Johannes 14:1–31

14  «Ikke la deres hjerte bli urolig.+ Vis tro på Gud,+ og vis tro på meg.  I min Fars hus er det mange boliger. Hvis det ikke var slik, ville jeg ha sagt det til dere, for jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere.+  Og når jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal jeg komme tilbake og ta dere hjem til meg, for at dere skal være der jeg er.+  Og dit jeg går, vet dere veien.»  Tomas+ sa til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi vite veien?»  Jesus svarte: «Jeg er veien,+ sannheten+ og livet.+ Ingen kan komme til min Far* på noen annen måte enn gjennom meg.+  Hvis dere hadde kjent meg, ville dere også ha kjent min Far.+ Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»+  Filip sa til ham: «Herre, vis oss din Far, og det er nok for oss.»  Jesus svarte: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har også sett min Far.+ Hvordan kan du da si: ‘Vis oss din Far’? 10  Tror du ikke at jeg er forent med min Far, og at min Far er forent med meg?+ Det jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv,+ men min Far, som fortsetter å være forent med meg, gjør sine gjerninger ved hjelp av meg. 11  Tro meg når jeg sier at jeg er forent med min Far, og at min Far er forent med meg. Om ikke annet, så tro på grunn av selve gjerningene.+ 12  Jeg sier dere i sannhet: Den som viser tro på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse,+ for jeg går til min Far.+ 13  Og uansett hva dere ber om i mitt navn, så vil jeg gjøre det, for at Faren skal bli æret i forbindelse med Sønnen.+ 14  Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. 15  Hvis dere elsker meg, vil dere holde mine bud.+ 16  Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen hjelper, som skal være hos dere for evig,+ 17  sannhetens ånd,+ som verden ikke kan ta imot, fordi verden verken ser den eller kjenner den.+ Dere kjenner den, for den blir hos dere og er i dere. 18  Jeg skal ikke la dere være igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.+ 19  Om en liten stund skal ikke verden se meg mer, men dere skal se meg,+ for jeg lever, og dere skal leve. 20  Den dagen skal dere forstå at jeg er forent med min Far, og at dere er forent med meg, og at jeg er forent med dere.+ 21  Den som elsker meg, det er den som har tatt imot mine bud, og som holder dem. Og den som elsker meg, vil bli elsket av min Far,+ og jeg vil elske ham og vil tydelig vise meg for ham.» 22  Judas,+ ikke Iskạriot, sa til ham: «Herre, hva har skjedd, siden du vil vise deg tydelig for oss og ikke for verden?» 23  Jesus svarte: «Hvis noen elsker meg, vil han holde mitt ord,+ og min Far vil elske ham, og vi skal komme til ham og bo hos ham.+ 24  Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. De ordene dere hører, kommer ikke fra meg, men fra min Far, som har sendt meg.+ 25  Jeg har sagt dette til dere mens jeg ennå er hos dere. 26  Men hjelperen, den hellige ånd, som min Far skal sende i mitt navn, denne skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt til dere.+ 27  Jeg lar fred være igjen hos dere, jeg gir dere min fred.+ Den freden jeg gir dere, er ikke som den freden verden gir. Ikke la deres hjerte bli urolig eller grepet av redsel. 28  Dere hørte at jeg sa til dere: ‘Jeg går bort, og jeg kommer tilbake til dere.’ Hvis dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til min Far, for min Far er større enn meg.+ 29  Nå har jeg sagt det til dere før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.+ 30  Jeg skal ikke si mye mer til dere, for verdens hersker+ kommer. Og han har ikke noe tak på meg.+ 31  Men for at verden skal vite at jeg elsker min Far, så gjør jeg akkurat som min Far har gitt meg påbud om å gjøre.+ Reis dere, og la oss gå herfra.

Fotnoter

Bokst.: «Faren», her og i v. 8, 9, 10, 11, 12, 16, 24, 26, 2831.

Studienoter

boliger: Bokstavelig: «tilholdssteder; steder å være». Det greske ordet monẹ forekommer bare her og i Joh 14:23, der det er oversatt med å «bo». Selv om ordet noen ganger ble brukt i verdslig litteratur om et stoppested eller hvilested for reisende, mener de fleste bibelkommentatorer at Jesus i denne sammenhengen ga løfte om evige boliger i sin Fars hus i himmelen, dit han skulle. For at Jesus skulle kunne gjøre i stand et sted for disiplene, måtte han tre fram for Gud og frambære verdien av sitt blod. (He 9:12, 24–28) Først etter at han hadde gjort det, kunne mennesker følge etter ham til himmelen. – Flp 3:20, 21.

gjøre i stand et sted for dere: Dette ville innebære at Jesus gjorde den nye pakt gyldig ved å tre fram for Gud og frambære verdien av sitt blod. Det ville også innebære at han fikk kongemakt, noe som skulle skje før hans salvede disipler begynte å bli oppreist til liv i himmelen. – 1Te 4:14–17; He 9:12, 24–28; 1Pe 1:19; Åp 11:15.

Jeg er veien, sannheten og livet: Jesus er veien fordi det bare er gjennom ham man kan nærme seg Gud i bønn. Han er også «veien» i den forstand at det er han som hjelper mennesker til å få et godt forhold til Gud. (Joh 16:23; Ro 5:8) Jesus er sannheten, for det han sa, og den måten han levde på, var i harmoni med sannheten. Han oppfylte også en mengde profetier som viser hvilken sentral rolle han har i gjennomføringen av Guds hensikt. (Joh 1:14; Åp 19:10) Disse profetiene ble «ja [det vil si oppfylt] ved hjelp av ham». (2Kt 1:20) Jesus er livet, for ved at han ga sitt liv som en løsepenge, gjorde han det mulig for menneskene å oppnå «det virkelige liv» – «det evige liv». (1Ti 6:12, 19; Ef 1:7; 1Jo 1:7) Han vil også vise seg å være «livet» for millioner som kommer til å bli oppreist fra døden og få mulighet til å leve evig i paradiset. – Joh 5:28, 29.

vis oss din Far: Filip ønsket tydeligvis at Jesus skulle få Gud til å vise seg for dem, slik han hadde gjort i de synene Moses, Elia og Jesaja fikk i gammel tid. – 2Mo 24:10; 1Kg 19:9–13; Jes 6:1–5.

Den som har sett meg, har også sett min Far: Filips ønske i Joh 14:8 innebar tydeligvis at han ville at Jesus skulle få Gud til å vise seg for disiplene, slik han hadde gjort i de synene Moses, Elia og Jesaja hadde fått. (2Mo 24:10; 1Kg 19:9–13; Jes 6:1–5) Det Guds tjenere så i disse synene, var noe som representerte Gud, de så ikke Gud selv. (2Mo 33:17–23; Joh 1:18) Jesu svar viste at Filip allerede hadde sett noe som var bedre enn et slikt syn av Gud. Fordi Jesus gjenspeilte sin Fars personlighet på en fullkommen måte, var det å se Jesus som å se Gud selv. (Mt 11:27) Disiplene hadde «sett [Jesu] Far» ved at de kunne oppfatte Guds personlighet, vilje og hensikt gjennom det Jesus sa og gjorde. Når Bibelen beskriver Jesus – den kjærligheten som han følte for vennene sine, den medfølelsen som fikk ham til å helbrede syke, den empatien som gjorde at han lot tårene strømme, og hans kraftfulle undervisning – kan leseren altså se for seg at hans Far, Jehova, ville ha sagt og gjort akkurat det samme. – Mt 7:28, 29; Mr 1:40–42; Joh 11:32–36.

fra meg selv: Som Guds fremste representant lytter Jesus alltid til Jehova og sier det Jehova vil at han skal formidle.

større gjerninger enn disse: Jesus sier ikke at de mirakuløse gjerningene disiplene skulle gjøre, ville være større enn hans egne mirakuløse gjerninger. Men han erkjenner ydmykt at det forkynnelses- og undervisningsarbeidet de skulle utføre, ville få et større omfang enn hans. Disiplene skulle gjennomarbeide mer distrikt, nå flere mennesker og forkynne over en lengre tidsperiode enn han gjorde. Jesu ord viser tydelig at han ventet at disiplene skulle fortsette det arbeidet han hadde satt i gang.

uansett hva dere ber om i mitt navn: Jesus introduserte her et nytt trekk ved bønn. Jehova hadde aldri tidligere krevd at folk skulle be i noens navn. Moses hadde for eksempel vært mellommann mellom nasjonen Israel og Gud, men Jehova sa ikke at israelittene skulle bruke Moses’ navn når de ba. Men nå, den siste kvelden Jesus var sammen med disiplene før han døde, åpenbarte han denne nye måten å be på ved at han fire ganger sa at de skulle be i hans navn. (Joh 14:13, 14; 15:16; 16:23, 24) Fordi Jesus kjøpte menneskeheten ved å gi sitt fullkomne liv som en løsepenge, er han den eneste kanalen Gud bruker for å velsigne menneskene. (Ro 5:12, 18, 19; 1Kt 6:20; Ga 3:13) Jesu offer gjør at han er den eneste rettmessige Mellommannen mellom Gud og mennesker (1Ti 2:5, 6), den eneste som et menneske kan bli befridd fra syndens og dødens forbannelse gjennom. (Apg 4:12) Det er derfor passende at det bare er gjennom Jesus vi kan vende oss til Gud i bønn. (He 4:14–16) De som ber i Jesu navn, viser at de forstår hans viktige rolle.

ber: Denne ordlyden har støtte i enkelte gamle håndskrifter og er i overensstemmelse med Joh 15:16 og 16:23. Andre gamle håndskrifter lyder: «ber meg».

ånd: Eller: «virksomme kraft». Det greske ordet pneuma er et intetkjønnsord, og når det blir henvist til den, brukes det derfor pronomener i intetkjønn på gresk. Ordet pneuma har en rekke betydninger, som alltid sikter til noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. (Se Ordforklaringer.) I denne sammenhengen sikter «ånd» til Guds hellige ånd, her kalt sannhetens ånd, et uttrykk som også forekommer i Joh 15:26 og i 16:13, der Jesus forklarer at «hjelperen» (Joh 16:7), det vil si «sannhetens ånd», skal «lede» Jesu disipler «til hele sannheten».

ser den ... Dere kjenner den: De to forekomstene av «den» er en oversettelse av et gresk pronomen i intetkjønn, nemlig autọ. De viser tilbake til det greske ordet for ånd (pneuma), som også er et intetkjønnsord. – Se studienote til Joh 14:16.

en annen hjelper: Denne ordlyden antyder at disiplene allerede hadde en «hjelper», nemlig Jesus. I 1Jo 2:1 brukes det samme greske ordet for «hjelper» (parạkletos) om Jesu rolle. Men her lover Jesus at Guds ånd, eller virksomme kraft, i fortsettelsen skal gi hjelp etter at han har forlatt jorden.

hjelper: Eller: «trøster; talsmann; forsvarer; advokat». Bibelen bruker det ordet som er oversatt med «hjelper» (parạkletos), både om den hellige ånds rolle (Joh 14:16, 26; 15:26; 16:7) og om Jesu rolle. (1Jo 2:1) Bokstavelig kan ordet gjengis med «en som blir kalt til noens side» for å gi hjelp. Da Jesus omtalte den hellige ånd, en upersonlig kraft, som en hjelper og sa at denne hjelperen skulle «lære dere», «vitne», «gi verden tydelige beviser», «lede», «tale», ‘høre’ og «få» (Joh 14:26; 15:26; 16:7–15), brukte han en form for billedspråk som kalles personifisering – det vil si å omtale noe upersonlig eller livløst som om det var levende. Det er ikke uvanlig i Bibelen at noe som egentlig ikke er en person, blir personifisert. Noen eksempler på dette er visdommen, døden, synden og den ufortjente godhet. (Mt 11:19; Lu 7:35; Ro 5:14, 17, 21; 6:12; 7:8–11) Det sier seg selv at ikke noe av dette er personer. Guds ånd blir ofte nevnt sammen med andre upersonlige krefter eller ting, noe som også taler for at den ikke er en person. (Mt 3:11; Apg 6:3, 5; 13:52; 2Kt 6:4–8; Ef 5:18) Noen påpeker at det på gresk brukes pronomener i hankjønn om denne «hjelperen», og mener at den hellige ånd derfor må være en person. (Joh 14:26) Men gresk grammatikk krever hankjønnspronomen når virksomheten til denne «hjelperen» beskrives, ettersom ordet for «hjelper» er et hankjønnsord. (Joh 16:7, 8, 13, 14) Men når det greske intetkjønnsordet pneuma (ånd) er brukt, brukes pronomener i intetkjønn. – Se studienote til Joh 14:17.

hjelper: Eller: «trøster; talsmann; forsvarer; advokat». Bibelen bruker det ordet som er oversatt med «hjelper» (parạkletos), både om den hellige ånds rolle (Joh 14:16, 26; 15:26; 16:7) og om Jesu rolle. (1Jo 2:1) Bokstavelig kan ordet gjengis med «en som blir kalt til noens side» for å gi hjelp. Da Jesus omtalte den hellige ånd, en upersonlig kraft, som en hjelper og sa at denne hjelperen skulle «lære dere», «vitne», «gi verden tydelige beviser», «lede», «tale», ‘høre’ og «få» (Joh 14:26; 15:26; 16:7–15), brukte han en form for billedspråk som kalles personifisering – det vil si å omtale noe upersonlig eller livløst som om det var levende. Det er ikke uvanlig i Bibelen at noe som egentlig ikke er en person, blir personifisert. Noen eksempler på dette er visdommen, døden, synden og den ufortjente godhet. (Mt 11:19; Lu 7:35; Ro 5:14, 17, 21; 6:12; 7:8–11) Det sier seg selv at ikke noe av dette er personer. Guds ånd blir ofte nevnt sammen med andre upersonlige krefter eller ting, noe som også taler for at den ikke er en person. (Mt 3:11; Apg 6:3, 5; 13:52; 2Kt 6:4–8; Ef 5:18) Noen påpeker at det på gresk brukes pronomener i hankjønn om denne «hjelperen», og mener at den hellige ånd derfor må være en person. (Joh 14:26) Men gresk grammatikk krever hankjønnspronomen når virksomheten til denne «hjelperen» beskrives, ettersom ordet for «hjelper» er et hankjønnsord. (Joh 16:7, 8, 13, 14) Men når det greske intetkjønnsordet pneuma (ånd) er brukt, brukes pronomener i intetkjønn. – Se studienote til Joh 14:17.

ånd: Eller: «virksomme kraft». Det greske ordet pneuma er et intetkjønnsord, og når det blir henvist til den, brukes det derfor pronomener i intetkjønn på gresk. Ordet pneuma har en rekke betydninger, som alltid sikter til noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. (Se Ordforklaringer.) I denne sammenhengen sikter «ånd» til Guds hellige ånd, her kalt sannhetens ånd, et uttrykk som også forekommer i Joh 15:26 og i 16:13, der Jesus forklarer at «hjelperen» (Joh 16:7), det vil si «sannhetens ånd», skal «lede» Jesu disipler «til hele sannheten».

ser den ... Dere kjenner den: De to forekomstene av «den» er en oversettelse av et gresk pronomen i intetkjønn, nemlig autọ. De viser tilbake til det greske ordet for ånd (pneuma), som også er et intetkjønnsord. – Se studienote til Joh 14:16.

som foreldreløse barn: I Jak 1:27 brukes det greske ordet for «foreldreløs», orfanọs, i bokstavelig betydning. Her brukes det i overført betydning om noen som ikke lenger har støtte og beskyttelse fra en venn, en omsorgsperson eller en herre. Jesus lover disiplene at han ikke skal la dem være igjen forlatte, hjelpeløse eller uten beskyttelse.

Taddeus: I listen over apostlene i Lu 6:16 og Apg 1:13 er ikke navnet Taddeus med. I stedet nevnes «Judas, sønn av Jakob». Man trekker derfor den konklusjon at Taddeus er et annet navn på den apostelen som Johannes kaller «Judas, ikke Iskariot». (Joh 14:22) Det kan være at navnet Taddeus noen ganger ble brukt for å unngå faren for å forveksle ham med forræderen, Judas Iskariot.

Judas, ikke Iskariot: Sikter til apostelen Judas, også kalt Taddeus. – Se studienote til Mt 10:3.

boliger: Bokstavelig: «tilholdssteder; steder å være». Det greske ordet monẹ forekommer bare her og i Joh 14:23, der det er oversatt med å «bo». Selv om ordet noen ganger ble brukt i verdslig litteratur om et stoppested eller hvilested for reisende, mener de fleste bibelkommentatorer at Jesus i denne sammenhengen ga løfte om evige boliger i sin Fars hus i himmelen, dit han skulle. For at Jesus skulle kunne gjøre i stand et sted for disiplene, måtte han tre fram for Gud og frambære verdien av sitt blod. (He 9:12, 24–28) Først etter at han hadde gjort det, kunne mennesker følge etter ham til himmelen. – Flp 3:20, 21.

hjelper: Eller: «trøster; talsmann; forsvarer; advokat». Bibelen bruker det ordet som er oversatt med «hjelper» (parạkletos), både om den hellige ånds rolle (Joh 14:16, 26; 15:26; 16:7) og om Jesu rolle. (1Jo 2:1) Bokstavelig kan ordet gjengis med «en som blir kalt til noens side» for å gi hjelp. Da Jesus omtalte den hellige ånd, en upersonlig kraft, som en hjelper og sa at denne hjelperen skulle «lære dere», «vitne», «gi verden tydelige beviser», «lede», «tale», ‘høre’ og «få» (Joh 14:26; 15:26; 16:7–15), brukte han en form for billedspråk som kalles personifisering – det vil si å omtale noe upersonlig eller livløst som om det var levende. Det er ikke uvanlig i Bibelen at noe som egentlig ikke er en person, blir personifisert. Noen eksempler på dette er visdommen, døden, synden og den ufortjente godhet. (Mt 11:19; Lu 7:35; Ro 5:14, 17, 21; 6:12; 7:8–11) Det sier seg selv at ikke noe av dette er personer. Guds ånd blir ofte nevnt sammen med andre upersonlige krefter eller ting, noe som også taler for at den ikke er en person. (Mt 3:11; Apg 6:3, 5; 13:52; 2Kt 6:4–8; Ef 5:18) Noen påpeker at det på gresk brukes pronomener i hankjønn om denne «hjelperen», og mener at den hellige ånd derfor må være en person. (Joh 14:26) Men gresk grammatikk krever hankjønnspronomen når virksomheten til denne «hjelperen» beskrives, ettersom ordet for «hjelper» er et hankjønnsord. (Joh 16:7, 8, 13, 14) Men når det greske intetkjønnsordet pneuma (ånd) er brukt, brukes pronomener i intetkjønn. – Se studienote til Joh 14:17.

hjelper: Eller: «trøster; talsmann; forsvarer; advokat». Bibelen bruker det ordet som er oversatt med «hjelper» (parạkletos), både om den hellige ånds rolle (Joh 14:16, 26; 15:26; 16:7) og om Jesu rolle. (1Jo 2:1) Bokstavelig kan ordet gjengis med «en som blir kalt til noens side» for å gi hjelp. Da Jesus omtalte den hellige ånd, en upersonlig kraft, som en hjelper og sa at denne hjelperen skulle «lære dere», «vitne», «gi verden tydelige beviser», «lede», «tale», ‘høre’ og «få» (Joh 14:26; 15:26; 16:7–15), brukte han en form for billedspråk som kalles personifisering – det vil si å omtale noe upersonlig eller livløst som om det var levende. Det er ikke uvanlig i Bibelen at noe som egentlig ikke er en person, blir personifisert. Noen eksempler på dette er visdommen, døden, synden og den ufortjente godhet. (Mt 11:19; Lu 7:35; Ro 5:14, 17, 21; 6:12; 7:8–11) Det sier seg selv at ikke noe av dette er personer. Guds ånd blir ofte nevnt sammen med andre upersonlige krefter eller ting, noe som også taler for at den ikke er en person. (Mt 3:11; Apg 6:3, 5; 13:52; 2Kt 6:4–8; Ef 5:18) Noen påpeker at det på gresk brukes pronomener i hankjønn om denne «hjelperen», og mener at den hellige ånd derfor må være en person. (Joh 14:26) Men gresk grammatikk krever hankjønnspronomen når virksomheten til denne «hjelperen» beskrives, ettersom ordet for «hjelper» er et hankjønnsord. (Joh 16:7, 8, 13, 14) Men når det greske intetkjønnsordet pneuma (ånd) er brukt, brukes pronomener i intetkjønn. – Se studienote til Joh 14:17.

denne: Både «denne» og «han» i versene 13 og 14 viser tilbake til den «hjelperen» som er nevnt i Joh 16:7. Jesus brukte uttrykket «hjelperen» (hankjønn på gresk) som en personifisering av den hellige ånd (intetkjønn på gresk), som er en upersonlig kraft. – Se studienote til Joh 14:16.

hjelperen: Eller: «trøsteren; talsmannen; forsvareren; advokaten». – Se studienote til Joh 14:16.

denne: Det greske demonstrativet (påpekende pronomenet) ekeinos står i hankjønn og viser tilbake til hjelperen, som også er et hankjønnsord på gresk. – Se studienoter til Joh 14:16; 16:13.

for min Far er større enn meg: Jesus framhevet mange ganger sin Fars storhet, myndighet og stilling som den høyeste. (Mt 4:9, 10; 20:23; Lu 22:41, 42; Joh 5:19; 8:42; 13:16) Også etter at Jesus steg opp til himmelen, omtalte apostlene Faren som en egen person med høyere stilling enn Jesus. (1Kt 11:3; 15:20, 24–28; 1Pe 1:3; 1Jo 2:1; 4:9, 10) Det greske ordet som her er oversatt med «større» (meizon), er komparativformen av ordet for «stor» (mẹgas), og det brukes i mange sammenhenger der en person eller en ting beskrives som overlegen en annen. – Mt 18:1; 23:17; Mr 9:34; 12:31; Lu 22:24; Joh 13:16; 1Kt 13:13.

verdens hersker: Et lignende uttrykk forekommer i Joh 12:31 og 16:11, og det sikter til Satan Djevelen. I denne sammenhengen sikter ordet «verden» (gresk: kọsmos) til det menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud, og som har en oppførsel som ikke er i harmoni med hans vilje. Det er ikke Gud som har frambrakt denne urettferdige verden. Den «er i den ondes makt». (1Jo 5:19) Satan og hans ‘onde åndemakter i himmelen’ opptrer som de usynlige «verdensherskerne [en form av det greske ordet kosmokrạtor] i dette mørket». – Ef 6:11, 12.

han har ikke noe tak på meg: Eller: «han har ingen makt over meg». Bokstavelig: «i meg har han ingenting». Jesus hadde ikke noen ufullkommenhet eller noe galt ønske som Satan kunne utnytte for å få ham til å slutte å tjene Gud. Det greske uttrykket som er oversatt med «har ikke noe tak på meg», gjenspeiler muligens et hebraisk idiom som brukes i juridiske sammenhenger i betydningen «han har ikke noe å gjøre krav på hos meg». Som en kontrast til dette klarte Satan å ‘gå inn i’ Judas og få taket på ham. – Joh 13:27.

Multimedia