Galaterne 3:1–29

3  Ufornuftige galatere! Hvem har utsatt dere for denne onde påvirkningen,+ dere som har fått malt et tydelig bilde av den pælfestede Jesus Kristus for øynene deres?+  Det er én ting jeg vil spørre dere om: Fikk dere ånden ved lovgjerninger eller ved tro på det dere hørte?+  Er dere så ufornuftige? Dere begynte å følge en åndelig kurs. Skal dere nå fullføre ved å følge en ufullkommen, menneskelig kurs?+  Gjennomgikk dere så mange lidelser forgjeves – hvis det da virkelig var forgjeves?  Han som gir dere ånden og utfører kraftige gjerninger*+ blant dere – gjør han dette på grunn av lovgjerningene deres eller på grunn av deres tro på det dere har hørt?  Det er som med Abraham, som «trodde på Jehova og derfor ble regnet som rettferdig».+  Dere vet jo at det er de som lever i samsvar med tro, som er Abrahams barn.+  Skriften forutså at Gud ville erklære folk fra nasjonene rettferdige ved tro,+ og på forhånd ble dette gode budskapet forkynt for Abraham: «Gjennom deg skal alle nasjonene bli velsignet.»+  De som lever i samsvar med tro, blir altså velsignet sammen med Abraham, som hadde tro.+ 10  Alle som stoler på lovgjerninger, er under en forbannelse, for det står skrevet: «Forbannet er den som ikke holder fast ved alt det som står i Lovens bokrull, og gjør det den sier.»+ 11  Og det er klart at ingen blir erklært rettferdig overfor Gud ved Loven,+ for «den rettferdige skal leve på grunn av tro».+ 12  Loven er ikke basert på tro. Det sies derimot at «den som holder budene, skal leve ved dem».+ 13  Kristus kjøpte oss fri+ fra Lovens forbannelse ved å ta på seg forbannelsen i stedet for oss,+ for det står skrevet: «Forbannet er den som er hengt på en pæl.»+ 14  Slik skulle Abrahams velsignelse komme til nasjonene ved Kristus Jesus,+ for at vi skulle få den lovte ånd+ ved vår tro. 15  Brødre, la meg bruke en illustrasjon fra hverdagslivet: Når en pakt er gjort gyldig – selv om det bare er gjort av et menneske – er det ingen som opphever den eller legger noe til den. 16  Løftene ble gitt til Abraham og til hans avkom.+ Det sies ikke «og til dine etterkommere», som om det gjaldt mange. Nei, det sies «og til ditt avkom», og dette viser til én person, nemlig Kristus.+ 17  Videre sier jeg dette: Den pakten Gud tidligere hadde inngått, blir ikke gjort ugyldig av Loven, som ble til 430 år senere,+ slik at løftet skulle bli opphevet.+ 18  For hvis arven er basert på Loven, er den ikke lenger basert på et løfte. Men Gud har i sin godhet gitt arven til Abraham ved et løfte.+ 19  Hvorfor ble da Loven gitt? Den ble lagt til for å gjøre klart hva som er lovbrudd,+ og gjaldt inntil det avkommet som løftet var gitt til, skulle komme.+ Og den ble overbrakt av engler+ gjennom en mellommann.+ 20  Det er ingen mellommann når det bare er én person inne i bildet, og Gud er bare én. 21  Er da Loven i strid med Guds løfter? Absolutt ikke! For hvis det var gitt en lov som kunne gi liv, så kunne vi ha oppnådd rettferdighet ved å følge denne loven. 22  Men Skriften har overgitt alle til å holdes i fangenskap av synden, for at det løftet som er basert på tro på Jesus Kristus, skulle bli gitt til dem som viser tro. 23  Men før troen kom, ble vi holdt bevoktet under Loven og var i fangenskap mens vi ventet på den troen som skulle bli åpenbart.+ 24  Loven ble altså vår oppdrager som ledet til Kristus,+ så vi kunne bli erklært rettferdige ved tro.+ 25  Men nå som troen er kommet,+ er vi ikke lenger under en oppdrager.+ 26  Dere er i virkeligheten alle Guds sønner+ ved deres tro på Kristus Jesus.+ 27  For alle dere som ble døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.+ 28  Det betyr ikke lenger noe om man er jøde eller greker,+ slave eller fri,+ mann eller kvinne.+ For dere er alle én, forent med Kristus Jesus.+ 29  Dessuten, når dere tilhører Kristus, er dere virkelig Abrahams avkom,+ arvinger+ ifølge et løfte.+

Fotnoter

El.: «utfører mirakler».

Studienoter

døde Kristus i virkeligheten til ingen nytte: Paulus understreker at hvis man kunne bli erklært rettferdig ved hjelp av Loven, det vil si ved å gjøre gjerninger som Moseloven krevde, hadde ikke Kristus trengt å dø. I dette verset forklarer Paulus også at hvis man prøver å gjøre seg fortjent til den gaven som livet er, avviser man i virkeligheten Guds ufortjente godhet. – Ro 11:5, 6; Ga 5:4.

til menighetene i Galatia: Da Paulus reiste gjennom Galatia (se studienoten til Galatia i dette verset) under sin første misjonsreise omkring år 47–48, besøkte han og Barnabas slike byer som Antiokia i Pisidia, Ikonium, Lystra og Derbe, som alle sammen lå i den sørlige delen av området. (Apg 13:14, 51; 14:1, 5, 6) De fant mange som gjerne ville lære om det gode budskap, så de opprettet kristne menigheter i disse byene. (Apg 14:19–23) Det ser ut til at forkynnelsen ga gode resultater blant galaterne. Timoteus, for eksempel, kom fra Galatia. (Apg 16:1) De «menighetene i Galatia» som Paulus skrev til, besto av en blanding av jøder og ikke-jøder. Ikke-jødene omfattet både omskårne proselytter og uomskårne hedninger. (Apg 13:14, 43; 16:1; Ga 5:2) Noen var trolig av keltisk avstamning. Menighetene i dette området blir også nevnt i andre brev i De kristne greske skrifter. Da Paulus for eksempel skrev til korinterne rundt år 55, nevnte han den veiledningen han hadde gitt «til menighetene i Galatia» om det å legge til side bidrag til de fattige. (1Kt 16:1, 2; Ga 2:10) Noen år senere (cirka 62–64) rettet Peter sitt første brev blant annet til «de midlertidige innbyggerne som er spredt omkring i ... Galatia». – 1Pe 1:1; se studienote til Ga 3:1.

Ufornuftige galatere!: Det at Paulus bruker det greske ordet for «ufornuftige» (anọetos), trenger ikke å bety at de kristne i Galatia manglet intelligens. I denne sammenhengen sikter ordet til «en persons uvilje mot å bruke sine mentale evner for å kunne forstå», slik en ordbok definerer det. Paulus hadde nettopp minnet de kristne i Galatia om at de var blitt erklært rettferdige, ikke fordi de hadde holdt Moseloven, men fordi de trodde på Jesus Kristus. (Ga 2:15–21) Jesus hadde befridd dem fra Moselovens fordømmelse. (Se studienote til Ga 2:21.) Noen galatere ga tåpelig nok avkall på denne verdifulle friheten og vendte tilbake til en foreldet lov som ikke kunne gjøre noe annet enn å fordømme dem. (Ga 1:6) Ved å si «Ufornuftige galatere!» irettesatte Paulus dem for dette tilbakeskrittet.

galatere: Her henvender Paulus seg tydeligvis til de kristne i menighetene i de sørlige delene av Galatia der han hadde forkynt. – Se studienote til Ga 1:2.

har utsatt dere for denne onde påvirkningen: Dette uttrykket er en gjengivelse av det greske verbet baskaino, som bare er brukt her i De kristne greske skrifter. Ordet ble noen ganger brukt i betydningen «forhekse», slik det er gjengitt i en del norske bibeloversettelser. Men på gammelgresk kunne dette verbet også brukes i overført betydning, så det siktet ikke alltid til det å bli villedet av en overnaturlig makt. Paulus bruker ordet i den videre betydningen om det å føre andre på villspor og påvirke dem negativt. Han gir en levende beskrivelse av den dårlige påvirkningen fra dem som prøvde å villede galaterne.

begynte å følge en åndelig kurs: Bokstavelig: «begynte i ånd». De kristne i Galatia hadde begynt å vokse mot åndelig modenhet. Til å begynne med levde de i harmoni med Guds hellige ånd og fulgte dens ledelse.

fullføre ved å følge en ufullkommen, menneskelig kurs: Bokstavelig: «fullføre i kjød». Etter at de kristne i Galatia hadde begynt å «følge en åndelig kurs», ble de nå påvirket av personer som ikke ble ledet av Guds ånd, særlig av dem som mente at det var nødvendig å bli omskåret og være nøye med å holde Moseloven. (Ga 3:1; 5:2–6) Å følge en slik «ufullkommen, menneskelig kurs» kunne føre til at de ikke oppnådde åndelig modenhet, og til at de gikk glipp av muligheten til å få evig liv. – Ga 6:8.

Jehova: I dette sitatet fra 1Mo 15:6 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C1 og C2.) I eksisterende greske håndskrifter står det Theọs (Gud) her, kanskje fordi det er det ordet som står i 1Mo 15:6 i tilgjengelige avskrifter av Septuaginta. Dette kan forklare hvorfor de fleste oversettelser sier «Gud» her. Men tetragrammet står i den hebraiske grunnteksten som dette sitatet er hentet fra, og Guds navn er derfor brukt i hovedteksten. Hele teksten i 1Mo 15:6 siteres også i Ro 4:3 og Jak 2:23.

er dere virkelig Abrahams avkom: Den primære delen av Abrahams avkom er Kristus. (1Mo 22:17; se studienote til Ga 3:16.) Paulus viser her at andre som «tilhører Kristus», blir lagt til som en sekundær del av «Abrahams avkom» (eller: «Abrahams ætt»). (Mr 9:41; 1Kt 15:23) Denne sekundære delen består av de 144 000 åndssalvede kristne. (Åp 5:9, 10; 14:1, 4) Noen av disse kristne har jødisk bakgrunn, men de fleste av dem er fra de ikke-jødiske nasjonene. – Apg 3:25, 26; Ga 3:8, 9, 28.

Abrahams barn: Omskjærelsespakten ble opprinnelig inngått med Abraham. «De falske brødrene» påsto tydeligvis at de kristne bare kunne være «Abrahams barn» hvis de holdt Loven. (Ga 2:4; 3:1, 2; 1Mo 17:10; se Ordforklaringer: «Omskjærelse».) Men Paulus forklarer at de som virkelig er «Abrahams barn», er de som lever i samsvar med tro, det vil si de som har samme tro som Abraham. – Ga 3:9; se studienote til Ga 3:29.

en troende: Eller: «en trofast person». Det greske ordet pistọs kan brukes om en som viser tillit til eller tro på noe eller noen, det vil si en troende person. Men det samme ordet kan også brukes om en som andre betrakter som pålitelig og trofast. Noen ganger, som i dette verset, kan det bety begge deler.

som hadde tro: I dette verset brukes det greske ordet pistọs, gjengitt med «som hadde tro», om en som viser tillit til eller tro på noe eller noen. Det kan også ha betydningen «trofast». – Se studienote til 2Kt 6:15.

ta på seg forbannelsen i stedet for oss: Moseloven sa at de som var underlagt lovpakten, og som brøt lovene i den, ville bli rammet av forbannelser. (Se studienote til Ga 3:10.) I dette verset siterer Paulus 5Mo 21:22, 23, som viser at likene av dem som var «forbannet av Gud», ble hengt på pæler. Jesus måtte derfor bli hengt på en pæl som en forbryter som var under forbannelse, for at hans offerdød skulle være til hjelp for jødene. Han tok på seg hele den forbannelsen som Loven la på dem. Hans offerdød førte dermed til at alle jøder som valgte å tro på ham som Messias, ble befridd fra denne forbannelsen. Det poenget Paulus trekker fram her, kan minne om det Jesus sa til fariseeren Nikodemus. – Se studienote til Joh 3:14.

det står skrevet: «Forbannet er den som»: Paulus siterer her 5Mo 27:26, som viser at hvis jødene brøt den loven som de hadde sagt at de ville være lydige mot (2Mo 24:3), ville de komme under de forbannelsene som var beskrevet i den. Ordet «forbannet» (gresk: epikatạratos) sikter til det å være fordømt av Gud. (Se Ordforklaringer, «Forbannelse».) Paulus viste at alle jøder ikke bare trengte å bli befridd fra Adams synd, men også fra Lovens forbannelse. – Ro 5:12; Ga 3:10–13; se studienote til Ga 3:13.

Men den rettferdige skal leve på grunn av tro: Noen har omtalt Ro 1:16, 17 som temaskriftstedet for Romerbrevet, siden disse versene uttrykker brevets sentrale tanke: Gud gjør ikke forskjell på folk, men gir «alle som tror», muligheten til å bli frelst. (Ro 1:16) Gjennom hele Romerbrevet viser Paulus hvor viktig det er å ha tro, og han bruker forskjellige greske ord som har med «tro» å gjøre, omkring 60 ganger. (Noen eksempler er: Ro 3:30; 4:5, 11, 16; 5:1; 9:30; 10:17; 11:20; 12:3; 16:26.) Her i Ro 1:17 siterer Paulus fra Hab 2:4. Han siterer også fra Hab 2:4 i to av de andre brevene sine i forbindelse med at han oppmuntrer de kristne til å vise tro. – Ga 3:11; He 10:38; se studienoten til på grunn av tro i dette verset.

på grunn av tro: Her siterer Paulus fra Hab 2:4, som sier: «skal leve på grunn av sin trofasthet». På mange språk er tanken om å være trofast og tanken om å ha tro nært beslektet. Det hebraiske ordet som er gjengitt med «trofasthet» (ʼemunạh), er beslektet med det hebraiske ordet ʼamạn (å være trofast; å være pålitelig), som også kan overbringe tanken om å ha tro. (1Mo 15:6; 2Mo 14:31; Jes 28:16) Derfor kan Hab 2:4 (se fotn.) også gjengis med «skal leve på grunn av sin tro». Paulus kan ha sitert gjengivelsen av Hab 2:4 i Septuaginta, som bruker det greske ordet pịstis. Dette greske ordet overbringer i første rekke tanken om tillit, tiltro og fast overbevisning. Det gjengis oftest med «tro» (Mt 8:10; 17:20; Ro 1:8; 4:5), men kan også bety «trofasthet» eller «pålitelighet», avhengig av sammenhengen. (Mt 23:23, fotn.; Ro 3:3) I He 11:1 gir Paulus en inspirert definisjon av ordet «tro» (gresk: pịstis). – Se studienoten til Men den rettferdige skal leve på grunn av tro i dette verset.

den rettferdige skal leve på grunn av tro: Paulus siterer fra Hab 2:4 når han understreker at det er tro på Kristus Jesus – ikke gjerninger basert på Moseloven – som er grunnlaget for at de kristne kan bli erklært rettferdige. – Ro 10:3, 4; se studienoter til Ro 1:17.

det står skrevet: «Forbannet er den som»: Paulus siterer her 5Mo 27:26, som viser at hvis jødene brøt den loven som de hadde sagt at de ville være lydige mot (2Mo 24:3), ville de komme under de forbannelsene som var beskrevet i den. Ordet «forbannet» (gresk: epikatạratos) sikter til det å være fordømt av Gud. (Se Ordforklaringer, «Forbannelse».) Paulus viste at alle jøder ikke bare trengte å bli befridd fra Adams synd, men også fra Lovens forbannelse. – Ro 5:12; Ga 3:10–13; se studienote til Ga 3:13.

slik må Menneskesønnen bli løftet opp: Jesus sammenligner her det at han skulle bli henrettet på en pæl, med det at slangen av kobber ble satt på en stang i ødemarken. For å overleve måtte de israelittene som var blitt bitt av giftslanger, se på den kobberslangen som Moses hadde satt opp. På lignende måte må syndige mennesker som ønsker å oppnå evig liv, holde blikket fast rettet mot Jesus ved å vise tro på ham. (4Mo 21:4–9; He 12:2) Det at Jesus ble henrettet på en pæl, gjorde at mange så på ham som en forbryter og en synder, for ifølge Moseloven ble en person som ble hengt på en pæl, betraktet som forbannet. (5Mo 21:22, 23) Paulus siterte fra denne passasjen i Loven da han forklarte at Jesus måtte bli hengt på en pæl for å kjøpe jødene fri «fra Lovens forbannelse ved å ta på seg forbannelsen i stedet for [dem]». – Ga 3:13; 1Pe 2:24.

en pæl: Eller: «en trestokk; et tre». Det greske ordet ksỵlon (bokst.: «tre; ved») blir her brukt som et synonym til det greske ordet staurọs (gjengitt med «torturpæl») og sikter til det henrettelsesredskapet som Jesus ble naglet til. I De kristne greske skrifter brukte Lukas, Paulus og Peter ordet ksỵlon i denne betydningen fem ganger til sammen. (Apg 5:30; 10:39; 13:29; Ga 3:13; 1Pe 2:24) I Septuaginta brukes ksỵlon i 5Mo 21:22, 23 som en oversettelse av det tilsvarende hebraiske ordet ʽets (betyr «tre; ved; trestykke») i setningen «og du har hengt ham på en pæl». Da Paulus siterer dette skriftstedet i Ga 3:13, bruker han ordet ksỵlon i setningen: «Forbannet er den som er hengt på en pæl.» Dette greske ordet er også brukt i Septuaginta i Esr 6:11 (1. Esdras 6:​31, LXX) som en oversettelse av det arameiske ordet ʼaʽ, som tilsvarer det hebraiske ordet ʽets. Der blir det sagt om hva som skulle skje med en som brøt et påbud fra perserkongen: «En bjelke [skal] rives ut av huset hans, og han skal henges opp på den.» Det at bibelskribentene brukte ksỵlon som et synonym til staurọs, styrker den oppfatningen at Jesus ble henrettet på en opprettstående pæl uten tverrstokk, for det er dette ksỵlon betyr i denne sammenhengen.

ta på seg forbannelsen i stedet for oss: Moseloven sa at de som var underlagt lovpakten, og som brøt lovene i den, ville bli rammet av forbannelser. (Se studienote til Ga 3:10.) I dette verset siterer Paulus 5Mo 21:22, 23, som viser at likene av dem som var «forbannet av Gud», ble hengt på pæler. Jesus måtte derfor bli hengt på en pæl som en forbryter som var under forbannelse, for at hans offerdød skulle være til hjelp for jødene. Han tok på seg hele den forbannelsen som Loven la på dem. Hans offerdød førte dermed til at alle jøder som valgte å tro på ham som Messias, ble befridd fra denne forbannelsen. Det poenget Paulus trekker fram her, kan minne om det Jesus sa til fariseeren Nikodemus. – Se studienote til Joh 3:14.

en pæl: Se studienote til Apg 5:30.

pakten: Eller: «avtalen». (Se studienote til Ga 3:15 og Ordforklaringer: «Pakt».) De kristne i det første århundre kunne se det greske ordet for «pakt» i Septuaginta som en gjengivelse av det hebraiske ordet berịth. Dette ordet forekommer over 250 ganger i De hebraiske skrifter i betydningen «pakt», eller «avtale». – 2Mo 24:7, 8; Sl 25:10; 83:5, fotn.; se studienote til 2Kt 3:14.

en pakt: Det greske ordet diathẹke blir brukt 33 ganger i De kristne greske skrifter, alltid i betydningen «pakt», eller «avtale». (Mt 26:28; Lu 22:20; 1Kt 11:25; Ga 3:17; 4:24; He 8:6, 8; 10:16, 29; 12:24) En rekke bibeloversettelser gjengir det greske ordet diathẹke med «testamente» i dette verset. Men i de versene som følger, drøftes Guds pakt med Abraham (Ga 3:16–18), så i betraktning av sammenhengen ser det ut til å være på sin plass å bruke gjengivelsen «pakt» i dette verset også. – Se studienote til Ga 3:17.

er dere virkelig Abrahams avkom: Den primære delen av Abrahams avkom er Kristus. (1Mo 22:17; se studienote til Ga 3:16.) Paulus viser her at andre som «tilhører Kristus», blir lagt til som en sekundær del av «Abrahams avkom» (eller: «Abrahams ætt»). (Mr 9:41; 1Kt 15:23) Denne sekundære delen består av de 144 000 åndssalvede kristne. (Åp 5:9, 10; 14:1, 4) Noen av disse kristne har jødisk bakgrunn, men de fleste av dem er fra de ikke-jødiske nasjonene. – Apg 3:25, 26; Ga 3:8, 9, 28.

Løftene ble gitt til Abraham og til hans avkom: Under inspirasjon forklarer Paulus at Jesus Kristus er den viktigste delen av Abrahams avkom, eller ætt. (Det greske ordet spẹrma, som i sin bokstavelige betydning kan brukes om frø, såkorn og sæd, kan også brukes i overført betydning. Det blir ofte gjengitt med «avkom» i forbindelse med Jehovas løfter om Messias. Se Tillegg A2.) Etter opprøret i Eden lovte Jehova at en ‘kvinne’ skulle få et «avkom» som skulle knuse hodet til slangen, Satan. (1Mo 3:15) Jehovas pakt med Abraham sa at hans avkom skulle bringe velsignelser til menneskene. (1Mo 12:1–3, 7; 13:14, 15; 17:7; 22:15–18; 24:7; Ga 3:8) Gud åpenbarte også at avkommet skulle være en etterkommer av kong David av Judas stamme, noe Jesus var. (1Mo 49:10; Sl 89:3, 4; Lu 1:30–33; se studienoten til dine etterkommere ... ditt avkom i dette verset.) I Ga 3:26–29 viser Paulus at i den åndelige oppfyllelsen av løftet til Abraham skulle det være en sekundær del av Abrahams avkom. – Se studienote til Ga 3:29.

Det sies ikke: Eller muligens: «Han sier ikke». Den greske formuleringen kan enten sikte til det skriftstedet Paulus siterer, eller til Gud. Det underforståtte subjektet er «det», det vil si det skriftstedet Paulus siterer. Men det er også mulig å forstå det slik at setningens subjekt er «Han», det vil si Gud.

dine etterkommere ... ditt avkom: Eller: «dine ætter ... din ætt». Paulus henviser til Guds løfter til Abraham og hans «etterkommere», eller «avkom». (1Mo 12:7; 13:14, 15; 17:7; 22:17, 18; 24:7) I disse løftene står det hebraiske og det greske ordet for «etterkommere; avkom» i entall, men de brukes ofte i kollektiv betydning. Her bruker Paulus først det greske ordet spẹrma i flertall (gjengitt med «etterkommere») og så i entall (gjengitt med «avkom»). Han lager dette skillet for å vise at når Gud snakket om de velsignelsene som skulle komme gjennom Abrahams avkom, siktet han først og fremst til én person, nemlig Kristus. Løftet om at alle jordens slekter skulle bli velsignet gjennom Abrahams avkom, kan ikke ha omfattet alle etterkommerne hans. Etterkommerne av hans sønn Ismael og av de sønnene han fikk med Ketura, ble jo ikke brukt til å velsigne menneskeheten. Det lovte avkommet skulle komme gjennom Isak. (1Mo 21:12; He 11:18) Senere ble det oppgitt flere detaljer. Slektslinjen skulle gå gjennom Isaks sønn Jakob (1Mo 28:13, 14), Judas stamme (1Mo 49:10) og David. (2Sa 7:12–16) Jesus var en etterkommer av Abraham gjennom denne slektslinjen. (Mt 1:1–16; Lu 3:23–34) Jødene i det første århundre ventet derfor på at én person skulle komme som Messias, eller Kristus, deres befrier. (Lu 3:15; Joh 1:25; 7:41, 42) De trodde også at de, Abrahams bokstavelige etterkommere, var Guds barn og derfor ville bli vist spesiell velvilje. – Joh 8:39–41.

vår oppdrager som ledet til Kristus: Det greske ordet for «oppdrager» (paidagogọs) som Paulus bruker i denne illustrasjonen, betyr bokstavelig «barneleder» og kan også gjengis med «vokter». Ordet er bare brukt i Ga 3:24, 25 og 1Kt 4:15, der Paulus sammenligner kristne tjenere med slike oppdragere. (Se studienote til 1Kt 4:15.) Med denne vakre metaforen sammenligner Paulus Moseloven med en oppdrager, eller vokter, som daglig fulgte en ung gutt til skolen. En slik oppdrager var ikke guttens lærer, men han hadde ansvaret for å beskytte ham, for å hjelpe ham til å følge familiens normer og for å korrigere ham. Som en parallell til det opprettholdt Moseloven nøye Guds normer og hjalp israelittene til å innse at de var syndige og ikke kunne holde Loven fullt ut. Ydmyke personer som godtok den rettledningen de fikk gjennom denne ‘oppdrageren’, forsto at de trengte Messias, eller Kristus, for det er ikke mulig å bli frelst på noen annen måte enn gjennom ham. – Apg 4:12.

en pakt: Det greske ordet diathẹke blir brukt 33 ganger i De kristne greske skrifter, alltid i betydningen «pakt», eller «avtale». (Mt 26:28; Lu 22:20; 1Kt 11:25; Ga 3:17; 4:24; He 8:6, 8; 10:16, 29; 12:24) En rekke bibeloversettelser gjengir det greske ordet diathẹke med «testamente» i dette verset. Men i de versene som følger, drøftes Guds pakt med Abraham (Ga 3:16–18), så i betraktning av sammenhengen ser det ut til å være på sin plass å bruke gjengivelsen «pakt» i dette verset også. – Se studienote til Ga 3:17.

når det blir lest fra den gamle pakt: Paulus sikter til lovpakten, som står nedskrevet i 2. Mosebok til 5. Mosebok. Den utgjør bare en del av De hebraiske skrifter. Han kaller den «den gamle pakt» fordi den ble erstattet av «en ny pakt» og ble opphevet på grunnlag av Jesu død på torturpælen. – Jer 31:31–34; He 8:13; Kol 2:14; se studienoter til Apg 13:15; 15:21.

Den pakten Gud tidligere hadde inngått: Dette sikter til den pakten Gud inngikk med Abraham. Den pakten trådte tydeligvis i kraft i 1943 fvt. da Abraham gikk over Eufrat. (1Mo 12:1–7) Abrahamspakten ble ikke gjort ugyldig av lovpakten, som ble inngått 430 år senere, i 1513 fvt. Lovpakten var i stedet et tillegg til Abrahamspakten og ledet folk til Abrahams avkom, Jesus Kristus. – Ga 3:15, 16; se studienote til Ga 3:24.

pakten: Eller: «avtalen». (Se studienote til Ga 3:15 og Ordforklaringer: «Pakt».) De kristne i det første århundre kunne se det greske ordet for «pakt» i Septuaginta som en gjengivelse av det hebraiske ordet berịth. Dette ordet forekommer over 250 ganger i De hebraiske skrifter i betydningen «pakt», eller «avtale». – 2Mo 24:7, 8; Sl 25:10; 83:5, fotn.; se studienote til 2Kt 3:14.

430 år: Paulus snakker her om den tiden som gikk fra Abrahamspakten ble inngått, til den mosaiske lovpakten ble inngått. Det ser ut til at pakten mellom Jehova og Abraham trådte i kraft i 1943 fvt. da Abraham og familien hans gikk over Eufrat på vei til Kanaan, det landet Jehova hadde lovt å gi etterkommerne deres. (1Mo 12:4, 5, 7) Dette skjedde tydeligvis på den 14. dagen i den måneden som senere ble kjent som nisan. Den konklusjonen er basert på 2Mo 12:41, som sier at Jehova utfridde sitt folk fra slaveriet i Egypt «på dagen da de 430 årene endte», det vil si på samme dato i 1513 fvt.

lovbrudd: I sin grunnbetydning sikter det greske ordet parạbasis til det å overskride visse grenser, særlig ved å bryte en lov.

og det som gir synden kraft, er Loven: Paulus henviser her til Moseloven. Den beskrev tydelig hva som var synd, og viste at det var mange handlinger og til og med bestemte holdninger som var syndige. (Ro 3:19, 20; Ga 3:19) I den forstand ga Loven synden kraft. Som følge av det ble israelittene klar over at de var syndige, at de sto til ansvar overfor Gud, og at de hadde behov for Messias. – Ro 6:23.

Løftene ble gitt til Abraham og til hans avkom: Under inspirasjon forklarer Paulus at Jesus Kristus er den viktigste delen av Abrahams avkom, eller ætt. (Det greske ordet spẹrma, som i sin bokstavelige betydning kan brukes om frø, såkorn og sæd, kan også brukes i overført betydning. Det blir ofte gjengitt med «avkom» i forbindelse med Jehovas løfter om Messias. Se Tillegg A2.) Etter opprøret i Eden lovte Jehova at en ‘kvinne’ skulle få et «avkom» som skulle knuse hodet til slangen, Satan. (1Mo 3:15) Jehovas pakt med Abraham sa at hans avkom skulle bringe velsignelser til menneskene. (1Mo 12:1–3, 7; 13:14, 15; 17:7; 22:15–18; 24:7; Ga 3:8) Gud åpenbarte også at avkommet skulle være en etterkommer av kong David av Judas stamme, noe Jesus var. (1Mo 49:10; Sl 89:3, 4; Lu 1:30–33; se studienoten til dine etterkommere ... ditt avkom i dette verset.) I Ga 3:26–29 viser Paulus at i den åndelige oppfyllelsen av løftet til Abraham skulle det være en sekundær del av Abrahams avkom. – Se studienote til Ga 3:29.

dine etterkommere ... ditt avkom: Eller: «dine ætter ... din ætt». Paulus henviser til Guds løfter til Abraham og hans «etterkommere», eller «avkom». (1Mo 12:7; 13:14, 15; 17:7; 22:17, 18; 24:7) I disse løftene står det hebraiske og det greske ordet for «etterkommere; avkom» i entall, men de brukes ofte i kollektiv betydning. Her bruker Paulus først det greske ordet spẹrma i flertall (gjengitt med «etterkommere») og så i entall (gjengitt med «avkom»). Han lager dette skillet for å vise at når Gud snakket om de velsignelsene som skulle komme gjennom Abrahams avkom, siktet han først og fremst til én person, nemlig Kristus. Løftet om at alle jordens slekter skulle bli velsignet gjennom Abrahams avkom, kan ikke ha omfattet alle etterkommerne hans. Etterkommerne av hans sønn Ismael og av de sønnene han fikk med Ketura, ble jo ikke brukt til å velsigne menneskeheten. Det lovte avkommet skulle komme gjennom Isak. (1Mo 21:12; He 11:18) Senere ble det oppgitt flere detaljer. Slektslinjen skulle gå gjennom Isaks sønn Jakob (1Mo 28:13, 14), Judas stamme (1Mo 49:10) og David. (2Sa 7:12–16) Jesus var en etterkommer av Abraham gjennom denne slektslinjen. (Mt 1:1–16; Lu 3:23–34) Jødene i det første århundre ventet derfor på at én person skulle komme som Messias, eller Kristus, deres befrier. (Lu 3:15; Joh 1:25; 7:41, 42) De trodde også at de, Abrahams bokstavelige etterkommere, var Guds barn og derfor ville bli vist spesiell velvilje. – Joh 8:39–41.

som ble formidlet av engler: Stefanus’ tale til Sanhedrinet inneholder en rekke opplysninger om jødenes historie som ikke står i De hebraiske skrifter. Et eksempel er det han sier om englenes rolle i forbindelse med at Moseloven ble overbrakt. (Ga 3:19; He 2:1, 2) Andre opplysninger i Stefanus’ tale som man ikke finner i De hebraiske skrifter, står det om i studienoter til Apg 7:22, 23, 30.

ble lagt til: Når Paulus bruker det greske ordet som er gjengitt med «ble lagt til», er det tydeligvis for å framheve at Moseloven var noe midlertidig. Det var den spesielt sammenlignet med Abrahamspakten, som er mer varig fordi den får en oppfyllelse som gjelder det lovte «avkommet». – 1Mo 3:15; 22:18; Ga 3:29.

for å gjøre klart hva som er lovbrudd: Paulus viser at et viktig formål med Moseloven var å «gjøre klart hva som er lovbrudd [eller: «overtredelser»]», det vil si å avsløre at Israel og hele menneskeheten synder mot Gud. (Les mer om det greske ordet for «lovbrudd» i studienote til Ro 4:15.) Loven viste tydelig hva begrepet synd omfattet. Paulus kunne derfor si at den fikk overtredelse og synd til å «bli større» fordi mange handlinger og til og med holdninger nå ble definert som syndige. (Ro 5:20; 7:7–11; se studienote til 1Kt 15:56; jevnfør Sl 40:12.) Alle som prøvde å holde Loven, opplevde å bli domfelt av den fordi den viste hvor syndige de var. De ofrene som ble båret fram, minnet dem hele tiden om deres syndige tilstand. (He 10:1–4, 11) Alle mennesker trengte et fullkomment offer som fullt ut kunne gjøre soning for syndene deres. – Ro 10:4; se studienoten til det avkommet i dette verset.

inntil: Det at Paulus bruker ordet «inntil», viser at det ikke var meningen at Loven skulle vare for bestandig. Da lovpakten hadde tjent sin hensikt, opphørte den. – Ro 7:6; Ga 3:24, 25.

det avkommet: Eller: «den ætten». (Se Tillegg A2.) I denne sammenhengen sikter «avkommet» til Jesus Kristus. – Se studienoter til Ga 3:16.

overbrakt av engler: De hebraiske skrifter sier ikke rett ut at lovpakten ble overbrakt av engler. Men den inspirerte uttalelsen som står her – og også de som står i Apg 7:53 (se studienote) og He 2:2, 3 – viser at det var slik det foregikk. Jehova ga tydeligvis engler i oppdrag å tale til Moses som hans representanter og så gi ham «Vitnesbyrdets to tavler». (2Mo 19:9, 11, 18–20; 24:12; 31:18) Det var likevel Jehova som var den egentlige Lovgiveren, og Moses var hans utnevnte mellommann da pakten mellom Jehova og Israel ble inngått.

en mellommann: Den ikke navngitte mellommannen var Moses. Han fungerte som mellommann mellom Jehova og nasjonen Israel da det ble inngått en pakt, eller en juridisk bindende avtale, mellom disse to partene. (Se Ordforklaringer: «Mellommann».) Det greske ordet mesịtes, som er gjengitt med «mellommann», forekommer seks ganger i De kristne greske skrifter. (Ga 3:19, 20; 1Ti 2:5; He 8:6; 9:15; 12:24) Det er et juridisk uttrykk. Ifølge en ordbok betyr det «en som megler mellom to, enten for å skape eller gjenopprette fred og vennskap eller for å få i stand en avtale eller for å stadfeste en pakt». Som mellommann hjalp Moses nasjonen Israel til å overholde lovpakten og nyte godt av dens velsignelser. Han sto for eksempel for ofringen av dyr da pakten ble inngått. (2Mo 24:3–8; He 9:18–22) Han innsatte prestene og sørget for at de begynte å utføre sine oppgaver. (3Mo 8:1–36; He 7:11) Han overbrakte også en lovsamling på mer enn 600 lover til israelittene, og han ba inntrengende til Jehova om at Han måtte spare dem for straff. – 4Mo 16:20–22; 21:7; 5Mo 9:18–20, 25–29.

en mellommann: Den ikke navngitte mellommannen var Moses. Han fungerte som mellommann mellom Jehova og nasjonen Israel da det ble inngått en pakt, eller en juridisk bindende avtale, mellom disse to partene. (Se Ordforklaringer: «Mellommann».) Det greske ordet mesịtes, som er gjengitt med «mellommann», forekommer seks ganger i De kristne greske skrifter. (Ga 3:19, 20; 1Ti 2:5; He 8:6; 9:15; 12:24) Det er et juridisk uttrykk. Ifølge en ordbok betyr det «en som megler mellom to, enten for å skape eller gjenopprette fred og vennskap eller for å få i stand en avtale eller for å stadfeste en pakt». Som mellommann hjalp Moses nasjonen Israel til å overholde lovpakten og nyte godt av dens velsignelser. Han sto for eksempel for ofringen av dyr da pakten ble inngått. (2Mo 24:3–8; He 9:18–22) Han innsatte prestene og sørget for at de begynte å utføre sine oppgaver. (3Mo 8:1–36; He 7:11) Han overbrakte også en lovsamling på mer enn 600 lover til israelittene, og han ba inntrengende til Jehova om at Han måtte spare dem for straff. – 4Mo 16:20–22; 21:7; 5Mo 9:18–20, 25–29.

Hør, Israel: Dette sitatet fra 5Mo 6:4, 5 er mer omfattende enn sitatet i parallellberetningene i Matteus og Lukas. Her er også innledningen til Shema tatt med, det som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen, og som står nedskrevet i 5Mo 6:4–9; 11:13–21. Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første verset på hebraisk, sjemạʽ, som betyr «Hør!»

Jehova vår Gud er én Jehova: Eller: «Jehova er vår Gud, Jehova er én», eller: «Jehova er vår Gud, det finnes bare én Jehova». I den hebraiske teksten i 5Mo 6:4, som er sitert her, kan ordet for «én» brukes om det å være unik, den eneste. Jehova er den eneste sanne Gud, og ingen falske guder kan måle seg med ham. (2Sa 7:22; Sl 96:5; Jes 2:18–20) I 5. Mosebok minnet Moses israelittene om at de bare måtte tilbe Jehova og ingen annen. De skulle ikke gjøre som folkeslagene rundt dem, som tilba mange forskjellige guder og gudinner. Noen av disse falske gudene ble sett på som guder som hadde kontroll over bestemte deler av naturen. Andre utgjorde en del av en guddom. Det hebraiske ordet for «én» inneholder også tanken om enhet og overensstemmelse når det gjelder hensikt og handling. Jehova Gud er ikke delt eller uforutsigbar. Han er alltid trofast, lojal og konsekvent og snakker alltid sant. Samtalen i Mr 12:28–34 er også omtalt i Mt 22:34–40, men det er bare Markus som har med de innledende ordene: «Hør, Israel, Jehova vår Gud er én Jehova.» Budet om å elske Gud kommer etter denne uttalelsen om at Jehova er én, noe som viser at Jehovas tjenere må ha udelt kjærlighet til ham.

Det er ingen mellommann når det bare er én person inne i bildet: Paulus drøfter den pakten Jehova inngikk med Abraham. Denne pakten var i virkeligheten et løfte, som Jehova skulle holde. Han fastsatte ikke noen betingelser som Abraham måtte oppfylle. (Ga 3:18) Lovpakten, derimot, omfattet to parter. Den ble inngått mellom Jehova og nasjonen Israel, med Moses som mellommann. (Se studienote til Ga 3:19.) Israelittene sa seg villige til å oppfylle betingelsene i pakten og avla et hellig løfte om å adlyde Loven. – 2Mo 24:3–8; Ga 3:17, 19; se Ordforklaringer «Pakt».

Gud er bare én: Greske håndskrifter sier «Gud» her, men noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk og andre språk bruker Guds navn. Paulus’ uttalelse minner om det som står i 5Mo 6:4: «Jehova vår Gud er én Jehova.» Jesus siterte fra 5Mo 6:4 i Mr 12:29. (Se studienoter.) Paulus hentyder til det samme skriftstedet i Ro 3:30 og 1Kt 8:4.

for å gjøre klart hva som er lovbrudd: Paulus viser at et viktig formål med Moseloven var å «gjøre klart hva som er lovbrudd [eller: «overtredelser»]», det vil si å avsløre at Israel og hele menneskeheten synder mot Gud. (Les mer om det greske ordet for «lovbrudd» i studienote til Ro 4:15.) Loven viste tydelig hva begrepet synd omfattet. Paulus kunne derfor si at den fikk overtredelse og synd til å «bli større» fordi mange handlinger og til og med holdninger nå ble definert som syndige. (Ro 5:20; 7:7–11; se studienote til 1Kt 15:56; jevnfør Sl 40:12.) Alle som prøvde å holde Loven, opplevde å bli domfelt av den fordi den viste hvor syndige de var. De ofrene som ble båret fram, minnet dem hele tiden om deres syndige tilstand. (He 10:1–4, 11) Alle mennesker trengte et fullkomment offer som fullt ut kunne gjøre soning for syndene deres. – Ro 10:4; se studienoten til det avkommet i dette verset.

holdes i fangenskap av synden: Det greske verbet som er gjengitt med «overgitt ... til å holdes i fangenskap av», betyr «å innhegne; å sperre inne», noe som overbringer tanken om å ha liten eller ingen mulighet til å slippe unna. I bokstavelig betydning kan ordet sikte til å fange fisk ved å stenge dem inne i et garn. (Lu 5:6) Ordet formidler på en levende måte at ufullkomne mennesker er fanget i sin syndige tilstand. Paulus sier at «Skriften har overgitt alle», det vil si alle etterkommerne av synderne Adam og Eva, «til å holdes i fangenskap av synden». Skriften, som inneholdt Loven, viste tydelig hvor syndig hvert menneske er i Guds øyne. (Se studienote til Ga 3:19.) Det var bare Kristus som kunne gi menneskene håp om å slippe fri fra dette fryktelige fangenskapet.

holdes i fangenskap av synden: Det greske verbet som er gjengitt med «overgitt ... til å holdes i fangenskap av», betyr «å innhegne; å sperre inne», noe som overbringer tanken om å ha liten eller ingen mulighet til å slippe unna. I bokstavelig betydning kan ordet sikte til å fange fisk ved å stenge dem inne i et garn. (Lu 5:6) Ordet formidler på en levende måte at ufullkomne mennesker er fanget i sin syndige tilstand. Paulus sier at «Skriften har overgitt alle», det vil si alle etterkommerne av synderne Adam og Eva, «til å holdes i fangenskap av synden». Skriften, som inneholdt Loven, viste tydelig hvor syndig hvert menneske er i Guds øyne. (Se studienote til Ga 3:19.) Det var bare Kristus som kunne gi menneskene håp om å slippe fri fra dette fryktelige fangenskapet.

før troen kom: Det vil si troen på Jesus Kristus.

var i fangenskap: Paulus har nettopp vist at menneskene «holdes i fangenskap av synden». (Se studienote til Ga 3:22.) I dette verset bruker han det samme greske ordet (gjengitt med «var i fangenskap») for å få fram et annet poeng. Israelittene ble holdt bevoktet av Moseloven, og den loven ledet dem til «den troen [på Kristus] som skulle bli åpenbart».

lærere: Eller: «oppdragere; voktere». I bibelsk tid var det mange velstående greske og romerske familier som hadde en lærer, eller oppdrager. En som hadde en slik oppgave, var en betrodd slave eller en leiearbeider. Han hadde ansvaret for å følge et barn til og fra skolen og å beskytte barnet mot alt som kunne skade det fysisk og moralsk. Han kunne dessuten ha et visst ansvar for å gi barnet moralsk veiledning og også for å korrigere det. (Ga 3:24, 25) Paulus bruker her ordet i billedlig betydning om de mennene som var blitt betrodd den åndelige omsorgen for de kristne korinterne. – 1Kt 3:6, 10.

vår oppdrager som ledet til Kristus: Det greske ordet for «oppdrager» (paidagogọs) som Paulus bruker i denne illustrasjonen, betyr bokstavelig «barneleder» og kan også gjengis med «vokter». Ordet er bare brukt i Ga 3:24, 25 og 1Kt 4:15, der Paulus sammenligner kristne tjenere med slike oppdragere. (Se studienote til 1Kt 4:15.) Med denne vakre metaforen sammenligner Paulus Moseloven med en oppdrager, eller vokter, som daglig fulgte en ung gutt til skolen. En slik oppdrager var ikke guttens lærer, men han hadde ansvaret for å beskytte ham, for å hjelpe ham til å følge familiens normer og for å korrigere ham. Som en parallell til det opprettholdt Moseloven nøye Guds normer og hjalp israelittene til å innse at de var syndige og ikke kunne holde Loven fullt ut. Ydmyke personer som godtok den rettledningen de fikk gjennom denne ‘oppdrageren’, forsto at de trengte Messias, eller Kristus, for det er ikke mulig å bli frelst på noen annen måte enn gjennom ham. – Apg 4:12.

vår oppdrager som ledet til Kristus: Det greske ordet for «oppdrager» (paidagogọs) som Paulus bruker i denne illustrasjonen, betyr bokstavelig «barneleder» og kan også gjengis med «vokter». Ordet er bare brukt i Ga 3:24, 25 og 1Kt 4:15, der Paulus sammenligner kristne tjenere med slike oppdragere. (Se studienote til 1Kt 4:15.) Med denne vakre metaforen sammenligner Paulus Moseloven med en oppdrager, eller vokter, som daglig fulgte en ung gutt til skolen. En slik oppdrager var ikke guttens lærer, men han hadde ansvaret for å beskytte ham, for å hjelpe ham til å følge familiens normer og for å korrigere ham. Som en parallell til det opprettholdt Moseloven nøye Guds normer og hjalp israelittene til å innse at de var syndige og ikke kunne holde Loven fullt ut. Ydmyke personer som godtok den rettledningen de fikk gjennom denne ‘oppdrageren’, forsto at de trengte Messias, eller Kristus, for det er ikke mulig å bli frelst på noen annen måte enn gjennom ham. – Apg 4:12.

nå som troen er kommet: Jesus var den som oppfylte Loven til punkt og prikke. Paulus kunne derfor si at troen, det vil si den fullstendige troen, var kommet – det var nå mulig å forstå ting som ikke kunne bli forstått tidligere. Ved å oppfylle Loven ga Jesus disiplene sine muligheten til å komme i et godkjent forhold til Jehova Gud. På den måten ble han den ‘som gjør vår tro fullstendig’. (He 12:2) Jesus skulle være med disiplene «alle dager helt til avslutningen på verdensordningen» (Mt 28:20), så det er ikke lenger nødvendig å få hjelp av ‘oppdrageren’. (Se studienote til Ga 3:24.) Ved å bruke dette resonnementet viser Paulus at Moseloven ble foreldet da den fullstendige troen basert på Jesus Kristus kom.

døpt til Kristus Jesus: Da Jesus ble døpt i vann, salvet Gud ham med hellig ånd, noe som gjorde ham til Kristus, eller Den Salvede. (Apg 10:38) Samtidig som Jesus ble salvet, ble han også avlet som en sønn av Gud i åndelig forstand. (Se studienote til Mt 3:17.) Etter at Gud hadde døpt Jesus med hellig ånd, var veien åpen for at Jesu disipler også kunne bli døpt med hellig ånd. (Mt 3:11; Apg 1:5) De som i likhet med Jesus blir avlet som sønner av Gud, må bli «døpt til Kristus Jesus», det vil si til den salvede Jesus. Når Jehova salver disipler av Kristus med hellig ånd, blir de forent med Jesus i den forstand at de blir kroppsdeler på Kristi kropp – menigheten av salvede kristne, som han er hode for. (1Kt 12:12, 13, 27; Kol 1:18) Slike disipler av Kristus blir også «døpt til hans død». – Se studienoten til døpt til hans død i dette verset.

døpt til Moses: Eller: «neddukket til Moses». Paulus snakker her om en symbolsk dåp, eller neddukking, av Israels menighet. Her innebærer det greske ordet baptịzo at Jehova overga israelittenes forfedre til Moses som deres leder. Jehova døpte dem ved hjelp av sin engel. Mens israelittene gikk østover på bunnen av Rødehavet, var de omgitt av vannmassene og skjult for faraos hær av skyen. Deretter løftet Gud dem på en billedlig måte opp fra vannet ved å føre dem opp på den østlige bredden som et fritt folk. (2Mo 14:19, 22, 24, 25) For at israelittene skulle bli døpt på denne måten, måtte de være forent med Moses og følge ham gjennom Rødehavet. Så denne symbolske dåpen var «til Moses» i den forstand at folket måtte følge hans ledelse.

kle dere i Herren Jesus Kristus: Eller: «etterlign Herren Jesu Kristi egenskaper (væremåte)». Det greske ordet som forekommer her, kan også brukes om det «å kle på seg» i bokstavelig forstand. (Lu 15:22; Apg 12:21) Her er det brukt i overført betydning om å kle seg i de egenskapene som kjennetegner en person. Det samme greske ordet er brukt i Kol 3:10, 12 i uttrykkene «ta på» og «kle dere i». Paulus’ oppfordring i Ro 13:14 innebærer at de kristne skal følge nøye i Jesu fotspor og billedlig talt kle seg i hans eksempel og hans innstilling. De skal med andre ord anstrenge seg for å etterligne Kristus.

døpt til Kristus: Dette uttrykket viser at salvede kristne kommer i et spesielt forhold til sin Herre når de blir salvet, eller døpt med hellig ånd. De blir en del av «én kropp», menigheten av salvede, som Jesus Kristus er hode for. (1Kt 12:13; Mr 1:8; Apg 1:5; Åp 20:6; se studienote til Ro 6:3.) I 1Kt 10:2 bruker Paulus en lignende illustrasjon når han sier at et folk kan bli «døpt til» en leder eller befrier. – Se studienote til 1Kt 10:2.

har kledd dere i Kristus: Det greske verbet forekommer også i Kol 3:10, 12. En ordbok sier at dette uttrykket betyr «å bli så opptatt av Kristi sinn at man i tanker, følelser og handlinger ligner på ham og så å si kopierer det livet han levde». I brevet til romerne bruker Paulus det samme greske verbet i et lignende uttrykk. – Se studienote til Ro 13:14.

grekerne: I det første århundre evt. siktet ikke det greske ordet Hẹllen (greker) bare til personer som kom fra Hellas eller var av gresk opprinnelse. Når Paulus her snakker om alle som tror, og nevner «grekerne» sammen med «jødene», bruker han tydeligvis ordet «greker» i videre betydning om alle ikke-jødiske folkeslag. (Ro 2:9, 10; 3:9; 10:12; 1Kt 10:32; 12:13) Dette kommer utvilsomt av den fremtredende stillingen gresk språk og kultur hadde i hele Romerriket.

Guds Israel: Dette uttrykket, som bare forekommer én gang i Bibelen, sikter til det åndelige Israel, ikke til de biologiske etterkommerne av Jakob, som fikk navnet sitt forandret til Israel. (1Mo 32:22–28) Det forrige verset (Ga 6:15) viser at de som utgjør «Guds Israel», ikke trenger å bli omskåret. Profeten Hosea forutsa at Gud skulle velge ut et folk som også omfattet ikke-jøder. Gud sa: «Jeg vil si til dem som ikke er mitt folk: ‘Dere er mitt folk.’» (Ho 2:23; Ro 9:22–25) Selv om jøder og proselytter ble en del av det åndelige Israel (Apg 1:13–15; 2:41; 4:4), utgjorde de «bare en rest» av den nasjonen Jehova hadde forkastet. (Jes 10:21, 22; Ro 9:27) Paulus skrev senere til romerne: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig ‘Israel’.» – Ro 9:6; se også studienoter til Apg 15:14; Ro 2:29; 9:27; 11:26.

Herrens frigitte ... den som var fri: En frigitt (gresk: apeleutheros) var en slave som var blitt satt fri. I Bibelen brukes dette greske ordet bare her. Men korinterne kjente godt til «frigitte», for det var mange slike som hadde bosatt seg i Korint da romerne gjenoppbygde byen. Noen av dem ble kristne. Andre kristne hadde aldri vært slaver. Paulus omtaler en fra denne gruppen som ‘en som var fri’ (gresk: eleutheros), eller en som var fri fra fødselen av. Men kristne fra begge gruppene ble «kjøpt for en pris», Jesu dyrebare blod. Derfor var en kristen som var en ‘frigitt’, og ‘en som var fri’ i fysisk forstand, en slave for Gud og Jesus Kristus og forpliktet til å holde deres bud. I den kristne menighet var det ingen forskjell på en slave, en frigitt og en som var fri. – 1Kt 7:23; Ga 3:28; He 2:14, 15; 1Pe 1:18, 19; 2:16; se Ordforklaringer: «Frigitt; fri».

jøde eller greker: Ordet «jøde» sikter til dem som er av jødisk avstamning, israelittene. (Se Ordforklaringer: «Jøde».) Ordet «greker» blir her tydeligvis brukt i videre betydning om alle ikke-jødiske folkeslag. (Se studienote til Ro 1:16.) Fra Guds synspunkt er det ikke lenger biologisk avstamning fra Abraham som avgjør hvem som «virkelig [er] Abrahams avkom». Det finnes ikke noe skille basert på etnisitet eller nasjonalitet, for de som tilhører Guds folk, «er alle én». (Ga 3:26–29; Kol 3:11) Gud viser at han ikke gjør forskjell på folk, ved at han velger ut en ny nasjon, «Guds Israel», som består av både jøder og ikke-jøder. (Ef 2:11–18; se studienote til Ga 6:16.) Det passet godt at Paulus framhevet denne sannheten overfor de kristne i provinsen Galatia, der det var en blanding av jøder, grekere, romere og lokale folkeslag.

slave eller fri: En «slave» var en som ble eid av en annen. En «fri» var en som var fri fra fødselen av og hadde fulle borgerrettigheter. (Se Ordforklaringer: «Frigitt; fri».) Fra Guds synspunkt var det ingen forskjell mellom en kristen som var slave, og en som var fri. Alle kristne er blitt kjøpt med Jesu dyrebare blod og er slaver for Gud og for Kristus Jesus. – 1Kt 7:22 (se studienote), 23; 1Pe 1:18, 19; 2:16.

Løftene ble gitt til Abraham og til hans avkom: Under inspirasjon forklarer Paulus at Jesus Kristus er den viktigste delen av Abrahams avkom, eller ætt. (Det greske ordet spẹrma, som i sin bokstavelige betydning kan brukes om frø, såkorn og sæd, kan også brukes i overført betydning. Det blir ofte gjengitt med «avkom» i forbindelse med Jehovas løfter om Messias. Se Tillegg A2.) Etter opprøret i Eden lovte Jehova at en ‘kvinne’ skulle få et «avkom» som skulle knuse hodet til slangen, Satan. (1Mo 3:15) Jehovas pakt med Abraham sa at hans avkom skulle bringe velsignelser til menneskene. (1Mo 12:1–3, 7; 13:14, 15; 17:7; 22:15–18; 24:7; Ga 3:8) Gud åpenbarte også at avkommet skulle være en etterkommer av kong David av Judas stamme, noe Jesus var. (1Mo 49:10; Sl 89:3, 4; Lu 1:30–33; se studienoten til dine etterkommere ... ditt avkom i dette verset.) I Ga 3:26–29 viser Paulus at i den åndelige oppfyllelsen av løftet til Abraham skulle det være en sekundær del av Abrahams avkom. – Se studienote til Ga 3:29.

er dere virkelig Abrahams avkom: Den primære delen av Abrahams avkom er Kristus. (1Mo 22:17; se studienote til Ga 3:16.) Paulus viser her at andre som «tilhører Kristus», blir lagt til som en sekundær del av «Abrahams avkom» (eller: «Abrahams ætt»). (Mr 9:41; 1Kt 15:23) Denne sekundære delen består av de 144 000 åndssalvede kristne. (Åp 5:9, 10; 14:1, 4) Noen av disse kristne har jødisk bakgrunn, men de fleste av dem er fra de ikke-jødiske nasjonene. – Apg 3:25, 26; Ga 3:8, 9, 28.

Multimedia

En oppdrager
En oppdrager

Det greske ordet paidagogọs, som er gjengitt med «oppdrager», eller «vokter», brukes som et språkbilde i Ga 3:24, 25. I den gresk-romerske verden var det vanlig at velstående familier betrodde en oppdrager å ta seg av de unge guttene deres. Oppdrageren var ofte en slave, men kunne også være en leiearbeider. Noen familier betalte et betydelig beløp for å kjøpe eller leie en oppdrager. Oppdrageren tok seg vanligvis av gutten fra han var seks–sju år, til han ble voksen. Oppdrageren var alltid med gutten når han ikke var hjemme, og beskyttet ham mot fare. Han fulgte også med på hvordan gutten oppførte seg, og ga ham moralsk veiledning og korrigering. Det greske ordet for «oppdrager» står også i Paulus’ første inspirerte brev til korinterne. – 1Kt 4:15.