1. Kongebok 8:1–66

8  På den tiden kalte Salomo sammen+ Israels eldste, alle overhodene for stammene, høvdingene for Israels fedrehus.*+ De kom til kong Salomo i Jerusalem for å føre Jehovas paktsark opp fra Davidsbyen,+ det vil si Sion.+  Alle menn i Israel samlet seg hos kong Salomo under høytiden* i måneden ẹtanim,* som er den sjuende måneden.+  Da alle Israels eldste hadde kommet, løftet prestene opp Arken.+  De førte opp Jehovas ark, møteteltet+ og alle de hellige redskapene som var i teltet. Det var prestene og levittene* som førte dette opp.  Kong Salomo og hele Israels forsamling, de som var blitt kalt sammen til ham, sto foran Arken. Det ble ofret+ så store mengder sauer og kveg at de ikke kunne telles eller regnes.  Så førte prestene Jehovas paktsark inn og satte den der den skulle stå,+ i det innerste rommet i huset, Det aller helligste, under kjerubenes vinger.+  Kjerubenes vinger var bredt ut over det stedet der Arken sto, slik at kjerubene skjermet Arken og bærestengene til den.+  Stengene+ var så lange at endene på dem kunne ses fra Det hellige foran det innerste rommet, men de kunne ikke ses utenfra. Og de er der den dag i dag.  Det var ikke noe annet i Arken enn de to steintavlene+ som Moses hadde lagt der+ ved Horeb, den gangen Jehova inngikk en pakt+ med israelittene da de dro ut av Egypt.+ 10  Da prestene kom ut fra det hellige sted, fylte skyen+ Jehovas hus.+ 11  Prestene var ikke i stand til å stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Jehovas herlighet fylte Jehovas hus.+ 12  Da sa Salomo: «Jehova har sagt at han vil bo i det tykke mørket.+ 13  Jeg har nå bygd et storslått* hus til deg, et fast sted der du kan bo for evig.»+ 14  Så snudde kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens de sto.+ 15  Han sa: «Måtte Jehova, Israels Gud, bli lovprist! Med sin egen hånd har han oppfylt det løftet han med sin egen munn ga min far David da han sa: 16  ‘Fra den dagen jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke utvalgt en by blant alle Israels stammer der det skulle bygges et hus til bolig for mitt navn.+ Men jeg har utvalgt David til å herske over mitt folk Israel.’ 17  Og min far David hadde et inderlig ønske om å bygge et hus for Jehovas, Israels Guds, navn.+ 18  Men Jehova sa til min far David: ‘Du har hatt et inderlig ønske om å bygge et hus for mitt navn, og det er bra at du har hatt et slikt ønske. 19  Likevel er det ikke du som skal bygge huset. Din egen sønn, som skal bli født deg,* han skal bygge huset for mitt navn.’+ 20  Jehova har oppfylt det løftet han ga, for jeg har etterfulgt min far David, og jeg sitter på Israels trone, slik Jehova lovte. Jeg har også bygd huset for Jehovas, Israels Guds, navn+ 21  og gjort i stand en plass der til Arken, som inneholder den pakten+ Jehova inngikk med forfedrene våre da han førte dem ut av Egypt.» 22  Så stilte Salomo seg foran Jehovas alter framfor hele Israels menighet. Han bredte hendene ut mot himmelen+ 23  og sa: «Jehova, Israels Gud, det er ingen Gud som deg+ oppe i himmelen eller nede på jorden. Du holder din pakt og viser lojal kjærlighet+ mot dine tjenere når de vandrer helhjertet framfor deg.+ 24  Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far. Du ga løftet med din egen munn, og i dag har du oppfylt det med din egen hånd.+ 25  Og nå, Jehova, Israels Gud, hold det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: ‘Det skal aldri mangle en mann av dine etterkommere til å sitte på Israels trone framfor meg, så sant dine sønner er nøye med å leve på den måten jeg vil at de skal leve – akkurat som du har gjort.’+ 26  Og nå ber jeg deg, Israels Gud: La det løftet som du ga din tjener David, min far, bli til virkelighet. 27  Men kommer Gud virkelig til å bo på jorden?+ Ikke engang himmelen, eller himlenes himmel, kan romme deg.+ Hvor mye mindre da dette huset som jeg har bygd!+ 28  Jehova, min Gud, lytt nå til din tjeners bønn og oppfyll hans ønske om velvilje. Hør ropet om hjelp og den bønnen som din tjener ber framfor deg i dag. 29  Måtte dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet som du har sagt dette om: ‘Mitt navn skal være der’,+ så du lytter til den bønnen som din tjener ber vendt mot dette stedet.+ 30  Lytt til din tjeners bønn om velvilje og til ditt folk Israel når de ber vendt mot dette stedet. Måtte du høre det fra din bolig i himmelen.+ Ja, måtte du høre og tilgi.+ 31  Når en mann synder mot en annen og det kreves at han avlegger ed på at han er uskyldig,* og han så, etter at han har avlagt eden,* kommer og stiller seg foran ditt alter i dette huset,+ 32  måtte du da høre det fra himmelen og gripe inn og dømme dine tjenere. Måtte du erklære den onde skyldig* og straffe ham etter det han har gjort, og måtte du erklære den rettferdige uskyldig* og lønne ham etter hans rettferdighet.+ 33  Når ditt folk Israel blir beseiret av en fiende fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ men de så vender tilbake til deg og lovpriser ditt navn+ og ber og bønnfaller deg om velvilje i dette huset,+ 34  måtte du da høre det fra himmelen og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet som du ga forfedrene deres.+ 35  Når himmelen er lukket og det ikke kommer regn+ fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ men de så ber vendt mot dette stedet og lovpriser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket* dem,+ 36  måtte du da høre det fra himmelen og tilgi den synden som dine tjenere, ditt folk Israel, har gjort, og lære dem+ den gode veien som de bør vandre på. Og måtte du gi regn over ditt land,+ som du ga ditt folk som arv. 37  Det kan hende at landet+ blir rammet av matmangel, pest, avsvidde avlinger, meldugg*+ eller svermer av grådige gresshopper, eller at fienden beleirer en av byene* i landet, eller at det kommer en annen plage eller sykdom.+ 38  Uansett hvilken bønn eller hvilket rop om velvilje+ som da kommer fra et hvilket som helst menneske eller fra hele ditt folk Israel (for hver enkelt kjenner sitt eget hjertes plage)+ når de brer ut hendene mot dette huset, 39  måtte du da høre det fra himmelen, din bolig,+ og tilgi+ og gripe inn. Måtte du lønne hver enkelt etter hans handlemåte,+ for du kjenner hans hjerte (du er den eneste som virkelig kjenner alle menneskers hjerte).+ 40  Da skal de frykte deg så lenge de lever i det landet som du ga forfedrene våre. 41  Det kan også hende at en utlending som ikke tilhører ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte på grunn av ditt navn.*+ 42  (For de vil få høre om ditt store navn,+ din sterke hånd og din utstrakte arm.) Når han kommer og ber vendt mot dette huset, 43  måtte du da høre det fra himmelen, din bolig,+ og gjøre alt det utlendingen ber deg om, så alle folk på jorden kan kjenne ditt navn og frykte deg,+ slik ditt folk Israel gjør, og kan vite at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd. 44  Hvis du sender ditt folk i krig mot fienden, uansett hvor,+ og de ber til deg,+ Jehova, vendt mot den byen som du har utvalgt,+ og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn,+ 45  måtte du da fra himmelen høre deres bønn og deres rop om velvilje og ta deg av deres rett. 46  Sett at de synder mot deg (for det finnes ikke noe menneske som ikke synder)+ og du blir vred på dem og overgir dem til en fiende som tar dem til fange og fører dem bort til fiendens land, fjernt eller nært.+ 47  Så kommer de kanskje til fornuft i det landet som de ble ført bort til,+ og vender om til deg+ mens de er i fangenskap,+ og bønnfaller deg om velvilje og sier: ‘Vi har syndet og handlet galt, vi har gjort noe ondt.’+ 48  Hvis de vender om til deg av hele sitt hjerte+ og hele sin sjel* i fiendens land, hos dem som førte dem bort som fanger, og ber til deg vendt mot sitt land, det som du ga forfedrene deres, og mot den byen som du har utvalgt, og mot det huset som jeg har bygd for ditt navn,+ 49  måtte du da fra himmelen, din bolig,+ høre deres bønn og deres rop om velvilje og ta deg av deres rett 50  og tilgi ditt folk, som har syndet mot deg. Måtte du tilgi alt det gale de har gjort mot deg. Du vil sørge for at de som har tatt dem til fange, synes synd på dem, og de vil vise dem medfølelse+ 51  (for de er ditt folk og din eiendom,+ som du førte ut av Egypt,+ ut av smelteovnen).+ 52  Måtte dine øyne være åpne for din tjeners bønn om velvilje+ og for ditt folk Israels bønn om velvilje, så du lytter når de roper til deg.*+ 53  For du har skilt dem ut fra alle folk på jorden som din eiendom,+ slik du erklærte gjennom din tjener Moses da du førte forfedrene våre ut av Egypt, Suverene Herre Jehova.» 54  Så snart Salomo hadde bedt hele denne bønnen til Jehova og uttrykt dette ønsket om velvilje, reiste han seg opp foran Jehovas alter, der han hadde ligget på kne med hendene bredt ut mot himmelen.+ 55  Han ble stående, og han velsignet så hele Israels menighet med høy røst. Han sa: 56  «Lovet være Jehova, som har gitt sitt folk Israel et hvilested, slik han ga løfte om.+ Ikke ett ord av hele det gode løftet han ga gjennom sin tjener Moses, har slått feil.+ 57  Måtte Jehova vår Gud være med oss, slik han var med forfedrene våre.+ Måtte han ikke forlate oss eller svikte oss.+ 58  Måtte han bøye vårt hjerte til seg,+ så vi vandrer på alle hans veier og retter oss etter hans bud, forskrifter og dommer, som han påla forfedrene våre. 59  Og måtte disse ordene, som jeg har bønnfalt Jehova om velvilje med, være nær Jehova vår Gud dag og natt, så han tar seg av sin tjeners rett og sitt folk Israels rett, etter det som trengs dag for dag. 60  Da skal alle folk på jorden vite at Jehova er den sanne Gud.+ Det finnes ingen annen!+ 61  Tjen derfor Jehova vår Gud med et helt hjerte,+ og følg hans forskrifter og hold hans bud, slik dere gjør i dag.» 62  Kongen og hele Israel ofret så et storslått slaktoffer framfor Jehova.+ 63  Salomo ofret fellesskapsofrene+ til Jehova. Det var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik innviet kongen og alle israelittene Jehovas hus.+ 64  Den dagen måtte kongen hellige den midterste delen av forgården som er foran Jehovas hus, for der skulle han ofre brennofrene, kornofrene og fettstykkene av fellesskapsofrene. Kobberalteret+ som sto framfor Jehova, var nemlig for lite til å romme brennofrene, kornofrene og fettstykkene+ av fellesskapsofrene. 65  På samme tid feiret Salomo høytiden+ sammen med hele Israel. Det var en stor forsamling som hadde kommet fra et område som strakte seg helt fra Lebo-Hamat* og ned til Egypt-elvedalen.*+ De feiret framfor Jehova vår Gud i 7 dager og så i 7 dager til, i alt 14 dager. 66  Dagen etter* sendte han folket bort, og de ønsket kongen Guds velsignelse og dro hjemover, lykkelige og glade i hjertet over all den godheten+ Jehova hadde vist sin tjener David og sitt folk Israel.

Fotnoter

Dvs. løvhyttehøytiden.
El.: «var de levittiske prestene».
El.: «opphøyd».
Bokst.: «Din sønn, den som utgår av dine lender».
El.: «og den sistnevnte legger en forbannelse på ham», dvs. en ed som medførte en forbannelse som straff hvis eden var falsk eller ble brutt.
El.: «mens han er under forbannelsen».
Bokst.: «ond».
Bokst.: «rettferdig».
El.: «straffet».
Bokst.: «portene».
El.: «ryktet om deg».
El.: «lytter til dem uansett hva de ber deg om».
El.: «inngangen til Hamat».
El.: «-wadien». Se Ordforklaringer: «Elvedal; wadi».
Bokst.: «Den åttende dagen», dvs. dagen etter den andre sjudagersperioden.

Studienoter

Multimedia