Det første brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. Den papyruskodeksen som er kjent som P⁴⁶, viser at avskrivere brukte titler på bibelbøker. Denne kodeksen er den tidligste kjente samlingen av Paulus’ brev, ofte datert til omkring år 200. Den inneholder ni av brevene hans. I innledningen til Paulus’ første inspirerte brev til korinterne har denne kodeksen tittelen Pros Korịnthious A («Til korintere 1»). (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen. I disse håndskriftene forekommer tittelen både i begynnelsen av brevet og på slutten.

Brevet til efeserne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. – Se studienote til 1Kt Tittelen og Mediegalleri: «Paulus’ brev til efeserne».

en apostel: Se studienote til Ro 1:1.

de hellige: Se studienote til Ro 1:7.

i Efesos: Man finner disse ordene i pålitelige gamle håndskrifter og i gamle oversettelser, men de mangler i enkelte av de gamle greske håndskriftene. Noen som tror at ordene ikke hører med til den opprinnelige teksten, mener at dette kan være det brevet som Paulus sendte til Laodikea. (Kol 4:16) Men ingen håndskrifter inneholder ordene «til [eller: «i»] Laodikea». Noe annet det er verdt å merke seg, er at alle de tidlige greske håndskriftene som ikke har med ordene «i Efesos» i dette verset, bruker overskriften «Til efeserne» i dette brevet. Og tidlige skribenter godtok det som brevet til efeserne. Dessuten er Efesos den eneste byen som blir nevnt her i de håndskriftene til dette brevet som oppgir et stedsnavn.

Efesos: I bibelsk tid var dette en rik handelsby som var et viktig religiøst senter. Byen lå på vestkysten av Lilleasia, tvers overfor øya Samos. Efesos var hovedstaden i den romerske provinsen Asia. – Se Ordforklaringer, Tillegg B13 og Mediegalleri: «Teatret i Efesos og omgivelsene rundt det».

forent med: Bokstavelig: «i». Dette uttrykket overbringer tanken om nært fellesskap, harmoni og enhet. I sitt brev til efeserne nevner Paulus flere ganger at salvede kristne er «forent med» Jesus Kristus, noe som framhever Kristi viktige rolle når det gjelder å skape enhet. – Se for eksempel Ef 1:4, 11; 2:13, 21.

hellige: I De kristne greske skrifter blir Kristi åndelige brødre i menighetene ofte omtalt som «hellige». (Apg 9:13; 26:10; Ro 12:13; 2Kt 1:1; 13:13) Dette uttrykket brukes om dem som er ført inn i et spesielt forhold til Gud gjennom den nye pakt, som har trådt i kraft ved «en evig pakts blod», Jesu utøste blod. (He 10:29; 13:20) De er på den måten blitt helliget og renset av Gud, og de er «hellige» for ham. Han regner dem for å være i denne tilstanden helt fra begynnelsen av deres helliggjorte livsløp på jorden, ikke først etter deres død. Det finnes derfor ikke noe grunnlag i Bibelen for at en person eller en organisasjon kan erklære mennesker for å være «hellige» – eller «helgener», slik dette ordet er gjengitt i noen bibeloversettelser. Peter sier at de «skal være hellige» fordi Gud er hellig. (1Pe 1:15, 16; 3Mo 20:7, 26) Uttrykket «hellige» brukes om alle dem som blir forent med Kristus, og som blir hans medarvinger. Over 500 år før Kristi disipler ble omtalt som «hellige», åpenbarte Gud at et folk som ble kalt «Den Aller Høyestes hellige», skulle få regjere sammen med Kristus. – Da 7:13, 14, 18, 27.

apostel: Det greske substantivet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende; å sende ut». (Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse i Joh 13:16, der det er oversatt med «en som er utsendt». Paulus var kalt til å være apostel for nasjonene, eller for ikke-jøder, og han var direkte utvalgt av den oppstandne Jesus Kristus. (Apg 9:1–22; 22:6–21; 26:12–23) Paulus bekreftet at han var en apostel, ved å vise til at han hadde sett den oppstandne Herren Jesus Kristus (1Kt 9:1, 2), og at han hadde utført mirakler. (2Kt 12:12) Paulus hadde også formidlet den hellige ånd til døpte troende, noe som var enda et bevis for at han var en sann apostel. (Apg 19:5, 6) Selv om han ofte omtaler seg selv som apostel, regner han seg aldri som en av «de tolv». – 1Kt 15:5, 8–10; Ro 11:13; Ga 2:6–9; 2Ti 1:1, 11.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Se studienote til Ro 1:7.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

i himmelen: Paulus omtaler her salvede kristne som om de allerede hadde fått «alle åndelige velsignelser i himmelen», selv om de fremdeles levde på jorden. Sammenhengen viser at Gud hadde «utpekt [dem] til å være arvinger» sammen med hans Sønn til den himmelske arv, og at han hadde gitt dem en garanti for at de skulle få den arven. (Ef 1:11, 13, 14) Mens de salvede fortsatt er på jorden, blir de «oppreist», eller opphøyd, ved at de blir utpekt til å være arvinger. – Ef 1:18–20; 2:4–7.

verden ble grunnlagt: Se studienote til Lu 11:50.

forent med: Se studienote til Ef 1:1.

forent med: Bokstavelig: «i». Dette uttrykket overbringer tanken om nært fellesskap, harmoni og enhet. I sitt brev til efeserne nevner Paulus flere ganger at salvede kristne er «forent med» Jesus Kristus, noe som framhever Kristi viktige rolle når det gjelder å skape enhet. – Se for eksempel Ef 1:4, 11; 2:13, 21.

verden ble grunnlagt: Det greske ordet for «grunnlagt» er gjengitt med «bli gravid» i He 11:11, der det er brukt sammen med det greske ordet for «avkom». Når det her brukes i uttrykket «fra verden ble grunnlagt», sikter det tydeligvis til det tidspunktet da Adam og Evas barn ble født. Jesus setter det at «verden ble grunnlagt», i forbindelse med Abel, som tydeligvis var den første fra menneskeverdenen som kunne gjenløses, og som har hatt navnet sitt skrevet opp i livets bokrull «fra verden ble grunnlagt». – Lu 11:51; Åp 17:8; se studienote til Mt 25:34.

kalt i samsvar med hans hensikt: Det greske ordet prọthesis, oversatt med «hensikt», betyr bokstavelig «det å sette foran». Ordet forekommer også i Ro 9:11; Ef 1:11; 3:11. Siden det er helt sikkert at Guds hensikter vil bli gjennomført, kan han vite på forhånd og forutsi hva som vil skje. (Jes 46:10) Jehova visste for eksempel på forhånd at det skulle være en gruppe som var «kalt», men han forutbestemte ikke hvilke enkeltpersoner som skulle utgjøre denne gruppen. Han arbeider også aktivt for at hans hensikter skal bli gjennomført. – Jes 14:24–27.

adopsjon som sønner: Gresk: huiothesịa, som bokstavelig betyr «sønninnsettelse». Adopsjon var en kjent praksis både i den greske og i den romerske verden. De fleste av dem som ble adoptert, var ikke små barn, men ungdommer eller unge voksne. Noen herrer var kjent for å sette slaver fri for å kunne adoptere dem. Den romerske keiseren Augustus var adoptivsønn av Julius Cæsar. Paulus bruker begrepet adopsjon for å beskrive den nye situasjonen for dem som blir kalt og utvalgt av Gud. Alle etterkommere av den ufullkomne Adam var slaver under synden og kunne derfor ikke bli regnet som Guds sønner. Men takket være Jesu gjenløsningsoffer kan Jehova befri dem fra slaveriet under synden og adoptere dem som sine sønner og gjøre dem til Kristi medarvinger. (Ro 8:14–17; Ga 4:1–7) Paulus framhever at det har skjedd en forandring i forholdet, ved å si at de som blir adoptert, roper ut: «Abba, Far!» En slave ville aldri tiltale sin herre med dette fortrolige uttrykket. (Se studienoten til Abba i dette verset.) Det er Jehova som bestemmer hvem han ønsker å adoptere som sønner. (Ef 1:5) Fra det tidspunktet han salver dem med sin ånd, regner han dem som sine barn. (Joh 1:12, 13; 1Jo 3:1) Men før de kan få oppleve den fullstendige virkeliggjørelsen av sitt privilegium ved å bli oppreist til liv i himmelen og bli Kristi medarvinger, må de være trofaste mens de er på jorden. (Åp 20:6; 21:7) Paulus sier derfor om dem at de «ivrig venter på at [de] skal bli adoptert som sønner, på at [de] skal bli utfridd fra [sin] kropp ved en løsepenge». – Ro 8:23.

bli adoptert som sønner: I De kristne greske skrifter bruker Paulus flere ganger begrepet adopsjon for å beskrive den nye situasjonen for dem som blir kalt og utvalgt av Gud. De kan se fram til å oppnå udødelig liv i himmelen. Som etterkommere av den ufullkomne Adam var de i slaveri under synden og var derfor ikke født som Guds sønner. På grunn av Jesu sonoffer kan de bli adoptert som sønner og bli «Kristi medarvinger». (Ro 8:14–17) De velger ikke selv å bli adoptert som sønner. Det er Gud som utvelger dem, i samsvar med sin vilje. (Ef 1:5) Gud regner dem som sine barn, eller sønner, fra det tidspunktet han salver dem med sin ånd. (Joh 1:12, 13; 1Jo 3:1) Men de må fortsette å være trofaste helt til slutten av sitt jordiske liv for å få oppleve fullt ut hva det innebærer å bli adoptert av Gud. Når de har dødd som mennesker, blir de oppreist til liv i himmelen og blir Guds åndesønner. (Ro 8:17; Åp 21:7) Det er derfor Paulus sier: «Vi [venter ivrig] på at vi skal bli adoptert som sønner, på at vi skal bli utfridd fra vår kropp ved en løsepenge.» (Ro 8:23; se studienote til Ro 8:15.) Adopsjon var en kjent praksis i oldtiden. I den gresk-romerske verden var adopsjon i første rekke til nytte for den som adopterte, ikke for den som ble adoptert. Men Paulus peker på at det Jehova har gjort, er til nytte for dem som blir adoptert. – Ga 4:3, 4.

For han bestemte på forhånd: I den greske teksten er det også mulig å knytte dette uttrykket til det forrige verset. I så fall blir setningen slik: «For i kjærlighet [vers 5] bestemte han på forhånd».

han bestemte på forhånd at vi: Jehova bestemte på forhånd at en gruppe av Kristi disipler skulle bli adoptert som sønner av Gud for at de skulle regjere sammen med Jesus i himmelen. Han forutbestemte at det skulle finnes en slik gruppe, men ikke hvilke enkeltpersoner som skulle utgjøre den. Dette trekket ved Jehovas hensikt er med i profetien i 1Mo 3:15, som Jehova uttalte kort tid etter at Adam hadde syndet. – Ga 3:16, 29; se studienote til Ro 8:28.

at vi skulle bli adoptert som hans sønner: Se studienoter til Ro 8:15; Ga 4:5.

utfridd ved en løsepenge: Se studienoter til Mt 20:28; Ro 3:24 og Ordforklaringer: «Løsepenger».

ved hans blod: Det vil si ved Jesu Kristi blod. Noen bibeloversettelser bruker ordet «død» her, men den bokstavelige gjengivelsen «blod» stemmer overens med Bibelens lære om at blodet har sonende kraft. (Se Ordforklaringer: «Soning».) På soningsdagen ble bestemte dyr ofret. Øverstepresten tok noe av blodet fra dyrene med inn i Det aller helligste i tabernaklet eller i templet og bar det fram for Gud. (3Mo 16:2–19) Det som foregikk på soningsdagen, var et forbilde på ting som Jesus oppfylte, noe Paulus forklarer i sitt brev til hebreerne. (He 9:11–14, 24, 28; 10:11–14) På samme måte som øverstepresten tok med offerblodet inn i Det aller helligste på soningsdagen, bar Jesus fram verdien av sitt livsblod for Gud i himmelen.

Så rik er Guds ufortjente godhet: Efesos var en materielt rik by, men Paulus understreker i brevet sitt at det er åndelig rikdom som er knyttet til Guds ufortjente godhet. (Ef 1:18; 2:7; 3:8) Paulus bruker det greske ordet som er oversatt med «ufortjent godhet», tolv ganger i sitt brev til efeserne. Da han en gang tidligere hadde et møte med de eldste fra Efesos, nevnte han også denne flotte egenskapen. – Apg 20:17, 24, 32; se studienote til Apg 13:43 og Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».

Gud kunne vise dem sin ufortjente godhet: Fordi Paulus tidligere hadde motarbeidet Jesus og disiplene (Apg 9:3–5), hadde han all grunn til å framheve Jehovas ufortjente godhet. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Paulus var klar over at det bare var på grunn av Guds ufortjente godhet han kunne utføre sin tjeneste. (1Kt 15:10; 1Ti 1:13, 14) I løpet av det møtet han hadde med de eldste fra Efesos, nevnte han denne egenskapen to ganger. (Apg 20:24, 32) I de 14 brevene han skrev, nevner han ufortjent godhet omkring 90 ganger – mye oftere enn noen av de andre bibelskribentene. Han omtaler for eksempel Guds eller Jesu ufortjente godhet i den innledende hilsenen i alle brevene sine unntatt Hebreerbrevet og dessuten i de avsluttende bemerkningene i hvert eneste brev.

utfrielsen ved den løsepengen som er betalt av Kristus Jesus: Eller: «løskjøpelsen (gjenløsningen) som er i (ved) Kristus Jesus». Det greske ordet apolỵtrosis er beslektet med flere andre ord som har med løsepengen å gjøre. – Se studienote til Mt 20:28.

løsepenge: Det greske ordet lỵtron (avledet av verbet lỵo, som betyr «å løse; å frigi») ble brukt av ikke-bibelske greske skribenter om det beløpet som ble betalt for å kjøpe fri slaver eller krigsfanger. Det blir brukt to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Mr 10:45. Det beslektede ordet antịlytron forekommer i 1Ti 2:6 og er gjengitt med «tilsvarende løsepenge». Andre beslektede ord er lytrọomai, som betyr «å utfri; å løskjøpe» (Tit 2:14; 1Pe 1:18; også fotnoter), og apolỵtrosis, som ofte blir oversatt med å bli «utfridd ved en løsepenge». (Ef 1:7; Kol 1:14; He 9:15; 11:35, fotn.; Ro 3:24; 8:23) – Se Ordforklaringer.

den hellige hemmelighet om sin vilje: Paulus bruker uttrykket ‘hellig hemmelighet’ flere ganger i sitt brev til efeserne. Generelt sett dreier Jehovas «hellige hemmelighet» seg om Jesus Kristus. (Kol 2:2; 4:3) Men det er mange trekk ved Guds hellige hemmelighet. De innbefatter: Jesu identitet som det lovte avkommet, eller Messias, og hans rolle i Guds hensikt. (1Mo 3:15) En himmelsk regjering, Guds messianske rike. (Mt 13:11; Mr 4:11) Menigheten av åndssalvede kristne, som Jesus er hodet for. (Ef 5:32; Kol 1:18; Åp 1:20) Den rollen som disse salvede har som Jesu medarvinger til Riket. (Lu 22:29, 30) Og det at de salvede blir valgt ut blant både jøder og ikke-jøder. – Ro 11:25; Ef 3:3–6; Kol 1:26, 27; se studienoter til Mt 13:11; 1Kt 2:7.

Guds visdom ... i en hellig hemmelighet: Det vil si den vise ordningen som Gud har fått i stand for å gjøre slutt på det opprøret som begynte i Eden, og for å innføre fred og enhet i hele universet. (Se Ordforklaringer: «Hellig hemmelighet».) Kunngjøringen av den ‘hellige hemmelighet’ (gresk: mystẹrion; se studienote til Mt 13:11) begynte med Jehovas profeti i 1Mo 3:15. Jehovas «hellige hemmelighet» dreier seg i første rekke om Jesus Kristus. (Ef 1:9, 10; Kol 2:2) Den innbefatter Jesu identitet som det lovte avkommet, eller Messias, og hans rolle i Guds rike (Mt 13:11); det at salvede kristne blir utvalgt – fra både jøder og hedninger – til å bli Kristi medarvinger og herske sammen med ham i Riket (Lu 22:29, 30; Ro 11:25; Ef 3:3–6; Kol 1:26, 27); det at denne menigheten, som består av 144 000 som er «kjøpt fra menneskene som en førstegrøde for Gud og for Lammet», får del i en unik natur. (Åp 14:1, 4) Det er bare de som studerer Bibelen grundig, som kan forstå disse trekkene.

de hellige hemmelighetene: Det greske ordet mystẹrion, som her står i flertall, er oversatt med «hellig hemmelighet» 25 ganger i Ny verden-oversettelsen. Uttrykket sikter til trekk ved Guds hensikt som forblir en hemmelighet til Gud velger å åpenbare dem. De blir da fullt ut gjort kjent, men bare for dem han velger å gi forståelse. (Kol 1:25, 26) Når Guds hellige hemmeligheter først er blitt åpenbart, skal de gjøres kjent i så stor utstrekning som mulig. Det framgår av at Bibelen bruker slike ord som «forkynne», «gjøre kjent» og «åpenbaring» i forbindelse med uttrykket «den hellige hemmelighet». (1Kt 2:1; Ef 1:9; 3:3; Kol 1:25, 26; 4:3) Helt sentralt i «Guds hellige hemmelighet» er identifiseringen av Jesus Kristus som det lovte ‘avkommet’, eller Messias. (Kol 2:2; 1Mo 3:15) Men det er mange trekk ved denne hellige hemmeligheten. Den dreier seg blant annet om den rollen Jesus spiller i gjennomføringen av Guds hensikt. (Kol 4:3) Som Jesus viste her, er «de hellige hemmelighetene» knyttet til himmelens rike, eller «Guds rike», den himmelske regjeringen som har Jesus som Konge. (Mr 4:11; Lu 8:10; se studienote til Mt 3:2.) De kristne greske skrifter bruker ordet mystẹrion på en annen måte enn de gamle mysteriereligionene gjorde. Disse religionene, som ofte var basert på fruktbarhetskulter som var utbredt i det første århundre evt., lovte sine tilhengere udødelighet, direkte åpenbaring og adgang til gudene gjennom mystiske riter. Det sier seg selv at innholdet i disse hemmelighetene ikke var basert på sannhet. De som fikk være med i disse mysteriereligionene, lovte å holde hemmelighetene for seg selv og dermed la dem være innhyllet i mystikk. Dette var helt annerledes enn kristendommens hellige hemmeligheter, som åpent skulle forkynnes for andre. Når Bibelen bruker dette ordet i forbindelse med falsk gudsdyrkelse, blir det oversatt med bare «hemmelighet» i Ny verden-oversettelsen. – De tre gangene mystẹrion er oversatt med «hemmelighet», er kommentert i studienoter til 2Te 2:7; Åp 17:5, 7.

en måte å administrere tingene på: Eller: «en administrasjon». Det greske ordet som er brukt her (oikonomịa), betyr bokstavelig «en husholdning; en forvaltning av et hus». Det sikter ikke til en regjering, men til en måte å administrere, eller ta hånd om, ting på. Denne forståelsen stemmer med den måten ordet er brukt på i Ef 3:9. (Se også Lu 16:2; Ef 3:2; Kol 1:25, der det samme greske ordet er brukt.) Det er ikke snakk om Guds messianske rike. Det dreier seg i stedet om den måten Jehova velger å ta hånd om tingene på i sin universelle familie, eller i sin husstand. Ved hjelp av denne måten «å administrere tingene på» blir de som skal regjere i det himmelske rike, samlet inn, og alle Guds fornuftutstyrte skapninger blir forent. Det fører til fred og enhet med Gud gjennom Jesus Kristus.

å samle alt sammen i Kristus: Den måten Gud administrerer tingene på, består av to faser. Den første fasen går ut på å samle det i himmelen, det vil si de som skal regjere sammen med Kristus i himmelen. (Ro 8:16, 17; Ef 1:11; 1Pe 1:4) Denne fasen begynte på pinsedagen i år 33. (Apg 2:1–4) Den andre fasen går ut på å samle det på jorden, det vil si de som skal leve i paradiset på jorden som undersåtter av den himmelske regjeringen. – Joh 10:16; Åp 7:9, 10; 21:3, 4.

vi ble utvalgt på forhånd: Se studienote til Ef 1:5.

han bestemte på forhånd at vi: Jehova bestemte på forhånd at en gruppe av Kristi disipler skulle bli adoptert som sønner av Gud for at de skulle regjere sammen med Jesus i himmelen. Han forutbestemte at det skulle finnes en slik gruppe, men ikke hvilke enkeltpersoner som skulle utgjøre den. Dette trekket ved Jehovas hensikt er med i profetien i 1Mo 3:15, som Jehova uttalte kort tid etter at Adam hadde syndet. – Ga 3:16, 29; se studienote til Ro 8:28.

sitt segl: I bibelsk tid ble et segl brukt som signatur for å vise hvem som eide noe, for å bekrefte at noe var ekte, eller for å stadfeste en avtale. Når det gjelder salvede kristne, har Gud billedlig talt beseglet dem med sin hellige ånd for å vise at han eier dem, og at de har håp om å få himmelsk liv. – Ef 1:13, 14.

beseglet: I bibelsk tid ble et segl brukt som signatur for å vise hvem som eide noe, for å bekrefte at noe var ekte, eller for å stadfeste en avtale. Når det gjelder salvede kristne, har Gud billedlig talt beseglet dem med sin hellige ånd ved hjelp av Kristus for å vise at han eier dem, og at de har håp om å få himmelsk liv. – Se studienote til 2Kt 1:22.

som: Viser til Guds «hellige ånd», eller virksomme kraft, som er nevnt i det forrige verset. Enkelte håndskrifter bruker et gresk pronomen i hankjønn her, men det er solid støtte for ordlyden med et pronomen i intetkjønn, gjengitt med «som». Bruken av intetkjønnspronomenet stemmer med hvordan Guds ånd blir omtalt i andre bibelvers. Noen bibelkommentatorer mener at senere avskrivere brukte et gresk pronomen i hankjønn for å få det til å se ut som om den hellige ånd er en person. – Se studienoter til Mt 28:19; Joh 14:17.

en garanti for at vi skal få vår arv: Eller: «et pant på forhånd (et forskudd) på vår arv». Paulus bruker her et juridisk uttrykk (arrabọn) som ofte sikter til en forhåndsbetaling av et mindre beløp enn hele summen. Dette greske ordet forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter, og hver gang brukes det i overført betydning om det at Gud salver kristne «med den lovte hellige ånd», eller sin virksomme kraft. (Ef 1:13, 14; 2Kt 1:22; 5:5) Den hellige ånd virker på en spesiell måte på de salvede – den er som et forskudd på, eller en garanti for, en framtidig betaling. Fordi salvede kristne har fått denne garantien for, eller dette pantet på, sin himmelske arv, er de overbevist om sitt håp. Håpet deres blir fullt ut oppfylt når de får en uforgjengelig kropp i himmelen. – 2Kt 5:1–5.

vår arv: Det vil si den himmelske arv som kristne som er salvet med Guds hellige ånd, skal få. Ånden tjener som «en garanti for» at de skal få sin arv. (1Pe 1:4, 5) For salvede kristne innebærer denne arven mer enn et liv i himmelen. De er «det i himmelen» som skal samles under Jesus for å være «Guds arvinger og Kristi medarvinger». (Ef 1:10; Ro 8:16, 17) Den grunnleggende betydningen av det greske verbet for «å arve» er at en arving mottar noe han er berettiget til å få. Ofte skjer det på grunn av slektskap, for eksempel at en sønn får en arv fra sin far. (Ga 4:30) Men her, som de fleste stedene dette ordet forekommer i De kristne greske skrifter, brukes det i videre betydning, nemlig om det å motta noe som en gave fra Gud. – Mt 19:29; 1Kt 6:9.

Guds eget folk: Bokstavelig: «eiendommen». Dette folket er menigheten av kristne som er salvet med Guds ånd. (Apg 20:28) I 1Pe 2:9 blir disse kristne omtalt som «et folk som skal være Guds spesielle eiendom».

ånd: Eller: «virksomme kraft». Det greske ordet pneuma er et intetkjønnsord, og når det blir henvist til den, brukes det derfor pronomener i intetkjønn på gresk. Ordet pneuma har en rekke betydninger, som alltid sikter til noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. (Se Ordforklaringer.) I denne sammenhengen sikter «ånd» til Guds hellige ånd, her kalt sannhetens ånd, et uttrykk som også forekommer i Joh 15:26 og i 16:13, der Jesus forklarer at «hjelperen» (Joh 16:7), det vil si «sannhetens ånd», skal «lede» Jesu disipler «til hele sannheten».

den hellige ånds: Eller: «den hellige virksomme krafts». Uttrykket «ånd» (intetkjønn på gresk) står her for en upersonlig kraft i virksomhet, en kraft som utgår fra Gud. – Se Ordforklaringer: «Hellig ånd»; «Ånd».

åpenbarer: Se studienote til Ro 16:25.

åpenbaringen: Bokstavelig: «avdekkingen; avsløringen». Det greske ordet apokạlypsis blir ofte, slik som i dette verset, brukt i forbindelse med åpenbaringer av Guds vilje og hensikter eller av andre åndelige sannheter. (Ef 3:3; Åp 1:1) Det er Gud som står bak slike åpenbaringer. – Se også studienote til Lu 2:32.

deres hjertes øyne: Dette uttrykket sikter til en persons symbolske syn, eller oppfatningsevne. (Jes 44:18; Jer 5:21; Ese 12:2, 3; Mt 13:13–16) Paulus sier til salvede kristne at Gud har opplyst dem, «så [de] kan forstå hvilket håp han har kalt [dem] til». Slik åndelig innsikt overbeviser salvede kristne om at de skal få en fantastisk belønning – et håp som ble gjort sikkert ved at Gud viste sin store makt da han oppreiste Jesus fra døden.

denne verdensordningen: Eller: «denne tidsalderen». I denne sammenhengen sikter det greske ordet aiọn til den nåværende, urettferdige verdensordningen. (Ga 1:4) Paulus skriver også om en verdensordning, eller en tidsalder, som skal komme. Den skal styres av en regjering under Kristi myndighet. – Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».