Brødre: I noen sammenhenger blir en troende kristen mann omtalt som «en bror» og en kvinne som «en søster». (1Kt 7:14, 15) Men i denne og andre sammenhenger bruker Bibelen ordet «brødre» om både menn og kvinner. Det var vanlig å bruke tiltaleformen «brødre» som hilsen til grupper som omfattet begge kjønn. (Apg 1:15; 1Te 1:4) Ordet «brødre» er brukt i denne betydningen i de fleste av de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter. I Romerbrevet bruker Paulus ordet «brødre» flere ganger når han henvender seg til sine trosfeller generelt. – Ro 7:1, 4; 8:12; 10:1; 11:25; 12:1; 15:14, 30; 16:17.

brødre: Se studienote til Ro 1:13.

folk fra nasjonene: Det vil si ikke-troende.

gaven: Eller: «ufortjente gaven; nådegaven». Det greske ordet khạrisma har grunnbetydningen en fri og ufortjent gave, noe man får uten å fortjene det. Det er beslektet med ordet khạris, som ofte blir oversatt med «ufortjent godhet». (Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».) Den godheten Jehova viste da han ga sin Sønn som et gjenløsningsoffer, er en uvurderlig gave, og de som viser tro på Jesu offer, kan få den gaven som evig liv er. – Joh 3:16; se Ro 5:15, 16, der det greske ordet khạrisma forekommer to ganger og er gjengitt med «gaven».

gaver: Paulus drøfter her de åndelige gavene Gud ga den kristne menighet i det første århundre. (1Kt 12:1) Hver av de gavene som er nevnt i 1Kt 12:8–10 (se studienoter til disse versene), hadde med mirakuløse evner å gjøre. For å gi disse gavene brukte Gud sin hellige ånd, eller virksomme kraft. Guds hellige ånd kan virke på forskjellige måter på forskjellige tjenere for Gud i en bestemt hensikt. Så ikke alle fikk den samme gaven, eller mirakuløse evnen. Det greske ordet som er brukt her, khạrisma (bokst.: «nådegave»), forekommer 17 ganger i De kristne greske skrifter og er beslektet med ordet khạris, som ofte blir oversatt med «ufortjent godhet». – Se studienote til Ro 6:23.

evnen til å tale med visdom: Eller: «et vist budskap». Dette uttrykket sikter til mer enn den visdommen en kristen vanligvis får ved å studere Guds Ord og leve i harmoni med de prinsippene man finner der. Paulus snakker her om en overnaturlig evne til å bruke kunnskap på en vellykket måte. Slik visdom var utvilsomt nyttig når man skulle løse enkelte vanskelige problemer som oppsto i den nyopprettede kristne menighet. Paulus kan ha fått denne gaven, og han kan for eksempel ha brukt den når han skrev brev som ble en del av Guds inspirerte Ord. (2Pe 3:15, 16) Jesus hadde lovt at de kristne skulle få økt visdom når de måtte forsvare sin tro. – Lu 21:15; Apg 6:9, 10.

evnen til å tale med kunnskap: Paulus siktet ikke her til den kunnskapen om Gud som alle kristne måtte få for å kunne bli disipler. (Joh 17:3; Ro 10:14) Denne kunnskapen var i stedet mirakuløs, hevet over den kunnskapen som var tilgjengelig for alle kristne. Apostelen Peter kan for eksempel ha brukt «evnen til å tale med kunnskap» da han håndterte den situasjonen som gjaldt Ananias. Den hellige ånd ga Peter kunnskap han ellers ikke kunne ha fått – at Ananias i hemmelighet hadde løyet for menigheten om en økonomisk sak. – Apg 5:1–5.

tro: Tro er et grunnleggende krav til alle kristne (Ro 10:10; He 11:6), men Paulus skriver her om en spesiell tro. Etter alt å dømme var dette en tro som på en mirakuløs måte satte enkelte kristne i stand til å overvinne fjellignende hindringer som kunne ha stått i veien for dem i deres lojale tjeneste for Gud. – 1Kt 13:2.

gaver til å helbrede: Den mirakuløse evnen til å helbrede en hvilken som helst fysisk lidelse. De som led av sykdommer, trengte ikke å gi uttrykk for sin tro med sterke følelser før de ble helbredet. (Joh 5:5–9, 13) Troen til den som skulle utføre slike mirakler, var en viktigere faktor. (Mt 17:14–16, 18–20) Bruken av denne gaven tjente som et kraftig vitnesbyrd om at Guds ånd velsignet den nylig opprettede kristne menighet. – Apg 5:15, 16; 9:33, 34; 28:8, 9.

evnen til å utføre kraftige gjerninger: Eller: «evnen til å utføre mirakler». Bokstavelig: «kraftgjerningers virksomhet». Det ser ut til at Paulus sikter til et bredt spekter av overnaturlige gjerninger som kanskje innbefattet det å oppreise døde, drive ut demoner og også slå motstandere med blindhet. Slike gjerninger gjorde dypt inntrykk på dem som var øyenvitner, noe som førte til at mange sluttet seg til den kristne menighet. – Apg 9:40, 42; 13:8–12; 19:11, 12, 20.

evnen til å profetere: I en viss forstand profeterte alle de kristne når de snakket om oppfyllelsen av profetier som er nedskrevet i Guds Ord. (Apg 2:17, 18; se studienoter til Apg 2:17; 21:9 og Ordforklaringer: «Profeti»; «Profet».) Men de som hadde den mirakuløse gaven Paulus nevner her, var i tillegg i stand til å forutsi framtidige hendelser. Agabus, for eksempel, ble inspirert til å profetere om en stor matmangel og til å forutsi at Paulus skulle bli fengslet på grunn av forfølgelse fra jødene. (Apg 11:27, 28; 21:10, 11) Slik profetering hadde mye å si for at menighetene ble styrket. – 1Kt 14:3–5, 24, 25.

evnen til å bedømme inspirerte uttalelser: Dette uttrykket, som bokstavelig betyr «bedømmelser av ånder», sikter til den mirakuløse evnen til å forstå inspirerte uttalelser. Denne gaven innbefattet sannsynligvis evnen til å forstå om en uttalelse var inspirert av Gud, eller om den kom fra en annen kilde. Denne evnen gjorde det uten tvil lettere å beskytte menigheten mot falske profeter. (2Kt 11:3, 4; 1Jo 4:1) Den må også ha hjulpet apostlene og de eldste i Jerusalem til å slå fast hvilke deler av Loven som skulle bli sett på som de «nødvendige tingene» de kristne skulle rette seg etter. (Apg 15:19, 20, 28, 29) De kristne trengte også hjelp til å bedømme hvilke brev og skrifter som skulle sirkulere blant menighetene, og til å bedømme hvilke som skulle bli en del av den bibelske kanon. Apostelen Peter pekte for eksempel på at noen av Paulus’ skrifter utgjorde en del av de inspirerte Skrifter, da han skrev: «De uvitende og svake forvrenger [Paulus’ brev]. Det gjør de også med resten av Skriftene.» (2Pe 3:16) Vi kan være sikre på at prosessen med å velge ut hvilke bøker Bibelens kanon skulle omfatte, ble ledet av Guds ånd, utvilsomt ved hjelp av brødre som hadde evnen til å bedømme inspirerte uttalelser. – 2Ti 3:16; se Ordforklaringer: «Kanon»; «Ånd».

evnen til å tale på fremmede språk: Den gaven å kunne tale på fremmede språk ga en kristen evnen til å forkynne det gode budskap om Guds rike for mennesker som snakket språk forkynneren ikke kunne. Takket være denne gaven fra Gud kunne de kristne i år 33 fortelle om «Guds storslåtte gjerninger» til de mange utenlandske besøkende som hadde kommet til Jerusalem for å feire pinsehøytiden. (Apg 2:1–12) Paulus minnet senere korinterne om at de måtte bruke denne gaven på en ordnet måte ved å sørge for at det som ble sagt, ble oversatt, og at de som talte, gjorde det på omgang. – 1Kt 14:4, 5, 9, 27.

språk: Se studienote til Apg 2:4.

evnen til å oversette det som blir sagt: En kristen som hadde fått denne mirakuløse gaven, var i stand til å oversette noe som ble sagt på et språk han eller hun ikke snakket. Denne gaven var svært nyttig, for den som talte på fremmede språk, kunne oppmuntre bare dem som forsto det han sa. Paulus sa derfor at de som talte på fremmede språk, skulle tie hvis det ikke var noen til stede som kunne oversette. På den måten kunne hele menigheten høre budskapet og bli oppmuntret. – 1Kt 14:27, 28.

språk: Eller: «tungemål». Bokstavelig: «tunger». I Bibelen kan det greske ordet glossa sikte til taleorganet tungen. (Mr 7:33; Lu 1:64; 16:24) Men ordet kan også brukes billedlig om et språk eller om et folk som snakker et bestemt språk. (Åp 5:9; 7:9; 13:7) Dette greske ordet forekommer i Apg 2:3, der det står at disiplene så «noe som lignet tunger av ild». Disse tungene som satte seg på hver enkelt av disiplene, og disiplenes evne til å snakke andre språk, eller «tunger», var et tydelig tegn på at den hellige ånd var blitt utøst.

profeterte: Profeten Joel forutsa at både menn og kvinner skulle profetere. (Joe 2:28, 29) De ordene på Bibelens grunnspråk som blir oversatt med «å profetere», har den grunnleggende betydningen «å kunngjøre budskaper fra en guddommelig kilde» og trenger ikke å innbefatte tanken om å forutsi framtiden. (Se studienote til Apg 2:17.) Alle i den kristne menighet kan snakke om oppfyllelsen av profetiene i Guds Ord, men den «evnen til å profetere» som er nevnt i 1Kt 12:4, 10, var en av de mirakuløse åndens gaver som ble gitt til enkelte i den nyopprettede kristne menighet. Noen av dem som hadde fått den mirakuløse evnen til å profetere, kunne forutsi framtidige hendelser, slik Agabus gjorde. (Apg 11:27, 28) De kvinnene som Jehova valgte å gi denne gaven til, viste uten tvil dyp respekt for ham ved å fortsette å underordne seg de mannlige medlemmene av menigheten. – 1Kt 11:3–5.

profetere: Det greske ordet profeteuo betyr bokstavelig «å framsi». I Bibelen blir det brukt om det å kunngjøre budskaper fra en guddommelig kilde. Selv om det ofte innbefatter tanken om å forutsi framtiden, er ikke dette grunnbetydningen av ordet. Det greske ordet kan også sikte til det å forstå noe ved hjelp av en åpenbaring fra Gud. (Se studienoter til Mt 26:68; Mr 14:65; Lu 22:64.) Her var det den hellige ånd som fikk noen til å profetere. Ved at de fortalte om de «storslåtte gjerninger» som Jehova hadde gjort og ville komme til å gjøre, tjente de som talsmenn for Den Høyeste. (Apg 2:11) Det hebraiske ordet for «å profetere» har en lignende betydning. Et eksempel er 2Mo 7:1, der Aron blir omtalt som Moses’ «profet». Aron tjente ikke som profet i den forstand at han forutsa framtidige hendelser, men ved at han ble Moses’ talsmann, eller talerør.

er opptatt av: Uttrykket «er opptatt av» er en gjengivelse av det greske verbet merimnạo, som har forskjellige betydninger alt etter sammenhengen. I dette verset brukes det i positiv betydning og overbringer tanken om at man er ivrig etter, med rette er opptatt av, å ta hånd om åndelige interesser for å glede Herren. I de neste versene brukes det om gifte menn og kvinner som er opptatt av sin ektefelles følelsesmessige, fysiske og materielle behov. (1Kt 7:33, 34) Ifølge 1Kt 12:25 er menighetens medlemmer opptatt av å vise slik omsorg for hverandre. I andre sammenhenger kan det greske verbet sikte til uro og bekymringer som gjør at man mister fokus og blir delt, og som tar fra en gleden. – Mt 6:25, 27, 28, 31, 34; Lu 12:11, 22, 25, 26; se studienoter til Mt 6:25; Lu 12:22.

kroppsdelene skulle ha omsorg for hverandre: Bokstavelig: «kroppsdelene skulle være bekymret for hverandre». Det greske verbet som er brukt her (merimnạo), er også brukt i 1Kt 7:32, der Paulus snakker om at en ugift kristen er «opptatt av det som har med Herren å gjøre». (Se studienote til 1Kt 7:32.) Det samme verbet er brukt i 1Kt 7:33, der det beskriver den omsorgen en mann har for sin kone. Paulus snakket også om sin egen ‘bekymring [gresk: mẹrimna, beslektet med verbet merimnạo] for alle menighetene’. (2Kt 11:28) Han var svært opptatt av at alle skulle forbli trofaste disipler av Guds Sønn helt til enden. I tillegg brukte Paulus dette uttrykket da han skrev at Timoteus ville ha omsorg for brødrene i Filippi. (Flp 2:20) Bruken av dette verbet i 1Kt 12:25 framhever hvor sterkt hver enkelt i den kristne menighet bør bry seg om sine trosfellers åndelige, fysiske og materielle behov. – 1Kt 12:26, 27; Flp 2:4.

evnen til å utføre kraftige gjerninger: Eller: «evnen til å utføre mirakler». Bokstavelig: «kraftgjerningers virksomhet». Det ser ut til at Paulus sikter til et bredt spekter av overnaturlige gjerninger som kanskje innbefattet det å oppreise døde, drive ut demoner og også slå motstandere med blindhet. Slike gjerninger gjorde dypt inntrykk på dem som var øyenvitner, noe som førte til at mange sluttet seg til den kristne menighet. – Apg 9:40, 42; 13:8–12; 19:11, 12, 20.

kraftige gjerninger: Eller: «mirakler». – Se studienote til 1Kt 12:10.

evner til å lede: Det greske ordet kybẹrnesis, som er brukt her, overbringer tanken om «å lede; å føre; å administrere; å styre». Det var nødvendig med god ledelse for at man skulle kunne følge Jesu befaling om å ‘gjøre mennesker fra alle nasjoner til disipler’. (Mt 28:19, 20) Noen i menigheten måtte derfor få myndighet til å opprette nye menigheter og til å lede virksomheten i alle menighetene. (Apg 15:1, 2, 27–29; 16:4) Dette greske ordet er beslektet med et verb (kybernạo) som bokstavelig betyr «å styre et skip». Et beslektet substantiv (kybernẹtes) forekommer to ganger i De kristne greske skrifter og er oversatt med «styrmann». – Apg 27:11; Åp 18:17.

oversetter: Eller: «tolker». Det greske ordet blir her brukt om det å oversette fra ett språk til et annet. (Apg 9:36; 1Kt 12:30; 14:13, 27) Men det kan også bety «å klargjøre betydningen; å forklare fullt ut». – Se studienoter til Lu 24:27; 1Kt 12:10.

oversette: Eller: «tolke». – Se studienote til 1Kt 14:5.