Johannes 3:1–36

3  Blant fariseerne var det en mann som het Nikodẹmus.+ Han var en av jødenes ledere.  Han kom til Jesus om natten+ og sa til ham: «Rabbi,+ vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de miraklene*+ du gjør, hvis ikke Gud er med ham.»+  Som svar sa Jesus til ham: «Jeg sier deg i sannhet: Uten at noen blir født på nytt,+ kan han ikke se Guds rike.»+  Nikodẹmus sa til ham: «Hvordan kan et voksent menneske bli født? Ingen kan vel komme inn i sin mors mage og bli født en gang til?»  Jesus svarte: «Jeg sier deg i sannhet: Uten at noen blir født av vann+ og ånd,+ kan han ikke komme inn i Guds rike.  Det som er født av et menneske, er fysisk, og det som er født av ånden, er åndelig.  Ikke vær forundret over at jeg sa til deg: Dere må bli født på nytt.+  Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den er på vei. Slik er det med alle som er født av ånden.»+  Da spurte Nikodẹmus: «Hvordan er dette mulig?» 10  Jesus svarte: «Er du en lærer for Israel, og likevel vet du ikke dette? 11  Jeg sier deg i sannhet: Vi forteller om det vi vet, og vi vitner om det vi har sett,+ men dere tar ikke imot det vi vitner om.+ 12  Hvis dere ikke tror når jeg forteller dere om jordiske ting, hvordan kan dere da tro når jeg forteller dere om himmelske ting?+ 13  Dessuten har ingen steget opp til himmelen,+ bortsett fra han som kom ned fra himmelen,+ Menneskesønnen. 14  Og slik Moses løftet opp slangen i ødemarken,+ slik må Menneskesønnen bli løftet opp,+ 15  for at alle som tror på ham, skal få evig liv.+ 16  For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn,+ for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men få evig liv.+ 17  Gud sendte jo ikke sin Sønn til verden for at han skulle dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.+ 18  Den som viser tro på ham, skal ikke bli dømt.+ Den som ikke viser tro, er allerede dømt, fordi han ikke har vist tro på Guds enbårne Sønns navn.+ 19  Og dette er grunnlaget for dommen: Lyset har kommet til verden,+ men menneskene har elsket mørket i stedet for lyset, for de har gjort det som er ondt.+ 20  For den som fortsetter å gjøre det som er ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at gjerningene hans ikke skal bli avslørt.* 21  Men den som gjør det som er rett,* kommer til lyset,+ for at det skal bli kjent at gjerningene hans er gjort i harmoni med Guds vilje.» 22  Etter dette gikk Jesus og disiplene hans til de landlige områdene i Judẹa, og der ble han en tid sammen med dem og døpte.+ 23  Men også Johannes døpte, i Ainon, i nærheten av Salim, fordi det var mye vann der.+ Og det var stadig folk som kom og ble døpt,+ 24  for dette var før Johannes ble kastet i fengsel.+ 25  Johannes’ disipler hadde nå en diskusjon med en jøde om renselse. 26  De kom til Johannes og sa til ham: «Rabbi, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om,+ han døper, og alle går til ham.» 27  Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe som helst uten at det er gitt ham fra himmelen. 28  Dere er selv vitner på at jeg sa: ‘Jeg er ikke Kristus,+ men jeg er sendt i forveien for ham.’+ 29  Den som har bruden, er brudgommen.+ Men når brudgommens venn står og hører på ham, føler han stor glede over å høre brudgommens stemme. Min glede er derfor blitt fullstendig. 30  Han skal fortsette å vokse, men jeg skal fortsette å avta.»+ 31  Den som kommer ovenfra,+ er over alle andre.* Den som er fra jorden, er fra jorden og snakker om jordiske ting. Den som kommer fra himmelen, er over alle andre.+ 32  Han vitner om det han har sett og hørt,+ men ingen godtar hans vitneutsagn.+ 33  Den som har godtatt hans vitneutsagn, har bekreftet at Gud taler sant.+ 34  For den som Gud har sendt, taler Guds ord.+ Gud gir nemlig ikke sparsomt av ånden.* 35  Faren elsker Sønnen+ og har gitt alt i hans hånd.+ 36  Den som viser tro på Sønnen, har evig liv.+ Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke få livet,+ men Guds vrede blir værende over ham.+

Fotnoter

Bokst.: «tegnene».
El.: «irettesatt».
Bokst.: «sant».
El.: «alle ting».
El.: «ikke ånden etter mål».

Studienoter

Nikodemus: Det er bare Johannes som nevner at Nikodemus hjelper Josef fra Arimatea med å gjøre Jesu kropp klar til å bli gravlagt. – Se studienote til Joh 3:1.

Nikodemus: En fariseer og en av jødenes ledere, det vil si et medlem av Sanhedrinet. (Se Ordforklaringer: «Sanhedrinet».) Navnet Nikodemus, som betyr «folkets beseirer (seierherre)», var vanlig blant grekerne og ble også brukt av noen jøder. Nikodemus er omtalt bare i Johannesevangeliet (Joh 3:4, 9; 7:50; 19:39), og Jesus kaller ham «en lærer for Israel» i Joh 3:10. – Se studienote til Joh 19:39.

himmelens rike: Dette uttrykket forekommer rundt 30 ganger og bare i Matteus’ evangelium. Markus og Lukas bruker det parallelle uttrykket «Guds rike» i sine evangelier. Bruken av de parallelle uttrykkene viser at «Guds rike» har sitt regjeringssete i den åndelige himmelen, og at det hersker derfra. – Mt 21:43; Mr 1:15; Lu 4:43; Da 2:44; 2Ti 4:18.

Guds rike: Dette uttrykket forekommer 14 ganger i Markus’ evangelium. Matteus bruker uttrykket bare fire ganger ifølge den opprinnelige teksten (Mt 12:28; 19:24; 21:31; 21:43), men han bruker det parallelle uttrykket «himmelens rike» rundt 30 ganger. (Sammenlign Mr 10:23 med Mt 19:23, 24.) Budskapet om Riket var temaet for Jesu forkynnelse. (Lu 4:43) Riket blir nevnt over 100 ganger i de fire evangeliene, og i de fleste av disse tilfellene er det i uttalelser som Jesus kom med. – Se studienoter til Mt 3:2; 4:​17; 25:34.

født på nytt: Jesus forteller Nikodemus at hvis et menneske skal kunne se Guds rike, må det bli født for andre gang. Nikodemus’ svar i vers 4 viser at han oppfattet Jesu ord slik at et menneske bokstavelig måtte bli født en gang til. Men Jesus sier videre om denne andre fødselen at den innebærer å bli «født av ... ånd». (Joh 3:5) De som fikk «rett til å bli Guds barn», «ble ikke født av kjøtt og blod eller som følge av menneskers vilje eller en manns vilje, men av Gud». (Joh 1:12, 13) I 1Pe 1:3, 23 bruker Peter et lignende uttrykk på gresk om de salvede kristne. De fleste bibeloversettelser bruker uttrykket «født på nytt» her i Johannes, men en rekke oversettelser sier «født ovenfra», som også er en mulig gjengivelse, for det greske ordet ạnothen betyr vanligvis «ovenfra». (Joh 3:31; 19:11; Jak 1:17; 3:15, 17) Begge gjengivelsene er i harmoni med den tanken at de som kommer inn i Riket, blir født på nytt «av Gud», altså født ovenfra. (1Jo 3:9) Men ut fra det svaret Nikodemus ga, ser det ut til at det i denne sammenhengen er naturlig å gjengi det greske ordet med «igjen; på nytt».

Guds rike: Dette uttrykket forekommer bare to ganger i Johannes’ evangelium. – Joh 3:5; se studienoter til Mt 3:2; Mr 1:15.

født av vann og ånd: Nikodemus var sannsynligvis kjent med den dåpen som døperen Johannes utførte. (Mr 1:4–8; Lu 3:16; Joh 1:31–34) Så da Jesus snakket om vann, er det rimelig å gå ut fra at Nikodemus skjønte at Jesus siktet til vann som ble brukt i forbindelse med dåp. Nikodemus var trolig også kjent med hvordan De hebraiske skrifter bruker uttrykket «Guds ånd», det vil si Guds virksomme kraft. (1Mo 41:38; 2Mo 31:3; 4Mo 11:17; Dom 3:10; 1Sa 10:6; Jes 63:11) Da Jesus brukte ordet «ånd», må Nikodemus derfor ha forstått at det dreide seg om den hellige ånd. Det Jesus opplevde, illustrerer poenget i det han sa til Nikodemus. Da Jesus ble døpt i vann og den hellige ånd kom ned over ham, ble han «født av vann og ånd». (Mt 3:16, 17; Lu 3:21, 22) Samtidig kom det en erklæring fra Gud om at Jesus var hans Sønn, noe som etter alt å dømme viste at Jesus nå var blitt en åndelig sønn med utsikt til å vende tilbake til himmelen. En disippel av Jesus som er «født av vann», er en som har vendt om fra sin tidligere livsførsel, har angret sine synder og er blitt døpt i vann. De som er født av både «vann og ånd», er avlet, eller frambrakt, av Gud til å være hans sønner med løfte om liv som åndeskapninger i himmelen og med utsikt til å herske i Guds rike. – Lu 22:30; Ro 8:14–17, 23; Tit 3:5; He 6:4, 5.

ånd: Eller: «virksom kraft». Det greske ordet pneuma sikter her til Guds virksomme kraft. – Se Ordforklaringer.

alle mennesker: Eller: «alt kjød; hele menneskeheten». Det greske uttrykket for «alle mennesker» forekommer også i Lu 3:6, som er et sitat fra Jes 40:5, der det er brukt et hebraisk uttrykk med samme betydning. – Jevnfør studienote til Joh 1:14.

Det som er født av et menneske, er fysisk: Bokstavelig: «Det som er født av kjødet, er kjød». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) brukes her om et fysisk vesen, et menneske, med de begrensningene det har. – Se studienote til Joh 17:2.

er åndelig: Bokstavelig: «er ånd». Sikter tydeligvis til en åndelig sønn av Gud, en som er salvet med Guds ånd.

ånd: Eller: «virksom kraft». Det greske ordet pneuma sikter her til Guds virksomme kraft. – Se Ordforklaringer.

Vinden ... ånden: Det greske ordet pneuma, som vanligvis blir oversatt med «ånd», forekommer to ganger i dette verset. Den første forekomsten er det eneste stedet i De greske skrifter der det er oversatt med «vind». Men det tilsvarende hebraiske ordet rụach er oversatt med «vind» og beslektede ord omkring 100 ganger. (1Mo 8:1; 2Mo 10:13; 1Kg 18:45; Job 21:18; Sak 2:6; se Ordforklaringer: «Ånd».) Begge ordene betegner noe som er usynlig for menneskeøyet, og som ofte vitner om kraft i bevegelse. Jesus bruker dette begrepet for å få fram en dyp åndelig sannhet. I slutten av verset er pneuma brukt i uttrykket alle som er født av ånden, det vil si som er avlet av Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. (Se studienote til Joh 3:5.) Jesus sier til Nikodemus at det å bli «født av ånden» kan illustreres med vinden som blåser. Nikodemus kunne høre, føle og se virkningen av vinden, men han kunne ikke forstå hvor den kom fra, eller hvor den endte. På samme måte kan man si at de som manglet åndelig innsikt, hadde vanskelig for å forstå hvordan Jehova ved hjelp av sin ånd kunne forårsake at en person ble født på nytt. De kunne heller ikke forstå hvilken strålende framtid som ligger foran en slik person.

Menneskesønnen: Dette uttrykket forekommer omkring 80 ganger i evangeliene. Jesus brukte det om seg selv, tydeligvis for å understreke at han virkelig var et menneske, født av en kvinne, og at han tilsvarte Adam og hadde makt til å løskjøpe menneskene fra synd og død. (Ro 5:12, 14, 15) Uttrykket identifiserte også Jesus som Messias, eller Kristus. – Da 7:13, 14; se Ordforklaringer.

Menneskesønnen: Se studienote til Mt 8:20.

slik må Menneskesønnen bli løftet opp: Jesus sammenligner her det at han skulle bli henrettet på en pæl, med det at slangen av kobber ble satt på en stang i ødemarken. For å overleve måtte de israelittene som var blitt bitt av giftslanger, se på den kobberslangen som Moses hadde satt opp. På lignende måte må syndige mennesker som ønsker å oppnå evig liv, holde blikket fast rettet mot Jesus ved å vise tro på ham. (4Mo 21:4–9; He 12:2) Det at Jesus ble henrettet på en pæl, gjorde at mange så på ham som en forbryter og en synder, for ifølge Moseloven ble en person som ble hengt på en pæl, betraktet som forbannet. (5Mo 21:22, 23) Paulus siterte fra denne passasjen i Loven da han forklarte at Jesus måtte bli hengt på en pæl for å kjøpe jødene fri «fra Lovens forbannelse ved å ta på seg forbannelsen i stedet for [dem]». – Ga 3:13; 1Pe 2:24.

verden ble til ved ham: Det greske ordet kọsmos («verden») sikter her til menneskeverdenen, noe som framgår av at det senere i verset står at verden kjente ham ikke. I ikke-religiøse skrifter ble dette greske ordet noen ganger brukt om universet og skaperverket i sin alminnelighet, og apostelen Paulus kan ha brukt det i denne betydningen da han talte til greske tilhørere. (Apg 17:24) Men i De kristne greske skrifter sikter ordet som oftest til menneskeverdenen eller til en del av den. Det er sant at Jesus var med på å skape alt, deriblant himmelen og jorden og alt som hører til dem. Men dette verset fokuserer på den rollen han hadde da menneskeheten ble til. – 1Mo 1:26; Joh 1:3; Kol 1:15–17.

en enbåren sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I Bibelen brukes uttrykket om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. (Se studienoter til Lu 7:12; 8:42; 9:38.) I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus (Joh 3:16, 18; 1Jo 4:9), men aldri om Jesu fødsel som menneske eller om hans liv som menneske. Johannes bruker i stedet uttrykket om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som Logos, eller Ordet, den som «var i begynnelsen hos Gud», ja «før verden ble til». (Joh 1:1, 2; 17:5, 24) Jesus er ‘den enbårne sønn’ fordi han er Jehovas Førstefødte og den eneste som er blitt skapt direkte av Gud. Andre åndeskapninger blir på lignende måte kalt «den sanne Guds sønner» eller «Guds sønner» (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7), men alle disse sønnene ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. (Kol 1:15, 16) For å oppsummere: Ordet monogenẹs sikter både til at Jesus er «den eneste i sitt slag; unik; uforlignelig», og til at han er den eneste sønnen som Gud alene har skapt direkte. – 1Jo 5:18; se studienote til He 11:17.

elsket: Dette er den første forekomsten av det greske verbet agapạo (å elske) i Johannes’ evangelium. Dette greske verbet og det beslektede substantivet agạpe (kjærlighet) blir brukt 44 ganger i hans evangelium – flere ganger enn i de tre andre evangeliene til sammen. I Bibelen sikter ordene agapạo og agạpe ofte til uselvisk kjærlighet som er styrt av eller basert på prinsipper. Det framgår av den måten ordet er brukt på i dette verset, ettersom det sies at Gud elsker verden, det vil si den menneskeverdenen som trenger å bli løskjøpt fra synd. (Joh 1:29) Substantivet er brukt i 1Jo 4:8, der Johannes sier: «Gud er kjærlighet.» Kjærlighet (agạpe) blir nevnt først av trekkene ved «åndens frukt» (Ga 5:22), og kjærligheten blir inngående beskrevet i 1Kt 13:4–7. Den måten ordet brukes på i Bibelen, viser at kjærlighet ikke bare er en følelsesmessig reaksjon på det en annen sier eller gjør. I mange sammenhenger omfatter denne formen for kjærlighet mye mer, og den kommer ofte til uttrykk på en hensynsfull og gjennomtenkt måte. (Mt 5:44; Ef 5:25) Den kjærligheten som de kristne bør utvikle, innbefatter derfor en moralfølelse som tar hensyn til plikter og prinsipper og hva som sømmer seg. Men den er ikke uten følelser, for den innbefatter ofte varm, personlig hengivenhet. (1Pe 1:22) Det framgår av den måten ordet er brukt på i Johannes’ evangelium. Da Johannes skrev at «Faren elsker Sønnen» (Joh 3:35), brukte han en form av ordet agapạo, men da han skrev ned det Jesus sa om det samme forholdet, brukte han en form av det greske verbet filẹo («å være inderlig glad i; å nære hengivenhet for»). – Joh 5:20.

verden: Det greske ordet kọsmos er nært knyttet til menneskeheten. Slik er det i verdslig gresk litteratur, og slik er det spesielt i Bibelen. (Se studienote til Joh 1:10.) I denne sammenhengen sikter kọsmos til hele den verden av mennesker som kan gjenløses, den som i Joh 1:29 blir omtalt som skyldig i «synd», det vil si den synd som menneskene har arvet fra Adam.

enbårne Sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus. (Joh 1:14; 3:18; 1Jo 4:9; se studienote til Joh 1:14.) Selv om andre åndeskapninger som Gud har skapt, også blir kalt sønner, er det bare Jesus som blir omtalt som den «enbårne Sønn». (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7) Jesus, den førstefødte Sønnen, er den eneste som er blitt skapt direkte av Gud, og han skiller seg derfor ut fra alle andre av Guds sønner. De ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. Det greske ordet monogenẹs brukes på lignende måte når Paulus sier at Isak var Abrahams «eneste [bokst.: «enbårne»] sønn». (He 11:17, fotn.) Selv om Abraham også hadde fått sønnen Ismael med Hagar og fikk flere sønner med Ketura (1Mo 16:15; 25:1, 2; 1Kr 1:28, 32), var Isak ‘enbåren’ i en spesiell betydning. Han var den eneste sønnen Abraham fikk ved et løfte fra Gud, og den eneste sønnen han fikk med Sara. – 1Mo 17:16–19.

som viser tro på ham: Det greske verbet pisteuo (beslektet med substantivet pịstis, som vanligvis gjengis med «tro») har den grunnleggende betydningen «å tro», men kan ha forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen og grammatiske konstruksjoner. Det ligger ofte noe mer i dette ordet enn bare å tro eller erkjenne at noen eksisterer. (Jak 2:19) Det innbefatter tanken om tro og tillit som fører til lydige handlinger. I Joh 3:16 blir det greske verbet pisteuo brukt sammen med preposisjonen eis. En bibelkommentator sier om denne greske konstruksjonen: «Troen oppfattes som en aktivitet, som noe mennesker gjør.» (An Introductory Grammar of New Testament Greek, Paul L. Kaufman, 1982, s. 46) Jesus sikter åpenbart til et liv som er preget av tro, ikke bare til en enkelt troshandling. I Joh 3:36 blir det lignende uttrykket «den som viser tro på Sønnen» stilt opp som en motsetning til «den som er ulydig mot Sønnen». I den sammenhengen omfatter derfor det «å vise tro» tanken om å la sterk tro komme til uttrykk ved at man er lydig.

dømme: Eller: «fordømme». Jehova sendte ikke sin Sønn for å felle en ugunstig dom over verden, det vil si menneskeverdenen, men på grunn av sin kjærlighet sendte han Jesus for å frelse dem som viser tro. – Joh 3:16; 2Pe 3:9.

dømme: Eller: «fordømme». Jehova sendte ikke sin Sønn for å felle en ugunstig dom over verden, det vil si menneskeverdenen, men på grunn av sin kjærlighet sendte han Jesus for å frelse dem som viser tro. – Joh 3:16; 2Pe 3:9.

dømt: Eller: «fordømt». – Se studienote til Joh 3:17.

verden: Det greske ordet kọsmos sikter her til menneskeverdenen. I denne sammenhengen ser det ut til at uttrykket komme til verden i første rekke sikter til det at Jesus gikk ut blant menneskene etter at han var blitt døpt, og ikke til det at han ble født som menneske. Etter dåpen utførte han sitt tjenesteoppdrag som lysbærer for menneskeverdenen. – Jevnfør Joh 3:17, 19; 6:14; 9:39; 10:36; 11:27; 12:46; 1Jo 4:9.

Lyset: Den første forekomsten av ordet «lys» i dette verset forteller at Jesus personifiserte lyset i sitt liv og sin lære, og at han reflekterte den innsikt og opplysning som kommer fra Jehova Gud. Jesus blir symbolsk omtalt som «lyset» også i Joh 1:7–9. – Se studienote til Joh 1:9 om uttrykket kommet til verden.

han ... døpte: Dette innebærer etter alt å dømme at dåpen foregikk under Jesu ledelse, siden Joh 4:2 sier at det «ikke [var] Jesus selv som døpte, men disiplene hans».

døpte: Eller: «neddukket». Det greske ordet baptịzo betyr «å dyppe; å neddukke». Bibelen viser at dåp innebærer fullstendig neddukking. Denne beretningen sier at Johannes døpte på dette stedet «fordi det var mye vann der». (Se studienoten til Ainon i dette verset.) I forbindelse med at Filip døpte den etiopiske hoffmannen, står det at «både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet». (Apg 8:38) Det samme greske ordet er brukt i Septuaginta i 2Kg 5:14, der det står at Naaman «dukket seg sju ganger i Jordan».

Ainon: Et sted der det var mye vann. Ainon lå i nærheten av Salim, som tydeligvis var et mer kjent sted. Man vet ikke nøyaktig hvor disse stedene lå, men Evsebios antyder at de lå et sted i Jordandalen cirka åtte romerske mil (12 km) sør for Skytopolis (Bet-Sjean). Noen mener at Tell Ridgha (Tel Shalem) i dette området kan være identisk med Salim. Det finnes flere vannkilder i nærheten, noe som kan stemme med Evsebios’ beskrivelse av Ainon. I Bibelen er disse to stedene, Ainon og Salim, bare omtalt her.

Betania på den andre siden av Jordan: Det vil si øst for Jordan. Dette Betania, som er nevnt bare én gang i De kristne greske skrifter, er ikke det Betania som lå i nærheten av Jerusalem. (Mt 21:17; Mr 11:1; Lu 19:29; Joh 11:1) Beliggenheten til dette Betania øst for Jordan er ukjent. Noen, som støtter den tradisjonelle oppfatningen av hvor Jesu dåp fant sted, mener at byen lå øst for Jordan overfor Jeriko. Men beretningen i Joh 1:29, 35, 43; 2:1 ser ut til å angi et sted nærmere Kana i Galilea, ikke et sted i nærheten av Jeriko. Det virker altså mest sannsynlig at byen lå et sted noe sør for Galilea-sjøen, men den nøyaktige beliggenheten kan ikke fastslås med sikkerhet. – Se Tillegg B10.

på den andre siden av Jordan: De stedene som er nevnt i Joh 3:23, Ainon og Salim, lå på vestsiden av Jordan-elven, mens Johannes døpte Jesus i «Betania på den andre siden av Jordan», det vil si på østsiden. – Se studienote til Joh 1:28 og Tillegg B10.

brudgommens venn: I bibelsk tid fungerte en nær venn av brudgommen som hans juridiske representant, og han hadde en viktig rolle i forbindelse med det ekteskapet som skulle inngås. Han ble betraktet som den som førte bruden og brudgommen sammen. På bryllupsdagen gikk bryllupsfølget enten til brudgommens eget hus eller til huset til brudgommens far, der bryllupsfesten ble holdt. Under festen ville brudgommens venn føle glede over å høre brudgommens stemme når brudgommen snakket med sin brud, for da ville vennen føle at han hadde utført sin oppgave på en vellykket måte. Døperen Johannes sammenlignet seg selv med «brudgommens venn». I dette tilfellet var Jesus brudgommen, og disiplene utgjorde som gruppe hans symbolske brud. Døperen Johannes, som banet vei for Messias, førte de første medlemmene av «bruden» til Jesus Kristus. (Joh 1:29, 35; 2Kt 11:2; Ef 5:22–27; Åp 21:2, 9) «Brudgommens venn» hadde fullført sin oppgave når han hadde ført partene sammen, og da var han ikke lenger en nøkkelperson. I tråd med dette sa Johannes om seg selv i forhold til Jesus: «Han skal fortsette å vokse, men jeg skal fortsette å avta.» – Joh 3:30.

Den som kommer ovenfra: Det ser ut til at det som står i Joh 3:31–36, er noe evangelieskribenten, apostelen Johannes, selv sier, og ikke en fortsettelse av det døperen Johannes sa, og heller ikke et direkte sitat av noe Jesus sa. Sammenhengen tyder på at Jesu ord til Nikodemus slutter i Joh 3:21, og at det som står derfra og fram til Joh 3:25, er apostelen Johannes’ beretning om det som skjedde. Fra og med Joh 3:26 er det gjengitt en samtale mellom døperen Johannes og disiplene hans, og hans ord til dem slutter i Joh 3:30. Selv om ordene i Joh 3:31–36 ikke blir presentert som noe Jesus sa, uttrykker de utvilsomt sannheter som Jesus hadde lært apostelen Johannes.

har bekreftet: Bokstavelig: «har satt sitt segl på». Det greske ordet for «å besegle; å sette segl på» brukes her i overført betydning og overbringer tanken om at en uttalelse er sann, akkurat som et segl bekrefter at et dokument er ekte. En som godtar Messias’ vitneutsagn, viser at han er overbevist om at Gud taler sant – i dette tilfellet med hensyn til profetiske uttalelser om Messias. – Jevnfør Ro 3:4.

som viser tro på ham: Det greske verbet pisteuo (beslektet med substantivet pịstis, som vanligvis gjengis med «tro») har den grunnleggende betydningen «å tro», men kan ha forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen og grammatiske konstruksjoner. Det ligger ofte noe mer i dette ordet enn bare å tro eller erkjenne at noen eksisterer. (Jak 2:19) Det innbefatter tanken om tro og tillit som fører til lydige handlinger. I Joh 3:16 blir det greske verbet pisteuo brukt sammen med preposisjonen eis. En bibelkommentator sier om denne greske konstruksjonen: «Troen oppfattes som en aktivitet, som noe mennesker gjør.» (An Introductory Grammar of New Testament Greek, Paul L. Kaufman, 1982, s. 46) Jesus sikter åpenbart til et liv som er preget av tro, ikke bare til en enkelt troshandling. I Joh 3:36 blir det lignende uttrykket «den som viser tro på Sønnen» stilt opp som en motsetning til «den som er ulydig mot Sønnen». I den sammenhengen omfatter derfor det «å vise tro» tanken om å la sterk tro komme til uttrykk ved at man er lydig.

viser tro ... er ulydig: Se studienote til Joh 3:16.

Multimedia