2. Korinter 11:1–33

11  Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt ufornuft fra min side. Men det gjør dere jo allerede!  Jeg passer på dere med en brennende iver som er lik Guds brennende iver, for jeg har personlig lovt dere bort til ekteskap med én mann og ønsker å overgi dere til Kristus som en ren jomfru.+  Men slangen bedro Eva med sin list,+ og jeg er redd for at deres sinn på lignende måte skal bli ødelagt, slik at dere ikke lenger tjener Kristus med den oppriktighet og renhet som han har krav på.+  For dere tolererer det gjerne hvis noen kommer og forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller hvis dere blir påvirket til å ha en annen innstilling enn den dere har lært å ha,* eller hvis dere hører et annet godt budskap enn det dere har tatt imot.+  Jeg mener at jeg ikke i noe som helst står tilbake for «superapostlene» deres.+  Selv om jeg ikke har lært talekunst,+ mangler jeg absolutt ikke kunnskap,+ og denne kunnskapen har vi gjort kjent for dere på alle måter og i alle ting.  Eller begikk jeg en synd da jeg ydmyket meg for at dere skulle bli opphøyd – da jeg med glede forkynte Guds gode budskap for dere uten at det kostet noe?+  Andre menigheter har jeg nærmest plyndret ved å ta imot materiell hjelp for å kunne tjene dere.+  Men da jeg var hos dere, ble jeg ikke en belastning for noen av dere når jeg manglet noe, for de brødrene som kom fra Makedọnia, ga meg alt jeg trengte.+ Ja, jeg passet på så jeg ikke på noen måte skulle bli en belastning for dere, og det vil jeg fortsette med.+ 10  Så sikkert som at sannheten om Kristus er i meg, vil jeg ikke slutte å snakke stolt+ om dette i hele Akaia. 11  Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Nei, Gud vet at jeg elsker dere.+ 12  Men det jeg gjør, vil jeg fortsette å gjøre,+ for at de som prøver å bevise at de er likestilt med oss, ikke skal ha noe grunnlag for det de skryter av. 13  For slike mennesker er falske apostler, svikefulle arbeidere, som gir seg ut for å være Kristi apostler.+ 14  Og det er ikke overraskende, for Satan selv gir seg stadig ut for å være en lysets engel.+ 15  Derfor er det ikke rart at også hans tjenere gir seg ut for å være tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få det de fortjener på grunn av det de har gjort.+ 16  Jeg sier igjen: Ingen må tro at jeg er ufornuftig. Men hvis dere likevel mener at jeg er det, så godta meg som om jeg var ufornuftig, slik at også jeg kan rose meg selv litt.+ 17  Det jeg sier nå, er ikke noe jeg har lært av Herrens eksempel, men jeg snakker som en ufornuftig person ville gjøre, med skrytende selvsikkerhet. 18  Det er mange som snakker stolt om noe rent menneskelig, så det vil jeg også gjøre. 19  Siden dere er så «fornuftige», tolererer dere med glede de ufornuftige. 20  Ja, dere tolererer alle som gjør dere til slaver, som raner til seg det dere eier, som tar det dere har, som opphøyer seg over dere, eller som slår dere i ansiktet. 21  Det jeg har sagt her, fører skam over oss, for det kan virke som om vi har vært svake. Men hvis andre er frimodige – nå snakker jeg ufornuftig – så vil jeg også være det.+ 22  Er de hebreere? Det er jeg også.+ Er de israelitter? Det er jeg også. Er de Abrahams etterkommere? Det er jeg også.+ 23  Er de tjenere for Kristus? Jeg svarer som en gal mann: Jeg er det i større grad. Jeg har arbeidet mer,+ har vært oftere i fengsel,+ er blitt slått utallige ganger og har ofte vært døden nær.+ 24  Fem ganger har jødene gitt meg 39 slag,+ 25  tre ganger er jeg blitt slått med stokker,+ én gang er jeg blitt steinet,+ tre ganger har jeg opplevd skipsforlis,+ et helt døgn var jeg ute på åpent hav. 26  Jeg har ofte reist omkring og vært i fare på elver, i fare blant forbrytere, i fare blant mitt eget folk,+ i fare blant nasjonene,+ i fare i byen,+ i fare i ødemarken, i fare på havet, i fare blant falske brødre. 27  Jeg har slitt og strevd, har hatt mange søvnløse netter+ og har sultet og tørstet.+ Ofte har jeg vært uten mat,+ og jeg har vært utsatt for kulde og har manglet klær. 28  I tillegg til disse ytre tingene kommer det som velter inn over meg hver dag,* nemlig bekymringen for alle menighetene.+ 29  Hvem er svak, uten at jeg føler meg svak? Hvem har fått noen til å snuble, uten at jeg blir opprørt? 30  Hvis jeg må være stolt av noe, vil jeg være stolt av det som viser at jeg er svak. 31  Herren Jesu Gud og Far, som skal lovprises for evig, vet at jeg ikke lyver. 32  I Damaskus sørget stattholderen under kong Arẹtas for at det ble satt ut vakter i byen for å arrestere meg. 33  Men jeg ble firt ned i en kurv gjennom et vindu i bymuren+ og slapp unna.

Fotnoter

Bokst.: «hvis dere får en annen ånd enn den dere har fått».
El.: «det daglige presset jeg føler».

Studienoter

«superapostlene»: Paulus bruker her et uttrykk som også kan gjengis med «de overmåte fine apostlene» eller «overapostlene». Han bruker denne noe sarkastiske betegnelsen for å beskrive de arrogante mennene som tydeligvis følte seg hevet over de apostlene som Jesus selv hadde utnevnt. Paulus kaller dem «falske apostler», for i virkeligheten var de Satans tjenere. (2Kt 11:13–15) De lærte andre sin egen versjon av det gode budskap om Kristus. (2Kt 11:3, 4) I tillegg kritiserte og baktalte de Paulus og dro i tvil at Gud hadde gitt ham myndighet som apostel.

litt ufornuft: Paulus skjønte at det at han roste seg selv, kunne få ham til å virke ufornuftig. (2Kt 11:16) Men i den siste delen av 2. Korinter følte han seg tvunget til å legge fram beviser for at han virkelig var en apostel. (I 2Kt 11 og 12 brukte Paulus faktisk de greske ordene ạfron og afrosỵne, som er gjengitt med «ufornuftig [person]» og «ufornuft», åtte ganger: 2Kt 11:1, 16, 17, 19, 21; 12:6, 11.) «Superapostlene» skadet menigheten ved å undergrave respekten for Paulus og hans lære. Slike falske lærere hadde tvunget ham til å rose seg selv for å få fram at han hadde fått sin myndighet av Gud. (2Kt 10:10; 11:5, 16; se studienote til 2Kt 11:5.) Under disse omstendighetene var det på ingen måte ufornuftig at han roste seg selv.

Kjærligheten er ikke misunnelig: Eller: «Kjærligheten er ikke sjalu.» Det greske verbet zelọo overbringer tanken om en sterk følelse som kan være enten positiv eller negativ. I dette verset er det gjengitt med uttrykket «å være misunnelig» fordi det overbringer tanken om en negativ følelse overfor en antatt konkurrent eller overfor en som man mener har visse fordeler. Det tilsvarende substantivet zẹlos, som ofte blir gjengitt med «sjalusi», er brukt i Ga 5:19–21, der Paulus beskriver de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». Slik sjalusi er selvisk og gir grobunn for hat, ikke kjærlighet. Ekte kjærlighet er ikke misunnelig, men er forbundet med tillit og håp, og den handler alltid med tanke på andres interesser. – 1Kt 13:4–7; les om en positiv betydning av det greske verbet i studienote til 2Kt 11:2.

Jeg passer på dere med en brennende iver som er lik Guds brennende iver: De greske ordene som er gjengitt med «jeg passer på ... med en brennende iver» og med «brennende iver», overbringer begge tanken om en sterk følelse som kan være enten positiv eller negativ. I dette verset er de brukt i positiv betydning. Begge ordene dreier seg om sterk interesse og dyp personlig omsorg, et uttrykk for oppriktig hengivenhet. Paulus viste slik omsorg for sine åndssalvede trosfeller. Han sammenlignet dem med en ren jomfru som var lovt bort til ekteskap med én mann, Jesus Kristus. Paulus hadde et brennende ønske om å beskytte alle i menigheten mot åndelig skade, slik at de kunne bli overgitt til Kristus i en ren tilstand. Brukt i denne positive betydningen viser uttrykket «Guds brennende iver» [eller: «Guds nidkjærhet»] at Jehovas kjærlighet og hengivenhet ikke bare innebærer oppriktig interesse for dem han elsker, men også et sterkt ønske om å beskytte dem mot skade. – Les om en negativ betydning av det greske verbet i studienote til 1Kt 13:4.

ren: Kristi brud består av 144 000 åndssalvede som alle fortsetter å være jomfruer i billedlig forstand ved å holde seg atskilt fra verden og ved å holde seg rene når det gjelder moral og lære. – Åp 14:1, 4; jevnfør 1Kt 5:9–13; 6:15–20; Jak 4:4; 2Jo 8–11; Åp 19:7, 8.

«superapostlene»: Paulus bruker her et uttrykk som også kan gjengis med «de overmåte fine apostlene» eller «overapostlene». Han bruker denne noe sarkastiske betegnelsen for å beskrive de arrogante mennene som tydeligvis følte seg hevet over de apostlene som Jesus selv hadde utnevnt. Paulus kaller dem «falske apostler», for i virkeligheten var de Satans tjenere. (2Kt 11:13–15) De lærte andre sin egen versjon av det gode budskap om Kristus. (2Kt 11:3, 4) I tillegg kritiserte og baktalte de Paulus og dro i tvil at Gud hadde gitt ham myndighet som apostel.

den lønnen dere får: Eller: «deres underhold». Det ordet som er brukt her, er en militær betegnelse som sikter til en soldats lønn, rasjon, godtgjørelse. Opprinnelig kan mat og andre forsyninger ha inngått i soldatlønnen. De jødiske soldatene som kom til Johannes, utførte muligens en slags polititjeneste, særlig i forbindelse med innkreving av toll og andre former for skatt. Johannes kan ha gitt denne veiledningen fordi de fleste soldatene fikk lav lønn og de tydeligvis hadde en tendens til å misbruke sin makt for å spe på inntekten. Betegnelsen er også brukt i uttrykket «betaler utgiftene selv» i 1Kt 9:7, der Paulus sikter til den lønnen som en kristen «soldat» har rett til.

den lønnen synden betaler: Eller: «syndens lønn». Det greske ordet opsọnion betyr bokstavelig «betaling; lønn». I Lu 3:14 (se studienote) brukes det som en militær betegnelse om en soldats lønn eller godtgjørelse. I denne sammenhengen blir synden personifisert som en herre som betaler ut en billedlig lønn. En som synder, får døden som lønn, eller betaling. Når en person har dødd og fått sin lønn, blir hans synder ikke lenger holdt imot ham. Hadde det ikke vært for Jesu offer og Guds løfte om å oppreise de døde, ville han ikke ha hatt noe håp om å få leve igjen.

og betaler utgiftene selv: Bokstavelig: «på egen lønn». Paulus bruker her et gresk ord som sikter til soldaters lønn, som kan ha innbefattet mat og andre forsyninger. (Se studienote til Lu 3:14.) I denne sammenhengen blir ordet brukt billedlig for å vise at hardtarbeidende kristne «soldater» fortjener beskjeden materiell støtte.

nærmest plyndret: Det greske verbet sylạo blir ofte brukt om det å ta krigsbytte. Her bruker Paulus dette sterke uttrykket billedlig, som en overdrivelse, for å få fram et poeng. Paulus hadde ikke gjort noe galt ved å ta imot materiell hjelp fra andre. Men han svarer på anklagene fra «superapostlene» i Korint, som beskyldte ham for å utnytte menigheten der. (2Kt 11:5) Da han «manglet noe» i Korint, ser det ut til at de kristne der i byen ikke hjalp ham, enda noen av dem tydeligvis var velstående. I stedet var det fattigere brødre fra Makedonia som ga ham det han trengte. (2Kt 11:9) Han sier at han ikke ‘begikk en synd da han ydmyket seg’, noe som muligens sikter til at han arbeidet som teltmaker for å forsørge seg selv i tjenesten. (2Kt 11:7) Så det er kanskje med en viss ironi han sier at det var som om han hadde «plyndret» andre menigheter ved å ta imot økonomisk støtte fra dem mens han arbeidet hardt blant korinterne.

materiell hjelp: Det greske ordet opsọnion betyr bokstavelig «betaling; lønn». I Lu 3:14 (se studienote) brukes det som en militær betegnelse om en soldats lønn eller godtgjørelse. I denne sammenhengen blir ordet brukt om den beskjedne materielle støtten Paulus hadde fått av noen menigheter for at han skulle få dekket behovene sine mens han var i Korint. – Les om andre steder der det samme greske ordet forekommer, i studienoter til Ro 6:23; 1Kt 9:7.

for at de som prøver å bevise at de er likestilt med oss, ikke skal ha noe grunnlag for det de skryter av: Paulus ville ikke ta imot økonomisk hjelp fra menigheten i Korint. (2Kt 11:9) Men det ser ut til at «superapostlene» tok imot slik hjelp, og de påsto at Paulus viste at han ikke var en apostel i likhet med dem, siden han utførte verdslig arbeid. (2Kt 11:4, 5, 20) De ‘prøvde å bevise at de var likestilt med’ Paulus. «Det de skryter av», sikter kanskje til deres påstander om at de var kvalifisert til å tjene som apostler. (2Kt 11:7) Senere i dette kapitlet og i kapittel 12 framhevet Paulus sine egne kvalifikasjoner for å vise at de slett ikke hadde noe grunnlag for å ha det synet på ham som de hadde. Han sa dessuten rett ut at «superapostlene» i virkeligheten var «falske apostler, ... som [ga] seg ut for å være Kristi apostler». – 2Kt 11:13.

om noe rent menneskelig: Eller: «om noe kjødelig». Bokstavelig: «etter kjødet». Det vil si om sine omstendigheter i livet, som mange snakker stolt om.

hebreere ... israelitter ... Abrahams etterkommere: Paulus redegjør for sin egen slektsbakgrunn, muligens fordi noen av hans kritikere i Korint snakket stolt om sin jødiske arv og identitet. For det første nevner han at han er hebreer, kanskje for å understreke sine slektsbånd til jødenes forfedre, deriblant Abraham og Moses. (1Mo 14:13; 2Mo 2:11; Flp 3:4, 5) Det at Paulus nevner at han er hebreer, kan også sikte til at han kunne hebraisk. (Apg 21:40 til 22:2; 26:14, 15) For det andre sier Paulus at han er israelitt, en betegnelse som av og til blir brukt om jøder. (Apg 13:16; Ro 9:3, 4) For det tredje forteller Paulus konkret at han stammer fra Abraham. Han understreket at han var blant dem som skulle være arvinger til de løftene Gud ga Abraham. (1Mo 22:17, 18) Men Paulus la ikke overdreven vekt på slike fysiske faktorer som slektskapsforhold. – Flp 3:7, 8.

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

lokale domstoler: Det greske ordet synẹdrion, som her står i flertall og blir oversatt med «lokale domstoler», blir i De kristne greske skrifter som oftest brukt om Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. (Se Ordforklaringer: «Sanhedrinet» og studienoter til Mt 5:22; 26:59.) Men ordet var også en generell betegnelse på en forsamling eller et møte, og her sikter det til lokale domstoler som var knyttet til synagogene og hadde myndighet til å fullbyrde slike straffer som pisking og utelukkelse. – Mt 23:34; Mr 13:9; Lu 21:12; Joh 9:22; 12:42; 16:2.

tre ganger er jeg blitt slått med stokker: Dette var en straffemetode som romerske myndigheter ofte brukte. Apostlenes gjerninger nevner bare én av de tre gangene Paulus ble slått med stokker. Det skjedde i Filippi, før han skrev sitt andre brev til korinterne. (Apg 16:22, 23) Han ble også slått av jøder i Jerusalem, men da sies det ikke noe om at det ble brukt stokker. (Apg 21:30–32) Uansett visste nok de som Paulus skrev til i Korint, en romersk koloni, at dette var en brutal straffemetode. Den ydmykende prosessen startet med at man rev ytterklærne av offeret. (Jevnfør 1Te 2:2.) Loven ga egentlig romerske borgere, som Paulus var, beskyttelse mot å bli slått. Paulus informerte derfor magistratene i Filippi om at de hadde krenket rettighetene hans. – Se studienoter til Apg 16:35, 37.

39 slag: Bokstavelig: «40 slag med unntak av ett». Ifølge Moseloven skulle noen overtredere straffes ved å bli slått, men Loven sa at det ikke skulle gis mer enn 40 slag, for at den som ble slått, ikke skulle «bli ydmyket». (5Mo 25:1–3) En jødisk tradisjon begrenset antall slag til 39 for at den som fullbyrdet straffen, ikke ved en feiltagelse skulle slå flere ganger enn det som var lov. Paulus fikk maksimumsstraffen, noe som viser at det han ble anklaget for, var alvorlig i jødenes øyne. Paulus fikk sannsynligvis de slagene som er nevnt her, i synagoger eller i de lokale domstolene som var knyttet til dem. (Se studienote til Mt 10:17.) Når ikke-jødiske myndigheter slo Paulus, var de ikke underlagt de begrensningene som var fastsatt i Moseloven. – Se studienote til 2Kt 11:25.

betjentene: Det greske ordet rhabdoukhos, som bokstavelig betyr «stokkebærer», siktet til en offentlig tjenestemann som hadde som oppgave å ledsage en romersk magistrat når han viste seg offentlig, og å utføre hans ordrer. Den romerske betegnelsen var lictor. De romerske betjentene hadde visse politimessige oppgaver, men de skulle først og fremst stå til tjeneste for magistraten hele tiden. Det de var pålagt å rette seg etter, var ikke folkets ønsker, men magistratens ordrer.

vi er romerske borgere: Paulus var romersk borger, og det var tydeligvis Silas også. Ifølge romersk lov hadde en borger alltid krav på å få sin sak behandlet av en domstol, og han skulle aldri straffes offentlig før han var blitt funnet skyldig. Romersk statsborgerskap ga en person visse rettigheter og privilegier overalt i Romerriket. En romersk borger var underlagt romersk lov, ikke de lovene som gjaldt i provinsbyene. Ble han anklaget for noe, kunne han gå med på å få saken prøvd ved den lokale rettsinstansen, men han beholdt likevel retten til å få saken behandlet ved en romersk domstol. Ble han idømt dødsstraff, hadde han rett til å anke til keiseren. Paulus forkynte i hele Romerriket. Bibelen forteller om tre tilfeller da han brukte sine rettigheter som romersk borger. Det første er her i Filippi da han informerte magistratene om at de hadde krenket hans rettigheter ved å slå ham. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 22:25; 25:11.

tre ganger er jeg blitt slått med stokker: Dette var en straffemetode som romerske myndigheter ofte brukte. Apostlenes gjerninger nevner bare én av de tre gangene Paulus ble slått med stokker. Det skjedde i Filippi, før han skrev sitt andre brev til korinterne. (Apg 16:22, 23) Han ble også slått av jøder i Jerusalem, men da sies det ikke noe om at det ble brukt stokker. (Apg 21:30–32) Uansett visste nok de som Paulus skrev til i Korint, en romersk koloni, at dette var en brutal straffemetode. Den ydmykende prosessen startet med at man rev ytterklærne av offeret. (Jevnfør 1Te 2:2.) Loven ga egentlig romerske borgere, som Paulus var, beskyttelse mot å bli slått. Paulus informerte derfor magistratene i Filippi om at de hadde krenket rettighetene hans. – Se studienoter til Apg 16:35, 37.

steinet: Sannsynligvis sikter Paulus her til det som skjedde i Lystra ifølge Apg 14:19, 20. Steining var en henrettelsesmetode som er nevnt i Moseloven. (3Mo 20:2) Steiningen av Paulus var sannsynligvis et pøbelangrep som fanatiske jøder og muligens også ikke-jøder var med på. Hensikten var helt klart å drepe Paulus. Ja, etter at angriperne hadde steinet ham, trodde de at han var død. Slike brutale handlinger som dem som er omtalt i disse versene, må ha gitt Paulus varige fysiske arr.

tre ganger har jeg opplevd skipsforlis: Bibelen inneholder en levende beskrivelse av ett skipsforlis Paulus opplevde, men det hendte etter at han skrev dette brevet. (Apg 27:27–44) Paulus foretok ofte reiser til sjøs. (Apg 13:4, 13; 14:25, 26; 16:11; 17:14, 15; 18:18–22, 27) Så det var mange tilfeller i livet hans da han kan ha opplevd en slik katastrofe. Paulus sikter sannsynligvis til det som skjedde etter et av de skipsforlisene han var med på, da han skriver: et helt døgn var jeg ute på åpent hav (bokst.: «i dypet»). Paulus har kanskje klamret seg til et stykke vrakgods hele natten og dagen mens han ble kastet hit og dit på et opprørt hav helt til han ble reddet eller ble skylt i land. Slike skremmende opplevelser fikk ham likevel ikke til å slutte å reise med skip.

i fare på elver, i fare blant forbrytere: Det ordet Paulus bruker for «elver» i dette verset, er det samme som det som er gjengitt med «flom» i Mt 7:25, 27. I slike områder som Pisidia – som Paulus reiste igjennom på sin første misjonsreise – flommet elvene ofte over når det regnet, og fylte fjellkløfter med voldsomme, dødbringende vannmasser. Det samme fjellendte området var beryktet for sine forbryterbander. Paulus var villig til å utsette seg for fare, ikke fordi han var dumdristig, men fordi han fulgte Guds instrukser i sin tjeneste. (Apg 13:2–4; 16:6–10; 21:19) Han var mer opptatt av å forkynne det gode budskap enn av å tenke på sin egen komfort og sikkerhet. – Jevnfør Ro 1:14–16; 1Te 2:8.

er dårlig kledd: Det greske verbet betyr bokstavelig «er naken», men i denne sammenhengen sikter det til å være dårlig kledd. (Se studienote til Mt 25:36.) Paulus sammenlignet tydeligvis sitt selvoppofrende liv med det livet som noen kristne i Korint levde. De skrøt av seg selv, men levde et forholdsvis behagelig liv. – 1Kt 4:8–10; jevnfør 2Kt 11:5.

har manglet klær: Bokstavelig: «nakenhet». Det greske ordet gymnọtes kan bety «å ikke ha nok klær». (Jevnfør Jak 2:15; fotn.) Da Paulus sa at han hadde vært «utsatt for kulde» og hadde «manglet klær», siktet han sannsynligvis til vanskeligheter i forbindelse med at han reiste gjennom kalde områder med barske værforhold, satt i kalde fengsler, ble frastjålet klærne av forbrytere, vasset gjennom iskalde elver, utførte sin tjeneste eller ble utsatt for forfølgelse. – Se studienote til 1Kt 4:11.

kroppsdelene skulle ha omsorg for hverandre: Bokstavelig: «kroppsdelene skulle være bekymret for hverandre». Det greske verbet som er brukt her (merimnạo), er også brukt i 1Kt 7:32, der Paulus snakker om at en ugift kristen er «opptatt av det som har med Herren å gjøre». (Se studienote til 1Kt 7:32.) Det samme verbet er brukt i 1Kt 7:33, der det beskriver den omsorgen en mann har for sin kone. Paulus snakket også om sin egen ‘bekymring [gresk: mẹrimna, beslektet med verbet merimnạo] for alle menighetene’. (2Kt 11:28) Han var svært opptatt av at alle skulle forbli trofaste disipler av Guds Sønn helt til enden. I tillegg brukte Paulus dette uttrykket da han skrev at Timoteus ville ha omsorg for brødrene i Filippi. (Flp 2:20) Bruken av dette verbet i 1Kt 12:25 framhever hvor sterkt hver enkelt i den kristne menighet bør bry seg om sine trosfellers åndelige, fysiske og materielle behov. – 1Kt 12:25, 26, 27; Flp 2:4.

bekymringen: Det greske ordet mẹrimna, som her er gjengitt med «bekymringen», kan også gjengis med «bekymret omsorg; uro». Det at Paulus nevner bekymringen for trosfellene sine sammen med alle de farene og prøvelsene han har omtalt i de forrige versene, viser hvor sterk denne bekymringen var. (2Kt 11:23–27) Han holdt kontakt med en rekke brødre, som informerte ham om hvordan det sto til åndelig sett med de kristne i forskjellige menigheter. (2Kt 7:6, 7; Kol 4:7, 8; 2Ti 4:9–13) Han ønsket inderlig at alle skulle forbli trofaste mot Gud helt til enden. – Se studienote til 1Kt 12:25, der det beslektede verbet merimnạo er brukt i en lignende betydning.

Lovpris Jehova: Eller: «Velsignet være Jehova». Dette uttrykket for lovprisning er vanlig i De hebraiske skrifter, der det ofte blir brukt sammen med Guds navn. – 1Sa 25:32; 1Kg 1:48; 8:15; Sl 41:13; 72:18; 106:48; se Tillegg C3 innledning; Lu 1:68.

som skal lovprises for evig: De greske grammatiske formene som er brukt i dette uttrykket, viser at den «som skal lovprises for evig», er Jehova, «Jesu Gud og Far», ikke ‘Herren Jesus’. Lignende uttrykk for lovprisning av Gud finnes i Lu 1:68 (se studienote); Ro 1:25; 9:5; 2Kt 1:3; Ef 1:3; 1Pe 1:3.

landsdelsherskeren: Bokstavelig: «tetrarken» (betyr «hersker over en fjerdedel av et område» eller «fjerdingsfyrste»). En betegnelse brukt om en som hersket over et mindre område eller en landsdel, men som var underlagt de romerske myndighetene. Herodes Antipas var tetrark, eller landsdelshersker, over Galilea og Perea. – Jevnfør studienote til Mr 6:14.

stattholderen: Eller: «etnarken»; bokstavelig: «folkeherskeren». Det greske ordet ethnạrkhes, som her er gjengitt med «stattholderen», forekommer bare én gang i De kristne greske skrifter. Det sikter til en stilling som er lavere enn den en konge har, men høyere enn den en tetrark (landsdelshersker) har. (Se studienote til Mt 14:1.) Men i århundrenes løp har ordet hatt forskjellige betydninger. Den stattholderen som er nevnt i dette verset, tjente som kong Aretas’ representant i Damaskus, men det er usikkert hvilken nasjonalitet han var av, og nøyaktig hvilke ansvarsoppgaver han hadde.

kong Aretas: Aretas 4. var en arabisk konge som hersket fra år 9 fvt. til år 40 evt. Hovedstaden hans var den nabateiske byen Petra sør for Dødehavet, men han hersket også over Damaskus. Paulus forteller her om noe som skjedde kort tid etter at han ble omvendt til kristendommen. Ifølge beretningen i Apostlenes gjerninger «la jødene planer om å drepe ham». (Apg 9:17–25) Paulus plasserer ansvaret for dette angrepet hos den lokale stattholderen, eller etnarken, i Damaskus, som tjente under kong Aretas. Det er ingen uoverensstemmelse mellom Lukas’ beretning og Paulus’ beretning. Et historieverk sier: «Jødene sto for motivet, etnarken for militærmakten.»

en kurv: Lukas bruker her det greske ordet sfyrịs, som også brukes i Matteus og Markus om de sju kurvene som man fylte med det som ble til overs etter at Jesus hadde mettet 4000 menn. (Se studienote til Mt 15:37.) Ordet betegner en stor proviantkurv eller en annen større kurv. Da Paulus fortalte de kristne i Korint om denne flukten, brukte han det greske ordet sargạne, som betegner en «flettet kurv» av enten reip eller kvister. Begge disse ordene kan brukes om den samme typen stor kurv. – 2Kt 11:32, 33.

kurv: Eller: «flettet kurv». Da Paulus fortalte de kristne i Korint om sin flukt, brukte han det greske ordet sargạne, som betegner en flettet kurv av enten reip eller kvister. Denne typen kurv kan ha blitt brukt til å bære store mengder høy, halm eller ull i. – Se studienote til Apg 9:25.

et vindu: Denne hendelsen er også beskrevet i Apg 9:25, der den greske teksten bokstavelig sier «gjennom muren». Men siden beretningen her i 2Kt 11:33 konkret nevner «et vindu», er det solid grunnlag for gjengivelsen «gjennom en åpning i bymuren» i Apg 9:25. Noen mener at Paulus ble firt ned gjennom et vindu i huset til en disippel, og at huset var en del av bymuren.

Multimedia