2. Timoteus 1:1–18

1  Fra Paulus, som er en apostel for Kristus Jesus ved Guds vilje og i samsvar med løftet om det livet som er blitt mulig gjennom Kristus Jesus,+  til Timọteus, mitt kjære barn:+ Måtte Gud, vår Far,* og Kristus Jesus, vår Herre, vise deg ufortjent godhet og barmhjertighet og gi deg fred.  Jeg er takknemlig mot Gud, som jeg utfører hellig tjeneste for, slik mine forfedre gjorde, og det med en ren samvittighet,+ og jeg holder aldri opp med å huske på deg i mine inderlige bønner natt og dag.  Jeg glemmer ikke dine tårer, og jeg lengter etter å se deg, så jeg kan bli fylt med glede.  Jeg husker jo din oppriktige tro.+ Den var først i din mormor Lo’is og i din mor Eunịke, og jeg er overbevist om at den også er i deg.  Derfor minner jeg deg om å la den gaven fra Gud som er i deg, flamme opp som en ild, den gaven du fikk da jeg la hendene på deg.+  For Gud har ikke gitt oss en ånd som gjør oss feige,+ men en ånd som gir kraft,+ kjærlighet og et sunt sinn.  Du skal derfor ikke skamme deg over å forkynne om vår Herre,+ og heller ikke over meg, som er fange for hans skyld. Men vær med på å utholde vanskeligheter+ for det gode budskap i tillit til den kraften Gud gir.+  Han frelste oss og kalte oss med et hellig kall,+ ikke på grunn av våre gjerninger,+ men på grunn av sin egen hensikt og ufortjente godhet.+ Denne godheten ble vist oss i forbindelse med Kristus Jesus for lang tid siden,+ 10  men nå er den blitt gjort helt tydelig ved at vår Frelser, Kristus Jesus,+ har stått fram. Han har fjernet døden,+ og ved det gode budskap+ har han kastet lys over liv+ og uforgjengelighet.+ 11  For dette budskapet ble jeg satt til å være forkynner, apostel og lærer.+ 12  Det er også derfor jeg gjennomgår disse lidelsene,+ men jeg skammer meg ikke.+ For jeg kjenner ham som jeg har kommet til tro på, og jeg er overbevist om at han kan beskytte det som jeg har overgitt til ham, helt til den dagen kommer.+ 13  Fortsett å holde fast ved det mønster av sunne ord+ som du har hørt av meg, med den tro og kjærlighet som kommer av at du er forent med Kristus Jesus. 14  Ta vare på dette verdifulle som du er blitt betrodd, ved hjelp av den hellige ånd som bor i oss.+ 15  Du vet at alle i provinsen Asia+ har vendt seg bort fra meg, deriblant Fỵgelus og Hermọgenes. 16  Måtte Herren vise barmhjertighet mot husstanden til Onesịforos,+ for han har ofte gitt meg ny styrke, og han skammet seg ikke over mine lenker. 17  Tvert imot, da han var i Roma, lette han grundig etter meg og fant meg. 18  Måtte Herren la ham bli vist barmhjertighet fra Jehova på den dagen. Du kjenner godt til alt det han gjorde i sin tjeneste i Ẹfesos.

Fotnoter

Bokst.: «Faren».

Studienoter

Det andre brevet til Timoteus: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bøkene fra hverandre. For eksempel inneholder det kjente håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet tittelen «Til Timoteus» til slutt i brevet. Andre tidlige håndskrifter inneholder tittelen «Andre til Timoteus».

apostel: Det greske substantivet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende; å sende ut». (Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse i Joh 13:16, der det er oversatt med «en som er utsendt». Paulus var kalt til å være apostel for nasjonene, eller for ikke-jøder, og han var direkte utvalgt av den oppstandne Jesus Kristus. (Apg 9:1–22; 22:6–21; 26:12–23) Paulus bekreftet at han var en apostel, ved å vise til at han hadde sett den oppstandne Herren Jesus Kristus (1Kt 9:1, 2), og at han hadde utført mirakler. (2Kt 12:12) Paulus hadde også formidlet den hellige ånd til døpte troende, noe som var enda et bevis for at han var en sann apostel. (Apg 19:5, 6) Selv om han ofte omtaler seg selv som apostel, regner han seg aldri som en av «de tolv». – 1Kt 15:5, 8–10; Ro 11:13; Ga 2:6–9; 2Ti 1:1, 11.

en apostel: Se studienote til Ro 1:1.

mitt barn: Brukt av Paulus som en kjærlig tiltaleform. – 2Ti 1:2; Tit 1:4; Flm 10; se studienoter til Mt 9:2; 1Ti 1:2.

et ekte barn: Dette kjærlige uttrykket forteller noe om de varme og faderlige følelsene Paulus hadde for Timoteus. Bibelen sier ikke noe om at det var Paulus som gjorde Timoteus og familien hans kjent med det gode budskap. Men Timoteus begynte å reise sammen med Paulus da han var forholdsvis ung. (Apg 16:1–4) Da Paulus skrev dette brevet, så han derfor på Timoteus som sitt barn i troen, det vil si som sitt åndelige barn. (Se også Tit 1:4.) Dette nære forholdet hadde utviklet seg over minst ti år. – 1Kt 4:17; Flp 2:20–22.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

mitt kjære barn: Paulus og Timoteus hadde fått et spesielt nært og fortrolig forhold til hverandre. Ja, Paulus var blitt en åndelig far for Timoteus. (1Kt 4:17; Flp 2:22) I sitt første brev til Timoteus kalte Paulus ham «et ekte barn» og «mitt barn». (1Ti 1:2, 18) Da Paulus skrev sitt andre brev til Timoteus, hadde de to tjent sammen i minst 14 år. Paulus forsto nå at han snart skulle dø, så han kan ha sett på dette brevet som sitt siste skriftlige budskap til Timoteus. (2Ti 4:6–8) Han forsikrer Timoteus om sin kjærlighet ved å kalle ham «mitt kjære barn». – Se studienoter til 1Ti 1:2, 18.

vise deg ufortjent godhet og barmhjertighet og gi deg fred: Se studienote til Ro 1:7.

jeg skammer meg ikke: Paulus er klar over at de lidelsene han for tiden opplever, er en følge av at han er blitt satt til å være forkynner, apostel og lærer. (2Ti 1:11) Forfølgernes mål kan ha vært å få ham til å føle skam og frykt, slik at han sluttet å utføre disse oppgavene. Men i likhet med Jesus, som «utholdt … smerten på en torturpæl uten å bry seg om skammen», skammet ikke Paulus seg over å bli forfulgt og bli satt i fangenskap fordi han gjorde Jehovas vilje. (He 12:2) Han ville at Timoteus og andre kristne skulle se det på samme måte. – Se studienote til 2Ti 1:8; se også studienote til Mt 16:24.

tjene: Eller: «utføre hellig tjeneste for». Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene», men fordi De kristne greske skrifter bruker det om å tjene eller tilbe Gud, kan det med rette oversettes med «utføre hellig tjeneste», «tjene» eller «tilbe». (Lu 1:74; 2:37; 4:8; Apg 7:7; Ro 1:9; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3) Det hebraiske ordet som er oversatt med «tjene» i 5Mo 6:13, som Jesus siterte fra, er ‛avạdh. Det betyr «å tjene», men kan også oversettes med «å tilbe». (2Mo 3:12; fotn.; 2Sa 15:8, fotn.) Jesus var fast bestemt på å vise Jehova udelt hengivenhet.

utfører hellig tjeneste for: Eller: «tjener; tilber». Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene». Det er brukt i Bibelen om det å tjene Gud eller utføre en handling i forbindelse med tilbedelsen av ham. (Mt 4:10; Lu 2:37; 4:8; Apg 7:7; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3) Paulus knytter her sin hellige tjeneste til det gode budskap om [Guds] Sønn. Når Jesu disipler forkynner dette gode budskapet, utgjør det altså hellig tjeneste, det vil si tilbedelse av Jehova Gud.

Samvittigheten: Det greske ordet syneidesis er sammensatt av syn (med, sammen med) og eidesis (kunnskap, viten). Så den bokstavelige betydningen er «medviten; samviten» eller «det å vite med seg selv». Paulus forklarer her at også mennesker som ikke kjenner Guds lover, har en samvittighet, det vil si evnen til å betrakte seg selv og avsi en dom over sin egen oppførsel. Men for at en samvittighet skal kunne bedømme ting riktig, må den være oppøvd i samsvar med Guds Ord og være våken for hva som er Guds vilje. Bibelen viser at ikke alle har en samvittighet som fungerer som den skal. Man kan ha en svak samvittighet (1Kt 8:12), en brennemerket samvittighet (1Ti 4:2) eller en uren samvittighet. (Tit 1:15) Paulus forklarte hvordan hans samvittighet fungerte, da han sa at hans samvittighet ‘bekreftet’ noe «under den hellige ånds ledelse». (Ro 9:1) Paulus’ mål var å «bevare en ren samvittighet overfor Gud og mennesker». – Apg 24:16.

kjærlighet som kommer … fra en god samvittighet: Gud har skapt menneskene med en samvittighet – evnen til å granske seg selv og til å bedømme sine egne tanker, følelser og handlinger. Ufullkomne mennesker må bruke Guds Ord til å øve opp samvittigheten, slik at den hjelper dem til å vurdere ting riktig, i samsvar med Jehovas normer. En kristen som har en god samvittighet, en som er oppøvd i samsvar med Guds vilje, trenger ikke å ha skyldfølelse på grunn av tidligere synder, for han har angret og sluttet å gjøre det som er galt. Han gjør det som er rett. (1Pe 3:16, 21; se studienote til Ro 2:15.) Paulus understreker her at en god samvittighet hjelper en person til å vise uselvisk kjærlighet.

Jeg er takknemlig mot Gud: Paulus ga uttrykk for takknemlighet i innledningen til mange av brevene sine. (Ro 1:8; 1Kt 1:4; Ef 1:15, 16; Flp 1:3–5; Kol 1:3, 4; 1Te 1:2, 3; 2Te 1:3; Flm 4) Nå som han er i fangenskap i Roma, vet han at han snart skal dø. (2Ti 4:6–8) Han har møtt alvorlig motstand, og noen av vennene hans har forlatt ham. (2Ti 4:10–12, 14–17) Likevel innleder han ikke dette brevet i en pessimistisk tone, men sier at han er takknemlig mot Gud. Senere i verset nevner han en av grunnene til at han er takknemlig, nemlig at han har en god venn i Timoteus, som han husker på i bønnene sine «natt og dag». Paulus er spesielt glad for Timoteus’ enestående tro, som han omtaler som ‘oppriktig’. – 2Ti 1:5.

Gud, som jeg utfører hellig tjeneste for: Eller: «Gud, som jeg tjener (tilber)». Paulus tilber Gud, i likhet med sine trofaste jødiske forfedre, menn som hadde en fremtredende rolle i De hebraiske skrifter. Paulus forteller her at han er takknemlig for å ha dette privilegiet. Uttrykket ‘utføre hellig tjeneste’ kan sikte til det å tilbe Gud, både under den jødiske ordningen og i den kristne menighet. Når det for eksempel står i 5Mo 6:13 at Moses befalte folket å tjene Jehova, bruker Septuaginta det samme greske ordet som Paulus bruker her. I Mt 4:10 siterer Jesus fra denne uttalelsen i 5. Mosebok når han sier til Djevelen: «Det er bare [Jehova] du skal tjene.» (Se studienote til Mt 4:10; se også 2Mo 3:12; 5Mo 10:12, 20; Jos 22:5; LXX) I brevet til romerne viser Paulus at et viktig trekk ved hellig tjeneste er å forkynne det gode budskap om Guds Sønn. – Se studienote til Ro 1:9.

med en ren samvittighet: Paulus er i fangenskap, bundet med lenker som en forbryter (2Ti 1:16), men han føler seg sikker på at han har tjent Jehova Gud trofast og med et rent, uselvisk motiv. (Se studienote til 2Ti 1:12.) Han hadde tidligere skrevet til trosfellene sine i Korint: «Vi har ikke gjort urett mot noen, vi har ikke ødelagt noen, vi har ikke utnyttet noen.» – 2Kt 7:2; se studienoter til Ro 2:15; 1Ti 1:5.

Jeg glemmer ikke dine tårer: Paulus synes ikke det er flaut å snakke om Timoteus’ tårer – og heller ikke sine egne. (2Kt 2:4; Flp 3:18) Han kan ha sett Timoteus gråte i løpet av den tiden da de samarbeidet om å hjelpe trosfeller som slet med problemer eller hadde opplevd tragiske ting. Timoteus kan ha grått på grunn av de lidelsene Paulus ble utsatt for. (Ro 12:15; 2Ti 3:10, 11) Paulus kan også ha sett Timoteus gråte da de to tok avskjed med hverandre for siste gang. (Se også Apg 20:37, 38.) Slike tårer var et tegn på at Timoteus var en varm, medfølende og omsorgsfull person.

helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skrifter: Timoteus var ganske liten da moren hans, Eunike – og antagelig også mormoren hans, Lo’is – lærte ham om jødenes «hellige skrifter», det vil si de inspirerte hebraiske skrifter. (2Ti 1:5; 3:14; se studienote til Ro 1:2.) Det greske ordet brẹfos, som her er gjengitt med «lite barn», kan sikte til veldig små barn, spedbarn eller til og med ufødte barn. (Lu 1:41; 2:12; Apg 7:19; 1Pe 2:2; se studienote til Lu 18:15.) Timoteus fikk tidlig undervisning i De hebraiske skrifter, og det la en solid grunnvoll for at troen hans kunne vokse og bli sterk. Da han var en ung mann, lærte han og moren og mormoren hans om «frelse ved troen på Kristus Jesus», og de ble kristne. Etter hvert som Timoteus ble eldre, fortsatte han å gjøre fine framskritt. – Se studienote til Apg 16:1; se også Flp 2:19–22.

kjærlighet som kommer … fra tro uten hykleri: Paulus kjente godt til fariseernes hykleri og alt det negative som deres holdninger førte med seg. (Apg 26:4, 5; se også Mt 23:13.) Han advarer Timoteus mot det å være falsk og gi seg ut for å være bedre enn man er. (1Ti 4:1, 2) De greske ordene som beskriver hykleri og hyklere, ble opprinnelig brukt om skuespillere som dekket ansiktet med masker, slik at de kunne spille flere forskjellige roller under et skuespill. (Se studienote til Mt 6:2.) Det greske ordet som her er gjengitt med «uten hykleri», er blitt definert som «uten skuespilleri»; «uten å gi seg ut for å være en annen, slik en skuespiller gjør». Paulus understreker altså at det er lettere for de kristne å vise uselvisk kjærlighet når de har oppriktig og ekte tro.

Timoteus: Dette er det første stedet i Bibelen der Timoteus blir nevnt. Det greske navnet hans betyr «en som ærer Gud». Man vet ikke nøyaktig når Timoteus tok imot kristendommen. Men helt fra han var liten, underviste hans troende jødiske mor Eunike og trolig også hans mormor Lo’is ham i «de hellige skrifter», De hebraiske skrifter, slik jødene forsto dem. (2Ti 1:5; 3:15) Det er svært sannsynlig at Eunike og Lo’is ble kristne da Paulus besøkte Lystra på sin første misjonsreise. Timoteus’ far blir omtalt som gresk, noe som enten betyr at forfedrene hans kom fra Hellas, eller at han tilhørte et annet ikke-jødisk folkeslag. Han var tydeligvis ikke kristen. Da Paulus var på sin andre misjonsreise, kom han til Lystra, antagelig Timoteus’ hjemby, i slutten av år 49 eller i begynnelsen av år 50. På det tidspunktet var Timoteus en kristen disippel, og «brødrene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si» om ham. (Apg 16:2) Timoteus kan da ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene, en konklusjon som støttes av det Paulus skrev til Timoteus mellom 10 og 15 år senere: «La ingen se ned på deg fordi du er ung.» (1Ti 4:12; sannsynligvis skrevet mellom år 61 og 64 evt.) Dette viser at Timoteus på det tidspunktet fortsatt var en forholdsvis ung mann.

omskar ham: Paulus visste godt at det ikke var et krav at de kristne skulle omskjæres. (Apg 15:6–29) Timoteus, som hadde en ikke-troende far, var ikke blitt omskåret, og Paulus visste at noen av de jødene de skulle besøke på sin forkynnelsesreise, kunne ta anstøt av dette. I stedet for å la denne situasjonen bli en hindring for arbeidet deres ba Paulus Timoteus om å gjennomgå dette smertefulle inngrepet. Begge mennene levde på den måten i samsvar med det Paulus senere skrev til korinterne: «For jødene er jeg blitt som en jøde, for å vinne jøder.» – 1Kt 9:20.

oppriktige tro: Eller: «tro uten hykleri». – Se studienote til 1Ti 1:5.

din mormor Lo’is: Det greske ordet som er gjengitt med «mormor», betyr bare «bestemor», men Lo’is var høyst sannsynlig mor til Eunike, Timoteus’ mor, og det ser ut til at familien bodde i byen Lystra. (Apg 16:1–3) Det greske ordet er mạmme, et ord barn brukte for å uttrykke hengivenhet for bestemoren sin, i kontrast til det mer formelle ordet tẹthe. Det at Paulus valgte å bruke dette ordet, kan tyde på at Timoteus og mormoren hans hadde et nært og kjærlig forhold til hverandre. Lo’is hjalp antagelig Eunike med å undervise Timoteus ut fra De hebraiske skrifter. – Se studienote til 2Ti 3:15.

din mor Eunike: Eunike og Lo’is ble sannsynligvis kristne under Paulus’ første opphold i Lystra, omkring år 47–48. (Apg 14:6) Paulus roser her begge to for at de hadde ‘oppriktig tro’. Eunike måtte utvilsomt vise slik tro da Timoteus reiste hjemmefra for å være med Paulus på misjonsreisene hans. Hun var jo klar over at Paulus var blitt steinet under sitt tidligere besøk i byen deres. (Apg 14:19) Det gode eksemplet til Eunike og Lo’is og den grundige undervisningen de hadde gitt Timoteus, bidro helt sikkert til at Timoteus selv hadde ‘oppriktig tro’ og gjorde store åndelige framskritt. (Apg 16:2; Flp 2:19–22; 1Ti 4:14) Eksemplet deres var ekstra imponerende fordi Timoteus’ greske far tydeligvis ikke var en kristen. – Se studienoter til Apg 16:1, 3.

la … flamme opp som en ild: Med dette språkbildet oppfordrer Paulus Timoteus til å fortsette å gjøre god bruk av sin gave. Formen av det greske verbet som er gjengitt med «la … flamme opp som en ild», angir vedvarende handling. En bibelkommentator mener at det betyr «å la ilden fortsette å brenne med full styrke». I gammel tid var det vanlig at folk tok vare på ulmende glør, slik at de hadde ild lett tilgjengelig. Paulus antyder ikke her at Timoteus’ åndelige ‘gave fra Gud’ er som en slokket ild som må tennes på nytt. Den er i stedet som en ild fra varme kullstykker som man bare trenger å røre opp i for at ilden skal brenne enda sterkere.

gaven fra Gud: Som i sitt forrige brev skriver Paulus om en gave som Timoteus hadde fått tidligere. (Se studienote til 1Ti 4:14.) Men det er noen forskjeller mellom de to beskrivelsene. Paulus sier her at det var han som la hendene på Timoteus. Han nevner ikke eldsterådet, og han sier heller ikke noe om en profeti, slik han gjorde i det forrige brevet. Man kan derfor ikke vite om han sikter til den samme hendelsen eller til en annen. Uansett ser det ut til at den gaven Paulus omtaler her, er knyttet til den hellige ånd. Ved hjelp av den hellige ånd fikk Timoteus en eller annen spesiell evne som hjalp ham til å utføre oppdraget sitt.

jeg la hendene på deg: Se studienote til Apg 6:6.

Ikke forsøm den gaven som er i deg: Paulus sikter til en gave som Jehova ga Timoteus gjennom den hellige ånd. Denne gaven hadde trolig noe å gjøre med Timoteus’ spesielle rolle eller ansvar blant Guds folk. Han fikk sannsynligvis gaven da Paulus besøkte Lystra under sin andre misjonsreise. På det tidspunktet ble det uttalt «en profeti» om Timoteus’ framtidige oppdrag. Timoteus ble senere reisende tilsynsmann. Han fikk også i oppdrag å bli i Efesos en tid som tilsynsmann. (1Ti 1:3) Men Paulus visste at en gave som ikke blir brukt, er en bortkastet gave. Derfor formante han Timoteus til å ikke forsømme den gaven han hadde fått, det vil si til å ikke ha en likegyldig holdning til den. På den måten minnet han Timoteus om at gaven virkelig var noe dyrebart. Han ville at Timoteus skulle verdsette den ved å utføre arbeidet sitt med glød og begeistring. – Se også 2Ti 1:6 og studienote.

la hendene på dem: I De hebraiske skrifter hadde det at man la hendene på et menneske eller et dyr, flere forskjellige betydninger. (1Mo 48:14; 3Mo 16:21; 24:14) Den vanligste grunnen til at man la hendene på en person, var å vise at han hadde fått en spesiell anerkjennelse eller var blitt utnevnt til en bestemt oppgave. (4Mo 8:10) Moses la for eksempel sin hånd på Josva for å vise at han skulle være hans etterfølger. Josva ble da «full av visdom» og kunne lede Israel på en god måte. (5Mo 34:9) I beretningen her i Apg 6:6 la apostlene hendene på de mennene som de hadde utnevnt til å ta seg av viktige ansvarsoppgaver. Før apostlene la hendene på dem, ba de til Gud, noe som viste at de ønsket at han skulle lede det hele. Senere utnevnte eldsterådet i en menighet Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave ved å legge hendene på ham. (1Ti 4:14) Timoteus fikk også myndighet til å utnevne andre ved å legge hendene på dem, men før han gjorde det, måtte han grundig vurdere kvalifikasjonene deres. – 1Ti 5:22.

nytt bud: Moseloven krevde at man elsket sin neste som seg selv. (3Mo 19:18) Dette var en befaling om å elske andre, men ikke nødvendigvis om å vise en så selvoppofrende kjærlighet at man var villig til å gi sitt eget liv for et medmenneske. Jesu bud var «nytt», eller uten sidestykke i historien, for han sa: Slik som jeg har elsket dere. Han gikk foran med et fullkomment eksempel for sine disipler med hensyn til å elske andre og å leve et uselvisk liv der man setter andre foran seg selv – en slik kjærlighet gjør at man er villig til å dø for andre. Både ved sitt liv og ved sin død viste Jesus hva slags kjærlighet dette nye budet handler om. – Joh 15:13.

risikert livet: Eller: «risikert sin egen hals». Noen mener at dette uttrykket, som bokstavelig betyr «lagt sin hals under», er et språkbilde som er knyttet til halshogging, en straff som ble praktisert i romertiden. Det var et sterkt uttrykk som siktet til det å stå ansikt til ansikt med en voldsom død. Paulus sier at Akvilas og Priska (Priskilla) hadde satt sitt eget liv på spill for å redde ham. Noen mener at dette skjedde den gangen sølvsmedene i Efesos laget opptøyer. (Apg 19:28–31) Det kan ha vært i en slik farlig situasjon at Paulus var redd for å miste livet og Akvilas og Priska grep inn og risikerte livet for ham. (2Kt 1:8) Men Bibelen sier ikke noe konkret om hvilken hendelse Paulus hadde i tankene her.

sunn i sinnet: Eller: «ha god vurderingsevne». Ifølge en ordbok sikter de greske ordene som er gjengitt med «sunn i sinnet» og «sunt sinn», til det å være «forstandig, ettertenksom, sindig». En person som er sunn i sinnet, viser likevekt og er ikke for rask til å gjøre seg opp en mening om en sak.

Gud har ikke gitt oss en ånd som: I denne sammenhengen kan det greske ordet for «ånd» (pneuma) sikte til Guds hellige ånd eller til den innstillingen som preger en person. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Paulus kan ha hatt begge betydningene i tankene. Hovedtanken kan uttrykkes slik: «Den hellige ånd som Gud gir oss, får oss ikke til å ha en feig innstilling, men en innstilling som er forbundet med kraft, kjærlighet og et sunt sinn.»

feige: Det greske ordet som er gjengitt med «feige», sikter til en usunn frykt, en moralsk svakhet. Slik frykt kunne ta fra en kristen alt mot og få ham til å forlate den sanne tilbedelse.

en ånd som gir kraft: Ved å bruke dette uttrykket forsikrer Paulus Timoteus om at de kristne ikke er avhengige av sitt personlige mot for å kunne overvinne frykt. I stedet vil Gud gi dem den kraften de trenger for å utføre sin tjeneste og takle alle problemer og utfordringer. – 2Kt 4:7–10; 12:9, 10; Flp 4:13.

en ånd som gir … kjærlighet: Sterk kjærlighet til Jehova er motmidlet mot frykt. (1Jo 4:18) Kristi disiplers kjærlighet får dem til å sette andres behov foran sine egne. Den gjør at de til og med er villige til å risikere livet for andres skyld. – Se studienoter til Joh 13:34; Ro 16:4.

en ånd som gir … et sunt sinn: Paulus kommer flere ganger inn på det å ha et sunt sinn. (Ro 12:3; 1Ti 2:9, 15; 3:2 og studienote) Her viser han at denne egenskapen hjelper de kristne til å bevare likevekten også når de møter farer som ellers kunne ha skapt panikk hos dem. Det å ha et sunt sinn hjelper dessuten en kristen til å huske at det ikke er noe som betyr mer enn hans forhold til Jehova. Alle disse tre egenskapene – kraft, kjærlighet og et sunt sinn – kommer fra Gud, ikke fra en persons eget indre. Paulus forsikrer altså Timoteus om at han er godt rustet til å gjøre bruk av sin gave og til å utholde vanskeligheter. – 2Ti 1:6, 8.

jeg, Paulus, som er fange for Kristi Jesu skyld: Paulus gjorde sine landsmenn rasende fordi han arbeidet blant ikke-jødene som en disippel av Jesus Kristus. Det førte til at han kom i fangenskap, først i Judea og etter hvert i Roma. (Apg 21:33–36; 28:16, 17, 30, 31) Han kunne derfor si at han var fange for Kristi Jesu skyld og for deres skyld, dere folk fra nasjonene. I løpet av de to årene Paulus var i sitt første fangenskap i Roma (cirka år 59–61), skrev han flere brev. (Se studienote til Apg 28:30.) I brevet til efeserne nevner han to ganger til at han er fange eller er i lenker. – Ef 4:1; 6:20.

nasjonene ...: Det ser ut til at tanken fortsetter i vers 14.

jeg skammer meg ikke: Paulus er klar over at de lidelsene han for tiden opplever, er en følge av at han er blitt satt til å være forkynner, apostel og lærer. (2Ti 1:11) Forfølgernes mål kan ha vært å få ham til å føle skam og frykt, slik at han sluttet å utføre disse oppgavene. Men i likhet med Jesus, som «utholdt … smerten på en torturpæl uten å bry seg om skammen», skammet ikke Paulus seg over å bli forfulgt og bli satt i fangenskap fordi han gjorde Jehovas vilje. (He 12:2) Han ville at Timoteus og andre kristne skulle se det på samme måte. – Se studienote til 2Ti 1:8; se også studienote til Mt 16:24.

en snublestein for jødene: Loven sa at en mann som var hengt på en pæl, var «forbannet av Gud». (5Mo 21:22, 23; Ga 3:13) Så jødene mente at Jesus døde på en vanærende måte som ikke passet seg for Messias. Det ble derfor «en snublestein» for dem.

Du skal derfor ikke skamme deg: Det greske ordet som er gjengitt med ‘skamme seg’, kan betegne at en person ikke har mot til å stå for noe fordi han er redd for å bli ydmyket. I både den greske og den romerske kulturen var det vanlig at man var svært opptatt av skam, ære og andres meninger. Paulus hadde ikke latt seg påvirke av disse verdslige holdningene. Han holdt fast ved tilbedelsen av Jehova uten å skamme seg over det. (Se 2Ti 1:12 og studienote.) Paulus antyder ikke her at Timoteus skammer seg, men han oppfordrer ham til aldri å gi etter for en slik følelse. – Se også Mr 8:38.

å forkynne om vår Herre: Denne formuleringen siktet blant annet til det å fortelle andre om at Jesus døde på en torturpæl, en henrettelsesmetode som var ment å være ydmykende og vanærende. (Se studienote til 1Kt 1:23.) Likevel sa Paulus at han ‘ikke skammet seg over det gode budskap’ om Jesus, heller ikke det som gjaldt Jesu ydmykende død. – Ro 1:16.

over meg, som er fange for hans skyld: Noen mente tydeligvis at Paulus’ fangenskap var forbundet med skam. Det var en vanlig oppfatning at det var vanærende å bli bundet, straffet eller satt i fangenskap av myndighetene. Paulus ønsket likevel at Timoteus og andre kristne ikke skulle skamme seg, men heller bli oppmuntret av at han holdt trofast ut under en slik prøvelse. (Flp 1:14) Paulus visste at de selv ville møte lignende prøvelser. – 2Ti 3:12.

fange for hans skyld: Bokstavelig: «hans fange». Paulus ser på seg selv som en fange for Herren Jesu Kristi skyld, det vil si at han var fange fordi han var en disippel av Kristus og forkynte det gode budskap. Han hadde brukt lignende uttrykk i noen av de brevene han skrev under sitt første fangenskap i Roma. (Ef 3:1 og studienote; 4:1; Flm 1, 9) Dette andre brevet til Timoteus ble skrevet under Paulus’ siste fangenskap i Roma, trolig omkring år 65. – 2Ti 4:6–8.

Denne godheten ble vist oss i forbindelse med Kristus Jesus: Paulus sikter til en spesiell ‘ufortjent godhet’ som Jehova hadde vist noen mennesker – et hellig kall til å herske i himmelen sammen med Kristus. Med tanke på det hadde Jehova på forhånd bestemt at han skulle adoptere en gruppe av Jesu disipler som sine sønner. Grunnlaget for denne ufortjente godheten var Kristi Jesu gjenløsningsoffer. – Ro 8:15–17; 2Ti 2:10; se studienote til Ef 1:5.

for lang tid siden: Jehovas hensikt om å la en gruppe av Jesu disipler få herske sammen med hans Sønn i det himmelske riket var forbundet med profetien i 1Mo 3:15. (Ga 3:16, 29) Jehova kunngjorde denne hensikten like etter at Adam syndet, tusenvis av år før Paulus skrev til Timoteus. Det er derfor Paulus kan si at den ufortjente godheten ble vist «for lang tid siden». Noen oversettelser gjengir dette uttrykket med «fra evighet av», noe som gir inntrykk av at de hendelsene Paulus drøfter, var forutbestemt fra evighet av. Men en ordbok sier om det greske uttrykket for «lang tid siden» at det i denne sammenhengen «sikter til en periode som strekker seg langt bakover i tiden». (Se også Ro 16:25; se også studienote til Ro 8:28.) Gud forutsier lang tid i forveien hvordan begivenheter vil utvikle seg, og hans hensikter vil med sikkerhet bli gjennomført. – Jes 46:10; Ef 1:4.

han bestemte på forhånd at vi: Jehova bestemte på forhånd at en gruppe av Kristi disipler skulle bli adoptert som sønner av Gud for at de skulle regjere sammen med Jesus i himmelen. Han forutbestemte at det skulle finnes en slik gruppe, men ikke hvilke enkeltpersoner som skulle utgjøre den. Dette trekket ved Jehovas hensikt er med i profetien i 1Mo 3:15, som Jehova uttalte kort tid etter at Adam hadde syndet. – Ga 3:16, 29; se studienote til Ro 8:28.

kalt i samsvar med hans hensikt: Det greske ordet prọthesis, oversatt med «hensikt», betyr bokstavelig «det å sette foran». Ordet forekommer også i Ro 9:11; Ef 1:11; 3:11. Siden det er helt sikkert at Guds hensikter vil bli gjennomført, kan han vite på forhånd og forutsi hva som vil skje. (Jes 46:10) Jehova visste for eksempel på forhånd at det skulle være en gruppe som var «kalt», men han forutbestemte ikke hvilke enkeltpersoner som skulle utgjøre denne gruppen. Han arbeider også aktivt for at hans hensikter skal bli gjennomført. – Jes 14:24–27.

ble gjort kjent som menneske: Eller: «ble gjort kjent i kjød». Denne formuleringen gjelder Jesus, tydeligvis fra det tidspunktet da han ble døpt i Jordan-elven. (Se studienote til Mt 3:17.) Ved sin dåp ble Jesus fra Nasaret Jehovas Salvede, eller Messias. Selv om Jesus hadde levd i himmelen tidligere, var han et fullkomment menneske av kjøtt og blod og omtalte ofte seg selv som «Menneskesønnen». – Mt 8:20; se Ordforklaringer: «Menneskesønn(en)».

vår Frelser, Kristus Jesus, har stått fram: Eller: «vår Frelser, Kristus Jesus, er blitt tilkjennegitt». Her forklarer Paulus at Guds «ufortjente godhet», som er nevnt i vers 9, ble «gjort helt tydelig» ved at ‘Kristus Jesus sto fram’. Jehova sørget for dette ved å sende sin Sønn til jorden for at han skulle leve som menneske. Det at Jesus sto fram på denne måten, er også nevnt i Joh 1:14, der det står at «Ordet ble menneske og bodde iblant» mennesker. I 1Ti 3:16 (se studienote) står det i tråd med det at Jesus «ble gjort kjent som menneske». Dette uttrykket gjelder hans jordiske liv og tjeneste, tydeligvis fra det tidspunktet da han ble døpt i Jordan-elven. Gjennom hele sin tjeneste lærte Jesus mennesker hvordan de kunne bli frelst fra syndene sine og få evig liv. – Mt 1:21; Lu 2:11; 3:6.

Kristus Jesus … har … kastet lys over liv og uforgjengelighet: De hebraiske skrifter nevner de dødes oppstandelse og håpet om evig liv. (Job 14:14, 15; Sl 37:29; Jes 26:19; Da 12:2, 13) Men det var mange ting som ikke ble åpenbart og klargjort i disse inspirerte skriftene. Jesus blir kalt «det sanne lys, som gir lys». (Joh 1:9) Så det er naturlig at det var han som «kastet lys» over dette håpet. Han omtalte seg selv som «livet», og han lovte at alle som viste tro på hans ord, skulle få «evig liv». (Joh 5:24; 6:40; 14:6) Jesus «kastet lys over liv» også ved å forklare at han skulle gi sitt liv som en løsepenge for å fjerne døden. (Mt 20:28; Joh 3:16; 5:28, 29; 11:25, 26) I tillegg åpenbarte han at noen mennesker skulle få liv i himmelen og herske sammen med ham. (Lu 12:32; Joh 14:2, 3) Og når de får denne himmelske belønningen, blir de ‘oppreist uforgjengelige’. – 1Kt 15:42 og studienote; 1Pe 1:3, 4.

uforgjengelig: Uforgjengelighet (gresk: aftharsịa) sikter til det at noe ikke kan gå i forråtnelse eller bli fordervet, at det ikke kan gå i oppløsning, gå til grunne. Salvede kristne som har levd, tjent trofast og dødd i en dødelig, forgjengelig fysisk kropp, får en uforgjengelig åndelig kropp når de blir oppreist. (1Kt 15:44) En uforgjengelig kropp kan etter sin natur ikke brytes ned eller gå i oppløsning, og den vil tydeligvis i seg selv være i stand til å opprettholde livet. – Se også studienote til 1Kt 15:53.

ble jeg satt til å være forkynner: De kristne greske skrifter viser tydelig at Paulus tok dette oppdraget alvorlig. Her og i 2Ti 1:11 bruker han tre betegnelser («forkynner», «apostel» og «lærer») som framhever hver sin side ved oppdraget hans. Han var en «forkynner», det vil si en som kunngjorde Guds budskap, slik også Jesus og døperen Johannes var. (Mt 4:17; Lu 3:18; se studienote til Mt 3:1.) Noah var på lignende måte «en rettferdighetens forkynner». – 2Pe 2:5.

apostel: Jesus Kristus utvalgte Paulus til å være «apostel», det vil si «en som er sendt ut». (Apg 9:15; Ro 1:5) Paulus sier også om seg selv at han ​«ved Guds vilje er kalt til å være en apostel for Kristus Jesus», og at han er «en apostel for nasjonene». – 1Kt 1:1; Ro 11:13 og studienote; se studienote til Ro 1:1.

ble jeg satt til å være forkynner: Se studienote til 1Ti 2:7.

apostel: Se studienote til 1Ti 2:7.

lærer: Se studienote til 1Ti 2:7.

lærer for nasjonene: Som lærer resonnerte Paulus med dem som hørte på ham, og overbeviste dem om at de burde tro på Kristus. (Apg 17:2; 28:23; se studienote til Mt 28:20.) Han var en «lærer for nasjonene» ved å undervise mange ikke-jøder. Dette uttrykket framhever det verdensomfattende omfanget av det kristne forkynnelses- og undervisningsarbeidet som begynte i det første århundre.

jeg skammer meg ikke: Paulus er klar over at de lidelsene han for tiden opplever, er en følge av at han er blitt satt til å være forkynner, apostel og lærer. (2Ti 1:11) Forfølgernes mål kan ha vært å få ham til å føle skam og frykt, slik at han sluttet å utføre disse oppgavene. Men i likhet med Jesus, som «utholdt … smerten på en torturpæl uten å bry seg om skammen», skammet ikke Paulus seg over å bli forfulgt og bli satt i fangenskap fordi han gjorde Jehovas vilje. (He 12:2) Han ville at Timoteus og andre kristne skulle se det på samme måte. – Se studienote til 2Ti 1:8; se også studienote til Mt 16:24.

For jeg kjenner ham som jeg har kommet til tro på: Paulus nevner her den viktigste grunnen til at han ikke skammer seg. Han har lært Jehova Gud å kjenne og har fått et nært forhold til ham. (Se studienote til Ga 4:9.) Paulus så det som en ære å utføre en hvilken som helst oppgave som han fikk av sin kjærlige Far.

det som jeg har overgitt til ham: Bokstavelig: «depositumet mitt». Paulus mente sannsynligvis at han hadde betrodd Gud sitt liv. Han skulle snart dø, men han var sikker på at Jehova ville huske hans trofaste livsførsel helt til «den dagen» da Han ville gi ham livet tilbake. (Ro 8:38, 39) Det greske ordet for «depositum; betrodd gods; betrodde midler» er en juridisk betegnelse for noe man betror en annen for at han skal ta vare på det. (Det blir brukt et beslektet verb i Apg 14:23 og 20:32 om mennesker som er blitt ‘overgitt til Jehova’, og som man ‘vet at Gud vil beskytte’.) Noen bibeloversettelser gjengir 2Ti 1:12 på en måte som formidler den tanken at det var Paulus som skulle beskytte noe som var blitt overgitt til ham. (Se også 1Ti 6:20 og 2Ti 1:14, der Paulus oppfordrer Timoteus til å «ta vare på» det han var blitt betrodd.) Men sammenhengen her viser at det var Gud som beskyttet noe som var blitt overgitt til ham.

dere kjenner Gud: Mange av de kristne i Galatia var blitt kjent med Gud fordi Paulus hadde forkynt for dem. Det verbet som er gjengitt med «kjenner» og «er kjent» i dette verset, kan betegne et fortrolig forhold mellom en person og den han kjenner. (1Kt 8:3; 2Ti 2:19) Så «å kjenne Gud» betyr ikke bare å kjenne grunnleggende fakta om Gud. Det dreier seg om å få et personlig forhold til ham. – Se studienote til Joh 17:3.

Du skal derfor ikke skamme deg: Det greske ordet som er gjengitt med ‘skamme seg’, kan betegne at en person ikke har mot til å stå for noe fordi han er redd for å bli ydmyket. I både den greske og den romerske kulturen var det vanlig at man var svært opptatt av skam, ære og andres meninger. Paulus hadde ikke latt seg påvirke av disse verdslige holdningene. Han holdt fast ved tilbedelsen av Jehova uten å skamme seg over det. (Se 2Ti 1:12 og studienote.) Paulus antyder ikke her at Timoteus skammer seg, men han oppfordrer ham til aldri å gi etter for en slik følelse. – Se også Mr 8:38.

torturpæl: Eller: «henrettelsespæl». På klassisk gresk siktet ordet staurọs først og fremst til en opprettstående stolpe eller pæl. I overført betydning står det noen ganger for den smerte, skam og tortur – og til og med død – man vil lide fordi man følger Jesus. – Se Ordforklaringer.

den sunne veiledningen: Paulus sikter her til Herren Jesu Kristi lære. Siden alt Jesus lærte andre, er i harmoni med resten av Skriftene, kan uttrykket «den sunne [eller: «oppbyggende»] veiledningen» i prinsippet anvendes på hele Bibelens lære. – Se studienote til 2Ti 1:13.

mønster: Det greske ordet for «mønster» kan også gjengis med «standard; norm; mal». Det kan dessuten sikte til en skisse som en kunstner bruker når han skal lage et fullt ferdig maleri. ‘Mønsteret av sunne ord’ gir en kristen klar veiledning, slik at han kan forstå hva Jehova Gud krever av ham, og slik at han kan oppfatte prinsippene bak den kristne lære. Timoteus kunne sammenligne enhver ny idé med ‘mønsteret’ og dermed unngå å bli ført vill av falske lærere. – Ga 1:7; 2Ti 2:16–18.

sunne ord: Det greske uttrykket for «sunne ord» er gjengitt med «den sunne veiledningen» i 1Ti 6:3. Der forklarte Paulus at denne veiledningen er «fra vår Herre Jesus Kristus». Uttrykket sikter altså til den sanne kristne lære. (Se studienote til 1Ti 6:3.) Det Jesus lærte og gjorde, er i harmoni med resten av Skriftene, og derfor kan uttrykket «sunne [eller: «oppbyggende»] ord» i prinsippet anvendes på hele Bibelens lære.

ta vare på det du er blitt betrodd: Her kommer Paulus inn på de bibelske sannhetene som Timoteus var betrodd. (1Te 2:4; 2Ti 1:14; se også Ro 3:2 og studienote.) Det ordet som er gjengitt med «det du er blitt betrodd», ble noen ganger brukt om verdisaker som ble oppbevart i en bank. Det kunne også bli brukt om gjenstander som noen fikk i oppgave å ta vare på, slik man finner eksempler på i den greske oversettelsen Septuaginta. (3Mo 6:2, 4 [5:21, 23, LXX]) Timoteus skulle ta vare på det hellige budskap, ikke ved å gjemme det unna på et trygt sted, men ved å formidle det til andre på en nøyaktig måte når han underviste. (2Ti 2:2) På den måten ville han ta vare på dyrebare sannheter, det vil si beskytte dem mot å bli forandret eller forvrengt av dem som kom med ‘tomt snakk’ og spredte «det som med urette kalles ‘kunnskap’».

Ta vare på dette verdifulle som du er blitt betrodd: Det verdifulle som Timoteus var blitt betrodd, innbefatter det Paulus nevnte i det forrige verset, nemlig de «sunne ord», eller den sannheten som finnes i Bibelen. I sitt første brev til Timoteus oppfordret Paulus ham på lignende måte: «Ta vare på det du er blitt betrodd.» (1Ti 6:20 og studienote) Timoteus skulle ta vare på det han var blitt betrodd, ved å forkynne den sanne kristne lære både i og utenfor menigheten, slik at den ble beskyttet mot dårlig påvirkning fra falske lærere og frafalne. (2Ti 4:2, 5) Timoteus skulle gjøre dette ved å støtte seg til Jehovas hellige ånd og hans Ord. – 2Ti 3:14–17.

den hellige ånd som bor i oss: Guds hellige ånd bodde i Paulus og Timoteus – og i alle åndssalvede kristne – i den forstand at den virket på dem på en spesiell måte. (Ro 8:11; Ef 3:20) Ånden ville hjelpe dem til å ta vare på det ‘verdifulle som de var blitt betrodd’ – den kristne lære og den tjenesten de var blitt satt til å utføre. I videre forstand hjelper den hellige ånd alle kristne til å gjennomføre sin tjeneste og til å utvikle «åndens frukt». – Ga 5:22, 23; Apg 1:8.

provinsen Asia: Se Ordforklaringer: «Asia».

barmhjertige: Eller: «omtenksomme; medfølende». I Bibelen blir ordene «barmhjertighet» og «barmhjertig» ikke bare brukt om tilgivelse eller det å mildne en dom. Som oftest brukes det om den medfølelsen og omtanken som får en person til å gjøre noe for å hjelpe dem som trenger det.

Måtte Herren vise barmhjertighet: Paulus ber her om at Jehova må vise barmhjertighet mot «husstanden til Onesiforos». Da Onesiforos var i Roma, gjorde han seg store anstrengelser for å finne ut hvor Paulus satt i fangenskap, og han viste ham stor vennlighet og omsorg. (2Ti 1:17; se studienoten til han skammet seg ikke over mine lenker i dette verset.) Paulus’ bønn var altså i tråd med det Jesus sa i Bergprekenen: «Lykkelige er de barmhjertige, for de skal bli vist barmhjertighet.» (Mt 5:7 og studienote) Både i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter blir Jehova beskrevet som en Gud som er «barmhjertig» og «rik på barmhjertighet». – 2Mo 34:6; Ef 2:4; se også 2Ti 1:18.

Onesiforos: Denne trofaste kristne mannen støttet Paulus lojalt og uselvisk på en enestående måte. Paulus roser ham for «alt det han [tidligere] gjorde i sin tjeneste i Efesos». Det virker sannsynlig at Timoteus kjente ham. Formuleringen «da han [Onesiforos] var i Roma» viser at Onesiforos hadde reist dit, men det framgår ikke av beretningen om han hadde gjort det for å treffe Paulus, eller om det var av en annen grunn. (2Ti 1:17, 18) Paulus ber her om at Gud må velsigne husstanden til Onesiforos. Senere, da Paulus avslutter dette brevet, sender han dem sine hilsener. – 2Ti 4:19.

han skammet seg ikke over mine lenker: Onesiforos var helt annerledes enn de to mennene Paulus nevnte i det forrige verset. De og andre i provinsen Asia hadde sviktet Paulus da han fikk det vanskelig. (2Ti 1:15, 17, 18) Det er mulig at de som besøkte Paulus under hans andre og endelige fangenskap, risikerte å bli fengslet og til og med henrettet. Uansett hvordan det forholdt seg, følte ikke Onesiforos frykt eller skam. I stedet ga han ofte Paulus ny styrke. Han besøkte Paulus gang på gang for å gi ham så mye hjelp og trøst han kunne. Ordet «lenker» kan sikte til Paulus’ fangenskap i generell forstand. Men det er sannsynlig at Paulus var bundet med bokstavelige lenker, en situasjon som gjorde at han satte desto mer pris på hjelpen fra Onesiforos.

lette han grundig etter meg: Under Paulus’ andre fangenskap gjorde Onesiforos seg store anstrengelser for å finne Paulus i Roma. Byen hadde omkring en million innbyggere, og det fantes ikke gatenavn eller husnumre. Onesiforos fant til slutt det stedet der Paulus satt i fangenskap og ventet på å bli ført for retten. Det var utvilsomt til stor trøst for Paulus at han fikk slik hjelp.

Måtte Herren vise barmhjertighet: Paulus ber her om at Jehova må vise barmhjertighet mot «husstanden til Onesiforos». Da Onesiforos var i Roma, gjorde han seg store anstrengelser for å finne ut hvor Paulus satt i fangenskap, og han viste ham stor vennlighet og omsorg. (2Ti 1:17; se studienoten til han skammet seg ikke over mine lenker i dette verset.) Paulus’ bønn var altså i tråd med det Jesus sa i Bergprekenen: «Lykkelige er de barmhjertige, for de skal bli vist barmhjertighet.» (Mt 5:7 og studienote) Både i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter blir Jehova beskrevet som en Gud som er «barmhjertig» og «rik på barmhjertighet». – 2Mo 34:6; Ef 2:4; se også 2Ti 1:18.

Måtte Herren la ham bli vist barmhjertighet fra Jehova: Ordet «Herren» sikter tydeligvis til Jehova Gud både i vers 16 og i vers 18. (2Ti 1:16 og studienote) Her i vers 18 bruker Paulus en ganske uvanlig formulering. Han ber om at Herren (Jehova) må la noen bli vist barmhjertighet fra ham selv (fra Jehova). Men man finner lignende gjentagelser også i De hebraiske skrifter, og den greske oversettelsen Septuaginta følger det samme mønsteret. I 1Mo 19:24 står det for eksempel bokstavelig på hebraisk: «Jehova lot det regne svovel og ild fra Jehova.» Det betyr rett og slett at Jehova sendte svovel og ild fra seg selv. (Se også Ho 1:6, 7; Sak 10:12.) Gjentagelsen her i 2Ti 1:18 understreker muligens at Jehova både lar en person finne barmhjertighet og også viser denne barmhjertigheten. – Les om hvorfor Guds navn er brukt her, i Tillegg C3 innledning; 2Ti 1:18.

Du kjenner godt til: Eller muligens: «Du vet bedre enn meg». Paulus sier at Timoteus var klar over alt det Onesiforos gjorde i sin tjeneste i Efesos. Formuleringen på gresk kan også bety at Timoteus visste mer om Onesiforos’ gode gjerninger i Efesos enn det Paulus gjorde.

Multimedia

Videointroduksjon til 2. Timoteus
Videointroduksjon til 2. Timoteus