den første dagen i uken: Det vil si 16. nisan. For jødene var dagen etter sabbaten den første dagen i uken.

grav: Eller: «minnegrav». Et hvelv, eller kammer, som var hogd ut i bløt kalkstein, ikke en naturlig hule. I en slik grav var det gjerne benklignende hyller eller nisjer der likene kunne legges. – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

kjøpte ... velluktende kryddere for å behandle kroppen hans med dem: Jesu kropp var allerede gjort klar til å bli gravlagt «i samsvar med jødenes begravelsesskikker». (Joh 19:39, 40) Men siden Jesus døde omkring tre timer før sabbaten begynte, og jødene ikke hadde lov til å gjøre slikt arbeid på sabbaten, ble likstellet sannsynligvis gjort i hast. Nå, den første dagen etter sabbaten, det vil si den tredje dagen etter at Jesus ble henrettet, har kvinnene kanskje kommet for å ha på mer velluktende krydder og olje, muligens for at kroppen skulle bli bevart lenger. (Lu 23:50 til 24:1) Sannsynligvis ville de påføre krydderne og oljene på den innsvøpte kroppen.

Den første dagen i uken: Se studienote til Mt 28:1.

graven: Eller: «minnegraven». – Se studienote til Mt 27:60.

de velluktende krydderne de hadde gjort i stand: Se studienote til Mr 16:1.

en stein: Tydeligvis en sirkelrund stein, siden dette verset sier at den ble rullet på plass, og Mr 16:4 sier at den «var blitt rullet bort» da Jesus ble oppreist. Den kan ha veid over et tonn. I Matteus’ beretning står det at det var «en stor stein». – Mt 27:60.

steinen: Se studienote til Mr 15:46.

Herren Jesu: Disse ordene mangler i enkelte håndskrifter, som bare sier «kroppen», men den lengre ordlyden har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter. – Les mer om hvordan gamle håndskrifter brukes for å avgjøre hva som hører med til den greske teksten, i Tillegg A3.

to menn i skinnende klær: Dette er en indirekte omtale av engler. (Se også Lu 24:23.) I Apg 1:10 blir engler omtalt som «menn i hvite klær».

Han er ikke her, han er blitt oppreist: Disse ordene mangler i enkelte håndskrifter, men de har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter. – Se Tillegg A3.

pælfeste ham: Eller: «henrette ham på en pæl». Dette er den første av over 40 forekomster av det greske verbet staurọo i De kristne greske skrifter. Det tilsvarende substantivet er staurọs, som er gjengitt med «torturpæl». (Se studienoter til Mt 10:38; 16:24; 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Det samme verbet blir brukt i Septuaginta i Est 7:9, der det står at Haman skulle henges på en over 20 m høy pæl. På klassisk gresk betydde dette verbet «å gjerde inn med staker, å lage et pæleverk, eller en palisade».

pælfestes: Eller: «henrettes på en pæl». – Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

si til disiplene hans: ‘Han er blitt oppreist’: Disse kvinnene var ikke bare de første disiplene som fikk høre om Jesu oppstandelse, men de fikk også i oppdrag å fortelle de andre hva som hadde skjedd. (Mt 28:2, 5, 7) Ifølge ubibelsk jødisk tradisjon var en kvinnes vitneutsagn ugyldig i en rettssak. Jehovas engel, derimot, hedret disse kvinnene ved å gi dem dette glederike oppdraget.

de ... fortalte alt dette til de elleve: De to englene, som i Lu 24:4 blir omtalt som «menn i skinnende klær», kunne ha fortalt nyheten om at Jesus var blitt oppreist, til de mannlige disiplene først. I stedet var det kvinner som fikk det privilegiet å være de første som fikk vite at Jesus var blitt oppreist. (Lu 24:6–9; Joh 20:11–18) Det var også kvinner som fikk æren av å fortelle om Jesu oppstandelse «til de elleve og til alle de andre» disiplene. Dessuten var Maria Magdalena blant de første disiplene som fikk se den oppstandne Jesus. – Joh 20:16; se studienote til Mt 28:7.

forlot ... graven og: Disse ordene mangler i enkelte håndskrifter, men de har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter.

Maria Magdalena: Se studienote til Lu 8:2.

Johanna: Dette er en kortform (hunkjønn) av det hebraiske navnet Jehohanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Johanna, som var blitt helbredet av Jesus, var gift med Kusa, en embetsmann under Herodes Antipas. Hun er nevnt to ganger i De kristne greske skrifter og bare i Lukas’ evangelium. – Lu 8:2, 3.

Maria som ble kalt Magdalena: Den kvinnen som ofte blir kalt Maria Magdalena, blir første gang nevnt her, i beretningen om det andre året av Jesu forkynnelsesvirksomhet. Tilnavnet Magdalena (som betyr «fra, eller tilhørende, Magdala») sikter sannsynligvis til byen Magdala. Denne byen lå på Galilea-sjøens vestre bredd, omtrent midtveis mellom Kapernaum og Tiberias. Noen mener at Maria kom fra eller bodde i denne byen. Maria Magdalena er nok best kjent for det som fortelles om henne i beretningen om Jesu død og oppstandelse. – Mt 27:55, 56, 61; Mr 15:40; Lu 24:10; Joh 19:25.

... kunne ha skjedd: Ordene i dette verset mangler i enkelte håndskrifter, men verset har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter. – Se Tillegg A3.

omkring elleve kilometer: Bokstavelig: «60 stadier». En romersk stadie tilsvarte 185 m. – Se Tillegg B14.

forklarte: Det greske ordet diermeneuo kan brukes om det å oversette eller tolke fra ett språk til et annet. (Apg 9:36; 1Kt 12:30) Men det kan også bety «å klargjøre betydningen; å forklare fullt ut». I dette verset sikter det til det å forklare betydningen av profetier.

Brant: Uttrykket kommer fra et gresk ord som her brukes i overført betydning om sterke følelser, for eksempel glede og lykke, og som rommer tanken om sterk interesse og begeistring. Her brukes det om hvordan de to disiplene reagerte da Jesus forklarte De hebraiske skrifter tydelig for dem.

i oss: Disse ordene mangler i enkelte tidlige håndskrifter, men de er med i andre tidlige, autoritative håndskrifter. – Se Tillegg A3.

forklarte Skriftene tydelig: Bokstavelig: «åpnet Skriftene fullt ut». Det greske verbet for «å åpne fullt ut» (dianoigo) forekommer tre ganger i dette kapitlet. Den første gangen er i Lu 24:31, der det står at «øynene» til de to disiplene ble «åpnet», slik at de forsto at de snakket med Jesus. Den andre gangen er her i Lu 24:32, der ordet brukes i betydningen «forklare tydelig». Og den tredje gangen er i Lu 24:45, der dette greske ordet brukes om det at Jesus «åpnet» sinnet til disiplene, så de fullt ut kunne forstå De hebraiske skrifter. – Se også Apg 7:56, «åpnet»; 16:14, «åpnet ... helt»; 17:3, «forklarte» (bokst.: «åpnet grundig opp»), der det samme greske ordet er brukt.

og sa: «Måtte dere ha fred»: Disse ordene mangler i enkelte håndskrifter, men de har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter.

en ånd: Selv om det greske ordet pneuma kan sikte til usynlige åndepersoner, blir ordet her tydeligvis brukt i betydningen et syn eller et overnaturlig fenomen. Jesus viste disiplene hendene og føttene sine og sa: «Ta på meg og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.» (Lu 24:39) Han kom med denne oppfordringen for å bevise at han hadde materialisert seg – i likhet med engler i tidligere tider – slik at disiplene skulle kunne se ham. – 1Mo 18:1–8; 19:1–3.

hendene og føttene mine: Slik det ble gjort i tilfellet med Jesus, var det vanlig at romerne naglet den anklagede til pælen gjennom hendene (og sannsynligvis også føttene). (Sl 22:16; Joh 20:25, 27; Kol 2:14) Noen bibelkommentatorer mener at Jesu føtter ble gjennomboret med en eller flere nagler og festet enten direkte til pælen eller til et lite fotstykke på pælen.

... og føttene sine: Ordene i dette verset mangler i enkelte håndskrifter, men verset har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter. – Se Tillegg A3.

fisk: Enkelte senere håndskrifter tilføyer ordene «og en honningkake (vokskake)», men disse ordene er ikke med i tidlige, autoritative håndskrifter.

i Moseloven og i Profetene og i Salmene: Det ser ut til at Jesus her grupperte den komplette samlingen av de inspirerte hebraiske skrifter på den måten som var vanlig og godt kjent blant jødene. ‘Loven’ (hebraisk: Torạh) sikter til de fem første bøkene i Bibelen, Mosebøkene. «Profetene» (hebraisk: Neviʼịm) sikter til de profetiske bøkene i De hebraiske skrifter, som også innbefattet det som kalles De tidligere profeter (bibelbøkene fra Josva til Kongebøkene). «Salmene» sikter til den tredje delen, som består av resten av bøkene i De hebraiske skrifter, og som kalles Skriftene (hebraisk: Kethuvịm). Betegnelsen «Salmene» ble brukt fordi det var den første boken i den tredje delen. Ordet «Tanakh», et jødisk navn på De hebraiske skrifter, er laget ved at man har satt sammen den første bokstaven i hver av disse delene (TaNaKh). Det at Jesus brukte disse tre betegnelsene, harmonerer med at De hebraiske skrifters kanon var fastlagt da han var på jorden, og viser at den hadde hans godkjennelse.

Dere skal være vitner: Dette er en av de første gangene Jesus sier til disiplene sine at de «skal være vitner» om hans liv og tjeneste, deriblant om hans død og oppstandelse. (Se også Joh 15:27.) Som trofaste jøder var Jesu disipler allerede vitner for Jehova, og de vitnet om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Jes 43:10–12; 44:8) Omkring 40 dager etter de hendelsene som beskrives her, gjentar og understreker Jesus det nye oppdraget om at disiplene skal være vitner om ham. – Se studienote til Apg 1:8.

vitner om meg: Som trofaste jøder var Jesu tidlige disipler allerede vitner for Jehova, og de vitnet om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Jes 43:10–12; 44:8) Men nå skulle disiplene være vitner for både Jehova og Jesus. De skulle fortelle andre om Jesu viktige rolle i forbindelse med helliggjørelsen av Jehovas navn ved hjelp av hans messianske rike, et nytt trekk ved Jehovas hensikt. Med unntak av Johannesevangeliet bruker Apostlenes gjerninger de greske ordene for «vitne» (mạrtys), «å vitne» (martyrẹo), «å vitne grundig» (diamartỵromai) og beslektede ord flere ganger enn noen annen bibelbok. (Se studienote til Joh 1:7.) Det å være et vitne og å vitne grundig om Guds hensikter – deriblant det som gjelder hans rike og Jesu viktige rolle – er et tema som går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger. (Apg 2:32, 40; 3:15; 4:33; 5:32; 8:25; 10:39; 13:31; 18:5; 20:21, 24; 22:20; 23:11; 26:16; 28:23) Noen av de kristne i det første århundre kunne vitne om, eller bekrefte, historiske fakta som gjaldt Jesu liv, død og oppstandelse, fordi de hadde førstehånds kjennskap til dette. (Apg 1:21, 22; 10:40, 41) De som senere begynte å tro på Jesus, vitnet ved å fortelle om hvilken betydning hans liv, død og oppstandelse hadde. – Apg 22:15; se studienote til Joh 18:37.

det som min Far har lovt: Det vil si den hellige ånd, som det ble gitt løfte om i Joe 2:28, 29 og Joh 14:16, 17, 26. Denne virksomme kraften ville gi Jesu disipler den styrken de trengte for å være vitner om ham over hele jorden. – Apg 1:4, 5, 8; 2:33.

byen: Det vil si Jerusalem.

Så: Apg 1:3–9 viser at Jesus ble tatt opp til himmelen 40 dager etter at han ble oppreist. Det går altså noe tid mellom hendelsene den dagen Jesus ble oppreist (16. nisan), som det står om i Lu 24:1–49, og hendelsene den dagen han ble tatt opp til himmelen (25. ijjar), som omtales fra og med dette verset og ut kapitlet. – Se Tillegg A7.

Betania: Se studienote til Mt 21:17.

Betania: En landsby på den østsørøstlige skråningen av Oljeberget, cirka 3 km fra Jerusalem. (Joh 11:18) Det var her Marta, Maria og Lasarus bodde, og hjemmet deres ser ut til å ha vært Jesu base i Judea. (Joh 11:1) I dag ligger det en by her med et arabisk navn som betyr «Lasarus’ sted».

og ble tatt opp til himmelen: Disse ordene mangler i enkelte håndskrifter, men de har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter. Dessuten sa Lukas i Apg 1:1, 2 at han «i den første boken», det vil si i sitt evangelium, hadde skrevet om det Jesus hadde gjort i løpet av sitt liv og sin tjeneste «fram til den dagen da han [Jesus] ble tatt opp til himmelen». Det passer derfor svært godt at Lukas ville ha tatt med disse ordene om at Jesus steg opp til himmelen, i sin inspirerte beretning.

bøye oss for ham i dyp respekt: Når det greske verbet proskynẹo sikter til det å tilbe Gud eller en guddom, blir det gjengitt med «tilbe». Men her spurte astrologene etter «han som er født til å være jødenes konge», så i denne sammenhengen siktes det tydeligvis til det å hylle eller å bøye seg i dyp respekt for en jordisk konge, ikke for en gud. Ordet blir brukt på lignende måte i Mr 15:18, 19 om de soldatene som hånlig «bøyde seg» for Jesus og kalte ham «jødenes konge». – Se studienote til Mt 18:26.

bøyde seg for ham i dyp respekt: Eller: «viste ham ærbødighet». Også i De hebraiske skrifter står det at folk bøyde seg ned når de møtte profeter, konger eller andre som representerte Gud. (1Sa 25:23, 24; 2Sa 14:4–7; 1Kg 1:16; 2Kg 4:36, 37) Denne mannen forsto tydeligvis at han snakket med en Guds representant som hadde makt til å helbrede mennesker. Det var passende å bøye seg ned som uttrykk for respekt for den som Jehova hadde utvalgt til å være konge. – Mt 9:18; les mer om det greske ordet som er brukt her, i studienote til Mt 2:2.

bøyde seg da for ham i dyp respekt: Eller: «viste ham da ærbødighet; hyllet ham da». De anerkjente Jesus som Guds representant. De bøyde seg for ham i dyp respekt, ikke fordi de betraktet ham som Gud eller en guddom, men fordi de så på ham som «Guds Sønn». – Se studienoter til Mt 2:2; 8:2; 18:26.

bøyde seg for ham i dyp respekt: Eller: «viste ham ærbødighet; hyllet ham». Ved å tiltale Jesus som «Davids Sønn» (Mt 15:22) viser tydeligvis denne ikke-jødiske kvinnen at hun anerkjenner ham som den lovte Messias. Hun bøyer seg for ham i dyp respekt, ikke fordi hun betrakter ham som Gud eller en guddom, men fordi hun ser på ham som Guds representant. – Se studienoter til Mt 2:2; 8:2; 14:33; 18:26.

bøyde de seg for ham i dyp respekt: Eller: «viste de ham ærbødighet; hyllet de ham». Når det greske verbet proskynẹo sikter til det å tilbe Gud eller en guddom, blir det gjengitt med «tilbe». (Mt 4:10; Lu 4:8) Men i denne sammenhengen anerkjente disiplene den oppstandne Jesus som Guds representant. De bøyde seg for ham i dyp respekt, ikke fordi de betraktet ham som Gud eller som en guddom, men fordi de så på ham som «Guds Sønn», den forutsagte «Menneskesønnen», den Messias som hadde sin myndighet fra Gud. (Lu 1:35; Mt 16:13–16; Joh 9:35–38) Også i De hebraiske skrifter står det at folk bøyde seg ned når de møtte profeter, konger eller andre som representerte Gud. (1Sa 25:23, 24; 2Sa 14:4; 1Kg 1:16; 2Kg 4:36, 37) Når folk bøyde seg for Jesus i dyp respekt, var det ofte for å vise takknemlighet for guddommelige åpenbaringer eller for Guds velvilje, slik det var blitt gjort tidligere i historien. – Mt 14:32, 33; 28:5–10, 16–18; Joh 9:35, 38; se også studienoter til Mt 2:2; 8:2; 14:33; 15:25.

bøyde de seg for ham i dyp respekt, og så: Disse ordene mangler i enkelte håndskrifter, men de har solid støtte i tidlige, autoritative håndskrifter. – Se Tillegg A3.

den første boken: Lukas sikter her til sin evangelieberetning om Jesu liv. I evangelieberetningen fokuserte Lukas på «alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av». I Apostlenes gjerninger fortsetter han beretningen der evangeliet hans sluttet, og han forteller om det Jesu disipler sa og gjorde. De to beretningenes stil og ordvalg har mye til felles, og begge er stilet til Teofilus. Det blir ikke sagt rett ut om Teofilus var en disippel av Kristus eller ikke. (Se studienote til Lu 1:3.) Lukas begynner Apostlenes gjerninger med et sammendrag av de hendelsene som er omtalt i slutten av evangeliet, og dermed viser han at denne andre beretningen er en fortsettelse av den første han skrev. Men i dette sammendraget bruker han andre ord og kommer med noen nye detaljer. – Se også Lu 24:49 med Apg 1:1–12.

var stadig i templet: Etter at Jesus var blitt henrettet, var disiplene redde for fiendene sine, så de kom sammen bak låste dører. (Joh 20:19, 26) Men disiplene ble styrket da Jesus ga dem større forståelse (Apg 1:3), og også da de fikk se at han steg opp til himmelen på den 40. dagen etter sin oppstandelse. Det ga dem mot til å lovprise Gud offentlig. Lukas fortsetter den beretningen han begynte på i sitt evangelium, ved å skrive Apostlenes gjerninger, en bok som forteller om disiplenes ivrige forkynnelsesarbeid. – Se studienote til Apg 1:1.