den fungerer som «en søyle og støtte for sannheten». – Se studienoter til 1Ti 3:2, 15.

oppmuntre: Eller: «formane». – Se studienote til Ro 12:8.

lære dem: Det greske ordet som er gjengitt med «lære», innbefatter tanken om å veilede, forklare, argumentere og legge fram beviser. (Se studienoter til Mt 3:1; 4:23.) Å lære dem å holde alt det Jesus hadde befalt, ville være en vedvarende prosess. Det ville innbefatte å lære andre det Jesus hadde lært disiplene, og å lære dem å anvende det og å følge hans eksempel . – Joh 13:17; Ef 4:21; 1Pe 2:21.

En tilsynsmann: Bokstavelig: «Tilsynsmannen». Paulus bruker her entallsformen av det greske ordet for «tilsynsmann» (sammen med den bestemte artikkelen), men han mener ikke at hver menighet bare skal ha én tilsynsmann. For eksempel hadde menigheten i Filippi flere enn én tilsynsmann. Da Paulus skrev til de kristne der, rettet han brevet til menigheten, «innbefattet tilsynsmenn og menighetstjenere». – Se studienote til Flp 1:1; se også studienote til Apg 20:28.

en som det ikke er noe å utsette på: Det greske ordet som er brukt her, kan også gjengis med «uklanderlig» eller «hevet over kritikk». Det betyr ikke at en tilsynsmann må være perfekt, men ingen bør kunne ha en gyldig grunn til å komme med en anklage mot ham. Livsstilen hans, oppførselen hans og den måten han behandler andre på, må være hevet over kritikk. Han må følge de høyeste moralnormer. (2Kt 6:3, 4; Tit 1:6, 7) Noen bibelkommentatorer mener at alle de kvalifikasjonene en kristen mann må ha for å bli utnevnt til tilsynsmann, kan oppsummeres med det ene greske ordet for «en som det ikke er noe å utsette på».

én kvinnes mann: Jesus hadde tidligere gjeninnført Jehovas opprinnelige norm for ekteskapet, monogami, det vil si at en mann bare skulle ha én kone. (Mt 19:4–6) En kristen tilsynsmann kunne derfor ikke ha flere koner, selv om polygami var tillatt ifølge Moseloven og var vanlig blant ikke-kristne. Det var også vanlig at menn skilte seg fra sin kone og giftet seg på nytt, selv blant jødene. Men Jesus lærte at en kristen ikke kunne skille seg fra sin kone uten bibelsk grunn og så gifte seg med en annen. (Mt 5:32; 19:9) Disse normene gjaldt alle kristne, men tilsynsmenn og menighetstjenere måtte gå foran med et godt eksempel. (1Ti 3:12) En gift tilsynsmann måtte dessuten være trofast mot sin kone ved å ikke gjøre seg skyldig i seksuell umoral. – He 13:4.

moderat i sine vaner: Ifølge en ordbok har det greske ordet som er brukt her, den bokstavelige betydningen «måteholden, edruelig; avholdende fra vin, enten fullstendig … eller i det minste fra en umåteholden bruk av den». Men ordet kom etter hvert til å bli brukt i videre betydning om en person som er likevektig, behersket og nøktern. Dette verset viser at en kristen tilsynsmann må være moderat på alle områder i livet. I det neste verset kommer Paulus mer direkte inn på misbruk av alkohol. – 1Ti 3:3.

sunn i sinnet: Eller: «ha god vurderingsevne». Ifølge en ordbok sikter de greske ordene som er gjengitt med «sunn i sinnet» og «sunt sinn», til det å være «forstandig, ettertenksom, sindig». En person som er sunn i sinnet, viser likevekt og er ikke for rask til å gjøre seg opp en mening om en sak.

ordentlig: Bokstavelig: «ordnet». En tilsynsmann må leve et velorganisert liv. Det greske ordet kan også betegne god oppførsel. En mann er derfor ikke kvalifisert til å være tilsynsmann hvis han er uordentlig eller vanskelig å ha med å gjøre. – 1Te 5:14; 2Te 3:6–12; Tit 1:10.

gjestfri: Alle kristne må være gjestfrie. (He 13:1, 2; 1Pe 4:9) Men en bror som blir utnevnt til tilsynsmann, må være et godt eksempel på dette området. (Tit 1:8) Det greske ordet for «gjestfrihet» betyr bokstavelig «kjærlighet til fremmede». (Se studienote til Ro 12:13.) Noen ordbøker definerer det beslektede adjektivet som her er gjengitt med «gjestfri», som «å ha respekt for en fremmed eller en besøkende» og å være «gavmild mot gjester». Et oppslagsverk beskriver innstillingen til en gjestfri mann slik: «Døren til hans hus – og til hans hjerte – må være åpen for fremmede.» Så man skal ikke bare være gjestfri mot nære venner, men også mot andre. De kristne blir for eksempel oppfordret til å være gjestfrie mot de fattige og mot reisende representanter for menighetene. – Jak 2:14–16; 3Jo 5–8.

kvalifisert til å undervise: En tilsynsmann må være en dyktig lærer som kan formidle bibelske sannheter og moralprinsipper til trosfellene sine. I sitt brev til Titus sier Paulus at en tilsynsmann skal «holde nøye fast ved det pålitelige ord når han underviser», så han kan oppmuntre, formane og irettesette. (Tit 1:5, 7, 9 og studienoter) Paulus bruker også uttrykket «kvalifisert til å undervise» i sitt andre brev til Timoteus. Der sier han at «en slave for Herren» må vise selvkontroll og «veilede dem som ikke er velvillig innstilt, på en mild måte». (2Ti 2:24, 25) En tilsynsmann må altså kunne resonnere ut fra Skriftene på en overbevisende måte, gi sunn veiledning og nå tilhørernes hjerte. (Se studienote til Mt 28:20.) Han må studere Guds Ord grundig for å kunne undervise andre som også studerer Bibelen.

tilsynsmenn: Paulus bruker her flertallsformen av det greske ordet for «tilsynsmann» (epịskopos) om dem som tok ledelsen i menigheten i Filippi. (Se også Apg 20:28.) Et annet sted skriver han at det var et ‘eldsteråd’ som utnevnte Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave. (1Ti 4:14) Det at Paulus ikke framhever én person i disse menighetene som tilsynsmannen, viser at det fantes mer enn én tilsynsmann. Dette gir oss et innblikk i hvordan menighetene i det første århundre var organisert. Ordene «tilsynsmenn» og «eldste» brukes om hverandre i De kristne greske skrifter, noe som viser at de sikter til samme stilling. (Apg 20:17, 28; Tit 1:5, 7; se også 1Pe 5:1, 2.) Antallet tilsynsmenn i en menighet kom an på hvor mange åndelig modne menn det var som var kvalifisert til å tjene som «eldste». – Apg 14:23; se studienoter til Apg 20:17, 28.

tilsynsmenn: Det greske ordet for «tilsynsmann», epịskopos, er beslektet med verbet episkopẹo, som er gjengitt med «pass nøye på» i He 12:15. Det er også beslektet med substantivet episkopẹ, som betyr «inspeksjon». (Lu 19:44, Kingdom Interlinear) Episkopẹ er oversatt med «skal inspisere» i 1Pe 2:12, med «å bli tilsynsmann» i 1Ti 3:1 og med «tilsynsoppgave» i Apg 1:20. En tilsynsmann var altså en som besøkte, inspiserte og veiledet medlemmene av menigheten. Grunntanken i det greske ordet er beskyttende tilsyn. Tilsynsmenn i den kristne menighet har ansvaret for å gi sine trosfeller åndelig hjelp. Paulus brukte her ordet «tilsynsmenn» da han snakket med «de eldste» fra menigheten i Efesos. (Apg 20:17) Og i sitt brev til Titus bruker han ordet «tilsynsmann» i forbindelse med at han omtaler kravene til dem som skal tjene som «eldste» i den kristne menighet. (Tit 1:5, 7) De to ordene brukes altså om samme stilling. Presbỵteros framhever de modne egenskapene hos en som er utnevnt, mens epịskopos framhever de oppgavene som følger med utnevnelsen. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én tilsynsmann i den menigheten. Det var ikke et bestemt antall tilsynsmenn i hver menighet, men antallet kom an på hvor mange åndelig modne menn det var som var kvalifisert til å tjene som «eldste». Da Paulus skrev til den kristne menigheten i Filippi, omtalte han i tråd med dette menighetens «tilsynsmenn» (Flp 1:1), noe som tyder på at tilsynsmennene der tjente som et råd som førte tilsyn med menigheten. – Se studienote til Apg 1:20.

ikke voldelig: Eller: «ikke en som slår». Det greske ordet som her er oversatt med «voldelig», kan bokstavelig beskrive en som gir en annen fysiske slag. Men det kan ha videre betydning, for ordet blir også definert som «hensynsløs person». En person kan behandle andre hensynsløst ved å bruke stygge og ondskapsfulle ord som kan være like smertefulle som fysiske slag. (Se studienote til Kol 3:8.) Paulus framholdt at de kristne må være vennlige og milde, også i utfordrende situasjoner. Denne inspirerte normen gjelder i særlig grad de eldste. – Se også 2Ti 2:24, 25.

rimelig: Det greske ordet Paulus bruker her, har vid betydning og kan også overbringe tanken om å være mild, imøtekommende og tolerant. (Se studienote til Flp 4:5.) Det kan dessuten gjengis med «ettergivende; føyelig; ikke sta». Men når Paulus bruker dette ordet, mener han ikke at en tilsynsmann skal ha en ettergivende eller tolerant holdning til det som er galt, eller at han skal gå på akkord med Guds normer. Han mener i stedet at i saker som gjelder hva man personlig foretrekker, må en tilsynsmann være villig til å føye seg etter andres synspunkter. Han tviholder ikke på sine egne rettigheter og insisterer ikke på at ting skal gjøres slik han alltid har gjort det. Nei, når det gjelder spørsmål som det går an å ha forskjellige meninger om, respekterer han andres synspunkter, og han tilpasser seg raskt nye situasjoner. En tilsynsmann holder alltid fast ved Bibelens lover og prinsipper, men han går inn for å anvende disse normene på en vennlig og likevektig måte. Rimelighet er en side ved Guds visdom og et fremtredende karaktertrekk ved Jesus Kristus. (Jak 3:17; se studienote til 2Kt 10:1.) Det er også en egenskap som alle kristne bør være kjent for å ha. – Tit 3:1, 2.

ikke diskusjonslysten: Se studienote til Tit 3:2.

ikke glad i penger: En person som er fokusert på å skaffe seg materielle eiendeler, kan ikke samtidig vise «Guds hjord» den rette oppmerksomhet. (1Pe 5:2) Hvis han er veldig opptatt av materielle ting i denne verden, vil han ikke være i stand til å hjelpe Guds folk til å anstrenge seg for å oppnå evig liv i «den kommende verdensordningen». (Lu 18:30) Og han kan ikke på en overbevisende måte lære andre å «sette sitt håp … til Gud» hvis han selv stoler på «usikker rikdom». (1Ti 6:17) En som er «glad i penger», er derfor ikke kvalifisert til å tjene som tilsynsmann. Dette kravet til tilsynsmenn er i harmoni med den inspirerte veiledningen som blir gitt til alle kristne. – Mt 6:24; 1Ti 6:10; He 13:5.

sårende tale: Eller: «spottende tale». Paulus bruker her det greske ordet blasfemịa, som ofte er gjengitt med «blasfemi» når det sikter til tale som utgjør hån mot Gud. (Åp 13:6) Men opprinnelig ble ikke ordet bare brukt om fornærmelser rettet mot Gud. Det kan også betegne ondsinnet eller nedsettende tale rettet mot andre mennesker, og sammenhengen tyder på at Paulus bruker det i den betydningen her. (Se også Ef 4:31.) Andre oversettelser av dette verset bruker slike gjengivelser som «spott», «ærekrenkelse» og «fornærmelser». Et oppslagsverk sier om dette ordet: «Det betegner å rakke ned på en annen og prøve å gi ham et dårlig rykte.»

rimelighet: Det greske ordet som er gjengitt med «rimelighet», har vid betydning og overbringer tanken om å være ettergivende, imøtekommende eller overbærende. Denne egenskapen innebærer at man ikke insisterer på å følge lovens bokstav eller krever sin rett, men er villig til å tilpasse seg. En rimelig person går inn for å være hensynsfull og mild. Denne egenskapen hos en kristen bør bli kjent for alle mennesker, det vil si også for dem som ikke tilhører den kristne menighet. Én bibeloversettelse gjengir den første delen av verset slik: «Ha ord på dere for å være rimelige.» Alle kristne går inn for å være rimelige, men det er spesielt viktig at tilsynsmennene i menigheten er det. – 1Ti 3:3; Tit 3:2; Jak 3:17; se studienote til 2Kt 10:1.

Kristi … vennlighet: Paulus var ikke hard og streng da han skrev til de kristne i Korint om noen av feilene deres. Han appellerte i stedet til dem på en mild, vennlig og kristuslignende måte. Det greske ordet som her er oversatt med «vennlighet», betyr bokstavelig «ettergivenhet; føyelighet», og det kan også oversettes med «rimelighet». Denne egenskapen er et fremtredende karaktertrekk ved Kristus Jesus. Da Jesus var her på jorden, gjenspeilte han på en fullkommen måte sin Fars enestående rimelighet. (Joh 14:9) Selv om korinterne trengte klar og direkte veiledning, prøvde Paulus i tråd med det å appellere vennlig til dem i stedet for å gi befalinger.

ikke være diskusjonslystne: Bokstavelig: «ikke være innstilt på kamp». Paulus ønsket at de kristne skulle unngå å krangle med andre, også når de hadde med verdslige myndighetspersoner å gjøre. (Tit 3:1) Noen ordbøker definerer det greske ordet som er brukt her, som «fredelig, fredsommelig». Det samme uttrykket forekommer i listen over kvalifikasjoner som eldste må ha. – 1Ti 3:3.

ta seg av: Det greske ordet som er brukt her, blir også brukt av evangelieskribenten Lukas i illustrasjonen om den barmhjertige samaritanen som «tok seg av» en mann som var blitt overfalt av noen ransmenn. (Lu 10:34, 35) En tilsynsmann bør i tråd med det «ta seg av» menighetens medlemmer på en omsorgsfull måte ved å dekke behovene deres.

Den som tar ledelsen: Eller: «Den som presiderer». Det greske ordet proịstemi betyr bokstavelig «å stå foran» i betydningen å lede, veilede, styre, vise interesse for og bry seg om andre.

leder: Eller: «presiderer over». – Se studienote til Ro 12:8.

leder familien sin på en god måte: Eller: «leder husstanden sin på en god måte». Hva som ligger i ordet «leder», kommer fram i vers 5. Der sammenligner Paulus den måten en ektemann leder familien sin på, med hvordan en tilsynsmann ‘tar seg av Guds menighet’. (1Ti 3:5) Et oppslagsverk sier om det verbet som er gjengitt med «ta seg av» i dette verset, at det «rommer både ledelse (veiledning) og kjærlig omsorg». Sammenhengen viser altså at en ektemann og far ikke skal være en streng hersker eller en diktator, men en mann som tar seg av familien sin på en kjærlig måte. – Se studienote til 1Ti 3:5.

barna hans skal være lydige og respektfulle: Eller: «ha barn som underordner seg med alt alvor». Noen mener at de ordene i den greske teksten som kan bety «med alt alvor», sikter til faren, men det ser ut til at de beskriver barna. Kristne barn «underordner seg med alt alvor» ved å være lydige og respektfulle og oppføre seg ordentlig. Men de oppfører seg jo på en måte som passer med alderen og omstendighetene. Bibelen viser at det er naturlig for barn å leke og le. (Lu 7:32; se også For 3:4; Jes 11:8.) I 1Kt 13:11 sier Paulus at da han var barn, snakket, tenkte og resonnerte han «som et barn». Han mener altså ikke at barn skal tenke og oppføre seg på samme måte som voksne.

ta seg av: Det greske ordet som er brukt her, blir også brukt av evangelieskribenten Lukas i illustrasjonen om den barmhjertige samaritanen som «tok seg av» en mann som var blitt overfalt av noen ransmenn. (Lu 10:34, 35) En tilsynsmann bør i tråd med det «ta seg av» menighetens medlemmer på en omsorgsfull måte ved å dekke behovene deres.

en som nettopp er blitt troende: Paulus bruker et gresk ord som bokstavelig betyr «nyplantet». I overført betydning sikter ordet til en som nylig er blitt kristen. (Se også 1Kt 3:6–8, der Paulus sammenligner det å gjøre disipler med det å plante.) Her understreker Paulus at en mann som blir utnevnt til tilsynsmann, må være en moden kristen, ikke en som er nyomvendt.

oppblåst av stolthet: Se studienote til 2Ti 3:4.

og komme under samme dom som Djevelen: Paulus viser til det advarende eksemplet med den fullkomne åndeskapningen som ble til Satan Djevelen. I stedet for å fortsette å utføre det oppdraget Gud hadde gitt ham, ble Djevelen «oppblåst av stolthet». Hans stolthet og selviske ambisjoner førte til at han syndet og ble dømt. Paulus framhever altså at før en mann kan bli betrodd myndighet som tilsynsmann i den kristne menighet, må han få nok tid på seg til å vise at han virkelig er ydmyk. En ydmyk mann etterligner Jesus, som aldri hadde et selvisk ønske om å få større myndighet. – Flp 2:5–8; He 5:8–10.

oppblåst av stolthet: Det greske verbet som er brukt her (tyfọomai), er beslektet med ordet for «røyk». Det kunne bli brukt om en som var innhyllet i eller også blindet av røyk. Dette ordet forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. Hver gang blir det brukt i overført betydning og beskriver tydeligvis en som er blindet av stolthet. (1Ti 3:6; 6:4; 2Ti 3:4) Noen oversettelser gjengir det med «innbilske» eller «slike som svulmer av selvtilfredshet». Et oppslagsverk sier at ordet beskriver dem «som er selvopptatte». Den jødiske historieskriveren Josefus brukte ordet for å beskrive noen greske skribenter som så ned på jødene og baktalte dem.

blir utsatt for kritikk og går i en av Djevelens feller: En kristen mann som blir utnevnt til tilsynsmann, må «ha godt ord på seg» blant folk utenfor menigheten. Hvis han skulle bli utnevnt til tross for at han har et dårlig rykte, ville han føre skam over seg selv, over menigheten og særlig over Jehova. Han ville dessuten stå i fare for å gå i en av Djevelens feller, for eksempel å bli stolt eller å få selviske ambisjoner, noe som kunne få ham til å være ulydig mot Gud. (1Ti 3:6; 2Ti 2:26) Paulus’ formulering gir også rom for den tanken at det å ‘bli utsatt for kritikk’ er en del av den ‘fellen’ Djevelen har satt opp. Det ville glede Satan å se at den kristne menighet ble utsatt for kritikk på grunn av en tilsynsmanns dårlige rykte.

menighetstjenere: Eller: «assistenter». En gjengivelse av det greske ordet diạkonos, som ofte blir oversatt med «tjener». I denne sammenhengen sikter det til dem som ble utnevnt til å være tjenere i menigheten og assistenter for eldsterådet. Det ser ut til at de hjalp til med mange praktiske ting som bidro til at menigheten fungerte godt. På grunn av denne hjelpen kunne de eldste konsentrere seg om undervisning og hyrdearbeid. – Se Ordforklaringer: «Menighetstjener»; studienote til Flp 1:1; se også studienote til Mt 20:26.

seriøse: Det greske ordet som er gjengitt med «seriøse» i 1Ti 3:8, 11 og Tit 2:2, kan også gjengis med «ærverdige» eller «verdige til å bli vist respekt». For at en mann skal være kvalifisert til å bli utnevnt til menighetstjener, må han oppføre seg på en verdig måte som gjør at han vinner andres respekt. Han bør være pålitelig og ta sine oppgaver alvorlig.

tale med to tunger: Eller: «snakke på en bedragersk måte». Bokstavelig: «være dobbelttalende». Det uttrykket Paulus bruker her, overbringer tanken om å være falsk. En mann som blir utnevnt til menighetstjener eller tilsynsmann, kan ikke være hyklersk, kanskje ved å smigre andre eller føre dem bak lyset for å oppnå fordeler for seg selv. Han må heller ikke opptre bedragersk ved å si én ting til én person og det motsatte til en annen. (Ord 3:32; Jak 3:17) Han må i stedet være ærlig og oppriktig, slik at man alltid kan stole på det han sier.

griske etter uærlig fortjeneste: Dette uttrykket (som også står i Tit 1:7) sikter først og fremst til en som er «skamløst grisk etter å oppnå materiell vinning eller fortjeneste», slik en ordbok uttrykker det. (Se også 1Ti 3:3; 1Pe 5:2.) De som er glad i penger, setter sitt forhold til Jehova i fare, og grådige mennesker skal ikke arve Guds rike. (1Kt 6:9, 10; 1Ti 6:9, 10) Slike menn viser tydelig at de ikke er kvalifisert til å være tilsynsmenn eller menighetstjenere. De ville sannsynligvis ha utnyttet trosfellene sine. Utnevnte menn kan for eksempel bli betrodd å ta hånd om menighetens midler og fordele dem til personer som har det vanskelig. De som er «griske etter uærlig fortjeneste», kunne bli fristet til å stjele noe av pengene, og det ville ikke bare gå ut over menigheten, men også krenke Jehova. – Joh 12:4–6.

tjener: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. Ordet blir brukt om Kristus (Ro 15:8), tjenere for Kristus (1Kt 3:5–7; Kol 1:23) og menighetstjenere (Flp 1:1; 1Ti 3:8) og også om hustjenere (Joh 2:5, 9) og myndighetspersoner (Ro 13:4).

menighetstjenere: Eller: «assistenter». Det greske ordet diạkonos, som bokstavelig betyr «tjener», brukes her om dem som er utnevnt til «menighetstjenere» i den kristne menighet. Ordet brukes i lignende betydning i 1Ti 3:8, 12. Det at Paulus bruker ordet i flertall, viser at menigheten hadde flere slike tjenere som hjalp tilsynsmennene med forskjellige oppgaver. Noen bibeloversettelser bruker slike titler som «biskoper og diakoner» i dette verset i stedet for ordene «tilsynsmenn og menighetstjenere». Kristenheten bruker det som et argument for at det var et hierarki blant de kristne i det første århundre. Men gjengivelser som på en tydelig måte formidler den riktige betydningen av disse ordene, viser at ansvarsoppgavene i den kristne menighet ikke gjør én person viktigere enn en annen. Gjengivelsen «menighetstjenere» framhever den tjenesten disse arbeidsomme mennene utfører for å hjelpe menigheten.

Samvittigheten: Det greske ordet syneidesis er sammensatt av syn (med, sammen med) og eidesis (kunnskap, viten). Så den bokstavelige betydningen er «medviten; samviten» eller «det å vite med seg selv». Paulus forklarer her at også mennesker som ikke kjenner Guds lover, har en samvittighet, det vil si evnen til å betrakte seg selv og avsi en dom over sin egen oppførsel. Men for at en samvittighet skal kunne bedømme ting riktig, må den være oppøvd i samsvar med Guds Ord og være våken for hva som er Guds vilje. Bibelen viser at ikke alle har en samvittighet som fungerer som den skal. Man kan ha en svak samvittighet (1Kt 8:12), en brennemerket samvittighet (1Ti 4:2) eller en uren samvittighet. (Tit 1:15) Paulus forklarte hvordan hans samvittighet fungerte, da han sa at hans samvittighet ‘bekreftet’ noe «under den hellige ånds ledelse». (Ro 9:1) Paulus’ mål var å «bevare en ren samvittighet overfor Gud og mennesker». – Apg 24:16.

troens hellige hemmelighet: Dette uttrykket sikter tydeligvis til sannheter om den kristne tro. Disse sannhetene hadde vært hemmeligheter, eller hadde vært ukjente, fram til det tidspunktet da Gud åpenbarte dem for sin Sønns disipler. En menighetstjener måtte altså gjøre mer enn å hjelpe de eldste på praktiske måter. Han måtte lojalt holde fast ved den åpenbarte sannhet og være ivrig etter og i stand til å forsvare denne læren.

en ren samvittighet: Se studienote til Ro 2:15.

På samme måte skal kvinner: Når Paulus beskriver de kvalifikasjonene utnevnte menn må ha, nevner han også at kristne kvinner må ha lignende egenskaper. Det greske ordet som er brukt her, kan enten bety kvinner generelt eller gifte kvinner. (1Ti 3:2, 12) Den veiledningen som følger, gjelder derfor alle kristne kvinner, spesielt konene til dem som er betrodd ansvarsoppgaver i menigheten.

én kvinnes mann: Jesus hadde tidligere gjeninnført Jehovas opprinnelige norm for ekteskapet, monogami, det vil si at en mann bare skulle ha én kone. (Mt 19:4–6) En kristen tilsynsmann kunne derfor ikke ha flere koner, selv om polygami var tillatt ifølge Moseloven og var vanlig blant ikke-kristne. Det var også vanlig at menn skilte seg fra sin kone og giftet seg på nytt, selv blant jødene. Men Jesus lærte at en kristen ikke kunne skille seg fra sin kone uten bibelsk grunn og så gifte seg med en annen. (Mt 5:32; 19:9) Disse normene gjaldt alle kristne, men tilsynsmenn og menighetstjenere måtte gå foran med et godt eksempel. (1Ti 3:12) En gift tilsynsmann måtte dessuten være trofast mot sin kone ved å ikke gjøre seg skyldig i seksuell umoral. – He 13:4.

leder familien sin på en god måte: Eller: «leder husstanden sin på en god måte». Hva som ligger i ordet «leder», kommer fram i vers 5. Der sammenligner Paulus den måten en ektemann leder familien sin på, med hvordan en tilsynsmann ‘tar seg av Guds menighet’. (1Ti 3:5) Et oppslagsverk sier om det verbet som er gjengitt med «ta seg av» i dette verset, at det «rommer både ledelse (veiledning) og kjærlig omsorg». Sammenhengen viser altså at en ektemann og far ikke skal være en streng hersker eller en diktator, men en mann som tar seg av familien sin på en kjærlig måte. – Se studienote til 1Ti 3:5.

menn som har én kone: Se studienote til 1Ti 3:2.

leder … på en god måte: Se studienote til 1Ti 3:4.

frimodighet: Eller: «frimodighet til å tale; åpenhjertighet». Det greske ordet parresịa kan sikte til det å ha mot til å tale fritt ut. Paulus sier på en måte til korinterne: «Jeg kan snakke helt åpent og ærlig med dere.» – Se studienote til Apg 28:31.

snakke med stor frimodighet: Se studienote til 2Kt 7:4.

dem som er våre brødre og søstre i troen: Eller: «dem som tilhører troens husstand (familie)». Det greske ordet som er gjengitt med «dem som er våre brødre og søstre», sikter til medlemmene av en bokstavelig familie, eller husstand. (1Ti 5:8) I den gresk-romerske verden kunne ordet «husstand» betegne en sammensveiset gruppe personer som hadde samme trosoppfatninger, meninger eller mål. Dette er en god beskrivelse av menighetene i det første århundre. De holdt vanligvis møter i private hjem (Ro 16:3–5), og medlemmene følte at de hadde et nært åndelig slektskap til hverandre. – Ef 2:19.

medlemmer av Guds familie: Paulus bruker dette uttrykket for å illustrere at de salvede medlemmene av den kristne menighet var organisert som en tett familieenhet. (1Ti 3:15) I en kristen familie viser medlemmene respekt for familieoverhodet og for de ordningene og normene han fastsetter for familien. På lignende måte følte medlemmene av menighetene i det første århundre et nært åndelig slektskap til hverandre, og de respekterte de ordningene Jehova hadde fastsatt for menigheten. – Se studienote til Ga 6:10.

søyler: De mennene som her er omtalt som søyler i overført betydning, hadde en støttende og styrkende funksjon i menigheten, slik en bokstavelig søyle har en bærende funksjon i en bygning. Det samme ordet brukes for å beskrive den kristne menighet som «en søyle og støtte for sannheten» (1Ti 3:15) og i beskrivelsen av en engel som hadde ben som ildsøyler. (Åp 10:1–3) Jakob, Kefas og Johannes ble sett på som søyler – de var solide, åndelig sterke og stabile støtter i menigheten.

Guds husstand: Paulus kaller hele menigheten av salvede kristne «Guds husstand». Dette språkbildet blir brukt flere ganger i De kristne greske skrifter. (Se studienoter til Ga 6:10; Ef 2:19.) Det overbringer tanken om at de kristne er organisert som en tett familieenhet, og at det er en hyggelig, familielignende atmosfære blant dem.

den levende Guds: Dette beskrivende uttrykket ble ofte brukt i De hebraiske skrifter. (5Mo 5:26; 1Sa 17:26, 36; Jes 37:4, 17) I denne sammenhengen framhever Paulus kontrasten mellom Jehova, ‘den levende Gud’, og de livløse avgudene som ble tilbedt av hedninger i Efesos og på andre steder. Paulus kan også ha brukt dette uttrykket for å minne de kristne om hvor mye bedre deres tilbedelse var.

en søyle og støtte for sannheten: Paulus bruker to bygningsrelaterte uttrykk i overført betydning for å beskrive den kristne menighet. Søyler hadde en viktig funksjon i mange store byggverk på Paulus’ tid. Ofte holdt de oppe et tungt tak. Paulus kan ha tenkt på templet i Jerusalem eller noen av de imponerende bygningene i Efesos, der Timoteus bodde på dette tidspunktet. (Paulus brukte også ordet «søyler» i Ga 2:9. Se studienote.) Her i 1Ti 3:15 omtaler Paulus hele den kristne menighet som en billedlig søyle som «holder oppe», eller forsvarer, sannheten. Det greske ordet for «støtte» betyr «det som utgjør et stabilt fundament for noe». Ordet kan også gjengis med «grunnvoll» eller «støttepilar». Paulus bruker de to ordene i kombinasjon for å understreke at menigheten skulle «holde oppe» og støtte de hellige sannhetene i Guds Ord. Særlig de som var betrodd tilsynsoppgaver i menigheten, måtte ‘bruke sannhetens ord på rette måte’. (2Ti 2:15) Paulus la stor vekt på dette. Han ville at Timoteus skulle gjøre alt han kunne for å styrke menigheten før det store frafallet satte inn.

denne gudhengivenhetens hellige hemmelighet: Dette er det eneste stedet i Skriftene der disse to uttrykkene, «hellig hemmelighet» og «gudhengivenhet», forekommer sammen. (Se studienoter til Mt 13:11; 1Ti 4:7.) Paulus fokuserer her på denne hellige hemmeligheten: Kan noe menneske leve et liv i fullkommen gudhengivenhet? Da Adam gjorde opprør mot Jehova i Eden, sviktet han når det gjaldt dette. Spørsmålet var derfor svært meningsfylt for etterkommerne hans. I omkring 4000 år var svaret et mysterium, en hemmelighet. Ingen ufullkommen etterkommer av Adam og Eva kunne være fullkomment trofast og lojal. (Sl 51:5; For 7:20; Ro 3:23) Men Jesus, som i likhet med Adam var et fullkomment menneske, viste gudhengivenhet i alt han tenkte, sa og gjorde, selv under de alvorligste prøver. (He 4:15; se studienote til 1Kt 15:45.) Hans nære personlige forhold til Jehova var basert på uselvisk og oppriktig kjærlighet. Fordi Jesus var et perfekt eksempel når det gjelder gudhengivenhet, sørget han for at denne hellige hemmeligheten ble åpenbart én gang for alle.

gudhengivenhetens: Les om uttrykket «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7; se også studienote til 1Ti 2:2.

‘Hani herlighet’: Formuleringene innenfor de enkle anførselstegnene kan ha vært hentet fra et kjent utsagn eller muligens fra en sang som ble sunget av de kristne i det første århundre. (Se også studienote til Ef 5:19.) Bibelkommentatorer trekker en slik konklusjon på grunnlag av den greske grunntekstens oppbygning, setningsrytme og parallellisme.

ble gjort kjent som menneske: Eller: «ble gjort kjent i kjød». Denne formuleringen gjelder Jesus, tydeligvis fra det tidspunktet da han ble døpt i Jordan-elven. (Se studienote til Mt 3:17.) Ved sin dåp ble Jesus fra Nasaret Jehovas Salvede, eller Messias. Selv om Jesus hadde levd i himmelen tidligere, var han et fullkomment menneske av kjøtt og blod og omtalte ofte seg selv som «Menneskesønnen». – Mt 8:20; se Ordforklaringer: «Menneskesønn(en)».

ble erklært rettferdig som ånd: Denne formuleringen sikter til det tidspunktet da Jehova oppreiste sin Sønn fra døden til liv som en ånd. (1Pe 3:18) I denne forbindelse sørget Jehova for at Jesus fikk udødelig liv. (Ro 6:9; 1Ti 6:16) Han bekreftet dermed at Jesus hadde vist seg å være rettferdig på alle måter. – Se studienote til Ro 1:4.

viste seg for engler: Etter at Jesus var blitt oppreist, viste han seg for illojale engler, eller demoner, og kunngjorde Guds dom over dem. (1Pe 3:18–20) Disse englene, som gjorde opprør på Noahs tid, er nå bundet med billedlige lenker. De befinner seg i et tykt åndelig mørke og er etter alt å dømme fratatt evnen til å materialisere seg i menneskekropper. – 2Pe 2:4; Jud 6.

ble forkynt blant nasjoner: Fra pinsedagen i år 33 begynte de kristne å forkynne for omskårne jøder og proselytter, også dem som bodde blant de ikke-jødiske nasjonene. (Apg 2:5–11) Senere ble budskapet spredt blant samaritanene. (Apg 8:5–17, 25) Så, i år 36, forkynte Peter for Kornelius og andre uomskårne ikke-jøder som var samlet hjemme hos Kornelius. (Apg 10:24, 34–43) Paulus, Timoteus og andre misjonærer forkynte senere det gode budskap i Lilleasia og Europa. (Apg 16:10–12) Omkring år 60–61 kunne Paulus skrive at det kristne budskapet var blitt «forkynt blant alle mennesker under himmelen». – Kol 1:23 og studienote; se også Apg 17:6; Ro 1:8, 24, 28; Kol 1:6; Tillegg B13; Mediegalleri: «Pinsedagen i år 33 og utbredelsen av det gode budskap».

ble trodd i verden: De kristne i det første århundre forkynte det gode budskap om Jesus «helt til jordens ender». (Apg 1:8 og studienote) Det gjorde at folk i forskjellige deler av verden ble troende. I Apostlenes gjerninger leser vi for eksempel om nye troende i Antiokia i Pisidia, Lystra og Ikonium (Apg 13:48; 14:21, 23), Filippi (Apg 16:12, 33, 34), Tessalonika (Apg 17:1, 4), Berøa (Apg 17:10–12), Aten (Apg 17:16, 34) og Efesos. – Apg 19:17–20.

ble tatt opp i herlighet: Her sikter Paulus til Jesu oppstigning til himmelen. (Apg 1:9, 10) Jehova satte Jesus ved sin høyre hånd og ga ham større herlighet enn noen annen skapning i universet. – Mt 28:18; Joh 17:5; Flp 2:9; He 1:3, 4.

helt til de fjerneste områdene på jorden: Eller: «helt til jordens ender (ytterste ende)». Det samme greske uttrykket brukes i Apg 13:47 i et sitat fra en profeti i Jes 49:6, der den greske oversettelsen Septuaginta også bruker uttrykket. Jesu uttalelse i Apg 1:8 kan være en hentydning til denne profetien, som forutsa at Jehovas tjener skulle være «et lys for nasjoner», slik at frelse ville nå ut til «jordens ender». Dette stemmer overens med det Jesus tidligere hadde sagt om at hans disipler skulle gjøre «større gjerninger» enn ham. (Se studienote til Joh 14:12.) Uttalelsen er også i tråd med den beskrivelsen Jesus ga av omfanget av det kristne forkynnelsesarbeidet – det skulle foregå over hele verden. – Se studienoter til Mt 24:14; 26:13; 28:19.

er blitt forkynt blant alle mennesker under himmelen: Paulus mener ikke at det gode budskap bokstavelig talt hadde nådd ut til hvert eneste land i hele verden. Men han uttaler seg generelt om hvor langt det gode budskap hadde nådd. (Ro 1:8; Kol 1:6) Da Paulus skrev sitt brev til kolosserne, var budskapet om Riket kjent vidt og bredt både i og utenfor Romerriket. Rundt 30 år tidligere hadde de jødene og proselyttene som ble kristne på pinsedagen i år 33, tatt med seg budskapet i hvert fall så langt bort som til Partia, Elam, Media, Mesopotamia, Arabia, Lilleasia, områdene i Libya nær Kyrene, og Roma – hele den verden som var kjent for Paulus’ lesere. (Apg 2:1, 8–11, 41, 42) Det Paulus selv skriver i Romerne, kapittel 15, viser at denne uttalelsen ikke skal oppfattes bokstavelig. Der skrev han at det gode budskap ennå ikke var blitt forkynt i Spania, som da var «uberørt distrikt». – Ro 15:20, 23, 24.

erklært: Eller: «vist; fastslått». Her sier Paulus at Jesus ble erklært å være Guds Sønn da han ble oppreist fra døden. I Apg 13:33 forklarte Paulus at Jesu oppstandelse oppfylte det som står skrevet i Sl 2:7. Det verset ble også oppfylt ved Jesu dåp da hans Far erklærte: «Dette er min Sønn.» – Se studienote til Mt 3:17.

Dette er min Sønn: Som åndeskapning var Jesus Guds Sønn. (Joh 3:16) Fra Jesus ble født som menneske, var han «Guds sønn» i samme forstand som den fullkomne Adam hadde vært det. (Lu 1:35; 3:38) Men det virker sannsynlig at Guds ord her skal oppfattes som mer enn bare en uttalelse om hvem Jesus var. Ved å komme med denne kunngjøringen samtidig som den hellige ånd ble utøst, viste Gud tydeligvis at mennesket Jesus ble avlet som Hans åndelige Sønn. Han ble «født på nytt» med håp om å vende tilbake til livet i himmelen, og han ble salvet med ånd til å være Guds utnevnte Konge og Øversteprest. – Joh 3:3–6; 6:51; se også Lu 1:31–33; He 2:17; 5:1, 4–10; 7:1–3.

salmer, lovsanger til Gud og åndelige sanger: De kristne i det første århundre fortsatte å bruke de inspirerte salmene i sin lovprisning av Jehova. Det greske ordet for «salme» (psalmọs), som også brukes i Lu 20:42; 24:44 og Apg 13:33, sikter til salmene i De hebraiske skrifter. Dessuten fantes det tydeligvis kristne sanger – «lovsanger til Gud», eller hymner, og «åndelige sanger», det vil si sanger med tekster som handlet om åndelige ting. I sitt brev til kolosserne nevner Paulus at de kristne underviser og oppmuntrer hverandre ved hjelp av «salmer, lovsanger til Gud og åndelige sanger». – Kol 3:16.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

Det første mennesket, Adam ... Den siste Adam: I den første delen av verset siterer Paulus fra 1Mo 2:7 («mennesket ble en levende person»), men han tilføyer ordene «det første» og «Adam». I den andre delen av verset kaller han Jesus «den siste Adam». I 1Kt 15:47 kaller han så Adam «det første mennesket» og Jesus «det andre mennesket». Den første Adam var ulydig mot sin Far og Livgiver, mens den siste Adam var fullstendig lydig mot ham. Den første Adam overførte synd til sine etterkommere, mens den siste Adam ga sitt menneskeliv som et sonoffer for synd. (Ro 5:12, 18, 19) Jehova oppreiste deretter Jesus til liv som en ånd. (1Pe 3:18) I likhet med Adam var Jesus et fullkomment menneske, så i samsvar med sin egen rettferdighet kunne Jehova godta Jesu offer som «en tilsvarende løsepenge» for å kjøpe tilbake Adams etterkommere. Gjenløsningsofferet ville altså gi menneskene tilbake de framtidsutsiktene som den første Adam hadde mistet. (1Ti 2:5, 6) Jesus kunne derfor med rette bli kalt «den siste Adam», et uttrykk som viser at det ikke vil være noe behov for enda en Adam etter ham. – Se også studienoter til Lu 3:38; Ro 5:14.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

de hellige hemmelighetene: Det greske ordet mystẹrion, som her står i flertall, er oversatt med «hellig hemmelighet» 25 ganger i Ny verden-oversettelsen. Uttrykket sikter til trekk ved Guds hensikt som forblir en hemmelighet til Gud velger å åpenbare dem. De blir da fullt ut gjort kjent, men bare for dem han velger å gi forståelse. (Kol 1:25, 26) Når Guds hellige hemmeligheter først er blitt åpenbart, skal de gjøres kjent i så stor utstrekning som mulig. Det framgår av at Bibelen bruker slike ord som «forkynne», «gjøre kjent» og «åpenbaring» i forbindelse med uttrykket «den hellige hemmelighet». (1Kt 2:1; Ef 1:9; 3:3; Kol 1:25, 26; 4:3) Helt sentralt i «Guds hellige hemmelighet» er identifiseringen av Jesus Kristus som det lovte ‘avkommet’, eller Messias. (Kol 2:2; 1Mo 3:15) Men det er mange trekk ved denne hellige hemmeligheten. Den dreier seg blant annet om den rollen Jesus spiller i gjennomføringen av Guds hensikt. (Kol 4:3) Som Jesus viste her, er «de hellige hemmelighetene» knyttet til himmelens rike, eller «Guds rike», den himmelske regjeringen som har Jesus som Konge. (Mr 4:11; Lu 8:10; se studienote til Mt 3:2.) De kristne greske skrifter bruker ordet mystẹrion på en annen måte enn de gamle mysteriereligionene gjorde. Disse religionene, som ofte var basert på fruktbarhetskulter som var utbredt i det første århundre evt., lovte sine tilhengere udødelighet, direkte åpenbaring og adgang til gudene gjennom mystiske riter. Det sier seg selv at innholdet i disse hemmelighetene ikke var basert på sannhet. De som fikk være med i disse mysteriereligionene, lovte å holde hemmelighetene for seg selv og dermed la dem være innhyllet i mystikk. Dette var helt annerledes enn kristendommens hellige hemmeligheter, som åpent skulle forkynnes for andre. Når Bibelen bruker dette ordet i forbindelse med falsk gudsdyrkelse, blir det oversatt med bare «hemmelighet» i Ny verden-oversettelsen. – De tre gangene mystẹrion er oversatt med «hemmelighet», er kommentert i studienoter til 2Te 2:7; Åp 17:5, 7.

Multimedia

Timoteus har et møte med andre eldste i Efesos
Timoteus har et møte med andre eldste i Efesos

Mens Timoteus tjener som eldste i Efesos, får han et brev fra Paulus. (1Ti 1:3) Både Timoteus og de andre eldste i menigheten har sikkert stor nytte av dette inspirerte brevet. Der lister Paulus opp kravene til menn som skal tjene som eldste eller menighetstjenere i den kristne menighet. (Apg 20:17, 28; 1Ti 3:1–10, 12, 13) Han oppmuntrer Timoteus til å «bli … et eksempel» for trosfellene sine og til å ta seg av opplesning, formaning og undervisning. (1Ti 4:12, 13) Paulus minner også Timoteus om å ikke forsømme den spesielle gaven, eller oppgaven, som eldsterådet hadde gitt ham. – 1Ti 4:14.

«Han ble gjort kjent som menneske»
«Han ble gjort kjent som menneske»

Bildet viser en side fra Codex Sinaiticus, et pergamenthåndskrift fra 300-tallet evt. Det innfelte bildet viser den delen av 1Ti 3:16 som mange oversettelser har gjengitt med «Han ble gjort kjent som menneske», «Han ble tilkjennegitt i kjød» eller lignende formuleringer. Men som bildet viser, har noen føyd til to bokstaver over den opprinnelige teksten for å forandre ordlyden fra «Han» til «Gud». (Denne tilføyelsen ble gjort senere, antagelig på 1100-tallet.) En lignende forandring finnes i noen andre tidlige håndskrifter. På grunn av det har flere bibeloversettelser slike gjengivelser som «Gud åpenbart i kjød [eller: «kjøtt og blod»]». (Norsk Bibel 88/07; Bibelen – Guds Ord 2017; King James Version; New King James Version), noe som formidler den tanken at Gud selv viste seg som et menneske av kjøtt og blod. Men som noen oppslagsverk påpeker, finnes det ingen greske håndskrifter fra før 700- eller 800-tallet som ifølge sin opprinnelige ordlyd gir støtte til bruken av ordet «Gud». (Se for eksempel A Textual Guide to the Greek New Testament av Roger L. Omanson.) Et grundig studium av eldre håndskrifter hjelper altså bibelforskere til å avdekke de få feilaktige gjengivelsene som har sneket seg inn i senere håndskrifter. – Se Tillegg A3 og Ordforklaringer: «Codex Sinaiticus».