Korint: En av de eldste og mest betydningsfulle byene i fortidens Hellas. Den lå 5 km sørvest for nåtidens Korint. Byens store betydning og rikdom skyldtes i høy grad dens strategiske beliggenhet ved Korinteidet, den smale landstripen som forbinder halvøya Peloponnes i sør med resten av Hellas. Korint kontrollerte både handelen mellom den nordlige og sørlige delen av Hellas og sjøfarten mellom den østlige og vestlige delen av Middelhavet. Det var nemlig tryggere å reise via denne landstripen enn å reise rundt Hellas. Akaia, som romerne kalte den delen av Hellas som lå sør for Makedonia, ble romersk senatsprovins i keiser Augustus’ regjeringstid, og Korint ble gjort til dens hovedstad. (Se studienote til Apg 18:12.) Et stort antall jøder hadde bosatt seg i Korint og hadde opprettet en synagoge, som også noen grekere hadde sluttet seg til. (Apg 18:4) At det bodde jøder i det gamle Korint, bekreftes av skribenten Filon, som levde i det første århundre, og av en gresk innskrift på en overligger av marmor som er blitt funnet ved den porten som vender mot havnen i Lekhaion. Teksten lyder: «[Syna]gogẹ Hebr[aion]», som betyr «Hebreernes synagoge». Noen mener at denne overliggeren er fra Paulus’ tid, men de fleste mener at den er fra et senere tidspunkt. – Se Tillegg B13.

Akvilas: Paulus kaller denne trofaste kristne ektemannen og hans lojale kone, Priskilla (også kalt Priska), sine «medarbeidere». (Ro 16:3) De blir omtalt seks ganger i De kristne greske skrifter (Apg 18:18, 26; 1Kt 16:19; 2Ti 4:19), og hver gang blir de nevnt sammen. Navnet Priskilla er diminutivformen av navnet Priska. Paulus bruker den korte formen av navnet, og Lukas bruker den lange. Slike variasjoner var vanlige når det gjaldt romerske navn. Da keiser Claudius i år 49 eller i begynnelsen av år 50 forviste alle jøder fra Roma, bosatte Akvilas og Priskilla seg i Korint. Paulus kom dit om høsten i år 50. Han hadde samme håndverk som dette ekteparet, og de tre begynte å arbeide sammen som teltmakere. Akvilas og Priskilla hjalp utvilsomt Paulus med å bygge opp den nye menigheten i Korint. Akvilas var en mann fra Pontos, et område nord i Lilleasia langs Svartehavet. – Se Tillegg B13.

teltmakere: Her brukes den greske betegnelsen skenopoiọs om det yrket Paulus, Akvilas og Priskilla hadde. Det er delte meninger om nøyaktig hva slags håndverkere dette ordet betegnet (om det var teltmakere, vevere eller slike som laget tauverk), men mange greskkyndige mener at «teltmaker» er den sannsynlige betydningen. Paulus kom fra Tarsus i Kilikia, et område som var kjent for sin produksjon av geitehårsstoffet cilicium, som man brukte til å sy telt av. (Apg 21:39) Blant jødene i det første århundre mente man at en ung mann burde lære seg et håndverk selv om han også skulle få en høyere utdannelse. Så det er mulig at Paulus lærte å sy telt allerede som gutt. Dette var ikke noe lett arbeid, for cilicium skal ha vært et stoff som vanligvis var stivt og grovt og derfor var vanskelig å skjære til og sy i.

holdt han foredrag: Eller: «resonnerte han med folk». Det greske verbet dialẹgomai er blitt definert som «å drøfte; å samtale». Det kan brukes om det å holde en tale for å undervise, men også om det å utveksle meninger med andre. Det samme greske ordet er brukt i Apg 17:2, 17; 18:19; 19:8, 9; 20:7, 9.

å bruke all sin tid på å forkynne budskapet: Eller: «å være sterkt opptatt med ordet». Fra nå av brukte Paulus all sin tid på forkynnelsen.

ristet han støvet av klærne sine: Med denne handlingen viste Paulus at han frasa seg ansvaret for de jødene i Korint som ikke ville høre på det livreddende budskapet om Kristus. Paulus hadde gjort sin plikt og var ikke lenger ansvarlig for livet deres. (Se studienoten til La deres blod komme over deres eget hode i dette verset.) Denne typen gest er også omtalt tidligere i Bibelen. En gang Nehemja talte til de jødene som hadde vendt tilbake til Jerusalem, ristet han ut brystfolden på kjortelen sin. Det skulle symbolisere at Gud ville forkaste den som ikke holdt et bestemt løfte. (Ne 5:13) Paulus brukte en lignende gest i Antiokia i Pisidia da han ‘ristet støvet av føttene sine’ mot dem som motarbeidet ham i den byen. – Se studienoter til Apg 13:51; Lu 9:5.

La deres blod komme over deres eget hode: Paulus bruker dette uttrykket for å vise at han ikke er ansvarlig for de konsekvensene det ville få for de jødene som ikke ville høre på budskapet om Jesus, Messias. Lignende uttalelser i De hebraiske skrifter formidler tanken om at en som begår handlinger som gjør at man fortjener å dø, selv er ansvarlig for at han mister livet. (Jos 2:19; 2Sa 1:16; 1Kg 2:37; Ese 33:2–4; se studienote til Mt 27:25.) Paulus legger til: Jeg er uten skyld. (Bokst.: «Jeg er ren.») – Se studienote til Apg 20:26.

gikk han ut derfra: Paulus gikk ut fra synagogen og inn i huset til Titius Justus, der han fortsatte å forkynne. Paulus bodde hjemme hos Akvilas og Priskilla så lenge han var i Korint, men huset til Justus ble tydeligvis senteret for hans forkynnervirksomhet. – Apg 18:3.

Titius Justus: En troende i Korint som blir omtalt som en tilbeder av Gud, et uttrykk som tyder på at han var jødisk proselytt. – Se studienoter til Apg 13:43; 16:14.

prokonsul: En prokonsul var den øverste stattholderen i en provins som var underlagt det romerske senatet. Her blir Gallio omtalt som prokonsul i provinsen Akaia. Det er helt riktig av Lukas å bruke betegnelsen «prokonsul» i dette tilfellet, for Akaia var senatsprovins fra 27 fvt. til 15 evt. og igjen etter år 44. (Se studienote til Apg 13:7.) En innskrift fra Delfi som omtaler prokonsulen Gallio, bidrar ikke bare til å bekrefte at Lukas’ beretning er nøyaktig, men gjør det også mulig å fastslå når Gallio var prokonsul i Akaia.

Akaia: I De kristne greske skrifter sikter Akaia til den romerske provinsen i det sørlige Hellas som hadde Korint som hovedstad. Da keiser Augustus i år 27 fvt. reorganiserte de to greske provinsene Makedonia og Akaia, kom navnet Akaia til å omfatte hele Peloponnes og en del av det greske fastlandet. Provinsen Akaia var underlagt det romerske senatet og ble styrt av en prokonsul som holdt til i hovedstaden, Korint. (2Kt 1:1) Andre byer i provinsen Akaia som er nevnt i De kristne greske skrifter, er Aten og Kenkreai. (Apg 18:1, 18; Ro 16:1) Akaia og naboprovinsen i nord, Makedonia, blir ofte nevnt sammen. – Apg 19:21; Ro 15:26; 1Te 1:7, 8; se Tillegg B13.

Kenkreai: Kenkreai var den ene av Korints to havnebyer. Den lå på den siden av den smale landstripen som vendte mot Saroniabukta, 11 km øst for Korint. Kenkreai var Korints havn mot øst, mens Lekhaion, som lå på den motsatte siden av landstripen, tjente som byens havn mot Italia og andre land vest for Hellas. I dag finnes det ruiner av hus og moloer i nærheten av den nåværende landsbyen Kehries (Kekhriais). Ifølge Ro 16:1 fantes det en kristen menighet i Kenkreai. – Se Tillegg B13.

hvis Jehova vil: Et uttrykk som understreker hvor viktig det er å ta Guds vilje i betraktning når man gjør eller planlegger noe. Apostelen Paulus hadde alltid dette prinsippet i tankene. (1Kt 4:19; 16:7; He 6:3) Disippelen Jakob oppmuntret også sine lesere til å si: «Hvis Jehova vil, skal vi leve og gjøre det eller det.» (Jak 4:15) Et slikt uttrykk må ikke være en tom frase. En som oppriktig sier «hvis Jehova vil», må prøve å leve i harmoni med Jehovas vilje. Uttrykket trenger ikke alltid å sies høyt, men er ofte noe som blir sagt i hjertet. – Se studienoter til Apg 21:14; 1Kt 4:19; Jak 4:15 og Tillegg C3 innledning; Apg 18:21.

dro han opp: Selv om den greske teksten ikke nevner Jerusalem konkret, var det tydeligvis dit Paulus dro. Jerusalem ligger cirka 750 m over havet, og Bibelen sier ofte at folk gikk «opp til Jerusalem». Det greske verbet anabaino («å dra opp») brukes mange ganger når Jerusalem konkret er nevnt som bestemmelsesstedet. (Mt 20:17; Mr 10:32; Lu 18:31; 19:28; Joh 2:13; 5:1; 11:55; Apg 11:2; 21:12; 24:11; 25:1, 9; Ga 2:1) I dette verset forekommer det dessuten et verb som betyr «å dra ned» (katabaino), og det brukes noen ganger når det er snakk om å dra bort fra Jerusalem. – Mr 3:22; Lu 10:30, 31; Apg 24:1, 22; 25:7.

Apollos: En kristen jøde som tydeligvis hadde vokst opp i Alexandria, hovedstaden i den romerske provinsen Egypt. Byen var et senter for høyere utdannelse og var kjent for sitt store bibliotek. Alexandria var den største byen i Romerriket etter Roma, og det bodde mange jøder der. Byen var et av de viktigste sentrene for kultur og utdannelse både for jøder og for grekere. Den greske oversettelsen av De hebraiske skrifter som er kjent som Septuaginta, ble utarbeidet her. Disse bakgrunnsopplysningene kan forklare hvorfor det står om Apollos at han var godt kjent [bokst.: «sterk»] i Skriftene, det vil si i de inspirerte hebraiske skrifter.

undervist: Det greske verbet katekhẹo betyr bokstavelig «å lyde ned» og kan romme tanken om muntlig undervisning. Når sannhetene i Guds Ord gjentatte ganger blir innprentet i sinnet og hjertet til en som blir undervist, blir han kvalifisert til å undervise andre. – Se også Ga 6:6, der det samme greske ordet er brukt to ganger.

Jehovas vei: I det neste verset brukes det synonyme uttrykket «Guds vei». Den kristne levemåte innebærer at det viktigste i livet er tilbedelsen av den eneste sanne Gud, Jehova, og troen på hans Sønn, Jesus Kristus. Apostlenes gjerninger omtaler denne levemåten rett og slett som «Veien». (Apg 19:9, 23; 22:4; 24:22; se studienote til Apg 9:2.) I tillegg forekommer uttrykket «Jehovas vei» fire ganger i evangelieberetningene, der det er en del av et sitat fra Jes 40:3. (Se studienoter til Mt 3:3; Mr 1:3; Lu 3:4; Joh 1:23.) I Jes 40:3 bruker den hebraiske grunnteksten tetragrammet. Uttrykket «Jehovas vei» forekommer også i Dom 2:22; Jer 5:4, 5. – Se studienote til Apg 19:23 og Tillegg C3 innledning; Apg 18:25.

glødende på grunn av ånden: Bokstavelig: «kokende til ånden». Det greske ordet som er oversatt med «glødende», betyr bokstavelig «å koke», men brukes her i overført betydning om det å koke over av eller å utstråle glød og begeistring. I dette uttrykket sikter det greske ordet for «ånd» (pneuma) tydeligvis til Guds hellige ånd, som kan virke som en drivkraft og få en person til å gjøre det som er i harmoni med Jehovas vilje. (Se studienote til Mr 1:12.) Men ordet «ånd» kan også sikte til den drivkraften som kommer fra et menneskes symbolske hjerte, og som får det til å si og gjøre ting på en bestemt måte. Det er derfor mulig at dette verset rommer begge tankene, nemlig at Apollos var glødende for det som var rett, og at han var ledet av Guds ånd. Men noen mener at uttrykket i denne sammenhengen ganske enkelt er et idiom for stor iver og begeistring. Det kan i så fall forklare hvordan Apollos kunne være «glødende på grunn av ånden» enda han ikke kjente til dåp i Jesu navn. Uansett trengte Apollos’ ånd å bli ledet av Guds ånd, slik at han kunne vise begeistring for det som var rett, og være villig til å godta en lære som var mer nøyaktig. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

Johannes’ dåp: Ved denne dåpen viste en person offentlig at han angret de syndene han hadde begått mot den loven som Jehova hadde gitt gjennom Moses, en lov som jødene hadde sagt at de ville være lydige mot. (2Mo 24:7, 8) Men etter pinsedagen i år 33 evt., da lovpakten opphørte, var Johannes’ dåp ikke lenger gyldig. (Ro 10:4; Ga 3:13; Ef 2:13–15; Kol 2:13, 14) Den eneste dåpen som Jehova fra da av godkjente, var den som Jesus hadde gitt sine disipler befaling om å utføre. (Mt 28:19, 20) Det som er beskrevet her i forbindelse med Apollos, skjedde omkring år 52 evt.

Guds: Bokstavelig: «den». Selv om det i den greske teksten ikke står et ord som tilsvarer «Guds» her, mener mange bibelkommentatorer at den tanken er underforstått. I de fleste forekomstene av uttrykket «ufortjent godhet» i Apostlenes gjerninger er det snakk om Guds ufortjente godhet. – Apg 11:23; 13:43; 14:26; 20:24, 32.