2. Korinter 5:1–21

5  For vi vet at hvis vårt jordiske hus, dette teltet, skulle bli revet ned,+ så skal vi få en bygning fra Gud, et evig hus som ikke er bygd med menneskehender,+ i himmelen.  Mens vi er i dette jordiske huset, sukker og lengter vi ivrig etter å kle oss i vår himmelske bolig.+  For når tiden kommer da vi skal kle oss i den, skal vi ikke være nakne.  Ja, vi som er i dette teltet, sukker og føler oss tynget, for vi ønsker ikke å kle av oss dette teltet, men vi ønsker å kle oss i det andre,+ så det dødelige kan bli oppslukt av livet.+  Men den som har forberedt oss på nettopp dette, er Gud,+ som har gitt oss ånden som en garanti for det som skal komme.+  Vi er derfor alltid ved godt mot, og vi vet at så lenge vi har vårt hjem i kroppen, er vi borte fra Herren.+  For vi lar oss lede av tro,+ ikke av det vi ser.+  Men vi er ved godt mot og vil helst være borte fra kroppen og få vårt hjem hos Herren.+  Så uansett om vi har vårt hjem hos ham eller er borte fra ham, er det vårt mål å leve på en slik måte at han kan godkjenne oss. 10  Vi skal nemlig alle stå* framfor Kristi dommersete, for at hver enkelt skal få sin lønn etter det han har gjort i sin menneskelige kropp, enten det er godt eller ondt.+ 11  Fordi vi vet hva frykten for Herren innebærer, fortsetter vi å overbevise mennesker, men Gud ser tydelig hvordan vi er. Og jeg håper at deres samvittighet har hjulpet dere også til å se tydelig hvordan vi er. 12  Vi vil ikke enda en gang anbefale oss selv overfor dere, men vi vil gi dere en grunn til å være stolte av oss, så dere kan svare dem som er stolte av det ytre+ og ikke av det som er i hjertet. 13  Hvis vi sa noe ufornuftig,+ så var det for Gud. Hvis vi er fornuftige, så er det for deres skyld. 14  Kristi kjærlighet driver oss,+ for vi har forstått dette: Én døde for alle+ – for alle hadde jo dødd. 15  Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv,+ men for ham som døde for dem og ble oppreist. 16  Fra nå av kjenner vi ikke noen fra et menneskelig synspunkt.+ Selv om vi en gang kjente Kristus fra et menneskelig synspunkt, betrakter vi ham ikke lenger på den måten.+ 17  Derfor, hvis noen er forent med Kristus, er han en ny skapning.+ Det gamle er borte, noe nytt er blitt til! 18  Men alt er fra Gud, som forsonet oss med seg selv ved Kristus+ og ga oss forsoningens tjeneste,+ 19  nemlig å gjøre kjent at Gud ved Kristus forsonet en verden med seg selv+ og så bort fra deres synder.+ Og han betrodde oss budskapet om forsoningen.+ 20  Vi er derfor ambassadører+ på vegne av Kristus,+ som om Gud appellerer til mennesker gjennom oss. På vegne av* Kristus ber vi: «Bli forsonet med Gud.» 21  Gud gjorde ham som var uten synd,+ til et syndoffer for oss, for at vi skulle bli rettferdige i Guds øyne.+

Fotnoter

El.: «bli tilkjennegitt».
El.: «Som stedfortredere for».

Studienoter

vi ønsker å kle oss i det andre: Paulus og andre salvede kristne ‘lengtet ivrig’ etter å bli oppreist til liv i himmelen som udødelige åndeskapninger. (2Kt 5:2) Gud hadde gitt dem et sterkt håp om himmelsk liv, men det betydde ikke at de ønsket å dø. Paulus omtalte den jordiske kroppen som dette teltet og sa at de ikke ønsket å kle av seg dette teltet. (Se studienote til 2Kt 5:1.) Det vil si at de ikke lengtet etter å dø bare for å unngå helseplager eller det ansvaret og de vanskelighetene som var forbundet med deres tjeneste på jorden. (Se studienote til 2Kt 5:3.) Paulus’ ord «vi ønsker å kle oss i det andre» uttrykker det sterke ønsket som salvede kristne har om å leve i himmelen. De lengter ivrig etter å tjene Jehova i all evighet sammen med Kristus Jesus. – 1Kt 15:42–44, 53, 54; Flp 1:20–24; 2Pe 1:4; 1Jo 3:2, 3; Åp 20:6.

vårt jordiske hus, dette teltet: Her bruker Paulus et menneskelaget telt som en metafor for salvede kristnes menneskekropp. Et sammenleggbart telt er en midlertidig bolig og relativt skrøpelig. I tråd med dette er den jordiske kroppen til salvede kristne dødelig, forgjengelig og midlertidig. Men de ser fram til å få «en bygning fra Gud», det vil si en åndelig kropp som er evig og uforgjengelig. – 1Kt 15:50–53; jevnfør 2Pe 1:13, 14; se studienote til 2Kt 5:4.

revet ned: Eller: «oppløst». I forbindelse med at Paulus bruker et menneskelaget telt som en illustrasjon på menneskekroppen, kan det greske ordet katalỵo også oversettes med «demontert; tatt ned».

vårt jordiske hus, dette teltet: Her bruker Paulus et menneskelaget telt som en metafor for salvede kristnes menneskekropp. Et sammenleggbart telt er en midlertidig bolig og relativt skrøpelig. I tråd med dette er den jordiske kroppen til salvede kristne dødelig, forgjengelig og midlertidig. Men de ser fram til å få «en bygning fra Gud», det vil si en åndelig kropp som er evig og uforgjengelig. – 1Kt 15:50–53; jevnfør 2Pe 1:13, 14; se studienote til 2Kt 5:4.

dette jordiske huset: Eller: «denne boligen». Det greske ordet oiketẹrion forekommer bare her og i Jud 6, der det er gjengitt med «bolig».

i vår himmelske bolig: Eller: «i vår bolig fra himmelen». – Se studienote til 2Kt 5:1.

vi ønsker å kle oss i det andre: Paulus og andre salvede kristne ‘lengtet ivrig’ etter å bli oppreist til liv i himmelen som udødelige åndeskapninger. (2Kt 5:2) Gud hadde gitt dem et sterkt håp om himmelsk liv, men det betydde ikke at de ønsket å dø. Paulus omtalte den jordiske kroppen som dette teltet og sa at de ikke ønsket å kle av seg dette teltet. (Se studienote til 2Kt 5:1.) Det vil si at de ikke lengtet etter å dø bare for å unngå helseplager eller det ansvaret og de vanskelighetene som var forbundet med deres tjeneste på jorden. (Se studienote til 2Kt 5:3.) Paulus’ ord «vi ønsker å kle oss i det andre» uttrykker det sterke ønsket som salvede kristne har om å leve i himmelen. De lengter ivrig etter å tjene Jehova i all evighet sammen med Kristus Jesus. – 1Kt 15:42–44, 53, 54; Flp 1:20–24; 2Pe 1:4; 1Jo 3:2, 3; Åp 20:6.

skal vi ikke være nakne: Paulus visste at han og andre salvede kristne som døde før Kristi nærvær, i en tid ville være «nakne», eller avkledd, i døden. De ville verken leve som mennesker eller som ånder, men sove i graven. Hvis de hadde vært trofaste mens de levde på jorden, ville de ikke fortsette å være «nakne» i døden. De hadde fått et sikkert løfte om at de ville få en oppstandelse i framtiden. De skulle ‘kle seg’ i en åndelig kropp for å få sitt «hjem hos Herren». – 2Kt 5:1–8; se studienote til 2Kt 5:4.

vårt jordiske hus, dette teltet: Her bruker Paulus et menneskelaget telt som en metafor for salvede kristnes menneskekropp. Et sammenleggbart telt er en midlertidig bolig og relativt skrøpelig. I tråd med dette er den jordiske kroppen til salvede kristne dødelig, forgjengelig og midlertidig. Men de ser fram til å få «en bygning fra Gud», det vil si en åndelig kropp som er evig og uforgjengelig. – 1Kt 15:50–53; jevnfør 2Pe 1:13, 14; se studienote til 2Kt 5:4.

skal vi ikke være nakne: Paulus visste at han og andre salvede kristne som døde før Kristi nærvær, i en tid ville være «nakne», eller avkledd, i døden. De ville verken leve som mennesker eller som ånder, men sove i graven. Hvis de hadde vært trofaste mens de levde på jorden, ville de ikke fortsette å være «nakne» i døden. De hadde fått et sikkert løfte om at de ville få en oppstandelse i framtiden. De skulle ‘kle seg’ i en åndelig kropp for å få sitt «hjem hos Herren». – 2Kt 5:1–8; se studienote til 2Kt 5:4.

vi ønsker å kle oss i det andre: Paulus og andre salvede kristne ‘lengtet ivrig’ etter å bli oppreist til liv i himmelen som udødelige åndeskapninger. (2Kt 5:2) Gud hadde gitt dem et sterkt håp om himmelsk liv, men det betydde ikke at de ønsket å dø. Paulus omtalte den jordiske kroppen som dette teltet og sa at de ikke ønsket å kle av seg dette teltet. (Se studienote til 2Kt 5:1.) Det vil si at de ikke lengtet etter å dø bare for å unngå helseplager eller det ansvaret og de vanskelighetene som var forbundet med deres tjeneste på jorden. (Se studienote til 2Kt 5:3.) Paulus’ ord «vi ønsker å kle oss i det andre» uttrykker det sterke ønsket som salvede kristne har om å leve i himmelen. De lengter ivrig etter å tjene Jehova i all evighet sammen med Kristus Jesus. – 1Kt 15:42–44, 53, 54; Flp 1:20–24; 2Pe 1:4; 1Jo 3:2, 3; Åp 20:6.

en garanti for det som skal komme: Eller: «et pant på forhånd (et forskudd) på det som skal komme». Alle de tre gangene det greske ordet arrabọn er brukt i De kristne greske skrifter, har det å gjøre med at Gud salver kristne med ånden, det vil si Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. (2Kt 5:5; Ef 1:13, 14) Den hellige ånd virker på en spesiell måte på de salvede – den er som et mindre forskudd på en framtidig betaling. Salvede kristne er overbevist om sitt håp på grunn av denne garantien, eller dette pantet, som de har fått. Den fulle betalingen, eller belønningen, omfatter at de får en uforgjengelig kropp i himmelen. (2Kt 5:1–5) Belønningen omfatter også at de får udødelighet. – 1Kt 15:48–54.

en garanti for det som skal komme: Eller: «et pant på forhånd (et forskudd) på det som skal komme». – Se studienote til 2Kt 1:22.

vi lar oss lede av tro, ikke av det vi ser: Det greske verbet som her er oversatt med «lar oss lede», betyr bokstavelig «å gå; å vandre». I Bibelen brukes det ofte billedlig i betydningen «å leve; å handle; å følge en bestemt kurs i livet». Så det at vi «lar oss lede av tro», eller «vandrer i samsvar med tro», sikter til at vi følger en kurs i livet som er styrt av tro på Gud og tillit til det han åpenbarer. Dette blir her nevnt som en kontrast til det å ‘la seg lede av det man ser’, det vil si følge en kurs i livet som er styrt av synlige, ytre ting. I denne sammenhengen hadde Paulus salvede kristne i tankene. De kunne ikke se sin himmelske belønning med sine bokstavelige øyne, men de hadde et solid grunnlag for sin tro. Alle kristne bør leve på en måte som er ledet av tro.

Kristi dommersete: I Ro 14:10 nevnte Paulus «Guds dommersete». Men Jehova dømmer ved hjelp av sin Sønn (Joh 5:22, 27), så her blir dommersetet kalt «Kristi dommersete». I den første kristne tid var et dommersete (gresk: bẹma) vanligvis en utendørs plattform som man kom opp til via en trapp. Derfra kunne en myndighetsperson sitte og tale til folkemengden og kunngjøre sine avgjørelser og dommer. (Mt 27:19; Joh 19:13; Apg 12:21; 18:12; 25:6, 10) Når Paulus bruker ordet her, kan det ha fått korinterne til å tenke på det imponerende dommersetet i Korint. – Se Ordforklaringer: «Dommersete» og Mediegalleri: «Dommersetet i Korint».

ondt: Det greske ordet som her er oversatt med «ondt», er faulos. I noen sammenhenger kan det overbringe tanken om noe som er moralsk dårlig eller forkastelig. Paulus viser at alle mennesker må velge om de vil gjøre det som er godt, eller det som er ondt, det vil si leve etter Guds normer eller ignorere dem.

Kristi dommersete: I Ro 14:10 nevnte Paulus «Guds dommersete». Men Jehova dømmer ved hjelp av sin Sønn (Joh 5:22, 27), så her blir dommersetet kalt «Kristi dommersete». I den første kristne tid var et dommersete (gresk: bẹma) vanligvis en utendørs plattform som man kom opp til via en trapp. Derfra kunne en myndighetsperson sitte og tale til folkemengden og kunngjøre sine avgjørelser og dommer. (Mt 27:19; Joh 19:13; Apg 12:21; 18:12; 25:6, 10) Når Paulus bruker ordet her, kan det ha fått korinterne til å tenke på det imponerende dommersetet i Korint. – Se Ordforklaringer: «Dommersete» og Mediegalleri: «Dommersetet i Korint».

frykten for Herren: I denne sammenhengen sikter «Herren» tydeligvis til Jesus Kristus. I det forrige verset sier Paulus at vi alle skal «stå framfor Kristi dommersete». (Se studienote til 2Kt 5:10.) Jesaja profeterte om Jesu rolle som Dommer. (Jes 11:3, 4) «Frykten for Herren» er et resultat av dyp kjærlighet til og respekt for Jehova, som har utnevnt Jesus til Dommer. – Joh 5:22, 27.

ser tydelig hvordan vi er: Paulus var overbevist om at Gud visste hva slags mennesker han og medarbeiderne hans var. Her håper Paulus at korinterne også skal forstå at disse brødrene hadde gode motiver og rett oppførsel.

dem som er stolte av det ytre: Det greske verbet som her er gjengitt med «er stolte» (kaukhạomai), brukes ofte om selvisk stolthet. Ordet brukes flere ganger i Paulus’ brev til korinterne. Bibelen viser at ingen har grunn til å være stolt av seg selv eller det man utretter. (Jer 9:23, 24) Paulus gir menigheten streng veiledning og viser at de ikke bør være stolte av noe annet enn det som har med Jehova Gud å gjøre, og det han har gjort for dem. – 1Kt 1:28, 29, 31; 4:6, 7; 2Kt 10:17.

Hvis vi sa noe ufornuftig, så var det for Gud: Paulus bruker her et gresk verb som bokstavelig betyr «å være (bli) ute av seg». Det kan være at Paulus rett og slett siktet til det at han senere i brevet roser seg selv for å vise at han virkelig var kvalifisert til å tjene som apostel, noe kritikerne hans hadde dratt i tvil. (2Kt 11:16–18, 23) Selv om Paulus var fullt ut kvalifisert, likte han ikke å rose seg selv. Han gjorde det ikke på grunn av stolthet. I stedet «var det for Gud», for å forsvare sannheten og beskytte menigheten mot dårlig innflytelse. I virkeligheten var Paulus fornuftig og hadde et likevektig syn på seg selv. (Jevnfør Apg 26:24, 25; Ro 12:3.) De han underviste, hadde stor nytte av at Paulus var fornuftig, så han kunne med rette si at det var for deres skyld.

noe jeg er forpliktet til: Eller: «en nødvendighet som er pålagt meg». Paulus fikk et oppdrag som gikk ut på å forkynne, og han følte seg forpliktet til å utføre dette arbeidet. (Apg 9:15–17; Ga 1:15, 16) Det greske ordet for «forpliktet til» er også oversatt med «nødvendig». (Ro 13:5) Paulus fortsetter: ve meg om jeg ikke forkynner det gode budskap! Han bruker det greske ordet som er oversatt med «ve», for å gi uttrykk for den fortvilelsen han ville føle hvis han ikke gjorde det han var forpliktet til. Hans liv var avhengig av at han var lojal. (Jevnfør Ese 33:7–9, 18; Apg 20:26.) Paulus kan ha hatt i tankene det Jeremia og Amos skrev. (Jer 20:9; Am 3:8) Men motivet hans for å forkynne var kjærlighet, ikke ren pliktfølelse. – 2Kt 5:14, 20; Flp 1:16.

Kristi kjærlighet: Det greske uttrykket kan enten bety «den kjærligheten Kristus viser oss» eller «den kjærligheten vi viser Kristus». Noen mener at begge betydningene er mulige. Men sammenhengen viser at det handler om den kjærligheten Kristus har vist. – 2Kt 5:15.

driver oss: Eller: «tvinger oss». Dette greske verbet betyr bokstavelig «å holde samlet» og kan overbringe tanken om «å ha kontinuerlig kontroll over noen eller noe; å presse; å tvinge». Den kjærligheten Kristus viste da han ga sitt liv for oss, er så enestående at den fyller vårt hjerte med takknemlighet og virker motiverende på oss. Kristi kjærlighet hadde på denne måten kontroll over Paulus. Den fikk ham til å være uselvisk og til å konsentrere seg om å tjene Gud og sine medmennesker både i og utenfor menigheten. – Jevnfør studienote til 1Kt 9:16.

ingen: Eller: «ikke noe kjød». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) brukes her i betydningen menneske, et vesen av kjøtt og blod. – Se studienoter til Joh 3:6; 17:2.

ikke lar oss lede av fysiske lyster: Bokstavelig: «ikke vandrer i samsvar med kjødet». I Bibelen brukes det greske ordet for «kjød; kjøtt» på forskjellige måter. Det kan sikte til mennesker av kjøtt og blod uten å hentyde til synd og ufullkommenhet. (Joh 1:14; 3:6; 17:2) Men ofte sikter det til menneskenes syndige, ufullkomne tilstand, slik det gjør i denne sammenhengen. I de foregående kapitlene knytter Paulus det å følge «fysiske lyster» til «de syndige lidenskapene» som er «virksomme i kroppen». (Ro 6:19; 7:5, 18, 25) I de neste versene (Ro 8:5–13) stiller Paulus de fysiske lystene opp som en kontrast til ånden, det vil si Guds hellige ånd. – Andre betydninger av ordet «kjød; kjøtt» framgår av studienote til Ro 1:3; Ro 2:28.

fra et menneskelig synspunkt: Eller: «etter kjødet». I denne sammenhengen brukes det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) i vid forstand om slikt som er knyttet til begrensningene ved det å være et menneske, innbefattet menneskers tankegang og prestasjoner. (Se studienoter til Ro 3:20; 8:4.) Paulus’ poeng var at de kristne ikke skulle vurdere hverandre på grunnlag av slike faktorer som stilling, rikdom eller etnisk eller nasjonal bakgrunn. Slike fysiske forskjeller spilte ingen rolle, for Kristus døde for alle. Det var det åndelige forholdet mellom trosfellene som var viktig. – Mt 12:47–50.

betrakter vi ham ikke lenger på den måten: Hvis noen kristne til å begynne med hadde sett på Jesus fra et menneskelig synspunkt og håpet at han hadde kommet for å gjenopprette jødenes jordiske rike, sluttet de å se slik på ham. (Joh 6:15, 26) De kristne forsto at Jesus hadde gitt sin fysiske kropp som en løsepenge, og at han nå var en ånd som ga liv. – 1Kt 15:45; 2Kt 5:15.

forent med Kristus: Bokstavelig: «i Kristus». Hver åndssalvet kristen er ett med Jesus Kristus. (Joh 17:21; 1Kt 12:27) Dette spesielle forholdet oppstår når Jehova drar personen til sin Sønn og lar personen bli født på nytt av hellig ånd. – Joh 3:3–8; 6:44.

er han en ny skapning: Hver salvet kristen er en ny skapning – født på nytt som en åndelig sønn av Gud med utsikter til å herske sammen med Kristus i det himmelske riket. (Ga 4:6, 7) Selv om det ikke er blitt skapt nye fysiske ting siden slutten av den sjette skapelsesdagen (1Mo 2:2, 3), er det blitt skapt nye åndelige ting.

noe nytt er blitt til: Jesus ble Guds første ‘nye skapning’ da han ved sin dåp ble salvet og født på nytt som en åndelig Sønn av Gud og fikk håp om liv i himmelen. Jesus og hans salvede medregenter utgjør dessuten kollektivt den kristne menighet, som også er en ny åndelig skapning. – 1Pe 2:9.

forsonet med Gud: Det greske verbet katallạsso forekommer to ganger i dette verset og to ganger i 2Kt 5:18, 19. Det har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». Etter hvert fikk det betydningen «å forandre fiendskap til vennskap». Når det brukes om menneskets forhold til Gud, betyr det å gjenopprette et harmonisk og vennskapelig forhold. Paulus brukte dette verbet da han snakket om at en kvinne som hadde gått fra mannen sin, skulle «forsone seg med» ham. (1Kt 7:11) Det beslektede verbet diallạssomai forekommer i Mt 5:24. Jesus sier der at man skulle ‘slutte fred med sin bror’ før man kunne bære fram en offergave på alteret. (Se studienote til Mt 5:24.) Menneskene trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. Det førte til at menneskeheten ble fremmedgjort for Gud og kom i et fiendtlig forhold til ham, for hans normer tillater ham ikke å se gjennom fingrene med en urett handlemåte. – Ro 5:12; 8:7, 8.

nødhjelp: Denne hendelsen er det første dokumenterte tilfellet da kristne har sendt nødhjelp til trosfeller i en annen del av verden. Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir brukt i betydningen «nødhjelp» også i Apg 12:25 («hjelpearbeidet») og i 2Kt 8:4. Den måten det greske ordet diakonịa er brukt på i De kristne greske skrifter, viser at de kristnes tjeneste har to sider. Én side ved tjenesten er «forsoningens tjeneste [en form av diakonịa]», det vil si forkynnelses- og undervisningsarbeidet. (2Kt 5:18–20; 1Ti 2:3–6) Den andre siden dreier seg om en tjeneste som man utfører for å hjelpe sine trosfeller, og det er den som er omtalt her. Paulus sa: «Det er forskjellige former for tjeneste [flertall av diakonịa], men Herren er den samme.» (1Kt 12:4–6, 11) Han viste at begge disse sidene ved de kristnes tjeneste er «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

min tjeneste: Da Jesus var her på jorden, befalte han disiplene sine å gjøre disipler av mennesker fra alle nasjoner. (Mt 28:19, 20) Paulus kalte dette arbeidet «forsoningens tjeneste». Sagt med Paulus’ ord «ber vi» mennesker i en verden som er fremmedgjort for Gud, om å «bli forsonet med Gud». (2Kt 5:18–20) Paulus tok sin tjeneste for nasjonene på alvor, men samtidig hadde han et inderlig ønske om at noen jøder også ville bli motivert til å ta de skrittene som var nødvendige for å bli frelst. (Ro 11:14) Grunnbetydningen av det greske ordet diakonịa er «tjeneste», og det beslektede verbet brukes noen ganger i Bibelen om personlige tjenester, for eksempel å varte opp ved bordet. (Lu 4:39; 17:8; Joh 2:5) Her sikter det til den kristne tjeneste. Det å gjøre noe for å dekke andres åndelige behov er en opphøyd form for tjeneste.

Gud, som forsonet oss med seg selv: Alle mennesker trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. (Ro 5:12) Det førte til at menneskene ble fremmedgjort for Gud og kom i et fiendtlig forhold til ham, for hans normer tillater ham ikke å se gjennom fingrene med en urett handlemåte. (Ro 8:7, 8) De greske ordene for «å forsone» og «forsoning» har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». I denne sammenhengen sikter ordene til det å bytte ut et fiendtlig forhold til Gud med et vennskapelig og harmonisk forhold. Paulus viser her at Gud først forsonet «oss» (Paulus, medarbeiderne hans og alle åndssalvede kristne) med seg selv ved Kristus, det vil si ved hjelp av Kristi gjenløsningsoffer. Deretter sier Paulus at Gud «ga oss forsoningens tjeneste». – Se studienote til Ro 5:10.

forsoningens tjeneste: Eller: «forlikelsens tjeneste». Det vil si den tjenesten som går ut på å hjelpe mennesker til å bli «forsonet med Gud ved hans Sønns død». (Ro 5:10) Denne tjenesten innebærer å formidle et viktig budskap som kan hjelpe dem som er fremmedgjort for Gud, til å komme i et fredelig forhold til ham, til å bli hans venn. – 2Kt 5:18–20; les mer om ordet «tjeneste» (gresk: diakonịa) i studienoter til Apg 11:29; Ro 11:13.

Gud, som forsonet oss med seg selv: Alle mennesker trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. (Ro 5:12) Det førte til at menneskene ble fremmedgjort for Gud og kom i et fiendtlig forhold til ham, for hans normer tillater ham ikke å se gjennom fingrene med en urett handlemåte. (Ro 8:7, 8) De greske ordene for «å forsone» og «forsoning» har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». I denne sammenhengen sikter ordene til det å bytte ut et fiendtlig forhold til Gud med et vennskapelig og harmonisk forhold. Paulus viser her at Gud først forsonet «oss» (Paulus, medarbeiderne hans og alle åndssalvede kristne) med seg selv ved Kristus, det vil si ved hjelp av Kristi gjenløsningsoffer. Deretter sier Paulus at Gud «ga oss forsoningens tjeneste». – Se studienote til Ro 5:10.

Gud ved Kristus forsonet: Noen bibeloversettelser gjengir dette uttrykket med «Gud var i Kristus og forsonet». Men den greske preposisjonen en, som bokstavelig betyr «i», har vid betydning og må forstås ut fra sammenhengen. Det forrige verset (2Kt 5:18) sier helt tydelig at «Gud ... forsonet oss med seg selv ved [gresk: diạ] Kristus». I harmoni med dette blir en her med rette oversatt med «ved», altså: «ved hjelp av; gjennom».

forsonet en verden med seg selv: Menneskeverdenen trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. (Se studienote til 2Kt 5:18.) Gud gjør denne forsoningen mulig ved Kristus, det vil si ved hjelp av Jesu sonoffer. (Ro 5:10; 2Kt 5:21; Kol 1:21, 22) Jehova har utnevnt dem som er i forening med Kristus, til å være «ambassadører» i en fiendtlig innstilt verden og har gitt dem «forsoningens tjeneste». – 2Kt 5:18, 20.

budskapet om forsoningen: Eller: «ordet om forsoningen». Guds ord, eller budskap, til menneskene blir beskrevet på forskjellige måter. Det bidrar til å få fram den vide betydningen dette uttrykket har, og framhever forskjellige trekk ved innholdet. Her omtales det som «budskapet om forsoningen». Andre uttrykk som er brukt, er «budskapet om Riket» (Mt 13:19), «budskapet om denne frelsen» (Apg 13:26), «sannhetens ord» (Ef 1:13) og «rettferdighetens ord». (He 5:13) Paulus viser her at han er takknemlig for å få lov til å formidle dette budskapet om forsoning. Han sier at Gud «betrodde oss», det vil si Paulus og alle åndssalvede kristne, «budskapet».

Vi er derfor ambassadører: Paulus omtaler her seg selv og medarbeiderne sine som «ambassadører på vegne av Kristus». I bibelsk tid kunne ambassadører og andre sendebud bli sendt ut av forskjellige grunner. Man kunne for eksempel sende ambassadører til en fiendtlig innstilt makt for å se om de kunne avverge krig eller for å få i stand fredsbetingelser hvis det allerede var krig. (Jes 30:1–4; 33:7) På Paulus’ tid hendte det at folkegrupper, byer eller provinser i Romerriket sendte ambassadører til Roma for å styrke vennskap, for å få hjelp eller for å legge fram en sak. Det greske verbet for «å være ambassadør» (presbeuo) forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Ef 6:19, 20, der Paulus omtaler seg selv som ambassadør for det gode budskap. I Lu 14:32 og 19:14 er det beslektede substantivet presbeia gjengitt med «en delegasjon». Begge disse ordene er beslektet med ordet presbỵteros, som betyr «eldre mann; eldste». – Mt 16:21; Apg 11:30.

ambassadører på vegne av Kristus: Eller: «ambassadører i Kristi sted (i Kristi navn)». Etter at Kristus var blitt oppreist til liv i himmelen, ble hans trofaste disipler utnevnt til å handle i hans sted, som «ambassadører på vegne av Kristus». De ble først sendt til jødene og så til folk fra nasjonene. Alle disse var fremmedgjort for den suverene Overherre, Jehova. De salvede kristne skulle tjene som ambassadører i en verden som ikke hadde fred med Gud. (Joh 14:30; 15:18, 19; Jak 4:4) I Paulus’ brev til efeserne, som ble skrevet mens han var i fangenskap i Roma første gang (omkring år 59–61), omtaler han seg selv som en «ambassadør ... i lenker». – Ef 6:20.

ham som var uten synd: Det vil si Jesus, som aldri syndet. Men Jehova gjorde ham til et syndoffer (bokstavelig: «til synd») for oss, altså for vår skyld. Jehova ordnet med at Jesus skulle dø som et syndoffer for å betale straffen for menneskenes synd. (Jevnfør 3Mo 16:21; Jes 53:12; Ga 3:13; He 9:28.) Apostelen Johannes sier om Jesus: «Han er et sonoffer [eller: «sørger for forsoning»] for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1Jo 2:2) Ved hjelp av dyreofrene sine kunne israelittene til en viss grad stå i et nært forhold til Gud, men de kristne har et mye bedre grunnlag for å få et nært forhold til Gud, nemlig Jesu Kristi offer. – Joh 14:6; 1Pe 3:18.

for at vi skulle bli rettferdige i Guds øyne: Gjennom Jesus kan vi oppnå en rettferdig, eller godkjent, stilling innfor Gud. Paulus kan ha hatt i tankene Jesajas profeti om Jehovas messianske tjener, som skulle «hjelpe mange til å bli regnet som rettferdige». – Jes 53:11.

Multimedia