Apostlenes gjerninger 9:1–43

9  Saulus raste fortsatt mot Herrens disipler og truet med å drepe dem.+ Han gikk til øverstepresten  og ba ham om å få med seg brev til synagogene i Damaskus for å kunne arrestere alle han fant som tilhørte Veien,+ både menn og kvinner, og føre dem bundet til Jerusalem.  Da han var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham.+  Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»  Han spurte: «Hvem er du, Herre?» Han svarte: «Jeg er Jesus,+ han som du forfølger.+  Men reis deg og gå inn i byen, og der vil du få beskjed om hva du må gjøre.»  De mennene som reiste sammen med ham, sto nå målløse – de hørte lyden av en stemme, men så ingen.+  Saulus reiste seg, og selv om øynene hans var åpne, kunne han ikke se noe. Da tok de ham i hånden og leide ham inn i Damaskus.  I tre dager så han ingenting,+ og han verken spiste eller drakk. 10  I Damaskus var det en disippel som het Ananịas,+ og i et syn sa Herren til ham: «Ananịas!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.» 11  Herren sa til ham: «Reis deg og gå til den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter en mann som heter Saulus, fra Tarsus.+ For han ber, 12  og i et syn har han sett en mann som heter Ananịas, komme inn og legge hendene på ham for at han skal kunne se igjen.»+ 13  Men Ananịas svarte: «Herre, mange har fortalt meg om denne mannen og om alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem. 14  Og her har han myndighet fra overprestene til å arrestere alle som påkaller ditt navn.»+ 15  Men Herren sa til ham: «Gå av sted! For jeg har utvalgt denne mannen som et redskap*+ som skal bringe mitt navn ut til nasjonene+ og til konger+ og til Israels folk. 16  Og jeg skal tydelig vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.»+ 17  Da gikk Ananịas av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren Jesus, som viste seg for deg på veien hit, har sendt meg for at du skal få synet tilbake og bli fylt med hellig ånd.»+ 18  I samme øyeblikk falt noe som lignet skjell, fra øynene hans, og han fikk synet tilbake. Så reiste han seg og ble døpt. 19  Deretter spiste han og kom til krefter igjen. Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus,+ 20  og straks begynte han å forkynne i synagogene at Jesus er Guds Sønn. 21  Men alle som hørte på ham, ble overrasket og sa: «Er ikke dette den mannen som brutalt forfulgte dem i Jerusalem som påkaller dette navnet?+ Kom han ikke hit for å arrestere dem og føre dem* til overprestene?»+ 22  Men Saulus fikk stadig større kraft, og jødene i Damaskus visste ikke hva de skulle si, for han beviste på en logisk måte at Jesus er Kristus.+ 23  Etter en tid la jødene planer om å drepe ham.+ 24  Men Saulus hørte om planene deres. De holdt også nøye vakt ved byportene både dag og natt for å ta livet av ham. 25  Disiplene hans fikk ham da ut om natten gjennom en åpning i bymuren ved å fire ham ned i en kurv.+ 26  Da han kom til Jerusalem,+ prøvde han å slutte seg til disiplene, men alle sammen var redde for ham, for de trodde ikke at han var blitt en disippel. 27  Da hjalp Bạrnabas+ ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem i detalj hvordan Saulus på veien hadde sett Herren,+ og at Herren hadde talt til ham. Han fortalte dem også hvordan Saulus hadde forkynt frimodig i Jesu navn i Damaskus.+ 28  Så ble Saulus hos dem og gikk fritt omkring i Jerusalem og talte frimodig i Herrens navn. 29  Han snakket og diskuterte med de gresktalende jødene, men disse forsøkte å få ham drept.+ 30  Da brødrene fikk vite dette, førte de ham ned til Cæsarẹa og sendte ham til Tarsus.+ 31  Nå gikk menigheten i hele Judẹa og Galilẹa og Samaria+ inn i en periode med fred og ble bygd opp. Den vandret i dyp respekt for Jehova og ble styrket av den hellige ånd*+ og fortsatte å vokse. 32  Peter reiste nå gjennom hele området, og han kom også ned til de hellige som bodde i Lydda.+ 33  Der møtte han en mann som het Ænẹas. Han var lam og hadde vært sengeliggende i åtte år. 34  Peter sa til ham: «Ænẹas, Jesus Kristus helbreder deg.+ Stå opp og re opp sengen din.»+ Straks reiste han seg. 35  Alle som bodde i Lydda og på Saron-sletten, så ham, og de vendte om og begynte å tro på Herren. 36  I Joppe var det en disippel som het Tabịta, som på gresk tilsvarer «Dorkas». Hun gjorde mange gode gjerninger og ga mange gaver til de fattige.* 37  Men nettopp på denne tiden ble hun syk og døde. Og de vasket henne og la henne i et rom ovenpå. 38  Lydda ligger i nærheten av Joppe, så da disiplene hørte at Peter var i den byen, sendte de to menn til ham, og de ba ham inntrengende: «Skynd deg og kom til oss.» 39  Peter ble da med dem. Da han kom fram, førte de ham opp i rommet ovenpå, og alle enkene samlet seg rundt ham. De gråt og viste fram mange kjortler og kapper som Dorkas hadde laget mens hun levde. 40  Peter sendte alle ut+ og falt på kne og ba. Så snudde han seg mot den døde og sa: «Tabịta, stå opp!» Hun åpnet øynene, og da hun fikk se Peter, satte hun seg opp.+ 41  Han tok henne i hånden og reiste henne opp. Så ropte han på de hellige og enkene og viste dem at hun nå var i live.+ 42  Dette ble kjent i hele Joppe, og mange begynte å tro på Herren.+ 43  Peter ble ganske mange dager i Joppe, hos en garver som het Simon.+

Fotnoter

El.: «denne mannen er et utvalgt kar for meg».
Bokst.: «for å føre dem bundet».
Bokst.: «og i den hellige ånds trøst».
El.: «mange barmhjertighetsgaver».

Studienoter

Saulus: Betyr «bedt (Gud) om; anmodet (Gud) om». Saulus, også kjent ved sitt romerske navn, Paulus, var «av Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere». (Flp 3:5) Ettersom Saulus var født med romersk statsborgerskap (Apg 22:28), kan det godt være at det var hans jødiske foreldre som ga ham det romerske navnet Paulus (betyr «liten»). Han hadde sannsynligvis hatt begge navnene helt fra han var barn. Det finnes flere mulige forklaringer på at foreldrene ga ham navnet Saulus. Én faktor er at navnet Saulus (eller Saul) hadde lange tradisjoner blant benjaminittene fordi Israels første konge, som var benjaminitt, het Saul. (1Sa 9:2; 10:1; Apg 13:21) En annen mulig forklaring er at foreldrene ga ham dette navnet på grunn av navnets betydning. Eller det kan være at faren het Saulus, og det var tradisjon at en sønn ble oppkalt etter faren. (Jevnfør Lu 1:59.) Uansett hva som var grunnen, brukte han nok sitt hebraiske navn, Saulus, når han var sammen med andre jøder – og særlig mens han studerte for å bli fariseer og levde som fariseer. (Apg 22:3) I mer enn ti år etter at han var blitt kristen, ser det ut til at han var best kjent ved sitt hebraiske navn. – Apg 11:25, 30; 12:25; 13:1, 2, 9.

Kaifas: Denne øverstepresten, som var innsatt av romerne, var en dyktig diplomat som beholdt stillingen sin lenger enn noen av sine nærmeste forgjengere. Han ble utnevnt til øversteprest cirka år 18 evt. og beholdt stillingen til cirka år 36 evt. Det var han som forhørte Jesus og overlot ham til Pilatus. (Mt 26:3, 57; Joh 11:49; 18:13, 14, 24, 28) Dette er den eneste gangen han er nevnt ved navn i Apostlenes gjerninger. Ellers i Apostlenes gjerninger blir han omtalt som «øverstepresten». – Apg 5:17, 21, 27; 7:1; 9:1.

Saulus: Se studienote til Apg 7:58.

øverstepresten: Det vil si Kaifas. – Se studienote til Apg 4:6.

Jehovas vei: I det neste verset brukes det synonyme uttrykket «Guds vei». Den kristne levemåte innebærer at det viktigste i livet er tilbedelsen av den eneste sanne Gud, Jehova, og troen på hans Sønn, Jesus Kristus. Apostlenes gjerninger omtaler denne levemåten rett og slett som «Veien». (Apg 19:9, 23; 22:4; 24:22; se studienote til Apg 9:2.) I tillegg forekommer uttrykket «Jehovas vei» fire ganger i evangelieberetningene, der det er en del av et sitat fra Jes 40:3. (Se studienoter til Mt 3:3; Mr 1:3; Lu 3:4; Joh 1:23.) I Jes 40:3 bruker den hebraiske grunnteksten tetragrammet. Uttrykket «Jehovas vei» forekommer også i Dom 2:22; Jer 5:4, 5. – Se studienote til Apg 19:23 og Tillegg C3 innledning; Apg 18:25.

Veien: Som det blir forklart i studienoten til Apg 9:2, ble uttrykket «Veien» brukt om den første kristne menighet. Sann kristendom handler ikke om det som vises på utsiden, eller rett og slett om formelle tilbedelseshandlinger. Det er en levemåte som dreier seg om tilbedelsen av Gud, og som er ledet av hans ånd. (Joh 4:23, 24) Den syriske bibeloversettelsen Peshitta har gjengivelsen «Guds vei», og den latinske Vulgata (editio Clementina) har gjengivelsen «Herrens vei». Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J17, 18 i Tillegg C4) bruker Guds navn her og har gjengivelsen «Jehovas vei».

brev: I det første århundre var man avhengig av brev fra en pålitelig kilde når en fremmed skulle introduseres og man skulle ha bekreftet hans eller hennes identitet eller myndighet. (Ro 16:1; 2Kt 3:1–3) Jødene i Roma omtalte denne måten å formidle informasjon på. (Apg 28:21) De brevene Saulus ba øverstepresten om å få med seg til synagogene i Damaskus, ga ham myndighet til å forfølge de jødekristne i den byen. (Apg 9:1, 2) Brevene oppfordret tydeligvis synagogene i Damaskus til å samarbeide med Saulus i aksjonen mot de kristne.

Damaskus: Damaskus ligger i dagens Syria og skal være en av de eldste byene i verden som har vært kontinuerlig bebodd siden den ble grunnlagt. Patriarken Abraham kan ha dratt forbi eller gjennom Damaskus da han var på vei sørover til Kanaan. På et tidspunkt tok han «Elieser, en mann fra Damaskus», inn i sin husstand som tjener. (1Mo 15:2) Nesten tusen år senere dukker Damaskus opp i Bibelens beretning igjen. (Se Ordforklaringer: «Aram; arameere».) På den tiden lå syrerne (arameerne) i krig med Israel, og de to nasjonene ble fiender. (1Kg 11:23–25) I det første århundre var Damaskus en del av den romerske provinsen Syria. På den tiden bodde det kanskje rundt 20 000 jøder i Damaskus, og det fantes flere synagoger der. Det er mulig at Saulus rettet sin forfølgelse mot de kristne i Damaskus fordi han var redd for at den kristne lære ville spre seg raskt derfra. Byen var nemlig knutepunkt for flere viktige veier. – Se Tillegg B13.

Veien: En betegnelse som brukes i Apostlenes gjerninger om den kristne levemåte og lære og om den første kristne menighet. Det kan være at betegnelsen kommer av Jesu uttalelse i Joh 14:6: «Jeg er veien.» Det ble sagt om Jesu disipler at de tilhørte «Veien», det vil si at de holdt seg til en vei eller levemåte som innebar at de fulgte Jesu eksempel. (Apg 19:9) Det viktigste i Jesu liv var tilbedelsen av den eneste sanne Gud, Jehova. For de kristne innebar denne levemåten også å vise tro på Jesus Kristus. I Antiokia i Syria en gang etter år 44 ble Jesu disipler «ved Guds ledelse for første gang ... kalt kristne». (Apg 11:26) Men selv etter at dette navnet ble tatt i bruk, omtaler Lukas menigheten som «Veien». – Apg 19:23; 22:4; 24:22; se studienoter til Apg 18:25; 19:23.

de hørte ikke stemmen: Eller: «de forsto ikke stemmen». I Apg 9:3–9 beskriver Lukas hva Paulus opplevde på veien til Damaskus. Når man sammenligner disse to beretningene, får man et fullstendig bilde av det som skjedde. Som det blir forklart i studienoten til Apg 9:7, hørte de mennene som reiste sammen med Paulus, «lyden av en stemme», men de kunne tydeligvis ikke forstå det som ble sagt. De hørte derfor ikke stemmen på samme måte som Paulus gjorde. Dette stemmer overens med hvordan det greske ordet for «høre» blir brukt i Apg 22:7, der Paulus forklarer at han «hørte en stemme», det vil si at han hørte og forsto det som ble sagt. De som reiste sammen med Paulus, derimot, forsto ikke det budskapet som ble formidlet til Paulus, kanskje fordi stemmen var dempet eller fordreid på en eller annen måte. Det er tydeligvis i denne betydningen ‘de ikke hørte stemmen’. – Jevnfør Mr 4:33; 1Kt 14:2, der det samme greske ordet for «høre» er gjengitt med «forstå».

hørte lyden av en stemme: I Apg 22:​6–​11 forteller Paulus selv hva han opplevde på veien til Damaskus. Når man sammenligner den beretningen med den som står her, får man et fullstendig bilde av det som skjedde. Det er de samme greske ordene som er brukt i begge beretningene, men grammatikken er forskjellig. Det greske ordet fonẹ kan oversettes med både «lyd» og «stemme». Her står ordet i genitiv og er derfor gjengitt med «lyden av en stemme». (I Apg 22:9 står det samme greske ordet i akkusativ og er gjengitt med «stemmen».) De mennene som reiste sammen med Paulus, hørte lyden av en stemme, men de kunne tydeligvis ikke høre og forstå det som ble sagt. De hørte derfor ikke stemmen på samme måte som Paulus gjorde. – Apg 26:14; se studienote til Apg 22:9.

den gaten som kalles Den rette: Dette er den eneste gaten som er nevnt ved navn i De kristne greske skrifter. I det første århundre utgjorde gatene i Damaskus et rutenett, og man mener at denne gaten var hovedgaten fra øst til vest gjennom byen. Gaten var omkring 1,5 km lang og 26 m bred. En del av veibanen var for fotgjengere, og det sto muligens søyler langs sidene. Det går fremdeles en hovedgate gjennom det som er igjen av den gamle romerske byen, og den ligger der den romerske Via Recta (gaten Den rette) lå.

i et syn: Man finner disse ordene i en rekke gamle håndskrifter.

arrestere: Eller: «fengsle». Bokstavelig: «binde; legge i lenker». – Jevnfør Kol 4:3.

Israels folk: Bokstavelig: «Israels sønner». – Se Ordforklaringer: «Israel».

store kurver: Eller: «proviantkurver». Det ser ut til at det greske ordet som er brukt her, sfyrịs, betegner en type kurv som er større enn de kurvene som ble brukt ved en tidligere anledning, da Jesus mettet omkring 5000 menn. (Se studienote til Mt 14:20.) Det samme greske ordet blir brukt om den ‘kurven’ som Paulus ble firt ned i da han kom seg ut av Damaskus gjennom en åpning i bymuren. – Se studienote til Apg 9:25.

en kurv: Lukas bruker her det greske ordet sfyrịs, som også brukes i Matteus og Markus om de sju kurvene som man fylte med det som ble til overs etter at Jesus hadde mettet 4000 menn. (Se studienote til Mt 15:37.) Ordet betegner en stor proviantkurv eller en annen større kurv. Da Paulus fortalte de kristne i Korint om denne flukten, brukte han det greske ordet sargạne, som betegner en «flettet kurv» av enten reip eller kvister. Begge disse ordene kan brukes om den samme typen stor kurv. – 2Kt 11:32, 33; fotn.

utførte sin tjeneste blant oss: Bokstavelig: «gikk inn og ut blant oss». Dette uttrykket kommer fra et semittisk idiom som sikter til det å utføre vanlige aktiviteter sammen med andre mennesker. Det kan også gjengis med «bodde blant oss». – Jevnfør 5Mo 28:6, fotn.; Sl 121:8, fotn.

gikk fritt omkring: Eller: «hadde sitt daglige virke». Bokstavelig: «gikk inn og ut». Dette uttrykket gjenspeiler et semittisk idiom som rommer tanken om å kunne fortsette sitt vanlige liv og sine vanlige aktiviteter eller omgås andre uten problemer. – Jevnfør 5Mo 28:6, fotn.; Sl 121:8, fotn.; se studienote til Apg 1:21.

de gresktalende jødene: Bokstavelig: «hellenistene». Det greske ordet Hellenistẹs finnes verken i gresk eller i hellenistisk-jødisk litteratur, men sammenhengen og mange ordbøker støtter gjengivelsen «de gresktalende jødene». På denne tiden var alle de kristne disiplene i Jerusalem, også de som snakket gresk, jøder eller jødiske proselytter. (Apg 10:28, 35, 44–48) Det ordet som er gjengitt med «de gresktalende jødene», er brukt som en motsetning til et ord som er gjengitt med «de hebraisktalende jødene» (bokst.: «hebreerne»; flertallsformen av det greske ordet Ebraios). «Hellenistene» var derfor jøder som snakket med hverandre på gresk, og som hadde kommet til Jerusalem fra forskjellige deler av Romerriket, kanskje også fra Dekapolis. De fleste av de hebraisktalende jødene var sannsynligvis judeere og galileere. Disse to gruppene av jødekristne hadde antagelig forskjellig kulturell bakgrunn. – Se studienote til Apg 9:29.

de gresktalende jødene: Bokstavelig: «hellenistene». Dette var sannsynligvis jøder som heller kommuniserte på gresk enn på hebraisk. Disse jødene hadde sannsynligvis kommet til Jerusalem fra forskjellige deler av Romerriket. I Apg 6:1 brukes betegnelsen om kristne, men sammenhengen her i Apg 9:29 viser at disse gresktalende jødene ikke var disipler av Kristus. Theodotos-innskriften, som ble funnet på Ofel-høyden i Jerusalem, bekrefter at det kom mange gresktalende jøder til Jerusalem. – Se studienote til Apg 6:1.

dyp respekt for Jehova: Eller: «frykt for Jehova». I De hebraiske skrifter forekommer det bokstavelige uttrykket «frykt for Jehova» (noen ganger gjengitt med «dyp respekt for Jehova») mange ganger som en kombinasjon av det hebraiske ordet for «frykt» og tetragrammet. (Noen eksempler: 2Kr 19:7, 9; Sl 19:9; 111:10, fotn.; Ord 2:5; 8:13, fotn.; 9:10, fotn.; 10:27; 19:23, fotn.; Jes 11:2, 3; se Ordforklaringer: «Frykt».) Uttrykket «frykt for Herren», derimot, forekommer aldri i teksten i De hebraiske skrifter. I Tillegg C1 og C3 innledning; Apg 9:31 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker navnet Jehova i dette uttrykket i hovedteksten selv om de fleste greske håndskrifter til Apg 9:31 sier «Herren».

Tabita: Det arameiske navnet Tabita betyr «gasell» og tilsvarer tydeligvis et hebraisk ord (tsevijạh) som betyr «hunngasell». (Høy 4:5; 7:3) Det greske navnet Dorkas betyr også «gasell». Siden Tabita bodde i havnebyen Joppe, som hadde blandet jødisk og ikke-jødisk befolkning, kan det være at hun var kjent under begge navnene, avhengig av hvilket språk som ble snakket. Eller det kan være at Lukas har oversatt navnet av hensyn til ikke-jødiske lesere.

kapper: Det greske ordet himạtion ble tydeligvis brukt om et løstsittende ytterplagg, men som oftest var det rett og slett et rektangulært stykke stoff.

Tabita, stå opp!: Peter gikk fram omtrent på samme måte som Jesus hadde gjort da han oppreiste Jairus’ datter. (Mr 5:38–42; Lu 8:51–55) Dette er den første beretningen om at en apostel oppreiste noen fra døden, og begivenheten førte til at mange i Joppe begynte å tro på Herren. – Apg 9:39–42.

garveren Simon: En garver bearbeidet dyrehuder og brukte en kalkoppløsning til å fjerne hår og rester av kjøtt og fett. Deretter behandlet han dyrehuden med lut, slik at den ble til lær som det kunne lages forskjellige slags varer av. Garveprosessen luktet vondt og krevde mye vann, noe som kan forklare hvorfor Simon bodde ved havet, sannsynligvis i utkanten av Joppe. Ifølge Moseloven var en person som arbeidet med døde dyrekropper, seremonielt uren. (3Mo 5:2; 11:39) Mange jøder så derfor ned på garvere og ville hatt betenkeligheter med å overnatte hos en garver. Senere satte Talmud faktisk garveryrket lavere enn yrket til en gjødselsamler. Men Peter lot ikke fordommer hindre ham i å bo hos Simon. Det at Peter var så fordomsfri i dette tilfellet, er en interessant opptakt til det neste oppdraget han fikk, nemlig å besøke en hedning i hans hjem. Noen bibelkommentatorer betrakter det greske ordet for «garver» (byrseus) som et tilnavn Simon hadde.

en garver som het Simon: Se studienote til Apg 10:6.

Multimedia

Saulus og Damaskus
Saulus og Damaskus

Tegningen viser hvordan Damaskus i det første århundre evt. sannsynligvis var anlagt. Damaskus var et viktig handelssentrum, og vann fra den nærliggende elven Barada (kalt Abana i 2Kg 5:12) gjorde området rundt byen til en oase. Damaskus hadde flere synagoger. Saulus dro til denne byen for å «arrestere alle han fant som tilhørte Veien», en betegnelse som ble brukt om dem som fulgte Jesus. (Apg 9:2; 19:9, 23; 22:4; 24:22) Men da han var på vei til Damaskus, viste den herliggjorte Jesus seg for ham. Da Saulus kom fram til Damaskus, bodde han en tid hjemme hos en som het Judas, og som hadde huset sitt i den gaten som ble kalt Den rette. (Apg 9:11) I et syn sa Jesus til disippelen Ananias at han skulle gå til Judas’ hus for å gi Saulus synet tilbake, og Saulus ble senere døpt. Så i stedet for å arrestere de jødekristne ble Saulus en av dem. Han begynte sin tjeneste som en forkynner av det gode budskap i synagogene i Damaskus. Etter at han hadde reist til Arabia og så til Damaskus igjen, dro han tilbake til Jerusalem, sannsynligvis rundt år 36 evt. – Apg 9:1–6, 19–22; Ga 1:16, 17.

A. Damaskus

1. Veien til Jerusalem

2. Gaten som ble kalt Den rette

3. Torg

4. Jupiter-templet

5. Teater

6. Musikkteater (?)

B. Jerusalem

Saulus på vei til Damaskus
Saulus på vei til Damaskus

Da Saulus nærmer seg Damaskus, faller han til jorden, blindet av et sterkt lys. Han hører en stemme si: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Apg 9:3, 4; 22:6–8; 26:13, 14) Jesus har stoppet Saulus’ planer om å arrestere Jesu disipler og føre dem bundet til Jerusalem for at de skal bli dømt der. Saulus’ 24 mil lange reise fra Jerusalem viser seg å bli helt annerledes enn han hadde tenkt. Jesu budskap forandrer Saulus (senere kjent ved sitt romerske navn, Paulus) fra å være en som innbitt forfulgte de kristne, til å bli en av kristendommens modigste forsvarere. Paulus’ iherdige tjeneste er grundig beskrevet i Apostlenes gjerninger.

Romersk vei i Tarsus
Romersk vei i Tarsus

Tarsus, fødebyen til Saulus (senere apostelen Paulus), var den viktigste byen i provinsen Kilikia i det sørøstlige hjørnet av Lilleasia, en del av vår tids Tyrkia. (Apg 9:11; 22:3) Tarsus var en stor og blomstrende handelsby som lå strategisk til langs en viktig øst-vestgående handelsrute. Denne handelsruten snodde seg gjennom Taurus-fjellene og Den kilikiske port (et trangt pass med en kjerrevei som var skåret inn i fjellet). Tarsus hadde også en havn, som forbandt elven Kydnos med Middelhavet. Byen var et senter for gresk kultur og hadde en ganske stor jødisk befolkning. Bildet viser noen av de gamle ruinene som finnes i nåtidsbyen med samme navn, som ligger 16 km fra det stedet hvor elven Kydnos munner ut i Middelhavet. Mange berømte personer har i tidens løp besøkt Tarsus, deriblant Marcus Antonius, Kleopatra, Julius Cæsar og flere keisere. Den romerske statsmannen og forfatteren Cicero var byens stattholder fra år 51 til 50 fvt. Tarsus var et berømt senter for høyere utdannelse i det første århundre evt., og ifølge den greske geografen Strabon overgikk Tarsus til og med Aten og Alexandria på dette området. Det var med god grunn Paulus omtalte Tarsus som «en velkjent by». – Apg 21:39.

Bygging av en romersk vei
Bygging av en romersk vei

Det omfattende romerske veinettet gjorde det lettere for de første kristne å spre det gode budskap i hele Romerriket. Apostelen Paulus reiste uten tvil mange mil på disse veiene. (Kol 1:23) Tegningen illustrerer hvordan en brolagt romersk vei gjerne ble bygd. Først merket man opp hvor veien skulle gå. Så gravde arbeiderne en grøft og fylte den med bærelag av steiner, mørtel og sand. Deretter brola de veien med store steinheller og la ned kantsteiner som var med på å holde brolegningen på plass. De materialene som ble brukt, og det at veiene var svakt rundet, bidro til at vannet ble ledet bort fra veioverflaten. Langs veikantene var det med jevne mellomrom laget utløp, slik at vannet kunne renne ut og ned i grøfter på hver side av veien. De som bygde veiene, gjorde en så god jobb at noen av veiene fortsatt finnes i dag. Men de fleste veiene i Romerriket var ikke så avanserte. Det var vanligere med grusveier.

Theodotos-innskriften til gresktalende jøder
Theodotos-innskriften til gresktalende jøder

Den teksten som vises her, er kjent som Theodotos-innskriften og er risset inn på en kalksteinsplate som måler 72 × 42 cm. Den ble funnet på begynnelsen av 1900-tallet på Ofel-høyden i Jerusalem. Teksten er på gresk og omtaler Theodotos, en prest som «bygde synagogen til opplesning av Loven og til undervisning i budene». Innskriften er datert til tiden før Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt. Den bekrefter at det fantes gresktalende jøder i Jerusalem i det første århundre. (Apg 6:1) Noen mener at den synagogen som innskriften omtaler, er den «som ble kalt Synagogen for de frigitte». (Apg 6:9) Innskriften nevner også at Theodotos, hans far og hans bestefar hadde tittelen arkhisynạgogos («synagogeforstander»), en tittel som blir brukt flere ganger i De kristne greske skrifter. (Mr 5:35; Lu 8:49; Apg 13:15; 18:8, 17) Innskriften forteller dessuten at Theodotos bygde et gjestehus for besøkende fra utlandet. Dette overnattingsstedet ble sannsynligvis brukt av jøder som besøkte Jerusalem, spesielt av dem som kom til de årlige høytidene. – Apg 2:5.

Joppe
Joppe

Denne videoen viser hvordan havnebyen Joppe ser ut i dag. Den ligger ved middelhavskysten omtrent midtveis mellom Karmel-fjellet og Gaza. Vår tids Jaffa (Yafo på hebraisk), som ligger der den gamle byen lå, ble slått sammen med Tel Aviv i 1950. Den ligger på en klippehøyde som reiser seg omkring 35 m over havet, og den har en havn som beskyttes av en lav klippekant som ligger parallelt med kysten cirka 100 m fra land. Da tyrierne leverte tømmer fra Libanons skoger til byggingen av Salomos tempel, førte de det i flåter på havet til Joppe. (2Kr 2:16) Det var i Joppe profeten Jona senere gikk om bord på et skip som skulle til Tarsis, da han prøvde å flykte fra sitt oppdrag. (Jon 1:3) I det første århundre evt. fantes det en kristen menighet i Joppe. En av dem som tilhørte menigheten, var Dorkas (også kalt Tabita), som Peter oppreiste fra døden. (Apg 9:36–42) Og det var mens Peter var i Joppe og bodde som gjest hos garveren Simon, at han fikk det synet som forberedte ham på å forkynne for hedningen Kornelius. – Apg 9:43; 10:6, 9–17.

Rom ovenpå
Rom ovenpå

Noen hus i Israel hadde to etasjer. Man kom til et rom i andre etasje enten ved hjelp av en innvendig stige eller tretrapp eller ved hjelp av en utvendig steintrapp eller stige. Det var i «et stort rom ovenpå», muligens et slikt som er vist på tegningen, at Jesus feiret den siste påsken sammen med disiplene sine og deretter innstiftet Herrens kveldsmåltid. (Lu 22:12, 19, 20) På pinsedagen i år 33 evt. var 120 disipler tydeligvis samlet i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem da Guds ånd ble utøst over dem. – Apg 1:15; 2:1–4.

Kjortler og kapper
Kjortler og kapper

I bibelsk tid var klær noe av det viktigste en person eide. Dorkas hadde gavmildt laget «kjortler og kapper» til dem som var enker. (Apg 9:39) Det greske ordet som blir gjengitt med «kjortel» (khitọn), sikter til en slags tunika (1). Ifølge gresk og romersk skikk gikk menn vanligvis med tunikaer som var korte, og kvinner med tunikaer som nådde til anklene. Det greske ordet som blir gjengitt med «kappe» (himạtion) (2), sikter til et ytterplagg som man vanligvis hadde utenpå tunikaen, eller kjortelen.