Bærer sannheten frukt hos dem du underviser?

DA Eric, som etter hvert var blitt en ung mann, gav beskjed om at han ikke lenger ønsket å være kjent som et av Jehovas vitner, ble foreldrene hans helt fortvilet. For dem kom dette helt uventet. Fra Eric var gutt, hadde han vært med på familiens bibelstudium, gått på kristne møter og tatt del i forkynnelsesarbeidet sammen med menigheten. Det hadde virket som om han var i sannheten, for å si det på den måten. Men nå da han hadde dratt hjemmefra, ble foreldrene hans klar over at han ikke hadde gjort Bibelens sannhet til en del av seg selv. Denne oppdagelsen kom både som et sjokk og en skuffelse på dem.

Andre har følt det på lignende måte når noen som de studerer Bibelen med, helt uventet slutter å studere. De spør ofte seg selv: «Hvorfor ante jeg ingenting på forhånd?» Er det egentlig mulig å avgjøre om sannheten bærer frukt hos dem vi underviser, før en eventuell åndelig katastrofe inntreffer? Eller hvordan kan vi i det hele tatt være sikker på at sannheten virker i oss eller i dem vi underviser? Jesus gir oss en pekepinn om svaret på disse spørsmålene i den kjente lignelsen om såmannen.

Sannheten må nå hjertet

«Såkornet er Guds ord,» sa Jesus. «Det [som er blitt sådd] i den gode jord, det er de som etter å ha hørt ordet med et fint og godt hjerte holder fast ved det og bærer frukt med utholdenhet.» (Lukas 8: 11, 15) Så før sannheten om Riket kan frambringe noen som helst resultater hos dem vi studerer med, må den slå rot i deres symbolske hjerte. Jesus forsikrer oss om at i likhet med et godt såkorn i god jord vil sannheten fra Gud virke og frambære frukt så snart den har rørt ved et godt hjerte. Hva bør vi se etter?

Vi må merke oss egenskaper som er knyttet til hjertet, ikke bare ting som er synlige. Det at noen følger en rutine med hensyn til den sanne tilbedelse, forteller oss ikke alltid hva som foregår i deres hjerte. (Jeremia 17: 9, 10; Matteus 15: 7—9) Vi må se etter mer. Det bør være konkrete forandringer når det gjelder deres ønsker, motiver og prioriteringer i livet. De bør framelske den nye personlighet, som er i samsvar med Guds vilje. (Efeserne 4: 20—24) La oss ta et eksempel. Paulus sa at da tessalonikerne fikk høre det gode budskap, tok de villig imot det som Guds ord. Men det var deres etterfølgende utholdenhet, trofasthet og kjærlighet som overbeviste ham om at sannheten ’også virket i dem’. — 1. Tessaloniker 2: 13, 14; 3: 6.

Før eller senere vil selvfølgelig det som bor i hjertet til den vi studerer med, komme til uttrykk i vedkommendes livsførsel, noe eksemplet med Eric understreker. (Markus 7: 21, 22; Jakob 1: 14, 15) Men når visse dårlige trekk er blitt helt åpenbare ved en persons handlinger, kan det dessverre være for sent. Så utfordringen er å oppdage bestemte svakheter før de blir åndelige snublesteiner. Vi trenger å kunne se inn i det symbolske hjertet. Hvordan kan vi gjøre det?

 Lær av Jesus

Jesus var selvfølgelig i stand til å lese andres hjerter med usvikelig sikkerhet. (Matteus 12: 25) Ingen av oss kan gjøre det. Ikke desto mindre viste Jesus oss at vi også kan finne ut hva som er en persons ønsker, motiver og prioriteringer i livet. Omtrent som en lege benytter forskjellige diagnostiseringsmetoder for å finne ut hva som er i veien med en pasients fysiske hjerte, brukte Jesus Guds Ord til å ’dra opp’ og avsløre «hjertets tanker og hensikter», selv mens disse ennå ikke var blitt fremtredende. — Ordspråkene 20: 5; Hebreerne 4: 12.

En gang hjalp Jesus Peter til å bli oppmerksom på en svakhet som senere ble en snublestein for ham. Jesus visste at Peter elsket ham. Han hadde jo nettopp betrodd ham «himlenes rikes nøkler». (Matteus 16: 13—19) Men Jesus visste også at Satan holdt øye med apostlene. I den tiden som lå foran dem, ville de bli utsatt for et enormt press til å gå på akkord med sin tro. Jesus skjønte tydeligvis at noen av disiplene hadde svakheter ved sin tro. Så han unnlot ikke å påpeke hva de trengte å arbeide med. La oss se nærmere på hvordan han tok dette opp med dem.

Matteus 16: 21 sier: «Fra da av begynte Jesus Kristus å vise sine disipler at han måtte . . . bli utsatt for mange lidelser . . . og bli drept.» Legg merke til at Jesus ikke bare fortalte dem, men viste dem hva som skulle skje med ham. Høyst sannsynlig brukte han skriftsteder som Salme 22: 14—18 og Jesaja 53: 10—12, som viser at Messias ville måtte lide og dø. Ved at Jesus leste eller siterte direkte fra Skriftene, gav han i hvert fall Peter og de andre anledning til å svare fra hjertet. Hvordan ville de reagere på denne forutsigelsen om forfølgelse?

Til tross for at Peter hadde vært svært frimodig og nidkjær, avdekket hans impulsive svar ved denne anledningen overraskende nok en alvorlig svakhet ved hans tankegang. Han sa: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.» Peters måte å tenke på var helt klart gal, for som Jesus påpekte, tenkte han «ikke Guds tanker, men menneskers» — en alvorlig svakhet som kunne få skjebnesvangre følger. Så hva gjorde Jesus? Etter at han hadde irettesatt Peter, sa han til ham og resten av disiplene: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» Ved å gjengi tanken i Salme 49: 8 og 62: 12 kom han med en vennlig påminnelse om at deres utsikter til evig liv avhang av Gud, og ikke av mennesker, som ikke kunne frelse dem. — Matteus 16: 22—28.

Selv om Peter senere midlertidig gav etter for frykt og fornektet Jesus tre ganger, bidrog utvilsomt denne drøftelsen og andre drøftelser til at han hurtig gjenvant sin åndelige styrke. (Johannes 21: 15—19) Bare 50 dager etterpå stod Peter frimodig foran en folkemengde i Jerusalem for å avlegge vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. I de ukene, månedene og årene som fulgte, ble han gjentatte ganger arrestert, slått og fengslet og var et enestående eksempel når det gjaldt å vise fryktløs standhaftighet. — Apostlenes gjerninger 2: 14—36; 4: 18—21; 5: 29—32, 40—42; 12: 3—5.

Hva lærer vi av dette? Kan du se hva Jesus gjorde for å dra opp og avsløre hva som bodde i Peters hjerte? Først valgte han ut noen  passende skriftsteder som fikk Peter til å rette sin oppmerksomhet mot det bestemte emnet som var av interesse. Deretter gav han ham anledning til å svare fra hjertet. Til slutt gav han ytterligere veiledning fra Skriftene for å hjelpe ham til å korrigere sin måte å tenke og føle på. Du mener kanskje at en slik måte å undervise på er utenfor din rekkevidde, men la oss se nærmere på to eksempler som illustrerer hvordan det å være forberedt og å stole på Jehova kan hjelpe hver enkelt til å følge Jesu eksempel.

Hvordan vi kan dra opp det som bor i hjertet

Da en kristen far fikk vite at hans to sønner, som gikk i henholdsvis første og andre klasse, hadde tatt godterier fra lærerens kateter, satte han seg ned for å resonnere med dem. Han avfeide ikke dette som en harmløs og barnslig skøyerstrek, men forteller: «Jeg forsøkte å dra opp fra deres hjerte hva det var som fikk dem til å gjøre denne gale handlingen.»

Faren bad guttene om å huske hva som skjedde med Akan, som det står om i Josva, kapittel 7. De forstod med én gang poenget og innrømmet hva de hadde gjort. Samvittigheten hadde plaget dem allerede. Så faren fikk dem til å lese Efeserne 4: 28, hvor det står: «Tyven skal ikke lenger stjele, men han skal i stedet arbeide hardt . . . så han kan ha noe å dele ut til den som trenger det.» Faren underbygde denne bibelske veiledningen ytterligere ved at han fikk guttene til å kjøpe nye godterier og gi dem til læreren.

«Så snart vi oppdaget noen dårlige motiver, forsøkte vi å fjerne dem og erstatte dem med gode og rene motiver ved å resonnere med barna,» sier faren. Ved at disse foreldrene etterlignet Jesus når de underviste barna sine, oppnådde de med tiden virkelig gode resultater. Begge sønnene ble etter hvert innbudt til å tjene som medlemmer av staben ved Betel i Brooklyn, hvor den ene av dem fremdeles tjener etter 25 år.

Tenk også over hvordan en kristen søster hjalp en interessert som hun studerte Bibelen med. Den interesserte kom på møtene og tok del i felttjenesten og hadde allerede uttrykt et ønske om å bli døpt. Ikke desto mindre så det ut til at hun stolte for mye på seg selv, framfor på Jehova. «Som enslig kvinne var hun blitt mer uavhengig i sin tankegang enn hun selv var klar over,» sier søsteren. «Jeg var bekymret for at hun skulle få et nervesammenbrudd eller svikte åndelig sett.»

Søsteren tok derfor initiativet til å drøfte Matteus 6: 33 med den interesserte. Hun oppmuntret henne til å forandre sine prioriteringer ved å sette Riket på førsteplassen og stole på at Jehova ville sørge for det beste utfallet for henne. Hun spurte henne rett ut: «Gjør det at du bor for deg selv, det noen ganger vanskelig for deg å stole på andre, deriblant Jehova?» Den interesserte innrømmet at hun nesten hadde sluttet å be. Søsteren oppmuntret henne til å følge det rådet som blir gitt i Salme 55: 22, og kaste sin byrde på Jehova, fordi, som 1. Peter 5: 7 forsikrer oss, ’han har omsorg for oss’. Disse ordene rørte ved hennes hjerte. Søsteren sier: «Det var én av de få gangene jeg så henne gråte.»

La sannheten fortsette å virke i deg

Det gir stor glede å se dem vi underviser, reagere positivt på sannheten i Bibelen. Men for at vi skal klare å hjelpe andre, må vi selv være  et godt eksempel. (Judas 22, 23) Vi trenger alle å «fortsette å arbeide på [vår] egen frelse med frykt og beven». (Filipperne 2: 12) Det innebærer at vi regelmessig lar Bibelens lys skinne på vårt eget hjerte og ransaker det for holdninger, ønsker og følelser som kanskje trenger å bli korrigert. — 2. Peter 1: 19.

Er for eksempel din iver for kristen virksomhet blitt svekket i den senere tid? Hvorfor er den i så fall det? Én grunn kan kanskje være at du stoler for mye på deg selv. Hvordan kan du vite om det er det som er tilfellet? Les Haggai 1: 2—11, og tenk oppriktig over hvordan Jehova der resonnerer med de hjemvendte jødene. Spør så deg selv: «Er jeg overdrevent opptatt av økonomisk trygghet og materiell komfort? Stoler jeg virkelig på at Jehova vil sørge for min familie hvis jeg prioriterer åndelige ting? Eller føler jeg at jeg først må sørge for meg selv?» Hvis du trenger å korrigere din tankegang eller dine følelser, bør du ikke nøle med å gjøre det. Bibelens veiledning, for eksempel i Matteus 6: 25—33, Lukas 12: 13—21 og 1. Timoteus 6: 6—12, danner grunnlaget for et likevektig syn på materielle behov og eiendeler. Et slikt syn vil sikre deg Jehovas fortsatte velsignelse. — Malaki 3: 10.

En slik ærlig selvransakelse kan gi grunn til ettertanke. Det kan være vanskelig følelsesmessig sett å innrømme bestemte svakheter som vi blir gjort oppmerksom på. Men når du i kjærlighet tar initiativet til å hjelpe barnet ditt, en du studerer Bibelen med, eller til og med deg selv — uansett hvor personlig eller sensitiv en sak kan være — kan det være at du tar et første skritt mot å redde vedkommendes eller ditt eget liv. — Galaterne 6: 1.

Men hva om de anstrengelsene du gjør deg, ikke ser ut til å bringe resultater? Vær ikke så snar til å gi opp. Det å korrigere et ufullkomment hjerte kan være en vanskelig, tidkrevende og noen ganger frustrerende oppgave. Men en kan også få mye igjen for det.

Eric, som ble nevnt innledningsvis, kom til fornuft og begynte igjen å ’vandre i sannheten’. (2. Johannes 4) «Det var først da jeg innså hva jeg hadde mistet, at jeg vendte tilbake til Jehova,» sier han. Etter å ha fått hjelp fra sine foreldre tjener han nå Gud trofast. Selv om han en gang motsatte seg sine foreldres gjentatte forsøk på å få ham til å ransake sitt hjerte, er han nå dypt takknemlig for det de gjorde. Han sier: «Foreldrene mine er enestående. De sluttet aldri å være glad i meg.»

Det å la Guds Ord skinne på hjertet til dem vi underviser, er et uttrykk for kjærlig godhet. (Salme 141: 5) Fortsett å ransake hjertet til dine barn eller til dem du studerer med, og se etter tegn på at den nye kristne personlighet virkelig begynner å ta form i dem. Fortsett å la sannheten virke i deg selv og andre ved å «[bruke] sannhetens ord på rette måte». — 2. Timoteus 2: 15.

[Bilde på side 29]

Jesu ord avslørte en svakhet hos Peter

[Bilde på side 31]

Bruk Bibelen til å dra opp det som bor i hjertet