Det første brevet til Timoteus: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bøkene fra hverandre. For eksempel inneholder det kjente håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet tittelen «Første til Timoteus» til slutt i brevet. Andre tidlige håndskrifter bruker varianter av denne tittelen.

Gud, vår Frelser: I Paulus’ første brev til Timoteus og i hans brev til Titus blir betegnelsen «Frelser» brukt seks ganger om Jehova Gud (i dette verset og i 1Ti 2:3; 4:10; Tit 1:3; 2:10; 3:4). I resten av De kristne greske skrifter brukes det bare to ganger om ham. (Lu 1:47; Jud 25) I De hebraiske skrifter blir Jehova ofte omtalt som den som frelser (redder, befrir) sitt folk, Israel. (Sl 106:8, 10, 21; Jes 43:3, 11; 45:15, 21; Jer 14:8) Fordi Jesus er den Jehova bruker til å frelse menneskene fra synd og død, blir Jesus også omtalt som «Frelser». (Apg 5:31; 2Ti 1:10) Han blir i tillegg kalt «Hovedformidleren av … frelse». (He 2:10) En engel ga beskjed om at Guds Sønn skulle hete Jesus, som betyr «Jehova er frelse», for, som engelen sa, «han skal frelse sitt folk fra deres synder». (Mt 1:21 og studienote) Navnet Jesus understreker altså at det er Jehova som står bak den frelsen som blir gitt gjennom Jesus. Det er derfor både Jehova og Jesus blir omtalt som Frelser. (Tit 2:11–13; 3:4–6) Både det hebraiske og det greske (i Septuaginta) ordet for «frelser; befrier» brukes også om mennesker som Jehova ga som «befriere som reddet» hans folk fra fiendene deres. – Ne 9:27; Dom 3:9, 15.

Kristus Jesus, vårt håp: Paulus så på Jehova som «den Gud som gir håp». (Ro 15:13) Men her minner han Timoteus om at Jehova har gitt de kristne dette pålitelige håpet gjennom Kristus Jesus. Jesus oppfyller alle Jehovas løfter og gjør det mulig for mennesker å ha håp om å få evig liv. – Se 2Kt 1:20 og studienoter; 1Pe 1:3, 4.

sier vi også «amen» til Gud gjennom ham: Det ordet som er oversatt med «amen», er en transkripsjon av et hebraisk ord som betyr «la det skje», «la det være slik» eller «sannelig». I Åp 3:14 omtaler Jesus seg selv som «Amen». Det gjør han fordi han oppfylte alt som var profetert om ham, mens han var her på jorden. På grunn av sin trofasthet og sin offerdød er han dessuten garantien, eller «Amen», for at alle Guds løfter vil bli oppfylt. Denne garantien gir økt mening til det «amen» som blir sagt ved slutten av bønner som blir bedt til Gud gjennom Kristus. – Se studienote til 1Kt 14:16.

Jesus: Tilsvarer det hebraiske navnet Jesjua, eller Josva, en kortform av Jehosjua, som betyr «Jehova er frelse».

er de blitt ja ved hjelp av ham: Det vil si at Guds løfter er blitt oppfylt, bekreftet og virkeliggjort ved hjelp av Jesus. Det er ved hjelp av ham – gjennom alt han lærte andre, og det han gjorde – at alle løftene i De hebraiske skrifter er blitt oppfylt. Jesu fullkomne trofasthet mens han var her på jorden, fjernet enhver mulig grunn til å tvile på Jehovas løfter.

Timoteus: Dette er det første stedet i Bibelen der Timoteus blir nevnt. Det greske navnet hans betyr «en som ærer Gud». Man vet ikke nøyaktig når Timoteus tok imot kristendommen. Men helt fra han var liten, underviste hans troende jødiske mor Eunike og trolig også hans mormor Lo’is ham i «de hellige skrifter», De hebraiske skrifter, slik jødene forsto dem. (2Ti 1:5; 3:15) Det er svært sannsynlig at Eunike og Lo’is ble kristne da Paulus besøkte Lystra på sin første misjonsreise. Timoteus’ far blir omtalt som gresk, noe som enten betyr at forfedrene hans kom fra Hellas, eller at han tilhørte et annet ikke-jødisk folkeslag. Han var tydeligvis ikke kristen. Da Paulus var på sin andre misjonsreise, kom han til Lystra, antagelig Timoteus’ hjemby, i slutten av år 49 eller i begynnelsen av år 50. På det tidspunktet var Timoteus en kristen disippel, og «brødrene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si» om ham. (Apg 16:2) Timoteus kan da ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene, en konklusjon som støttes av det Paulus skrev til Timoteus mellom 10 og 15 år senere: «La ingen se ned på deg fordi du er ung.» (1Ti 4:12; sannsynligvis skrevet mellom år 61 og 64 evt.) Dette viser at Timoteus på det tidspunktet fortsatt var en forholdsvis ung mann.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

Timoteus: Betyr «en som ærer Gud». – Se studienote til Apg 16:1.

et ekte barn: Dette kjærlige uttrykket forteller noe om de varme og faderlige følelsene Paulus hadde for Timoteus. Bibelen sier ikke noe om at det var Paulus som gjorde Timoteus og familien hans kjent med det gode budskap. Men Timoteus begynte å reise sammen med Paulus da han var forholdsvis ung. (Apg 16:1–4) Da Paulus skrev dette brevet, så han derfor på Timoteus som sitt barn i troen, det vil si som sitt åndelige barn. (Se også Tit 1:4.) Dette nære forholdet hadde utviklet seg over minst ti år. – 1Kt 4:17; Flp 2:20–22.

vise deg ufortjent godhet og barmhjertighet og gi deg fred: Se studienote til Ro 1:7.

først må frafallet komme: Noen av de kristne i Tessalonika var blitt villedet når det gjaldt «vår Herre Jesu Kristi nærvær» og «Jehovas dag». Paulus minnet dem derfor om to ting som måtte skje først: (1) Frafallet måtte komme (se studienoten til frafallet i dette verset), og (2) «lovløshetens menneske» måtte komme til syne. (2Te 2:1–3) Det Paulus sa om at den kristne menighet skulle bli berørt av et omfattende frafall, stemmer overens med Jesu illustrasjon om hveten og ugresset. (Mt 13:24–30, 36–43) Paulus kom også med andre profetiske advarsler om at frafalne skulle snike seg inn i menigheten. Senere gjorde apostelen Peter det samme. – Apg 20:29, 30; 1Ti 4:1–3; 2Ti 4:3, 4; 2Pe 2:1–3.

et annet budskap som et godt budskap: ‘Falske brødre’ forkynte (Ga 2:4) ‘noe som var annerledes’ enn det de kristne i Galatia hadde lært. Det gode budskapet som Paulus hadde forkynt for dem, innbefattet «det gode budskap om Kristus». (Ga 1:7, 8) Det hadde å gjøre med den friheten Kristus bringer – frihet fra slaveriet under arvesynden og frihet fra slaveriet under Moseloven. (Ga 3:13; 5:1, 13 og studienote) Dette gode budskapet ‘kom ikke fra mennesker’. – Ga 1:8, 9, 11, 12; 2Kt 11:4; se studienote til Ga 1:8.

å bli i Efesos: Dette verset gir verdifull bakgrunnsinformasjon om Paulus’ første brev til Timoteus. Da Timoteus fikk brevet, tjente han som tilsynsmann i menigheten i Efesos. Paulus kjente denne menigheten godt. (Apg 19:1, 9, 10; 20:31) Han oppmuntrer Timoteus til å bli i Efesos for å «pålegge visse personer å ikke spre en annen lære». Paulus skrev dette brevet omkring år 61–64, det vil si etter at han ble løslatt fra husarresten i Roma, men før hans siste fangenskap der. – Se Introduksjon til 1. Timoteus og Mediegalleri: «Paulus’ reiser etter ca. år 61».

å ikke spre en annen lære: Paulus betror Timoteus stor myndighet i menigheten i Efesos. Timoteus skulle pålegge visse personer å slutte med å spre oppfatninger som var i strid med den inspirerte læren som kom fra Jesus og fra dem Jesus hadde utnevnt. Det ordet som Paulus bruker her for å «pålegge», kan formidle tanken om en forpliktelse som haster. Denne instruksen gir et innblikk i Paulus’ langvarige kamp mot frafall. (Se studienote til 2Te 2:3.) Noen år tidligere, omkring år 56, hadde Paulus snakket med de eldste fra Efesos og advart dem mot «glupske ulver» som skulle stå fram blant de ansvarlige brødrene. Han sa om dem at de «forvrenger sannheten for å få disiplene med seg». (Apg 20:29, 30) I andre brev som Paulus skrev under inspirasjon, advarte han de kristne mot å høre på «et annet budskap som et godt budskap». (Ga 1:6 og studienote; 2Kt 11:4) Det er tydelig at noen av dem som spredte slik falsk lære, nå var i menigheten i Efesos.

usanne historier: I 2Ti 4:4 nevner Paulus «usanne historier» som en kontrast til «sannheten». En ordbok definerer det greske ordet mỵthos, som her er gjengitt med «usanne historier», som «sagn, fabel … oppdiktet historie, myte». I De kristne greske skrifter brukes det alltid i negativ betydning. Paulus kan ha tenkt på fantasifulle myter som lå til grunn for religiøse løgner eller sensasjonelle rykter. (Tit 1:14; 2Pe 1:16; se studienote til 1Ti 4:7.) Han ba de kristne om å ikke være opptatt av slike usanne historier. De var til ingen nytte og kunne vende de kristnes oppmerksomhet bort fra sannhetene i Guds Ord.​ – 2Ti 1:13.

slektsregistre: Paulus kan ha siktet til personlige stamtavler, det vil si opptegnelser av en families slektslinje. Han advarer de kristne om at de ikke må la seg avspore så de begynner å studere og diskutere slike ting. Noen kan ha holdt på med dette fordi de var stolte av den slekten de kom fra, eller fordi de ville briljere med kunnskapen sin. Men å være opptatt av et slikt emne førte ikke til noe nyttig når det gjaldt den kristne tro. Det var ikke nødvendig for de jødekristne å bevise hvem de var etterkommere av, siden Gud ikke gjorde forskjell på jøder og ikke-jøder i den kristne menighet. (Ga 3:28) Men det var viktig for de kristne å kunne bevise at Kristus tilhørte Davids slektslinje. – Mt 1:1–17; Lu 3:23–38.

spekulasjoner: Paulus nevner her en av farene ved å være opptatt av usanne historier og slektsregistre. (Se studienotene til usanne historier og slektsregistre i dette verset.) Han bruker et gresk ord som en ordbok definerer som «meningsløs spekulasjon». Et annet oppslagsverk beskriver slike spekulasjoner som «spørsmål som det ikke finnes noe svar på, som det ikke er verdt å svare på». Paulus stiller dem opp som kontrast til «det som Gud gir for å styrke troen». Han sikter altså ikke til fornuftige resonnementer som har solid støtte i Skriftene og kan styrke troen. (Apg 19:8; 1Kt 1:10) Men han advarer mot betydningsløse spørsmål og tvilsomme svar som heller splitter Kristi disipler enn forener dem.

usanne historier som er uten respekt for det som er hellig: De ‘usanne historiene’ (et uttrykk som er en gjengivelse av det greske ordet mỵthos) som ble spredt på Paulus’ tid, var «uten respekt for det som er hellig». De krenket Guds hellige normer og var i strid med hellige, oppbyggende sannheter. (1Ti 6:20; 2Ti 1:13) Disse usanne historiene var oppdiktede og i strid med de faktiske forhold, og derfor var de verdiløse. – Se studienote til 1Ti 1:4.

Hensikten: Eller: «Målet». – Se studienote til Ro 10:4.

veiledningen: Eller: «befalingen». Paulus sikter her til det han hadde sagt til Timoteus tidligere, nemlig at Timoteus skulle «pålegge visse personer» i menigheten «å ikke spre en annen lære og ikke være opptatt av usanne historier». (1Ti 1:3, 4) Ifølge en ordbok overbringer det ordet som er brukt her, tanken om «noe som må gjøres». Paulus bruker dette og beslektede ord flere ganger i brevet sitt. – 1Ti 1:18; 4:11; 5:7; 6:13, 17.

kjærlighet som kommer fra et rent hjerte: I dette verset forbinder Paulus uselvisk kristen kjærlighet med «et rent hjerte», «en god samvittighet» og «tro uten hykleri». En kristen som har et rent hjerte, eller har indre renhet, er moralsk og åndelig ren. Han har rene motiver og er fullstendig trofast mot Jehova. (Mt 5:8 og studienote) Hans rene hjerte motiverer ham til å vise andre ekte kjærlighet.

kjærlighet som kommer … fra en god samvittighet: Gud har skapt menneskene med en samvittighet – evnen til å granske seg selv og til å bedømme sine egne tanker, følelser og handlinger. Ufullkomne mennesker må bruke Guds Ord til å øve opp samvittigheten, slik at den hjelper dem til å vurdere ting riktig, i samsvar med Jehovas normer. En kristen som har en god samvittighet, en som er oppøvd i samsvar med Guds vilje, trenger ikke å ha skyldfølelse på grunn av tidligere synder, for han har angret og sluttet å gjøre det som er galt. Han gjør det som er rett. (1Pe 3:16, 21; se studienote til Ro 2:15.) Paulus understreker her at en god samvittighet hjelper en person til å vise uselvisk kjærlighet.

kjærlighet som kommer … fra tro uten hykleri: Paulus kjente godt til fariseernes hykleri og alt det negative som deres holdninger førte med seg. (Apg 26:4, 5; se også Mt 23:13.) Han advarer Timoteus mot det å være falsk og gi seg ut for å være bedre enn man er. (1Ti 4:1, 2) De greske ordene som beskriver hykleri og hyklere, ble opprinnelig brukt om skuespillere som dekket ansiktet med masker, slik at de kunne spille flere forskjellige roller under et skuespill. (Se studienote til Mt 6:2.) Det greske ordet som her er gjengitt med «uten hykleri», er blitt definert som «uten skuespilleri»; «uten å gi seg ut for å være en annen, slik en skuespiller gjør». Paulus understreker altså at det er lettere for de kristne å vise uselvisk kjærlighet når de har oppriktig og ekte tro.

hyklerne: Det greske ordet hypokritẹs ble opprinnelig brukt om greske (og senere romerske) skuespillere som brukte store masker som var laget for å forsterke stemmen. Ordet ble etter hvert brukt i overført betydning om en som skjuler sine egentlige hensikter eller sin personlighet ved å gjøre seg annerledes enn det han virkelig er. De «hyklerne» Jesus omtaler her, er de jødiske religiøse lederne. – Mt 6:5, 16.

Samvittigheten: Det greske ordet syneidesis er sammensatt av syn (med, sammen med) og eidesis (kunnskap, viten). Så den bokstavelige betydningen er «medviten; samviten» eller «det å vite med seg selv». Paulus forklarer her at også mennesker som ikke kjenner Guds lover, har en samvittighet, det vil si evnen til å betrakte seg selv og avsi en dom over sin egen oppførsel. Men for at en samvittighet skal kunne bedømme ting riktig, må den være oppøvd i samsvar med Guds Ord og være våken for hva som er Guds vilje. Bibelen viser at ikke alle har en samvittighet som fungerer som den skal. Man kan ha en svak samvittighet (1Kt 8:12), en brennemerket samvittighet (1Ti 4:2) eller en uren samvittighet. (Tit 1:15) Paulus forklarte hvordan hans samvittighet fungerte, da han sa at hans samvittighet ‘bekreftet’ noe «under den hellige ånds ledelse». (Ro 9:1) Paulus’ mål var å «bevare en ren samvittighet overfor Gud og mennesker». – Apg 24:16.

rent hjerte: Sikter til indre renhet, det å være moralsk og åndelig ren, og er knyttet til en persons følelser, ønsker og motiver.

ende: Det greske ordet tẹlos, som vanligvis blir oversatt med «ende», har forskjellige betydningsnyanser. Det kan sikte til slutten på noe, som en kontrast til begynnelsen på det. (Mt 24:14; Mr 3:26; Åp 21:6) Den betydningen passer bra her, for Moseloven opphørte etter at Jesus hadde dødd, fått en oppstandelse og steget opp til himmelen. (Joh 1:17; Ro 6:14; Ga 5:18; Kol 2:14, 16, 17) Men tẹlos kan også sikte til en «ende» i betydningen et mål eller en hensikt. (Se også 1Ti 1:5, der dette greske ordet er oversatt med «hensikten».) Paulus omtalte Moseloven som en «oppdrager som ledet til Kristus», og det kan derfor sies at Kristus var hensikten eller målet med Loven. (Ga 3:24) I denne sammenhengen formidler tẹlos tydeligvis begge disse tankene.

De ønsker å være lovlærere: De mennene Paulus omtaler, hadde tydeligvis et selvisk ønske om å få den myndigheten og høye posisjonen som noen følte at man fikk når man var en lærer i menigheten. Slike ambisiøse menn var verken kvalifisert til eller ble utnevnt til å undervise og være hyrder for Guds hjord. Men kristne menn som hadde et oppriktig ønske om å tjene andre ved å undervise dem, og som oppfylte de bibelske kvalifikasjonene, ‘ønsket seg en god gjerning’. – 1Ti 3:1.

Loven er god når man bruker den på den rette måten: På Paulus’ tid var det noen som lærte andre at de kristne måtte være nøye med å følge forskriftene i Moseloven, som om det fortsatt skulle være nødvendig å gjøre dette for å bli frelst. Paulus visste at slike lærere ikke brukte Loven på den rette måten. De kristne er ikke underlagt Moseloven, og de forstår at de må vise tro på Kristi gjenløsningsoffer for å bli frelst. (Ga 2:15, 16) Likevel er Moseloven nyttig for de kristne hvis de anvender prinsippene i den «på den rette måten» (bokst.: «på lovlig måte»). Det er til hjelp for dem å studere Loven, ettersom den er «en skygge av de gode tingene som skulle komme» i forbindelse med Jesus Kristus. (He 10:1) Loven viser også at menneskene har behov for Jesu Kristi sonoffer. (Ga 3:19) Framfor alt viser den hvilket syn Jehova har på forskjellige ting. – 2Mo 22:21; 3Mo 19:15, 18; Ro 7:12.

Kristi lov: Denne loven omfatter alt det Jesus lærte andre, og også det Guds ånd ledet Kristi disipler til å skrive i De kristne greske skrifter. Som Jeremia forutsa, erstattet denne loven lovpakten. (Jer 31:31–34; He 8:6–13) Det var ikke Kristus som hadde tenkt ut disse lovene og prinsippene. Han hadde fått dem fra den store Lovgiver, Jehova. (Joh 14:10) Uttrykket «Kristi lov» blir også brukt i 1Kt 9:21. Denne loven omtales dessuten som «den fullkomne lov som fører til frihet» (Jak 1:25), «frihetens lov» (Jak 2:12) og «troens lov». – Ro 3:27.

at en lov ikke er gitt for en som er rettferdig: De som ble kristne, var rettferdige i den forstand at de begynte å leve etter Guds normer for rett og galt. De lot seg villig lede av Guds ånd. (Ga 5:16–23) Derfor trengte de ikke mange detaljerte lover, for eksempel dem man finner i Moseloven. De kristne fulgte i stedet en langt bedre lov, nemlig «Kristi lov», som er basert på kjærlighet. – Ga 6:2 og studienote.

mennesker som praktiserer seksuell umoral: Dette uttrykket er oversatt fra det greske substantivet pọrnos, som er beslektet med substantivet porneia (seksuell umoral, 1Kt 5:1) og verbet porneuo (å praktisere seksuell umoral, 1Kt 6:18). (Se Ordforklaringer: «Seksuell umoral».) Fra gammel tid var Korint kjent som et sted der man hadde en livsstil som var preget av moralsk forderv, og der man tilba gudinnen Afrodite. Denne tilbedelsen stimulerte fysiske lyster og fremmet umoral. (Se også studienote til 1Kt 7:2.) Paulus sier at noen kristne i Korint hadde hatt en umoralsk livsstil tidligere, men at de hadde forandret oppførsel og nå var god omgang. – 1Kt 6:11.

seksuell umoral: Bibelen bruker det greske ordet porneia som et generelt begrep som dekker all seksuell omgang som er ulovlig ifølge Guds normer. En ordbok definerer porneia som «prostitusjon, ukyskhet, utukt» og legger til at dette ordet brukes «om enhver form for ulovlig seksuell omgang». Slik ulovlig omgang omfatter ikke bare prostitusjon, utroskap og sex mellom ugifte personer, men også homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr. Bibelen fordømmer alt dette. (3Mo 18:6, 22, 23; 20:15, 16; 1Kt 6:9; se Ordforklaringer.) Jesus viste hvor galt det er å begå seksuell umoral, ved å sette det i klasse med mord, tyveri og blasfemi. – Mt 15:19, 20; Mr 7:21–23.

menn som praktiserer homoseksuelle handlinger eller lar seg bruke til dette: Den greske teksten bruker her to forskjellige ord. Det ene ordet (malakọs) har grunnbetydningen «myk» (se også Lu 7:25), men i denne sammenhengen sikter det tydeligvis til menn som påtar seg den passive rollen i et homoseksuelt forhold, den feminine rollen. Derfor er det blitt oversatt med menn som ... lar seg bruke til dette. Det andre ordet i den greske teksten (arsenokoites), som har den bokstavelige betydningen «menn som ligger med menn», forekommer også i 1Ti 1:10. Det sikter tydeligvis til menn som påtar seg den aktive rollen i et homoseksuelt forhold. Derfor er det blitt oversatt med menn som praktiserer homoseksuelle handlinger eller «menn som har sex med menn». Ved konkret å nevne både den passive og den aktive rollen gjorde Paulus det klart at Gud ikke godkjenner noen former for homoseksuelle handlinger.

dem som praktiserer seksuell umoral: Se studienoter til 1Kt 5:9; Ga 5:19.

menn som praktiserer homoseksuelle handlinger: Eller: «menn som har sex med menn». Bokstavelig: «menn som ligger med menn». – Se studienote til 1Kt 6:9.

den lykkelige Guds: Paulus viser her at lykke er et karakteristisk trekk ved Jehovas personlighet. Jehova har eksistert i all evighet og har alltid vært lykkelig, selv da han var alene. (Mal 3:6) Hans nære forhold til sin førstefødte Sønn ga ham enda større lykke. (Ord 8:30) Selv om Satans opprør og løgner har vært årsak til sorg og smerte, er Jehova fortsatt lykkelig og gleder seg over trofastheten til sine lojale tjenere. (Ord 27:11) Da Paulus hadde et møte med de eldste fra Efesos, siterte han noe Jesus hadde sagt: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apg 20:35 og studienote) Denne uttalelsen beskriver én grunn til at Jehova er ‘den lykkelige Gud’ – han er den største Giver i hele universet. (Sl 145:16; Jes 42:5) Fordi Jehovas tjenere etterligner ham, kan også de være lykkelige. (Ef 5:1) Den som leser i Jehovas lov hver dag, blir kalt «lykkelig» i Sl 1:1, 2, der Septuaginta bruker det samme greske ordet som Paulus bruker her. I Bergprekenen sier Jesus flere ganger at disiplene hans kunne være lykkelige, selv når de hadde det vanskelig og ble forfulgt. – Mt 5:3–11; se studienoter til Mt 5:3; Ro 4:7.

herlige gode budskap: Det gode budskap kan med rette omtales som ‘herlig’ i betraktning av det innholdet det har. Det beskriver for eksempel Jehova Guds herlige personlighet og egenskaper, han som er Kilden til dette enestående budskapet. Ved hjelp av det gode budskap har ‘den lykkelige Gud’ gitt menneskene et strålende håp om frelse gjennom Jesus Kristus. Det er derfor ikke så rart at Paulus så på det som et privilegium å være betrodd et slikt godt budskap. – Se studienoter til 2Kt 4:4, 6.

det Herren Jesus selv sa: Den uttalelsen som følger, er det bare apostelen Paulus som siterer. Men man finner grunntanken i disse ordene også i evangeliene og i resten av Bibelen. (Sl 41:1; Ord 11:25; 19:17; Mt 10:8; Lu 6:38) Paulus kan ha mottatt denne uttalelsen muntlig, enten fra noen som hørte Jesus si dette, eller fra den oppstandne Jesus. Eller han kan ha fått den overbrakt ved guddommelig åpenbaring. – Apg 22:6–15; 1Kt 15:6, 8.

Lykkelige: Det greske ordet makạrios som er brukt her, sikter ikke rett og slett til det å være lett til sinns og munter. Når ordet brukes om mennesker, sikter det til hvordan en person har det fordi han har Guds velsignelse og velvilje. Gud og også Jesus i hans himmelske herlighet blir omtalt som lykkelige. – 1Ti 1:11; 6:15.

Lykkelige: Det greske ordet makạrios forekommer 50 ganger i De kristne greske skrifter. Paulus skriver at «den som Gud regner som rettferdig uavhengig av gjerninger, er lykkelig». (Ro 4:6) Dette greske ordet brukes for å beskrive Gud (1Ti 1:11) og for å beskrive Jesus i hans himmelske herlighet. (1Ti 6:15) Det er også brukt i de kjente uttalelsene om lykke i Bergprekenen. (Mt 5:3–11; Lu 6:20–22) Her i Ro 4:7, 8 er ordet «lykkelig» brukt i et sitat fra Sl 32:1, 2. Denne typen formuleringer er vanlige i De hebraiske skrifter. (5Mo 33:29; 1Kg 10:8; Job 5:17; Sl 1:1; 2:12; 33:12; 94:12; 128:1; 144:15; Da 12:12) De hebraiske og greske ordene for «lykkelig» sikter ikke rett og slett til det å være lett til sinns og munter. Fra et bibelsk synspunkt må en som ønsker å være virkelig lykkelig, elske Gud, tjene ham trofast og ha hans godkjennelse og velsignelse.

det herlige gode budskap om Kristus: Det gode budskap kan virkelig omtales som ‘herlig’ på grunn av det innholdet det har. Dette budskapet handler om den enestående utviklingen av Guds hellige hemmelighet i forbindelse med Kristus (Kol 1:27), den rollen Kristi medregenter i Riket har (1Te 2:12; Åp 1:6), og også den fantastiske framtiden Gud har lovt hele menneskeheten. (Åp 21:3, 4) Det er også mulig å gjengi dette greske uttrykket med «det gode budskap om Kristi herlighet».

den herlige kunnskapen om Gud: Slik de hebraiske og greske verbene for «å vite; å kjenne» og de tilsvarende substantivene for «kunnskap» er brukt i Bibelen, siktes det ofte til noe mer enn bare å kjenne fakta eller sitte inne med opplysninger. Ordene kan også romme tanken om å kjenne noen personlig, anerkjenne hans stilling og være lydig mot ham. (Se studienote til Joh 17:3.) Her i 2Kt 4:6 blir «kunnskapen om Gud» satt i forbindelse med det åndelige lyset som Gud gir sine tjenere ved hjelp av Kristus. Kunnskapen om Gud kan omtales som ‘herlig’ fordi den har å gjøre med Guds herlige personlighet og egenskaper. Det greske uttrykket som er oversatt med «den herlige kunnskapen om Gud», kan også oversettes med «kunnskapen om Guds herlighet», noe som framhever at Guds herlighet er det sentrale i denne kunnskapen. Et lignende uttrykk er brukt i Hab 2:14, der det står: «Jorden skal være fylt med kunnskapen om Jehovas herlighet.»

min tjeneste: Da Jesus var her på jorden, befalte han disiplene sine å gjøre disipler av mennesker fra alle nasjoner. (Mt 28:19, 20) Paulus kalte dette arbeidet «forsoningens tjeneste». Sagt med Paulus’ ord «ber vi» mennesker i en verden som er fremmedgjort for Gud, om å «bli forsonet med Gud». (2Kt 5:18–20) Paulus tok sin tjeneste for nasjonene på alvor, men samtidig hadde han et inderlig ønske om at noen jøder også ville bli motivert til å ta de skrittene som var nødvendige for å bli frelst. (Ro 11:14) Grunnbetydningen av det greske ordet diakonịa er «tjeneste», og det beslektede verbet brukes noen ganger i Bibelen om personlige tjenester, for eksempel å varte opp ved bordet. (Lu 4:39; 17:8; Joh 2:5) Her sikter det til den kristne tjeneste. Det å gjøre noe for å dekke andres åndelige behov er en opphøyd form for tjeneste.

Jeg er takknemlig mot Kristus Jesus: Paulus så på det at han var blitt satt «til en tjeneste», som et bevis for at Jesus viste ham barmhjertighet, kjærlighet og tillit. Tidligere hadde han vært «en forfølger og et frekt og arrogant menneske», og han hadde til og med gitt sin støtte til mordet på Stefanus. (1Ti 1:13; Apg 6:8; 7:58; 8:1, 3; 9:1, 2) For å vise sin takknemlighet var Paulus ivrig etter å hjelpe andre til å få dekket sine åndelige behov. Han forkynte for eksempel det gode budskap med stor begeistring. – Se studienote til Ro 11:13.

vår Herre viste meg … ufortjent godhet: Paulus hadde alltid klart for seg at han tidligere hadde levd et syndig liv ved å forfølge de kristne, men her velger han å fokusere på det positive utfallet – at Jehova til tross for dette viste ham ufortjent godhet. (Se studienoter til Apg 13:43; 1Kt 15:10; Ga 2:20.) Paulus understreker poenget ved å si at den godheten Jehova hadde vist ham, var overveldende. Han bruker i den forbindelse et gresk verb som blant annet kunne beskrive at en beholder blir så full at den renner over. Et oppslagsverk definerer ordet som «å finnes i overflod, ja i grenseløs overflod».

som elsket meg og ga seg selv for meg: Det at Paulus her bruker pronomenet «meg», framhever at hver eneste person som velger å tro på Jesus, kan nyte godt av hans gave. (Se studienote til Joh 3:16.) Paulus forsto og trodde på at Kristus elsket ham som enkeltperson. Det motiverte ham til å være kjærlig, varm og gavmild mot andre. (Se studienote til 2Kt 5:14; se også 2Kt 6:11–13; 12:15.) Han var takknemlig for at Jesus hadde latt ham få bli en disippel selv om han hadde forfulgt de kristne. Paulus forsto at Jesus i sin kjærlighet ikke bare hadde gitt sitt liv for rettferdige, men også for dem som var tynget på grunn av synd. (Se også Mt 9:12, 13.) Selv om Paulus framhevet at Kristi offer gjaldt ham personlig, var han fullt klar over at gjenløsningen ville komme utallige mennesker til gode.

takket være Guds ufortjente godhet er jeg det jeg er: Paulus erkjenner her ydmykt at han ikke kunne ta æren for det han hadde utrettet i tjenesten for Jehova. Han understreker det poenget ved å nevne Guds «ufortjente godhet» tre ganger i dette verset. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Det er i den sammenhengen Paulus sier at han har strevd mer enn alle de andre, det vil si de andre apostlene. Paulus satte pris på at Gud hadde vært så barmhjertig å velge ut ham til å bli en apostel, selv om han tidligere hadde forfulgt de kristne. (1Ti 1:12–16) For å vise sin takknemlighet anstrengte Paulus seg til det ytterste i sitt oppdrag. Han reiste lange strekninger til lands og til vanns for å utbre det gode budskap og opprettet mange menigheter. I forbindelse med sin tjeneste fikk Paulus skrive 14 inspirerte brev som ble en del av De kristne greske skrifter. Jehova velsignet ham også med den gaven å tale på fremmede språk, med syner og med evnen til å gjøre andre mirakler, deriblant å oppreise et menneske fra døden. (Apg 20:7–10; 1Kt 14:18; 2Kt 12:1–5) Paulus så på hele sin tjeneste og disse velsignelsene som ufortjent godhet fra Jehovas side.

Gud kunne vise dem sin ufortjente godhet: Fordi Paulus tidligere hadde motarbeidet Jesus og disiplene (Apg 9:3–5), hadde han all grunn til å framheve Jehovas ufortjente godhet. (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Paulus var klar over at det bare var på grunn av Guds ufortjente godhet han kunne utføre sin tjeneste. (1Kt 15:10; 1Ti 1:13, 14) I løpet av det møtet han hadde med de eldste fra Efesos, nevnte han denne egenskapen to ganger. (Apg 20:24, 32) I de 14 brevene han skrev, nevner han ufortjent godhet omkring 90 ganger – mye oftere enn noen av de andre bibelskribentene. Han omtaler for eksempel Guds eller Jesu ufortjente godhet i den innledende hilsenen i alle brevene sine unntatt Hebreerbrevet og dessuten i de avsluttende bemerkningene i hvert eneste brev.

Av dem er jeg den fremste: Det Paulus skriver her om syndere, viser både hvor ydmyk han var, og hvor sterkt håpet hans var. Han ønsket ikke å bagatellisere det syndige livet han hadde levd tidligere da han forfulgte de kristne. Men til tross for de alvorlige syndene han hadde begått, var han overbevist om at han hadde et sikkert håp, for han visste at «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere». – Se også Mt 9:13.

Slik lot han meg bli et eksempel: Paulus flytter her fokuset fra det gode han hadde fått på grunn av Kristi barmhjertighet, til det andre kunne lære av hans eget eksempel. Kristne som lærer om den barmhjertigheten Gud viste Paulus, forstår at det er mulig å få tilgivelse for synder. Som «det fremste tilfellet» ble Paulus et levende bevis for at den barmhjertigheten Gud viser gjennom Kristus, kan dekke over til og med alvorlige synder hvis synderen angrer oppriktig.

hans evige hensikt: I denne sammenhengen sikter ordet «hensikt» til et bestemt mål som kan nås på mer enn én måte. Denne hensikten har å gjøre med Jehovas beslutning om å gjennomføre det han opprinnelig hadde i tankene for menneskene og jorden, til tross for opprøret i Eden. (1Mo 1:28) Rett etter opprøret bestemte Jehova at Kristus Jesus, vår Herre, skulle spille en viktig rolle i forbindelse med hans hensikt. Han forutsa at det skulle stå fram et «avkom» som skulle rette opp den skaden opprørerne hadde forårsaket. (1Mo 3:15; He 2:14–17; 1Jo 3:8) Det er en ‘evig hensikt’ (bokst.: «tidsaldrenes hensikt») av minst to grunner: (1) Jehova, «evighetens Konge [bokst.: «tidsaldrenes Konge»]» (1Ti 1:17), har latt det gå mange tidsaldere før denne hensikten blir fullt ut gjennomført, og (2) resultatene av at denne hensikten blir gjennomført, vil vare i all evighet. – Se studienote til Ro 8:28.

Amen: Eller: «La det skje; La det være slik.» Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av et hebraisk ord som er avledet av rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». (Se Ordforklaringer.) «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. De som skrev De kristne greske skrifter, brukte det ofte for å understreke sin overbevisning om at Gud fortjente å bli lovprist, slik Paulus gjør her. (Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11) I andre tilfeller blir ordet brukt for å framheve skribentens ønske om at mottakerne av brevet må få Guds velsignelse. (Ro 15:33; He 13:20, 21) Det blir også brukt for å vise at skribenten virkelig er enig i noe som er sagt. – Åp 1:7; 22:20.

evighetens Konge: Bokstavelig: «tidsaldrenes Konge». Denne tittelen brukes bare om Jehova Gud. Han blir også kalt «Den Gamle av Dager». (Da 7:9, 13, 22) Han var til i en evighet før noen annen eller noe annet i universet ble til, og han kommer til å fortsette å eksistere for bestandig. (Sl 90:2) Jehova er derfor den eneste som kan ha en ‘evig hensikt’ og oppfylle den. (Ef 3:11 og studienote) Han er også den eneste som kan gi andre «evig liv». (Joh 17:3; Tit 1:2) Tittelen «evighetens Konge» forekommer også i Åp 15:3 i det som blir kalt «Guds slave Moses’ sang og Lammets sang». Ifølge 2Mo 15:18 sang Moses og israelittene: «Jehova skal herske som konge for evig og alltid.» – Sl 10:16; 29:10; 146:10.

uforgjengelig: Se Ordforklaringer.

Amen: Se studienote til Ro 1:25.

barn: Brukt av Jesus som en kjærlig tiltaleform. – 2Ti 1:2; Tit 1:4; Flm 10.

et ekte barn: Dette kjærlige uttrykket forteller noe om de varme og faderlige følelsene Paulus hadde for Timoteus. Bibelen sier ikke noe om at det var Paulus som gjorde Timoteus og familien hans kjent med det gode budskap. Men Timoteus begynte å reise sammen med Paulus da han var forholdsvis ung. (Apg 16:1–4) Da Paulus skrev dette brevet, så han derfor på Timoteus som sitt barn i troen, det vil si som sitt åndelige barn. (Se også Tit 1:4.) Dette nære forholdet hadde utviklet seg over minst ti år. – 1Kt 4:17; Flp 2:20–22.

på grunnlag av en profeti: Dette kan sikte til en av de profetiene som ble uttalt om Timoteus da Paulus besøkte Lystra under sin andre misjonsreise. Disse profetiene kastet antagelig lys over Timoteus’ framtidige rolle i den kristne menighet. (Se studienote til 1Ti 1:18.) Det ble dermed gjort klart at Jehovas ånd viste hvilken kurs Timoteus skulle følge i sin tjeneste. Som følge av det gikk de eldste i Lystra villig med på å gi Timoteus et spesielt tjenesteoppdrag og sende ham av sted sammen med Paulus. – Apg 16:1–5.

fører vi ikke krig: Bokstavelig: «utfører vi ikke krigstjeneste (militærtjeneste)». Som i 2Kt 10:3–6 brukte Paulus militær terminologi en rekke ganger for å beskrive den åndelige krigen som han og trosfellene hans måtte føre for å beskytte menigheten mot ødeleggende, falske resonnementer og læresetninger. – 1Kt 9:7; Ef 6:11–18; 2Ti 2:4; se studienoter til 2Kt 10:4, 5.

veiledningen: Eller: «befalingen». – Se studienote til 1Ti 1:5.

mitt barn: Brukt av Paulus som en kjærlig tiltaleform. – 2Ti 1:2; Tit 1:4; Flm 10; se studienoter til Mt 9:2; 1Ti 1:2.

i tråd med de profetiene som ble uttalt om deg: Paulus minner Timoteus om de profetiene som var blitt uttalt om ham og tydeligvis om hans framtidige rolle i menigheten. Disse profetiene ble uttalt under innflytelse av Guds ånd. (Se studienote til 1Ti 4:14.) Det ser ut til at de blant annet dreide seg om den myndigheten Timoteus kunne utføre sitt oppdrag med, siden Paulus sier at Timoteus i samsvar med dem, det vil si profetiene, skulle føre åndelig krig mot falske lærere.

føre den gode krig: Som i 2Kt 10:3 bruker Paulus her krigføring som et bilde på den vedvarende kampen for å beskytte menigheten mot skadelig påvirkning. Timoteus’ rolle i den krigføringen var å beskytte menigheten mot dem som prøvde å infiltrere den og påvirke den negativt med falsk lære. – 1Ti 1:3, 4; se studienote til 2Kt 10:3.

veiledningen: Eller: «befalingen». Paulus sikter her til det han hadde sagt til Timoteus tidligere, nemlig at Timoteus skulle «pålegge visse personer» i menigheten «å ikke spre en annen lære og ikke være opptatt av usanne historier». (1Ti 1:3, 4) Ifølge en ordbok overbringer det ordet som er brukt her, tanken om «noe som må gjøres». Paulus bruker dette og beslektede ord flere ganger i brevet sitt. – 1Ti 1:18; 4:11; 5:7; 6:13, 17.

tre ganger har jeg opplevd skipsforlis: Bibelen inneholder en levende beskrivelse av ett skipsforlis Paulus opplevde, men det hendte etter at han skrev dette brevet. (Apg 27:27–44) Paulus foretok ofte reiser til sjøs. (Apg 13:4, 13; 14:25, 26; 16:11; 17:14, 15; 18:18–22) Så det var mange tilfeller i livet hans da han kan ha opplevd en slik katastrofe. Paulus sikter sannsynligvis til det som skjedde etter et av de skipsforlisene han var med på, da han skriver: et helt døgn var jeg ute på åpent hav (bokst.: «i dypet»). Paulus har kanskje klamret seg til et stykke vrakgods hele natten og dagen mens han ble kastet hit og dit på et opprørt hav helt til han ble reddet eller ble skylt i land. Slike skremmende opplevelser fikk ham likevel ikke til å slutte å reise med skip.

med det resultat at troen deres er blitt ødelagt – lik et skip som har forlist: For å få fram faren ved å kaste fra seg, eller bevisst slutte å bry seg om, troen og en god samvittighet velger Paulus å bruke en illustrasjon: En kristen kan miste troen på samme måte som et skip kan forlise. I et tidligere brev nevnte Paulus tre skipsforlis som han selv hadde opplevd. (2Kt 11:25 og studienote) På den tiden da han skrev sitt første brev til Timoteus, hadde han vært med på minst ett skipsforlis til. (Apg 27:27–44) Så Paulus visste av erfaring hvor farlig et skipsforlis kunne være. Med god grunn påpeker han at en som bevisst forkaster den kristne tro, kanskje aldri blir åndelig frisk igjen. Men skipsforlis fikk ikke alltid et dødelig utfall. Noe lignende kan sies om dem som mister troen. De kommer i en veldig farlig situasjon, men kan få tilbake troen hvis de tar imot åndelig hjelp. – Ga 6:1; Jak 5:14, 15, 19, 20.

sårende tale: Eller: «spottende tale». Paulus bruker her det greske ordet blasfemịa, som ofte er gjengitt med «blasfemi» når det sikter til tale som utgjør hån mot Gud. (Åp 13:6) Men opprinnelig ble ikke ordet bare brukt om fornærmelser rettet mot Gud. Det kan også betegne ondsinnet eller nedsettende tale rettet mot andre mennesker, og sammenhengen tyder på at Paulus bruker det i den betydningen her. (Se også Ef 4:31.) Andre oversettelser av dette verset bruker slike gjengivelser som «spott», «ærekrenkelse» og «fornærmelser». Et oppslagsverk sier om dette ordet: «Det betegner å rakke ned på en annen og prøve å gi ham et dårlig rykte.»

bryter ned troen: Allerede omkring ti år tidligere hadde Paulus kjempet mot falsk lære som undergravde oppstandelseshåpet. (1Kt 15:2 og studienote, 12; se også Apg 17:32.) De som påsto at det ikke kom til å bli en framtidig oppstandelse til fullkomment liv, enten i himmelen eller på jorden, motsa direkte det som står i de inspirerte skrifter. (Da 12:13; Lu 23:43; 1Kt 15:16–20, 42–44) Hvis de kristne lot gale oppfatninger om oppstandelsen bryte ned troen deres, ville de miste håpet om å få denne lovte framtidige belønningen. – Joh 5:28, 29.

Kobbersmeden Aleksander: Paulus advarer Timoteus mot en viss Aleksander som hadde «vært en innbitt motstander» av det budskapet Paulus og medarbeiderne hans forkynte. (2Ti 4:15) Paulus kaller ham «kobbersmeden» og bruker da et gresk ord som i det første århundre kunne sikte til en hvilken som helst slags metallarbeider. Det er mulig at dette er den Aleksander som blir nevnt i 1Ti 1:20, og som tydeligvis var blitt utelukket fra menigheten. (Se studienoter.) Paulus sier ikke noe om hvordan denne mannen hadde gjort ham mye vondt. Noen mener at Aleksander kan ha vært involvert i arrestasjonen av Paulus og kanskje til og med kan ha vitnet falskt mot ham.

overgi et slikt menneske til Satan for at den syndige påvirkningen skal bli fjernet: Bokstavelig: «overgi en slik til Satan til kjødets tilintetgjørelse». Dette var en befaling om å ekskludere en mann fra menigheten. (1Kt 5:13; 1Ti 1:20) Mannen kom deretter til å bli en del av den verden som Satan er gud og hersker over. (1Jo 5:19) Dette ble gjort for at den syndige påvirkningen skulle bli fjernet, det vil si for at denne mannen ikke lenger skulle være et nedbrytende element i menigheten. Som et resultat ble den positive ånden, eller den framherskende innstillingen, i menigheten bevart. – 2Ti 4:22.

med det resultat at troen deres er blitt ødelagt – lik et skip som har forlist: For å få fram faren ved å kaste fra seg, eller bevisst slutte å bry seg om, troen og en god samvittighet velger Paulus å bruke en illustrasjon: En kristen kan miste troen på samme måte som et skip kan forlise. I et tidligere brev nevnte Paulus tre skipsforlis som han selv hadde opplevd. (2Kt 11:25 og studienote) På den tiden da han skrev sitt første brev til Timoteus, hadde han vært med på minst ett skipsforlis til. (Apg 27:27–44) Så Paulus visste av erfaring hvor farlig et skipsforlis kunne være. Med god grunn påpeker han at en som bevisst forkaster den kristne tro, kanskje aldri blir åndelig frisk igjen. Men skipsforlis fikk ikke alltid et dødelig utfall. Noe lignende kan sies om dem som mister troen. De kommer i en veldig farlig situasjon, men kan få tilbake troen hvis de tar imot åndelig hjelp. – Ga 6:1; Jak 5:14, 15, 19, 20.

blasfemi: Sikter til ærekrenkende, ondskapsfull eller spottende tale mot Gud eller noe hellig. Siden den hellige ånd kommer fra Gud, er det å motarbeide ånden med vilje eller å fornekte dens virkning det samme som blasfemi mot Gud. Som det framgår av Mt 12:24, 28, kunne de jødiske religiøse lederne se at Guds ånd virket i Jesus når han utførte mirakler, og likevel sa de at det var Satan Djevelen som var kraften bak dette.

Blant disse er Hymeneus og Aleksander: Disse mennene hadde «kastet fra seg» troen (1Ti 1:19) og spredte tydeligvis falsk lære. I 2Ti 2:16–18 sier Paulus at blant andre Hymeneus og Filetus hevdet at oppstandelsen allerede hadde skjedd. Disse mennene ‘brøt ned troen hos noen’. (Se studienoter til 2Ti 2:18.) Aleksander kan ha vært den kobbersmeden som er omtalt i 2Ti 4:14, 15, og som gjorde Paulus «mye vondt» og var «en innbitt motstander» av det budskapet Paulus og medarbeiderne hans forkynte. (Se studienote til 2Ti 4:14.) Uttrykket «blant disse er» antyder at det allerede fantes en god del personer som ikke hadde holdt fast ved troen, og som hadde negativ innflytelse på enkelte i den kristne menighet.

jeg har overgitt dem til Satan: Dette uttrykket sikter tydeligvis til det å ekskludere, eller utelukke, noen fra menigheten. Det var nødvendig å gå til et slikt skritt fordi de mennene som Paulus omtalte her, syndet med overlegg uten å angre. – Se studienote til 1Kt 5:5.

ved denne tukten skal lære: Paulus beskriver her en av grunnene til at syndere som ikke angrer, blir «overgitt … til Satan», eller utelukket fra menigheten. (Se studienoten til jeg har overgitt dem til Satan i dette verset.) De to mennene det var snakk om, hadde kastet fra seg troen, og de måtte bli ekskludert for at de skulle «lære å ikke snakke blasfemisk». (Se studienote til 1Ti 1:19.) Paulus var altså ikke bare opptatt av tukt, men også av opplæring. Et oppslagsverk sier det slik: «Det er fortsatt håp om at de skal komme til fornuft.»

snakke blasfemisk: Eller: «spotte». – Se studienoter til Mt 12:31; Kol 3:8.

de sier at oppstandelsen allerede har skjedd: Det ser ut til at noen av de falske lærerne i Efesos, for eksempel Hymeneus og Filetus, påsto at innviede kristne allerede var blitt oppreist på en billedlig måte. Noen slike falske lærere kan også ha forvrengt Paulus’ uttalelser for å fremme sine egne gale synspunkter. Paulus hadde jo sagt at når en synder ble døpt, døde han med hensyn til sin tidligere livsførsel og ble billedlig talt gjort levende. Men en slik symbolsk oppstandelse erstattet ikke det bibelske håpet om en bokstavelig oppstandelse av de døde. De som sa at ‘oppstandelsen allerede hadde skjedd’, og at det ikke kom til å bli en framtidig bokstavelig oppstandelse, var frafalne. – Ro 6:2–4, 11; Ef 5:14; se studienote til Ef 2:1.