Rikets arvinger bevarer sin ulastelighet
Kapittel 9
Rikets arvinger bevarer sin ulastelighet
1. a) Hvorfor fikk Jesus et navn som er mye større enn englenes? b) Hvem kan høste gagn av det eksempel han satte, og hvordan?
FORDI Jesus bevarte sin trofasthet like til døden, fikk han et navn som er mye større enn englenes. Blant alle Guds fornuftutstyrte skapninger var han den som framfor noen annen fikk vise at en sønn av Gud på en fullkommen måte kunne bevare sin ulastelighet overfor Gud, slik at det ble tydelig at Satan er en løgner. Apostelen Paulus skriver således: «Da han hadde fullført renselsen for våre synder [ved å skaffe til veie gjenløsningen], satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.» Hvilket enestående eksempel satte han ikke for alle som venter på Rikets «komme» — både for dem som tilhører den «lille hjord», som skal arve det himmelske rike, og for dem som vil bli jordiske undersåtter av dette rike! Som den samme apostelen senere sier: «La oss . . . holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann [Hovedformidler, NW] og fullender, Jesus. For å få den glede han hadde i vente, tålte han korset [en torturpel, NW] uten å bry seg om vanæren, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.» — Hebreerne 1: 3, 4; 12: 1, 2.
2—4. a) Hvilken opplæring gav Jesus sine disipler med tanke på forkynnervirksomheten, og hvordan organiserte han dem med tanke på dette arbeidet? b) Hvordan vet vi at de forkynte det «glade budskap» i folks hjem? c) Hvilket godt eksempel satte de ved denne virksomheten for Guds tjenere i dag?
2 Jesus satte ikke bare et enestående eksempel for sine etterfølgere, men han underviste dem også og gav dem opplæring for at de skulle kunne fortsette Guds arbeid etter at han hadde gått bort. «Jesus [drog] omkring og forkynte i byer og landsbyer, og bar fram det glade budskap om Guds rike. De tolv var med ham.» — Lukas 8: 1.
3 Senere sendte Jesus ut de 12 på egen hånd for at de skulle «forkynne budskapet om Guds rike og helbrede syke». «[De] drog fra landsby til landsby, og overalt forkynte de det glade budskap og helbredet syke.» (Lukas 9: 2, 6) De skulle lete etter dem som var verdige, og dette gjorde de ved å besøke folk i byene og landsbyene i deres hjem. Det krevde mot av dem å bevare sin ulastelighet, noe som også kreves av Jehovas vitner mange steder i dag på grunn av motstand mot budskapet. Jesus sa: «Dersom huset er det verd, skal freden hvile over det, men dersom huset ikke er det verd, skal freden vende tilbake til dere. Og er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene.» — Matteus 10: 7, 11—14.
4 Senere sendte Jesus ut 70 andre disipler og sa til dem: «Jeg sender dere som lam blant ulver.» Disse skulle også besøke folk i deres hjem, for Jesus sa videre: «Når dere kommer inn i et hus, skal dere si: ’Fred være med dette hjem!’ Om han som bor der, vil ta imot fred, skal freden dere kommer med, hvile over ham. Hvis ikke, skal den vende tilbake til dere selv.» Selv om folk ikke lyttet til det «glade budskap», skulle de advares om at Guds rike var nær. (Lukas 10: 3—11) Dette utgjør et fint eksempel som viser hvordan Jehovas vitner bør utføre sitt arbeid i dag når de går fra hus til hus med Guds budskap, som er både et trøstens budskap og et advarselsbudskap. — Jesaja 61: 1, 2.
FORKYNNELSE TRASS I FORFØLGELSE
5. Hvordan understreket den oppstandne Jesus hva slags arbeid hans etterfølgere skulle utføre?
5 Da Jesus døde, ble disiplene atspredt. Men ved en rekke anledninger etter sin oppstandelse i ånden viste han seg for dem i materialiserte legemer for å berolige dem og styrke dem. (1. Korinter 15: 3—8) Ved en av disse anledningene spurte Jesus Peter tre ganger om han elsket ham og hadde ham kjær. Peter ble bedrøvet på grunn av dette, men Jesus understreket tre ganger at Peter som et bevis for sin kjærlighet og hengivenhet måtte fø hans «lam», hans «sauer», og være en hyrde for dem. (Johannes 21: 15—17) Da Jesus ved en annen anledning viste seg for sine 11 trofaste disipler, sa han til dem:
«Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag [mennesker av alle nasjoner, NW] til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matteus 28: 18—20.
Det var et stort arbeid som lå foran dem.
6. Hvorfor skulle Jesu disipler gjøre «større gjerninger» enn Jesus?
6 Jesus hadde sagt til sine disipler: «Og sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.» (Johannes 14: 12) De kunne gjennomarbeide et større område enn han hadde kunnet gjøre, og de kunne utføre det arbeid som bestod i å forkynne om Guds rike, over en mye lengre tidsperiode.
7. Hvilken enestående begivenhet på pinsedagen førte til at det ble avlagt et grundig vitnesbyrd på denne dagen, og med hvilket oppsiktsvekkende resultat?
7 Etter at Jesus hadde satt seg ved sin Fars høyre hånd i himmelen, gjorde han noe enestående. På pinsedagen i år 33 utgjøt han den hellige ånd over sine ventende disipler og salvet dem til å være hans medarvinger til Guds himmelske rike. Alt i alt skulle 144 000 bli utvalgt blant menneskene til å være konger og prester i himmelen sammen med Kristus. Som følge av det grundige vitnesbyrd som ble avlagt på bare denne ene dagen, tok 3000 jøder og proselytter imot ordet og ble døpt. — Johannes 14: 2, 3; Åpenbaringen 14: 1—5; 20: 4, 6; Apostlenes gjerninger 2: 1—4, 14, 40, 41.
8—11. a) Hvilken konflikt var det nå mellom jødenes ledere og apostlene? b) Hvordan viste apostlene seg å være mennesker som bevarte sin ulastelighet? c) Hvilket godt eksempel satte apostlene for Guds tjenere i dag, slik det fremgår av Apostlenes gjerninger 5: 40—42
8 Forkynnelsen av det «glade budskap» spredte seg som ild i tørt gress i hele Jerusalem. Og det samme gjorde motstanden mot Guds rike. Snart ble apostlene slept fram for Det høye råd eller Rådet, den jødiske domstol, og fikk forbud mot å tale i Jesu navn. Ville de bevare sin ulastelighet? Peter og Johannes svarte: «Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» Ved denne anledningen ble apostlene løslatt, og de og deres medarbeidere priste straks Gud og bad til ham: «Nå, Herre, . . . la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet.» Så de fortsatte med Jehovas ånds hjelp å forkynne. — Apostlenes gjerninger 4: 19, 20, 29,
9 Igjen arresterte de religiøse lederne apostlene og satte dem i fengsel. Men det var ikke Guds vilje at de skulle bli der. Om natten ble de løslatt av Jehovas engel, slik at de tidlig neste morgen igjen var opptatt med å undervise i templet i Jerusalem. — Apostlenes gjerninger 5: 17—21.
10 Hva kunne Rådet gjøre for å forhindre at det «glade budskap» ble spredt? Enda en gang ble apostlene ført fram for domstolen, og øverstepresten rettet denne anklagen mot dem: «Vi påla dere strengt ikke å lære i [Jesu] navn. Og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem og vil gjøre oss ansvarlig for denne mannens død.» Det er som om apostlenes kompromissløse svar har forplantet seg ned gjennom 19 århundrer og med kraft lyder for våre ører:
«En skal lyde Gud mer enn mennesker.»
Hva kunne jødene gjøre med disse ulastelige menneskene? Lovlæreren Gamaliel gav dem dette vise rådet: «La disse mennene være, la dem gå. For er dette en sak og et tiltak som bare er menneskeverk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» — Apostlenes gjerninger 5: 27—39.
11 Deretter ble apostlene pisket, fikk befaling om å slutte å tale og ble så løslatt. Hvordan reagerte de på dette? De gledet seg over at de var blitt aktet verdige til å lide for Jesu navns skyld.
«Både i templet og i hjemmene [fra hus til hus, NW] fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus som Messias.» (Apostlenes gjerninger 5: 40—42)
Disse Rikets arvinger var fast besluttet på å utholde det som måtte være nødvendig for å kunne fortsette å utføre Guds arbeid. De satte således et godt eksempel for alle vitner for den sanne Gud som har fortsatt å kunngjøre Riket «offentlig og fra hus til hus» fram til denne dag. — Apostlenes gjerninger 20: 20, 21, NW.
RIKETS GODE BUDSKAP BLIR SPREDT
12. Hvordan fører forfølgelse ofte til at det gode budskap blir ytterligere spredt, slik det blir vist i Apostlenes gjerninger 8: 1—4?
12 Igjen ble forfølgelsen intensivert, slik at alle unntatt apostlene ble spredt til de nærliggende områdene Judea og Samaria. Men dette tjente bare til at forkynnelsesarbeidet ble utvidet, for «de som var spredt omkring, drog rundt og forkynte evangeliet». (Apostlenes gjerninger 8: 1—4) Det er interessant å merke seg at det samme har skjedd i vår tid. Når diktatoriske regjeringer har forsøkt å sette en stopper for det arbeid Jehovas vitner utfører, ved å sørge for at de er blitt spredt til isolerte steder, har de fortsatt å forkynne der, og evangeliet eller det gode budskap er blitt utbredt.
13, 14. a) Når endte den «uken» da Gud viste jødene spesiell gunst, og hvem fikk da anledning til å bli Rikets arvinger? b) Hvordan bekrefter Paulus’ ord i Apostlenes gjerninger, kapittel 13, og Romerne, kapittel 11, dette?
13 Men skulle Rikets budskap den gang, i det første århundre, bare gå ut til jødene og til samaritanene, som bodde i nærheten? Skulle hele antallet av dem som skulle utgjøre himlenes rike, tas ut bare blant dem? Til tross for det enestående vitnesbyrd som ble avlagt, skulle det ikke bli slik. I år 36, da den spesielle «uken» da Gud hadde vist jødene sin gunst, hadde endt, ledet Jehova Peter til å besøke Kornelius, en offiser i den italiske bataljon, i dennes hjem i Cæsarea. Mens Peter forkynte for denne ikke-jøden og hans familie, fikk de den hellige ånd og ble salvet til å være Rikets arvinger. De ble døpt som de første uomskårne jøder som ble omvendt til kristendommen. — Apostlenes gjerninger 10: 1—48.
14 Senere, da apostelen Paulus og hans medarbeidere ble møtt med voldsom motstand fra jødene i Antiokia i Pisidia, sa Paulus til disse jødene: «Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige liv, så går vi nå til hedningene. For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.» (Apostlenes gjerninger 13: 46, 47) Som Paulus viste senere i en illustrasjon, var disse vantro jødene lik naturlige grener som var blitt brukket av et oljetre. Jødene kunne ha utgjort det fulle antall av Rikets arvinger. Men i stedet for dem ble mennesker som tilhørte «folkeslagene», podet inn lik grener fra et vilt oljetre, og på den måten ble «hele [det åndelige] Israel», alle Rikets medlemmer, «frelst». — Romerne 11: 13—26; Galaterne 6: 16.
ULASTELIGHET UNDER «TRENGSLER»
15, 16. a) Hva sa Paulus angående «trengsler», hvilken handlemåte fulgte han når han selv ble utsatt for prøvelser, og hvilket fint eksempel utgjør han hva dette angår, for oss? b) Hvilken holdning bør vi innta når vi blir møtt med motstand fra myndighetene eller fra familiemedlemmer, og hvilket løfte har vi fått?
15 Trass i den forfølgelse Paulus var blitt utsatt for i Antiokia, vendte denne trofaste reisende tilsynsmannen tilbake til denne byen for å styrke og oppmuntre disiplene og bygge opp menighetsorganisasjonen. Det var da Paulus sa:
«Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» — Apostlenes gjerninger 14: 21—23.
16 Paulus møtte fortsatt mange vanskeligheter og prøvelser. Men han var et eksempel når det gjaldt å bevare ulasteligheten. Han var et godt forbilde for mange i vår tid som har måttet kjempe en hard kamp for troen. Noen av disse er blitt slått og kastet i fengsel, og deres liv har vært i fare. De er blitt møtt med motstand fra diktatoriske regjeringer og kanskje til og med fra sine aller nærmeste. I noen tilfelle har andre familiemedlemmer ikke villet vite av dem lenger på grunn av at de har tatt imot og handlet i samsvar med «evangeliet om riket». (Matteus 24:14) De har imidlertid funnet stor trøst i Jesu ord: «Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen: her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer — men også forfølgelser — og i den kommende verden evig liv.» (Markus 10: 29, 30) Ja, de får virkelig «hundre ganger så mye igjen» ved det nære forhold de står i til Jehova og hans Sønn, og ved det gledebringende samvær de har med Jehovas familie verden over.
17. a) Hvilke fristelser måtte de første kristne også motstå? b) Hvilket enestående eksempel satte Paulus for oss hva dette angår, og hvilken veiledning gir han?
17 Apostelen Paulus og hans medarbeidere måtte også motstå verdens fristelser når det gjaldt umoral og materialisme. De var bare mennesker, akkurat som vi. Når vi blir stilt overfor slike fristelser, bør vi gjøre som Paulus, som sa: «Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.» Og i likhet med Paulus vil vi bli beskyttet ved å være opptatt med å forkynne for andre om Guds rike. Som Paulus sa om denne tjenesten: «Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!» — 1. Korinter 9: 16, 27.
«FULL SEIER»
18. Hvilken oppmuntring gav Paulus alle sanne kristne, og hvilket spørsmål kan en stille seg selv i den forbindelse?
18 Apostelen Paulus sa også til sine salvede medkristne: «Men er vi [Guds] barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham; så skal vi også få del i herligheten sammen med ham.» Men det han videre sa, får også sin anvendelse på den ’store skare’ av «andre sauer», mennesker som trakter etter å få del i den herlige belønning som består i evig liv på en paradisisk jord. (Åpenbaringen 7: 9; Johannes 10: 16) Paulus oppmuntrer alle sanne kristne når han sier:
«Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? . . Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 8: 17, 35—39; se også 2. Korinter 11: 22—28.)
Framelsker du en slik tillit til Guds kjærlighet og til Herren Jesu rikes «komme»? Det burde du gjøre!
19. Hvilken advarsel kom Paulus med i forbindelse med en annen alvorlig fare?
19 En annen fare som du trenger å være oppmerksom på nå i de «siste dager», er falsk lære. Paulus advarte også mot dette. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Timoteus 3: 1, 13) Hvor kommer falske lærere fra, og hvordan kan vi beskytte oss mot dem?
[Studiespørsmål]
