Apostlenes gjerninger 18:1–28

18  Etter dette dro han fra Aten og kom til Korint.  Her møtte han en jøde som het Akvịlas,+ en mann fra Pontos som nylig hadde kommet fra Italia sammen med sin kone Priskịlla. Keiser Claudius hadde nemlig gitt ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. Paulus besøkte dem,  og fordi han hadde samme håndverk som dem, ble han boende i hjemmet deres og arbeidet sammen med dem,+ for de var teltmakere av yrke.  Hver sabbat+ holdt han foredrag i synagogen+ og overbeviste både jøder og grekere.  Da Silas+ og Timọteus+ kom ned fra Makedọnia, begynte Paulus å bruke all sin tid på å forkynne budskapet, og han vitnet for jødene for å bevise at Jesus er Kristus.+  Men de fortsatte å motarbeide og håne ham. Da ristet han støvet av klærne sine+ og sa til dem: «La deres blod komme over deres eget hode.+ Jeg er uten skyld.+ Fra nå av går jeg til folk fra nasjonene.»+  Så gikk han ut derfra og inn til en mann som het Tịtius Justus, en tilbeder av Gud. Huset hans lå rett ved siden av synagogen.  Men synagogeforstanderen Krispus+ begynte å tro på Herren, og det gjorde også alle i hans hus. Og mange av korinterne som hørte budskapet, begynte å tro og ble døpt.  En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Ikke vær redd, men fortsett å tale og ikke vær taus, 10  for jeg er med deg,+ og ingen skal angripe deg og skade deg. Det er nemlig mange i denne byen som tilhører meg.»* 11  Så ble han der i ett år og seks måneder og underviste i Guds ord blant dem. 12  Mens Gạllio var prokonsul i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus og førte ham til dommersetet, 13  og de sa: «Denne mannen overtaler folk til å tilbe Gud på en måte som er i strid med loven.»+ 14  Men da Paulus skulle ta ordet, sa Gạllio til jødene: «Hvis det virkelig dreide seg om en urett handling eller en alvorlig forbrytelse, jøder, ville det ha vært rimelig at jeg hørte tålmodig på dere. 15  Men hvis dette er en strid som gjelder ord og navn og deres egen lov,+ må dere ordne opp i det selv. Jeg ønsker ikke å være dommer i slike saker.» 16  Så jaget han dem bort fra dommersetet. 17  Da grep de alle tak i synagogeforstanderen Sọstenes+ og begynte å slå ham foran dommersetet. Men Gạllio ville ikke blande seg inn i dette i det hele tatt. 18  Paulus ble der nokså mange dager til. Så sa han farvel til brødrene og seilte av sted mot Syria sammen med Priskịlla og Akvịlas. I Kẹnkreai+ fikk han klipt håret kort, for han hadde gitt et høytidelig løfte. 19  Da de kom til Ẹfesos, ble de andre igjen i byen, men Paulus gikk inn i synagogen og resonnerte med jødene.+ 20  Selv om de fortsatte å be ham om å bli der lenger, ville han ikke det, 21  men han tok farvel med dem og sa: «Jeg kommer tilbake til dere, hvis Jehova vil.» Så seilte han ut fra Ẹfesos 22  og kom til Cæsarẹa.+ Derfra dro han opp og hilste på menigheten, og så dro han ned til Antiọkia.+ 23  Da han hadde vært der en tid, forlot han byen og reiste fra sted til sted gjennom Galạtia og Frỵgia+ og styrket alle disiplene.+ 24  Nå kom det en jøde som het Apọllos,+ til Ẹfesos. Han var en veltalende mann fra Alexandria som var godt kjent i Skriftene. 25  Denne mannen var blitt undervist i Jehovas vei. Han var glødende på grunn av ånden og forkynte og underviste på en nøyaktig måte om Jesus, men han kjente bare til Johannes’ dåp.+ 26  Han begynte å tale frimodig i synagogen, og da Priskịlla og Akvịlas+ hørte ham, tok de ham med seg og forklarte Guds vei mer nøyaktig for ham. 27  Han ønsket nå å dra over til Akaia, og brødrene skrev derfor til disiplene der og ba dem ta vennlig imot ham. Da han kom dit, var han til stor hjelp for dem som var blitt troende på grunn av Guds ufortjente godhet. 28  Grundig og med stor styrke beviste han nemlig offentlig at jødene tok feil, og han viste dem ut fra Skriftene at Jesus er Kristus.+

Fotnoter

El.: «som kommer til å tro på meg».

Studienoter

Akaia: I De kristne greske skrifter sikter Akaia til den romerske provinsen i det sørlige Hellas som hadde Korint som hovedstad. Da keiser Augustus i år 27 fvt. reorganiserte de to greske provinsene Makedonia og Akaia, kom navnet Akaia til å omfatte hele Peloponnes og en del av det greske fastlandet. Provinsen Akaia var underlagt det romerske senatet og ble styrt av en prokonsul som holdt til i hovedstaden, Korint. (2Kt 1:1) Andre byer i provinsen Akaia som er nevnt i De kristne greske skrifter, er Aten og Kenkreai. (Apg 18:1, 18; Ro 16:1) Akaia og naboprovinsen i nord, Makedonia, blir ofte nevnt sammen. – Apg 19:21; Ro 15:26; 1Te 1:7, 8; se Tillegg B13.

Korint: En av de eldste og mest betydningsfulle byene i fortidens Hellas. Den lå 5 km sørvest for nåtidens Korint. Byens store betydning og rikdom skyldtes i høy grad dens strategiske beliggenhet ved Korinteidet, den smale landstripen som forbinder halvøya Peloponnes i sør med resten av Hellas. Korint kontrollerte både handelen mellom den nordlige og sørlige delen av Hellas og sjøfarten mellom den østlige og vestlige delen av Middelhavet. Det var nemlig tryggere å reise via denne landstripen enn å reise rundt Hellas. Akaia, som romerne kalte den delen av Hellas som lå sør for Makedonia, ble romersk senatsprovins i keiser Augustus’ regjeringstid, og Korint ble gjort til dens hovedstad. (Se studienote til Apg 18:12.) Et stort antall jøder hadde bosatt seg i Korint og hadde opprettet en synagoge, som også noen grekere hadde sluttet seg til. (Apg 18:4) At det bodde jøder i det gamle Korint, bekreftes av skribenten Filon, som levde i det første århundre, og av en gresk innskrift på en overligger av marmor som er blitt funnet ved den porten som vender mot havnen i Lekhaion. Teksten lyder: «[Syna]gogẹ Hebr[aion]», som betyr «Hebreernes synagoge». Noen mener at denne overliggeren er fra Paulus’ tid, men de fleste mener at den er fra et senere tidspunkt. – Se Tillegg B13.

Akvilas: Paulus kaller denne trofaste kristne ektemannen og hans lojale kone, Priskilla (også kalt Priska), sine «medarbeidere». (Ro 16:3) De blir omtalt seks ganger i De kristne greske skrifter (Apg 18:18, 26; 1Kt 16:19; 2Ti 4:19), og hver gang blir de nevnt sammen. Navnet Priskilla er diminutivformen av navnet Priska. Paulus bruker den korte formen av navnet, og Lukas bruker den lange. Slike variasjoner var vanlige når det gjaldt romerske navn. Da keiser Claudius i år 49 eller i begynnelsen av år 50 forviste alle jøder fra Roma, bosatte Akvilas og Priskilla seg i Korint. Paulus kom dit om høsten i år 50. Han hadde samme håndverk som dette ekteparet, og de tre begynte å arbeide sammen som teltmakere. Akvilas og Priskilla hjalp utvilsomt Paulus med å bygge opp den nye menigheten i Korint. Akvilas var en mann fra Pontos, et område nord i Lilleasia langs Svartehavet. – Se Tillegg B13.

teltmakere: Her brukes den greske betegnelsen skenopoiọs om det yrket Paulus, Akvilas og Priskilla hadde. Det er delte meninger om nøyaktig hva slags håndverkere dette ordet betegnet (om det var teltmakere, vevere eller slike som laget tauverk), men mange greskkyndige mener at «teltmaker» er den sannsynlige betydningen. Paulus kom fra Tarsus i Kilikia, et område som var kjent for sin produksjon av geitehårsstoffet cilicium, som man brukte til å sy telt av. (Apg 21:39) Blant jødene i det første århundre mente man at en ung mann burde lære seg et håndverk selv om han også skulle få en høyere utdannelse. Så det er mulig at Paulus lærte å sy telt allerede som gutt. Dette var ikke noe lett arbeid, for cilicium skal ha vært et stoff som vanligvis var stivt og grovt og derfor var vanskelig å skjære til og sy i.

holdt han foredrag: Eller: «resonnerte han med folk». Det greske verbet dialẹgomai er blitt definert som «å drøfte; å samtale». Det kan brukes om det å holde en tale for å undervise, men også om det å utveksle meninger med andre. Det samme greske ordet er brukt i Apg 17:2, 17; 18:19; 19:8, 9; 20:7, 9.

å bruke all sin tid på å forkynne budskapet: Eller: «å være sterkt opptatt med ordet». Fra nå av brukte Paulus all sin tid på forkynnelsen.

De ristet da støvet av føttene sine mot dem: Paulus og Barnabas fulgte her de instruksene Jesus hadde gitt i Mt 10:14; Mr 6:11; Lu 9:5. Når gudfryktige jøder hadde reist gjennom et ikke-jødisk område, pleide de å riste det de mente var urent støv, av sandalene før de dro inn i jødisk område igjen. Men Jesus hadde tydeligvis en annen betydning i tankene da han ga disiplene disse instruksene. Ved å riste støvet av føttene viste disiplene at de frasa seg ansvaret for at de som var blitt advart, ble rammet av Guds dom. Da Paulus gjorde noe lignende i Korint – han ristet støvet av klærne sine – ga han denne forklaringen: «La deres blod komme over deres eget hode. Jeg er uten skyld.» – Se studienote til Apg 18:6.

riste støvet av føttene deres: Når gudfryktige jøder hadde reist gjennom et ikke-jødisk område, pleide de å riste det de mente var urent støv, av sandalene før de dro inn i jødisk område igjen. Men Jesus hadde tydeligvis en annen betydning i tankene da han ga disiplene disse instruksene. Ved å riste støvet av føttene viste disiplene at de frasa seg ansvaret for at de som var blitt advart, ble rammet av Guds dom. Et lignende uttrykk forekommer i Mt 10:14 og Mr 6:11. Markus og Lukas legger til uttrykket: for å vise at de er blitt advart, eller: «som et vitnesbyrd mot dem». Paulus og Barnabas fulgte denne instruksen i Antiokia i Pisidia. (Apg 13:51) Og da Paulus gjorde noe lignende i Korint – han ristet støvet av klærne sine – ga han denne forklaringen: «La deres blod komme over deres eget hode. Jeg er uten skyld.» – Apg 18:6.

La hans blod komme over oss og over våre barn: Det vil si: «Vi og våre barn tar ansvaret for hans død.»

jeg er ren for alles blod: Paulus var fri for blodskyld overfor Gud fordi han ikke hadde latt være å forkynne det gode budskap om Riket. Han hadde ikke holdt de livreddende opplysningene for seg selv. (Apg 18:6; jevnfør Ese 33:6–8.) Paulus hadde fortalt disiplene i Efesos «alt om Guds hensikt», for han ville ikke at noen skulle miste livet på dommens dag fra Gud. (Apg 20:27) En annen måte en kristen kan pådra seg blodskyld på overfor Gud, er å drepe, eller å utøse blod. Dette kan innbefatte aktiv eller passiv støtte til en organisasjon som har blodskyld, for eksempel «Babylon den store» (Åp 17:6; 18:2, 4), eller andre organisasjoner som har utøst uskyldig blod. (Åp 16:5, 6; jevnfør Jes 26:20, 21.) En tredje måte å pådra seg blodskyld på er å spise eller drikke blod i en eller annen form. – Apg 15:20.

ristet han støvet av klærne sine: Med denne handlingen viste Paulus at han frasa seg ansvaret for de jødene i Korint som ikke ville høre på det livreddende budskapet om Kristus. Paulus hadde gjort sin plikt og var ikke lenger ansvarlig for livet deres. (Se studienoten til La deres blod komme over deres eget hode i dette verset.) Denne typen gest er også omtalt tidligere i Bibelen. En gang Nehemja talte til de jødene som hadde vendt tilbake til Jerusalem, ristet han ut brystfolden på kjortelen sin. Det skulle symbolisere at Gud ville forkaste den som ikke holdt et bestemt løfte. (Ne 5:13) Paulus brukte en lignende gest i Antiokia i Pisidia da han ‘ristet støvet av føttene sine’ mot dem som motarbeidet ham i den byen. – Se studienoter til Apg 13:51; Lu 9:5.

La deres blod komme over deres eget hode: Paulus bruker dette uttrykket for å vise at han ikke er ansvarlig for de konsekvensene det ville få for de jødene som ikke ville høre på budskapet om Jesus, Messias. Lignende uttalelser i De hebraiske skrifter formidler tanken om at en som begår handlinger som gjør at man fortjener å dø, selv er ansvarlig for at han mister livet. (Jos 2:19; 2Sa 1:16; 1Kg 2:37; Ese 33:2–4; se studienote til Mt 27:25.) Paulus legger til: Jeg er uten skyld. (Bokst.: «Jeg er ren.») – Se studienote til Apg 20:26.

som tilba Gud: Det greske ordet sẹbomai, som her er oversatt med «som tilba Gud», betyr «å tilbe; å vise ærbødighet; å dyrke». Det kan også gjengis med «gudfryktig». (Se studienote til Apg 13:50.) Den syriske bibeloversettelsen Peshitta har gjengivelsen «som fryktet Gud». En oversettelse av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J18 i Tillegg C4) bruker Guds navn her, og hele uttrykket kan gjengis med «som fryktet Jehova».

Jehova åpnet hjertet hennes helt: Lydia blir omtalt som en kvinne som tilba Gud, et uttrykk som tyder på at hun var jødisk proselytt. (Apg 13:43) På sabbaten var hun og andre kvinner samlet på et bønnested ved en elv utenfor Filippi. (Apg 16:13) Det kan være at det var få jøder og ingen synagoge i Filippi. Lydia kan ha blitt kjent med tilbedelsen av Jehova i hjembyen sin, Tyatira, som hadde en stor jødisk befolkning og et jødisk møtested. Jehova, den Gud hun tilba, la merke til at hun hørte på med oppriktig interesse. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 16:14.

gikk han ut derfra: Paulus gikk ut fra synagogen og inn i huset til Titius Justus, der han fortsatte å forkynne. Paulus bodde hjemme hos Akvilas og Priskilla så lenge han var i Korint, men huset til Justus ble tydeligvis senteret for hans forkynnervirksomhet. – Apg 18:3.

Titius Justus: En troende i Korint som blir omtalt som en tilbeder av Gud, et uttrykk som tyder på at han var jødisk proselytt. – Se studienoter til Apg 13:43; 16:14.

prokonsulen: Tittelen på den øverste stattholderen i en provins som var underlagt det romerske senatet. Noen romerske provinser, for eksempel Judea, var lagt direkte under keiseren, som utnevnte en stattholder. Fordi Kypros ble senatsprovins i år 22 fvt., ble den styrt av en prokonsul. Man har funnet en mynt fra Kypros med Claudius’ hode og tittel (på latin) preget på den ene siden og teksten «Under Cominius Proclus, kypriotenes prokonsul» (på gresk) på den andre siden. – Se Ordforklaringer.

prokonsul: En prokonsul var den øverste stattholderen i en provins som var underlagt det romerske senatet. Her blir Gallio omtalt som prokonsul i provinsen Akaia. Det er helt riktig av Lukas å bruke betegnelsen «prokonsul» i dette tilfellet, for Akaia var senatsprovins fra 27 fvt. til 15 evt. og igjen etter år 44. (Se studienote til Apg 13:7.) En innskrift fra Delfi som omtaler prokonsulen Gallio, bidrar ikke bare til å bekrefte at Lukas’ beretning er nøyaktig, men gjør det også mulig å fastslå når Gallio var prokonsul i Akaia.

Akaia: I De kristne greske skrifter sikter Akaia til den romerske provinsen i det sørlige Hellas som hadde Korint som hovedstad. Da keiser Augustus i år 27 fvt. reorganiserte de to greske provinsene Makedonia og Akaia, kom navnet Akaia til å omfatte hele Peloponnes og en del av det greske fastlandet. Provinsen Akaia var underlagt det romerske senatet og ble styrt av en prokonsul som holdt til i hovedstaden, Korint. (2Kt 1:1) Andre byer i provinsen Akaia som er nevnt i De kristne greske skrifter, er Aten og Kenkreai. (Apg 18:1, 18; Ro 16:1) Akaia og naboprovinsen i nord, Makedonia, blir ofte nevnt sammen. – Apg 19:21; Ro 15:26; 1Te 1:7, 8; se Tillegg B13.

Kenkreai: Kenkreai var den ene av Korints to havnebyer. Den lå på den siden av den smale landstripen som vendte mot Saroniabukta, 11 km øst for Korint. Kenkreai var Korints havn mot øst, mens Lekhaion, som lå på den motsatte siden av landstripen, tjente som byens havn mot Italia og andre land vest for Hellas. I dag finnes det ruiner av hus og moloer i nærheten av den nåværende landsbyen Kehries (Kekhriais). Ifølge Ro 16:1 fantes det en kristen menighet i Kenkreai. – Se Tillegg B13.

Jehovas vilje: Når det greske ordet for «vilje» (thẹlema) er brukt i De kristne greske skrifter, er det som oftest knyttet til Guds vilje. (Mt 7:21; 12:50; Mr 3:35; Ro 12:2; 1Kt 1:1; He 10:36; 1Pe 2:15; 4:2; 1Jo 2:17) I Septuaginta blir det greske ordet thẹlema ofte brukt som en oversettelse av hebraiske uttrykk som dreier seg om Guds vilje, eller om ting Gud gleder seg over, og ordet forekommer i passasjer der Guds navn står. (Sl 40:8, 9 [39:9, 10, LXX]; 103:21 [102:21, LXX]; 143:9–11 [142:9–11, LXX]; Jes 44:24, 28; Jer 9:24 [9:23, LXX]; Mal 1:10) Jesus ga uttrykk for en lignende tanke da han ifølge Mt 26:42 sa i bønn til sin Far: «La din vilje skje.» – Se Tillegg C3 innledning; Apg 21:14.

hvis Jehova vil: Et uttrykk som understreker hvor viktig det er å ta Guds vilje i betraktning når man gjør noe eller planlegger noe. Apostelen Paulus hadde alltid dette prinsippet i tankene. (Apg 18:21; 1Kt 16:7; He 6:3) Disippelen Jakob oppmuntret dessuten sine lesere til å si: «Hvis Jehova vil, skal vi leve og gjøre det eller det.» (Jak 4:15) Jakob mente ikke at de kristne alltid måtte si dette høyt. Og de skulle heller ikke bruke dette uttrykket på en overtroisk måte eller som en tom frase. I stedet skulle de prøve å finne ut hva som er Guds vilje, og handle i samsvar med det.

hvis Jehova vil: Et uttrykk som understreker hvor viktig det er å ta Guds vilje i betraktning når man gjør eller planlegger noe. Apostelen Paulus hadde alltid dette prinsippet i tankene. (1Kt 4:19; 16:7; He 6:3) Disippelen Jakob oppmuntret også sine lesere til å si: «Hvis Jehova vil, skal vi leve og gjøre det eller det.» (Jak 4:15) Et slikt uttrykk må ikke være en tom frase. En som oppriktig sier «hvis Jehova vil», må prøve å leve i harmoni med Jehovas vilje. Uttrykket trenger ikke alltid å sies høyt, men er ofte noe som blir sagt i hjertet. – Se studienoter til Apg 21:14; 1Kt 4:19; Jak 4:15 og Tillegg C3 innledning; Apg 18:21.

dro han opp: Selv om den greske teksten ikke nevner Jerusalem konkret, var det tydeligvis dit Paulus dro. Jerusalem ligger cirka 750 m over havet, og Bibelen sier ofte at folk gikk «opp til Jerusalem». Det greske verbet anabaino («å dra opp») brukes mange ganger når Jerusalem konkret er nevnt som bestemmelsesstedet. (Mt 20:17; Mr 10:32; Lu 18:31; 19:28; Joh 2:13; 5:1; 11:55; Apg 11:2; 21:12, 15; 24:11; 25:1, 9; Ga 2:1) I dette verset forekommer det dessuten et verb som betyr «å dra ned» (katabaino), og det brukes noen ganger når det er snakk om å dra bort fra Jerusalem. – Mr 3:22; Lu 10:30, 31; Apg 24:1, 22; 25:7.

Apollos: En kristen jøde som tydeligvis hadde vokst opp i Alexandria, hovedstaden i den romerske provinsen Egypt. Byen var et senter for høyere utdannelse og var kjent for sitt store bibliotek. Alexandria var den største byen i Romerriket etter Roma, og det bodde mange jøder der. Byen var et av de viktigste sentrene for kultur og utdannelse både for jøder og for grekere. Den greske oversettelsen av De hebraiske skrifter som er kjent som Septuaginta, ble utarbeidet her. Disse bakgrunnsopplysningene kan forklare hvorfor det står om Apollos at han var godt kjent [bokst.: «sterk»] i Skriftene, det vil si i de inspirerte hebraiske skrifter.

Veien: En betegnelse som brukes i Apostlenes gjerninger om den kristne levemåte og lære og om den første kristne menighet. Det kan være at betegnelsen kommer av Jesu uttalelse i Joh 14:6: «Jeg er veien.» Det ble sagt om Jesu disipler at de tilhørte «Veien», det vil si at de holdt seg til en vei eller levemåte som innebar at de fulgte Jesu eksempel. (Apg 19:9) Det viktigste i Jesu liv var tilbedelsen av den eneste sanne Gud, Jehova. For de kristne innebar denne levemåten også å vise tro på Jesus Kristus. I Antiokia i Syria en gang etter år 44 ble Jesu disipler «ved Guds ledelse for første gang ... kalt kristne». (Apg 11:26) Men selv etter at dette navnet ble tatt i bruk, omtaler Lukas menigheten som «Veien». – Apg 19:23; 22:4; 24:22; se studienoter til Apg 18:25; 19:23.

Jehovas: I dette sitatet fra Jes 40:3 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C.) Matteus anvender denne profetien på det som døperen Johannes gjorde for å bane vei for Jesus. I Johannes’ evangelium anvender døperen Johannes denne profetien på seg selv. – Joh 1:23.

Jehovas: I dette sitatet fra Jes 40:3 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C.) Markus anvender denne profetien på det som «døperen Johannes» (Mr 1:4) gjorde for å bane vei for Jesus. – Se studienoter til Mt 3:3; Joh 1:23.

Jehovas: I Jes 40:3, som er sitert her, står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C.) Lukas anvender profetien på døperen Johannes. Johannes skulle rydde Jehovas vei i den forstand at han skulle være forløperen for Jesus, som ville representere sin Far og komme i sin Fars navn. (Joh 5:43; 8:29) I apostelen Johannes’ evangelium anvender døperen Johannes denne profetien på seg selv. – Joh 1:23.

Jehovas: I Jes 40:3, som er sitert her, står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg A5 og C.) Evangelieskribentene Matteus, Markus og Lukas anvender denne profetien på døperen Johannes, og her i Johannes’ evangelium anvender døperen Johannes denne profetien på seg selv. Johannes skulle gjøre Jehovas vei jevn i den forstand at han skulle være forløperen for Jesus, som ville representere sin Far og komme i sin Fars navn. – Joh 5:43; 8:29.

Veien: Som det blir forklart i studienoten til Apg 9:2, ble uttrykket «Veien» brukt om den første kristne menighet. Sann kristendom handler ikke om det som vises på utsiden, eller rett og slett om formelle tilbedelseshandlinger. Det er en levemåte som dreier seg om tilbedelsen av Gud, og som er ledet av hans ånd. (Joh 4:23, 24) Den syriske bibeloversettelsen Peshitta har gjengivelsen «Guds vei», og den latinske Vulgata (editio Clementina) har gjengivelsen «Herrens vei». Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J17, 18 i Tillegg C4) bruker Guds navn her og har gjengivelsen «Jehovas vei».

ånden: Eller: «den virksomme kraft». Det greske ordet pneuma sikter her til Guds ånd, som kan virke som en drivkraft og få en person til å gjøre det som er i harmoni med Guds vilje. – Lu 4:1; se Ordforklaringer: «Ånd».

undervist: Det greske verbet katekhẹo betyr bokstavelig «å lyde ned» og kan romme tanken om muntlig undervisning. Når sannhetene i Guds Ord gjentatte ganger blir innprentet i sinnet og hjertet til en som blir undervist, blir han kvalifisert til å undervise andre. – Jevnfør Ga 6:6, der det samme greske ordet er brukt to ganger.

Jehovas vei: I det neste verset brukes det synonyme uttrykket «Guds vei». Den kristne levemåte innebærer at det viktigste i livet er tilbedelsen av den eneste sanne Gud, Jehova, og troen på hans Sønn, Jesus Kristus. Apostlenes gjerninger omtaler denne levemåten rett og slett som «Veien». (Apg 19:9, 23; 22:4; 24:22; se studienote til Apg 9:2.) I tillegg forekommer uttrykket «Jehovas vei» fire ganger i evangelieberetningene, der det er en del av et sitat fra Jes 40:3. (Se studienoter til Mt 3:3; Mr 1:3; Lu 3:4; Joh 1:23.) I Jes 40:3 bruker den hebraiske grunnteksten tetragrammet. Uttrykket «Jehovas vei» forekommer også i Dom 2:22; Jer 5:4, 5. – Se studienote til Apg 19:23 og Tillegg C3 innledning; Apg 18:25.

glødende på grunn av ånden: Bokstavelig: «kokende til ånden». Det greske ordet som er oversatt med «glødende», betyr bokstavelig «å koke», men brukes her i overført betydning om det å koke over av eller å utstråle glød og begeistring. I dette uttrykket sikter det greske ordet for «ånd» (pneuma) tydeligvis til Guds hellige ånd, som kan virke som en drivkraft og få en person til å gjøre det som er i harmoni med Jehovas vilje. (Se studienote til Mr 1:12.) Men ordet «ånd» kan også sikte til den drivkraften som kommer fra et menneskes symbolske hjerte, og som får det til å si og gjøre ting på en bestemt måte. Det er derfor mulig at dette verset rommer begge tankene, nemlig at Apollos var glødende for det som var rett, og at han var ledet av Guds ånd. Men noen mener at uttrykket i denne sammenhengen ganske enkelt er et idiom for stor iver og begeistring. Det kan i så fall forklare hvordan Apollos kunne være «glødende på grunn av ånden» enda han ikke kjente til dåp i Jesu navn. Uansett trengte Apollos’ ånd å bli ledet av Guds ånd, slik at han kunne vise begeistring for det som var rett, og være villig til å godta en lære som var mer nøyaktig. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

Johannes’ dåp: Ved denne dåpen viste en person offentlig at han angret de syndene han hadde begått mot den loven som Jehova hadde gitt gjennom Moses, en lov som jødene hadde sagt at de ville være lydige mot. (2Mo 24:7, 8) Men etter pinsedagen i år 33 evt., da lovpakten opphørte, var Johannes’ dåp ikke lenger gyldig. (Ro 10:4; Ga 3:13; Ef 2:13–15; Kol 2:13, 14) Den eneste dåpen som Jehova fra da av godkjente, var den som Jesus hadde gitt sine disipler befaling om å utføre. (Mt 28:19, 20) Det som er beskrevet her i forbindelse med Apollos, skjedde omkring år 52 evt.

Guds: Bokstavelig: «den». Selv om det i den greske teksten ikke står et ord som tilsvarer «Guds» her, mener mange bibelkommentatorer at den tanken er underforstått. I de fleste forekomstene av uttrykket «ufortjent godhet» i Apostlenes gjerninger er det snakk om Guds ufortjente godhet. – Apg 11:23; 13:43; 14:26; 20:24, 32.

Multimedia

Synagoge i byen Ostia
Synagoge i byen Ostia

Det som er vist her, er et bilde av restene av en synagoge i Ostia, som var Romas havneby. Bygningen er riktignok blitt renovert og ombygd, men man mener at det opprinnelige byggverket ble oppført som en synagoge i siste halvdel av det første århundre evt. Det at det fantes en synagoge her, viser at det bodde jøder i nærheten av Roma i lang tid. Selv om keiser Claudius forviste jødene fra Roma omkring år 49–50, er det mulig at noen jødiske samfunn ble igjen i området. (Apg 18:1, 2) Etter at Claudius døde i år 54, var det mange jøder som dro tilbake til Roma. Da Paulus skrev sitt brev til de kristne i Roma, omkring år 56, besto menigheten av både jøder og ikke-jøder. Dette forklarer hvorfor Paulus tok opp spørsmål som berørte begge gruppene, for å hjelpe dem til å leve sammen i enhet. – Ro 1:15, 16.

1. Roma

2. Ostia

Keiser Claudius
Keiser Claudius

Apostlenes gjerninger nevner den romerske keiseren Claudius ved navn to ganger. (Apg 11:28; 18:2) Han etterfulgte sin nevø Caligula (som regjerte fra år 37 til 41 evt., og som ikke er nevnt i Bibelen) og ble den fjerde keiseren i Romerriket. Han regjerte fra år 41 til 54 evt. Rundt år 49–50 ga Claudius ordre om at alle jøder skulle forlate Roma. Det førte til at Priskilla og Akvilas flyttet til Korint, der de møtte apostelen Paulus. Claudius’ fjerde kone skal ha forgiftet ham i år 54, og han ble etterfulgt av keiser Nero.

Gallio-innskriften
Gallio-innskriften

Denne innskriften ble funnet i Delfi i Hellas og er datert til omkring midten av det første århundre evt. Den omtaler prokonsulen Gallio. (Navnet hans er uthevet.) Apg 18:12 sier helt korrekt at «Gallio var prokonsul i Akaia» på den tiden da jødene i Korint førte apostelen Paulus til ham for å få ham dømt.

Dommersetet i Korint
Dommersetet i Korint

Bildet viser ruinene av dommersetet (kalt «bema») i Korint. Det var en stor og høy plattform som ble brukt når man skulle tale til folket. Dommersetet i Korint lå omtrent midt på agoraen (torget) i byen. En magistrat brukte denne plattformen når han avsa dommer. Dommersetet var bygd av hvit og blå marmor og var rikt dekorert. De som skulle henvende seg til magistraten, satt i venterom som var tilknyttet plattformen, og som hadde mosaikkgulv og benker. Bildet viser hvordan en kunstner mener dommersetet i Korint kan ha sett ut i det første århundre evt. Man tror at det var her jødene førte Paulus fram for prokonsulen Gallio.

Havnen i oldtidens Kenkreai
Havnen i oldtidens Kenkreai

Bildet viser ruinene av havnen i oldtidens Kenkreai. På sin andre misjonsreise gikk Paulus tydeligvis om bord i en båt her og seilte til Efesos. (Apg 18:18) Kenkreai lå cirka 11 km øst for Korint på den siden av den smale landstripen som vendte mot Saroniabukta. Byen var forbundet med Korint ved en rekke festningsverker. I det første århundre evt. var Kenkreai Korints havn mot øst, mens Lekhaion, som lå på den motsatte siden av landstripen, tjente som byens havn mot Italia og andre land vest for Hellas.

Cæsarea
Cæsarea

1. Romersk teater

2. Palass

3. Hippodrom

4. Hedensk tempel

5. Havn

Denne videoen som viser ruinene av Cæsarea, inneholder 3D-rekonstruksjoner av hvordan noen av de store byggverkene kan ha sett ut. Herodes den store bygde byen Cæsarea og havnen der i slutten av det første århundre fvt. Han oppkalte byen etter keiser Augustus (eller: Cæsar Augustus). Cæsarea ligger ved middelhavskysten, 87 km nordvest for Jerusalem, og den ble en viktig havneby. Byen hadde et romersk teater (1), et palass som var bygd ut mot havet (2), en hippodrom (det vil si et stadion for hesteveddeløp) der det kan ha vært plass til rundt 30 000 tilskuere (3), og et hedensk tempel (4). Den kunstige havnen (5) var et mesterverk i ingeniørkunst. En akvedukt forsynte Cæsarea med friskt vann, og byen hadde sitt eget kloakksystem. Apostelen Paulus og andre kristne reiste til og fra Cæsarea med båt. (Apg 9:30; 18:21, 22; 21:7, 8, 16) Paulus satt fengslet der i rundt to år. (Apg 24:27) Evangelisten Filip dro til Cæsarea på slutten av en forkynnelsesreise og bosatte seg muligens der. (Apg 8:40; 21:8) Kornelius, den første uomskårne hedningen som ble en kristen, bodde i Cæsarea. (Apg 10:1, 24, 34, 35, 45–48) Det var sannsynligvis i denne byen at Lukas skrev sitt evangelium.

Apostlenes gjerninger: Paulus’ tredje misjonsreise (Apg 18:23 til 21:17) ca. år 52–56
Apostlenes gjerninger: Paulus’ tredje misjonsreise (Apg 18:23 til 21:17) ca. år 52–56

Hendelsene er nevnt i kronologisk rekkefølge

1. Paulus forlater Antiokia i Syria og reiser gjennom Galatia og Frygia og styrker disiplene i menighetene (Apg 18:23)

2. Paulus reiser gjennom innlandet og kommer til Efesos, der noen blir døpt på nytt og får den hellige ånd (Apg 19:1, 5–7)

3. Paulus underviser i synagogen i Efesos, men noen jøder vil ikke tro. Derfor velger Paulus å bruke auditoriet i Tyrannus-skolen i stedet, og der holder han foredrag hver dag (Apg 19:8, 9)

4. Paulus’ tjeneste i Efesos gir gode resultater (Apg 19:18–20)

5. Det bryter ut uroligheter i teatret i Efesos (Apg 19:29–34)

6. Paulus reiser fra Efesos til Makedonia og så til Hellas (Apg 20:1, 2)

7. Etter at Paulus har vært i Hellas i tre måneder, drar han tilbake gjennom Makedonia (Apg 20:3)

8. Fra Filippi drar Paulus til Troas, og der oppreiser han Eutykus (Apg 20:5–11)

9. Paulus’ reisefeller kommer til Assos med båt, mens Paulus går dit til fots og møter dem der (Apg 20:13, 14)

10. Paulus og reisefellene hans seiler til Milet, der Paulus møter de eldste fra Efesos og formaner dem med mange ord (Apg 20:14–20)

11. Paulus ber sammen med de eldste og sier at de ikke skal se ham mer. De eldste følger ham til skipet (Apg 20:36–38)

12. Fra Milet seiler Paulus og reisefellene hans til Kos og så til Rodos og Patara. Der går de om bord i et skip som skal til Syria. Skipet passerer den sørvestlige spissen av Kypros og legger til land i Tyrus (Apg 21:1–3)

13. På grunn av det som ånden gjør disiplene i Tyrus kjent med, sier de gang på gang til Paulus at han ikke må sette sine ben i Jerusalem (Apg 21:4, 5)

14. Paulus kommer til Cæsarea, og der forteller profeten Agabus ham at han vil møte vanskeligheter i Jerusalem (Apg 21:8–11)

15. Paulus kommer til Jerusalem, til tross for at han er blitt advart om farene der (Apg 21:12–15, 17)