Kristi … vennlighet: Paulus var ikke hard og streng da han skrev til de kristne i Korint om noen av feilene deres. Han appellerte i stedet til dem på en mild, vennlig og kristuslignende måte. Det greske ordet som her er oversatt med «vennlighet», betyr bokstavelig «ettergivenhet; føyelighet», og det kan også oversettes med «rimelighet». Denne egenskapen er et fremtredende karaktertrekk ved Kristus Jesus. Da Jesus var her på jorden, gjenspeilte han på en fullkommen måte sin Fars enestående rimelighet. (Joh 14:9) Selv om korinterne trengte klar og direkte veiledning, prøvde Paulus i tråd med det å appellere vennlig til dem i stedet for å gi befalinger.

dem som vurderer oss som om vi lar oss lede av en menneskelig tankegang: Det ser ut til at noen medlemmer av menigheten i Korint hadde sluttet å se ting i et åndelig perspektiv og var kritiske til Paulus og medarbeiderne hans. De kan ha bedømt Paulus og de andre etter deres utseende, naturlige evner, personlighet og så videre i stedet for å se på dem som åndelige mennesker. Kritikerne innså ikke at Guds ånd virket i menigheten, og at det var ved hjelp av Guds ånd og til ære for Gud at menn som Paulus og Apollos utrettet det de gjorde.

selv om vi er mennesker av kjøtt og blod: Bokstavelig: «selv om vi vandrer i kjødet». I en viss forstand levde Paulus og medarbeiderne hans, deriblant Apollos og Kefas (Peter), på samme måte som andre mennesker. De var jo underlagt de begrensningene som er felles for alle ufullkomne mennesker. (1Kt 1:11, 12; 3:4, 5) Men de førte ikke sin krig som kristne på en fysisk måte (bokst.: «etter hva [de var] i kjødet») – det vil si at de ikke lot seg lede av fysiske tilbøyeligheter og motiver og en ufullkommen menneskelig tankegang.

fører vi ikke krig: Bokstavelig: «utfører vi ikke krigstjeneste (militærtjeneste)». Som i 2Kt 10:3–6 brukte Paulus militær terminologi en rekke ganger for å beskrive den åndelige krigen som han og trosfellene hans måtte føre for å beskytte menigheten mot ødeleggende, falske resonnementer og læresetninger. – 1Kt 9:7; Ef 6:11–18; 2Ti 2:4; se studienoter til 2Kt 10:4, 5.

rive ned sterkt befestede ting: Det greske verbet som her og i 2Kt 13:10 er gjengitt med «rive ned», er i 2Kt 10:8 gjengitt med «bryte … ned». I Septuaginta er dette greske verbet brukt som oversettelse av et hebraisk ord som er gjengitt med «ødelegge». (2Mo 23:24) Det greske ordet Paulus bruker for «sterkt befestede ting» (okhỵroma), forekommer ingen andre steder i De kristne greske skrifter. Paulus bruker ordet i overført betydning, men vanligvis betegner det en festning eller en befestet by. I Septuaginta er det brukt i Ord 21:22, og noen bibelkommentatorer sier at Paulus her hentyder til dette verset. I Septuaginta er ordet også brukt om den kjente befestede byen Tyrus og om forskjellige festninger. (Jos 19:29; Kla 2:5; Mi 5:11; Sak 9:3) Paulus bruker altså et språkbilde som dreier seg om å «rive ned» en massiv festning, slik man gjør når man beseirer en befestet by.

vi river ned resonnementer og alt som stolt reiser seg: I sin åndelige krigføring innenfor menigheten må de kristne rive ned, eller ødelegge, urette resonnementer og falske læresetninger. Slike og andre hindringer er som høyreiste murer som står i veien for dem som er interessert i den nøyaktige kunnskapen om Gud. Selv innenfor den kristne menighet kan «onde tanker» hindre en person i å ha et godt forhold til Gud. (Mr 7:21) Bokstavelige sverd og spyd er ubrukelige mot slike tanker og resonnementer, så «de våpnene som vi fører krig med», innbefatter «åndens sverd, det vil si Guds ord». (2Kt 10:4; Ef 6:17) Ved å bruke dette sverdet er de kristne i stand til å avsløre falske læresetninger, skadelige handlinger og filosofier som gjenspeiler en menneskelig tankegang. – 1Kt 2:6–8; Ef 6:11–13.

rive ned sterkt befestede ting: Det greske verbet som her og i 2Kt 13:10 er gjengitt med «rive ned», er i 2Kt 10:8 gjengitt med «bryte … ned». I Septuaginta er dette greske verbet brukt som oversettelse av et hebraisk ord som er gjengitt med «ødelegge». (2Mo 23:24) Det greske ordet Paulus bruker for «sterkt befestede ting» (okhỵroma), forekommer ingen andre steder i De kristne greske skrifter. Paulus bruker ordet i overført betydning, men vanligvis betegner det en festning eller en befestet by. I Septuaginta er det brukt i Ord 21:22, og noen bibelkommentatorer sier at Paulus her hentyder til dette verset. I Septuaginta er ordet også brukt om den kjente befestede byen Tyrus og om forskjellige festninger. (Jos 19:29; Kla 2:5; Mi 5:11; Sak 9:3) Paulus bruker altså et språkbilde som dreier seg om å «rive ned» en massiv festning, slik man gjør når man beseirer en befestet by.

vi river ned resonnementer og alt som stolt reiser seg: I sin åndelige krigføring innenfor menigheten må de kristne rive ned, eller ødelegge, urette resonnementer og falske læresetninger. Slike og andre hindringer er som høyreiste murer som står i veien for dem som er interessert i den nøyaktige kunnskapen om Gud. Selv innenfor den kristne menighet kan «onde tanker» hindre en person i å ha et godt forhold til Gud. (Mr 7:21) Bokstavelige sverd og spyd er ubrukelige mot slike tanker og resonnementer, så «de våpnene som vi fører krig med», innbefatter «åndens sverd, det vil si Guds ord». (2Kt 10:4; Ef 6:17) Ved å bruke dette sverdet er de kristne i stand til å avsløre falske læresetninger, skadelige handlinger og filosofier som gjenspeiler en menneskelig tankegang. – 1Kt 2:6–8; Ef 6:11–13.

Noen sier jo: I dette verset siterer Paulus en uttalelse som ser ut til å komme fra noen av hans kritikere i Korint, kanskje «superapostlene» eller de som hadde latt seg påvirke av dem. (Se studienote til 2Kt 11:5.) De påstår at «når han er til stede selv, er han svak, og talene hans er ikke noe å bry seg om». Men lykaonierne i Lystra hadde tatt Paulus for å være Hermes, talekunstens gud i gresk mytologi. (Se studienote til Apg 14:12.) Og de talene av Paulus som er skrevet ned i Apostlenes gjerninger, viser at han var en svært dyktig taler. (Apg 13:15–43; 17:22–34; 26:1–29) Kritikken fra Paulus’ motstandere i Korint kan derfor ha vært like ubegrunnet som den var uvennlig og respektløs.

når han er til stede selv: Paulus nevnte det at han ‘var til stede [gresk: parousịa] selv’, som en kontrast til det at han ‘ikke var til stede’. (2Kt 10:11) Her brukte han altså parousịa om det at han var der sammen med brødrene, og ikke om det at han var på vei eller kom fram til dem. Dette greske ordet er brukt i lignende betydning fem andre steder i De kristne greske skrifter. (1Kt 16:17; 2Kt 7:6, 7; Flp 1:26; 2:12) Det samme greske ordet blir også brukt i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær. (Mt 24:3; 1Kt 15:23) Mange oversettelser gjengir dette ordet med «ankomst» eller «komme» når det blir brukt om Jesu nærvær, men tanken om nærvær støttes av den måten Paulus bruker det greske ordet på. – Se studienoter til 1Kt 15:23; 16:17.

er her hos meg: Eller: «er nærværende». Her bruker Paulus det greske ordet parousịa i forbindelse med tre medarbeidere som var hos ham. Det blir brukt på lignende måte fem andre steder i De kristne greske skrifter. (2Kt 7:6, 7; 10:10; Flp 1:26; 2:12) Dette ordet brukes også i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær. (Mt 24:3; 1Kt 15:23) Det at parousịa, eller «nærvær», kan sikte til et usynlig nærvær, framgår av at den jødiske historieskriveren Josefus, som skrev på gresk, omtalte Guds parousịa på Sinai-fjellet. Guds usynlige nærvær kom til uttrykk gjennom torden og lyn. (Jewish Antiquities, III, 80 [v, 2]) Paulus bruker det beslektede verbet pạreimi («å være til stede») når han snakker om å være «nærværende i ånden», men ikke være «fysisk til stede». (1Kt 5:3, fotn.) Mange oversettelser gjengir dette ordet med «ankomst» eller «komme», men tanken om nærvær støttes av den måten Paulus bruker det på i Flp 2:12 for å beskrive sitt «nærvær» som motsetning til sitt «fravær». – Se studienote til 1Kt 15:23.

under Kristi nærvær: Ordet «nærvær» forekommer første gang i Mt 24:3, der noen av Jesu disipler spør ham om «tegnet på [hans] nærvær». Det sikter til Jesu Kristi nærvær som Konge fra han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. Det greske ordet som er gjengitt med «nærvær», er parousịa. Mange oversettelser gjengir det med «komme», men det betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Hans nærvær skulle strekke seg over en periode, ikke bare være en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». Og i Flp 2:12 bruker Paulus parousịa for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær». (Se studienote til 1Kt 16:17.) Paulus forklarer altså at de som tilhører ham, det vil si de som er Kristi åndssalvede brødre og søstre og er hans medarvinger, skulle bli oppreist til himmelsk liv en tid etter at Jesus var blitt innsatt som himmelsk Konge i Guds rike.

Hermes: En gresk gud, som man mente var sønn av Zevs. Hermes ble betraktet som gudenes budbringer, og man regnet ham for å være en klok rådgiver for de mytologiske heltene og for å være guden for handel, veltalenhet, gymnastikk, søvn og drømmer. Fordi Paulus førte ordet, trodde innbyggerne i den romerske byen Lystra at han var guden Hermes. Dette harmonerer med forestillingen om at Hermes var veltalende og gudeverdenens budbringer. Interessant nok blir flere ord som er beslektet med navnet Hermes, brukt i Bibelen om det å oversette eller forklare noe. (Noen eksempler er det greske verbet hermeneuo, som er gjengitt med «oversatt» i Joh 1:42 og «betyr» i He 7:2, og substantivet hermenịa, som er gjengitt med to former av verbet «oversette» i 1Kt 12:10; 14:26; se også studienote til Lu 24:27.) I nærheten av der oldtidens Lystra lå, har arkeologer blant annet funnet en statue av guden Hermes og også et alter viet til Zevs og Hermes. Hermes tilsvarte romernes gud for handel, Merkur.

«superapostlene»: Paulus bruker her et uttrykk som også kan gjengis med «de overmåte fine apostlene» eller «overapostlene». Han bruker denne noe sarkastiske betegnelsen for å beskrive de arrogante mennene som tydeligvis følte seg hevet over de apostlene som Jesus selv hadde utnevnt. Paulus kaller dem «falske apostler», for i virkeligheten var de Satans tjenere. (2Kt 11:13–15) De lærte andre sin egen versjon av det gode budskap om Kristus. (2Kt 11:3, 4) I tillegg kritiserte og baktalte de Paulus og dro i tvil at Gud hadde gitt ham myndighet som apostel.

området: Her er ordet «området» oversatt fra det greske ordet kanọn. Ordet er avledet av det hebraiske ordet for «et rør» (qanẹh). Et rør ble brukt som målestokk. (Ese 40:3–8; 41:8; 42:16–19; se Ordforklaringer: «Kanon [Bibelens kanon]».) I 2Kt 10:13, 15, 16 bruker Paulus ordet om det området, eller oppdraget, Gud har tildelt ham. Paulus vil snakke stolt bare om det han kan utrette innenfor det området Gud har tildelt, det vil si innenfor grensene av det oppdraget Gud har gitt ham.

skal være stolt av det som har med Jehova å gjøre: I De kristne greske skrifter kan det greske verbet som er gjengitt med «være stolt av» (kaukhạomai), også oversettes med «rose seg; skryte; glede seg; juble». Det blir brukt i både positiv og negativ betydning. Paulus sier for eksempel at vi kan «glede oss [eller: «være stolte»] fordi vi har håp om å få del i Guds herlighet». (Ro 5:2) Vi kan være stolte av «det som har med Jehova å gjøre» – vi kan føle stolthet over at Jehova er vår Gud, og glede oss over hans gode navn og rykte. – Jer 9:23, 24.

Jehova: I dette sitatet fra Jer 9:24 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. Paulus siterer det samme skriftstedet i 1Kt 1:31. – Se Tillegg C1 og C2.

men den som Jehova anbefaler: Det Paulus sier her, henger sammen med det foregående verset, der han viser til ordene i Jer 9:23, 24. Der viste Jeremia at det ikke er passende å være stolt av sin egen visdom, styrke eller rikdom. Det eneste man skal være stolt av, er at man «‘har innsikt og kunnskap om meg’, … sier Jehova». Paulus utdyper her sitatet ved å si at Jehova ikke godkjenner, eller anerkjenner, dem som anbefaler seg selv og roser seg selv (Ord 27:2), men dem som Han «anbefaler». Ettersom Guds navn står i den hebraiske grunnteksten i Jer 9:24, er det brukt både i det foregående verset (2Kt 10:17) og her. – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; 2Kt 10:18.