(kạnon) (dvs. Bibelens kanon).

Det hebraiske ordet qanẹh stod opprinnelig for et rør som ble brukt som målestokk. (Ese 40: 3–8; 41: 8; 42: 16–19) Apostelen Paulus brukte det greske ordet kanọn om det «distrikt» han hadde fått ’tildelt etter mål’, og om den «regel for oppførsel» som skulle være rettesnor, eller målestokk, for de kristnes atferd. (2Kt 10: 13–16; Ga 6: 16) Uttrykket «Bibelens kanon» kom til å bety den samling av inspirerte skrifter som er verdig til å bli brukt som rettesnor, eller målestokk, for hva som er den rette tro, lære og oppførsel. – Se BIBELEN.

Bare det at en religiøs bok er blitt skrevet, at den er blitt bevart i mange hundre år, og at den er blir høyt aktet av millioner av mennesker, er ikke noe bevis for at Gud står bak den, eller at den er kanonisk. Den må inneholde klare vitnesbyrd om at Gud er dens Forfatter, om at den er inspirert av Gud. Apostelen Peter sier: «Aldri er en profeti blitt frambrakt ved et menneskes vilje, men mennesker talte ord fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.» (2Pe 1: 21) En undersøkelse av Bibelens kanon viser at dens innhold i enhver henseende oppfyller dette kriteriet.

De hebraiske skrifter. De eldste delene av Bibelen ble skrevet av Moses i 1513 f.v.t. Her er Guds bud og forskrifter til Adam, Noah, Abraham, Isak og Jakob bevart, sammen med lovpaktens bestemmelser. Den såkalte Pentateuken inneholder de fem Mosebøkene. Jobs bok, som øyensynlig også er skrevet av Moses, beskriver begivenheter som fant sted i tiden mellom Josefs død (1657 f.v.t.) og det tidspunkt da Moses trådte fram som en ulastelig tjener for Gud, en periode da ’ingen på jorden var som Job’. (Job 1: 8; 2: 3) Moses skrev dessuten Salme 90 og muligens også Salme 91.

De indre vitnesbyrd viser klart og tydelig at Moses’ skrifter er av guddommelig opprinnelse, inspirert av Gud, kanoniske og en sikker rettesnor for den rene tilbedelse. Det var ikke på eget initiativ Moses ble israelittenes leder; til å begynne med nølte han med å ta imot oppdraget. (2Mo 3: 10, 11; 4: 10–14) Det var Gud som gav Moses myndighet og gav ham mirakuløse evner som tvang til og med faraos magipraktiserende prester til å erkjenne at Gud stod bak det Moses gjorde. (2Mo 4: 1–9; 8: 16–19) Moses hadde således ingen personlige ambisjoner om å bli taler og skribent. Det var Gud som tilskyndte ham til først å tale og deretter å nedskrive en del av Bibelens kanon, og Moses gjorde dette i lydighet mot Guds befaling og i kraft av de vitnesbyrd om Guds ledelse som den hellige ånd gav ham. – 2Mo 17: 14.

Jehova nedskrev selv de første lovene og budene. Etter at han hadde talt med Moses på Sinai-fjellet, «gav han ham . . . Vitnesbyrdets to tavler, steintavler som det var skrevet på med Guds finger». (2Mo 31: 18) Senere «sa [Jehova] videre til Moses: ’Skriv du ned disse ord’». (2Mo 34: 27) Det var således Jehova som kommuniserte med Moses og sa til ham at han skulle skrive ned og bevare de fem første bøkene i Bibelens kanon. De er ikke blitt kanoniske ved å bli godkjent på et møte holdt av mennesker; de har helt fra begynnelsen av hatt Guds godkjennelse.

«Så snart Moses var ferdig med å skrive ordene i denne loven i en bok», befalte han levittene: «Når dere tar denne lovboken, skal dere legge den ved siden av Jehova deres Guds paktsark, og der skal den tjene som et vitne mot deg.» (5Mo 31: 9, 24–26) Det er verdt å merke seg at israelittene anerkjente denne beretningen om Guds gjerninger og ikke benektet at det som stod der, var korrekt. Ettersom bøkenes innhold ofte stilte nasjonen som et hele i et dårlig lys, kunne man forvente at folket om mulig ville ha benektet riktigheten av det som stod i dem, men det ser ikke ut til at det noen gang har vært tilfellet.

Presteskapet ble i likhet med Moses brukt av Gud både til å bevare disse skrevne budene og til å lære folket dem. Da Arken ble ført inn i Salomos tempel (1026 f.v.t.), nesten 500 år etter at Moses hadde begynt å skrive Pentateuken, lå de to steintavlene fortsatt i den. (1Kg 8: 9) Og 384 år senere, da «selve lovboken» ble funnet i Jehovas hus i Josjias 18. regjeringsår (642 f.v.t.), viste man fortsatt den samme høye aktelse for denne boken. (2Kg 22: 3, 8–20) Det var på lignende måte «stor glede» da Esra etter at jødene hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon, leste opp fra lovboken under en åtte dager lang sammenkomst. – Ne 8: 5–18.

 Etter Moses’ død ble Josvas, Samuels, Gads og Natans skrifter (Josvas bok, Dommernes bok, Ruts bok og 1. og 2. Samuelsbok) føyd til. Også kongene David og Salomo bidrog til at De hellige skrifters kanon vokste. Så fulgte profetene, fra Jona til Malaki, som alle gav sitt bidrag til Bibelens kanon, og som alle hadde fått den mirakuløse gaven å profetere fra Jehova og oppfylte de krav han stiller til sanne profeter: De talte i Jehovas navn, deres profetier gikk i oppfyllelse, og de fikk mennesker til å vende seg til Jehova. (5Mo 13: 1–3; 18: 20–22) Da Hananja og Jeremia ble prøvd på de to siste punktene (begge talte i Jehovas navn), var det bare Jeremias ord som gikk i oppfyllelse. Jeremia viste seg således å være Jehovas profet. – Jer 28: 10–17.

Ettersom Jehova inspirerte nedskrivningen, er det rimelig å forvente at han også ville lede og overvåke samlingen og bevaringen av de inspirerte skrifter, slik at menneskene kunne ha en varig, kanonisk rettesnor for den sanne tilbedelse. Ifølge jødisk tradisjon beskjeftiget Esra seg med dette arbeidet etter at jødene igjen hadde bosatt seg i Juda. Han var så absolutt kvalifisert for denne oppgaven, ettersom han selv var en av dem som under inspirasjon hadde nedskrevet en del av Bibelen, i tillegg til at han var prest og dessuten «en dyktig avskriver av Mose lov». (Esr 7: 1–11) Bare Nehemjas og Malakis bøker var ennå ikke blitt føyd til. De hebraiske skrifters kanon var således fastlagt på slutten av 400-tallet f.v.t. og inneholdt de samme skrifter som dem vi har i dag.

De hebraiske skrifters kanon var tradisjonelt inndelt i tre deler, Loven, Profetene og Skriftene (Hagiografene), og omfattet, som det framgår av oversikten, 24 bøker. Noen jødiske autoriteter har slått sammen Ruts bok med Dommernes bok og Klagesangene med Jeremias bok, slik at man har fått 22 bøker, et antall som svarer til antallet av bokstaver i det hebraiske alfabet. Hieronymus, som tydeligvis gikk inn for inndelingen i 22 bøker, skrev i sitt forord til Samuelsbøkene og Kongebøkene: «Noen regner både Ruts bok og Klagesangene med til Hagiografene . . . og får således 24 bøker.»

Den jødiske historieskriveren Josefus, som omkring år 100 e.v.t. i verket Contra Apionem (Mot Apion) forsvarte seg overfor sine motstandere, bekreftet at De hebraiske skrifters kanon på det tidspunktet hadde vært fastlagt i lang tid. Han skrev: «Vi har ikke en mengde bøker som er i uoverensstemmelse med hverandre og strider mot hverandre. Våre bøker, de som med rette er alminnelig anerkjent, er bare 22 og inneholder beretningen om hele tiden. Av disse er det fem bøker av Moses, som inneholder lovene og den overleverte historiske beretning fra menneskets tilblivelse til lovgiverens død. . . . Fra Moses’ død til Artaxerxes, som etterfulgte Xerxes som konge i Persia, skrev de profetene som fulgte etter Moses, sin egen tids historie i 13 bøker. De resterende fire bøkene inneholder hymner til Gud og formaninger til mennesker angående deres livsførsel.» – Against Apion I, 38–40 (8).

Det som avgjør om en bok er kanonisk eller ikke, er ikke helt eller delvis avhengig av om den er blitt godtatt eller forkastet av en synode, et konsil, en komité eller lignende. Ikke-inspirerte menneskers utsagn har bare verdi som vitnesbyrd om det Gud allerede har gjort gjennom sine bemyndigede representanter.

Det nøyaktige antall bøker i De hebraiske skrifter kan variere (som følge av at én bok kan ha blitt slått sammen med en annen bok), men dette er av mindre betydning, og det samme gjelder den rekkefølge de er ordnet i. Bøkene var fortsatt atskilte bokruller lenge etter at den bibelske kanon var fastlagt, og i gamle fortegnelser varierer den rekkefølgen de er ordnet i. I én fortegnelse står for eksempel Jesaja etter Esekiel. Det som er av betydning, er hvilke bøker som er tatt med. Det er i virkeligheten bare de bøkene som nå hører til Bibelens kanon, som med rette  kan betegnes som kanoniske. Helt fra gammel tid er det blitt gjort forsøk på å innlemme andre skrifter i Bibelen, men disse er blitt avvist. På to jødiske synoder som ble holdt i Yavne, eller Jamnia, litt sør for Joppe, henholdsvis omkring år 90 og år 118 e.v.t., drøftet man De hebraiske skrifter, og alle apokryfiske skrifter ble med bestemthet utelukket.

Josefus bekrefter at jødene i sin alminnelighet hadde dette synet på de apokryfiske skrifter, idet han skriver: «Fra Artaxerxes inntil vår tid er hele historien blitt nedskrevet, men denne historien blir ikke regnet for å være like troverdig som de tidligere beretningene, fordi det ikke har vært en fast rekkefølge av profeter. Vår ærbødighet overfor våre egne Skrifter har kommet tydelig til uttrykk, for til tross for at det nå har gått så lang tid, er det ingen som har våget verken å legge noe til eller å trekke noe fra eller å forandre på en eneste stavelse. Helt fra fødselen av vil alle jøder instinktivt betrakte dem som Guds bud, holde fast ved dem og, om nødvendig, dø for dem med glede.» – Against Apion, I, 41, 42 (8).

Den holdning jødene gjennom århundrene hadde til De hebraiske skrifters kanon, har meget stor betydning, for som Paulus skrev til romerne, var nettopp jødene blitt «betrodd Guds hellige utsagn», noe som innbefattet den oppgave å nedskrive og beskytte Bibelens kanon. – Ro 3: 1, 2.

På tidlige kirkemøter (i Laodikea, år 367, og i Khalkedon, år 451) anerkjente man – men fastla ikke – den bibelske kanon som Guds hellige ånd hadde godkjent, og også de såkalte kirkefedrene anerkjente stort sett den fastlagte jødiske kanon og forkastet de apokryfiske bøker. Blant disse mennene kan nevnes: Justinus martyr, en kristen apologet (død ca. 165); Melito, «biskop» i Sardes (100-tallet); Origenes, bibelforsker (185?–254?); Hilarius, «biskop» i Poitiers (død 367?); Epifanios, «biskop» i Constantia (fra 367); Gregor fra Nazianz (330?–389?); Rufinus fra Aquileia, «den lærde oversetter av Origenes» (345?–410); Hieronymus (340?–420), som var bibelforsker i den romersk-katolske kirke og utarbeidet den latinske oversettelsen Vulgata. I sitt forord til Samuelsbøkene og Kongebøkene regner Hieronymus opp de 22 bøkene i De hebraiske skrifter og sier så: «Det som måtte finnes ut over dette, må regnes blant apokryfene.»

Det mest avgjørende beviset for at De hebraiske skrifter er kanoniske, er det uangripelige vitnesbyrd som Jesus Kristus og de som skrev De kristne greske skrifter, kom med. De nevner riktignok ikke det nøyaktige antall bøker, men ut fra deres ord kan man bare trekke den konklusjon at De hebraiske skrifters kanon ikke omfattet de apokryfiske bøker.

Hvis det ikke hadde eksistert en bestemt samling av hellige skrifter som de anerkjente, og som var anerkjent av dem de snakket med og skrev til, ville de ikke ha brukt uttrykk som «Skriftene» (Mt 22: 29; Apg 18: 24), «De hellige skrifter» (Ro 1: 2; jf. 2Ti 3: 15), «Loven», et uttrykk som ofte stod for hele Skriften (Joh 10: 34; 12: 34; 15: 25), eller «Loven og Profetene», som ble brukt om De hebraiske skrifter i sin helhet og ikke bare om den første og den andre delen (Mt 5: 17; 7: 12; 22: 40; Lu 16: 16). Da Paulus i 1. Korinter 14: 21 henviste til «Loven», siterte han fra Jesaja. – Jes 28: 11.

Det er høyst usannsynlig at den greske oversettelsen Septuaginta opprinnelig inneholdt apokryfiske bøker. (Se APOKRYFER.) Men selv om noen av disse skriftene av tvilsom opprinnelse skulle ha sneket seg inn i de utgaver av Septuaginta som ble brukt på Jesu tid, siterte verken han eller de som nedskrev De kristne greske skrifter, fra dem, enda de brukte Septuaginta. De omtalte aldri apokryfiske bøker som «Skriftene» eller som et produkt av den hellige ånd. De apokryfiske bøker mangler således ikke bare de indre vitnesbyrd om at de er inspirert av Gud, og anerkjennelse fra dem som under inspirasjon nedskrev De hebraiske skrifter, men de mangler også vitnesbyrd om at Jesus og hans apostler, som var bemyndiget av Gud, anerkjente dem. Jesus anerkjente imidlertid den hebraiske kanon, noe som framgår av at han talte om ’alt det som stod skrevet i Moseloven og i Profetene og Salmene’. Salmene var den første og lengste boken i den delen av De hebraiske skrifter som ble kalt Hagiografene (Skriftene, De hellige skrifter). – Lu 24: 44.

Jesu ord i Matteus 23: 35 (og i Lukas 11: 50, 51) er også av stor betydning i denne forbindelse: «For at alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, skal komme over dere, fra den rettferdige Abels blod til blodet av Sakarja, Barakias sønn, som dere myrdet mellom helligdommen og alteret.» Sakarja ble myrdet i slutten av Jehoasjs regjeringstid. Men i Jehojakims regjeringstid, over to hundre år senere, ble profeten Urija slått i hjel. (Jer 26: 20–23) Hvis Jesus ville henvise til alle martyrene, hvorfor sa han da ikke ’fra Abel til Urija’? Øyensynlig fordi mordet på Sakarja er omtalt i 2. Krønikebok 24: 20, 21, det vil si i slutten av den tradisjonelle hebraiske kanon. I denne  forstand omfattet Jesu uttalelse alle de myrdede vitnene for Jehova som er omtalt i De hebraiske skrifter, fra Abel, som blir omtalt i den første boken (1. Mosebok), til Sakarja, som blir omtalt i den siste boken (Krønikebøkene). Det svarer omtrent til at vi sier: «Fra 1. Mosebok til Åpenbaringen.»

De kristne greske skrifter. Nedskrivningen og samlingen av de 27 bøkene som utgjør De kristne greske skrifters kanon, foregikk på omtrent samme måte som når det gjaldt De hebraiske skrifter. Kristus «gav gaver i form av mennesker», ja, «han gav noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere». (Ef 4: 8, 11–13) Ledet av Guds ånd holdt de fram den sunne lære for den kristne menighet, og «ved hjelp av en påminnelse» gjentok de mange ting som allerede stod skrevet i Skriftene. – 2Pe 1: 12, 13; 3: 1; Ro 15: 15.

Det finnes ikke-bibelske vitnesbyrd om at minst ti av Paulus’ brev var samlet omkring år 90–100, og det er fastslått at de kristne på et tidlig tidspunkt samlet de inspirerte kristne skrifter.

Et oppslagsverk sier at «Clemens, biskop av Roma, ved slutten av det første århundre var kjent med Paulus’ brev til kirken i Korint. Senere blir det bekreftet i brev fra både Ignatius, biskop i Antiokia, og Polykarpos, biskop i Smyrna, at de paulinske brevene var utbredt i det andre tiåret av det andre århundre». (The International Standard Bible Encyclopedia, redigert av G.W. Bromiley, 1979, bd. 1, s. 603.) Disse mennene, som alle levde i de første århundrene e.v.t. – Clemens fra Roma (30?–100?), Polykarpos (69?–155?) og Ignatius fra Antiokia (i slutten av det første og begynnelsen av det andre århundre) – flettet inn sitater og utdrag fra flere forskjellige av De kristne greske skrifters bøker i sine verker, noe som viser at de var fortrolige med disse kanoniske skriftene.

Justinus martyr (som døde ca. 165) brukte i sin «Dialog med jøden Tryphon» (XLIX) uttrykket «det står skrevet» når han siterte fra Matteusevangeliet, akkurat som evangelieskribentene selv gjorde når de siterte fra De hebraiske skrifter. Det samme er tilfellet i et eldre verk av en ukjent forfatter, «Barnabas’ brev» (IV). Justinus martyr omtaler i sitt første forsvarsskrift (LXVI, LXVII) «apostlenes beretninger» som «evangelier». – The Ante-Nicene Fathers, bd. I, s. 220, 139, 185, 186.

Theofilos fra Antiokia (100-tallet) sa: «Angående den rettferdighet som loven stilte krav om, finnes det bekreftende uttalelser både hos profetene og i evangeliene, ettersom de alle talte under inspirasjon av Guds ånd.» Theofilos bruker deretter uttrykk som ’det sies i evangeliet’ (idet han siterer Mt 5: 28, 32, 44, 46; 6: 3) og «Guds ord veileder oss» (idet han siterer 1Ti 2: 2 og Ro 13: 7, 8). – The Ante-Nicene Fathers, 1962, bd. II, s. 114, 115, «Theophilus to Autolycus» (XII, XIII).

Ved slutten av 100-tallet var De kristne greske skrifters kanon ubestridelig fastlagt, og menn som Irenaeus, Clemens fra Alexandria og Tertullian tilskrev de bøker som utgjorde De kristne skrifter, den samme autoritet som De hebraiske skrifter. Av Irenaeus’ sitater fra Skriftene er ikke mindre enn 200 fra Paulus’ brev. Clemens sier at han vil svare sine motstandere ut fra «Skriftene, som vi tror er ekte på grunn av deres allmektige autoritet», det vil si «ved loven og profetene, og dessuten ved det velsignede evangelium». – The Ante-Nicene Fathers, bd. II, s. 409, «The Stromata, or Miscellanies».

Noen har satt spørsmålstegn ved ektheten av visse bøker i De kristne greske skrifter, men deres argumenter er meget svake. Det er for eksempel overfladisk å avvise Hebreerbrevet bare fordi det ikke bærer Paulus’ navn og er skrevet i en litt annen stil enn de andre brevene hans. B.F. Westcott fastslår at «brevets kanoniske ekthet ikke avhenger av om det er skrevet av Paulus». (The Epistle to the Hebrews, 1892, s. lxxi) Det at brevet finnes i papyrushåndskriftet Chester Beatty nr. 2 (P⁴⁶) (som dessuten inneholder åtte andre av Paulus’ brev og er datert til under 150 år etter hans død), veier langt tyngre enn innvendinger som er basert på at man ikke vet hvem som har skrevet brevet.

Noen ganger blir ektheten av små bøker som Jakobs brev, Judas’ brev, Johannes’ andre og tredje brev og Peters andre brev dratt i tvil fordi disse bøkene sjelden blir sitert av forfattere fra de første århundrene. Til sammen utgjør disse bøkene imidlertid bare en trettisjettedel av De kristne greske skrifter, og det er derfor rimelig at de ikke er blitt sitert så ofte. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at Peters andre brev blir sitert av Irenaeus, som betraktet dette brevet som like kanonisk som den øvrige delen av De greske skrifter. Det samme gjelder Johannes’ andre brev. (The Ante-Nicene Fathers, bd. I, s. 551, 557, 341, 443, «Irenæus Against Heresies») Også Åpenbaringen, som blir forkastet av noen, blir anerkjent av mange av oldtidens forfattere, deriblant Papias, Justinus martyr, Melito og Irenaeus.

 Det som virkelig viser om en bestemt bok er kanonisk, er imidlertid ikke hvor mange ganger den er blitt sitert av ikke-apostoliske forfattere, eller hvilken av disse forfatterne som har sitert den. Boken må i seg selv vitne om at den er blitt frambrakt av den hellige ånd. Den kan følgelig ikke inneholde overtroiske eller demoniske forestillinger eller oppmuntre til tilbedelse av skapninger. Den må være helt og holdent i harmoni med resten av Bibelen og således vitne om at Jehova Gud er dens Forfatter. Hver bok må være i samsvar med det «mønster av sunne ord» som Gud har gitt, og i samsvar med Jesu Kristi lære og gjerninger. (2Ti 1: 13; 1Kt 4: 17) Det er tydelig at apostlene hadde Guds godkjennelse, og deres uttalelser viser at de anerkjente andre skribenter, slike som Lukas og Jesu halvbror Jakob. Den hellige ånd gav dem «evne til å skjelne inspirerte uttalelser», slik at de kunne avgjøre om disse var fra Gud eller ikke. (1Kt 12: 4, 10) Da Johannes, den siste av apostlene, døde, endte denne pålitelige rekken av menn som skrev under inspirasjon. Med Åpenbaringen, Johannes’ evangelium og Johannes’ tre brev var Bibelens kanon derfor avsluttet.

Bibelens 66 kanoniske bøker vitner ved sin innbyrdes harmoni om at Bibelen utgjør en enhet og er fullstendig. Dette anbefaler den til oss som Jehovas inspirerte sannhetsord, som er blitt bevart inntil nå til tross for angrep fra mange fiender. (1Pe 1: 25) En fullstendig oversikt over de 66 bøkene som utgjør Bibelens kanon, skribentene, når bøkene ble fullført, og hvilken periode hver enkelt av dem omspenner, finnes i artikkelen BIBELEN, i rammen «Fortegnelse over Bibelens bøker i den rekkefølge de ble fullført». – Se også egne artikler om de enkelte bøkene.

[Oversikt på side 1279]

DEN JØDISKE KANON

Loven

1) 1. Mosebok

2) 2. Mosebok

3) 3. Mosebok

4) 4. Mosebok

5) 5. Mosebok

Profetene

6) Josva

7) Dommerne

8) 1., 2. Samuelsbok

9) 1., 2. Kongebok

10) Jesaja

11) Jeremia

12) Esekiel

13) De tolv profeter (Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja Haggai, Sakarja, Malaki)

Skriftene (Hagiografene)

14) Salmene

15) Ordspråkene

16) Job

17) Høysangen

18) Rut

19) Klagesangene

20) Forkynneren

21) Ester

22) Daniel

23) Esra, Nehemja

24) 1., 2. Krønikebok