Matteus 22:1–46

22  Jesus talte igjen til dem ved å bruke illustrasjoner. Han sa:  «Himmelens rike kan sammenlignes med en konge som arrangerte en bryllupsfest+ for sønnen sin.  Han sendte ut slavene sine for å be dem som var invitert, om å komme til bryllupet. Men de ville ikke komme.+  Så sendte han noen andre slaver og sa: ‘Si til dem som er invitert: «Jeg har gjort i stand middagen. Oksene og gjøkalvene* er slaktet, og alt er klart. Kom til bryllupet.»’  Men de viste ingen interesse og gikk sin vei – én til åkeren sin og en annen til forretningen sin.+  Resten av dem grep slavene hans, mishandlet dem og drepte dem.  Da ble kongen sint og sendte hærstyrkene sine, som drepte disse morderne og brente byen deres.+  Så sa han til slavene sine: ‘Alt er klart til bryllupsfesten, men de inviterte var ikke verdige.+  Gå derfor til veiene som fører ut av byen, og inviter alle* dere finner, til bryllupet.’+ 10  Slavene gikk så ut på veiene og samlet alle de fant, både onde og gode. Og bryllupssalen ble fylt med gjester.* 11  Da kongen kom inn for å inspisere gjestene, fikk han se en mann som ikke hadde på seg bryllupsklær. 12  Så sa han til ham: ‘Min venn, hvordan har du kommet inn her uten bryllupsklær?’ Han svarte ikke et ord. 13  Da sa kongen til tjenerne sine: ‘Bind hendene og føttene hans, og kast ham ut i mørket utenfor. Der skal han gråte og skjære tenner.’ 14  For mange er invitert, men få er utvalgt.» 15  Da gikk fariseerne bort og la planer om hvordan de kunne fange ham i ord.+ 16  Så sendte de disiplene sine til ham sammen med noen tilhengere av Herodes’ parti.+ De sa: «Lærer, vi vet at du alltid snakker sant og lærer andre Guds vei i samsvar med sannheten. Du går ikke inn for å bli godtatt av andre, og du er ikke opptatt av folks ytre. 17  Så hva mener du? Er det tillatt* å betale skatt til keiseren eller ikke?» 18  Men Jesus, som var klar over deres ondskap, svarte: «Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere? 19  Vis meg mynten som skatten betales med.» Da rakte de ham en denạr. 20  Han sa til dem: «Hvem er det bilde av her, og hvem gjelder innskriften?» 21  De svarte: «Keiseren.» Da sa han til dem: «Gi da keiseren det keiseren har krav på, men gi Gud det Gud har krav på.»+ 22  Da de hørte dette, ble de forundret, og de forlot ham og gikk sin vei. 23  Samme dag kom noen av saddukeerne, som ikke tror på oppstandelsen,+ og spurte ham:+ 24  «Lærer, Moses har sagt: ‘Hvis en mann dør uten å ha fått barn, skal hans bror gifte seg med enken og sørge for at broren får etterkommere.’+ 25  Nå var det sju brødre blant oss. Den første giftet seg og døde, og fordi han ikke hadde barn, etterlot han sin kone til broren. 26  Det samme skjedde med den andre og den tredje, ja med alle sju. 27  Sist av alle døde kvinnen. 28  Hvem av de sju skal ha henne som kone i oppstandelsen? De har jo alle vært gift med henne.» 29  Jesus svarte: «Dere tar feil, for dere kjenner verken Skriftene eller Guds kraft.+ 30  For i oppstandelsen gifter ikke menn seg, og kvinner blir ikke giftet bort, men de er som engler i himmelen.+ 31  Når det gjelder de dødes oppstandelse – har dere ikke da lest det som Gud sa til dere: 32  ‘Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’?+ Han er ikke de dødes Gud, men de levendes.»+ 33  Da folkemengden hørte dette, ble de svært forundret over hans undervisning.+ 34  Etter at fariseerne hadde hørt at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de til ham i samlet flokk. 35  Og en av dem, en som var kyndig i Loven, ville sette ham på prøve og spurte: 36  «Lærer, hvilket bud er det viktigste i Loven?»+ 37  Han svarte: «‘Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.’+ 38  Dette er det viktigste og første budet. 39  Det andre, et lignende bud, er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’+ 40  På disse to budene hviler hele Loven og Profetene.»+ 41  Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:+ 42  «Hva mener dere om Kristus? Hvem er han sønn av?» De svarte: «David.»+ 43  Han spurte dem: «Hva er da grunnen til at David under inspirasjon+ kaller ham Herre? Han sier jo: 44  ‘Jehova sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd til jeg legger dine fiender under dine føtter»’?+ 45  Når David altså kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn?»+ 46  Og ingen kunne svare ham et ord, og fra den dagen turte ikke noen å spørre ham mer.

Fotnoter

El.: «gjøfeet».
El.: «så mange».
El.: «middagsgjester; folk som lå til bords».
El.: «riktig».

Studienoter

illustrasjoner: Eller: «lignelser». Det greske ordet parabolẹ, som bokstavelig betyr «det å stille ved siden av (sammen med)», kan sikte til en lignelse, et ordtak eller en illustrasjon. Jesus forklarte ofte noe ved å ‘stille det ved siden av’, eller sammenligne det med, noe annet. (Mr 4:30) Illustrasjonene hans var korte og besto ofte av en enkel, oppdiktet fortelling som fikk fram en åndelig sannhet eller en etisk lærdom.

illustrasjoner: Se studienote til Mt 13:3.

bryllupsklær: Siden dette var et kongelig bryllup, kan det være at verten sørget for spesielle bryllupsklær til gjestene. I så fall var det et uttrykk for alvorlig mangel på respekt å ikke være kledd i dem.

skjære tenner: Eller: «gnisse (bite) tenner». Uttrykket kan romme tanken om smerte, fortvilelse og sinne, kanskje sammen med bitre ord og bruk av vold.

skjære tenner: Se studienote til Mt 8:12.

fange ham: Bokstavelig: «fange ham i en felle», som en fugl i et nett. (Jevnfør For 9:12, der Septuaginta bruker det samme greske jaktuttrykket som en oversettelse av et hebraisk ord som betyr «å fange i en felle; å legge en felle for».) Fariseerne brukte smiger og hyklerske spørsmål (Mt 22:16, 17) i den hensikt å få et svar fra Jesus som de kunne bruke mot ham.

tilhengere av Herodes’ parti: Se Ordforklaringer.

skatt: Eller: «koppskatt», det vil si en skatt med samme beløp pr. person. En årlig skatt som sannsynligvis tilsvarte en denar, eller en dagslønn, og som romerne krevde inn av alle som var blitt registrert i en folketelling. – Lu 2:1–3.

keiseren: Det var Tiberius som var romersk keiser mens Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, men betegnelsen ble ikke brukt bare om den regjerende keiseren. «Keiseren» kunne sikte til den romerske offentlige myndighet, staten, og dens utnevnte representanter, som Paulus kalte «myndighetene» og Peter kalte «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13:1–7; 1Pe 2:13–17; Tit 3:1; se Ordforklaringer.

hyklerne: Det greske ordet hypokritẹs ble opprinnelig brukt om greske (og senere romerske) skuespillere som brukte store masker som var laget for å forsterke stemmen. Ordet ble etter hvert brukt i overført betydning om en som skjuler sine egentlige hensikter eller sin personlighet ved å gjøre seg annerledes enn det han virkelig er. De «hyklerne» Jesus omtaler her, er de jødiske religiøse lederne. – Mt 6:5, 16.

hyklere: Se studienote til Mt 6:2.

denar: Denne romerske sølvmynten med keiserens innskrift var den mynten som romerne krevde inn i skatt av jødene. (Mt 22:17) På Jesu tid fikk en jordbruksarbeider vanligvis en denar for en arbeidsdag på tolv timer, og i De kristne greske skrifter blir denaren ofte brukt som grunnlag for å fastsette andre beløp. (Mt 20:2; Mr 6:37; 14:5; Åp 6:6) Forskjellige kobbermynter og sølvmynter var i bruk i Israel. En type sølvmynt som var preget i Tyrus, ble brukt til tempelskatten. Men til å betale skatten til Roma brukte folk tydeligvis den sølvdenaren som det var bilde av keiseren på. – Se Ordforklaringer og Tillegg B14.

bilde ... innskriften: På denne tiden hadde forsiden av en vanlig denar et bilde av den romerske keiseren Tiberius (regjerte fra 14 til 37 evt.) med laurbærkrans på hodet. Den hadde også en innskrift på latin som lød: «Keiser Tiberius Augustus, sønn av den guddommelige Augustus.» – Se også Tillegg B14.

Gi da keiseren: Eller: «Betal da tilbake til keiseren». Keiseren preget myntene, så han hadde rett til å be om å få tilbake noen av dem. Men keiseren hadde ikke rett til å be en person vie livet sitt til ham. Gud har gitt menneskene «liv og pust og alle ting». (Apg 17:25) En person kan derfor ‘betale tilbake’ sitt liv og sin lojalitet bare til Gud, den eneste som har rett til å kreve udelt hengivenhet.

det keiseren har krav på: Eller: «det som er keiserens». Det Jesus svarer her (og i parallellberetningene i Mr 12:17 og Lu 20:25), er det eneste tilfellet som er nevnt i Bibelen der han omtaler den romerske keiseren. «Det keiseren har krav på», innbefatter betaling for de tjenestene som verdslige myndigheter yter. Det sikter også til at man skal vise slike myndigheter ære, og at man skal underordne seg dem i relativ forstand. – Ro 13:1–7.

det Gud har krav på: Eller: «det som er Guds». Dette innbefatter at man tilber og elsker Jehova av hele sitt hjerte, og at man er fullstendig lydig og lojal mot ham. – Mt 4:10; 22:37, 38; Apg 5:29; Ro 14:8.

oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

Da giftet den andre seg med enken: Blant hebreerne i gammel tid ble det forventet at hvis en mann døde uten å ha fått noen sønn, skulle broren hans gifte seg med enken for å få barn som kunne føre den avdødes slektslinje videre. (1Mo 38:8) Denne ordningen, som senere ble en del av Moseloven, ble kalt svogerekteskap (eller leviratekteskap). (5Mo 25:5, 6) Det at saddukeerne her omtalte skikken, viser at svogerekteskap ble praktisert på Jesu tid. Loven tillot en mann å nekte å inngå svogerekteskap, men hvis han gjorde det og dermed ikke ville «bevare sin brors slektslinje», førte han skam over seg selv. – 5Mo 25:7–10; Rut 4:7, 8.

etterlot han sin kone til broren: Se studienote til Mr 12:21.

Skriftene: Sikter ofte til de inspirerte hebraiske skrifter som et hele.

oppstandelsen: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Mt 22:31; Apg 4:2; 24:15; 1Kt 15:12, 13) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

oppstandelse: Se studienote til Mt 22:23.

Gud sa: Jesus sikter her til en samtale mellom Moses og Jehova som fant sted omkring 1514 fvt. (2Mo 3:2, 6) På det tidspunktet hadde Abraham vært død i 329 år, Isak i 224 år og Jakob i 197 år. Jehova sa likevel ikke: ‘Jeg var deres Gud.’ Han sa: ‘Jeg er deres Gud.’ – Mt 22:32.

men for de levende: Ifølge parallellberetningen i Lu 20:38 legger Jesus til: «For de er alle levende for ham [eller: «i hans øyne; sett fra hans synspunkt»].» Bibelen viser at levende mennesker som har vendt seg bort fra Gud, er døde i hans øyne. (Ef 2:1; 1Ti 5:6) I tråd med dette kan det sies om godkjente tjenere for Gud som dør, at de fremdeles er levende i hans øyne, fordi det er så sikkert at han kommer til å oppfylle sitt løfte om å gi dem en oppstandelse. – Ro 4:16, 17.

Han er ikke de dødes Gud: De tidligste og mest pålitelige håndskriftene støtter denne gjengivelsen, men i enkelte håndskrifter er ordet «Gud» gjentatt, slik at uttalelsen kan gjengis: «Gud er ikke de dødes Gud.» Slik blir den gjengitt i noen bibeloversettelser. En oversettelse av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J18 i Tillegg C) bruker tetragrammet i denne uttalelsen, slik at den kan gjengis: «Jehova er ikke de dødes Gud.» – Jevnfør 2Mo 3:6, 15.

men de levendes: Se studienote til Mr 12:27.

stoppet munnen på: Det greske verbet kan også oversettes med «gjøre stum» (bokst.: «sette munnkurv på»). Det var passende å gjøre noe slikt, siden det var et hyklersk spørsmål saddukeerne hadde stilt. Jesu svar var så virkningsfullt at saddukeerne ikke var i stand til å si noe mer. – 1Pe 2:15, fotn.

elsket: Dette er den første forekomsten av det greske verbet agapạo (å elske) i Johannes’ evangelium. Dette greske verbet og det beslektede substantivet agạpe (kjærlighet) blir brukt 44 ganger i hans evangelium – flere ganger enn i de tre andre evangeliene til sammen. I Bibelen sikter ordene agapạo og agạpe ofte til uselvisk kjærlighet som er styrt av eller basert på prinsipper. Det framgår av den måten ordet er brukt på i dette verset, ettersom det sies at Gud elsker verden, det vil si den menneskeverdenen som trenger å bli løskjøpt fra synd. (Joh 1:29) Substantivet er brukt i 1Jo 4:8, der Johannes sier: «Gud er kjærlighet.» Kjærlighet (agạpe) blir nevnt først av trekkene ved «åndens frukt» (Ga 5:22), og kjærligheten blir inngående beskrevet i 1Kt 13:4–7. Den måten ordet brukes på i Bibelen, viser at kjærlighet ikke bare er en følelsesmessig reaksjon på det en annen sier eller gjør. I mange sammenhenger omfatter denne formen for kjærlighet mye mer, og den kommer ofte til uttrykk på en hensynsfull og gjennomtenkt måte. (Mt 5:44; Ef 5:25) Den kjærligheten som de kristne bør utvikle, innbefatter derfor en moralfølelse som tar hensyn til plikter og prinsipper og hva som sømmer seg. Men den er ikke uten følelser, for den innbefatter ofte varm, personlig hengivenhet. (1Pe 1:22) Det framgår av den måten ordet er brukt på i Johannes’ evangelium. Da Johannes skrev at «Faren elsker Sønnen» (Joh 3:35), brukte han en form av ordet agapạo, men da han skrev ned det Jesus sa om det samme forholdet, brukte han en form av det greske verbet filẹo («å være inderlig glad i; å nære hengivenhet for»). – Joh 5:20.

sinn: Det vil si forstanden, intellektet. En person må bruke sine mentale evner til å lære Gud å kjenne og vokse i kjærlighet til ham. (Joh 17:3; Ro 12:1) I dette sitatet fra 5Mo 6:5 bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’. Men i Markus’ beretning, som er skrevet på gresk, brukes fire begreper, nemlig hjerte, sjel, sinn og styrke. Det kan være flere grunner til at det blir brukt forskjellige betegnelser. Ordet «sinn» kan ha blitt føyd til for å få fram en mer fullstendig betydning av de hebraiske ordene, som overlapper hverandre i innhold. På fortidens hebraisk hadde man ikke et eget ord for «sinn», men det hebraiske ordet for «hjerte» rommet ofte dette begrepet også. Når ordet «hjerte» brukes i symbolsk betydning, sikter det til hele det indre menneske og innbefatter et menneskes tenkemåte, følelser, holdninger og motivasjon. (5Mo 29:4; Sl 26:2; 64:6; se studienoten til hjerte i dette verset.) Derfor blir ordet «hjerte» i den hebraiske teksten ofte oversatt med det greske ordet for «sinn» i Septuaginta. (1Mo 8:21; 17:17; Ord 2:10; Jes 14:13) Det at Markus bruker ordet sinn, kan også tyde på at betydningen av det hebraiske ordet for «styrke» og det greske ordet for «sinn» til en viss grad går over i hverandre. (Jevnfør Mt 22:37, der ordet «sinn» er brukt i stedet for «styrke».) Det at ordene overlapper hverandre i betydning, kan forklare hvorfor ordet «forstand» brukes i den skriftlærdes svar til Jesus. (Mr 12:33) Det kan også være forklaringen på at evangelieskribentene ikke brukte akkurat de ordene som står i 5Mo 6:5, når de siterte den passasjen. – Se studienoten til styrke i dette verset og studienoter til Mt 22:37; Lu 10:27.

hjerte ... sjel ... styrke ... sinn: En mann som var kyndig i Loven, siterer her 5Mo 6:5, der den hebraiske grunnteksten bruker tre ord – hjerte, sjel og styrke. Men ifølge Lukas’ beretning, som er skrevet på gresk, bruker mannen de fire begrepene hjerte, sjel, styrke og sinn. Mannens svar viser at man åpenbart oppfattet det slik på Jesu tid at disse fire begrepene på gresk var innbefattet i de tre hebraiske ordene i det opprinnelige sitatet. – Les en mer detaljert redegjørelse for dette i studienote til Mr 12:30.

Du skal elske: Det greske ordet som her er oversatt med «elske», er agapạo. Dette verbet og det beslektede substantivet agạpe (kjærlighet) forekommer over 250 ganger i De kristne greske skrifter. I 1Jo 4:8 er substantivet agạpe brukt i setningen «Gud er kjærlighet», og Bibelen viser at Gud er det aller største eksemplet når det gjelder å vise uselvisk kjærlighet som er styrt av prinsipper. Guds kjærlighet kommer til uttrykk på en gjennomtenkt og aktiv måte. Den er lojal og omfatter handlinger, ikke bare følelser. Mennesker som viser en slik kjærlighet, gjør det fordi de bevisst velger å etterligne Gud. (Ef 5:1) Mennesker kan derfor befales å vise kjærlighet, som vi ser av de to største budene, som er omtalt i denne sammenhengen. Jesus siterer her fra 5Mo 6:5. De hebraiske skrifter bruker først og fremst det hebraiske verbet ʼahẹv eller ʼahạv (å elske) og substantivet ʼahavạh (kjærlighet) om kjærlighet. De har samme betydningsinnhold som de greske ordene som er nevnt ovenfor. I forbindelse med det å elske Jehova uttrykker disse ordene en persons ønske om å vise ham udelt hengivenhet og om å tjene bare ham. Jesus viste denne formen for kjærlighet på en fullkommen måte. Han viste at kjærligheten til Gud innebærer mer enn bare å ha varme følelser for ham. Den styrer hele en persons liv og påvirker alle hans tanker, ord og handlinger. – Se studienote til Joh 3:16.

Jehova: I dette sitatet fra 5Mo 6:5 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

hjerte: Når ordet brukes i symbolsk betydning, sikter det generelt sett til hele det indre menneske. Men når det nevnes sammen med «sjel» og «sinn», får det tydeligvis en snevrere betydning. Det sikter da hovedsakelig til et menneskes ønsker, følelser og stemninger. De tre ordene som er brukt (hjerte, sjel og sinn), har ikke klart atskilte betydninger her, men de overlapper hverandre i betydning og understreker så sterkt som overhodet mulig at vi må elske Gud helt og fullstendig.

hele din sjel: Eller: «hele deg». – Se Ordforklaringer.

sinn: Det vil si forstanden, intellektet. En person må bruke sine mentale evner til å lære Gud å kjenne og vokse i kjærlighet til ham. (Joh 17:3; Ro 12:1) I dette sitatet fra 5Mo 6:5 bruker den hebraiske grunnteksten de tre ordene ‘hjerte, sjel og styrke’. Men på gresk i Matteus’ beretning brukes ordet for «sinn» i stedet for «styrke». Det kan være flere grunner til at det blir brukt forskjellige betegnelser. Én grunn kan ha sammenheng med at man på fortidens hebraisk ikke hadde et eget ord for «sinn», men at det hebraiske ordet for «hjerte» ofte rommet dette begrepet også. Når ordet «hjerte» brukes i symbolsk betydning, sikter det til hele det indre menneske og innbefatter et menneskes tenkemåte, følelser, holdninger og motivasjon. (5Mo 29:4; Sl 26:2; 64:6; se studienote til hjerte i dette verset.) Derfor blir ordet «hjerte» i den hebraiske teksten ofte oversatt med det greske ordet for «sinn» i Septuaginta. (1Mo 8:21; 17:17; Ord 2:10; Jes 14:13) En annen grunn til at Matteus brukte det greske ordet for «sinn» i stedet for «styrke» da han siterte 5Mo 6:5, kan være at det hebraiske ordet som er oversatt med «styrke» (eller: «virkekraft; kapasitet», fotn.), kan sikte både til fysisk styrke og til mentale og intellektuelle evner. Uansett hva grunnen er, kan det at de hebraiske og greske ordene overlapper hverandre i betydning, kanskje forklare hvorfor evangelieskribentene ikke brukte nøyaktig samme ordlyd når de siterte fra 5. Mosebok. – Se studienoter til Mr 12:30; Lu 10:27.

Du skal elske din neste: Moseloven påla israelittene å elske sin neste. (3Mo 19:18) Betegnelsen «neste» betydde rett og slett et medmenneske, men noen jøder mente at betegnelsen bare omfattet andre jøder, særlig dem som overholdt de muntlige tradisjonene. Alle andre skulle betraktes som fiender.

Det andre: Det som står i Mt 22:37, er det direkte svaret på fariseerens spørsmål, men nå utvider Jesus svaret på dette spørsmålet og siterer et bud til. (3Mo 19:18) På denne måten viser han at de to budene er uløselig knyttet sammen, og at hele Loven og Profetene sammenfattes i dem. – Mt 22:40.

din neste: Eller: «ditt medmenneske». Dette greske ordet betyr bokstavelig «den nære», men kan omfatte mer enn bare dem som bor i nærheten. Det kan sikte til hvem som helst som man har noe å gjøre med. – Lu 10:29–37; Ro 13:8–10; se studienote til Mt 5:43.

Loven ... Profetene: «Loven» sikter til de fem første bøkene i Bibelen, Mosebøkene. «Profetene» sikter til de profetiske bøkene i De hebraiske skrifter. Men når disse ordene er nevnt sammen, kan uttrykket betegne De hebraiske skrifter i sin helhet. – Mt 7:12; 22:40; Lu 16:16.

hviler: Det greske verbet betyr bokstavelig «å henge på», men brukes her i den billedlige betydningen «å være avhengig av; å være basert på». Jesus viste på denne måten at ikke bare Loven med De ti bud, men også alt annet som står i De hebraiske skrifter, er basert på kjærlighet. – Ro 13:9.

hele Loven og Profetene: Se studienote til Mt 5:17.

Kristus: Denne tittelen kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet Masjịach), som begge betyr «den salvede». I bibelsk tid ble herskere seremonielt salvet med olje.

Kristus: Her brukes den bestemte artikkelen på gresk sammen med tittelen «Kristus» (egentlig: «Kristusen»), tydeligvis for å legge vekt på Jesu stilling som Messias.

Kristus: Eller: «Messias». Her brukes den bestemte artikkelen på gresk sammen med tittelen «Kristus» (egentlig: «Kristusen»). – Se studienoter til Mt 1:1; 2:4.

under inspirasjon: Bokstavelig: «i ånd». Det vil si inspirert av, eller under påvirkning av, Guds ånd. – Se Ordforklaringer: «Ånd».

Jehova: I dette sitatet fra Sl 110:1 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

under dine føtter: Det vil si under din myndighet.

Multimedia

Keiser Tiberius
Keiser Tiberius

Tiberius ble født i år 42 fvt. I år 14 evt. ble han Romerrikets andre keiser, og han levde til mars i år 37 evt. Tiberius var keiser under hele Jesu tjeneste, så det var han som var keiser da Jesus sa dette om den mynten som skatten ble betalt med: «Gi keiseren det keiseren har krav på.» – Mr 12:14–17; Mt 22:17–21; Lu 20:22–25.