Romerne 8:1–39

8  De som er forent med Kristus Jesus, er derfor ikke under fordømmelse.+  For åndens lov, den ånd som gir liv til dem som er forent med Kristus Jesus, har frigjort deg+ fra syndens og dødens lov.  Det som Loven ikke var i stand til+ fordi den var svak+ på grunn av menneskelig ufullkommenhet, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn+ i en skikkelse som lignet et syndig menneskes,+ for å fjerne synd. Slik fordømte han synden i det fysiske mennesket.  På den måten kan Lovens rettferdige krav bli oppfylt i oss+ som ikke lar oss lede av fysiske lyster, men av ånden.+  For de som lar seg lede av sine fysiske lyster, retter sitt sinn mot det som har med det fysiske å gjøre,+ men de som lar seg lede av ånden, retter sinnet mot det som har med ånden å gjøre.+  Å rette sinnet mot fysiske lyster fører til død,+ men å rette sinnet mot ånden fører til liv og fred.+  For det å rette sinnet mot de fysiske lystene fører til fiendskap mot Gud.+ Disse lystene underordner seg jo ikke Guds lov og kan heller ikke gjøre det.  De som lar seg lede av de fysiske lystene, kan derfor ikke bli godkjent av Gud.  Men dere lar dere ikke lede av de fysiske lystene, men av ånden,+ så sant Guds ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi ånd,* da tilhører han ikke Kristus. 10  Men hvis dere er forent med Kristus,+ er riktignok kroppen død på grunn av synd, men ånden gir liv på grunn av rettferdighet. 11  Gud oppreiste Jesus fra døden, og hvis hans ånd bor i dere, skal han som oppreiste Kristus Jesus fra døden,+ også gjøre deres dødelige kropp levende+ ved sin ånd, som bor i dere. 12  Derfor, brødre, har vi altså en forpliktelse, men ikke overfor de fysiske lystene, så vi skulle la oss lede av dem.+ 13  For hvis dere lar dere lede av de fysiske lystene, kommer dere til å dø. Men hvis dere ved hjelp av ånden dreper kroppens gjerninger,+ skal dere leve.+ 14  Alle som blir ledet av Guds ånd, er virkelig Guds sønner.+ 15  Dere fikk jo ikke en ånd som er knyttet til slaveri, og som på nytt skaper frykt. Nei, dere fikk en ånd som er knyttet til adopsjon som sønner. Og denne ånden får oss til å rope: «Abba, Far!»+ 16  Guds ånd vitner sammen med vår ånd+ om at vi er Guds barn.+ 17  Når vi altså er barn, er vi også arvinger – ja Guds arvinger og Kristi medarvinger+ – så sant vi lider sammen med Kristus.+ Derfor skal vi også bli herliggjort sammen med ham.+ 18  De lidelsene vi gjennomgår nå, regner jeg derfor som ingenting sammenlignet med den herligheten som skal bli åpenbart i forbindelse med oss.+ 19  For det skapte venter med spent forventning på at Guds sønner skal bli åpenbart.+ 20  Det skapte ble nemlig underlagt håpløshet.+ Det skjedde ikke av egen vilje, men på grunn av ham som gjorde det slik. Samtidig ble det gitt et håp+ 21  om at* det skapte skal bli frigjort+ fra slaveriet under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet. 22  For vi vet at alt det skapte har sukket sammen og vært i smerte sammen fram til nå. 23  Og også vi som har fått førstegrøden, nemlig ånden,+ sukker i vårt indre+ mens vi ivrig venter på at vi skal bli adoptert som sønner,+ på at vi skal bli utfridd fra vår kropp ved en løsepenge.+ 24  For vi ble frelst i dette håpet. Men et håp som man ser oppfylt, er ikke lenger et håp. For når man ser noe, er det vel ikke noe man håper på? 25  Men vi håper+ på noe vi ikke ser,+ og derfor fortsetter vi ivrig å vente på det med utholdenhet.+ 26  På lignende måte hjelper også ånden oss i vår svakhet.+ For problemet er at vi ikke alltid vet hva vi skal be om når vi trenger det, men ånden selv ber for oss når vi sukker uten ord.* 27  Han som gransker hjertene,+ vet hva ånden mener, for den ber for de hellige i samsvar med Guds vilje. 28  Vi vet at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker ham, dem som er kalt i samsvar med hans hensikt.+ 29  For han forutbestemte at de som han ga sin første anerkjennelse, skulle bli formet etter hans Sønns bilde,+ for at Sønnen skulle være den førstefødte+ blant mange brødre.+ 30  Dem som han forutbestemte,+ har han også kalt.+ Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige.+ Og dem som han har erklært rettferdige, har han også vist ære.*+ 31  Hva skal vi da si til dette? Når Gud er for oss, hvem er da* imot oss?+ 32  Han sparte ikke engang sin egen Sønn, men ofret ham for oss alle.+ Vil han ikke da, sammen med* sin Sønn, i sin godhet også gi oss alt annet? 33  Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt?+ Det er Gud som erklærer dem rettferdige.+ 34  Hvem kan fordømme dem? Kristus Jesus døde jo, og ikke bare det, han ble oppreist og sitter ved Guds høyre hånd+ og ber* for oss.+ 35  Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?+ Kan prøvelser eller nød eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?+ 36  Det er som det står skrevet: «Fordi vi tjener deg, blir vi drept dagen lang. Vi blir sett på som sauer som skal slaktes.»+ 37  Men i alt dette kommer vi til å vinne en fullstendig seier+ takket være ham som elsket oss. 38  For jeg er overbevist om at verken død eller liv eller engler eller regjeringer eller noe som er nå, eller noe som skal komme, eller makter+ 39  eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som kommer til uttrykk gjennom Kristus Jesus, vår Herre.

Fotnoter

El.: «innstilling».
El.: «fordi».
El.: «med uuttalte sukk».
El.: «herliggjort».
El.: «hvem kan (vil) da være».
El.: «i tillegg til».
El.: «går i forbønn».

Studienoter

under Loven ... i samsvar med Loven: Dette er de to første gangene det greske ordet for lov (nọmos) forekommer i Paulus’ brev til romerne. Uttrykket uten Loven i dette verset er en oversettelse av det greske ordet anọmos. I denne sammenhengen sikter ordet «lov» til Moseloven, noe det også gjør de fleste andre stedene det forekommer i Romerbrevet. Slik ordet «lov» er brukt i De kristne greske skrifter, kan det sikte til (1) en enkelt eller bestemt lov, (2) Guds lov gitt gjennom Moses, (3) de inspirerte hebraiske skrifter som et hele eller deler av dem eller (4) en lov som et veiledende prinsipp. – Se studienoter til Mt 5:17; Joh 10:34; Ro 8:2.

åndens lov ... syndens og dødens lov: I denne sammenhengen sikter ikke ordet «lov» til en bestemt lov eller regel, for eksempel en lov i Moseloven. Ordet brukes her i videre betydning om et prinsipp som styrer en persons handlinger – en sterk kraft som i likhet med en lov får en person til å handle på en bestemt måte. (Se studienote til Ro 2:12.) Paulus peker på motsetningen mellom to sterke krefter – Guds ånds lov, som fører til liv, og den ufullkomne naturs lov, som fører til synd og død. Alle Adams etterkommere merker den sterke kraften fra «syndens lov», som lett kan få dem til å tenke og handle galt. (Ro 7:23) Men de kan velge å følge Guds ånds lov, ikke sine fysiske lyster, slik at de påvirkes i positiv retning. – Ro 7:21–25.

svak på grunn av menneskelig ufullkommenhet: De som prøvde å følge Moseloven, var ufullkomne. Også øversteprestene var ufullkomne og kunne derfor ikke bære fram et offer som var tilstrekkelig til å gjøre soning for synd. Loven kunne altså ikke frelse syndere. Den framhevet i stedet svakhetene til de ufullkomne menneskene som prøvde å følge den. (Ro 7:21–25; He 7:11, 28; 10:1–4) Det var på denne måten Loven var «svak på grunn av menneskelig ufullkommenhet».

fysisk sett: Eller: «etter kjødet». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) sikter her til menneskelig slektskap, fysisk (jordisk) avstamning, det vil si Jesu avstamning som menneske. Maria tilhørte Judas stamme og var en etterkommer av David. Det kunne derfor sies om hennes sønn Jesus at han fysisk sett var en etterkommer av David. Gjennom sin mor hadde han som «Davids rot og avkom» arveretten til sin «far Davids trone». (Åp 22:16; Lu 1:32) Gjennom sin adoptivfar, Josef, som også var en etterkommer av David, hadde Jesus den juridiske retten til Davids trone. – Mt 1:1–16; Apg 13:22, 23; 2Ti 2:8; Åp 5:5.

ikke lar oss lede av fysiske lyster: Bokstavelig: «ikke vandrer i samsvar med kjødet». I Bibelen brukes det greske ordet for «kjød; kjøtt» på forskjellige måter. Det kan sikte til mennesker av kjøtt og blod uten å hentyde til synd og ufullkommenhet. (Joh 1:14; 3:6; 17:2) Men ofte sikter det til menneskenes syndige, ufullkomne tilstand, slik det gjør i denne sammenhengen. I de foregående kapitlene knytter Paulus det å følge «fysiske lyster» til «de syndige lidenskapene» som er «virksomme i kroppen». (Ro 6:19; 7:5, 18, 25) I de neste versene (Ro 8:5–13) stiller Paulus de fysiske lystene opp som en kontrast til ånden, det vil si Guds hellige ånd. – Andre betydninger av ordet «kjød; kjøtt» framgår av studienote til Ro 1:3; Ro 2:28.

ikke lar oss lede av fysiske lyster: Bokstavelig: «ikke vandrer i samsvar med kjødet». I Bibelen brukes det greske ordet for «kjød; kjøtt» på forskjellige måter. Det kan sikte til mennesker av kjøtt og blod uten å hentyde til synd og ufullkommenhet. (Joh 1:14; 3:6; 17:2) Men ofte sikter det til menneskenes syndige, ufullkomne tilstand, slik det gjør i denne sammenhengen. I de foregående kapitlene knytter Paulus det å følge «fysiske lyster» til «de syndige lidenskapene» som er «virksomme i kroppen». (Ro 6:19; 7:5, 18, 25) I de neste versene (Ro 8:5–13) stiller Paulus de fysiske lystene opp som en kontrast til ånden, det vil si Guds hellige ånd. – Andre betydninger av ordet «kjød; kjøtt» framgår av studienote til Ro 1:3; Ro 2:28.

retter sitt sinn mot: Det greske verbet fronẹo har grunnbetydningen «å tenke; å ha sinnet rettet mot noe bestemt; å ha en bestemt innstilling». (Mt 16:23; Ro 12:3; 15:5) I denne sammenhengen overbringer det tanken om å rette sinnet mot noe, fokusere på det og muligens anstrenge seg for å klare det. Når Paulus bruker ordet her, viser han at måten man tenker på, i stor grad påvirker hvordan man oppfører seg og lever. Ordet beskriver hvordan en person bevisst velger retning i livet, enten en fysisk eller en åndelig retning. (Les om hva fysiske lyster og ånden betyr i denne sammenhengen, i studienote til Ro 8:4.) En bibelkommentator sier dette om hvordan ordet beskriver holdningen til dem som lar seg lede av sine fysiske lyster: «De retter sitt sinn mot – er mest interessert i, snakker konstant om, driver med og er stolte av – de ting som angår det fysiske.» Dette verbet brukes i samme betydning når det beskriver hvordan de som lar seg lede av ånden, retter sinnet mot åndelige ting. I det neste verset viser Paulus at det får helt forskjellige konsekvenser å rette sinnet mot fysiske lyster («død») og å rette sinnet mot ånden («liv og fred»). – Ro 8:6.

ikke lar oss lede av fysiske lyster: Bokstavelig: «ikke vandrer i samsvar med kjødet». I Bibelen brukes det greske ordet for «kjød; kjøtt» på forskjellige måter. Det kan sikte til mennesker av kjøtt og blod uten å hentyde til synd og ufullkommenhet. (Joh 1:14; 3:6; 17:2) Men ofte sikter det til menneskenes syndige, ufullkomne tilstand, slik det gjør i denne sammenhengen. I de foregående kapitlene knytter Paulus det å følge «fysiske lyster» til «de syndige lidenskapene» som er «virksomme i kroppen». (Ro 6:19; 7:5, 18, 25) I de neste versene (Ro 8:5–13) stiller Paulus de fysiske lystene opp som en kontrast til ånden, det vil si Guds hellige ånd. – Andre betydninger av ordet «kjød; kjøtt» framgår av studienote til Ro 1:3; Ro 2:28.

Å rette sinnet mot: Dette uttrykket er en gjengivelse av det greske substantivet frọnema, som forekommer tre ganger i denne sammenhengen – to ganger i dette verset og én gang i Ro 8:7. En ordbok definerer det som «tenkemåte, sinn, tankemønster, . . . målsetting, trakting, streben». Ordet beskriver en persons forstand og også hans vilje og ønsker. Dette substantivet er beslektet med verbet fronẹo (brukt i det forrige verset), som betyr «å tenke; å ha sinnet rettet mot noe bestemt; å ha en bestemt innstilling». (Mt 16:23; Ro 12:3; 15:5) Når man retter sinnet mot fysiske lyster, eller også mot materielle ønsker, lar man altså slike lyster styre måten man tenker på. (1Jo 2:16; se studienote til Ro 8:4.) Det å rette sinnet mot ånden innebærer å la Guds ånd, eller virksomme kraft, påvirke og styre ens tanker, ønsker og handlinger.

Abba: Et hebraisk eller arameisk ord (transkribert til gresk) som forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. (Ro 8:15; Ga 4:6) Ordet betyr bokstavelig «faren» eller «(du) far!» Det uttrykker noe av den samme fortroligheten som ordet «pappa», men beholder samtidig det verdige preget som ordet «far» har. Ordet er både uformelt og respektfullt og var et av de første ordene små barn lærte å si. Men gamle hebraiske og arameiske skrifter viser at det også ble brukt av en voksen sønn når han tiltalte faren sin. Det var ikke en tittel, men en tiltaleform som uttrykte ømhet og kjærlighet. Det at Jesus brukte dette ordet, forteller noe om det nære og tillitsfulle forholdet han har til sin Far.

adopsjon som sønner: Gresk: huiothesịa, som bokstavelig betyr «sønninnsettelse». Adopsjon var en kjent praksis både i den greske og i den romerske verden. De fleste av dem som ble adoptert, var ikke små barn, men ungdommer eller unge voksne. Noen herrer var kjent for å sette slaver fri for å kunne adoptere dem. Den romerske keiseren Augustus var adoptivsønn av Julius Cæsar. Paulus bruker begrepet adopsjon for å beskrive den nye situasjonen for dem som blir kalt og utvalgt av Gud. Alle etterkommere av den ufullkomne Adam var slaver under synden og kunne derfor ikke bli regnet som Guds sønner. Men takket være Jesu gjenløsningsoffer kan Jehova befri dem fra slaveriet under synden og adoptere dem som sine sønner og gjøre dem til Kristi medarvinger. (Ro 8:14–17; Ga 4:1–7) Paulus framhever at det har skjedd en forandring i forholdet, ved å si at de som blir adoptert, roper ut: «Abba, Far!» En slave ville aldri tiltale sin herre med dette fortrolige uttrykket. (Se studienoten til Abba i dette verset.) Det er Jehova som bestemmer hvem han ønsker å adoptere som sønner. (Ef 1:5) Fra det tidspunktet han salver dem med sin ånd, regner han dem som sine barn. (Joh 1:12, 13; 1Jo 3:1) Men før de kan få oppleve den fullstendige virkeliggjørelsen av sitt privilegium ved å bli oppreist til liv i himmelen og bli Kristi medarvinger, må de være trofaste mens de er på jorden. (Åp 20:6; 21:7) Paulus sier derfor om dem at de «ivrig venter på at [de] skal bli adoptert som sønner, på at [de] skal bli utfridd fra [sin] kropp ved en løsepenge». – Ro 8:23.

Abba: Et hebraisk eller arameisk ord (transkribert til gresk) som forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. Ordet betyr bokstavelig «faren» eller «(du) far!» og var en tiltaleform som en sønn brukte overfor faren sin for å uttrykke ømhet og kjærlighet. (Se studienote til Mr 14:36.) Paulus brukte ordet her og i Ga 4:6, begge stedene i forbindelse med kristne som var kalt til å være åndsavlede sønner av Gud. Fordi de nå var blitt adoptert som Guds sønner, kunne de tiltale Jehova med et uttrykk som en slave aldri ville bruke overfor sin herre hvis han ikke var blitt adoptert av ham. Så selv om salvede kristne er «slaver for Gud» og «kjøpt for en pris», er de også sønner i en kjærlig Fars familie. Det er den hellige ånd som gjør dem klar over at de har en slik stilling. – Ro 6:22; 1Kt 7:23.

Guds ånd vitner sammen med vår ånd: Her forekommer det greske ordet for «ånd» (pneuma) to ganger, men i forskjellige betydninger. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Den første gangen sikter det til Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. Uttrykket «vår ånd» sikter til den innstillingen som preger de salvede kristne. Guds hellige ånd vitner altså sammen med de salvedes innstilling, det vil si at den overbeviser dem om at det Guds inspirerte Ord sier om det himmelske håpet, gjelder dem.

det skapte: Hele det jordiske skaperverket har lidd på grunn av virkningene av menneskenes opprør i Eden. Men i denne sammenhengen sikter «det skapte» tydeligvis til menneskene, for det er bare de som kan vente med spent forventning og gi uttrykk for håp om å bli frigjort fra virkningene av synd og død. (Ro 5:12; 8:19) Ifølge noen bibelkommentatorer hentyder det greske ordet som er oversatt med «spent forventning», til en som strekker hals for å se eller ivrig speide etter noe.

Guds sønner skal bli åpenbart: Her omtaler Paulus «Kristi medarvinger» som «Guds sønner». (Ro 8:17) De blir «åpenbart» når det er tydelig at de er blitt herliggjort og hersker sammen med Kristus Jesus i himmelen. Siden de er den sekundære delen av det lovte ‘avkommet’ (1Mo 3:15), vil de sammen med Kristus ødelegge Satans onde verdensordning. (Ro 16:20; Åp 2:26, 27) De vil bli ytterligere «åpenbart» når de i løpet av Kristi tusenårige styre tjener som prester og formidler verdien av Jesu gjenløsningsoffer til beste for menneskene, her omtalt som det skapte. Det at «Guds sønner skal bli åpenbart», vil føre til at menneskene blir «frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten» og får «Guds barns herlige frihet». – Ro 8:21; Åp 7:9, 10, 14; 20:5; 22:1, 2.

håpløshet: Eller: «tomhet; nytteløshet; meningsløshet». Det samme greske ordet blir i Septuaginta brukt som en oversettelse av det hebraiske ordet hẹvel (sikter bokstavelig til et kortvarig «pust» eller en flyktig «damp»). Dette hebraiske ordet forekommer over 35 ganger i Forkynnerens bok i slike uttrykk som «fullstendig meningsløst» og «alt er tomt og meningsløst». (For 1:2; 2:17; 3:19; 12:8) Salomo, som skrev Forkynnerens bok, brukte noen ganger dette ordet parallelt med uttrykket «å jage etter vind». (For 1:14; 2:11) Sammenhengen viser at Paulus her i Ro 8:20 beskriver et jag uten et mål eller en hensikt. Men når han sier at det ble gitt et håp, sikter han til at Gud vil befri menneskene fra den ‘håpløsheten’ som det skapte har vært underlagt fram til nå. – Ro 8:21.

ham som gjorde det slik: Dette uttrykket sikter verken til Satan eller til Adam, som noen mener, men til Jehova Gud. I sin barmhjertighet lot Jehova Adam og Eva få barn, selv om de nå bare kunne overføre ufullkommenhet, synd og død til sine etterkommere. Ved å tillate dette lot Gud med vilje det skapte bli «underlagt håpløshet». Men samtidig sørget han for et håp gjennom ‘avkommet’, Jesus Kristus. (1Mo 3:15; 22:18; Ga 3:16) Det sikre håpet Gud gir, er at alle hans trofaste tjenere til slutt skal bli «frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten». – Ro 8:21

slaveriet under forgjengeligheten: Det greske ordet som er gjengitt med «forgjengeligheten», betegner det at noe kan gå i oppløsning, råtne, brytes ned eller tilintetgjøres. Dette «slaveriet under forgjengeligheten» er et resultat av synden og fører til fysisk ufullkommenhet, aldring, sykdom og død. Også fullkomne mennesker har en forgjengelig kropp, noe som kommer fram av det Paulus sa om Jesus: «Gud oppreiste ham fra døden, så han aldri skulle vende tilbake til forgjengelighet», det vil si aldri vende tilbake til et liv i en menneskekropp som kunne dø og gå i forråtnelse. (Apg 13:34) Da Adam var fullkommen, hadde også han en forgjengelig kropp, en kropp som kunne dø. Men hvis han hadde vært lydig mot Gud, kunne han ha levd evig. Det var først da Adam syndet, at han ble slave under forgjengeligheten og det forfallet som følger med den. Han overførte dette slaveriet til alle etterkommerne sine, hele menneskeslekten. (Ro 5:12) Å få Guds barns herlige frihet sikter til å bli frigjort fra dette slaveriet og til slutt å få det privilegiet å komme i et virkelig sønneforhold til Gud, et slikt forhold Adam hadde til ham. (Lu 3:38) Jehova har lovt slik frihet og evig liv til «den som sår ved å la seg lede av ånden». Den som på den annen side «sår ved å la seg lede av sine fysiske lyster, skal høste ødeleggelse av sine fysiske lyster» og vil ikke oppnå slik frihet og evig liv. – Ga 6:8.

adopsjon som sønner: Gresk: huiothesịa, som bokstavelig betyr «sønninnsettelse». Adopsjon var en kjent praksis både i den greske og i den romerske verden. De fleste av dem som ble adoptert, var ikke små barn, men ungdommer eller unge voksne. Noen herrer var kjent for å sette slaver fri for å kunne adoptere dem. Den romerske keiseren Augustus var adoptivsønn av Julius Cæsar. Paulus bruker begrepet adopsjon for å beskrive den nye situasjonen for dem som blir kalt og utvalgt av Gud. Alle etterkommere av den ufullkomne Adam var slaver under synden og kunne derfor ikke bli regnet som Guds sønner. Men takket være Jesu gjenløsningsoffer kan Jehova befri dem fra slaveriet under synden og adoptere dem som sine sønner og gjøre dem til Kristi medarvinger. (Ro 8:14–17; Ga 4:1–7) Paulus framhever at det har skjedd en forandring i forholdet, ved å si at de som blir adoptert, roper ut: «Abba, Far!» En slave ville aldri tiltale sin herre med dette fortrolige uttrykket. (Se studienoten til Abba i dette verset.) Det er Jehova som bestemmer hvem han ønsker å adoptere som sønner. (Ef 1:5) Fra det tidspunktet han salver dem med sin ånd, regner han dem som sine barn. (Joh 1:12, 13; 1Jo 3:1) Men før de kan få oppleve den fullstendige virkeliggjørelsen av sitt privilegium ved å bli oppreist til liv i himmelen og bli Kristi medarvinger, må de være trofaste mens de er på jorden. (Åp 20:6; 21:7) Paulus sier derfor om dem at de «ivrig venter på at [de] skal bli adoptert som sønner, på at [de] skal bli utfridd fra [sin] kropp ved en løsepenge». – Ro 8:23.

adoptert som sønner: Se studienote til Ro 8:15.

hva ånden mener: Eller: «hva åndens sinn (tanke) er». «Ånden» sikter til Guds ånd, eller virksomme kraft. Fordi Gud brukte sin ånd til å lede nedskrivningen av de tankene som finnes i Bibelen, vet han hva disse åndsinspirerte tankene betyr. Men Paulus viser her at Gud, som gransker hjertene, til og med vet hvilke tanker fra Bibelen som setter ord på det som hans jordiske tjenere ikke klarer å få sagt når de er så fortvilet at de ikke vet hva de skal be om. Det er som om disse inspirerte passasjene ber, eller går i forbønn, for Guds hellige. (Ro 8:26) Det at det på gresk sies at ånden har et «sinn», og at den «ber», er et av flere eksempler på at Guds ånd blir personifisert i Bibelen. – Se studienote til Joh 14:16.

ånden selv ber for oss: Eller: «ånden selv går i forbønn for oss». Noen ganger vet Guds tjenere kanskje ikke «hva [de] skal be om», eller hva de egentlig har behov for. De kan ha følelser og tanker som de ikke klarer å sette ord på. Når de sukker uten ord, bruker Jehova sin hellige ånd til å be, eller gå i forbønn, for dem. Slike bønner er tydeligvis knyttet til Guds åndsinspirerte Ord. Paulus antyder at de følelsene og situasjonene som en kristen kan oppleve, allerede er beskrevet i bønner og beretninger som Gud har tatt med i sitt inspirerte Ord. Så når Guds tjenere «sukker uten ord», betrakter Jehova inspirerte tanker i Bibelen som bønner fra dem, og han besvarer slike bønner i samsvar med sin vilje. – Sl 65:2; se studienote til Ro 8:27.

hjelper: Eller: «trøster; talsmann; forsvarer; advokat». Bibelen bruker det ordet som er oversatt med «hjelper» (parạkletos), både om den hellige ånds rolle (Joh 14:16, 26; 15:26; 16:7) og om Jesu rolle. (1Jo 2:1) Bokstavelig kan ordet gjengis med «en som blir kalt til noens side» for å gi hjelp. Da Jesus omtalte den hellige ånd, en upersonlig kraft, som en hjelper og sa at denne hjelperen skulle «lære dere», «vitne», «gi verden tydelige beviser», «lede», «tale», ‘høre’ og «få» (Joh 14:26; 15:26; 16:7–15), brukte han en form for billedspråk som kalles personifisering – det vil si å omtale noe upersonlig eller livløst som om det var levende. Det er ikke uvanlig i Bibelen at noe som egentlig ikke er en person, blir personifisert. Noen eksempler på dette er visdommen, døden, synden og den ufortjente godhet. (Mt 11:19; Lu 7:35; Ro 5:14, 17, 21; 6:12; 7:8–11) Det sier seg selv at ikke noe av dette er personer. Guds ånd blir ofte nevnt sammen med andre upersonlige krefter eller ting, noe som også taler for at den ikke er en person. (Mt 3:11; Apg 6:3, 5; 13:52; 2Kt 6:4–8; Ef 5:18) Noen påpeker at det på gresk brukes pronomener i hankjønn om denne «hjelperen», og mener at den hellige ånd derfor må være en person. (Joh 14:26) Men gresk grammatikk krever hankjønnspronomen når virksomheten til denne «hjelperen» beskrives, ettersom ordet for «hjelper» er et hankjønnsord. (Joh 16:7, 8, 13, 14) Men når det greske intetkjønnsordet pneuma (ånd) er brukt, brukes pronomener i intetkjønn. – Se studienote til Joh 14:17.

hva ånden mener: Eller: «hva åndens sinn (tanke) er». «Ånden» sikter til Guds ånd, eller virksomme kraft. Fordi Gud brukte sin ånd til å lede nedskrivningen av de tankene som finnes i Bibelen, vet han hva disse åndsinspirerte tankene betyr. Men Paulus viser her at Gud, som gransker hjertene, til og med vet hvilke tanker fra Bibelen som setter ord på det som hans jordiske tjenere ikke klarer å få sagt når de er så fortvilet at de ikke vet hva de skal be om. Det er som om disse inspirerte passasjene ber, eller går i forbønn, for Guds hellige. (Ro 8:26) Det at det på gresk sies at ånden har et «sinn», og at den «ber», er et av flere eksempler på at Guds ånd blir personifisert i Bibelen. – Se studienote til Joh 14:16.

kalt i samsvar med hans hensikt: Det greske ordet prọthesis, oversatt med «hensikt», betyr bokstavelig «det å sette foran». Ordet forekommer også i Ro 9:11; Ef 1:11; 3:11. Siden det er helt sikkert at Guds hensikter vil bli gjennomført, kan han vite på forhånd og forutsi hva som vil skje. (Jes 46:10) Jehova visste for eksempel på forhånd at det skulle være en gruppe som var «kalt», men han forutbestemte ikke hvilke enkeltpersoner som skulle utgjøre denne gruppen. Han arbeider også aktivt for at hans hensikter skal bli gjennomført. – Jes 14:24–27.

kraftens høyre hånd: Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv. (Sl 110:1; Apg 7:55, 56) Det greske ordet for «kraft» kan i denne sammenhengen sikte til Gud selv, og det kan også oversettes med «Den Mektige». Det greske uttrykket for «kraftens høyre hånd» forekommer også i parallellberetningen i Lu 22:69, men der står det sammen med ordet «Gud». Det er gjengitt med «Guds mektige høyre hånd». Uttrykket «kraftens høyre hånd» kan også antyde at Jesus ville bli fylt med kraft, eller myndighet, fordi han var ved Den Mektiges, Guds, høyre hånd.

Jesus som sto ved Guds høyre hånd: Stefanus var den første som kunne fortelle at han fikk se Jesus i himmelen stå ved Guds høyre hånd, slik det var profetert i Sl 110:1. Høyrehånden hadde stor betydning symbolsk sett. Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv (Ro 8:34; 1Pe 3:22) eller å ha hans velvilje. – Se studienoter til Mt 25:33; Mr 10:37; Lu 22:69.

ble oppreist: Enkelte håndskrifter tilføyer «fra døden», men den ordlyden som er brukt i hovedteksten, har solid støtte i håndskriftmaterialet.

ved Guds høyre hånd: Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv (Sl 110:1; 1Pe 3:22) eller å ha hans velvilje. – Se studienoter til Mt 26:64; Apg 7:55.

Multimedia