Mens Jesus var i Betania: Hendelsene i Mt 26:6–13 skjedde tydeligvis etter solnedgang da 9. nisan begynte. Vi får en indikasjon på tidspunktet i parallellberetningen i Johannes, der det står at Jesus kom til Betania «seks dager før påsken». (Joh 12:1) Han må ha kommet fram omtrent da sabbaten 8. nisan begynte (ved solnedgang). Måltidet hjemme hos Simon foregår dagen etter. – Joh 12:2–11; se Tillegg A7 og B12.

Da: Det som blir omtalt i Mt 26:1–5, skjer 12. nisan, for det sies i vers 2 at «det er påske [14. nisan] om to dager». – Se Tillegg A7 og B12 og studienote til Mt 26:6.

Menneskesønnen: Dette uttrykket forekommer omkring 80 ganger i evangeliene. Jesus brukte det om seg selv, tydeligvis for å understreke at han virkelig var et menneske, født av en kvinne, og at han tilsvarte Adam og hadde makt til å løskjøpe menneskene fra synd og død. (Ro 5:12, 14, 15) Uttrykket identifiserte også Jesus som Messias, eller Kristus. – Da 7:13, 14; se Ordforklaringer.

pælfeste ham: Eller: «henrette ham på en pæl». Dette er den første av over 40 forekomster av det greske verbet staurọo i De kristne greske skrifter. Det tilsvarende substantivet er staurọs, som er gjengitt med «torturpæl». (Se studienoter til Mt 10:38; 16:24; 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Det samme verbet blir brukt i Septuaginta i Est 7:9, der det står at Haman skulle henges på en over 20 m høy pæl. På klassisk gresk betydde dette verbet «å gjerde inn med staker, å lage et pæleverk, eller en palisade».

påske: Denne høytiden (det greske ordet pạskha kommer fra det hebraiske ordet pẹsach, avledet av verbet pasạch, som betyr «å gå forbi; å hoppe over») ble innstiftet kvelden før israelittene gikk ut av Egypt. Den ble feiret til minne om at israelittene ble utfridd av Egypt, og om at Jehovas engel «gikk forbi» deres førstefødte da Jehova utslettet egypternes førstefødte. – 2Mo 12:14, 24–47; se Ordforklaringer.

Menneskesønnen: Se studienote til Mt 8:20.

til å bli pælfestet: Eller: «til å bli henrettet på en pæl». – Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

overprester: Det greske ordet blir gjengitt med «øversteprest» når det står i entall og sikter til den som i første rekke representerte folket overfor Gud. Her sikter flertallsformen til de viktigste medlemmene av presteskapet, deriblant tidligere øversteprester og muligens overhodene for de 24 presteavdelingene.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

overprestene: Se studienote til Mt 2:4 og Ordforklaringer: «Overprest».

eldste: Se studienote til Mt 16:21.

øverstepresten: Så lenge Israel var en selvstendig nasjon, var stillingen som øversteprest en stilling for livet. (4Mo 35:25) Men under romernes okkupasjon av Israel hadde de herskerne som var utnevnt av Roma, myndighet til å innsette og til å avsette øverstepresten. – Se Ordforklaringer.

Kaifas: Denne øverstepresten, som var innsatt av romerne, var en dyktig diplomat som beholdt stillingen sin lenger enn noen av sine nærmeste forgjengere. Han ble utnevnt til øversteprest cirka år 18 evt. og beholdt stillingen til cirka år 36 evt. – Se Tillegg B12, som viser hvor Kaifas’ hus kan ha ligget.

spedalsk: Spedalskhet var en alvorlig hudsykdom. I Bibelen blir ordet «spedalskhet» brukt i videre betydning enn det som er vanlig i vår tid. En som ble diagnostisert som spedalsk, ble behandlet som en utstøtt i samfunnet til han ble frisk igjen. – 3Mo 13:2, fotn., 45, 46; se Ordforklaringer: «Spedalskhet».

Mens Jesus var i Betania: Hendelsene i Mt 26:6–13 skjedde tydeligvis etter solnedgang da 9. nisan begynte. Vi får en indikasjon på tidspunktet i parallellberetningen i Johannes, der det står at Jesus kom til Betania «seks dager før påsken». (Joh 12:1) Han må ha kommet fram omtrent da sabbaten 8. nisan begynte (ved solnedgang). Måltidet hjemme hos Simon foregår dagen etter. – Joh 12:2–11; se Tillegg A7 og B12.

Simon den spedalske: Denne Simon blir nevnt bare her og i parallellberetningen i Mr 14:3. Han er kanskje en av dem Jesus har helbredet for spedalskhet. – Se studienote til Mt 8:2 og Ordforklaringer: «Spedalskhet».

hun helte denne velluktende oljen over kroppen min: Det var kjærlighet til Jesus og verdsettelse av ham som fikk kvinnen (se studienote til Mt 26:7) til å vise så stor gavmildhet. Jesus forklarte at hun uten å vite det gjorde dette som en forberedelse til hans begravelse, siden lik ofte ble smurt inn med slik velluktende olje og med salver. – 2Kr 16:14.

en kvinne: Ifølge Joh 12:3 er denne kvinnen Maria, søsteren til Marta og Lasarus.

alabastkrukke: Se Ordforklaringer.

kostbar velluktende olje: Beretningene i Markus og Johannes spesifiserer at det var et pund «ekte nardus», verdt 300 denarer. Det tilsvarte omtrent en årslønn for en vanlig arbeider. (Mr 14:3–5; Joh 12:3–5) Man mener at denne velluktende oljen ble utvunnet av en aromatisk plante (Nardostachys jatamansi) som vokser i Himalaya. Nardusoljen ble ofte fortynnet eller forfalsket, men både Markus og Johannes sier at denne oljen var «ekte».

helle oljen over hodet hans: Ifølge Matteus og Markus helte kvinnen oljen over Jesu hode. (Mr 14:3) Johannes, som skrev sin beretning mange år senere, tok med opplysningen om at hun helte oljen over føttene hans også. (Joh 12:3) Jesus forklarer at denne kjærlige handlingen ble gjort som en symbolsk forberedelse til hans begravelse. – Se studienote til Mt 26:12.

disiplene: Det er bare i Johannes’ beretning det står at det var Judas Iskariot som kom med innvendinger mot den måten Maria brukte den dyre oljen på. (Joh 12:4–7) Men andre apostler var tydeligvis enige i det som så ut til å være et godt poeng.

300 denarer: I Matteus’ beretning står det bare «et stort beløp» (Mt 26:9), men beretningene i Markus og Johannes er mer presise. – Se studienote til Mr 14:3, Ordforklaringer: «Denar» og Tillegg B14.

et stort beløp: Se studienote til Mr 14:5.

en kvinne: Ifølge Joh 12:3 er denne kvinnen Maria, søsteren til Marta og Lasarus.

hun helte denne velluktende oljen over kroppen min: Det var kjærlighet til Jesus og verdsettelse av ham som fikk kvinnen (se studienote til Mt 26:7) til å vise så stor gavmildhet. Jesus forklarte at hun uten å vite det gjorde dette som en forberedelse til hans begravelse, siden lik ofte ble smurt inn med slik velluktende olje og med salver. – 2Kr 16:14.

i sannhet: Gresk: amẹn, en transkripsjon av det hebraiske ordet ʼamẹn, som betyr «la det skje», «la det være slik» eller «sannelig». Jesus brukte ofte dette uttrykket, gjengitt med «i sannhet», for å innlede en erklæring, et løfte eller en profeti og på den måten understreke at det han sa, var sant og pålitelig. Denne måten som Jesus brukte ordet «amen» på, sies å være helt unik i religiøs litteratur. Gjennom hele Johannes’ evangelium bruker Jesus uttrykket dobbelt (amẹn amẹn). – Se studienote til Joh 1:51.

hele den bebodde jord ... alle nasjonene: Begge uttrykkene framhever omfanget av forkynnelsesarbeidet. I vid betydning sikter det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) til jorden som menneskenes bosted. (Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. (Lu 2:1; Apg 24:5) Det greske ordet for «nasjon» (ẹthnos) sikter i generell betydning til en gruppe mennesker som er mer eller mindre biologisk beslektet, og som har et felles språk. Ofte bor en slik gruppe mennesker også i et bestemt geografisk område.

i sannhet: Se studienote til Mt 5:18.

i hele verden hvor dette gode budskap blir forkynt: Som i profetien i Mt 24:14 forutsier Jesus her at det gode budskap vil bli forkynt i hele verden, og han forutsier at budskapet vil innbefatte det denne kvinnen gjorde i kjærlighet. Gud inspirerte tre av evangelieskribentene til å nevne det hun gjorde. – Mr 14:8, 9; Joh 12:7; se studienote til Mt 24:14.

Da: Det som blir omtalt i Mt 26:1–5, skjer 12. nisan, for det sies i vers 2 at «det er påske [14. nisan] om to dager». – Se Tillegg A7 og B12 og studienote til Mt 26:6.

Mens Jesus var i Betania: Hendelsene i Mt 26:6–13 skjedde tydeligvis etter solnedgang da 9. nisan begynte. Vi får en indikasjon på tidspunktet i parallellberetningen i Johannes, der det står at Jesus kom til Betania «seks dager før påsken». (Joh 12:1) Han må ha kommet fram omtrent da sabbaten 8. nisan begynte (ved solnedgang). Måltidet hjemme hos Simon foregår dagen etter. – Joh 12:2–11; se Tillegg A7 og B12.

Iskariot: Betyr muligens «mann fra Kerijot». Judas’ far, Simon, blir også kalt «Iskariot». (Joh 6:71) De fleste mener at dette betyr at Simon og Judas var fra den judeiske byen Kerijot-Hesron. (Jos 15:25) Det betyr i så fall at Judas var den eneste judeeren blant de tolv apostlene, alle de andre var galileere.

Da: Det vil si 12. nisan, den samme dagen som hendelsene i Mt 26:1–5 skjedde. – Se Tillegg A7 og B12 og studienoter til Mt 26:1, 6.

Judas Iskariot: Se studienote til Mt 10:4.

30 sølvmynter: Matteus er den eneste evangelieskribenten som nevner det beløpet Jesus ble forrådt for. Dette var muligens 30 sølvsekler som var preget i Tyrus. Det ser ut til at overprestene fastsatte dette beløpet for å vise hvor mye de foraktet Jesus, for under Loven var dette prisen på en slave. (2Mo 21:32) Noe lignende skjedde da Sakarja ba de illojale israelittene om å få lønnen for sitt arbeid som profet blant Guds folk. De veide opp «30 sølvstykker» til ham, noe som viser at de ikke syntes han var mer verdt enn en slave. – Sak 11:12, 13.

Den første dagen i de usyrede brøds høytid: De usyrede brøds høytid begynte 15. nisan, dagen etter påsken (14. nisan), og varte i sju dager. (Se Tillegg B15.) Men på Jesu tid var påsken blitt så tett forbundet med denne høytiden at alle de åtte dagene, 14. nisan innbefattet, noen ganger ble kalt «de usyrede brøds høytid». (Lu 22:1) I denne sammenhengen kan «den første dagen i» også oversettes med «dagen før». (Se også Joh 1:15, 30, der det greske ordet for «første» [prọtos] er gjengitt med «før» i en lignende konstruksjon, nemlig: «han var til før [prọtos] meg».) Den greske grunnteksten og jødisk tradisjon gir derfor rom for at disiplene stilte Jesus dette spørsmålet 13. nisan. På dagtid 13. nisan gjorde disiplene i stand til påsken, som så ble feiret «da det ble kveld», ved begynnelsen av 14. nisan. – Mr 14:16, 17.

Da det ble kveld: Det vil si den kvelden som markerte begynnelsen på 14. nisan. – Se Tillegg A7 og B12.

dypper brødet ... sammen med meg: Bokstavelig: «dypper hånden ... sammen med meg». Folk spiste vanligvis med fingrene, eller de brukte et stykke brød som en slags skje. Dette uttrykket kan også være et idiom som betyr «å spise mat sammen». Det å spise sammen med en annen var et uttrykk for nært fellesskap. Det å vende seg mot en slik nær venn ble betraktet som den styggeste form for forræderi. – Sl 41:9; Joh 13:18.

skålen: Det greske ordet betegner en forholdsvis dyp skål som man spiste av.

Du har selv sagt det: Et jødisk idiom som her blir brukt for å bekrefte at det personen spurte om, var sant. Det var som om Jesus sa: «Du har sagt det, og det du sier, er sant.» Ved å svare på denne måten påpekte Jesus tydeligvis at Judas’ egne ord var en innrømmelse av at han var ansvarlig for forræderiet mot Jesus. En sammenligning med parallellberetningen i Joh 13:21–30 viser at Judas på et tidspunkt etter dette må ha forlatt rommet før Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid. Neste gang Judas blir nevnt igjen her i Matteus’ beretning, er i Mt 26:47, der han og en stor flokk kommer til Getsemane hage.

brøt brødene i biter: Brødene var ofte flate og sprø, og det var derfor vanlig å bryte brødet i biter før man spiste det. – Mt 15:36; 26:26; Mr 6:41; 8:6; Lu 9:16.

tok Jesus et brød ... brøt han det i biter: De brødene som var vanlige i oldtidens Midtøsten, var tynne, og hvis de var usyret, var de sprø. Det at Jesus brøt brødet, hadde ingen symbolsk betydning, men var den vanlige måten å dele opp denne typen brød på. – Se studienote til Mt 14:19.

ba en bønn: Eller: «uttalte en velsignelse». Dette uttrykket sikter tydeligvis til en bønn der Jesus takket og lovpriste Gud.

er et symbol på: Det greske ordet estịn (bokst.: «er») betyr her «betegner; symboliserer; står for; betyr». Denne betydningen var helt opplagt for apostlene, for Jesu fullkomne kropp var jo fysisk til stede rett foran dem, og det samme gjaldt det usyrede brødet som de skulle spise. Brødet kunne derfor ikke ha vært Jesu bokstavelige kropp. Det er verdt å merke seg at det samme greske ordet er brukt i Mt 12:7, og mange bibeloversettelser gjengir det med «betyr».

paktens blod: Den nye pakt, mellom Jehova og de salvede kristne, trådte i kraft på grunnlag av Jesu offer. (He 8:10) Jesus brukte her det samme uttrykket som Moses gjorde da han handlet som mellommann i forbindelse med at lovpakten med Israel ble innstiftet ved Sinai-fjellet. (2Mo 24:8; He 9:19–21) Slik lovpakten mellom Gud og nasjonen Israel ble gjort gyldig ved blodet av okser og geiter, ble den nye pakt som Jehova skulle inngå med det åndelige Israel, gjort gyldig ved Jesu blod. Denne pakten trådte i kraft overfor det åndelige Israel på pinsedagen i år 33 evt. – He 9:14, 15.

drikker ny vin: Bokstavelig: «drikker den ny», det vil si vintreets nye frukt. I Bibelen blir vin noen ganger brukt som symbol på glede. – Sl 104:15; For 10:19.

Etter at de hadde sunget lovsanger: Eller: «Etter at de hadde sunget hymner (salmer)». Ifølge en jødisk overlevering ble de første hallel-salmene (113, 114) sunget eller resitert under påskemåltidet og de fire siste (115–118) ved slutten av måltidet. De sistnevnte inneholder noen av de profetiene som blir anvendt på Messias. Sl 118 begynner og slutter med ordene: «Takk Jehova, for han er god. Hans lojale kjærlighet varer evig.» (Sl 118:1, 29) Det kan godt hende at dette var de siste lovprisningsordene Jesus sang sammen med sine trofaste apostler kvelden før sin død.

før en hane galer: Alle de fire evangeliene gjengir denne uttalelsen, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen ville gale to ganger. (Mt 26:74, 75; Mr 14:30, 72; Lu 22:34, 60, 61; Joh 13:38; 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis veldig tidlig om morgenen.

Getsemane: Denne hagen lå tydeligvis øst for Jerusalem, på den andre siden av Kedron-dalen, på Oljeberget. Det fantes sannsynligvis en olivenpresse der, siden navnet på hagen kommer fra et hebraisk eller arameisk uttrykk (gath sjemanẹh) som betyr «oljepresse». Det er ikke mulig å fastslå nøyaktig hvor Getsemane hage lå, men ifølge én overlevering er den identisk med en hage som ligger ved foten av Oljebergets skråning mot vest, i nærheten av et sted der veien deler seg. – Se Tillegg B12.

de to Sebedeus-sønnene: Det vil si apostlene Jakob og Johannes. – Mt 4:21; 10:2.

Hold dere derfor våkne: Det greske uttrykket har grunnbetydningen «å ikke sove», men sikter i mange sammenhenger til det «å være på vakt; å være årvåken». Matteus bruker dette uttrykket i Mt 24:43; 25:13; 26:38, 40, 41. I Mt 24:44 knytter han det til det å ‘være klar’. – Se studienote til Mt 26:38.

Hold dere derfor våkne: Denne formaningen om å holde seg åndelig våken er hovedbudskapet i lignelsen om de ti jomfruene. – Se studienoter til Mt 24:42; 26:38.

Jeg: Eller: «Min sjel». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til hele personen. «Min sjel» kan derfor oversettes med «alt i meg», «mitt innerste» eller rett og slett «jeg». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

hold dere våkne: Jesus hadde understreket at disiplene måtte holde seg åndelig våkne, for de visste ikke hvilken dag eller time han ville komme. (Se studienoter til Mt 24:42; 25:13.) Han gjentar formaningen her og i Mt 26:41, der han knytter det å holde seg åndelig våken til det å fortsette å be. Lignende oppfordringer gjentas gjennom hele De kristne greske skrifter, noe som viser hvor viktig det er for de sanne kristne å holde seg åndelig våkne. – 1Kt 16:13; Kol 4:2; 1Te 5:6; 1Pe 5:8; Åp 16:15.

drikke det begeret: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. (Sl 11:6; 16:5; 23:5) Å ‘drikke begeret’ betyr her å underordne seg Guds vilje. «Begeret» sto ikke bare for det at Jesus måtte lide og dø på grunn av falske anklager om blasfemi, men også for det at han skulle bli oppreist til udødelig liv i himmelen.

bøyde seg ned med ansiktet mot jorden: Det er mulig at han støttet seg på hendene eller på albuene. Bibelen nevner flere kroppsstillinger i forbindelse med bønn, også å stå og å knele. Men en som ba svært inderlig, kunne ligge helt utstrakt med ansiktet mot jorden.

la meg slippe å drikke dette begeret: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. (Se studienote til Mt 20:22.) Når Jesus ba om å få «slippe å drikke dette begeret», var det uten tvil fordi han tenkte på den vanære hans død som en som var anklaget for blasfemi og for opprør, ville føre over Gud.

Klarte dere: Det greske verbet som er brukt her, står i andre person flertall. Det viser at Jesus rettet det han sa, ikke bare til Peter, men også til de andre disiplene.

Ånden: Sikter her til den drivkraften som kommer fra et menneskes symbolske hjerte, og som får det til å si og gjøre ting på en bestemt måte. – Se Ordforklaringer.

kroppen er svak: Eller: «kjødet er svakt». I Bibelen brukes ordet «kropp» noen ganger som en betegnelse på menneskets syndige, ufullkomne tilstand.

viste: Eller: «se, da viste». Det greske ordet idou, som svarer til «se», brukes ofte for å rette oppmerksomheten mot det som kommer. Det oppmuntrer leseren til å se for seg det som skjer, eller merke seg en detalj i en beretning. Det brukes også for å framheve noe eller for å introdusere noe nytt eller overraskende. I De kristne greske skrifter brukes dette greske ordet flest ganger i Matteus og Lukas og i Åpenbaringen. Et tilsvarende uttrykk brukes ofte i De hebraiske skrifter.

Timen: Eller: «Se, timen». – Se studienote til Mt 1:20.

ga ham et ømt kyss: Det greske ordet som er gjengitt med «å gi et ømt kyss», er en intensiv form av verbet for «å kysse», som er brukt i Mt 26:48. Ved å hilse på Jesus på en slik varm og vennskapelig måte viste Judas hvor dypt han hadde sunket i sitt svik og hykleri.

slo til øversteprestens slave: Alle de fire evangelieskribentene omtaler denne hendelsen, og beretningene deres utfyller hverandre. (Mt 26:51; Mr 14:47; Lu 22:50) Det er bare «vår kjære Lukas, legen» (Kol 4:14), som nevner at Jesus «rørte ved øret til slaven og helbredet ham». (Lu 22:51) Johannes er den eneste evangelieskribenten som forteller at Simon Peter brukte sverdet, og at den slaven som fikk øret kuttet av, het Malkus. Johannes var tydeligvis den disippelen som «var kjent av øverstepresten» og øversteprestens husstand (Joh 18:15, 16), så det er naturlig at han i sitt evangelium oppgir navnet på den skadede mannen. Det at Johannes kjente øversteprestens husstand, framgår også av Joh 18:26, der Johannes forteller at den slaven som anklaget Peter for å være en disippel av Jesus, var «en slektning av ham som Peter hadde kuttet øret av».

slo til øversteprestens slave: Alle de fire evangelieskribentene omtaler denne hendelsen, og beretningene deres utfyller hverandre. (Mt 26:51; Mr 14:47; Lu 22:50) Det er bare «vår kjære Lukas, legen» (Kol 4:14), som nevner at Jesus «rørte ved øret til slaven og helbredet ham». (Lu 22:51) Johannes er den eneste evangelieskribenten som forteller at Simon Peter brukte sverdet, og at den slaven som fikk øret kuttet av, het Malkus. Johannes var tydeligvis den disippelen som «var kjent av øverstepresten» og øversteprestens husstand (Joh 18:15, 16), så det er naturlig at han i sitt evangelium oppgir navnet på den skadede mannen. Det at Johannes kjente øversteprestens husstand, framgår også av Joh 18:26, der Johannes forteller at den slaven som anklaget Peter for å være en disippel av Jesus, var «en slektning av ham som Peter hadde kuttet øret av».

en av dem som var sammen med Jesus: Parallellberetningen i Joh 18:10 viser at det var Simon Peter som dro sverdet sitt, og at øversteprestens slave het Malkus. Beretningene i Lu 22:50 og Joh 18:10 tar også med opplysningen om at det var «det høyre øret» som ble kuttet av ham. – Se studienote til Joh 18:10.

slo til øversteprestens slave: Se studienote til Joh 18:10.

legioner: En legion var den viktigste enheten i den romerske hæren. I det første århundre besto en legion vanligvis av rundt 6000 soldater. Her står «tolv legioner» tydeligvis for et stort, ikke nærmere angitt antall. Jesus sier at hvis han ba om det, ville hans Far sende mer enn nok engler til å beskytte ham.

Skriftene: Sikter ofte til de inspirerte hebraiske skrifter som et hele.

for at det Jehova hadde sagt gjennom sin profet, skulle bli oppfylt: Dette og lignende uttrykk forekommer mange ganger i Matteus’ evangelium, tydeligvis for å understreke overfor de jødiske leserne Jesu rolle som den lovte Messias. – Mt 2:15, 23; 4:14; 8:17; 12:17; 13:35; 21:4; 26:56; 27:9.

for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt: Se studienote til Mt 1:22.

øverstepresten: Så lenge Israel var en selvstendig nasjon, var stillingen som øversteprest en stilling for livet. (4Mo 35:25) Men under romernes okkupasjon av Israel hadde de herskerne som var utnevnt av Roma, myndighet til å innsette og til å avsette øverstepresten. – Se Ordforklaringer.

Kaifas: Denne øverstepresten, som var innsatt av romerne, var en dyktig diplomat som beholdt stillingen sin lenger enn noen av sine nærmeste forgjengere. Han ble utnevnt til øversteprest cirka år 18 evt. og beholdt stillingen til cirka år 36 evt. – Se Tillegg B12, som viser hvor Kaifas’ hus kan ha ligget.

Kaifas, øverstepresten: Se studienote til Mt 26:3.

overprester: Det greske ordet blir gjengitt med «øversteprest» når det står i entall og sikter til den som i første rekke representerte folket overfor Gud. Her sikter flertallsformen til de viktigste medlemmene av presteskapet, deriblant tidligere øversteprester og muligens overhodene for de 24 presteavdelingene.

den høyeste domstolen: Hele Sanhedrinet – den domstolen i Jerusalem som besto av øverstepresten og 70 eldste og skriftlærde. Jødene så på Sanhedrinets avgjørelser som endelige. – Se Ordforklaringer: «Sanhedrinet».

overprestene: Dette ordet sikter til de viktigste medlemmene av presteskapet. – Se studienote til Mt 2:4 og Ordforklaringer: «Overprest».

Sanhedrinet: Det vil si jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. Det greske ordet som blir oversatt med «sanhedrin» (synẹdrion), betyr bokstavelig «sitte sammen». Ordet var en generell betegnelse på en forsamling eller et møte, men i Israel kunne det også brukes om en religiøs domstol eller rettsinstans. – Se studienote til Mt 5:22 og Ordforklaringer; se også Tillegg B12, som viser hvor sanhedrinsalen kan ha ligget.

Kristus: Her brukes den bestemte artikkelen på gresk sammen med tittelen «Kristus» (egentlig: «Kristusen»), som betyr «den salvede». Dette framhever at Jesus var den lovte Messias, den som var blitt salvet i en helt spesiell forstand. – Se studienoter til Mt 1:1; 2:4.

Kristus: Se studienote til Mt 11:2.

Du har selv sagt det: Et jødisk idiom som her blir brukt for å bekrefte at det personen spurte om, var sant. Det var som om Jesus sa: «Du har sagt det, og det du sier, er sant.» Ved å svare på denne måten påpekte Jesus tydeligvis at Judas’ egne ord var en innrømmelse av at han var ansvarlig for forræderiet mot Jesus. En sammenligning med parallellberetningen i Joh 13:21–30 viser at Judas på et tidspunkt etter dette må ha forlatt rommet før Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid. Neste gang Judas blir nevnt igjen her i Matteus’ beretning, er i Mt 26:47, der han og en stor flokk kommer til Getsemane hage.

Du sier det selv: Dette svaret er tydeligvis en bekreftelse på at det Pilatus sa, var sant. (Se også studienoter til Mt 26:25, 64.) Jesus innrømmer overfor Pilatus at han virkelig er konge, men han er det i en annen forstand enn det Pilatus ser for seg. Jesu rike «er ikke en del av denne verden» og utgjør derfor ingen trussel mot Romerriket. – Joh 18:33–37.

Du har selv sagt det: Jesus prøvde ikke å unnvike Kaifas’ spørsmål, for han anerkjente øversteprestens myndighet til å ta ham i ed for at han skulle si sannheten. (Mt 26:63) Dette uttrykket var tydeligvis et jødisk idiom som bekreftet at en uttalelse var sann. Dette støttes av Markus’ parallellberetning, som gjengir Jesu svar slik: «Det er jeg.» – Mr 14:62; se studienoter til Mt 26:25; 27:11.

Menneskesønnen ... komme på himmelens skyer: Jesus hentyder her til den messianske profetien i Da 7:13, 14 og bekrefter på den måten at han er den som vil få lov til å tre fram for Gud, og som i himmelen vil bli gitt herredømme. – Se Ordforklaringer: «Menneskesønn(en)».

kraftens høyre hånd: Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv. (Sl 110:1; Apg 7:55, 56) Det greske ordet for «kraft» kan i denne sammenhengen sikte til Gud selv, og det kan også oversettes med «Den Mektige». Det greske uttrykket for «kraftens høyre hånd» forekommer også i parallellberetningen i Lu 22:69, men der står det sammen med ordet «Gud». Det er gjengitt med «Guds mektige høyre hånd». Uttrykket «kraftens høyre hånd» kan også antyde at Jesus ville bli fylt med kraft, eller myndighet, fordi han var ved Den Mektiges, Guds, høyre hånd.

flerret øverstepresten klærne sine: Her et uttrykk for sinne. På en dramatisk måte rev Kaifas sannsynligvis i stykker den delen av plagget som dekket brystet hans, for å uttrykke sitt skinnhellige raseri over Jesu ord.

Vis at du er en profet ... Hvem var det som slo deg?: De ber ham ikke om å komme med en forutsigelse, men vil at han ved hjelp av en åpenbaring fra Gud skal peke ut hvem som hadde slått ham. Parallellberetningene i Mr 14:65 og Lu 22:64 viser at Jesu motstandere hadde dekket til ansiktet hans, noe som forklarer hvorfor de hånte ham med å si at han skulle fortelle hvem som hadde slått ham.

portbygningen: Bokstavelig: «porten». Markus’ beretning bruker et ord som kan bety «portrom» eller «forhall», noe som viser at dette var mer enn en enkel port. (Mr 14:68) Det var tydeligvis en slags bygning, kanskje en overbygd passasje eller en hall, som førte fra gårdsplassen til ytterdørene ut mot gaten.

Dialekten din: Eller: «Aksenten din; Måten du snakker på». Peters galileiske dialekt eller aksent kan ha gitt seg utslag i ordvalget eller uttalen hans, som kanskje var annerledes enn den hebraiske dialekten man snakket i Judea. Noen mener at galileernes karakteristiske dialekt skyldtes påvirkning fra utlendinger.

gol en hane: Alle de fire evangeliene nevner denne hendelsen, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen gol for andre gang. (Mt 26:34, 74, 75; Mr 14:30; Lu 22:34, 60, 61; Joh 13:38; 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis en gang før daggry. – Se studienote til Mr 13:35.

forbanne seg selv: Peter sier tydeligvis at han ønsker å bli rammet av noe ondt hvis han lyver og faktisk kjenner det mennesket.

sverge: Eller: «sverge med en ed». Frykt får Peter til å prøve å overbevise dem rundt seg om at han snakker sant da han nekter for at han kjenner Jesus. Ved å sverge på at han ikke kjenner Jesus, avlegger han ed på at det han sier, er sant, og erklærer at en ulykke ellers må ramme ham.

gol en hane: Se studienote til Mr 14:72.