1. Korinter 14:1–40

14  Jag etter kjærligheten. Vær likevel ivrige etter å få* de åndelige gavene, først og fremst etter å kunne profetere.+ 2  For den som taler på et fremmed språk, taler ikke til mennesker, men til Gud. Ingen forstår det han sier,+ og han taler om hellige hemmeligheter+ ved hjelp av ånden. 3  Men den som profeterer, han bygger opp, oppmuntrer og trøster andre ved det han sier. 4  Den som taler på et fremmed språk, bygger opp seg selv, men den som profeterer, bygger opp en menighet. 5  Jeg skulle ønske at dere alle talte på fremmede språk,+ men jeg foretrekker at dere profeterer.+ Ja, den som profeterer, er større enn den som taler på fremmede språk, hvis han da ikke oversetter det han sier, slik at menigheten kan bli bygd opp. 6  Sett nå, brødre, at jeg kom og talte til dere på fremmede språk. Hvilken nytte ville dere ha av det hvis jeg ikke også talte til dere enten med en åpenbaring,+ med kunnskap+ eller med en profeti eller ved å lære dere noe? 7  Det er på samme måte med livløse instrumenter, for eksempel en fløyte eller en harpe. Hvis det ikke er tydelig forskjell på tonene, hvordan kan man da oppfatte hva som spilles på fløyten eller harpen? 8  Og hvis trompeten gir et utydelig signal, hvem vil da gjøre seg klar til kamp? 9  Slik er det med dere også: Hvis dere ikke bruker tungen til å snakke på en måte som er lett å forstå, hvordan kan noen da skjønne det som blir sagt? Da snakker dere bare ut i luften. 10  Det er mange forskjellige språk i verden, og ingen av dem er uten mening. 11  Hvis jeg ikke forstår språket, vil jeg være en fremmed for den som snakker, og den som snakker, vil være en fremmed for meg. 12  I tråd med dette skal dere, siden dere er så ivrige etter å få åndens gaver, gå inn for å få en overflod av gaver som vil bygge opp menigheten.+ 13  Den som taler på et fremmed språk, skal derfor be om å få evnen til å kunne oversette det han sier.+ 14  For hvis jeg ber på et fremmed språk, da er det den gaven jeg har fått ved ånden, som ber, men min forstand blir ikke brukt.*+ 15  Hva skal jeg så gjøre? Jeg vil be med åndens gave, men jeg vil også be med min forstand. Jeg vil synge lovsanger med åndens gave, men jeg vil også synge lovsanger med min forstand.+ 16  Hvordan skal ellers et vanlig menneske blant dere kunne si «amen» til din takkebønn når du lovpriser med åndens gave? Han forstår jo ikke hva du sier. 17  Du ber riktignok en god takkebønn, men den andre blir ikke bygd opp. 18  Jeg takker Gud for at jeg taler på flere fremmede språk enn noen av dere. 19  Men i en menighet vil jeg heller si fem ord med min forstand, og dermed undervise andre, enn ti tusen ord på et fremmed språk.+ 20  Brødre, vær ikke som barn når det gjelder forstand.+ Vær barn i ondskap,+ men voksne i forstand.+ 21  I Loven står det: «‘Med fremmedes språk og med utlendingers ord* vil jeg tale til dette folket, men selv da vil de nekte å høre på meg’, sier Jehova.»+ 22  Evnen til å tale på fremmede språk er altså ikke et tegn for de troende, men et tegn for de ikke-troende.+ Det å kunne profetere er derimot for de troende, ikke for de ikke-troende. 23  Hvis nå hele menigheten kommer sammen og alle snakker fremmede språk og noen vanlige mennesker eller ikke-troende kommer inn, vil de ikke da si at dere er gale? 24  Men hvis dere alle profeterer og en ikke-troende eller et vanlig menneske kommer inn, vil han føle seg irettesatt og nøye gransket av alle. 25  Han blir klar over hva som er skjult i hjertet hans,+ og så vil han kaste seg ned med ansiktet mot jorden og tilbe Gud og si: «Gud er virkelig iblant dere.»+ 26  Hva skal dere så gjøre, brødre? Når dere kommer sammen, er det én som har en salme, en annen som underviser, en annen som kommer med en åpenbaring, en annen som taler på et fremmed språk, og en annen som oversetter* det som blir sagt.+ La alt skje på en slik måte at det bygger opp.+ 27  Og hvis noen taler på et fremmed språk, skal det ikke være mer enn to eller tre personer, én om gangen, og noen må oversette det de sier.+ 28  Men hvis det ikke er noen som kan oversette, så skal de tie i menigheten og tale til seg selv og til Gud. 29  La to eller tre profeter+ tale, og la de andre gå inn for å forstå det de sier. 30  Men hvis en annen som sitter der, får en åpenbaring, skal den som har ordet, tie. 31  For dere kan alle profetere, men én om gangen, så alle kan lære og alle kan bli oppmuntret.+ 32  Og profetene skal ha kontroll over de gavene som de har fått ved ånden.* 33  For Gud er ikke en uordens Gud, men fredens Gud.+ Som i alle de helliges menigheter 34  skal kvinnene tie når menigheten er samlet, for det er ikke tillatt for dem å tale.+ De skal underordne seg,+ slik også Loven sier. 35  Hvis det er noe de vil vite, skal de spørre mannen sin hjemme, for det er til skam for en kvinne å tale i menigheten. 36  Er det fra dere Guds ord har kommet, eller har det bare nådd så langt som til dere? 37  Hvis noen mener at han er en profet eller har fått ånden som gave, må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud. 38  Men hvis noen avviser dette, vil han selv bli avvist.* 39  Derfor, mine brødre: Vær ivrige etter å profetere.+ Forby likevel ikke noen å tale på fremmede språk.+ 40  Men la alt skje sømmelig og med orden.+

Fotnoter

^ El.: «Fortsett likevel nidkjært å søke».
^ Bokst.: «mitt sinn er uten frukt».
^ Bokst.: «lepper».
^ El.: «tolker».
^ Bokst.: «[over] profeters ånder».
^ El. muligens: «hvis noen er uvitende, vil han forbli uvitende».

Studienoter

profetere: Se studienote til 1Kt 12:10 og Ordforklaringer: «Profeti».

taler på et fremmed språk: Bokstavelig: «taler i en tunge». – Se studienote til 1Kt 12:10.

oppmuntrer og trøster: De greske ordene parạklesis (oversatt med «oppmuntrer») og paramythịa (oversatt med «trøster») overbringer begge tanken om «oppmuntring», men ordet paramythịa betegner en enda større grad av ømhet og trøst. Det beslektede verbet paramythẹomai er brukt i Joh 11:19, 31 om de jødene som dro for å trøste Maria og Marta etter at deres bror, Lasarus, hadde dødd. – Se også 1Te 5:14, der verbet er oversatt med «snakke trøstende».

oversetter: Eller: «tolker». Det greske ordet blir her brukt om det å oversette fra ett språk til et annet. (Apg 9:36; 1Kt 12:30; 14:13, 27) Men det kan også bety «å klargjøre betydningen; å forklare fullt ut». – Se studienoter til Lu 24:27; 1Kt 12:10.

åpenbaring: Se studienote til Ro 16:25.

livløse instrumenter: Eller: «sjelløse ting», her brukt for å beskrive musikkinstrumenter.

trompeten: Ifølge Moseloven skulle israelittiske prester bruke trompetsignaler for å formidle viktige kunngjøringer. (4Mo 10:2–10) Når man for eksempel skulle dra i krig, skulle det blåses et krigssignal med trompetene. (4Mo 10:9) Hvis en soldat hørte et utydelig signal, ville han kanskje ikke vite hva han skulle gjøre. På lignende måte kan uklar veiledning eller utydelig kommunikasjon i menigheten forårsake forvirring, uorden og motløshet.

oversette: Eller: «tolke». – Se studienote til 1Kt 14:5.

med min forstand: Eller: «med mitt sinn». I dette verset blir det greske ordet nous (ofte gjengitt med «sinn») brukt to ganger. Det forekommer også i 1Kt 14:14, 19.

si «amen» til din takkebønn: Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av det hebraiske ordet ʼamẹn, som betyr «la det skje», «la det være slik» eller «sannelig». En rekke skriftsteder viser at de som lyttet til en offentlig bønn, sa amen ved slutten av bønnen. (1Kr 16:36; Ne 5:13; 8:6) Det Paulus skriver her, tyder på at kristne som var samlet, fortsatte å følge dette mønsteret og sluttet seg til et «amen» ved slutten av en bønn. Men Paulus sier ikke noe konkret om de sa amen høyt eller bare inni seg. – Se Ordforklaringer: «Amen» og studienote til Ro 1:25.

med min forstand: Eller: «med mitt sinn». Det greske ordet nous, som er brukt her, sikter til evnen til å tenke og forstå. Under inspirasjon rangerte Paulus evnen til å tale på fremmede språk som en mindre betydningsfull gave – han skrev at han heller ville si fem ord som han og andre forsto, enn ti tusen ord på et språk som ikke ble forstått. – 1Kt 14:11, 13–18.

undervise andre: Eller: «undervise andre muntlig». Det greske verbet katekhẹo betyr bokstavelig «å lyde ned» og kan romme tanken om muntlig undervisning. – Se studienote til Apg 18:25.

som barn: Paulus oppfordrer først korinterne til å ikke være som barn, altså umodne eller barnslige, når det gjelder deres forståelse av åndelige spørsmål. Men så oppfordrer han dem til å ‘være barn’, altså uerfarne og uskyldige, «i ondskap».

I Loven står det: Det sitatet som følger, er hentet fra Jes 28:11, 12, så ordet «Loven» har her en vid betydning og sikter til De hebraiske skrifter i sin helhet. – Se studienoter til Joh 10:34; Ro 2:12.

sier Jehova: Paulus siterer her fra Jes 28:11, 12 for å vise at Gud skulle snakke til folk «med fremmedes språk», men de ville nekte å høre. Selv om det i Jesajas profeti står at ‘han [Gud] skal tale’, siterer Paulus disse ordene som om Gud uttalte dem i første person: ‘Jeg vil tale’. For å klargjøre hvem som kom med denne uttalelsen, føyer Paulus til et uttrykk som forekommer hundrevis av ganger i Septuaginta som en oversettelse av hebraiske uttrykk for «sier Jehova», «dette sier Jehova», og «dette er hva Jehova sier». Noen eksempler finnes i Jes 1:11; 22:25; 28:16; 30:1; 31:9; 33:10; 43:10; 48:17; 49:18 (sitert i Ro 14:11); 52:4, 5; Am 1:5; Mi 2:3; Na 1:12; Mal 1:2. I samsvar med det som nevnes i Tillegg C, gir bakgrunnen i De hebraiske skrifter sterke indikasjoner på at Guds navn opprinnelig ble brukt i dette verset og senere ble erstattet med tittelen «Herren». – Se Tillegg C3 innledning; 1Kt 14:21.

profetere: Se studienote til 1Kt 12:10.

en ikke-troende eller et vanlig menneske kommer inn: I tillegg til «troende», det vil si de som hadde tatt imot Kristus og blitt døpt (Apg 8:13; 16:31–34; 18:8), var «ikke-troende» også velkomne til å overvære kristne møter. (1Kt 14:22) Det varierte uten tvil hvor raskt «en ikke-troende» (gresk: ạpistos) og «et vanlig menneske» (gresk: idiọtes) som kom på disse møtene, gjorde framskritt i sitt studium og sin anvendelse av Guds Ord. Men de hadde nytte av å høre sannheter som irettesatte dem, eller gjorde dem klar over hva som var skjult i hjertet deres. – 1Kt 14:23–25; 2Kt 6:14.

en salme: Det greske ordet psalmọs, som er brukt her, sikter til en hellig sang eller komposisjon og kunne vært gjengitt med «en lovsang».

oversette: Eller: «tolke». – Se studienote til 1Kt 14:5.

noen som kan oversette: Eller: «noen som kan tolke». – Se studienote til 1Kt 14:5.

ikke en uordens Gud, men fredens Gud: Paulus nevner her uorden som en kontrast til fred. Han beskriver Jehova som «fredens Gud» i Flp 4:9, 1Te 5:23 og He 13:20 og «den Gud som gir fred» i Ro 15:33 og 16:20. Den freden som Gud gir, er grunnlaget for orden og enhet i den kristne menighet. Paulus antydet ikke at det å gjøre ting på en organisert måte i seg selv ville føre til fred. Men ved at korinterne utøvde sin tilbedelse på en ordnet måte, ville møtene deres bli holdt i et fredelig miljø, ‘på en slik måte at det bygde opp’, så ‘alle kunne bli oppmuntret’. (1Kt 14:26–32) Møter preget av orden ville gjenspeile egenskapene og personligheten til fredens Gud og bringe ære til ham.

skal kvinnene tie når menigheten er samlet: Paulus har allerede gitt veiledning om at de som har evnen til å tale på fremmede språk, ‘skal tie’ hvis det ikke er noen til stede som kan oversette, og at de som profeterer, ‘skal tie’ hvis en annen som er til stede, får en åpenbaring. I denne sammenhengen gir han veiledning til kvinner som talte under menighetsmøtene uten å ha fått ordet. (1Kt 14:28, 30, 34) Det kan være at noen kvinner avbrøt eller utfordret de mennene som tok ledelsen i undervisningen. Paulus oppfordret de kvinnene som hadde spørsmål eller hadde noe de ville ta opp, til å «spørre mannen sin hjemme» i stedet for å forstyrre møtene. (1Kt 14:35) I tillegg ble Paulus her inspirert til å stadfeste den bibelske veiledningen om at Gud har tildelt menn oppgaven å føre tilsyn blant hans folk. (1Ti 2:12) Han ga tydelig uttrykk for at han satte stor pris på kvinner både som medarbeidere og som forkynnere av det gode budskap. (Ro 16:1, 2; Flp 4:2, 3) Den inspirerte veiledningen han kom med, betyr ikke at kvinner ikke kan delta på menighetsmøtene. – 1Kt 11:5; He 10:23–25.

Er det fra dere Guds ord har kommet ...?: Paulus stilte dette retoriske spørsmålet for å minne korinterne om at deres menighet ikke var den første som ble opprettet, og at «Guds ord» ikke bare hadde nådd ut til dem. De var en del av et stort samfunn av troende. I stedet for å innføre nye framgangsmåter i menigheten skulle de følge apostlenes veiledning. Når de gjorde det, ville det føre til orden, enhet og åndelig vekst.

har fått ånden som gave: Alle kristne kan be om å få hellig ånd og kan få veiledning og hjelp fra den. (Lu 11:13) Og kristne som har et himmelsk håp, er salvet med hellig ånd. (2Kt 1:21, 22) Men dette uttrykket sikter til en som hadde fått en spesiell, mirakuløs åndens gave. Uttrykket er oversatt fra det greske ordet pneumatikọs, som har grunnbetydningen «vedrørende ånden, åndelig». I 1Kt 14:1 er det oversatt med «de åndelige gavene». Her i 1Kt 14:37, mot slutten av Paulus’ drøftelse av de mirakuløse gavene, nevner han både det å profetere og det å ha «fått ånden som gave», noe som tyder på at han fortsatt sikter til de mirakuløse åndens gaver, slik han gjorde i vers 1.

med orden: Bokstavelig: «ifølge en ordning». I denne sammenhengen oppfordrer Paulus de kristne til å holde menighetsmøter som er preget av orden. (1Kt 14:26–33) Det greske ordet som er brukt her, er også brukt i Lu 1:8, der den ordnede framgangsmåten for tempeltjenesten blir omtalt. I Septuaginta er det brukt i 4Mo 1:52 for å beskrive Israels godt organiserte leir.

Multimedia

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV BIBELEN (STUDIEUTGAVE)
1. Korinter 14
Norsk
Les Bibelen her
https://cms-imgp.jw-cdn.org/img/p/1001070103/univ/art/1001070103_univ_sqr_xl.jpg
nwtsty