de usyrede brøds høytid, som kalles påske: Påsken, som ble feiret den 14. nisan, var strengt tatt ikke en del av de usyrede brøds høytid, som varte fra 15. til 21. nisan. (3Mo 23:5, 6; 4Mo 28:16, 17; se Tillegg B15.) Men på Jesu tid var disse høytidene blitt så tett forbundet med hverandre at alle de åtte dagene, 14. nisan innbefattet, ble betraktet som én høytid. Josefus nevner «en høytid på åtte dager, som kalles de usyrede brøds høytid». De hendelsene som er omtalt i Lu 22:1–6, skjedde den 12. nisan i år 33 evt. – Se Tillegg B12.

Iskariot: Betyr muligens «mann fra Kerijot». Judas’ far, Simon, blir også kalt «Iskariot». (Joh 6:71) De fleste mener at dette betyr at Simon og Judas var fra den judeiske byen Kerijot-Hesron. (Jos 15:25) Det betyr i så fall at Judas var den eneste judeeren blant de tolv apostlene, alle de andre var galileere.

Iskariot: Se studienote til Mt 10:4.

lederne for tempelvaktene: I den greske teksten i dette verset er det ikke noe ord som tilsvarer «tempel», men i Lu 22:52 er det føyd til, noe som viser hva slags ledere det var snakk om. Uttrykket «for tempelvaktene» er derfor føyd til her for tydelighetens skyld. Det er bare Lukas som omtaler disse lederne. (Apg 4:1; 5:24, 26) Det kan være at de ble trukket inn i samtalen med Judas for å få det til å se ut som den planlagte arrestasjonen av Jesus var lovlig.

sølvpenger: Bokstavelig: «sølv». Det vil si sølv brukt som penger. Ifølge Mt 26:15 var det «30 sølvmynter». Matteus er den eneste evangelieskribenten som nevner det beløpet Jesus ble forrådt for. Dette var muligens 30 sølvsekler som var preget i Tyrus. Det ser ut til at overprestene fastsatte dette beløpet for å vise hvor mye de foraktet Jesus, for under Loven var dette prisen på en slave. (2Mo 21:32) Noe lignende skjedde da profeten Sakarja ba de illojale israelittene om å få lønnen for sitt arbeid som profet blant Guds folk. De veide opp «30 sølvstykker» til ham, noe som viser at de ikke syntes han var mer verdt enn en slave. – Sak 11:12, 13.

de usyrede brøds høytid, som kalles påske: Påsken, som ble feiret den 14. nisan, var strengt tatt ikke en del av de usyrede brøds høytid, som varte fra 15. til 21. nisan. (3Mo 23:5, 6; 4Mo 28:16, 17; se Tillegg B15.) Men på Jesu tid var disse høytidene blitt så tett forbundet med hverandre at alle de åtte dagene, 14. nisan innbefattet, ble betraktet som én høytid. Josefus nevner «en høytid på åtte dager, som kalles de usyrede brøds høytid». De hendelsene som er omtalt i Lu 22:1–6, skjedde den 12. nisan i år 33 evt. – Se Tillegg B12.

Så kom den dagen i de usyrede brøds høytid: Som nevnt i studienote til Lu 22:1 var påsken (14. nisan) og de usyrede brøds høytid (15.–21. nisan) blitt så tett forbundet med hverandre på Jesu tid at alle de åtte dagene, 14. nisan innbefattet, noen ganger ble kalt «de usyrede brøds høytid». (Se Tillegg B15.) Den dagen som er nevnt her, er 14. nisan, siden det står at det var den dagen da påskeofferet skulle slaktes. (2Mo 12:6, 15, 17, 18; 3Mo 23:5; 5Mo 16:1–7) Det som blir beskrevet i versene 7–13, fant sannsynligvis sted om ettermiddagen 13. nisan i forbindelse med forberedelsene til påskemåltidet som skulle holdes om kvelden, det vil si etter solnedgang da 14. nisan begynte. – Se Tillegg B12.

Da tiden var inne: Det vil si da det ble kveld, den kvelden som markerte begynnelsen på 14. nisan. – Se Tillegg A7 og B12.

tok imot et beger: Det begeret som er nevnt her, hørte med til påskefeiringen på Jesu tid. (Lu 22:15) Bibelen sier ikke noe om at det ble brukt vin da påsken ble feiret i Egypt, og Jehova hadde heller ikke sagt noe om at det skulle brukes vin under måltidet. Det å sende rundt flere begre med vin blant dem som feiret påsken sammen, var tydeligvis en skikk som var blitt innført senere. Jesus fordømte ikke at det ble brukt vin i forbindelse med påskemåltidet. Han drakk påskevinen sammen med apostlene etter at han hadde takket Gud. Etterpå lot han dem drikke av et beger med vin da han innstiftet Herrens kveldsmåltid. – Lu 22:20.

tok Jesus et brød ... brøt han det i biter: De brødene som var vanlige i oldtidens Midtøsten, var tynne, og hvis de var usyret, var de sprø. Det at Jesus brøt brødet, hadde ingen symbolsk betydning, men var den vanlige måten å dele opp denne typen brød på. – Se studienote til Mt 14:19.

er et symbol på: Det greske ordet estịn (bokst.: «er») betyr her «betegner; symboliserer; står for; betyr». Denne betydningen var helt opplagt for apostlene, for Jesu fullkomne kropp var jo fysisk til stede rett foran dem, og det samme gjaldt det usyrede brødet som de skulle spise. Brødet kunne derfor ikke ha vært Jesu bokstavelige kropp. Det er verdt å merke seg at det samme greske ordet er brukt i Mt 12:7, og mange bibeloversettelser gjengir det med «betyr».

tok også et brød ... brøt han det i biter: Se studienote til Mt 26:26.

er et symbol på: Se studienote til Mt 26:26.

kveldsmåltidet: Sikter tydeligvis til det påskemåltidet som Jesus spiste sammen med disiplene før han innstiftet Herrens kveldsmåltid. Jesus feiret altså påsken i samsvar med det som var skikk og bruk på den tiden. Han endret ikke feiringen og avbrøt den ikke for å føye noe nytt til den. Som jøde overholdt han dermed Loven. Men da påsken var blitt feiret i samsvar med Moseloven, kunne Jesus innstifte det nye kveldsmåltidet til minne om sin død, som skulle inntreffe den samme påskedagen.

den nye pakt ... gyldig ved mitt blod: Lukas er den eneste evangelieskribenten som tar med at Jesus ved denne anledningen snakket om ‘en ny pakt’, en hentydning til Jer 31:31. Den nye pakt, mellom Jehova og de salvede kristne, trådte i kraft på grunnlag av Jesu offer. (He 8:10) Jesus brukte her ordene «pakt» og «blod» på en måte som minner om hvordan Moses brukte disse ordene da han handlet som mellommann i forbindelse med at lovpakten med Israel ble innstiftet ved Sinai-fjellet. (2Mo 24:8; He 9:19–21) Slik lovpakten mellom Gud og nasjonen Israel ble gjort gyldig ved blodet av okser og geiter, ble den nye pakt som Jehova skulle inngå med det åndelige Israel, gjort gyldig ved Jesu blod. Denne pakten trådte i kraft overfor det åndelige Israel på pinsedagen i år 33 evt. – He 9:14, 15.

... utøses for dere: Ordene fra midten av vers 19 («som skal gis for ...») til slutten av vers 20 mangler i enkelte håndskrifter, men denne passasjen har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter. – Les mer om hvordan gamle håndskrifter brukes for å avgjøre hva som hører med til den greske teksten, i Tillegg A3.

Men hør: Han som forråder meg, er sammen med meg: Det som står i versene 21–23, er ikke plassert strengt kronologisk i beretningen. En sammenligning av Mt 26:20–29 og Mr 14:17–25 med Joh 13:21–30 viser at Judas gikk før Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid. Judas må avgjort ha gått ut før Kristus roste apostlene for at de hadde ‘holdt ut sammen med ham når han hadde møtt prøvelser’, noe som ikke passet på Judas. Judas kan heller ikke ha blitt tatt med i ‘pakten om et rike’. – Lu 22:28–30.

skal gå bort: Noen bibelkommentatorer mener at dette er en eufemisme for «skal gå til sin død».

velgjørere: Det greske ordet euergẹtes (bokst.: «en som gjør godt mot [andre]») ble ofte brukt som ærestittel på fyrster eller andre fremtredende personer, særlig slike som hadde gjort noe verdifullt for samfunnet. De «som tar ledelsen» blant Kristi disipler, bør ikke betrakte seg selv som «velgjørere» som trosfellene deres på en eller annen måte står i gjeld til, for de skal ikke være som herskerne i denne verden. – Lu 22:26.

den som tar ledelsen: Det greske ordet hegẹomai som forekommer her, brukes også i He 13:7, 17, 24 for å beskrive det arbeidet som tilsynsmenn i den kristne menighet utfører.

tjener: Det greske verbet diakonẹo som er brukt her, er beslektet med substantivet diạkonos (tjener), som sikter til en som trofast og ydmykt tjener andre. Ordet blir brukt om Kristus (Ro 15:8), tjenere for Kristus, både menn og kvinner (Ro 16:1; 1Kt 3:5–7; Kol 1:23), og menighetstjenere (Flp 1:1; 1Ti 3:8) og også om hustjenere (Joh 2:5, 9) og myndighetspersoner. – Ro 13:4.

tjener: Det greske verbet diakonẹo som er brukt her, er beslektet med substantivet diạkonos (tjener), som sikter til en som trofast og ydmykt tjener andre. Ordet blir brukt om Kristus (Ro 15:8), tjenere for Kristus, både menn og kvinner (Ro 16:1; 1Kt 3:5–7; Kol 1:23), og menighetstjenere (Flp 1:1; 1Ti 3:8) og også om hustjenere (Joh 2:5, 9) og myndighetspersoner. – Ro 13:4.

serverer: Eller: «tjener». Det greske verbet diakonẹo forekommer to ganger i dette verset. – Se studienote til Lu 22:26.

jeg inngår en pakt med dere om et rike: Det greske verbet diatịthemai, som her er oversatt med «inngår en pakt», er beslektet med substantivet diathẹke, «pakt». I Apg 3:25, He 8:10 og 10:16 inngår både verbet og substantivet i uttrykket «å inngå en pakt». Jesus sikter til to pakter i dette verset. Den ene pakten er mellom ham og hans Far, og den andre er mellom ham og hans salvede disipler, som skal regjere sammen med ham i Riket.

spise og drikke ved mitt bord: Å spise et måltid sammen med andre var et uttrykk for vennskap og fred. En som regelmessig fikk spise ved kongens bord, var derfor spesielt privilegert og hadde et nært forhold til kongen. (1Kg 2: 7) Det var et slikt forhold Jesus hadde i tankene da han kom med dette løftet til de trofaste disiplene sine. – Lu 22: 28–30; se også Lu 13: 29; Åp 19: 9.

kornspaden: Eller: «kasteskovlen». Et redskap som sannsynligvis var laget av tre, og som ble brukt til å kaste det treskede kornet opp i luften med, slik at vinden kunne blåse bort stråene og agnene.

sikte dere som hvete: I bibelsk tid ble hveten ofte siktet etter at den var blitt tresket og renset. Hveten ble kraftig ristet i en sikt, slik at kornet ble skilt fra stråene og agnene. (Se studienote til Mt 3:12.) Som følge av de prøvelsene Jesus snart skulle gjennomgå, kom disiplene hans også til å bli prøvd. Jesus sammenlignet dette med siktingen av hvete.

vender tilbake: Eller: «vender om». Det ser ut til at Jesus sikter til det at Peter skulle vende tilbake, eller komme seg på fote igjen, etter sitt alvorlige feiltrinn, som først og fremst ville skyldes selvsikkerhet og menneskefrykt. – Se også Ord 29:25.

før daggry: Bokstavelig: «når hanen galer». Dette var betegnelsen på den tredje nattevakten etter den greske og romerske inndelingen. Det siktes til tiden fra midnatt til cirka kl. 3. (Se de forrige studienotene til dette verset.) Det var sannsynligvis i dette tidsrommet ‘en hane gol’. (Mr 14:72) Det er alminnelig enighet om at hanegal lenge har tjent som og fortsatt tjener som en tidsangivelse i landene øst for Middelhavet. – Se studienoter til Mt 26:34; Mr 14:30, 72.

en hane: Alle de fire evangeliene nevner at en hane ville gale, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen ville gale to ganger. (Mt 26:34, 74, 75; Mr 14:30, 72; Lu 22:60, 61; Joh 13:38; 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis veldig tidlig om morgenen. – Se studienote til Mr 13:35.

Fortsett å be: Det er tydeligvis bare Lukas som nevner denne formaningen, og det ser ut til at den er rettet til de elleve trofaste apostlene. (Se også parallellberetningen i Mt 26:36, 37.) Den samme formaningen gis en gang til i Lu 22:46, som svarer til Mt 26:41 og Mr 14:38. Den andre gangen ble den gitt bare til de tre disiplene som ble med Jesus da han skulle be i hagen. (Mt 26:37–39; Mr 14:33–35) Det at Lukas nevner begge formaningene (Lu 22:40, 46), er et eksempel på at hans evangelium legger stor vekt på bønn. Andre eksempler på at Lukas er den eneste som nevner bønn eller at Jesus ba, finnes i Lu 3:21; 5:16; 6:12; 9:18, 28; 11:1; 23:46.

Ta dette begeret fra meg: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. (Se studienote til Mt 20:22.) Når Jesus ba om at dette «begeret» måtte tas fra ham, var det uten tvil fordi han tenkte på den vanære hans død som en som var anklaget for blasfemi og for opprør, ville føre over Gud.

ta dette begeret fra meg: Se studienote til Mr 14:36.

en engel: Av de fire evangelieskribentene er det bare Lukas som nevner at en engel viste seg fra himmelen og styrket Jesus.

svetten hans ble som bloddråper: Det kan være at Lukas bruker dette som en sammenligning for å vise at Jesu svette fikk form som bloddråper eller dryppet som blod som drypper fra et sår. På den annen side er det noen som mener at Jesu blod kan ha sivet ut gjennom huden og blandet seg med svetten hans, en tilstand som skal ha forekommet i enkelte tilfeller med ekstreme mentale påkjenninger. Ved en tilstand som kalles diapedese, siver blod eller blodbestanddeler ut gjennom intakte blodårevegger. Og ved en tilstand som kalles hematidrose, utskilles det svette som inneholder en liten mengde blod eller blodpigment, eller kroppsvæske som er blandet med blod, og det kan sies at man «svetter blod». Dette er selvfølgelig bare mulige forklaringer på hva som kan ha skjedd i Jesu tilfelle.

... falt på bakken: Versene 43, 44 er med i enkelte tidlige håndskrifter, mens de mangler i andre håndskrifter. De er imidlertid tatt med i de fleste bibeloversettelser.

slo til øversteprestens slave: Alle de fire evangelieskribentene omtaler denne hendelsen, og beretningene deres utfyller hverandre. (Mt 26:51; Mr 14:47; Lu 22:50) Det er bare «vår kjære Lukas, legen» (Kol 4:14), som nevner at Jesus «rørte ved øret til slaven og helbredet ham». (Lu 22:51) Johannes er den eneste evangelieskribenten som forteller at Simon Peter brukte sverdet, og at den slaven som fikk øret kuttet av, het Malkus. Johannes var tydeligvis den disippelen som «var kjent av øverstepresten» og øversteprestens husstand (Joh 18:15, 16), så det er naturlig at han i sitt evangelium oppgir navnet på den skadede mannen. Det at Johannes kjente øversteprestens husstand, framgår også av Joh 18:26, der Johannes forteller at den slaven som anklaget Peter for å være en disippel av Jesus, var «en slektning av ham som Peter hadde kuttet øret av».

slo til øversteprestens slave: Alle de fire evangelieskribentene omtaler denne hendelsen, og beretningene deres utfyller hverandre. (Mt 26:51; Mr 14:47; Lu 22:50) Det er bare «vår kjære Lukas, legen» (Kol 4:14), som nevner at Jesus «rørte ved øret til slaven og helbredet ham». (Lu 22:51) Johannes er den eneste evangelieskribenten som forteller at Simon Peter brukte sverdet, og at den slaven som fikk øret kuttet av, het Malkus. Johannes var tydeligvis den disippelen som «var kjent av øverstepresten» og øversteprestens husstand (Joh 18:15, 16), så det er naturlig at han i sitt evangelium oppgir navnet på den skadede mannen. Det at Johannes kjente øversteprestens husstand, framgår også av Joh 18:26, der Johannes forteller at den slaven som anklaget Peter for å være en disippel av Jesus, var «en slektning av ham som Peter hadde kuttet øret av».

en av dem: Parallellberetningen i Joh 18:10 viser at det var Simon Peter som slo til øversteprestens slave, og at øversteprestens slave het Malkus. – Se studienote til Joh 18:10.

slo til øversteprestens slave: Se studienote til Joh 18:10.

og helbredet ham: Av de fire evangelieskribentene er det bare Lukas som nevner at Jesus helbredet øversteprestens slave. – Mt 26:51; Mr 14:47; Joh 18:10.

time: Det greske ordet họra brukes her billedlig om en forholdsvis kort tidsperiode.

mørket har makten: Eller: «mørkets myndighet». Med «mørket» siktes det til dem som var i åndelig mørke. (Se også Kol 1:13.) I Apg 26:18 blir mørke nevnt sammen med «Satans myndighet». Satan utøvde sin myndighet ved å påvirke mennesker til å gjøre de mørkets gjerninger som førte til at Jesus ble henrettet. Beretningen i Lu 22:3 sier for eksempel at «Satan [gikk] inn i Judas, han som ble kalt Iskariot», og Judas forrådte så Jesus. – 1Mo 3:15; Joh 13:27–30.

gol en hane: Alle de fire evangeliene nevner denne hendelsen, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen gol for andre gang. (Mt 26:34, 74, 75; Mr 14:30; Lu 22:34, 60, 61; Joh 13:38; 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis en gang før daggry. – Se studienote til Mr 13:35.

gol en hane: Se studienote til Mr 14:72.

Vis at du er en profet ... Hvem var det som slo deg?: De ber ham ikke om å komme med en forutsigelse, men vil at han ved hjelp av en åpenbaring fra Gud skal peke ut hvem som hadde slått ham. Parallellberetningene i Mr 14:65 og Lu 22:64 viser at Jesu motstandere hadde dekket til ansiktet hans, noe som forklarer hvorfor de hånte ham med å si at han skulle fortelle hvem som hadde slått ham.

Vis at du er en profet!: De ber ham ikke om å komme med en forutsigelse, men vil at han ved hjelp av en åpenbaring fra Gud skal peke ut en person. Sammenhengen viser at Jesu motstandere hadde dekket til ansiktet hans. De utfordret altså Jesus, som ikke kunne se dem, til å fortelle hvem som hadde slått ham. – Se studienote til Mt 26:68.

den høyeste domstolen: Hele Sanhedrinet – den domstolen i Jerusalem som besto av øverstepresten og 70 eldste og skriftlærde. Jødene så på Sanhedrinets avgjørelser som endelige. – Se Ordforklaringer: «Sanhedrinet».

eldsteråd: Eller: «forsamling av eldste». Det greske ordet presbytẹrion som er brukt her, er beslektet med ordet presbỵteros (bokst.: «eldre mann»), som i Bibelen først og fremst brukes om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25 og Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Ordet «eldsteråd» sikter her tydeligvis til Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem, og som besto av overprestene, de skriftlærde og de eldste. Disse tre gruppene blir ofte nevnt sammen. – Mt 16:21; 27:41; Mr 8:31; 11:27; 14:43, 53; 15:1; Lu 9:22; 20:1; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann» og studienoten til sanhedrinsalen i dette verset.

sanhedrinsalen: Eller: «Sanhedrinet». Sanhedrinet var jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. Det greske ordet som blir oversatt med «sanhedrinsal» eller «sanhedrin» (synẹdrion), betyr bokstavelig «sitte sammen». Ordet var en generell betegnelse på en forsamling eller et møte, men i Israel kunne det også brukes om en religiøs domstol eller rettsinstans. Det greske ordet kan sikte enten til domstolens medlemmer eller til den bygningen eller det stedet der domstolen holdt til. – Se studienote til Mt 5:22 og Ordforklaringer: «Sanhedrinet»; se ogsåTillegg B12, som viser hvor sanhedrinsalen kan ha ligget.

Menneskesønnen: Dette uttrykket forekommer omkring 80 ganger i evangeliene. Jesus brukte det om seg selv, tydeligvis for å understreke at han virkelig var et menneske, født av en kvinne, og at han tilsvarte Adam og hadde makt til å løskjøpe menneskene fra synd og død. (Ro 5:12, 14, 15) Uttrykket identifiserte også Jesus som Messias, eller Kristus. – Da 7:13, 14; se Ordforklaringer.

kraftens høyre hånd: Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv. (Sl 110:1; Apg 7:55, 56) Det greske ordet for «kraft» kan i denne sammenhengen sikte til Gud selv, og det kan også oversettes med «Den Mektige». Det greske uttrykket for «kraftens høyre hånd» forekommer også i parallellberetningen i Lu 22:69, men der står det sammen med ordet «Gud». Det er gjengitt med «Guds mektige høyre hånd». Uttrykket «kraftens høyre hånd» kan også antyde at Jesus ville bli fylt med kraft, eller myndighet, fordi han var ved Den Mektiges, Guds, høyre hånd.

Menneskesønnen: Se studienote til Mt 8:20.

ved Guds mektige høyre hånd: Eller: «ved Guds krafts høyre hånd». Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv. (Sl 110:1; Apg 7:55, 56) Det greske uttrykket for «mektige høyre hånd» forekommer også i parallellberetningene, Mt 26:64 og Mr 14:62, der det er oversatt med «kraftens høyre hånd». Det at Menneskesønnen skulle sitte «ved Guds mektige høyre hånd», antyder at Jesus ville bli fylt med kraft, eller myndighet. – Mr 14:62; se studienote til Mt 26:64.