påske: Jesus begynte sitt forkynnelsesarbeid etter at han var blitt døpt om høsten i år 29 evt., så denne omtalen av en påske tidlig i hans tjeneste må sikte til den påsken som ble feiret om våren i år 30 evt. (Se studienote til Lu 3:1 og Tillegg A7.) En sammenligning av de fire evangelieberetningene viser at det ble feiret fire påskehøytider i løpet av Jesu tjeneste på jorden, og man kan derfor trekke den konklusjon at hans tjeneste varte i tre og et halvt år. Matteus, Markus og Lukas (ofte kalt de synoptiske evangeliene) nevner bare den siste påsken, den påsken da Jesus døde. Johannes’ beretning nevner konkret tre påskehøytider (Joh 2:13; 6:4; 11:55), og det siktes høyst sannsynlig til en fjerde påske med uttrykket «en av jødenes høytider» i Joh 5:1. Dette eksemplet understreker verdien av å sammenligne evangelieberetningene for å få et mer fullstendig bilde av Jesu liv. – Se studienoter til Joh 5:1; 6:4; 11:55.

en av jødenes høytider: Selv om Johannes ikke nevner konkret hvilken høytid det er snakk om, er det gode grunner til å tro at det dreier seg om påsken i år 31. Johannes’ beretning er stort sett kronologisk. I sammenhengen nevnes denne høytiden kort etter at Jesus hadde sagt at det var «fire måneder til høsten». (Joh 4:35) Høsttiden, spesielt bygghøsten, begynte ved påsketider (14. nisan). Det ser derfor ut til at Jesus kom med denne uttalelsen cirka fire måneder før dette, omkring måneden kislev (november/desember). To andre høytider, innvielseshøytiden og purim, ble feiret i perioden mellom kislev og nisan. Men disse høytidene krevde ikke at israelittene dro opp til Jerusalem. Ut fra sammenhengen virker det derfor mest sannsynlig at det var påsken som var den «av jødenes høytider» som krevde at Jesus var til stede i Jerusalem, i samsvar med Guds lov til Israel. (5Mo 16:16) Johannes tar riktignok med bare noen få hendelser før han nevner den neste påsken (Joh 6:4), men som oversikten i Tillegg A7 viser, er Johannes’ beretning om den første delen av Jesu tjeneste kortfattet, og mange av de hendelsene som allerede er nevnt av de tre andre evangelieskribentene, er ikke tatt med i hans beretning. Den omfattende virksomheten som de tre andre evangeliene forteller om, støtter den konklusjonen at det var en påske mellom den påskehøytiden som er nevnt i Joh 2:13, og den som er nevnt i Joh 6:4. – Se Tillegg A7 og studienote til Joh 2:13.

hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; se også Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.

Betsata: Det hebraiske navnet betyr «olivenhus». Ifølge enkelte håndskrifter blir dammen kalt «Betesda», som muligens betyr «barmhjertighetens hus». I andre håndskrifter står det «Betsaida», som betyr «jegerens hus» eller «fiskerens hus». Mange av dagens bibelkommentatorer holder en knapp på navnet Betsata.

lå det mange som var syke: Det var en utbredt oppfatning at folk kunne bli friske hvis de kom seg ned i dammen når vannet ble opprørt. (Joh 5:7) De som ønsket å bli helbredet, samlet seg derfor ved denne dammen. Men Bibelen sier ikke noe om at en Guds engel utførte mirakler ved Betsata-dammen. (Se studienote til Joh 5:4.) Det den sier, er at Jesus gjorde et mirakel ved denne dammen. Det er verdt å merke seg at mannen ble frisk uten å være nede i vannet.

Enkelte håndskrifter føyer til den følgende teksten, enten helt eller delvis, fra og med slutten av vers 3 og videre som vers 4: «og ventet på at vannet skulle komme i bevegelse. 4 For en Herrens [eller: «Jehovas»] engel pleide fra tid til annen å stige ned i dammen og røre opp vannet. Den første som da steg ned etter at vannet var blitt opprørt, pleide å bli frisk, uansett hvilken sykdom han led av.» Men disse ordene forekommer ikke i de tidligste autoritative håndskriftene og er mest sannsynlig ikke en del av Johannes’ opprinnelige tekst. (Se Tillegg A3.) Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk, omtalt som J^{9, 22, 23} i Tillegg C4, sier «Jehovas engel» i stedet for «Herrens engel».

Enkelte håndskrifter føyer til den følgende teksten, enten helt eller delvis, fra og med slutten av vers 3 og videre som vers 4: «og ventet på at vannet skulle komme i bevegelse. 4 For en Herrens [eller: «Jehovas»] engel pleide fra tid til annen å stige ned i dammen og røre opp vannet. Den første som da steg ned etter at vannet var blitt opprørt, pleide å bli frisk, uansett hvilken sykdom han led av.» Men disse ordene forekommer ikke i de tidligste autoritative håndskriftene og er mest sannsynlig ikke en del av Johannes’ opprinnelige tekst. (Se Tillegg A3.) Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk, omtalt som J^{9, 22, 23} i Tillegg C4, sier «Jehovas engel» i stedet for «Herrens engel».

matten: Eller: «båren; sengen». I bibelske land besto en seng ofte av en enkel strå- eller sivmatte, som kanskje var blitt gjort litt mer komfortabel med et vattert teppe eller en slags madrass. Når den ikke var i bruk, ble den rullet sammen og lagt vekk. I denne sammenhengen sikter det greske ordet krạbattos tydeligvis til en fattig manns seng. I beretningen i Mr 2:4–12 sikter det samme greske ordet til en type båre som den lamme mannen lå på.

Jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Betegnelsen kan også sikte til de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, og som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne sammenhengen kan «jødene» sikte til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne, men det er også mulig at betegnelsen er brukt i videre betydning og inkluderer andre jøder som var veldig opptatt av tradisjonene.

Synd ikke mer: Det Jesus sier her, betyr ikke at den mannen som han helbredet, var blitt syk på grunn av en synd han hadde begått. Mannen hadde vært syk i 38 år på grunn av nedarvet ufullkommenhet. (Joh 5:5–9; se også Joh 9:1–3.) Nå som han var blitt vist barmhjertighet og blitt frisk, oppfordret Jesus ham til å følge frelsens vei og unngå å synde med vilje. Ellers kunne resultatet bli noe verre enn sykdom, nemlig evig tilintetgjørelse. – Heb 10:26, 27.

forfulgte: Det greske verbet som er brukt her, står i imperfektum, noe som indikerer at jødene – muligens jødiske ledere eller jøder som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven – begynte å forfølge Jesus og fortsatte å gjøre det.

gjorde dermed seg selv lik Gud: Jesus omtalte med rette Gud som sin Far, men han påsto aldri at han var likestilt med Gud. (Joh 5:17) Det var jødene som anklaget Jesus for å prøve å gjøre seg selv lik Gud fordi han sa at Gud var hans Far. Akkurat som jødene tok feil når de påsto at Jesus brøt sabbaten, tok de feil når de kom med denne anklagen. Jesus viser dette klart og tydelig ved det han sier i versene 19 til 24 – han kunne ikke gjøre noe på eget initiativ. Det er opplagt at han ikke påsto at han var lik Gud. – Joh 14:28.

på eget initiativ: Eller: «på egen hånd», det vil si uavhengig. Bokstavelig: «av seg selv». Som Guds fremste representant lytter Jesus alltid til Jehova og sier det Jehova vil at han skal formidle.

Faren er inderlig glad i Sønnen: Jesus beskriver her det sterke båndet og varme vennskapet som har eksistert mellom ham og hans Far helt siden skapelsen begynte. (Ord 8:30) Da Johannes skrev ned Jesu uttalelse om dette forholdet, brukte han en form av det greske verbet filẹo («å være inderlig glad i; å nære hengivenhet for»). Dette verbet brukes ofte om et veldig nært forhold, som forholdet mellom ekte venner. Det brukes for eksempel for å beskrive vennskapet mellom Jesus og Lasarus. (Joh 11:3, 36) Det brukes også om forholdet mellom foreldre og barn. (Mt 10:37) Det samme verbet, filẹo, brukes for å beskrive de sterke, varme og personlige følelsene Jehova har for sin Sønns disipler, og også for å vise hvor varme følelser disiplene hadde for Guds Sønn. – Joh 16:27.

en dommens oppstandelse: «De som har gjort onde ting» før de døde, får «en dommens oppstandelse». Det greske ordet som her er oversatt med ‘dom’ (krịsis), kan ha flere forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen. (Se studienote til Joh 5:24.) I dette verset ser det ut til at ordet ‘dom’ er brukt i betydningen evalueringsprosess og prøveperiode. En gresk ordbok sier at ordet kan bety en «grundig vurdering av oppførsel». De som får «en dommens oppstandelse», er tydeligvis de som i Apg 24:15 blir omtalt som de «urettferdige». Disse urettferdige kommer til å bli dømt på grunnlag av sin oppførsel under det tusenårige styret til Kristus og hans meddommere. (Lu 22:30; Ro 6:7) I løpet av denne evalueringsprosessen skal «hver enkelt [bli] dømt etter sine gjerninger». (Åp 20:12, 13) Det er bare de som tar avstand fra sin tidligere urettferdige måte å leve på, som får navnene sine skrevet inn i «livets bok» og får «evig liv». – Åp 20:15; Joh 3:36.

La de døde begrave sine døde: Som det framgår av studienote til Lu 9:59, var faren til den mannen Jesus snakket med, sannsynligvis sykelig eller gammel, ikke død. Så det Jesus mener, er tydeligvis: «La de som er åndelig døde, begrave sine døde.» Det betyr at mannen ikke burde vente med å bestemme seg for å følge Jesus, for andre familiemedlemmer kunne etter alt å dømme ta seg av faren fram til han døde. Hvis mannen valgte å følge Jesus, fikk han mulighet til å oppnå evig liv i stedet for å være blant dem som var åndelig døde i Guds øyne. I sitt svar viser Jesus at det er helt nødvendig å sette Guds rike først i livet og forkynne det vidt og bredt hvis man skal holde seg åndelig levende.

de døde: Jesus sa at den tiden (bokst.: «timen») da de døde skulle «høre [hans] røst», er nå, så han må ha siktet til levende mennesker som hadde arvet synden fra Adam og derfor var dømt til døden. (Ro 5:12) Fra Guds synspunkt har menneskene i sin alminnelighet ingen rett til liv, for «den lønnen» som synden betaler dem, er døden. (Ro 6:23) Ved å høre og følge Jesu «ord» kunne enkeltpersoner i overført betydning ‘gå over fra døden til livet’. (Se studienote til Joh 5:24.) Ordene «høre» og «lytte» blir ofte brukt i Bibelen i betydningen «følge» og «adlyde».

dømt: Det greske ordet som er brukt her, krịsis, har flere betydningsnyanser. Sammenhengen avgjør hva det betyr. Det kan for eksempel brukes om en handling eller prosess som består i å dømme eller evaluere (Joh 5:22, 27, 29 og studienote), om egenskapen rettferdighet (Mt 23:23; Lu 11:42) og om en domstol. (Mt 5:21) Det kan også sikte til en dom som er enten positiv eller negativ, men de fleste gangene det forekommer i De kristne greske skrifter, inneholder det tanken om en fordømmelse eller negativ dom. I dette verset blir det «å bli dømt» knyttet til døden og blir stilt opp som en motsetning til livet og evig liv. Det siktes derfor til en dom som fører til at man mister livet. – 2Pe 2:9; 3:7.

er gått over fra døden til livet: Jesus snakker tydeligvis om noen som har vært åndelig døde, men som viser tro på ham når de hører hans ord, og som slutter med sin syndige levemåte. (Ef 2:1, 2, 4–6) De går over «fra døden til livet» i den forstand at dødens fordømmelse blir fjernet fra dem, og de får håp om evig liv på grunn av sin tro på Gud. I tråd med dette siktet Jesus tydeligvis til slike som var åndelig døde, da han sa til den jødiske sønnen som ville gå hjem for å begrave faren sin: «La de døde begrave sine døde.» – Lu 9:60; se studienoter til Lu 9:60; Joh 5:25.

de døde: Jesus sa at den tiden (bokst.: «timen») da de døde skulle «høre [hans] røst», er nå, så han må ha siktet til levende mennesker som hadde arvet synden fra Adam og derfor var dømt til døden. (Ro 5:12) Fra Guds synspunkt har menneskene i sin alminnelighet ingen rett til liv, for «den lønnen» som synden betaler dem, er døden. (Ro 6:23) Ved å høre og følge Jesu «ord» kunne enkeltpersoner i overført betydning ‘gå over fra døden til livet’. (Se studienote til Joh 5:24.) Ordene «høre» og «lytte» blir ofte brukt i Bibelen i betydningen «følge» og «adlyde».

er gått over fra døden til livet: Jesus snakker tydeligvis om noen som har vært åndelig døde, men som viser tro på ham når de hører hans ord, og som slutter med sin syndige levemåte. (Ef 2:1, 2, 4–6) De går over «fra døden til livet» i den forstand at dødens fordømmelse blir fjernet fra dem, og de får håp om evig liv på grunn av sin tro på Gud. I tråd med dette siktet Jesus tydeligvis til slike som var åndelig døde, da han sa til den jødiske sønnen som ville gå hjem for å begrave faren sin: «La de døde begrave sine døde.» – Lu 9:60; se studienoter til Lu 9:60; Joh 5:25.

har liv i seg selv: Eller: «har livets gave i seg; har kraft til å gi liv». Jesus har «liv i seg selv» fordi hans Far har gitt ham evner som bare Jehova hadde opprinnelig. En av disse evnene er utvilsomt myndigheten til å gi mennesker mulighet til å stå i et godt forhold til Gud og dermed oppnå liv. En annen evne er å kunne gi liv ved å oppreise de døde. Et års tid etter at Jesus hadde kommet med denne uttalelsen, sa han at disiplene hans også kunne ha liv i seg selv. – Les om hva som ligger i uttrykket «liv i dere selv» i forbindelse med Jesu disipler, i studienote til Joh 6:53.

liv i dere selv: I Joh 5:26 sa Jesus at han var blitt gitt «å ha liv i seg selv», akkurat som hans Far har «liv i seg selv». (Se studienote til Joh 5:26.) Nå, et års tid senere, bruker Jesus det samme uttrykket om sine disipler. Han sidestiller det at de skulle ha ‘liv i seg selv’, med det å oppnå «evig liv». (Joh 6:54) Her sikter uttrykket «å ha liv i seg selv» ikke til evnen til å gi liv, men tydeligvis til det å oppnå liv i fullstendig forstand, å være fullt ut levende. Salvede kristne blir fullt ut levende når de blir oppreist til udødelig liv i himmelen. Trofaste kristne med et jordisk håp blir fullt ut levende etter at de har bestått den endelige prøven som skal finne sted like etter at Kristi tusenårige styre er slutt. – 1Kt 15:52, 53; Åp 20:5, 7–10.

Menneskesønnen: Dette uttrykket forekommer omkring 80 ganger i evangeliene. Jesus brukte det om seg selv, tydeligvis for å understreke at han virkelig var et menneske, født av en kvinne, og at han tilsvarte Adam og hadde makt til å løskjøpe menneskene fra synd og død. (Ro 5:12, 14, 15) Uttrykket identifiserte også Jesus som Messias, eller Kristus. – Da 7:13, 14; se Ordforklaringer.

Menneskesønnen: Se studienote til Mt 8:20.

minnegravene: Dette uttrykket sikter til en grav eller et gravsted og er oversatt fra det greske ordet mnemeion, som kommer fra verbet mimnẹskomai, som betyr «å huske; å minnes; å minne seg selv om». Uttrykket rommer derfor også tanken om at minnet om den døde blir bevart. I denne sammenhengen antyder det at den døde blir husket av Gud. Denne bibetydningen gir økt mening til det ordet Lukas bruker da han skriver ned ønsket til den forbryteren som ble henrettet ved siden av Jesus: «Husk [en form av verbet mimnẹskomai] meg når du kommer i ditt rike.» – Lu 23:42.

For de er alle levende for ham: Eller: «For de er alle levende i hans øyne (sett fra hans synspunkt).» Bibelen viser at levende mennesker som har vendt seg bort fra Gud, er døde i hans øyne. (Ef 2:1; 1Ti 5:6) I tråd med dette kan det sies om godkjente tjenere for Gud som dør, at de fremdeles er levende i hans øyne, fordi det er så sikkert at han kommer til å oppfylle sitt løfte om å gi dem en oppstandelse. – Ro 4:16, 17.

som har sitt navn skrevet i livets bok: Denne symbolske minneboken utgjør en kjærlig forsikring om at trofaste tjenere for Gud er bevart i hans fullkomne minne, og at han vil belønne dem med evig liv, enten i himmelen eller på jorden. (Åp 3:5; 20:15) Boken er også omtalt i De hebraiske skrifter, der det blir vist at man må oppfylle visse krav for å få ha sitt navn stående i livets bok og få den lovte belønningen – man må fortsette å tjene Gud trofast og være lydig mot ham. (2Mo 32:32, 33; Sl 69:28, fotn.; Mal 3:16) Paulus har nettopp nevnt to hardtarbeidende salvede kvinner i menigheten i Filippi, Evodia og Syntyke, som hadde en eller annen konflikt med hverandre. Men han regner dem for å være blant medarbeiderne hans, som har sitt navn skrevet i denne symbolske boken. Han ser det ikke slik at de mindre feilene og manglene de har, vil koste dem den lovte belønningen, som de kunne være sikre på å få så lenge de var trofaste helt til enden. (Se også 2Ti 2:11, 12.) Illustrasjonen med navn som står oppskrevet i en bok, kan ha minnet de kristne i Filippi, en romersk koloni, om byens offentlige register, som inneholdt navnene på dem som hadde statsborgerskap.

dømt: Det greske ordet som er brukt her, krịsis, har flere betydningsnyanser. Sammenhengen avgjør hva det betyr. Det kan for eksempel brukes om en handling eller prosess som består i å dømme eller evaluere (Joh 5:22, 27, 29 og studienote), om egenskapen rettferdighet (Mt 23:23; Lu 11:42) og om en domstol. (Mt 5:21) Det kan også sikte til en dom som er enten positiv eller negativ, men de fleste gangene det forekommer i De kristne greske skrifter, inneholder det tanken om en fordømmelse eller negativ dom. I dette verset blir det «å bli dømt» knyttet til døden og blir stilt opp som en motsetning til livet og evig liv. Det siktes derfor til en dom som fører til at man mister livet. – 2Pe 2:9; 3:7.

en … oppstandelse: Se studienote til Mt 22:23.

en livets oppstandelse: De som får «en livets oppstandelse», er de som «har gjort gode ting» før de døde. Det er så sikkert at Gud skal oppreise disse trofaste, at det allerede før det har skjedd, sies at de er «levende for ham». Navnene deres står nå i «livets bokrull [eller: «bok»]», som det er blitt skrevet i «fra verden ble grunnlagt». (Lu 20:38 og studienote; Åp 17:8; se også Flp 4:3 og studienote.) Det er tydeligvis disse som i Apg 24:15 blir omtalt som de «rettferdige» som får en oppstandelse. Ro 6:7 sier at «den som har dødd, er blitt frikjent fra sin synd». Så da disse rettferdige døde, ble syndene deres slettet, men Gud vil huske den trofastheten de viste. (He 6:10) Disse rettferdige som får en oppstandelse, må selvfølgelig fortsette å være trofaste for at navnene deres skal bli stående i «livets bokrull [eller: «bok»]», og for at de til slutt skal få «evig liv». – Åp 20:12; Joh 3:36.

en dommens oppstandelse: «De som har gjort onde ting» før de døde, får «en dommens oppstandelse». Det greske ordet som her er oversatt med ‘dom’ (krịsis), kan ha flere forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen. (Se studienote til Joh 5:24.) I dette verset ser det ut til at ordet ‘dom’ er brukt i betydningen evalueringsprosess og prøveperiode. En gresk ordbok sier at ordet kan bety en «grundig vurdering av oppførsel». De som får «en dommens oppstandelse», er tydeligvis de som i Apg 24:15 blir omtalt som de «urettferdige». Disse urettferdige kommer til å bli dømt på grunnlag av sin oppførsel under det tusenårige styret til Kristus og hans meddommere. (Lu 22:30; Ro 6:7) I løpet av denne evalueringsprosessen skal «hver enkelt [bli] dømt etter sine gjerninger». (Åp 20:12, 13) Det er bare de som tar avstand fra sin tidligere urettferdige måte å leve på, som får navnene sine skrevet inn i «livets bok» og får «evig liv». – Åp 20:15; Joh 3:36.

oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

på eget initiativ: Eller: «på egen hånd», det vil si uavhengig. Bokstavelig: «av meg selv». Som Guds fremste representant lytter Jesus alltid til Jehova og sier det Jehova vil at han skal formidle.

i samsvar med det jeg hører: Det vil si det han hører fra sin Far, som er den øverste Dommer.

en annen: Sikter utvilsomt til hans Far. – Joh 5:34, 37.

Skriftene: Dette uttrykket sikter ofte til de inspirerte hebraiske skrifter som et hele. Jødene, som nøye gransket Skriftene, kunne lett ha forstått at Jesus var Messias ved å sammenligne hans liv og lære med det som var forutsagt i Skriftene. Men disse jødene var ikke villige til å foreta en oppriktig undersøkelse av de overveldende vitnesbyrdene i Skriftene om at Jesus var den lovte Messias. De trodde at de kunne få evig liv ved hjelp av Skriftene, men de ville ikke godta at Jesus var den som Skriftene pekte fram mot som den man kunne oppnå liv gjennom. – 5Mo 18:15; Lu 11:52; Joh 7:47, 48.

de: Det vil si Skriftene, som er nevnt i begynnelsen av verset. Skriftene inneholdt profetier om Messias som viste at Jesus var den som hans tilhørere kunne oppnå «evig liv» ved hjelp av.

den eneste Gud: Ordet «Gud» mangler i enkelte tidlige håndskrifter, slik at uttrykket kan gjengis med «Den eneste». Men gjengivelsen i hovedteksten har solid støtte i andre tidlige, autoritative håndskrifter.