1. Tessaloniker 5:1–28

5  Men når det gjelder tidene og tidsperiodene, brødre, så trenger dere ikke at det blir skrevet noe til dere.  For dere vet meget godt at Jehovas dag+ kommer akkurat som en tyv om natten.+  Når de sier: «Fred og sikkerhet!», da skal en plutselig tilintetgjørelse komme over dem på et øyeblikk,+ som fødselsveer over en gravid kvinne, og de skal slett ikke slippe unna.  Men dere, brødre, er ikke i mørke, så dagen skulle overraske dere, slik den ville overraske tyver,  for dere er alle lysets sønner og dagens sønner.+ Vi tilhører verken natten eller mørket.+  La oss da ikke fortsette å sove, som de andre,+ men la oss holde oss våkne+ og være fornuftige.+  For de som sover, sover om natten, og de som drikker seg fulle, gjør det om natten.+  Men vi hører dagen til, så la oss være fornuftige og ta på oss troen og kjærligheten som brystplate og håpet om frelse som hjelm.+  For Gud har ikke utvalgt oss for at vi skal rammes av hans vrede, men for at vi skal oppnå frelse+ ved vår Herre Jesus Kristus. 10  Han døde for oss+ for at vi skal leve sammen med ham, enten vi holder oss våkne eller sover.+ 11  Fortsett derfor å oppmuntre og oppbygge hverandre,+ slik dere også gjør. 12  Vi ber dere, brødre, om å vise respekt for dem som arbeider hardt blant dere, som tar ledelsen blant dere i Herren, og som veileder dere. 13  Dere skal vise dem kjærlighet og stor omtanke på grunn av det arbeidet de gjør.+ Lev i fred med hverandre.+ 14  På den annen side oppfordrer vi dere, brødre, til å rettlede de uordentlige,+ snakke trøstende til de nedtrykte,+ støtte de svake og være tålmodige med alle.+ 15  Pass på at ingen gjengjelder ondt med ondt,+ men jag alltid etter å gjøre det som er godt, både mot hverandre og mot alle andre.+ 16  Gled dere alltid.+ 17  Be stadig.+ 18  Takk Gud for alt.+ Dette vil Gud at dere som er forent med Kristus Jesus, skal gjøre. 19  Slokk ikke åndens ild.+ 20  Forakt ikke profetier.+ 21  Forsikre dere om alle ting,+ og hold fast ved det som er godt. 22  Hold dere borte fra alt som er ondt.+ 23  Måtte fredens Gud fullt ut gjøre dere hellige. Og måtte deres ånd og sjel og kropp bli bevart uklanderlig og uskadd på alle måter under vår Herre Jesu Kristi nærvær.+ 24  Han som kaller dere, er trofast, og han skal gjøre dette. 25  Brødre, fortsett å be for oss.+ 26  Hils alle brødrene med et hellig kyss. 27  I Herrens navn pålegger jeg dere å la dette brevet bli lest for alle brødrene.+ 28  Måtte vår Herre Jesu Kristi ufortjente godhet være med dere.

Fotnoter

Studienoter

tider eller tidsperioder: Her brukes to forskjellige greske ord om begrepet tid. Flertallsformen av det greske ordet khrọnos, som er gjengitt med tider, kan sikte til en tidsperiode av hvilken som helst varighet, lang eller kort. Det greske ordet kairọs (noen ganger gjengitt med forskjellige bøyningsformer av «fastsatt tid»; flertallsformen er her gjengitt med tidsperioder) blir ofte brukt om framtidige tidsperioder i Guds ordning eller tidsskjema, spesielt i forbindelse med Kristi nærvær og hans rike. – Apg 3:19; 1Te 5:1; se studienoter til Mr 1:15; Lu 21:24.

tidene og tidsperiodene: Se studienote til Apg 1:7.

Jehovas: I dette sitatet fra Joe 2:31 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

Jehovas dag: Bibelen bruker uttrykket «Jehovas dag» om spesielle tidsperioder da Jehova Gud har fullbyrdet dom over fiendene sine og herliggjort sitt store navn. Uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. (Man finner eksempler på dette i Jes 13:6; Ese 7:19; Joe 1:15; Am 5:18; Ob 15; Sef 1:14; Sak 14:1; Mal 4:5.) Profeten Joel omtaler «Jehovas store og ærefryktinngytende dag». (Joe 2:31) Peter siterte dette skriftstedet på pinsedagen i år 33, som det framgår av Apg 2:20. (Se studienote til Apg 2:20.) I den første oppfyllelsen av Joels profeti kom Jehovas dag over Jerusalem i år 70. Her i 1Te 5:2 sikter Paulus til en framtidig Jehovas dag som tilsvarer den ‘store trengsel’ som Jesus forutsa i Mt 24:21. – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; 1Te 5:2.

som en tyv om natten: Tyver slår som regel til om natten, raskt og uventet. (Job 24:14; Jer 49:9; Mt 24:43) På lignende måte vil Jehovas dag komme plutselig og overraskende på folk. (2Pe 3:10; Åp 16:15) Trofaste kristne er lydige mot veiledningen om å holde seg våkne og vente på den dagen. (Lu 12:39; Åp 3:3) Selv om også de kanskje blir overrasket over hvor plutselig den begynner (Mt 24:42–44; Lu 12:40), er de forberedte og klare. – 1Te 5:4.

store lidelser: Det greske ordet betyr bokstavelig «fødselsveer» og sikter til den intense smerten som følger med det å føde barn. Her brukes ordet i generell betydning om lidelse, fortvilelse og smerte, men det antyder muligens også at de forutsagte vanskelighetene og lidelsene i likhet med fødselsveer kommer til å øke i hyppighet, intensitet og varighet i tiden før den store trengselen som er nevnt i Mt 24:21.

skal en plutselig tilintetgjørelse komme over dem på et øyeblikk: Det Paulus sier her, tyder på at det vil gå kort eller ingen tid mellom kunngjøringen av «fred og sikkerhet» og den tilintetgjørelsen som skal ramme dem som kommer med kunngjøringen. Tilintetgjørelsen vil komme plutselig, og de vil ikke kunne unngå den. På gresk inneholder uttrykket to ord (gjengitt med «plutselig» og «komme … på et øyeblikk») som understreker hvor brått og uventet tilintetgjørelsen vil komme. En lignende ordkombinasjon er brukt i Lu 21:34 om Jehovas dag.

som fødselsveer over en gravid kvinne: Fødselsveer kommer plutselig. Man kan ikke vite på forhånd nøyaktig hvilken dag og time de begynner. Ved hjelp av dette språkbildet understreker Paulus at tilintetgjørelsen vil komme plutselig, og at man ikke vil kunne unngå den. Når fødselsveene begynner, vet en kvinne at det er starten på en prosess som er umulig å stanse. – Jevnfør studienote til Mt 24:8.

de skal slett ikke slippe unna: Paulus bruker her to nektelser (bokst.: «ikke ikke slippe unna») for å understreke at det vil være umulig for de onde å slippe unna den ‘plutselige tilintetgjørelsen’ som skal komme over dem «på et øyeblikk».

overraske dere, slik den ville overraske tyver: Noen bibeloversettelser formidler denne tanken: «overraske dere som en tyv ville gjort». Den gjengivelsen er basert på flere gamle greske håndskrifter som bruker entallsformen «tyv» som subjekt i setningen. Men det er også god støtte i håndskriftmaterialet for å ha «tyver» som objekt i setningen. Denne gjengivelsen passer med sammenhengen, der Paulus sier at «dere, brødre, er ikke i mørke», men «er alle lysets sønner og dagens sønner». (1Te 5:5) Uansett er hovedtanken at de kristne ikke bør bli overrasket når Jehovas dag kommer.

slik den ville overraske tyver: Eller: «slik dagslyset ville overraske tyver». I 1Te 5:2 sammenligner Paulus Jehovas dag med en tyv som kommer plutselig, uten forvarsel. Men her ser det ut til at Paulus bytter illustrasjon ved å sammenligne Jehovas dag med dagslyset. Når det blir lyst om morgenen, avsløres det hva tyver driver med, for de stjeler gjerne om natten, for eksempel ved å bryte seg inn i et hus. (Job 24:14; Joh 3:20) Dagslyset kan «overraske» tyver som går så opp i å stjele at morgenen kommer uventet på dem. Til forskjell fra tyver skal de sanne kristne være «lysets sønner», som ‘verken tilhører natten eller mørket’. (1Te 5:5) De sammenligningene Paulus bruker, både den i vers 2 og her i vers 4, understreker at de kristne må holde seg åndelig våkne.

fortsette å sove: I Bibelen blir det greske ordet som her er oversatt med «fortsette å sove», ofte brukt om bokstavelig søvn. (Mt 8:24; Mr 4:38; 1Te 5:7) Men det kan også brukes i overført betydning om en som er apatisk eller likegyldig, og som ikke er oppmerksom. En som sover, får ikke med seg hva som foregår rundt ham, og han merker ikke at tiden går. En som sover i åndelig forstand, går også glipp av ting. Han oppfatter ikke at viktige begivenheter er knyttet til Jehovas hensikt og er et tegn på at hans dag nærmer seg. Paulus advarer her de kristne mot å fortsette å sove, «som de andre». De innbiller seg at det er lenge til dagen for Guds dom kommer. – 2Pe 3:10–12.

være fornuftige: Bokstavelig: «være edrue». Det greske ordet som er brukt her, forekommer også i 1Te 5:8; 2Ti 4:5; 1Pe 1:13; 4:7 («vær alltid våkne»); 5:8.

hvordan dere arbeider og strever i tro og kjærlighet og holder ut fordi dere håper: Paulus knytter tro, kjærlighet og håp til den virksomheten de kristne i Tessalonika utførte. De ordene som her er oversatt med «tro», «kjærlighet» og «håper», er substantiver på gresk. Denne passasjen kunne også ha vært gjengitt med «hvordan dere arbeider på grunn av tro, hvordan dere strever på grunn av kjærlighet, og hvordan dere holder ut på grunn av håp». Disse egenskapene motiverte de kristne i Tessalonika til å fortsette å stå på i tjenesten for Gud. Bibelen setter ofte iver i tjenesten for Gud i forbindelse med tro, kjærlighet og håp.​ – 1Kt 13:13; Ga 5:5, 6; Kol 1:4, 5; 1Te 5:8; He 6:10–12; 10:22–24; 1Pe 1:21, 22.

frelsens hjelm: Den hjelmen som en romersk soldat brukte, beskyttet hodet, ansiktet og nakken. Paulus bruker hjelmen som et bilde på en kristens håp om å bli frelst av Gud. (1Te 5:8) Akkurat som en hjelm beskytter hodet, beskytter en kristens håp sinnet, eller tenkeevnen. På en utspekulert måte prøver Satan å forgifte sinnet til en kristen med egoisme, hat og illojalitet. Men når en kristen fokuserer på håpet – når han i billedlig forstand har på seg håpet som en hjelm – stenger han ute alt som kan påvirke tankegangen hans negativt. (Mr 7:20–22; 2Kt 4:4; Åp 12:9) Satan kan også stå bak direkte forfølgelse, men håpet om frelse hjelper en kristen til å bevare gleden selv i vanskelige situasjoner. (Jes 12:2; Mt 5:11, 12) I De hebraiske skrifter står det om Jehova at han har på seg frelse, eller seier, som en billedlig hjelm. (Jes 59:17; fotn.) Jehova har alltid i tankene at han skal frelse sitt folk og seire. – Jer 29:11.

troen og kjærligheten som brystplate: I dette verset bruker Paulus to deler av en rustning for å illustrere tre viktige kristne egenskaper – tro, kjærlighet og håp. (Se studienoten til håpet om frelse som hjelm i dette verset og studienote til 1Te 1:3.) På samme måte som en brystplate beskytter en soldats hjerte, beskytter tro og kjærlighet en kristens symbolske hjerte. For å understreke hvor viktige slike egenskaper er i en kristens liv, sammenligner Paulus dem med det utstyret en soldat har på seg når han er i livsfare på slagmarken. I Ef 6:14 bruker Paulus brystplaten som et bilde på egenskapen rettferdighet.

håpet om frelse som hjelm: På samme måte som en hjelm beskytter en soldats hode, beskytter håpet om frelse en kristens sinn. Paulus nevner denne symbolske hjelmen og «troen og kjærligheten som brystplate» i en drøftelse av hvor viktig det er å holde seg åndelig våken. (1Te 5:6, 7) En kristen som har denne hjelmen på hodet, holder «blikket fast rettet mot den lønnen» han skal få, slik Moses gjorde. (He 11:26) Hvis han holder sitt håp om frelse sterkt, vil han holde seg åndelig våken. – Se studienote til Ef 6:17.

er ikke død – hun sover: I Bibelen blir døden ofte sammenlignet med søvn. (Sl 13:3; Joh 11:11–14; Apg 7:60; 1Kt 7:39; 15:51; 1Te 4:13) Jesus skulle gi denne jenta livet tilbake, så det kan være at han sa dette for å vise at det er mulig for mennesker å bli vekket opp fra døden akkurat som de kan vekkes fra en dyp søvn. Jesu makt til å gi jenta livet tilbake kom fra hans Far, «som gjør de døde levende og omtaler det som ikke er, som om det var». – Ro 4:17.

sover: Eller: «sover i døden». Det greske ordet som er oversatt med «sover», brukes om det å være død. (Mt 9:24; Mr 5:39 og studienote; Lu 8:52) Når Paulus her i 1Te 5:10 snakker om at de kristne er våkne eller sover, mener han tydeligvis at de lever eller er døde.

oppmuntre: Eller: «formane». Det greske ordet parakalẹo betyr bokstavelig «å kalle til ens side». Det har vid betydning og kan formidle tanken om «å oppmuntre» (Apg 11:23; 14:22; 15:32; 1Te 5:11; He 10:25), «å trøste» (2Kt 1:4; 2:7; 7:6; 2Te 2:17) og i noen sammenhenger «å oppfordre; å formane; å be inntrengende». (Apg 2:40; Ro 15:30; 1Kt 1:10; Flp 4:2; 1Te 5:14; 2Ti 4:2; Tit 1:9, fotn.) Den nære forbindelsen mellom det å formane, trøste og oppmuntre viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

oppmuntre: Eller: «trøste», slik det samme greske ordet er gjengitt i 1Te 4:18. – Se studienote til Ro 12:8.

tar ledelsen: Eller: «presiderer; fører an». Det greske ordet proịstemi betyr bokstavelig «å stå foran» og kan overbringe tanken om å lede, veilede, styre, vise interesse for og bry seg om andre.

veileder: Eller: «formaner». Det greske ordet som er brukt her (nouthetẹo), er et sammensatt ord som består av ordet for «sinn» (nous) og ordet for «å legge» (tịthemi). Det kan bokstavelig gjengis med «å legge sinn i». I noen sammenhenger brukes det i betydningen «å rettlede; å advare», for eksempel i 1Te 5:14.

vise dem … stor omtanke: Eller: «vise dem … stor respekt». Dette uttrykket understreker at de kristne bør ha varme følelser for og verdsette dem som «arbeider hardt» blant dem. (1Te 5:12) Det sterke greske ordet som er oversatt med «stor», er sammensatt av greske ord som betyr «mer enn», «veldig mye» og «i overflod».

veileder: Eller: «formaner». Det greske ordet som er brukt her (nouthetẹo), er et sammensatt ord som består av ordet for «sinn» (nous) og ordet for «å legge» (tịthemi). Det kan bokstavelig gjengis med «å legge sinn i». I noen sammenhenger brukes det i betydningen «å rettlede; å advare», for eksempel i 1Te 5:14.

oppmuntrer og trøster: De greske ordene parạklesis (oversatt med «oppmuntrer») og paramythịa (oversatt med «trøster») overbringer begge tanken om «oppmuntring», men ordet paramythịa betegner en enda større grad av ømhet og trøst. Det beslektede verbet paramythẹomai er brukt i Joh 11:19, 31 om de jødene som dro for å trøste Maria og Marta etter at deres bror, Lasarus, hadde dødd. – Se også 1Te 5:14, der verbet er oversatt med «snakke trøstende».

tålmodighet: Eller: «langmodighet». Det greske ordet betyr bokstavelig «det å være lang av ånd (sinn)» (Kingdom Interlinear) og betegner ro, utholdenhet, overbærenhet og det å være sen til å bli sint. Jehova Gud er vårt største eksempel når det gjelder tålmodighet. (Ro 2:4; 9:22; 1Ti 1:16; 1Pe 3:20; 2Pe 3:9, 15) Paulus nevner tålmodighet som en viktig side ved kristen kjærlighet. – 1Kt 13:4; se Tillegg A2.

rettlede: Eller: «advare; formane». – Se studienote til 1Te 5:12.

de uordentlige: Det greske ordet for «uordentlige» ble ofte brukt om soldater som ikke holdt rekken, eller som var udisiplinerte. Historieskriveren Josefus i det første århundre brukte ordet om soldater som «rykket fram i uorden». I dagligtalen kunne det greske ordet brukes om en lat og arbeidssky person, men det ble oftere brukt om en som ikke ville rette seg etter aksepterte normer. Her bruker Paulus ordet i vid betydning om noen i den kristne menighet som var rebelske og ulydige, og som i alvorlig grad vek av fra kristne normer. – 1Te 4:11; 2Te 3:6.

snakke trøstende: Det greske verbet for «snakke trøstende» (paramythẹomai) er også brukt i Joh 11:19, 31 om de jødene som dro for å trøste Maria og Marta etter at deres bror, Lasarus, hadde dødd. Ordet betegner ømhet og trøst som stikker dypt. – Se studienote til 1Kt 14:3, der det beslektede substantivet er oversatt med «trøster».

de nedtrykte: Eller: «de motløse». Det greske ordet som er brukt her (oligọpsykhos), kan bokstavelig gjengis med «de med liten sjel». Greske skribenter i gammel tid brukte et ord med motsatt betydning, «de med stor sjel», om personer som var selvstendige og fulle av selvtillit. Det ordet Paulus bruker her, ser derfor ut til å romme tanken om lav selvfølelse. I Septuaginta blir det samme greske ordet brukt som en oversettelse av hebraiske ord som er gjengitt med ‘urolig’ og «ulykkelig». (Jes 35:4; 54:6) Noen av de kristne i Tessalonika kan ha vært motløse på grunn av forfølgelse eller fordi de sørget over trosfeller som hadde dødd. (1Te 2:14; 4:13–18) Paulus oppfordrer ikke trosfellene sine til å formane eller rettlede de nedtrykte. Han sier i stedet at de bør trøste dem. – Se studienoten til snakke trøstende i dette verset.

være tålmodige med alle: De greske ordene for «tålmodighet» betegner ro og utholdenhet og det å være sen til å bli sint, egenskaper som Jehova og Jesus hele tiden viser overfor mennesker. (Ro 2:4; 9:22; 1Ti 1:16; 1Pe 3:20; 2Pe 3:9, 15; se studienote til Ga 5:22.) For å etterligne Jehova og Jesus må de kristne være tålmodige. (1Kt 11:1; Ef 5:1) Det greske verbet for «å være tålmodig» brukes to ganger i Jesu illustrasjon om to slaver, som begge bønnfalt: «Vær tålmodig med meg.» (Mt 18:26, 29) Den ‘onde slaven’ som ikke ville tilgi, nektet å være tålmodig og barmhjertig, til forskjell fra herren, som Jesus bruker som et bilde på sin himmelske Far. (Mt 18:30–35) Jesu illustrasjon og bruken av det samme verbet i 2Pe 3:9 indikerer at det å være tålmodig med andre innbefatter å tilgi og å vise barmhjertighet.

Be stadig: Paulus mente ikke at de kristne i Tessalonika skulle be hvert eneste minutt i løpet av dagen. Men han oppfordret dem til å be ofte. De skulle alltid vende seg til Gud for å få veiledning og hele tiden være bevisste på at de var avhengige av ham på alle livets områder. (Ord 3:6) Paulus ga lignende oppfordringer i flere av de andre brevene sine. – Ro 12:12; Ef 6:18; Flp 4:6; Kol 4:2.

Vær glødende i ånden: Det greske ordet som er oversatt med «glødende», betyr bokstavelig «å koke». Noen mener at dette greske uttrykket ganske enkelt er et idiom for stor iver og begeistring, men her brukes det i overført betydning om det å koke over av eller å utstråle glød og begeistring på grunn av Guds ånd (gresk: pneuma), hans virksomme kraft. Guds ånd kan virke som en drivkraft og få en person til å gjøre det som er i harmoni med Jehovas vilje. (Se studienote til Mr 1:12.) Det å være «glødende» i Guds hellige ånd påvirker også den drivkraften som kommer fra en persons symbolske hjerte, og det får ham til å gløde for det som er rett. – Les mer om noen prinsipper for bibeloversetting som har spilt en rolle for gjengivelsen av dette greske uttrykket, i Tillegg A1.

glødende på grunn av ånden: Bokstavelig: «kokende til ånden». Det greske ordet som er oversatt med «glødende», betyr bokstavelig «å koke», men brukes her i overført betydning om det å koke over av eller å utstråle glød og begeistring. I dette uttrykket sikter det greske ordet for «ånd» (pneuma) tydeligvis til Guds hellige ånd, som kan virke som en drivkraft og få en person til å gjøre det som er i harmoni med Jehovas vilje. (Se studienote til Mr 1:12.) Men ordet «ånd» kan også sikte til den drivkraften som kommer fra et menneskes symbolske hjerte, og som får det til å si og gjøre ting på en bestemt måte. Det er derfor mulig at dette verset rommer begge tankene, nemlig at Apollos var glødende for det som var rett, og at han var ledet av Guds ånd. Men noen mener at uttrykket i denne sammenhengen ganske enkelt er et idiom for stor iver og begeistring. Det kan i så fall forklare hvordan Apollos kunne være «glødende på grunn av ånden» enda han ikke kjente til dåp i Jesu navn. Uansett trengte Apollos’ ånd å bli ledet av Guds ånd, slik at han kunne vise begeistring for det som var rett, og være villig til å godta en lære som var mer nøyaktig. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

Slokk ikke åndens ild: Uttrykket ‘slokke ilden’ er en oversettelse av et gresk verb som bokstavelig betyr «slokke». I Mr 9:48 og He 11:34 brukes verbet i forbindelse med symbolsk og bokstavelig ild. Her bruker Paulus det i overført betydning om Guds ånd, eller virksomme kraft. Denne ånden kan være som en ild i de kristne og gjøre dem «glødende i ånden». Den får dem til å snakke og oppføre seg på en måte som er i harmoni med Jehovas vilje. (Se Ro 12:11 og studienote; se studienote til Apg 18:25.) Hvis en kristen tenker og handler ut fra fysiske lyster, avviser han Guds hellige ånd og slokker i virkeligheten denne ånden i hjertet sitt. – Ga 5:17; 1Te 4:8.

profetier: Det vil si budskaper fra Gud. (Se Ordforklaringer: «Profeti».) Å ‘forakte’ budskaper som er inspirert av Gud, betyr å se på dem som verdiløse, å ikke høre på dem og å avvise dem hånlig.

undersøke og bli overbevist om: Dette uttrykket er en gjengivelse av det greske ordet dokimạzo, som overbringer tanken om «å bevise ved å foreta en test», ofte med positivt resultat. I enkelte sammenhenger er ordet oversatt med «godkjenne». (1Kt 11:28) Noen bibeloversettelser gjengir det med «bekrefte; forstå; dømme om». Paulus oppmuntret altså verken til blind tro eller til skepsis. Nei, han oppmuntret de kristne til å teste Guds normer på en positiv måte for å forstå dem, anvende dem og erfare nytten av dem. På en slik måte blir en kristen overbevist om at det er ‘godt og fullkomment’ å gjøre ‘Guds vilje’.

Forsikre dere om: Det greske ordet som Paulus bruker her, kan også oversettes med «etterprøv; test». Dette greske ordet sikter til det å undersøke noe nøye og granske det for å se om det er ekte. Ordet ble brukt i forbindelse med det å teste edle metaller. Paulus bruker det samme greske ordet i Ro 12:2 (se studienote), der det er gjengitt med «undersøke og bli overbevist om».

Forsikre dere om alle ting: Denne uttalelsen viser at de kristne må forsikre seg om at «alle ting» de tror på, er i samsvar med Guds vilje. (Jevnfør Apg 17:11.) I sammenhengen her sier Paulus konkret i vers 20: «Forakt ikke profetier.» Det tyder på at de kristne i Tessalonika måtte ‘forsikre seg om’ at de profetiene de trodde på, virkelig var fra Gud. I det første århundre hadde noen av Kristi disipler «den gave å kunne profetere». (Ro 12:6; 1Kt 14:1–3) Men Jesus hadde forutsagt at det også skulle stå fram falske profeter. (Mt 24:11, 24; Mr 13:22) De kristne skulle tenke over hva slags person det var som kom med profetien (Mt 7:16–20), og undersøke om innholdet stemte med de inspirerte skrifter. Da Paulus skrev til tessalonikerne (omkring år 50), var Matteusevangeliet sannsynligvis den eneste boken i De kristne greske skrifter som allerede var skrevet. For å finne ut om en profeti eller en lære virkelig kom fra Gud, måtte de derfor studere De hebraiske skrifter nøye.

overgi et slikt menneske til Satan for at den syndige påvirkningen skal bli fjernet: Bokstavelig: «overgi en slik til Satan til kjødets tilintetgjørelse». Dette var en befaling om å ekskludere en mann fra menigheten. (1Kt 5:13; 1Ti 1:20) Mannen kom deretter til å bli en del av den verden som Satan er gud og hersker over. (1Jo 5:19) Dette ble gjort for at den syndige påvirkningen skulle bli fjernet, det vil si for at denne mannen ikke lenger skulle være et nedbrytende element i menigheten. Som et resultat ble den positive ånden, eller den framherskende innstillingen, i menigheten bevart. – 2Ti 4:22.

med den ånd dere legger for dagen: Bokstavelig: «med deres ånd». Ordet «ånd» sikter i denne sammenhengen til den indre drivkraften eller dominerende innstillingen som får en person til å si eller gjøre ting på en bestemt måte. Bibelen snakker for eksempel om «den milde og rolige ånd». (1Pe 3:4) I 2Ti 1:7 nevner Paulus «en ånd som gir kraft, kjærlighet og et sunt sinn», som kontrast til «en ånd som gjør oss feige». Han avslutter brevet til Timoteus med å si: «Måtte Herren være med den ånd du legger for dagen.» (2Ti 4:22) Akkurat som en enkeltperson kan ha en bestemt ånd, kan en gruppe mennesker også ha det. Her i de avsluttende ordene til galaterne, og også i brevet til filipperne, bruker Paulus flertallspronomenet «dere» for å uttrykke sitt ønske om at alle i disse menighetene må ha en ånd som er i harmoni med Guds vilje og Kristi eksempel. – Flp 4:23.

nærvær: Dette er den første av seks ganger der Paulus nevner Kristi nærvær i de to brevene til tessalonikerne. (Se Ordforklaringer: «Nærvær»; se også «Introduksjon til 1. Tessaloniker».) Paulus ser fram til Herren Jesu nærvær, og han gleder seg over tanken på at hans kjære trosfeller da vil bli belønnet. Senere i brevet ber han om at de må bli funnet «uklanderlige og hellige framfor vår Gud og Far under vår Herre Jesu nærvær med alle sine hellige». – 1Te 3:13; se studienote til 1Kt 15:23.

deres ånd og sjel og kropp: Paulus’ oppriktige bønn for sine trosfeller i Tessalonika (versene 23, 24) forteller noe om hans inderlige omtanke for hele den kristne menighet i det første århundre. I denne sammenhengen har de tre ordene etter alt å dømme disse betydningene: ånd, det vil si den holdningen som preger menigheten (se studienoter til 1Kt 5:5; Ga 6:18 og Ordforklaringer: «Ånd»); sjel, det vil si menighetens liv, eller eksistens (se Ordforklaringer: «Sjel»); kropp, det vil si hele gruppen av salvede kristne, som utgjør menigheten. (Jevnfør 1Kt 12:12, 13.) Paulus’ inderlige omtanke for menigheten kommer til uttrykk ved at han ber om at Gud må gjøre dem hellige «fullt ut», og at han må bevare dem «uskadd på alle måter».

under vår Herre Jesu Kristi nærvær: Se studienote til 1Te 2:19.

med et hellig kyss: I fire av brevene sine (her og i 1Kt 16:20; 2Kt 13:12; 1Te 5:26) oppmuntrer Paulus sine medkristne til å hilse hverandre «med et hellig kyss». Apostelen Peter brukte et lignende uttrykk: «Hils hverandre med et kjærlig kyss.» (1Pe 5:14) I bibelsk tid var et kyss et tegn på hengivenhet, respekt eller fred. Det var også vanlig å kysse når man hilste på noen eller tok farvel. (Rut 1:14; Lu 7:45) Det var vanlig med kyss mellom menn og kvinner som var i slekt (1Mo 29:11; 31:28), mellom menn som var i slekt, og mellom nære venner. (1Mo 27:26, 27; 45:15; 2Mo 18:7; 1Sa 20:41, 42; 2Sa 14:33; 19:39; se studienote til Apg 20:37.) Blant de kristne var slike tegn på hengivenhet et uttrykk for den familiefølelsen og de åndelige båndene de hadde fordi de var forent ved den sanne tilbedelse. Det var ikke noe formalistisk eller rituelt ved dette, og det hadde heller ingen romantiske eller erotiske undertoner. – Joh 13:34, 35.

med et hellig kyss: Se studienote til Ro 16:16.

Herrens: I en slik sammenheng som dette kan ‘Herren’ sikte enten til Jehova Gud eller til Jesus Kristus. Når et uttrykk ikke har en tydelig kobling til De hebraiske skrifter, og når sammenhengen ikke gir støtte for å gjeninnføre Guds navn, har oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen valgt å beholde gjengivelsen «Herre». Det har de gjort for å holde seg innenfor grensene for oversetting. (Se Tillegg C1.) Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk og andre språk bruker riktignok Guds navn her, men i denne sammenhengen kan det godt være at ‘Herren’ sikter til Herren Jesus Kristus. – 1Te 5:28.

være med dere: Enkelte håndskrifter tilføyer «Amen» til slutt i dette brevet. Noen av Paulus’ brev avsluttes med «Amen» (Ro 16:27; Ga 6:18), men det er ikke solid støtte i håndskriftmaterialet for å legge det til her.

Multimedia

Brystplate
Brystplate

I det første århundre bar romerske soldater forskjellige typer brystplater for å beskytte brystet og ryggen. Høyere offiserer bar en kyrass (1), som besto av en bryst- og en ryggplate av metall som var formet etter kroppen. Brystplaten var festet til ryggplaten med hengsler på den ene siden og spenner eller remmer på den andre. Mange soldater bar en brystplate som var laget av skjell av en jern- eller kobberlegering (2). Skjellene var festet på et underlag av lær eller lin. Andre bar en ringbrynje (3). Den besto av tusenvis av små jernringer som var ordnet i rekker og var lenket inn i hverandre, og disse ringene var festet til en skjorte av lær. Ringbrynjen ga god beskyttelse og veide mindre enn de andre brystplatene. Paulus brukte brystplaten som illustrasjon på de beskyttende egenskapene rettferdighet, tro og kjærlighet. – Ef 6:14; 1Te 5:8.

Romerske hjelmer
Romerske hjelmer

Bildet viser to typer av hjelmer som romerske soldater i det første århundre brukte. Slike hjelmer var laget av bronse eller jern. De var skålformede og hadde nakkebeskyttelse, og på sidene var det hektet på kinnplater. De fleste hjelmene beskyttet også pannen mot slag som ble rettet mot soldatens ansikt. Alle hjelmene var fôret, og vanligvis var de polstret, slik at soldatene kunne ha dem på seg lenge. Det ser ut til at soldatene måtte kjøpe sin egen rustning, deriblant hjelmen. Paulus brukte en hjelm som en illustrasjon på noe som gir viktig beskyttelse. Akkurat som en hjelm beskyttet soldatens hode mot livstruende slag, kan «håpet om frelse» beskytte en kristens tenkeevne og muligheter til liv i framtiden. – 1Te 5:8, 9; Tit 1:2.

Brevskriving
Brevskriving

Disse bildene viser noen av de skriveredskapene som fantes i det første århundre evt. Skribenter kan ha brukt en penn som var laget av den typen siv som vokste langs Nilen. De brukte gjerne billig svart blekk som de hadde i et blekkhus. De skrev på flere forskjellige materialer, for eksempel tretavler, potteskår, pergament og papyrus. En brevskriver kunne skrive et langt brev på en papyrusrull og skjære av den lengden som ble til overs, til senere bruk. Når han skulle skrive et kort brev, kunne han kjøpe ett ark, som selgeren skar av en rull. De fleste brev var korte. Paulus’ brev til Filemon ville for eksempel bli regnet som et brev av gjennomsnittlig lengde. Størstedelen av bøkene i De kristne greske skrifter er brev, som Jesu disipler skrev under inspirasjon.