1. Korinter 13:1–13

13  Hvis jeg snakker både menneskers og englers språk, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en drønnende gongong eller en larmende cymbal.  Og hvis jeg har den gave å kunne profetere og forstår alle hellige hemmeligheter og har all kunnskap,+ og hvis jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell,+ men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting.*+  Og hvis jeg gir alt jeg eier, for at andre skal få mat,+ og hvis jeg er villig til å ofre livet* for å kunne rose meg selv, men ikke har kjærlighet,+ da er det ikke til noen som helst nytte for meg.  Kjærligheten+ er tålmodig+ og vennlig.+ Kjærligheten er ikke misunnelig.+ Den skryter ikke, blir ikke oppblåst av stolthet,+  oppfører seg ikke usømmelig,+ er ikke selvisk*+ og lar seg ikke provosere.+ Den holder ikke regnskap med krenkelser.+  Den gleder seg ikke over det som er urett,+ men gleder seg ved sannheten.  Den tåler alt,+ tror alt,+ håper alt+ og utholder alt.+  Kjærligheten faller aldri bort. Men gaven til å profetere skal bli borte, evnen til å tale på fremmede språk skal opphøre, og kunnskapen skal ta slutt.  For vår kunnskap er ufullstendig,+ og våre profetier er ufullstendige, 10  men når det fullstendige kommer, skal det ufullstendige ta slutt. 11  Da jeg var barn, snakket jeg som et barn, tenkte jeg som et barn og resonnerte jeg som et barn. Men nå som jeg er blitt voksen, har jeg lagt av de trekkene som hører med til barndommen. 12  For nå ser vi i uklare konturer som i et metallspeil, men da skal vi se klart. Nå har jeg ufullstendig kunnskap, men da skal min kunnskap være fullstendig, slik Gud kjenner meg fullt ut. 13  Disse tre blir værende: tro, håp og kjærlighet. Men størst av disse er kjærligheten.+

Fotnoter

El.: «ubrukelig».
Bokst.: «overgir min kropp».
El.: «søker ikke sine egne interesser».

Studienoter

en drønnende gongong eller en larmende cymbal: En drønnende gongong gir fra seg en høy, ubehagelig lyd, og det samme gjør en larmende cymbal. Paulus bruker denne illustrasjonen for å vise at en som hadde fått en gave ved den hellige ånd, for eksempel evnen til å tale på fremmede språk, kunne tiltrekke seg mye oppmerksomhet. Men hvis han ikke hadde kjærlighet til andre, ville han være som et messingstykke som gir mye gjenklang når man slår på det, og som lager en skarp, skurrende og disharmonisk lyd som virker frastøtende i stedet for tiltrekkende.

flytte fjell: Paulus bruker tydeligvis et gammelt språkbilde som betyr «å gjøre det umulige mulig». – Jevnfør Mr 11:23, der et lignende uttrykk er brukt i forbindelse med tro.

for å kunne rose meg selv: I denne sammenhengen overbringer det greske verbet kaukhạomai (å rose seg; å skryte) tanken om selvisk stolthet. Paulus snakker hypotetisk og sier at hvis det var slik stolthet som var motivet hans i stedet for kjærlighet, kunne han gi alt han eide, for at andre skulle få mat, og til og med lide martyrdøden som et vitne for sannheten, uten at det ville være til noen som helst nytte for ham. (Ord 25:27b) Noen håndskrifter bruker et gresk verb som betyr «brenne», i stedet for «rose», og den ordlyden blir gjengitt i noen bibeloversettelser. Men de mest pålitelige håndskriftene bruker et ord som betyr «rose».

elsket: Dette er den første forekomsten av det greske verbet agapạo (å elske) i Johannes’ evangelium. Dette greske verbet og det beslektede substantivet agạpe (kjærlighet) blir brukt 44 ganger i hans evangelium – flere ganger enn i de tre andre evangeliene til sammen. I Bibelen sikter ordene agapạo og agạpe ofte til uselvisk kjærlighet som er styrt av eller basert på prinsipper. Det framgår av den måten ordet er brukt på i dette verset, ettersom det sies at Gud elsker verden, det vil si den menneskeverdenen som trenger å bli løskjøpt fra synd. (Joh 1:29) Substantivet er brukt i 1Jo 4:8, der Johannes sier: «Gud er kjærlighet.» Kjærlighet (agạpe) blir nevnt først av trekkene ved «åndens frukt» (Ga 5:22), og kjærligheten blir inngående beskrevet i 1Kt 13:4–7. Den måten ordet brukes på i Bibelen, viser at kjærlighet ikke bare er en følelsesmessig reaksjon på det en annen sier eller gjør. I mange sammenhenger omfatter denne formen for kjærlighet mye mer, og den kommer ofte til uttrykk på en hensynsfull og gjennomtenkt måte. (Mt 5:44; Ef 5:25) Den kjærligheten som de kristne bør utvikle, innbefatter derfor en moralfølelse som tar hensyn til plikter og prinsipper og hva som sømmer seg. Men den er ikke uten følelser, for den innbefatter ofte varm, personlig hengivenhet. (1Pe 1:22) Det framgår av den måten ordet er brukt på i Johannes’ evangelium. Da Johannes skrev at «Faren elsker Sønnen» (Joh 3:35), brukte han en form av ordet agapạo, men da han skrev ned det Jesus sa om det samme forholdet, brukte han en form av det greske verbet filẹo («å være inderlig glad i; å nære hengivenhet for»). – Joh 5:20.

Elsk deres fiender: Jesu ord er i harmoni med ånden i De hebraiske skrifter. – 2Mo 23:4, 5; Job 31:29; Ord 24:17, 18; 25:21.

Du skal elske: Det greske ordet som her er oversatt med «elske», er agapạo. Dette verbet og det beslektede substantivet agạpe (kjærlighet) forekommer over 250 ganger i De kristne greske skrifter. I 1Jo 4:8 er substantivet agạpe brukt i setningen «Gud er kjærlighet», og Bibelen viser at Gud er det aller største eksemplet når det gjelder å vise uselvisk kjærlighet som er styrt av prinsipper. Guds kjærlighet kommer til uttrykk på en gjennomtenkt og aktiv måte. Den er lojal og omfatter handlinger, ikke bare følelser. Mennesker som viser en slik kjærlighet, gjør det fordi de bevisst velger å etterligne Gud. (Ef 5:1) Mennesker kan derfor befales å vise kjærlighet, som vi ser av de to største budene, som er omtalt i denne sammenhengen. Jesus siterer her fra 5Mo 6:5. De hebraiske skrifter bruker først og fremst det hebraiske verbet ʼahẹv eller ʼahạv (å elske) og substantivet ʼahavạh (kjærlighet) om kjærlighet. De har samme betydningsinnhold som de greske ordene som er nevnt ovenfor. I forbindelse med det å elske Jehova uttrykker disse ordene en persons ønske om å vise ham udelt hengivenhet og om å tjene bare ham. Jesus viste denne formen for kjærlighet på en fullkommen måte. Han viste at kjærligheten til Gud innebærer mer enn bare å ha varme følelser for ham. Den styrer hele en persons liv og påvirker alle hans tanker, ord og handlinger. – Se studienote til Joh 3:16.

Jeg passer på dere med en brennende iver som er lik Guds brennende iver: De greske ordene som er gjengitt med «jeg passer på ... med en brennende iver» og med «brennende iver», overbringer begge tanken om en sterk følelse som kan være enten positiv eller negativ. I dette verset er de brukt i positiv betydning. Begge ordene dreier seg om sterk interesse og dyp personlig omsorg, et uttrykk for oppriktig hengivenhet. Paulus viste slik omsorg for sine åndssalvede trosfeller. Han sammenlignet dem med en ren jomfru som var lovt bort til ekteskap med én mann, Jesus Kristus. Paulus hadde et brennende ønske om å beskytte alle i menigheten mot åndelig skade, slik at de kunne bli overgitt til Kristus i en ren tilstand. Brukt i denne positive betydningen viser uttrykket «Guds brennende iver» [eller: «Guds nidkjærhet»] at Jehovas kjærlighet og hengivenhet ikke bare innebærer oppriktig interesse for dem han elsker, men også et sterkt ønske om å beskytte dem mot skade. – Les om en negativ betydning av det greske verbet i studienote til 1Kt 13:4.

Kjærligheten: I denne kjente beskrivelsen av kjærligheten bruker Paulus det samme greske ordet (agạpe) som forekommer i 1Jo 4:8–10, der Johannes beskriver «Guds kjærlighet». Vers 8 sier til og med at «Gud er kjærlighet», noe som betyr at Jehova er selve den personifiserte kjærlighet. (Se studienote til Joh 3:16.) Kristen kjærlighet blir best definert gjennom en beskrivelse av hvordan den virker. Kristen kjærlighet er synonymt med uselviskhet og ledes av prinsipper. Kjærlighet som ledes av prinsipper, innebærer ikke alltid varm hengivenhet; den som viser slik kjærlighet, gjør det fordi det er det rette å gjøre. En person kan for eksempel føle seg dypt såret. Men han viser kristen kjærlighet ved at han lar være å holde «regnskap med krenkelser». (1Kt 13:5) Den guddommelige kjærligheten Paulus beskriver, omfatter både hengivne følelser og en besluttsomhet om å leve etter de rettferdige normene Gud har fastsatt. – Se studienoter til Mt 5:44; 22:37.

Kjærligheten er tålmodig: Eller: «Kjærligheten er langmodig». Det greske ordet for «å være tålmodig» kunne bokstavelig blitt oversatt med «å være lang av ånd (sinn)». (Kingdom Interlinear) Både verbformen og substantivformen betegner ro og utholdenhet og det å være sen til å bli sint. Tålmodighet er et trekk ved Guds hellige ånds frukt (Ga 5:22), et kjennetegn på en tjener for Gud. (2Kt 6:4–6; Kol 3:12; 1Te 5:14; se Tillegg A2.) Tålmodighet er en egenskap Jehova og Jesus hele tiden viser overfor mennesker. (Ro 2:4; 9:22; 1Ti 1:16; 1Pe 3:20; 2Pe 3:9, 15; se studienote til Ga 5:22.) For å etterligne Jesus og Jehova må de kristne vise tålmodighet overfor andre. – 1Kt 11:1; Ef 5:1.

Kjærligheten er ... vennlig: Det greske verbet som er oversatt med «er ... vennlig» (khresteuomai), svarer til substantivet khrestọtes (vennlighet), som er et trekk ved «åndens frukt». (Ga 5:22) Å vise vennlighet innebærer å være aktivt interessert i andres ve og vel og utføre vennlige og hjelpsomme handlinger eller tjenester. Vennlighet innebærer også at man viser omtanke for andre ved å imøtekomme deres behov, og at man gjør det på en mild og hensynsfull måte. – Kol 3:12; Tit 3:4.

Kjærligheten er ikke misunnelig: Eller: «Kjærligheten er ikke sjalu.» Det greske verbet zelọo overbringer tanken om en sterk følelse som kan være enten positiv eller negativ. I dette verset er det gjengitt med uttrykket «å være misunnelig» fordi det overbringer tanken om en negativ følelse overfor en antatt konkurrent eller overfor en som man mener har visse fordeler. Det tilsvarende substantivet zẹlos, som ofte blir gjengitt med «sjalusi», er brukt i Ga 5:19–21, der Paulus beskriver de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». Slik sjalusi er selvisk og gir grobunn for hat, ikke kjærlighet. Ekte kjærlighet er ikke misunnelig, men er forbundet med tillit og håp, og den handler alltid med tanke på andres interesser. – 1Kt 13:4–7; les om en positiv betydning av det greske verbet i studienote til 2Kt 11:2.

oppfører seg ikke usømmelig: Eller: «oppfører seg ikke støtende (frekt; upassende)». Det greske ordet som er oversatt med «oppfører seg ... usømmelig», kan romme tanken om å oppføre seg skammelig i moralsk forstand eller å være frekk, mangle gode manerer og handle på en måte som er respektløs overfor andre.

Den holder ikke regnskap med krenkelser: Det greske verbet logịzomai, som her er gjengitt med «holder ... regnskap med», ble brukt i gammel tid om å foreta utregninger, for eksempel ved regnskapsføring. Det ble også brukt i betydningen «å tenke på» eller «å grunne over». (Se Flp 4:8, der dette greske verbet er gjengitt med «fortsett å tenke på».) En kjærlig person holder ikke regnskap med, eller grunner ikke over, «krenkelser» (eller: «urettferdig behandling»), for eksempel sårende ord eller handlinger, som om han skulle føre dem opp i en protokoll for at han ikke skulle glemme dem. Det samme greske verbet er brukt i 2Kt 5:19, der det kommer fram at Jehova ‘ser bort fra [bokst.: ‘ikke teller’] synder’ når han handler med sitt folk.

Den tåler alt: En bokstavelig gjengivelse er: «Alt dekker den.» (Kingdom Interlinear) Ifølge noen bibelkommentatorer er verbet beslektet med det greske ordet for «tak». En som viser kjærlighet, dekker på en billedlig måte over andres ufullkommenheter og feil ved å ikke være rask med å avsløre dem og ved å holde dem for seg selv hvis det ikke er snakk om et alvorlig feiltrinn. Det greske verbet overbringer også tanken om «å holde ut». I 1Kt 9:12 er for eksempel det samme verbet oversatt med «utholder».

språk: Eller: «tungemål». Bokstavelig: «tunger». I Bibelen kan det greske ordet glossa sikte til taleorganet tungen. (Mr 7:33; Lu 1:64; 16:24) Men ordet kan også brukes billedlig om et språk eller om et folk som snakker et bestemt språk. (Åp 5:9; 7:9; 13:7) Dette greske ordet forekommer i Apg 2:3, der det står at disiplene så «noe som lignet tunger av ild». Disse tungene som satte seg på hver enkelt av disiplene, og disiplenes evne til å snakke andre språk, eller «tunger», var et tydelig tegn på at den hellige ånd var blitt utøst.

evnen til å tale på fremmede språk: Den gaven å kunne tale på fremmede språk ga en kristen evnen til å forkynne det gode budskap om Guds rike for mennesker som snakket språk forkynneren ikke kunne. Takket være denne gaven fra Gud kunne de kristne i år 33 fortelle om «Guds storslåtte gjerninger» til de mange utenlandske besøkende som hadde kommet til Jerusalem for å feire pinsehøytiden. (Apg 2:1–12) Paulus minnet senere korinterne om at de måtte bruke denne gaven på en ordnet måte ved å sørge for at det som ble sagt, ble oversatt, og at de som talte, gjorde det på omgang. – 1Kt 14:4, 5, 9, 27.

evnen til å tale med kunnskap: Paulus siktet ikke her til den kunnskapen om Gud som alle kristne måtte få for å kunne bli disipler. (Joh 17:3; Ro 10:14) Denne kunnskapen var i stedet mirakuløs, hevet over den kunnskapen som var tilgjengelig for alle kristne. Apostelen Peter kan for eksempel ha brukt «evnen til å tale med kunnskap» da han håndterte den situasjonen som gjaldt Ananias. Den hellige ånd ga Peter kunnskap han ellers ikke kunne ha fått – at Ananias i hemmelighet hadde løyet for menigheten om en økonomisk sak. – Apg 5:1–5.

Kjærligheten faller aldri bort: Eller: «Kjærligheten svikter aldri.» Kjærligheten kommer aldri til å ta slutt eller opphøre å eksistere, for «Gud er kjærlighet», og han er «evighetens Konge». (1Jo 4:16; 1Ti 1:17) Mennesker som er lydige mot Jehova, vil vise kjærlighet i all evighet. Kjærligheten vil heller aldri være mangelfull. Kjærligheten kan mestre enhver situasjon, enhver utfordring, og den fører alltid til noe godt. – 1Kt 13:13.

evnen til å tale på fremmede språk: Bokstavelig: «tungene». Det vil si den mirakuløse evnen til å snakke andre språk. – Se studienoter til Apg 2:4; 1Kt 12:10.

kunnskapen: Det vil si den spesielle kunnskapen som hellig ånd sørget for at noen av de første kristne fikk. Nøyaktig hva slags kunnskap dette var, vet man ikke. Men Guds Ord var ikke så lett tilgjengelig på den tiden som det er i dag, så en som hadde denne mirakuløse kunnskapen, kunne kanskje huske en tekst han hadde lest tidligere, og forstå hvordan den skulle anvendes, selv om menigheten ikke hadde skriftrullen tilgjengelig. Spesiell kunnskap var i likhet med de andre av de mirakuløse åndens gaver en midlertidig gave som bidro til å bygge opp den kristne menighet i dens tidlige år. – Se studienote til 1Kt 12:8.

skal ta slutt: Bokstavelig: «skal bli gjort uvirksom». Gud ga apostlene mirakuløse evner ved hjelp av sin hellige ånd. Apostlene kunne i sin tur gi disse spesielle evnene videre. Disse evnene innbefattet gaven å kunne profetere, den mirakuløse evnen til å snakke forskjellige språk og gaven å ha spesiell kunnskap. Men disse mirakuløse evnene skulle ta slutt etter hvert som den kristne menighet utviklet seg og ble moden. (1Kt 13:9–11) Da ville de ha tjent sin hensikt og ha vist at den kristne menighet hadde Guds godkjennelse og støtte.

når det fullstendige kommer: Det greske ordet tẹleios (her gjengitt med «det fullstendige») kan i forskjellige sammenhenger overbringe tanken om å være fullvoksen, fullkommen eller fullstendig. Selv om noen kristne i det første århundre hadde de mirakuløse gavene å kunne profetere og å ha spesiell kunnskap, hadde de en ufullstendig forståelse av Guds hensikt. (1Kt 13:9) Her sikter «det fullstendige» til den fulle forståelsen av Guds hensikt slik den kommer fram i Bibelen. De kristne vil få fullstendig forståelse når bibelske profetier får sin fullstendige oppfyllelse og Gud har gjennomført sin hensikt i samsvar med sin vilje.

vår kunnskap er ufullstendig, og våre profetier er ufullstendige: De mirakuløse gavene som dreide seg om å ha kunnskap og å profetere, var ifølge Paulus ufullstendige. De som hadde profetiske gaver, hadde tydeligvis ufullstendig kunnskap om det de forutsa, og kunne bare delvis fortelle om framtidige hendelser. Man ville først få en mer fullstendig forståelse av en profeti «når det fullstendige kommer». (1Kt 13:10; se studienote.) Men de første kristne hadde den kunnskapen de trengte for å dekke de åndelige behovene de hadde på den tiden. – Kol 1:9, 10.

når det fullstendige kommer: Det greske ordet tẹleios (her gjengitt med «det fullstendige») kan i forskjellige sammenhenger overbringe tanken om å være fullvoksen, fullkommen eller fullstendig. Selv om noen kristne i det første århundre hadde de mirakuløse gavene å kunne profetere og å ha spesiell kunnskap, hadde de en ufullstendig forståelse av Guds hensikt. (1Kt 13:9) Her sikter «det fullstendige» til den fulle forståelsen av Guds hensikt slik den kommer fram i Bibelen. De kristne vil få fullstendig forståelse når bibelske profetier får sin fullstendige oppfyllelse og Gud har gjennomført sin hensikt i samsvar med sin vilje.

barn ... voksen: Paulus bruker et barns vekst for å illustrere framgangen til den kristne menighet. Et barn trenger mye hjelp, men det gjør ikke en voksen. På lignende måte fikk den kristne menighet på den tiden da Paulus skrev dette, hjelp i form av slike mirakuløse gaver som evnen til å profetere, evnen til å snakke andre språk og evnen til å ha spesiell kunnskap. Disse gavene var nødvendige for en tid for å vise helt tydelig at det nå var den kristne menighet som hadde Guds godkjennelse, og ikke lenger den jødiske nasjon. (He 2:3, 4) Men Paulus viser at menigheten etter hvert ville utvikle seg og bli moden, og da ville det ikke lenger være behov for disse mirakuløse gavene.

i uklare konturer: Det greske ordet sikter ofte til en gåte, men i utvidet forstand kan det bety noe som er uklart, er utydelig, mangler detaljer.

et metallspeil: I bibelsk tid var speil som regel laget av polert metall – vanligvis bronse, men noen ganger tinn, kobber, sølv eller gull. Et speil i oldtiden var nyttig, men det å se på en gjenstand i et speil kunne ikke sammenlignes med det å se direkte på gjenstanden. Paulus brukte sammenligningen med et speil for å illustrere at den forståelsen de første kristne hadde av visse åndelige emner, spesielt profetier som ennå ikke var blitt oppfylt, var begrenset. Guds tid var ennå ikke inne til at slike ting skulle bli åpenbart, så disse kristne så Guds hensikt i uklare konturer, som om de så et utydelig speilbilde av den. Paulus framhever her kontrasten mellom det å se i et metallspeil og det å se klart [bokst.: «ansikt til ansikt»]. De kristne vil se ting klart når de forstår Guds hensikt i sin helhet, etter at bibelske profetier er blitt oppfylt.

slik Gud kjenner meg fullt ut: Paulus forsto at Gud kjente ham langt bedre enn han kjente Gud. Han forsto også at etter at han hadde fått sin himmelske belønning, ville hans kunnskap [om Jehova] være fullstendig, det vil si at han ville få det mest fortrolige forholdet til Ham som det er mulig å få.

størst av disse er kjærligheten: Gud er fra evighet til evighet, og hans mest fremtredende egenskap er kjærlighet. (Sl 90:2; 1Jo 4:8) Så kjærligheten vil alltid bestå, og den kjærligheten som blir vist av Guds tjenere, som skal etterligne ham, kommer til å fortsette å vokse og bli mer og mer fullstendig gjennom hele evigheten. (Ef 5:1) På den måten er kjærligheten større enn troen og håpet. Når Guds løfter og profetier blir oppfylt, vil ikke hans tjenere lenger trenge å ha tro på disse løftene og profetiene, og de vil heller ikke fortsette å håpe på det som allerede er blitt en realitet. Derfor er kjærligheten den største av de egenskapene Paulus nevner.

Multimedia

Metallspeil
Metallspeil

Bildet (til venstre) viser et bronsespeil som daterer seg fra 200- eller 100-tallet fvt., og illustrasjonen (til høyre) viser hvordan et slikt speil kan ha sett ut i det første århundre evt. Håndverkere i Korint laget bronsevarer, blant annet speil som var berømte for sin høye kvalitet. Men metallspeil fra oldtiden hadde ikke en så klar og reflekterende overflate som dagens glasspeil har. I sitt første brev til korinterne framhever Paulus kontrasten mellom det å se i et metallspeil og det å se klart. – 1Kt 13:12.