Romerne 9:1–33

9  Jeg sier sannheten som en disippel av Kristus. Jeg lyver ikke, og min samvittighet bekrefter under den hellige ånds ledelse  at jeg har stor sorg og konstant smerte i mitt hjerte.  For jeg skulle ønske at jeg selv var skilt fra Kristus som en som er forbannet, hvis det kunne hjelpe mine brødre, mine kjødelige slektninger,  nemlig israelittene. Gud adopterte dem som sønner+ og ga dem ære, og han ga dem paktene,+ Loven,+ den hellige tjenesten+ og løftene.+  De har også forfedrene,+ som Kristus fysisk sett var en etterkommer av.+ Måtte Gud, som er over alle, bli lovprist for evig. Amen.  Men det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig «Israel».+  De er heller ikke alle barn bare fordi de er Abrahams etterkommere.+ Det står jo: «Det som skal kalles ditt avkom, skal komme gjennom Isak.»+  Det vil si at de som er barn i fysisk forstand, i virkeligheten ikke er Guds barn.+ Men de som er barn ifølge løftet,+ blir regnet som avkommet.  For løftet lød slik: «Jeg skal komme tilbake på denne tiden, og da skal Sara ha en sønn.»+ 10  Et annet eksempel er da Rebekka skulle ha tvillinger med sin mann, Isak, vår stamfar.+ 11  Det var Guds hensikt at hans utvelgelse ikke skulle være avhengig av gjerninger, men av ham som kaller. Allerede før tvillingene var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, 12  ble det derfor sagt til henne: «Den eldste skal være slave for den yngste.»+ 13  Som det står skrevet: «Jeg elsket Jakob, men hatet Esau.»+ 14  Hva skal vi da si? Er Gud urettferdig? Absolutt ikke!+ 15  Han sier jo til Moses: «Jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg velger å vise barmhjertighet, og jeg vil vise medfølelse med den jeg velger å vise medfølelse.»+ 16  Utvelgelsen er altså ikke avhengig av et menneskes ønsker eller anstrengelser, men av Gud, som er barmhjertig.+ 17  I et skriftsted blir det jo sagt til farao: «Dette er grunnen til at jeg har latt deg fortsette å leve: for å vise min makt i forbindelse med deg og for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden.»+ 18  Han viser altså barmhjertighet mot hvem han vil, og han lar hvem han vil, bli hardhjertet.+ 19  Nå vil du sikkert si til meg: «Hvorfor fortsetter han da å anklage noen? For hvem kan stå imot hans vilje?» 20  Men hvem er du, menneske, som kommer med protester mot Gud?+ Kan det som er formet, si til ham som formet det: «Hvorfor laget du meg slik?»+ 21  Har ikke pottemakeren myndighet over leiren,+ så han av samme klump kan lage ett kar til et ærefullt formål og et annet til et formål som ikke er ærefullt? 22  Hva om Gud ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, men likevel med stor tålmodighet tolererte vredens kar, som fortjente å bli ødelagt? 23  Og hva om han gjorde det for å vise sin store herlighet overfor barmhjertighetens kar,+ som han på forhånd hadde gjort klare til å oppnå herlighet, 24  nemlig oss, som han kalte, ikke bare fra jødene, men også fra nasjonene?+ Hvem kan si noe på dette? 25  Det er som han sier i Hosẹas bok: «Dem som ikke er mitt folk,+ vil jeg kalle ‘mitt folk’, og henne som ikke var elsket, vil jeg kalle ‘den elskede’.+ 26  Og på det stedet der det ble sagt til dem: ‘Dere er ikke mitt folk’, der skal de bli kalt ‘den levende Guds sønner’.»+ 27  Dessuten roper Jesaja om Israel: «Selv om tallet på israelittene skulle være som havets sand, er det bare en rest som skal bli frelst.+ 28  For Jehova skal holde regnskap på jorden, grundig og raskt.»+ 29  Og som Jesaja forutsa: «Hvis ikke hærstyrkenes Jehova hadde latt noen av våre etterkommere bli igjen, ville vi ha blitt som Sodọma, vi ville ha lignet Gomọrra.»+ 30  Hva skal vi da si? Jo, at folk fra nasjonene, enda de ikke jaget etter rettferdighet, oppnådde rettferdighet,+ nemlig den rettferdighet som er et resultat av tro.+ 31  Men Israel, som riktignok anstrengte seg for å følge en lov som er knyttet til rettferdighet, klarte ikke å oppfylle denne loven. 32  Hvorfor ikke? Fordi de ikke anstrengte seg ved tro, men ved gjerninger. De snublet over «snublesteinen».+ 33  Som det står skrevet: «Jeg legger i Sion en snublestein og en anstøtsklippe, men de som tror på den, skal ikke bli skuffet.»+

Fotnoter

Studienoter

skilt ... som en som er forbannet: Det vil si en som er forbannet av Gud. Paulus bruker her en form for hyperbol, eller overdrivelse. Han gir uttrykk for at han er villig til å påta seg den forbannelsen fra Gud som ventet hans brødre, det vil si ikke-troende jøder, fordi de forkastet den lovte Messias. (Jevnfør Ga 3:13.) Paulus’ poeng er at han var villig til å gjøre alt som sto i hans makt for å hjelpe dem til å benytte seg av Guds middel til frelse.

en hellig tjeneste: Eller: «en tilbedelse». Det greske ordet som er brukt her, er latreia, og det sikter til tilbedelseshandlinger. I De kristne greske skrifter blir dette substantivet noen ganger brukt om den tilbedelsen som ble utøvd av jødene under Moseloven. (Ro 9:4; He 9:1, 6) Men her bruker Paulus det om den tilbedelsen som de kristne utøver. Det beslektede greske verbet latreuo («å utføre hellig tjeneste») brukes både om tilbedelse ifølge Moseloven (Lu 2:37; He 8:5; 9:9) og om de kristnes tilbedelse. (Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; Åp 7:15) I Ro 1:9 viste Paulus at en viktig del av hans hellige tjeneste var å gjøre «kjent det gode budskap om [Guds] Sønn».

Gud adopterte dem som sønner: Uttrykket brukes her i overført betydning om de bokstavelige israelittene. I dette tilfellet sikter det tydeligvis til den helt spesielle stillingen de sto i mens de var Guds paktsfolk. I tråd med dette blir nasjonen Israel noen ganger omtalt som Guds sønn eller sønner i De hebraiske skrifter. (2Mo 4:22, 23; 5Mo 14:1, 2; Jes 43:6; Jer 31:9; Ho 1:10; 11:1) Men et virkelig sønneforhold var ikke mulig før Kristus Jesus hadde gitt sitt liv som en løsepenge, og det kunne bare oppnås av dem som anerkjente og viste tro på dette gjenløsningsofferet, som Gud sto bak. – Joh 1:12, 13; 2Kt 6:16–18; Ga 4:4, 5.

den hellige tjenesten: Eller: «tilbedelsen». Sikter her til den hellige tjenesten som var beskrevet i lovpakten. Paulus brukte dette uttrykket i He 9:1, 6 i omtalen av tilbedelsen ved tabernaklet, som innbefattet de ofrene som ble båret fram for israelittene under lovpakten. I Ro 12:1 bruker Paulus dette uttrykket igjen, men da om de kristnes tilbedelse av Gud. – Se studienote til Ro 12:1.

Amen: Eller: «La det skje; La det være slik.» Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av et hebraisk ord som er avledet av rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». (Se Ordforklaringer.) «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. De som skrev De kristne greske skrifter, brukte det ofte for å understreke sin overbevisning om at Gud fortjente å bli lovprist, slik Paulus gjør her. (Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11) I andre tilfeller blir ordet brukt for å framheve skribentens ønske om at mottakerne av brevet må få Guds velsignelse. (Ro 15:33; He 13:20, 21) Det blir også brukt for å vise at skribenten virkelig er enig i noe som er sagt. – Åp 1:7; 22:20.

Måtte Gud, som er over alle, bli lovprist for evig: Det siktes her til Jehova Gud. Dette er en oppfordring til å lovprise ham for det han har gjort for sitt folk, blant annet det som er nevnt tidligere i denne passasjen. Men noen bibeloversettelser gjengir dette verset på en slik måte at det virker som om Kristus er Den Allmektige Gud. For eksempel: «Kristus, han som er Gud over alt». Grammatisk sett er en slik gjengivelse mulig, men man må ta hensyn til sammenhengen. Versene før beskriver hva Gud i sin kjærlighet har gjort for sitt folk. Tenk også over det som står videre, i Ro 9:6–13. Disse versene viser at gjennomføringen av Guds hensikt ikke er avhengig av fysisk avstamning, men av Guds vilje. Versene 14–18 viser til Guds budskap til farao, som står nedskrevet i 2Mo 9:16, for å understreke at Gud er over alle. I versene 19–24 blir Guds overlegenhet illustrert ved at han blir sammenlignet med en pottemaker som lager forskjellige kar av leire. Ut fra sammenhengen ville det derfor være naturlig at Paulus siktet til «Gud, som er over alle». Det er også verdt å legge merke til at Paulus i sine skrifter ofte tilskriver Gud en slik lovprisning, ikke Kristus Jesus. (Ro 11:34–36; 16:27; Ga 1:4, 5; Flp 4:20; 1Ti 1:17) Paulus skiller tydelig mellom Jesus og Jehova Gud, for eksempel i Ro 15:5, 6, der han oppfordrer sine medkristne til å «gi ære til vår Herre Jesu Kristi Gud og Far». (2Kt 1:3; Ef 1:3) Gjengivelsen i hovedteksten her i Ro 9:5 blir også sterkt underbygd av Paulus’ ord i 1Kt 15:27, 28. – En nærmere redegjørelse for Ro 9:5 finnes i studieutgaven av Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter (Rbi8), Tillegg 6D, «Gud, som er over alle».

Amen: Et uttrykk som forekommer ofte i de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter i forbindelse med at skribenten lovpriser Gud. – Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11; se studienote til Ro 1:25.

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

avkommet: Se studienote til Ro 9:7.

av et menneskes ønsker eller anstrengelser: Bokstavelig: «av den som ønsker, eller av den som løper». Det bokstavelige uttrykket «den som løper» brukes her i overført betydning om en som anstrenger seg for å nå et mål. Paulus brukte ofte illustrasjonen med en deltaker i et løp i brevene sine. (1Kt 9:24–26; Ga 5:7; Flp 2:16) Da Paulus drøftet hvordan Gud hadde utvalgt det åndelige Israel, forklarte han at de kjødelige israelittene la vekt på sitt slektskapsforhold til Abraham og prøvde å oppnå «rettferdighet» gjennom Moseloven. De hadde løpt, eller «jaget», etter målet «rettferdighet» på feil måte. (Ro 9:30–32) Det var ikke egne anstrengelser eller prestasjoner som var avgjørende for medlemmene av det sanne «Israel», men Guds barmhjertighet. (Ro 9:6, 7) De måtte anstrenge seg i tjenesten for Gud, men uten Guds barmhjertighet ville anstrengelsene være forgjeves.

navn: Guds egennavn, representert ved de fire hebraiske bokstavene יהוה (JHWH), som vanligvis blir gjengitt med «Jehova». I Ny verden-oversettelsen forekommer navnet 6979 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter. (Les mer om bruken av Guds navn i De kristne greske skrifter i Tillegg A5 og Tillegg C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. – Jevnfør 2Mo 34:5, 6; Åp 3:4, fotn.

Jeg har gjort ditt navn kjent: De som fulgte Jesus, kjente allerede Guds navn og brukte det. De så det og leste det i de skriftrullene av De hebraiske skrifter som fantes i synagogene. Dessuten kunne de se det og lese det i Septuaginta – en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter som ble brukt i undervisningen. (Se Tillegg A5 og C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. (Se studienote til Mt 6:9; jevnfør Åp 3:4, fotn.) Jesus gjorde Guds navn kjent ikke bare ved å bruke det, men også ved å åpenbare Personen bak navnet – hans hensikter, hans virksomhet og hans egenskaper. Som den som hadde vært «ved sin Fars side», kunne Jesus forklare hvem Faren er, på en måte som ingen annen kunne. (Joh 1:18; Mt 11:27) Guds «navn» fikk dermed dypere mening for Jesu første disipler.

Jeg har gjort ditt navn kjent: På slutten av sin bønn gjentar Jesus den tanken han uttrykte i Joh 17:6. (Se studienote til Joh 17:6.) I Joh 17:26 er det riktignok et annet gresk verb som er brukt, gnorịzo («å gjøre kjent; erklære»), men det overbringer den samme tanken som det verbet som er brukt i Joh 17:6 (fanerọo, «å gjøre kjent; å åpenbare»). I Bibelen kan det å gjøre noens navn kjent innebære at man både gjør kjent selve navnet og også hva navnet står for – personens rykte og alt han åpenbarer om seg selv. (Se studienote til Mt 6:9; jevnfør Åp 3:4, fotn.) Jesus gjorde Guds navn kjent ikke bare ved å bruke det, men også ved å åpenbare Personen bak navnet – hans hensikter, hans virksomhet og hans egenskaper. Her legger Jesus til: og vil gjøre det kjent, som også kan gjengis med: «og vil fortsette å gjøre det kjent». Guds navn ville dermed fortsette å få dypere mening for Jesu disipler.

I et skriftsted blir det jo sagt til farao: Bokstavelig: «Skriften sier jo til farao». I de ordene som følger, siterer Paulus fra 2Mo 9:16. Ordene er en del av et budskap som Jehova befalte Moses å overbringe til Egypts farao. (2Mo 9:13–19) Men på gresk personifiserer Paulus Skriften, som om det var Skriften selv som sa disse ordene direkte til farao. Paulus bruker en lignende personifisering i Ro 3:19, der han sier: «Alt det Loven sier, er rettet til dem som er underlagt Loven.» Denne billedlige uttrykksmåten er passende fordi De hebraiske skrifter, som innbefatter Loven, var anerkjent som Guds ord – det var i virkeligheten Gud som talte. Jesus gjorde noe lignende når han av og til personifiserte Guds hellige ånd og sa at den skulle «lære» oss alt og «vitne om» ham. – Joh 14:26; 15:26.

jeg har latt deg fortsette å leve: I mange bibeloversettelser er dette uttrykket gjengitt med «jeg har oppreist deg (latt deg stå fram)», noe som kan gi inntrykk av at det var Gud som hadde innsatt farao i den stillingen han hadde. Men Paulus siterer her fra 2Mo 9:16, der betydningen tydelig framgår av sammenhengen. Før Gud sendte den sjuende plagen, sa han til farao: «Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg ..., så du var blitt utslettet fra jorden.» (2Mo 9:15) Men Gud valgte i stedet å skåne farao og sa: «jeg har latt deg leve [eller: «jeg har latt deg bestå»; bokst.: «jeg har holdt deg stående»]». (2Mo 9:16) Det er også verdt å merke seg at Septuaginta-oversettelsen gjengir Jehovas ord til farao med «du er blitt bevart». Både sammenhengen i De hebraiske skrifter og den greske gjengivelsen i Septuaginta støtter altså tanken om at det greske uttrykket i Ro 9:17 betyr at Gud lot farao fortsette å leve til han hadde vist ham sin makt.

for å la mitt navn bli forkynt på hele jorden: Paulus siterer her fra 2Mo 9:16. Ordene er en del av det Jehova befalte Moses å si til farao etter den sjette plagen. (2Mo 9:8–15) I Bibelen står ordet «navn» av og til for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. (2Mo 34:5, 6; se studienoter til Mt 6:9; Joh 17:6, 26.) Gjennom hele Bibelen blir det lagt vekt på at Guds navn skal helliges og forsvares. Salmisten ba for eksempel: «La folk få vite at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» (Sl 83:18) Over 50 ganger i Esekiels bok gjentas Jehovas ord: Folk «skal innse at jeg er Jehova». (Ese 6:7; 38:23) Jesus lærte disiplene sine å be om at Guds navn måtte bli helliget. (Mt 6:9) Paulus oppmuntret de kristne til å forkynne offentlig om Jehovas navn (He 13:15), og i Åp 15:4 stilles spørsmålet: «Hvem skulle ikke frykte deg, Jehova, og ære ditt navn?»

pottemakeren: En håndverker som lager krukker, boller, fat og andre gjenstander av leire. Det greske ordet (kerameus) kommer fra en rot som betyr «å blande», og sikter kanskje til det at leiren måtte blandes med vann før bruk. Det hebraiske ordet for pottemaker (jotsẹr) betyr bokstavelig «former», eller «en som former». I De hebraiske skrifter blir pottemakerens myndighet, eller rett til å bestemme, over leiren ofte brukt for å illustrere Jehovas suverene myndighet over enkeltpersoner og nasjoner. – Jes 29:16; 45:9; 64:8; Jer 18:1–12.

pottemakeren: En håndverker som lager krukker, boller, fat og andre gjenstander av leire. Det greske ordet (kerameus) kommer fra en rot som betyr «å blande», og sikter kanskje til det at leiren måtte blandes med vann før bruk. Det hebraiske ordet for pottemaker (jotsẹr) betyr bokstavelig «former», eller «en som former». I De hebraiske skrifter blir pottemakerens myndighet, eller rett til å bestemme, over leiren ofte brukt for å illustrere Jehovas suverene myndighet over enkeltpersoner og nasjoner. – Jes 29:16; 45:9; 64:8; Jer 18:1–12.

kar: Her fortsetter Paulus illustrasjonen med en pottemaker. (Se studienote til Ro 9:21.) Det greske ordet skeuos sikter bokstavelig til en hvilken som helst slags beholder. Men Bibelen bruker det ofte i overført betydning om mennesker. (Apg 9:15, fotn.; 2Ti 2:20, 21, fotnoter) De kristne blir for eksempel sammenlignet med leirkar som er betrodd en stor skatt, nemlig tjenesten. (2Kt 4:1, 7) Sammenhengen her i Ro 9:21–23 viser at Gud har latt være å ødelegge onde mennesker, vredens kar, med det samme, og at dette fører til at mennesker med den rette innstillingen blir spart, for det gir dem tid til å bli formet som «barmhjertighetens kar». – Ro 9:23.

roper Jesaja om Israel: Her og i det neste verset siterer Paulus fra Jes 10:22, 23. Disse versene forutsa det som skjedde i 607 fvt., da Jehova brukte det babylonske verdensriket til å fullbyrde dommen over Israel. Hele landet, også Jerusalem, falt for invasjonshæren. Jødene ble ført som fanger til Babylon, der de var i 70 år. Etter det var det «bare en rest» som vendte tilbake for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem. Her i brevet til romerne viser Paulus at profetien også fikk en oppfyllelse i det første århundre evt. Et forholdsvis lite antall jøder, «en rest», ble disipler av Jesus og vendte tilbake til Jehova i åndelig forstand. (Ro 11:4, 5) Senere sluttet troende ikke-jøder seg til dem, og sammen utgjorde de en åndelig nasjon, «Guds Israel». – Ga 6:16.

Jehova: I dette sitatet fra Jes 10:23 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

grundig og raskt: Bokstavelig: «idet han avslutter det og avkorter det». Paulus siterer her Jes 10:22, 23 fra Septuaginta. Denne profetien ble oppfylt på Jerusalem både i 607 fvt. og i 70 evt., da Jehova fullbyrdet dommen grundig og raskt.

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

hærstyrkenes: Eller: «de himmelske hærstyrkenes». Det greske ordet Sabaọth er en transkripsjon av det hebraiske ordet tsevaʼọth, flertallsformen av tsavạʼ, som i sin grunnbetydning sikter til en bokstavelig hær av soldater, eller kampstyrker. (1Mo 21:22; 5Mo 20:9; se studienoten til hærstyrkenes Jehova i dette verset.) Det ser ut til at ‘hærstyrkene’ i første rekke, om ikke utelukkende, sikter til englene. Uttrykket «hærstyrkenes Jehova» overbringer derfor tanken om den makten som universets suverene Hersker har, han som har kommandoen over enorme hærstyrker av åndeskapninger. (Sl 103:20, 21; 148:1, 2; Jes 1:24; Jer 32:17, 18) Men noen mener at de ‘hærstyrkene’ det siktes til i uttrykket «hærstyrkenes Jehova», ikke bare omfatter hærstyrker av engler, men også Israels hær og de livløse himmellegemene.

hærstyrkenes Jehova: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer 285 ganger (med noen varianter), første gang i 1Sa 1:3. Det er en kombinasjon av tetragrammet og det hebraiske ordet for «hærstyrker», tsevaʼọth. Det tilsvarende greske uttrykket forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Jak 5:4. Både Paulus og Jakob brukte det i forbindelse med at de siterte fra eller hentydet til profetier i De hebraiske skrifter. I begge disse tilfellene er det hebraiske ordet tsevaʼọth transkribert til Sabaọth på gresk. I greske håndskrifter står det bokstavelig «Herre Sebaot» (gresk: Kỵrios Sabaọth), men en ordbok definerer Sabaọth som «et navn på Gud . . . =יהוה צְבָאוֹת [JHWH tsevaʼọth] Jahve, hærstyrkenes Herre; hærskarenes Herre». (A Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, tredje utgave) I Tillegg C1 kan man lese om flere grunner til at Ny verden-oversettelsen bruker navnet Jehova i hovedteksten.

Jehova: I dette sitatet fra Jes 1:9 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

etterkommere: Se studienote til Ro 9:7.

på den: Det vil si på den symbolske steinen som er nevnt i Jes 28:16, som Paulus siterer fra. Denne steinen, en snublestein, sikter til Jesus Kristus, noe som framgår av den måten Jesajas profeti blir anvendt på i Ro 10:11 og 1Pe 2:6. Det greske pronomenet («den») som er brukt her, kunne derfor også vært gjengitt med «ham». Slik er det gjengitt i Ro 10:11, der Paulus siterer deler av den samme profetien fra Jesaja uten å nevne noen «stein». Det som Jesaja, Paulus og Peter skrev under inspirasjon, gir oss altså en garanti for at vår tro på Jesus aldri vil føre til skuffelse.

skal ikke bli skuffet: Paulus siterer her Jes 28:16 fra Septuaginta. Det greske uttrykket har grunnbetydningen «skal ikke skamme seg (bli til skamme)». Dette understreker at de som viser tro på Jesus Kristus, den symbolske steinen som er nevnt i Jesajas profeti, aldri vil oppleve en slik skam eller skuffelse som andre opplever fordi de har hatt en tro som viser seg å være forgjeves. Det samme uttrykket brukes i Ro 10:11 og 1Pe 2:6.

Multimedia