bønn og påkallelse med takk: Paulus bruker ordet «bønn» som en generell betegnelse på det å kommunisere med Gud i forbindelse med tilbedelse. «Påkallelse» er mer spesifikt. Dette sterke ordet kan også gjengis med «inderlig bønn» og overbringer tanken om å trygle eller be inntrengende. Slike bønner er ofte forbundet med sterke følelser og til og med tårer. (He 5:7) Et oppslagsverk definerer ordet for «påkallelse» som «et rop om å få dekket et personlig behov». Ved å føye til «med takk» viser Paulus at det alltid er passende å uttrykke takknemlighet overfor Gud. Også i vanskelige tider finnes det grunner til å være takknemlig, noe Paulus visste av egen erfaring. (Apg 16:22–25; Ef 5:19, 20) Paulus nevner dessuten alt dere har på hjertet, et uttrykk som også kan oversettes med «alle deres anmodninger». I denne sammenhengen siktes det til noe man ber Gud om å få. Paulus har nettopp forklart at en kristen kan be om å få dekket mange forskjellige behov. – Se studienoten til alt i dette verset.

påkallelser, bønner, forbønner og takk: Paulus bruker her flere ord med lignende betydning for å få fram hvor viktig det er å be. (Se studienote til Flp 4:6.) Ordet «forbønner» sikter til det å be til Gud til fordel for andre. I Bibelen finner man flere eksempler på slike forbønner. Moses gikk for eksempel i forbønn for Mirjam og for Israels folk. (4Mo 12:10–13; 21:7) I De kristne greske skrifter blir Guds tjenere i tråd med det oppfordret til å be for andre. (2Kt 1:11; 2Te 3:1; He 13:18, 19; Jak 5:14–18) Når det gjelder «takk», oppfordret Paulus gjentatte ganger de kristne til å takke Gud i bønn. – 2Kt 4:15; Kol 2:7; 4:2.

myndighetene: Eller: «de høyere myndigheter», det vil si de verdslige myndighetene. Det ordet som her er gjengitt med «myndighetene», er flertallsformen av det greske ordet eksousịa. De som leste Septuaginta, var sikkert kjent med at dette ordet ble brukt om herredømme eller myndighet. (Se Da 7:6, 14, 27; 11:5, der eksousịa brukes som en oversettelse av hebraiske og arameiske ord som betyr «makt til å herske; herredømme; styresmakt».) I Lu 12:11 brukes det i uttrykket «embetsmenn og myndigheter». Det greske ordet som kan gjengis med «høyere», er beslektet med et ord som er brukt i 1Ti 2:2 i uttrykket «konger og alle som er i høye stillinger [eller: «som har stor myndighet»]». I noen sammenhenger sikter det til å være i en styrende posisjon, å ha makt og myndighet over andre, men det innebærer ikke å være «den høyeste». Det kommer fram av den måten det blir brukt på i Flp 2:3, der de kristne blir oppfordret til å sette andre «høyere» enn seg selv, men ikke aller høyest.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

Herre: Det framgår ikke av sammenhengen hvem ordet «Herre» (Kỵrios) sikter til i dette verset, og bibelkommentatorer er heller ikke enige om Paulus mente Herren Jesus Kristus eller Herren Jehova. I Ro 10:9 er det helt tydelig at det er Jesus Kristus som blir omtalt som Herre, og sitatet fra Jes 28:16 i Ro 10:11 gjelder også ham. Hvis den «Herre» som er nevnt i Ro 10:12, skal knyttes direkte til «ham» i Ro 10:11, sikter ordet «Herre» altså til Jesus Kristus. På den annen side snakker Paulus i Ro 10:9 om å tro ‘i sitt hjerte’ at «Gud oppreiste ham fra døden». Dessuten sies det i Ro 10:13, som er et sitat fra Joe 2:32: «Alle som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» Så hvis den «Herre» som er nevnt i Ro 10:12, er den samme som i Ro 10:13, sikter ordet «Herre» til Jehova Gud. Tanken er i så fall den samme som i Ro 3:29 – det finnes bare én Gud for både jøder og ikke-jøder. Dette er et eksempel på hvordan oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen har undersøkt sammenhengen rundt hver eneste forekomst av ordet Kỵrios (Herre) for å avgjøre hvor Guds navn skal gjeninnføres. Hvis et uttrykk ikke har en tydelig kobling til De hebraiske skrifter, og hvis sammenhengen ikke gir støtte for å gjeninnføre Guds navn, har komiteen valgt å beholde gjengivelsen «Herre». Det har de gjort for å holde seg innenfor grensene for oversetting og ikke begynne å tolke teksten. – Se Tillegg C1.

alle som er i høye stillinger: Eller: «alle som har stor myndighet». Dette uttrykket sikter til forskjellige myndigheter og embetsmenn. (Se studienote til Ro 13:1.) Ordet konger i dette verset sikter til både lokale herskere og den romerske keiseren. På den tiden da Paulus skrev til Timoteus (cirka år 61–64 evt.), var det Nero som var keiser. Han regjerte fra år 54 til 68 evt.

så vi kan fortsette å leve et stille og fredelig liv: Her oppgir Paulus en grunn til at de kristne bør be for dem som er i høye stillinger. Gud kan besvare slike bønner ved å sørge for at myndighetene lar de kristne få fortsette å tjene ham uten å bli forfulgt og leve et fredelig liv «med fullstendig gudhengivenhet og oppriktighet». (Se også Jer 29:7.) De kristne kan dermed få større frihet til å fortsette å forkynne, et arbeid som gjør det mulig for «alle slags mennesker» å bli frelst. (1Ti 2:4) De kristne i Efesos, der Timoteus tjente på den tiden, må ha vært klar over at personer i høye stillinger kunne ha innvirkning på den kristne tjeneste. Da for eksempel Paulus var på sin tredje misjonsreise noen år tidligere (cirka år 52–56), fikk en myndighetsperson roet ned en pøbelflokk som var imot den forkynnelsen Paulus og medarbeiderne hans utførte. (Apg 19:23–41) Men uansett hva verdslige herskere måtte gjøre, ber de kristne om at Gud må hjelpe dem til å fortsette å forkynne. – Apg 4:23–31.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

alle slags mennesker: Det greske uttrykket som er brukt her, kan mer bokstavelig oversettes med «alle mennesker», men gjengivelsen «alle slags mennesker» er på sin plass på grunn av sammenhengen. (Les om andre eksempler i studienoter til Joh 12:32; Apg 2:17.) Gud vil at alle mennesker «skal nå fram til anger» (2Pe 3:9), så han gjør ikke forskjell på folk, men gir alle muligheten til å bli frelst, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, økonomiske midler og sosial status. (Mt 28:19, 20; Apg 10:34, 35; 17:30) Men Bibelen viser tydelig at mange vil avvise Gud og ikke kommer til å bli frelst. (Mt 7:13, 21; Joh 3:16, 36; 2Te 1:9) Gjengivelsen «alle slags mennesker» er altså i harmoni med disse versene. Det er også på sin plass å bruke en slik gjengivelse i versene foran, der Paulus oppfordrer trosfellene sine til å be «i forbindelse med alle slags mennesker, også konger og alle som er i høye stillinger». – 1Ti 2:1, 2.

bli frelst: Bibelskribenter bruker noen ganger de hebraiske og de greske ordene for «frelse» om det å bli reddet ut av eller overleve en farlig situasjon. (2Mo 14:13, 14; Apg 27:20) Men ofte sikter disse ordene til det å bli utfridd av synd. (Mt 1:21) Siden død er en følge av synd, har de som blir frelst fra synd, håp om å leve evig. – Joh 3:16, 17; se studienote til 1Ti 1:1.

få nøyaktig kunnskap: Gud vil at mennesker i størst mulig grad skal få nøyaktig kunnskap om ham og hans hensikter. – Les om det greske ordet som her er oversatt med «nøyaktig kunnskap», i studienoter til Ro 10:2; Ef 4:13.

den nøyaktige kunnskapen: I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Her brukes ordet epịgnosis, som er en forsterket form av gnọsis. (Epị betyr bokstavelig «på», men her formidler det tanken «ytterligere».) Avhengig av sammenhengen kan det bety «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap». (Se studienote til Ro 10:2.) Her bruker Paulus ordet for å vise at en moden kristen må være forent med sine trosfeller når det gjelder å få fullstendig kunnskap om Guds Sønn, Kristus Jesus. – 1Kt 1:24, 30; Ef 3:18; Kol 2:2, 3; 2Pe 1:8; 2:20.

nøyaktig kunnskap: I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Begge disse ordene er beslektet med verbet ginọsko, som betyr «å vite; å kjenne; å forstå; å innse». Her brukes ordet epịgnosis, som er en forsterket form av gnọsis (epị betyr bokstavelig «på», men her formidler det tanken «ytterligere»). Det framgår ofte av sammenhengen at det har betydningen «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap». Her bruker Paulus ordet for å påpeke at hans landsmenn, jødene, viste en iver som var forgjeves. Den var ikke basert på en riktig forståelse av Guds vilje slik den var blitt åpenbart gjennom Jesus, den lovte Messias.

Gud, vår Frelser: I Paulus’ første brev til Timoteus og i hans brev til Titus blir betegnelsen «Frelser» brukt seks ganger om Jehova Gud (i dette verset og i 1Ti 2:3; 4:10; Tit 1:3; 2:10; 3:4). I resten av De kristne greske skrifter brukes det bare to ganger om ham. (Lu 1:47; Jud 25) I De hebraiske skrifter blir Jehova ofte omtalt som den som frelser (redder, befrir) sitt folk, Israel. (Sl 106:8, 10, 21; Jes 43:3, 11; 45:15, 21; Jer 14:8) Fordi Jesus er den Jehova bruker til å frelse menneskene fra synd og død, blir Jesus også omtalt som «Frelser». (Apg 5:31; 2Ti 1:10) Han blir i tillegg kalt «Hovedformidleren av … frelse». (He 2:10) En engel ga beskjed om at Guds Sønn skulle hete Jesus, som betyr «Jehova er frelse», for, som engelen sa, «han skal frelse sitt folk fra deres synder». (Mt 1:21 og studienote) Navnet Jesus understreker altså at det er Jehova som står bak den frelsen som blir gitt gjennom Jesus. Det er derfor både Jehova og Jesus blir omtalt som Frelser. (Tit 2:11–13; 3:4–6) Både det hebraiske og det greske (i Septuaginta) ordet for «frelser; befrier» brukes også om mennesker som Jehova ga som «befriere som reddet» hans folk fra fiendene deres. – Ne 9:27; Dom 3:9, 15.

alle slags mennesker: Eller: «all slags kjød». Bokstavelig: «alt kjød». Det greske ordet sarks («kjød; kjøtt») brukes her om levende mennesker, og i den sammenhengen betyr «alt kjød» vanligvis alle mennesker. (Se studienote til Joh 17:2.) Men her blir det greske uttrykket for «alt kjød» brukt i en mer begrenset betydning. Gud utøste ikke sin ånd over alle mennesker på jorden og heller ikke over alle mennesker i Israel, så uttrykket sikter ikke til alle mennesker uten unntak. I stedet sikter uttrykket her til alle slags mennesker, uten at det blir gjort forskjell. Gud utøste hellig ånd over ‘sønner og døtre, unge menn og gamle menn, slaver og slavekvinner’, altså alle slags personer. (Apg 2:17, 18) Det greske ordet for «alle; alt» (pas) blir brukt på lignende måte i 1Ti 2:3, 4, der det står at Gud vil at «alle slags mennesker skal bli frelst». – Se studienote til Joh 12:32.

alle slags mennesker: Jesus sier at han skal dra til seg alle slags mennesker, uansett hvilken bakgrunn de har når det gjelder nasjonalitet, etnisk tilhørighet og økonomisk status. (Apg 10:34, 35; Åp 7:9, 10; se studienote til Joh 6:44.) Det er verdt å merke seg at «noen grekere» som tilba ved templet, ved denne anledningen gjerne ville se Jesus. (Se studienote til Joh 12:20.) I mange bibeloversettelser er det greske ordet pas («alle [mennesker]») oversatt på en slik måte at det virker som om hvert eneste menneske til slutt kommer til å bli dratt til Jesus. Men denne oppfatningen stemmer ikke med resten av de inspirerte skrifter. (Sl 145:20; Mt 7:13; Lu 2:34; 2Te 1:9) Selv om det greske ordet bokstavelig betyr «alle» (Ro 5:12), viser Mt 5:11 og Apg 10:12 tydelig at det også kan bety «alle slags». Mange bibeloversettelser har slike gjengivelser som «alle slags; på alle vis» i disse versene. – Joh 1:7; 1Ti 2:4.

en mellommann: Den ikke navngitte mellommannen var Moses. Han fungerte som mellommann mellom Jehova og nasjonen Israel da det ble inngått en pakt, eller en juridisk bindende avtale, mellom disse to partene. (Se Ordforklaringer: «Mellommann».) Det greske ordet mesịtes, som er gjengitt med «mellommann», forekommer seks ganger i De kristne greske skrifter. (Ga 3:19, 20; 1Ti 2:5; He 8:6; 9:15; 12:24) Det er et juridisk uttrykk. Ifølge en ordbok betyr det «en som megler mellom to, enten for å skape eller gjenopprette fred og vennskap eller for å få i stand en avtale eller for å stadfeste en pakt». Som mellommann hjalp Moses nasjonen Israel til å overholde lovpakten og nyte godt av dens velsignelser. Han sto for eksempel for ofringen av dyr da pakten ble inngått. (2Mo 24:3–8; He 9:18–22) Han innsatte prestene og sørget for at de begynte å utføre sine oppgaver. (3Mo 8:1–36; He 7:11) Han overbrakte også en lovsamling på mer enn 600 lover til israelittene, og han ba inntrengende til Jehova om at Han måtte spare dem for straff. – 4Mo 16:20–22; 21:7; 5Mo 9:18–20, 25–29.

mellommann: Ordet «mellommann» sikter til Jesu juridiske rolle i forbindelse med den nye pakt. I He 9:15 blir Jesus kalt «mellommann for en ny pakt». (Se Ordforklaringer: «Mellommann» og studienote til Ga 3:19.) Jesus «ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle», noe som la grunnlaget for at menn og kvinner uansett bakgrunn kunne bli tatt inn i den nye pakt. (1Ti 2:6) Dette er en pakt mellom Gud og de 144 000 åndssalvede kristne. – Lu 22:20; He 8:6, 10–13; Åp 7:4–8.

løsepenge: Det greske ordet lỵtron (avledet av verbet lỵo, som betyr «å løse; å frigi») ble brukt av ikke-bibelske greske skribenter om det beløpet som ble betalt for å kjøpe fri slaver eller krigsfanger. Det blir brukt to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Mr 10:45. Det beslektede ordet antịlytron forekommer i 1Ti 2:6 og er gjengitt med «tilsvarende løsepenge». Andre beslektede ord er lytrọomai, som betyr «å utfri; å løskjøpe» (Tit 2:14; 1Pe 1:18; også fotnoter), og apolỵtrosis, som ofte blir oversatt med å bli «utfridd ved en løsepenge». (Ef 1:7; Kol 1:14; He 9:15; 11:35, fotn.; Ro 3:24; 8:23) – Se Ordforklaringer.

Det første mennesket, Adam ... Den siste Adam: I den første delen av verset siterer Paulus fra 1Mo 2:7 («mennesket ble en levende person»), men han tilføyer ordene «det første» og «Adam». I den andre delen av verset kaller han Jesus «den siste Adam». I 1Kt 15:47 kaller han så Adam «det første mennesket» og Jesus «det andre mennesket». Den første Adam var ulydig mot sin Far og Livgiver, mens den siste Adam var fullstendig lydig mot ham. Den første Adam overførte synd til sine etterkommere, mens den siste Adam ga sitt menneskeliv som et sonoffer for synd. (Ro 5:12, 18, 19) Jehova oppreiste deretter Jesus til liv som en ånd. (1Pe 3:18) I likhet med Adam var Jesus et fullkomment menneske, så i samsvar med sin egen rettferdighet kunne Jehova godta Jesu offer som «en tilsvarende løsepenge» for å kjøpe tilbake Adams etterkommere. Gjenløsningsofferet ville altså gi menneskene tilbake de framtidsutsiktene som den første Adam hadde mistet. (1Ti 2:5, 6) Jesus kunne derfor med rette bli kalt «den siste Adam», et uttrykk som viser at det ikke vil være noe behov for enda en Adam etter ham. – Se også studienoter til Lu 3:38; Ro 5:14.

alle slags mennesker: Det greske uttrykket som er brukt her, kan mer bokstavelig oversettes med «alle mennesker», men gjengivelsen «alle slags mennesker» er på sin plass på grunn av sammenhengen. (Les om andre eksempler i studienoter til Joh 12:32; Apg 2:17.) Gud vil at alle mennesker «skal nå fram til anger» (2Pe 3:9), så han gjør ikke forskjell på folk, men gir alle muligheten til å bli frelst, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, økonomiske midler og sosial status. (Mt 28:19, 20; Apg 10:34, 35; 17:30) Men Bibelen viser tydelig at mange vil avvise Gud og ikke kommer til å bli frelst. (Mt 7:13, 21; Joh 3:16, 36; 2Te 1:9) Gjengivelsen «alle slags mennesker» er altså i harmoni med disse versene. Det er også på sin plass å bruke en slik gjengivelse i versene foran, der Paulus oppfordrer trosfellene sine til å be «i forbindelse med alle slags mennesker, også konger og alle som er i høye stillinger». – 1Ti 2:1, 2.

ga seg selv som en tilsvarende løsepenge: Det greske ordet som er oversatt med «tilsvarende løsepenge», er antịlytron, som består av to deler: antị «i stedet for; tilsvarende; motsvarende» og lỵtron «løsepenge». Jesus ga sitt fullkomne menneskeliv som et offer som nøyaktig tilsvarer det fullkomne menneskelivet som Adam mistet ved å gjøre opprør mot Gud. Jehova kunne ta imot Jesu offer som «en tilsvarende løsepenge» fordi det fullt ut tilfredsstiller hans høye krav til rettferdighet. I dette verset sier mange bibeloversettelser ganske enkelt «løsepenge», som i Mt 20:28 og Mr 10:45, der det greske ordet lỵtron forekommer. (Se studienote til Mt 20:28; Ordforklaringer: «Løsepenger».) Men Paulus bruker ordet antịlytron, som bare forekommer her i De kristne greske skrifter. Et oppslagsverk sier om dette ordet at det betyr «en løsepenge, en løskjøpelsessum eller kanskje heller en tilsvarende løsepenge». (A Greek and English Lexicon to the New Testament av John Parkhurst) I betraktning av dette passer gjengivelsen «en tilsvarende løsepenge» best. – Se også studienote til 1Kt 15:45.

for alle: Eller: «​for alle slags mennesker». – Mt 20:28; Joh 3:16; se studienote til 1Ti 2:4.

ble jeg satt til å være forkynner: De kristne greske skrifter viser tydelig at Paulus tok dette oppdraget alvorlig. Her og i 2Ti 1:11 bruker han tre betegnelser («forkynner», «apostel» og «lærer») som framhever hver sin side ved oppdraget hans. Han var en «forkynner», det vil si en som kunngjorde Guds budskap, slik også Jesus og døperen Johannes var. (Mt 4:17; Lu 3:18; se studienote til Mt 3:1.) Noah var på lignende måte «en rettferdighetens forkynner». – 2Pe 2:5.

apostel: Jesus Kristus utvalgte Paulus til å være «apostel», det vil si «en som er sendt ut». (Apg 9:15; Ro 1:5) Paulus sier også om seg selv at han ​«ved Guds vilje er kalt til å være en apostel for Kristus Jesus», og at han er «en apostel for nasjonene». – 1Kt 1:1; Ro 11:13 og studienote; se studienote til Ro 1:1.

jeg forteller sannheten, jeg lyver ikke: Paulus kan ha følt behov for å understreke sannheten i det han sa, fordi visse motstandere påsto at han var en falsk apostel. Noen kristne var tydeligvis påvirket av denne påstanden. (2Kt 11:4, 5; Ga 1:6, 7, 11, 12) Enkelte av dem som prøvde å svekke tilliten til Paulus, kan ha vært blant de falske lærerne i Efesos som Timoteus måtte sette på plass. (1Ti 1:3, 4) Paulus brukte en formulering som lignet på eder som var vanlige i romersk juridisk prosedyre. Han forsikret på den måten Timoteus og andre kristne i Efesos om at han, Paulus, var en sann apostel. Lignende formuleringer finnes i Ro 9:1 og Ga 1:20.

lærer for nasjonene: Som lærer resonnerte Paulus med dem som hørte på ham, og overbeviste dem om at de burde tro på Kristus. (Apg 17:2; 28:23; se studienote til Mt 28:20.) Han var en «lærer for nasjonene» ved å undervise mange ikke-jøder. Dette uttrykket framhever det verdensomfattende omfanget av det kristne forkynnelses- og undervisningsarbeidet som begynte i det første århundre.

forkynte: Det greske ordet har grunnbetydningen «å kunngjøre som offentlig budbringer». Det framhever måten noe blir gjort kjent på – vanligvis en åpen, offentlig kunngjøring til forskjell fra en tale til en gruppe.

en apostel for nasjonene: Det vil si for ikke-jødene, eller hedningene. Da Paulus ble en kristen, sannsynligvis omkring år 34, sa den oppstandne Jesus: «Jeg har utvalgt denne mannen som et redskap som skal bringe mitt navn ut til nasjonene og til konger og til Israels folk.» (Apg 9:15) Paulus ble altså direkte utvalgt av Herren Jesus Kristus til å være «en apostel [betyr «en som er sendt ut»] for nasjonene». (Apg 26:14–18; Ro 1:5; Ga 1:15, 16; 1Ti 2:7) Selv om Paulus var overbevist om og hadde beviser for at han var en apostel, antyder Bibelen aldri at han erstattet en av «de tolv», og han regnet aldri seg selv blant dem. – 1Kt 15:5–8; se også studienote til Apg 1:23.

apostel: Det greske substantivet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende; å sende ut». (Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse i Joh 13:16, der det er oversatt med «en som er utsendt». Paulus var kalt til å være apostel for nasjonene, eller for ikke-jøder, og han var direkte utvalgt av den oppstandne Jesus Kristus. (Apg 9:1–22; 22:6–21; 26:12–23) Paulus bekreftet at han var en apostel, ved å vise til at han hadde sett den oppstandne Herren Jesus Kristus (1Kt 9:1, 2), og at han hadde utført mirakler. (2Kt 12:12) Paulus hadde også formidlet den hellige ånd til døpte troende, noe som var enda et bevis for at han var en sann apostel. (Apg 19:5, 6) Selv om han ofte omtaler seg selv som apostel, regner han seg aldri som en av «de tolv». – 1Kt 15:5, 8–10; Ro 11:13; Ga 2:6–9; 2Ti 1:1, 11.

lære dem: Det greske ordet som er gjengitt med «lære», innbefatter tanken om å veilede, forklare, argumentere og legge fram beviser. (Se studienoter til Mt 3:1; 4:23.) Å lære dem å holde alt det Jesus hadde befalt, ville være en vedvarende prosess. Det ville innbefatte å lære andre det Jesus hadde lært disiplene, og å lære dem å anvende det og å følge hans eksempel . – Joh 13:17; Ef 4:21; 1Pe 2:21.

mennene … skal fortsette å løfte hendene i bønn: Paulus sikter her til det å representere menigheten i offentlig bønn, et privilegium som bare menn har fått. (1Kt 14:34; 1Ti 2:11, 12) Uttrykket løfte hendene beskriver en kroppsstilling som var vanlig i forbindelse med bønner i bibelsk tid. En mann som ba en offentlig bønn, kunne løfte hendene mot himmelen mens han bønnfalt Gud om velvilje. (Se også 1Kg 8:22, 23.) Men de som tjente Jehova, inntok også andre stillinger når de ba, og Bibelen sier ikke at én kroppsstilling er bedre enn en annen. (1Kr 17:16; Mr 11:25; Apg 21:5) Det var personens innstilling som var det viktigste. I dette verset understreker Paulus at den som ber, må gjøre det lojalt. Det greske ordet for «lojalt» som han brukte, kan også bety «hellig» eller «rent». Det som betyr noe for Jehova, er altså at den som ber, er moralsk ren og lojalt støtter seg til ham. – Se også studienote til Tit 1:8.

uten sinne og diskusjoner: Denne inspirerte veiledningen er i harmoni med et av de kravene til kristne tilsynsmenn som Paulus nevner senere i dette brevet – en tilsynsmann skal ikke være diskusjonslysten. (1Ti 3:1, 3) Paulus viser på denne måten at en kristen mann ikke bør be offentlige bønner hvis han er innstilt på å skape splittelse eller, som én oversettelse sier, hvis han «er sint eller har stridslystne tanker». Slike negative tanker kan lett påvirke den måten bønner blir uttrykt på. Denne veiledningen ​stemmer overens med det Paulus sier om at alle kristne må legge av seg hevngjerrig sinne og unngå å skape konflikter. – Ef 4:31; Flp 2:14; Kol 3:8 og studienote.

sinne, raseri: De to ordene Paulus bruker her, har svært lik betydning. Noen greskkyndige mener at det første, orgẹ, opprinnelig siktet til en indre følelse av vrede, mens det andre, thymọs, hadde mer å gjøre med den måten denne følelsen kom til uttrykk på. På Paulus’ tid kan dette skillet ha blitt mer eller mindre utvisket. Ved å bruke begge ordene advarer Paulus mot tendensen til å la sinne feste seg i hjertet og mot de raseriutbruddene som kan være en følge av dette. – Ef 4:31; se studienoter til Ef 4:26.

lojal: En tilsynsmann som er lojal, har ubrytelig kjærlighet til Jehova og lever trofast etter prinsippene i hans Ord. Han støtter besluttsomt trosfellene sine når de møter prøvelser og forfølgelse. Selv om det greske ordet som er brukt her, kan overbringe tanken om å være «hellig» eller «gudfryktig» (slik noen oversettelser gjengir det), er det god støtte for gjengivelsen «lojal». For eksempel blir dette ordet ofte brukt i Septuaginta som en oversettelse av et hebraisk ord som betyr «lojal» eller «den lojale». (2Sa 22:26; Sl 18:25; 97:10) Og et oppslagsverk sier at det greske ordet beskriver «den som er lojal mot Gud». – Se studienote til 1Ti 2:8.

passende: Eller: «sømmelige; presentable». I denne sammenhengen sikter det greske ordet som er brukt, til det å bruke klær som det passer seg å gå med for en som vil være en Guds tjener.

med beskjedenhet: I denne sammenhengen dreier beskjedenhet seg om at man både tar hensyn til sin egen samvittighet og til andres følelser og meninger. En beskjeden kristen vil unngå å pynte seg på en måte som blir sett på som uanstendig, som tiltrekker seg unødig oppmerksomhet, eller som trolig vil få andre til å snuble eller ta anstøt. – 1Kt 10:32, 33.

et sunt sinn: Eller: «god vurderingsevne». – Se studienote til 1Ti 3:2.

ikke med avanserte frisyrer og gull eller perler eller veldig dyre klær: På Paulus’ tid var det mange hedenske kvinner som stolt viste fram hvor rike eller betydningsfulle de var. De flettet håret sitt på avanserte måter, pyntet flettene med gull og hadde på seg veldig dyre klær og en mengde smykker. Selv mange ikke-kristne syntes at det å vise seg fram på en slik måte var å gå for langt. Det var helt klart upassende for kristne å pynte seg på en prangende måte, for det kunne føre til konkurranseånd eller til at mange mistet fokuset på tjenesten for Gud. Paulus oppfordret derfor kristne kvinner til å bruke god dømmekraft og ikke gå til ytterligheter når det gjaldt utseende. I tråd med det sa Peter til trofaste kvinner at de skulle være mest opptatt av ‘den indre skjønnheten’, ikke av ytre pryd. – 1Pe 3:3, 4; se også Ord 31:30.

sunn i sinnet: Eller: «ha god vurderingsevne». Ifølge en ordbok sikter de greske ordene som er gjengitt med «sunn i sinnet» og «sunt sinn», til det å være «forstandig, ettertenksom, sindig». En person som er sunn i sinnet, viser likevekt og er ikke for rask til å gjøre seg opp en mening om en sak.

kjærlighet til Gud: Eller: «ærbødighet for Gud». Det greske ordet som er brukt her (theosẹbeia), er en kombinasjon av ordene for «Gud» og for «kjærlighet; hengivenhet» eller «ærbødighet». Det sikter til dyp respekt for Gud og kjærlighet til ham og den sanne tilbedelsen av ham. Det er nært beslektet med ordet eusẹbeia, som blir gjengitt med «gudhengivenhet», men det innbefatter altså det greske ordet for «Gud». (Se studienoter til 1Ti 2:2; 4:7.) Det forekommer bare her i De kristne greske skrifter, men er også brukt i Septuaginta. Man finner det for eksempel i 1Mo 20:11 og Job 28:28, der den hebraiske teksten sier «frykter Gud» og «ha dyp respekt for Jehova». Her i 1Ti 2:10 sier noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk «frykt for Jehova». Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

Herre: Det framgår ikke av sammenhengen hvem ordet «Herre» (Kỵrios) sikter til i dette verset, og bibelkommentatorer er heller ikke enige om Paulus mente Herren Jesus Kristus eller Herren Jehova. I Ro 10:9 er det helt tydelig at det er Jesus Kristus som blir omtalt som Herre, og sitatet fra Jes 28:16 i Ro 10:11 gjelder også ham. Hvis den «Herre» som er nevnt i Ro 10:12, skal knyttes direkte til «ham» i Ro 10:11, sikter ordet «Herre» altså til Jesus Kristus. På den annen side snakker Paulus i Ro 10:9 om å tro ‘i sitt hjerte’ at «Gud oppreiste ham fra døden». Dessuten sies det i Ro 10:13, som er et sitat fra Joe 2:32: «Alle som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» Så hvis den «Herre» som er nevnt i Ro 10:12, er den samme som i Ro 10:13, sikter ordet «Herre» til Jehova Gud. Tanken er i så fall den samme som i Ro 3:29 – det finnes bare én Gud for både jøder og ikke-jøder. Dette er et eksempel på hvordan oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen har undersøkt sammenhengen rundt hver eneste forekomst av ordet Kỵrios (Herre) for å avgjøre hvor Guds navn skal gjeninnføres. Hvis et uttrykk ikke har en tydelig kobling til De hebraiske skrifter, og hvis sammenhengen ikke gir støtte for å gjeninnføre Guds navn, har komiteen valgt å beholde gjengivelsen «Herre». Det har de gjort for å holde seg innenfor grensene for oversetting og ikke begynne å tolke teksten. – Se Tillegg C1.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

En kvinne skal ta imot undervisning i stillhet: Paulus går her imot det synet mange jødiske religiøse ledere på hans tid hadde, nemlig at kvinner ikke skulle bli undervist i Skriftene. Han visste at slike tradisjoner ikke hadde noe grunnlag i De hebraiske skrifter, og at Jesus ikke støttet slike oppfatninger. Jesus underviste kvinner åpenlyst. (Jos 8:35; Lu 10:38–42; Joh 4:7–27) Paulus blir her inspirert av Gud til å skrive at i menighetssammenheng skal en kvinne ta imot undervisning «i stillhet». Han bruker et gresk ord som også kan gjengis med «ro». Denne veiledningen ligner på det han tidligere hadde skrevet til menigheten i Korint, der noen kvinner muligens prøvde å skape splittelse. – Se studienote til 1Kt 14:34.

underordne seg fullt ut: Med denne inspirerte veiledningen oppfordrer Paulus kristne kvinner til å godta og støtte Jehovas ordning for lederskap i menigheten. Det neste verset viser at Jehova har gitt menn ansvaret for å undervise menigheten. (1Ti 2:12) Når Paulus drøfter det som har med underordning å gjøre, anvender han det ikke bare på kvinner. Han sier for eksempel at Jesus skal «underordne seg Gud» (1Kt 15:27, 28), og at «menigheten underordner seg Kristus». (Ef 5:24) Paulus sier dessuten at alle kristne menn og kvinner skal ‘være føyelige’ overfor dem som tar ledelsen i menigheten. – He 13:17.

skal kvinnene tie når menigheten er samlet: Paulus har allerede gitt veiledning om at de som har evnen til å tale på fremmede språk, ‘skal tie’ hvis det ikke er noen til stede som kan oversette, og at de som profeterer, ‘skal tie’ hvis en annen som er til stede, får en åpenbaring. I denne sammenhengen gir han veiledning til kvinner som talte under menighetsmøtene uten å ha fått ordet. (1Kt 14:28, 30, 34) Det kan være at noen kvinner avbrøt eller utfordret de mennene som tok ledelsen i undervisningen. Paulus oppfordret de kvinnene som hadde spørsmål eller hadde noe de ville ta opp, til å «spørre mannen sin hjemme» i stedet for å forstyrre møtene. (1Kt 14:35) I tillegg ble Paulus her inspirert til å stadfeste den bibelske veiledningen om at Gud har tildelt menn oppgaven å føre tilsyn blant hans folk. (1Ti 2:12) Han ga tydelig uttrykk for at han satte stor pris på kvinner både som medarbeidere og som forkynnere av det gode budskap. (Ro 16:1, 2; Flp 4:2, 3) Den inspirerte veiledningen han kom med, betyr ikke at kvinner ikke kan delta på menighetsmøtene. – 1Kt 11:5; He 10:23–25.

Adam ble skapt først og så Eva: Paulus henviser til den rekkefølgen mannen og kvinnen ble skapt i, for å forklare hvorfor kristne kvinner ikke skal «undervise eller … utøve myndighet over en mann» i menigheten. (1Ti 2:12; 1Mo 2:7, 18–22) Paulus argumenterer ikke med at Jehova skapte Adam bedre enn Eva, men at han skapte Adam først. Jehova ga ham en rolle – å være familieoverhode. Senere skapte Jehova Eva og ga også henne en ærefull rolle, nemlig å være «en hjelper» for sin mann, «et motstykke til ham». (1Mo 2:18) Det Paulus sier, viser at lederskapsordningen hørte med til Jehovas opprinnelige hensikt med menneskene. Den ble innført før menneskene syndet og ble ufullkomne. (1Kt 11:3) Paulus’ resonnement viser at også i den kristne menighet har Jehova gitt menn og kvinner forskjellige oppgaver.

Og Adam ble ikke bedratt: Under inspirasjon nevner Paulus her en detalj som det ikke står noe om i beretningen i 1. Mosebok. Adam traff sitt valg helt bevisst. Han tenkte ikke uklart fordi han var blitt bedratt. Så han visste for eksempel at slangen hadde løyet for Eva da den sa til henne at hun ikke kom til å dø hvis hun var ulydig mot Gud. (1Mo 3:4–6, 12) Men i stedet for å søke hjelp hos Jehova lot han Eva lede ham til å synde. Han sviktet altså i den rollen Gud hadde gitt ham som familieoverhode. Det han gjorde, fikk svært alvorlige konsekvenser, noe Paulus beskrev slik: «Synden kom inn i verden ved ett menneske.» – Se studienote til Ro 5:12.

kvinnen ble grundig bedratt og brøt Guds bud: Paulus bruker her et ord for «brøt Guds bud» som sikter til en som går ut over fastsatte grenser. Eva kjente godt til Guds bud angående treet til kunnskap om godt og ondt. Hun gjentok det til og med for slangen. (1Mo 3:3) Paulus sier at hun ble «grundig bedratt» og trodde på slangens løgner. Ja, hun sa selv: «Slangen bedro meg, og derfor spiste jeg.» (1Mo 3:13) Men hun var langt fra uskyldig. Hun valgte å gjøre opprør mot Jehova. Det er verdt å merke seg at Eva tok avgjørelsen selv i stedet for å rådføre seg med sitt familieoverhode. Hun oppfylte dessuten ikke sin rolle som lojal hjelper for mannen sin. I stedet brukte hun sin innflytelse på Adam på en gal måte og fikk ham til å synde. (1Mo 2:18; 3:1–6, 12) Paulus bruker tilfellet med Eva for å vise at de grensene Gud setter, er en velsignelse og en beskyttelse.

fordi de alle syndet: I dette verset forklarer Paulus den grunnleggende sannheten om hvordan synden og døden spredte seg til alle mennesker. Denne forklaringen passer godt med det som er temaet i Romerne: Gud gjør ikke forskjell på folk, men gir alle syndige mennesker som tror på Jesu gjenløsningsoffer, muligheten til å bli frelst. Paulus forklarer at både jøder og ikke-jøder er syndere og må vise tro på Jehova Gud og på hans Sønns gjenløsningsoffer for å bli regnet som rettferdige i Guds øyne. (Ro 1:16, 17) Den verden som er nevnt her, sikter til menneskeverdenen. (Se studienote til Joh 3:16.) I noen oversettelser er det en tankestrek eller tre prikker i slutten av dette verset (slik det er i enkelte vitenskapelige utgaver av den greske teksten), noe som indikerer et avbrudd i Paulus’ resonnement, som han etter alt å dømme gjenopptar i vers 18. Tanken ser derfor ut til å være: I vers 12 begynner Paulus på en sammenligning med Adam (akkurat som alle ble syndere «ved ett menneske»), og han fullfører resonnementet i vers 18 («så fører én rettferdig gjerning til at alle slags mennesker blir erklært rettferdige så de kan få liv») og i vers 19. Fordi Jesus var trofast helt inn i døden, er det altså mulig for mange å oppnå rettferdighet og frelse ved tro.

en kvinne skal bli beskyttet ved at hun får barn: Hvis en kvinne fikk barn, passet på dem og tok seg av en husholdning, ville hun «bli beskyttet» mot å sladre og blande seg bort i andres saker. (1Ti 5:11–15) Ved å gjøre en innsats for familien og «leve i tro og kjærlighet og hellighet» kunne hun ta vare på sitt nære forhold til Jehova.

et sunt sinn: Eller: «god vurderingsevne».​ – Se studienote til 1Ti 3:2.

sunn i sinnet: Eller: «ha god vurderingsevne». Ifølge en ordbok sikter de greske ordene som er gjengitt med «sunn i sinnet» og «sunt sinn», til det å være «forstandig, ettertenksom, sindig». En person som er sunn i sinnet, viser likevekt og er ikke for rask til å gjøre seg opp en mening om en sak.