Johannes 10:1–42

10  «Jeg sier dere i sannhet: Den som ikke går inn i saueinnhegningen gjennom døren, men klatrer inn et annet sted, han er en tyv og en røver.+  Men den som går inn gjennom døren, er sauenes hyrde.+  Dørvokteren lukker opp for ham,+ og sauene hører stemmen hans.+ Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut.  Når han har ført alle sauene sine ut, går han foran dem, og de følger ham, for de kjenner stemmen hans.  De vil ikke følge en fremmed, men de vil flykte fra ham, for de kjenner ikke stemmen til fremmede.»+  Jesus fortalte denne illustrasjonen, men de forsto ikke det han sa til dem.  Jesus sa videre: «Jeg sier dere i sannhet: Jeg er døren for sauene.+  Alle som har kommet og gitt seg ut for å være meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem.  Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite.+ 10  Tyven kommer bare for å stjele, slakte og ødelegge.+ Jeg er kommet for at de skal ha liv, og det i overflod. 11  Jeg er den gode hyrde.+ Den gode hyrde gir sitt liv for sauene.+ 12  En leiearbeider, som ikke er hyrde og ikke eier sauene, forlater sauene og flykter når han ser ulven komme, og ulven angriper dem* og sprer dem. 13  For han er en leiearbeider og har ikke omsorg for sauene. 14  Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner sauene mine, og sauene mine kjenner meg,+ 15  akkurat som min Far* kjenner meg, og jeg kjenner min Far.+ Og jeg gir mitt liv for sauene.+ 16  Jeg har også andre sauer, som ikke hører til i denne innhegningen.+ Også dem må jeg føre inn, og de skal høre min stemme, og det skal bli én hjord og én hyrde.+ 17  Min Far elsker meg+ fordi jeg gir mitt liv,+ slik at jeg kan få det tilbake igjen. 18  Ingen tar det fra meg, men jeg gir det på eget initiativ. Jeg har myndighet til å gi det, og jeg har myndighet til å få det tilbake igjen.+ Påbudet om å gjøre dette* har jeg fått av min Far.» 19  Fordi han sa dette, ble det igjen uenighet blant jødene.+ 20  Mange av dem sa: «Han har en demon i seg og er gal.+ Hvorfor hører dere på ham?» 21  Andre sa: «En demonbesatt mann snakker ikke slik. En demon kan vel ikke åpne blindes øyne?» 22  Innvielseshøytiden ble nå feiret i Jerusalem. Det var vinter, 23  og Jesus gikk omkring i templet, i Salomos søylegang.+ 24  Jødene stilte seg da rundt ham og sa til ham: «Hvor lenge skal du holde oss i spenning? Hvis du er Kristus, så si oss det rett ut.» 25  Jesus svarte: «Jeg har sagt det til dere, og likevel tror dere ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg.+ 26  Men dere tror ikke, for dere er ikke mine sauer.+ 27  Mine sauer hører min stemme, og jeg kjenner dem, og de følger meg.+ 28  Jeg gir dem evig liv,+ og de skal aldri bli tilintetgjort, og ingen skal rive dem ut av min hånd.+ 29  Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive dem ut av min Fars* hånd.+ 30  Jeg og min Far er ett.»+ 31  Da tok jødene igjen opp steiner for å steine ham.+ 32  Jesus sa til dem: «Jeg har gjort mange gode gjerninger som min Far har bedt meg om å gjøre. Hvilken av disse gjerningene er det dere steiner meg for?» 33  Jødene svarte: «Vi steiner deg ikke for en god gjerning, men for blasfemi.+ For enda du er et menneske, gjør du deg selv til en gud.» 34  Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres lov: ‘Jeg har sagt: «Dere er guder»’?+ 35  Gud har altså kalt dem som hans ord fordømte,* for ‘guder’.+ Og skriftstedet kan jo ikke gjøres ugyldig. 36  Hvorfor sier dere da til meg,* som min Far har helliget og sendt til verden: ‘Du snakker blasfemisk’, fordi jeg sa: ‘Jeg er Guds Sønn’?+ 37  Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så ikke tro på meg. 38  Men hvis jeg gjør dem, så tro på gjerningene,+ selv om dere ikke tror på meg, for at dere kan forstå og være klar over at min Far er forent med meg og jeg er forent med min Far.»+ 39  Da prøvde de på nytt å gripe ham, men han kom seg unna.+ 40  Så dro han igjen over Jordan, til det stedet hvor Johannes først døpte,+ og han ble der. 41  Mange kom til ham og sa: «Johannes gjorde ikke et eneste mirakel,* men alt det Johannes sa om denne mannen, var sant.»+ 42  Og mange begynte å tro på ham der.

Fotnoter

El.: «river dem til seg».
Bokst.: «Faren», her og i v. 17, 30, 32, 3638.
Bokst.: «Dette påbudet».
Bokst.: «Farens».
El.: «ble rettet til».
El.: «om ham».
Bokst.: «tegn».

Studienoter

de kjenner stemmen hans: I Midtøsten er det gjentatte ganger blitt observert at sauer har en unik evne til å skille mellom stemmen til sin egen gjeter og stemmen til en annen gjeter eller en fremmed. Som Jesus antydet, pleide gjeterne å gi hver enkelt sau navn, også når flokken var stor. (Joh 10:3, 27) Så helt fra sauene var små, var de vant til å høre gjeterens stemme rope navnet deres når han ledet dem eller skulle lære dem noe. Gjeteren brukte også personlige lyder som skilte ham fra andre gjetere. Han lærte sauene å reagere på forskjellige lyder eller talekommandoer for å beskytte dem mot fare eller lede dem til gode beitemarker og til vann. Det kan derfor sies at sauene kjenner gjeterens unike stemme, ikke bare i den forstand at de kan skille den ut fra andre stemmer, men også i den forstand at de oppfatter gjeterens omsorg for dem og hans beskyttelse av dem, både som individer og som flokk.

vil ikke følge: Det brukes her to greske nektelser sammen med verbet, noe som med ettertrykk understreker at en tanke forkastes. Det framheves på en levende måte hvor varige Jesu ord er. I denne sammenhengen sikter en fremmed til en som sauene ikke kjenner.

illustrasjoner: Eller: «lignelser». Det greske ordet parabolẹ, som bokstavelig betyr «det å stille ved siden av (sammen med)», kan sikte til en lignelse, et ordtak eller en illustrasjon. Jesus forklarte ofte noe ved å ‘stille det ved siden av’, eller sammenligne det med, noe annet. (Mr 4:30) Illustrasjonene hans var korte og besto ofte av en enkel, oppdiktet fortelling som fikk fram en åndelig sannhet eller en etisk lærdom.

illustrasjonen: Eller: «sammenligningen». Johannes er den eneste evangelieskribenten som bruker det greske ordet paroimịa. (Joh 10:6; 16:25, 29) Det betyr omtrent det samme som det greske ordet parabolẹ («illustrasjon» eller «lignelse»), som er vanlig i de andre evangeliene, men som ikke forekommer i det hele tatt i Johannes’ beretning. (Se studienote til Mt 13:3.) Ordet paroimịa kan dessuten romme tanken om en sammenligning eller analogi. Peter brukte det samme ordet om det «ordtaket» som handler om hunden som vender tilbake til sitt eget spy, og grisen som velter seg i søla igjen. (2Pe 2:22) Det samme substantivet brukes som tittel på bibelboken Ordspråkene i Septuaginta.

gode: Eller: «utmerkede; rette». Det greske ordet kalọs kan betegne noe som i sitt innerste vesen er godt og vakkert, noe som er av høy kvalitet. Det brukes for eksempel om «god frukt», «god jord» og «fine perler». (Mt 3:10; 13:8, 45) I denne sammenhengen brukes ordet for å beskrive at Jesus er den gode, utmerkede og rette hyrden.

sitt liv: Eller: «sin sjel». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Jesu liv, som han som den gode hyrde gir, eller frivillig gir avkall på, for sine sauer. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

leiearbeider: Ettersom en saueflokk utgjorde en stor verdi, var det ofte eieren, barna hans eller en slektning som gjette disse sårbare dyrene. (1Mo 29:9; 30:31; 1Sa 16:11) Eieren kunne også leie inn noen til å ta hånd om sauene. Men leiearbeidere var ofte mest opptatt av den lønnen de skulle få, og var ikke motivert av lojalitet mot eieren eller omsorg for sauene. (Jevnfør Job 7:1, 2.) I Bibelen blir bildet med gjetere ofte brukt om det å ta hånd om, beskytte og sørge for mat til Guds sauelignende tjenere. (1Mo 48:15) Åndelige hyrder i den kristne menighet må unngå den innstillingen som «en leiearbeider» har. (Joh 10:13) De går i stedet inn for å følge Jehovas eksempel som omsorgsfull Hyrde for sitt folk (Sl 23:1–6; 80:1; Jer 31:10; Ese 34:11–16) og for å etterligne den selvoppofrende kjærligheten Jesus viste, han som er «den gode hyrde». – Joh 10:11, 14; Apg 20:28, 29; 1Pe 5:2–4.

sitt liv: Eller: «sin sjel». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Jesu liv, som han som den gode hyrde gir, eller frivillig gir avkall på, for sine sauer. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

mitt liv: Eller: «min sjel». – Se studienote til Joh 10:11.

føre inn: Eller: «lede». Det greske verbet ạgo som er brukt her, kan bety «å føre (inn)» eller «å lede», avhengig av sammenhengen. Ett gresk håndskrift, datert til cirka år 200 evt., bruker et beslektet gresk ord (synạgo) som ofte blir oversatt med «å samle». Jesus er den gode hyrde for de sauene som hører til i denne innhegningen (også omtalt som den «lille hjord» i Lu 12:32), og for sine andre sauer. Han samler, leder, beskytter og sørger for mat til disse sauene. De blir én hjord under én hyrde. Denne illustrasjonen framhever den enheten som Jesu disipler skulle ha.

høre: Her inneholder det greske ordet for «høre» tanken om å «merke seg, forstå og handle i samsvar med».

mitt liv: Eller: «min sjel». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Jesu liv, som han gir, eller frivillig gir avkall på, som et offer. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

Innvielseshøytiden: Det hebraiske navnet på denne høytiden er hanukka (chanukkạh), som betyr «innvielse». Høytiden varte i åtte dager, fra den 25. dagen i måneden kislev, rundt vintersolverv. (Se studienoten til vinter i dette verset og Tillegg B15.) Den ble feiret til minne om gjeninnvielsen av templet i Jerusalem i 165 fvt. Den syriske kongen Antiokos 4. Epifanes hadde vist sin forakt for jødenes Gud, Jehova, ved å vanhellige hans tempel. Han hadde for eksempel bygd et alter oppå det store alteret som det daglige brennofferet var blitt båret fram på. For å vanhellige Jehovas tempel fullstendig ofret Antiokos svinekjøtt på alteret og lot så kraften fra det kokte kjøttet bli stenket rundt omkring i hele templet. Dette skjedde den 25. kislev i 168 fvt. Han satte fyr på tempelportene, rev ned prestenes kamre og førte bort gullalteret, skuebrødsbordet og gullampestaken. Så innviet han Jehovas tempel til en hedensk gud, den olympiske guden Zevs. To år senere gjenerobret Judas Makkabeeren byen og templet. Etter at templet var blitt renset, fant gjeninnvielsen sted den 25. kislev i 165 fvt., på dagen tre år etter at Antiokos hadde båret fram sitt avskyelige offer på alteret til ære for Zevs. De daglige brennofrene til Jehova kom i gang igjen. Det finnes ikke noen direkte uttalelse i Bibelen om at det var Jehova som ga Judas Makkabeeren seier og ledet ham til å sette templet i stand igjen. Men Jehova hadde brukt menn som var av andre nasjonaliteter, for eksempel perserkongen Kyros, til å gjennomføre hans hensikter med hensyn til den sanne tilbedelse. (Jes 45:1) Det er derfor rimelig å anta at Jehova godt kunne bruke en mann fra sitt eget innviede folk til å gjennomføre hans vilje. Bibelen viser at templet måtte eksistere og tempeltjenesten være i funksjon for at profetiene om Messias, hans tjeneste og hans offer skulle kunne bli oppfylt. Dessuten skulle de levittiske ofrene fortsette helt til det tidspunktet da Messias bar fram et større offer – sitt liv som han ga for menneskeheten. (Da 9:27; Joh 2:17; He 9:11–14) De kristne fikk ingen befaling om å feire innvielseshøytiden. (Kol 2:16, 17) Men det står ingenting om at Jesus eller hans disipler fordømte feiringen av denne høytiden.

vinter: Sikter til den siste vinteren Jesus var på jorden, år 32 evt. Innvielseshøytiden ble feiret i kislev, den niende måneden, som tilsvarer november/desember. I år 32 falt den første dagen av høytiden, 25. kislev, i midten av desember. (Se Tillegg B15.) Alle jøder visste at denne høytiden inntraff om vinteren. Når det blir nevnt at det var vinter, må det derfor hentyde til at været var en årsak til at Jesus valgte å undervise på et overdekket sted, nemlig «i Salomos søylegang». (Joh 10:23) Her var man beskyttet mot den kraftige østavinden om vinteren. – Se Tillegg B11.

holde oss: Eller: «holde våre sjeler». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. I noen sammenhenger kan det brukes på samme måte som et personlig pronomen. Andre eksempler på at det blir brukt på denne måten i De kristne greske skrifter, finnes i Mt 12:18; 26:38; He 10:38, der «min psykhẹ (sjel)» kan gjengis med «jeg» eller «meg». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet: Denne frasen har litt forskjellig ordlyd i greske håndskrifter og i oversettelser til andre språk. Ordlyden i enkelte håndskrifter kan gjengis slik: «Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle andre.» Men mange bibelkommentatorer mener at gjengivelsen i hovedteksten er den som tilsvarer den opprinnelige teksten.

ett: Eller: «enige; forent». Jesus ba om at hans sanne disipler måtte være «ett» i den forstand at de skulle samarbeide mot samme mål, slik han og hans Far er «ett» ved at de samarbeider og har enhet i tanke. De tankene som blir uttrykt i denne bønnen, gjenspeiler Jesu ord i Joh 10:30. Der sier han at han og hans Far «er ett» i forbindelse med hvordan de tar hånd om hans disipler, hans «sauer», som hans Far har gitt ham. (Joh 10:25–30; 17:2, 9) Det greske ordet som her er gjengitt med «ett», står i intetkjønn (som betegner «én ting»), ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»). – Se studienote til Joh 10:30.

ett: Eller: «enige; forent». Jesus ba om at hans sanne disipler måtte være «ett» i den forstand at de skulle samarbeide mot samme mål, slik han og hans Far er «ett» ved at de samarbeider og har enhet i tanke. (Joh 17:22) I 1Kt 3:6–9 omtaler Paulus denne typen enhet blant de kristne i beskrivelsen av hvordan de samarbeider med hverandre og med Gud. – Se 1Kt 3:8 og studienoter til Joh 10:30; 17:11.

samarbeider i enhet: Eller: «har samme mål». Bokstavelig: «er ett». Paulus beskriver her hvor forent de kristne er i sitt samarbeid med hverandre og med Gud. (1Kt 3:9) Det greske ordet for «ett» som er brukt her, står i intetkjønn (som betegner «én ting»), ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»). Paulus sikter altså til det å være «ett» i den forstand at man er forent i handlemåte og samarbeid. – Se studienoter til Joh 10:30; 17:11, 21, der det greske ordet for «ett» blir brukt på lignende måte.

ett: Eller: «enige; forent». Det Jesus sier her, viser at han og hans Far er fullstendig enige om at de vil beskytte sauelignende mennesker og lede dem til evig liv. Denne hyrdegjerningen er noe Faren og Sønnen utfører i fellesskap. De har like stor omsorg for sauene og vil ikke la noen få rive dem ut av deres hånd. (Joh 10:27–29; jevnfør Ese 34:23, 24.) I Johannes’ evangelium blir enheten mellom Faren og Sønnen nevnt mange ganger – forholdet mellom dem er nært, de vil det samme, og de har samme hensikt. Det greske ordet som er gjengitt med «ett», står ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»), men i intetkjønn (som betegner «én ting»). Dette underbygger den oppfatningen at Jesus og hans Far er «ett» i handlemåte og samarbeid, ikke at de er en og samme person. (Joh 5:19; 14:9, 23) At Jesus ikke siktet til likhet med hensyn til guddommelighet, men til enhet i hensikt og handling, blir bekreftet når man sammenligner ordene her med Jesu bønn i Johannes, kapittel 17. (Joh 10:25–29; 17:2, 9–11) Dette framgår spesielt tydelig av at Jesus ber om at hans disipler må «være ett på samme måte som vi er ett». (Joh 17:11) Det må altså være snakk om samme type enhet i kapittel 10 og i kapittel 17. – Se studienoter til Joh 17:11, 21; 1Kt 3:8.

i deres lov: Sikter her til De hebraiske skrifter i sin helhet, ikke bare til Moseloven. Sitatet som følger, er fra Sl 82:6. Ordet «lov» er brukt i samme betydning i Joh 12:34; 15:25.

guder: Eller: «gudlignende». Jesus siterer her fra Sl 82:6, der det hebraiske ordet ʼelohịm (guder) brukes om mennesker, det vil si menneskelige dommere i Israel. De var «guder» i den forstand at de representerte Gud og talte på vegne av ham. På lignende måte ble det sagt til Moses at han skulle «tjene som Gud» for Aron og for farao. – 2Mo 4:16, fotn.; 7:1, fotn.

forent med: Bokstavelig: «i». I denne sammenhengen brukes den greske preposisjonen en for å betegne et nært forhold. Denne måten å bruke preposisjonen på er spesielt fremtredende i det Johannes og Paulus har skrevet. (Ga 3:28; Ef 2:13, 15; 6:1) I 1Jo 3:24 og 4:13, 15 brukes preposisjonen om en kristens forhold til Gud. Enda et moment som støtter gjengivelsen «forent med», er den måten preposisjonen er brukt på i Joh 17:20–23, der den står fem ganger.

Multimedia

Saueinnhegning
Saueinnhegning

En saueinnhegning beskyttet sauene mot tyver og rovdyr. Gjeterne hadde derfor dyrene sine i en saueinnhegning om natten. Saueinnhegningene i bibelsk tid var gjerne laget av stein, hadde forskjellig størrelse og form, var uten tak og hadde bare én åpning. (4Mo 32:16; 1Sa 24:3; Sef 2:6) Johannes snakker om å gå inn i en saueinnhegning «gjennom døren», som ble passet på av «dørvokteren». (Joh 10:1, 3) Det fantes felles saueinnhegninger, der mer enn én flokk kunne holde til om natten, og dørvokteren ville holde vakt for å beskytte sauene. Om morgenen lukket dørvokteren opp for gjeterne. Hver gjeter samlet sine sauer ved å kalle på dem, og flokken gjenkjente gjeterens stemme og kom. (Joh 10:3–5) Jesus brukte dette for å illustrere hvordan han tok hånd om disiplene sine. – Joh 10:7–14.

Ulv
Ulv

Ulvene i Israel er særlig aktive om natten. (Hab 1:8) Disse rovdyrene er glupske og dristige og dreper ofte flere sauer enn de er i stand til å spise eller slepe med seg. I Bibelen blir dyr og deres atferd og karakteristiske trekk ofte brukt billedlig, både om gode og om dårlige egenskaper. I Jakobs profeti på dødsleiet blir Benjamins stamme for eksempel billedlig omtalt som en som kjemper som en ulv (Canis lupus). (1Mo 49:27) Men som oftest blir ulven brukt som bilde på slike uønskede trekk som villskap, grådighet, ondskap og sluhet. Noen av dem som blir sammenlignet med ulver, er falske profeter (Mt 7:15), ondskapsfulle motstandere av de kristnes forkynnelse (Mt 10:16; Lu 10:3) og falske lærere som ville true den kristne menighet innenfra. (Apg 20:29, 30) Gjetere var oppmerksomme på at ulver var farlige. Jesus omtalte «en leiearbeider» som «forlater sauene og flykter når han ser ulven komme». Til forskjell fra leiearbeideren, som ‘ikke har omsorg for sauene’, er Jesus «den gode hyrde», som «gir sitt liv for sauene». – Joh 10:11–13.

Salomos søylegang
Salomos søylegang

Denne 3D-animasjonen viser hvordan Salomos søylegang kan ha sett ut i det første århundre. Salomos søylegang var en stor, overbygd kolonnade langs østsiden av den ytre forgården i templet i Jerusalem. Bibelen nevner denne søylegangen tre ganger. Johannes forteller om en gang Jesus gikk omkring i Salomos søylegang. En gruppe jøder stilte seg da rundt ham og forlangte at han skulle fortelle dem om han var Kristus. (Joh 10:22–24) Senere stimlet en forundret folkemengde sammen her for å høre Peter forklare hvordan han hadde helbredet en mann som hadde vært lam fra fødselen av. (Apg 3:1–7, 11) Og fullt synlig for andre pleide de første kristne å møtes i Salomos søylegang. – Apg 5:12, 13; se Ordforklaringer: «Salomos søylegang».