Mitt rike er ikke en del av denne verden: Jesus ga ikke et direkte svar på Pilatus’ spørsmål: «Hva har du gjort?» (Joh 18:35) Han fokuserte i stedet på det første spørsmålet Pilatus stilte: «Er du jødenes konge?» (Joh 18:33) I sitt korte svar nevnte Jesus tre ganger det riket som han skulle bli Konge i. Ved å si at hans rike ikke var «en del av denne verden», viste Jesus tydelig at Riket ikke var av menneskelig opprinnelse. Det passer godt med at Jesus tidligere hadde omtalt det som «himmelens rike» og «Guds rike». (Mt 3:2; Mr 1:15) Jesus hadde også sagt at disiplene hans ikke var «en del av verden», det vil si det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud og hans tjenere. (Joh 17:14, 16) Ved det Jesus hadde sagt til Peter tidligere den kvelden, viste han at disiplene hans ikke skulle kjempe for å forsvare ham slik tilhengere av en jordisk konge ville ha gjort. – Mt 26:51, 52; Joh 18:11.

slaver: Bokstavelig: «slaver under et åk». Ordet «åk» ble ofte brukt billedlig om det å være slave og dermed være underlagt en eiers, eller herres, myndighet. (Tit 2:9, 10; 1Pe 2:18; se Ordforklaringer: «Åk».) I Romerriket fantes det mange slaver, også noen kristne. Jesu disipler verken godkjente eller kritiserte slaveriet som institusjon. (1Kt 7:20, 21) Jesus selv prøvde ikke å gjennomføre noen sosial reform, og han sa at disiplene hans ikke skulle være «en del av verden». (Joh 17:14) I stedet forkynte Jesus om Guds rike, som med tiden skulle fjerne alle former for undertrykkelse og urettferdighet. – Se studienote til Joh 18:36; se også Mediegalleri: «Vanlige oppgaver for en slave».

skal fullt ut respektere sine eiere: Paulus oppfordrer kristne som var slaver, til å vise sine eiere, eller herrer, den rette ære. En slaves innstilling kunne ses i det han gjorde, det vil si om han utførte arbeidet sitt på en samvittighetsfull måte. Hvis slaven ikke respekterte sin eier, ville det bety at han i virkeligheten ikke hadde begynt å leve etter den kristne lære. Et slikt dårlig eksempel ville føre skam over Guds navn. – Kol 3:22, 23; se studienoter til Ef 6:5, 6.

deres jordiske herrer: Paulus oppfordrer her kristne slaver til å være lydige mot sine «jordiske [bokst.: «kjødelige»] herrer». Både kristne slaver og deres jordiske herrer måtte huske på at de hadde en høyere Herre over seg i himmelen. – Ef 6:9.

Ikke vær lydige bare når andre ser dere: Bokstavelig: «Ikke med øyentjeneste». En slave som også var en kristen, skulle ikke bare være lydig eller arbeide hardt når hans herre var til stede. I stedet for å være opptatt av å gjøre mennesker til lags skulle han tjene ‘av hele sin sjel’ og med dyp respekt for Jehova. – Ef 6:5–8; Kol 3:22–25.

de som har troende eiere: Her drøfter Paulus den situasjonen der både slaven og eieren var kristne. Som «Kristi medarvinger» sto de i en lik stilling innfor Gud. (Ro 8:17) Paulus sier derfor at en kristen slave ikke skal utnytte sin eier – som også var hans åndelige bror – ved å la være å gjøre sitt beste. Av kjærlighet til sin bror skulle slaven være enda mer trofast og flittig i sin tjeneste. Samtidig var en troende eier forpliktet til å behandle slaven godt. – Ef 6:9; Kol 4:1.

sunne ord: Det greske uttrykket for «sunne ord» er gjengitt med «den sunne veiledningen» i 1Ti 6:3. Der forklarte Paulus at denne veiledningen er «fra vår Herre Jesus Kristus». Uttrykket sikter altså til den sanne kristne lære. (Se studienote til 1Ti 6:3.) Det Jesus lærte og gjorde, er i harmoni med resten av Skriftene, og derfor kan uttrykket «sunne [eller: «oppbyggende»] ord» i prinsippet anvendes på hele Bibelens lære.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

den sunne veiledningen: Paulus sikter her til Herren Jesu Kristi lære. Siden alt Jesus lærte andre, er i harmoni med resten av Skriftene, kan uttrykket «den sunne [eller: «oppbyggende»] veiledningen» i prinsippet anvendes på hele Bibelens lære. – Se studienote til 2Ti 1:13.

gudhengivenheten: Les om uttrykket «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7; se også studienote til 1Ti 2:2.

den sunne veiledningen: Paulus sikter her til Herren Jesu Kristi lære. Siden alt Jesus lærte andre, er i harmoni med resten av Skriftene, kan uttrykket «den sunne [eller: «oppbyggende»] veiledningen» i prinsippet anvendes på hele Bibelens lære. – Se studienote til 2Ti 1:13.

sårende tale: Eller: «spottende tale». Paulus bruker her det greske ordet blasfemịa, som ofte er gjengitt med «blasfemi» når det sikter til tale som utgjør hån mot Gud. (Åp 13:6) Men opprinnelig ble ikke ordet bare brukt om fornærmelser rettet mot Gud. Det kan også betegne ondsinnet eller nedsettende tale rettet mot andre mennesker, og sammenhengen tyder på at Paulus bruker det i den betydningen her. (Se også Ef 4:31.) Andre oversettelser av dette verset bruker slike gjengivelser som «spott», «ærekrenkelse» og «fornærmelser». Et oppslagsverk sier om dette ordet: «Det betegner å rakke ned på en annen og prøve å gi ham et dårlig rykte.»

Han er helt oppslukt av diskusjoner: Det greske verbet for «er helt oppslukt» betyr bokstavelig «å være syk», men her er det brukt i overført betydning. Setningen kan gjengis: «Han er sykelig fascinert av diskusjoner.» Dette utgjør en kontrast til «den sunne veiledningen» fra Kristus som Paulus nettopp har nevnt. – Se studienote til 1Ti 6:3.

debatter om ord: Bokstavelig: «ordstrider». De som er «helt oppslukt av diskusjoner», vil gjerne få i gang debatter om uvesentlige ting for å fremme sin egen lære, ikke for å gi ære til Gud. Slike debatter «fører til misunnelse, konflikter» og kan til og med føre til baktalelse (gresk: blasfemịa), det vil si spottende tale som er ærekrenkende. – Se studienote til Kol 3:8.

for vi driver ikke handel med Guds ord: Eller: «for vi tjener ikke penger på Guds budskap». Til forskjell fra falske lærere hadde Paulus, apostlene og medarbeiderne deres gode motiver når de forkynte Guds rene budskap. Det greske verbet for «å drive handel med» (kapeleuo) ble opprinnelig brukt om en som drev småhandel eller var vertshusholder, men fikk etter hvert bibetydningen å være bedragersk og å ha grådige motiver. Et gresk ord som er beslektet med det som er brukt her, forekommer i Septuaginta i Jes 1:22 i formuleringen «dine vinhandlere [«kroverter»] blander vann i vinen». I den gresk-romerske verden var det vanlig å spe ut vinen med vann før man drakk den. For å tjene mer penger var det noen som spedde ut vinen med ekstra mye vann. Noen greskkyndige mener derfor at Paulus hentydet til slike uærlige vinhandlere. Den samme metaforen ble brukt i gresk litteratur for å beskrive omreisende filosofer som underviste mot betaling. Da Paulus sa at det var mange som drev «handel med Guds ord», siktet han tydeligvis til falske forkynnere som blandet tradisjoner, menneskelige filosofier og falske religiøse oppfatninger inn i Jehovas Ord. På den måten utvannet de billedlig talt Guds ord. De ødela budskapets duft og smak og svekket dets kraft til å gi glede. – Sl 104:15; se studienote til 2Kt 4:2.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

å klare meg med det jeg har: De greske ordene som er gjengitt med «å klare meg med det jeg har» (Flp 4:11), «å kunne klare dere selv» (2Kt 9:8) eller «er tilfreds» (1Ti 6:6), overbringer tanken om å være fornøyd med det man har, eller om å ha nok og ikke være avhengig av andre. Paulus lærte å tilpasse seg de skiftende forholdene han opplevde på reisene sine. Han var glad og fornøyd i alle de forskjellige oppdragene Jehova ga ham. (Flp 4:12, 13) Paulus etterlignet Jesus, som ikke prøvde å samle seg materiell rikdom eller skaffe seg et fast bosted. (Mt 8:20) Paulus fulgte Jesu eksempel ved å konsentrere seg om å gjøre Jehovas vilje og stole på at Jehova ville dekke de grunnleggende behovene hans. – He 13:5.

hvis man har gudhengivenhet …, har man mange fordeler: Paulus bruker det samme greske ordet (gjengitt med «fordeler» og «middel til å oppnå personlige fordeler») i to setninger etter hverandre. I vers 5 snakker han om falske lærere som hadde et urent sinn, og som ønsket å bruke gudhengivenhet som «et middel til å oppnå personlige fordeler» for å kunne utnytte menigheten. Kanskje de ba om å få betaling for den undervisningen de ga, eller kanskje de på andre måter prøvde å skaffe seg materielle fordeler fra andre i menigheten. (2Ti 3:6; Tit 1:11; se studienote til 2Kt 2:17.) Det kan også være at de lærte andre at man kan bli materielt rik ved å vise gudhengivenhet. Som en kontrast til dette snakker Paulus om «mange fordeler» som har langt større verdi. Han tenker da på de åndelige velsignelsene en kristen oppnår ved å vise gudhengivenhet.

gudhengivenhet: Les om uttrykket «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7; se også studienote til 1Ti 2:2.

og er tilfreds: Paulus knytter her gudhengivenhet til det å være tilfreds, eller det å ha «viljen (evnen) til å klare seg med det man har», en egenskap som står i sterk kontrast til falske læreres materialistiske ambisjoner. (1Ti 6:8) En som tjener Gud, oppnår glede og fred i sinnet ved å være tilfreds. – Se studienote til Flp 4:11.

vi kan heller ikke ta med oss noe herfra: Den tanken Paulus kommer inn på i dette verset, ble ofte trukket fram i oldtidens gresk-romerske samfunn, formulert på forskjellige måter. Men mange hundre år tidligere skrev kong Salomo under inspirasjon: «Like naken som man var da man kom ut av mors liv, skal man gå bort. Ikke noe av det man har arbeidet hardt for, kan man ta med seg.» (For 5:15; se også Job 1:21; Sl 49:17.) Jesus pekte på noe lignende i sin illustrasjon om den rike mannen. (Lu 12:16–21) Ved å vise til denne tankevekkende sannheten oppfordrer Paulus de kristne til å unngå grådighet og materialisme og i stedet oppnå varig tilfredshet ved å vise gudhengivenhet. – 1Ti 6:6, 8–10.

klær: Eller muligens: «husly». Det greske ordet betyr bokstavelig «noe som dekker». I dette verset ser det ut til at det først og fremst sikter til klær, men det er også mulig at det sikter til noe annet som dekker eller gir ly, for eksempel et hus.

de som er bestemt på å bli rike: Paulus sikter ikke til dem som har et forbigående ønske om å få mer penger, men til dem som er fullstendig oppslukt av å bli rike. På grunn av sin grådighet har de fått en helt feil tankegang. Et slikt fokus på å skaffe seg rikdom kan berøre hvem som helst, både fattige og rike.

kaster mennesker ut i ulykke og tilintetgjørelse: De som er veldig opptatt av å skaffe seg rikdom, vil sannsynligvis skade seg selv fysisk, følelsesmessig og åndelig. Det greske ordet for «kaster» betyr «å dra ned til bunnen» eller «å få til å synke». Det blir brukt bokstavelig i Lu 5:7, der det fortelles om to båter som holdt på å synke på grunn av en stor fiskefangst. Ordet formidler den tanken at en ‘som er bestemt på å bli rik’, ikke kan unngå å ‘gi etter for fristelser’ og ‘bli grepet av skadelige ønsker’ som drar ham ned og ødelegger livet hans ved å skade hans vennskap med Jehova.

ikke glad i penger: En person som er fokusert på å skaffe seg materielle eiendeler, kan ikke samtidig vise «Guds hjord» den rette oppmerksomhet. (1Pe 5:2) Hvis han er veldig opptatt av materielle ting i denne verden, vil han ikke være i stand til å hjelpe Guds folk til å anstrenge seg for å oppnå evig liv i «den kommende verdensordningen». (Lu 18:30) Og han kan ikke på en overbevisende måte lære andre å «sette sitt håp … til Gud» hvis han selv stoler på «usikker rikdom». (1Ti 6:17) En som er «glad i penger», er derfor ikke kvalifisert til å tjene som tilsynsmann. Dette kravet til tilsynsmenn er i harmoni med den inspirerte veiledningen som blir gitt til alle kristne. – Mt 6:24; 1Ti 6:10; He 13:5.

kjærligheten til penger: Når Paulus kaller denne kjærligheten «en rot til alle slags skadelige ting», kan det være at han hentyder til et ordtak som var godt kjent på hans tid. Han sier ikke at det er noe galt med penger i seg selv, for i denne verden har man praktisk nytte av penger. (For 7:12; 10:19) Det er å ha kjærlighet til penger som er farlig. I vers 5 viser Paulus at noen falske lærere var sterkt motivert av kjærligheten til penger, så det er ikke så rart at han tidligere hadde sagt at en tilsynsmann ikke skulle være «glad i penger». (1Ti 3:1, 3 og studienote) Bibelen viser at denne kjærligheten også er forbundet med andre farer. En som er glad i penger, får aldri nok. (For 5:10) Enda verre er det at denne kjærligheten konkurrerer med og fortrenger kjærligheten til Gud. (Mt 6:24; se studienote til Lu 16:9.) På grunn av dette er kjærligheten til penger en rot, eller en årsak, til en lang rekke «skadelige ting». Den fører til de ‘smertene’ Paulus nevner videre i dette verset.

har påført seg selv: Eller: «har gjennomboret seg selv overalt med». Paulus bruker her et gresk verb som overbringer tanken om å gjennombore noe fullstendig som ved gjentatte støt med et skarpt våpen. Poenget hans er at de kristne ville skade seg selv alvorlig hvis de lot kjærligheten til penger bli den viktigste drivkraften i livet sitt. Resultatet ville være «mange smerter».

mange smerter: Det greske ordet for «smerte» kan sikte til sterk følelsesmessig, mental og åndelig smerte og fortvilelse, kanskje som følge av samvittighetsnag. Kjærligheten til penger førte helt tydelig til «mange smerter» for Judas Iskariot. Denne kjærligheten styrte ham og fikk ham til å gå så langt som til å stjele og til og med forråde Jesus Kristus. (Mt 26:14–16; Joh 12:6) Judas gikk fra å være en trofast apostel til å bli «tilintetgjørelsens sønn». – Se studienote til Joh 17:12.

rikdommen i denne urettferdige verden: Bokstavelig: «urettferdighetens mammon». Det er en generell oppfatning at det greske ordet mamonạs (som har semittisk opprinnelse), tradisjonelt gjengitt med «mammon», sikter til penger eller rikdom. (Se studienote til Mt 6:24.) Jesus betraktet tydeligvis denne typen rikdom som urettferdig fordi den er underlagt syndige menneskers kontroll, fordi den som regel tjener selviske interesser, og fordi den ofte skaffes gjennom urettferdige handlinger. Det å være materielt rik eller å ønske å bli det kan dessuten føre til lovbrudd. Bokstavelig rikdom kan miste sin verdi, så en som er rik, bør ikke sette sin lit til den. (1Ti 6:9, 10, 17–19) Han bør heller bruke rikdommen sin til å bli venn med Jehova og Jesus, som kan ta imot en person i de evige boliger.

tilintetgjørelsens sønn: I denne sammenhengen sikter uttrykket til Judas Iskariot. Ved at han med vilje forrådte Guds Sønn, førte han evig tilintetgjørelse over seg selv – han er ikke verdig til å få en oppstandelse. Det samme uttrykket brukes i 2Te 2:3 om «lovløshetens menneske». På Bibelens grunnspråk blir ordet «sønn(er)» av og til brukt i overført betydning om noen som følger en bestemt handlemåte eller legger bestemte egenskaper for dagen. Noen eksempler er slike uttrykk som «sønner av Den Høyeste», «lysets sønner og dagens sønner», «Rikets sønner», «den ondes sønner» og «Djevelens sønn». (Lu 6:35; 1Te 5:5; Mt 13:38; Apg 13:10) I tråd med dette kan ordet «sønn» også brukes i forbindelse med den dommen eller det resultatet som venter enkelte på grunn av en bestemt handlemåte eller bestemte egenskaper. Det uttrykket som i 2Sa 12:5 er gjengitt med «fortjener å dø», lyder bokstavelig «er en dødens sønn». I Mt 23:15 brukes det bokstavelige uttrykket «en sønn av Gehenna» om en som fortjener evig tilintetgjørelse. Det var etter alt å dømme dette Jesus mente da han kalte Judas Iskariot «tilintetgjørelsens sønn». – Se studienote til Mt 23:15 og Ordforklaringer: «Gehenna».

den som tjener Gud: Bokstavelig: «Guds menneske». I den bokstavelige gjengivelsen er «menneske» en oversettelse av det greske ordet ạnthropos, som kan innbefatte både menn og kvinner. Selv om Paulus henvender seg til Timoteus, som var tilsynsmann, kan han ha tenkt på alle kristne menn og kvinner som har viet livet sitt til å tjene Jehova Gud. Noen oversettelser bruker i tråd med det slike formuleringer som «den som tilhører Gud», eller «den som er innviet til Gud». Som det foregående verset viser, må «den som tjener Gud», studere de inspirerte skrifter regelmessig og leve i samsvar med dem. – Se studienote til 1Ti 6:11.

Flykt fra seksuell umoral!: Det greske ordet feugo betyr «å flykte; å løpe vekk fra». Paulus bruker dette ordet på en billedlig måte da han oppfordrer de kristne i Korint til å flykte fra seksuell umoral. Noen mener at Paulus hentydet til beretningen om Josef, som bokstavelig og resolutt flyktet fra Potifars kone. I gjengivelsen av 1Mo 39:12–18 i Septuaginta brukes det samme greske ordet for «flykte» som det som er brukt her. I den greske grunnteksten står formaningen i 1Kt 6:18 i presens, «vær dere flyktende fra», noe som angir en vedvarende flukt. – Kingdom Interlinear.

rettferdighetens brystplate: Romerske soldater i det første århundre evt. brukte forskjellige brystplater. Én type besto av jernremser som overlappet hverandre, og som ble holdt på plass ved hjelp av lærremmer, metallkroker og spenner. Brystplaten beskyttet vitale organer, særlig hjertet. Polybios, en gresk historieskriver som levde på 100-tallet fvt., omtalte en slik brystplate som «hjertebeskytteren». Paulus forsto at de kristne trenger å beskytte sitt symbolske hjerte. (Se også 1Te 5:8.) Akkurat som denne metallbrystplaten beskyttet soldatens hjerte mot piler og sverd, beskytter kjærlighet til Jehovas rettferdige prinsipper og normer en kristens symbolske hjerte. (Sl 119:97, 105; Ord 4:23) På grunn av syndige tilbøyeligheter har ufullkomne mennesker stort behov for slik beskyttelse hele tiden. (Jer 17:9) I De hebraiske skrifter står det om Jehova at han har på seg «rettferdighet som en panserskjorte». – Jes 59:15, 17.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

du som er en tjener for Gud: Bokstavelig: «du Guds menneske». På gresk blir det her brukt et uttrykk som bare forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, i dette verset og i 2Ti 3:17. Men i De hebraiske skrifter forekommer det lignende uttrykket «Guds mann» (eller «den sanne Guds mann») over 70 ganger. Det blir brukt om Guds profeter og andre spesielle representanter for Gud, for eksempel Moses (5Mo 33:1), Samuel (1Sa 9:6, 10), David (Ne 12:24), Elia (1Kg 17:18, 24) og Elisja. (2Kg 4:7, 9) Paulus kan ha brukt dette uttrykket for å vise Timoteus at han hadde fått i oppdrag av Gud å sette på plass de falske lærerne i menigheten i Efesos. (1Ti 1:3, 4; 6:2b–10) Eller det kan være at Paulus brukte det i generell betydning om en mann eller en kvinne som fullt ut har viet livet sitt til Jehova og lever i samsvar med hans inspirerte Ord. – Se studienote til 2Ti 3:17.

jag etter: Det greske ordet som er gjengitt med «jag etter», betyr «å forfølge; å løpe etter». I overført betydning dreier det seg om å anstrenge seg for å oppnå noe. Selv om Timoteus allerede hadde de egenskapene som Paulus nevner, måtte han fortsette å anstrenge seg for å vise dem på en stadig bedre måte. Det var noe han måtte være opptatt av hele livet. Samtidig sier Paulus at Timoteus må flykte, eller løpe vekk, fra det som er ondt, for eksempel de fellene som har med materialisme å gjøre. (1Ti 6:9, 10) Det er tydelig at Paulus ser på materialisme som noe skadelig og på kristne egenskaper som noe bra. Han oppfordrer derfor Timoteus til å flykte fra det ene og jage etter det andre. – Mt 6:24; 1Kt 6:18 og studienote; 10:14; 2Ti 2:22.

jag etter rettferdighet: I den listen over egenskaper som Paulus oppfordrer Timoteus til å jage etter, nevner han «rettferdighet» først. (Se også 2Ti 2:22.) Timoteus var allerede en innviet, salvet kristen, og på grunn av det var han blitt ‘erklært rettferdig’. (Ro 5:1) Men han trengte fortsatt å arbeide med å være rettferdig ved å gjøre sitt beste for å leve etter Guds normer for rett og galt. – Se Ordforklaringer: «Rettferdighet»; se også studienote til Ef 6:14.

gudhengivenhet: Les om uttrykket «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7; se også studienote til 1Ti 2:2.

den gode kampen: Paulus sammenligner sitt liv i den kristne tjeneste med en edel kamp. (Se studienoter til 1Kt 9:25; 1Ti 6:12.) Han tjente Jehova trofast gjennom mange vanskeligheter. Han reiste lange strekninger til lands og til vanns under misjonsreisene sine. Han utholdt all slags forfølgelse, for eksempel pøbelangrep, pisking og fengsling. Han måtte også takle motstand fra «falske brødre». (2Kt 11:23–28) Gjennom alt dette ga Jehova og Jesus ham den styrken han trengte for å forbli trofast og fullføre sin tjeneste. – Flp 4:13; 2Ti 4:17.

det virkelige liv: Paulus bruker en formulering som ligner på den som står i 1Ti 6:12, der han oppfordret Timoteus: «Få et fast grep om det evige liv, som du ble kalt til.» Så «det virkelige liv» som Paulus nevner her, og «det evige liv» sikter tydeligvis til det samme. (Se studienote til Joh 14:6.) Både Paulus og Timoteus visste at Jehova, livets Kilde, opprinnelig hadde skapt menneskene med tanke på at de skulle leve et fredelig og meningsfylt liv på jorden i all evighet. (1Mo 1:28; 2:15–17) Et liv som er kort og fullt av problemer, sykdom og sorg, er på den annen side meningsløst og frustrerende. (Job 14:1, 2; Sl 103:15, 16; For 1:2) Disse faktorene gjør at både livet og materielle eiendeler er forbundet med usikkerhet. Paulus ville at trosfellene hans, som levde «i den nåværende verdensordningen», skulle konsentrere seg om utsiktene til å oppnå «det virkelige liv», evig liv fylt med glede og fred. – 1Ti 6:17.

Kjemp troens gode kamp: Det greske verbet og det greske substantivet som her er gjengitt med «kjemp» og «kamp», ble brukt om idrettsutøvere som kjempet om å vinne konkurranser. (Se studienoter til Lu 13:24; 1Kt 9:25.) Ved å bruke disse ordene understreker Paulus at de kristne må kjempe for sin tro på Jehova Gud og forsvare den kristne sannhet slik den blir åpenbart i Bibelen. Dette er virkelig en ‘god’, eller edel, kamp. – Se studienoter til 2Ti 4:7.

det evige liv: Se studienote til 1Ti 6:19.

Jeg har kjempet …, jeg har fullført …, jeg har holdt meg til: Ved å bruke tre forskjellige uttrykk understreker Paulus den samme tanken: Han har trofast fullført sitt løp, sitt liv i den kristne tjeneste, og han har gjennomført alt det som Herren Jesus hadde gitt ham i oppdrag å gjøre. (Apg 20:24) Selv om Paulus snart skulle dø, ville hans arbeid fortsette å bære frukt.

Alle som deltar i en idrettskonkurranse: Det greske verbet som forekommer her, er beslektet med et substantiv som ofte ble brukt om idrettskonkurranser. I He 12:1 blir dette substantivet brukt billedlig om det kristne «løpet» for livet. Det samme substantivet brukes i mer generell forstand om en «kamp». (Flp 1:30; Kol 2:1; 1Ti 6:12; 2Ti 4:7) Former av det greske verbet som er brukt her i 1Kt 9:25, er gjengitt med «anstreng dere kraftig» (Lu 13:24), «anstrenger [seg]» (Kol 1:29; 1Ti 4:10) og «kjemper». (Kol 4:12; 1Ti 6:12) – Se studienote til Lu 13:24.

Anstreng dere kraftig: Eller: «Fortsett å kjempe». Jesu formaning understreker at det er nødvendig å gjøre seg helhjertede anstrengelser for å komme inn gjennom den trange dør. I sammenhengen her har forskjellige referanseverk lansert slike gjengivelser som: «Gjør deres ytterste; Gjør alt dere kan». Det greske verbet agonịzomai er beslektet med det greske substantivet agọn, som ofte ble brukt om idrettskonkurranser. I He 12:1 blir dette substantivet brukt billedlig om det kristne «løpet» for livet. Det brukes også i mer generell forstand om en «kamp». (Flp 1:30; Kol 2:1; 1Ti 6:12; 2Ti 4:7) Former av det greske verbet som er brukt i Lu 13:24, er gjengitt med «deltar i en idrettskonkurranse» (1Kt 9:25), «anstrenger [seg]» (Kol 1:29; 1Ti 4:10) og «kjemper». (Kol 4:12; 1Ti 6:12) Siden bakgrunnen for dette uttrykket er knyttet til idrettskonkurranser, mener noen at de anstrengelsene Jesus oppfordret til, kan sammenlignes med de anstrengelsene en idrettsutøver gjør seg. Han presser seg til det ytterste og bruker alt han har av krefter, for å vinne prisen.

som vitnet … foran Pontius Pilatus: Eller: «som i egenskap av vitne … foran Pontius Pilatus». Evangelieberetningene viser at Kristus Jesus avla et muntlig vitnesbyrd for Pilatus. (Mt 27:11; Joh 18:33–38) Men uttrykket offentlig kunngjøring kan romme mer enn bare det Jesus fortalte Pilatus i løpet av den korte samtalen de hadde. (Se studienote til Ro 10:9.) Det er mulig at Paulus her sikter til alt det Jesus sa og gjorde da han «i egenskap av vitne» holdt trofast ut gjennom rettsprosessen mot ham og henrettelsen av ham. Jesu enestående eksempel i denne forbindelse motiverte helt sikkert Timoteus til trofast å gjennomføre sitt oppdrag i Efesos.

offentlig kunngjør: Det greske ordet homologẹo blir gjengitt med «bekjenner» i noen bibeloversettelser. Mange ordbøker definerer dette ordet som «å kunngjøre (erkjenne) offentlig». Det samme greske verbet er brukt i vers 10 («kunngjør man offentlig»). Paulus forklarer at det å ha tro i hjertet ikke er nok for at en kristen skal bli frelst. Man må også kunngjøre sin tro offentlig. (Sl 40:9, 10; 96:2, 3, 10; 150:6; Ro 15:9) Å kunngjøre sin tro offentlig er ikke noe man gjør bare én gang, for eksempel ved dåpen. Det er i stedet noe man fortsetter å gjøre når man er sammen med sine trosfeller, og når man forkynner det gode budskap om frelse for ikke-troende. – He 10:23–25; 13:15.

vår Herre Jesus Kristus blir tilkjennegitt: Det greske ordet som er gjengitt med «blir tilkjennegitt» (epifạneia), blir brukt i Bibelen i betydningen «åpenbaring» eller «manifestasjon av myndighet eller makt». Det blir brukt om Jesu tid på jorden. (2Ti 1:10 og studienote) Ordet blir også brukt om forskjellige begivenheter knyttet til Jesu nærvær som konge i Guds rike. (Se for eksempel studienote til 2Te 2:8.) I denne sammenhengen sikter uttrykket «blir tilkjennegitt» til en fastsatt tid i framtiden da det vil bli tydelig for alle at Jesus har fått en herlig og mektig stilling i himmelen. – Da 2:44; 7:13, 14; 1Ti 6:15; 2Ti 4:1.

vår Frelser, Kristus Jesus, har stått fram: Eller: «vår Frelser, Kristus Jesus, er blitt tilkjennegitt». Her forklarer Paulus at Guds «ufortjente godhet», som er nevnt i vers 9, ble «gjort helt tydelig» ved at ‘Kristus Jesus sto fram’. Jehova sørget for dette ved å sende sin Sønn til jorden for at han skulle leve som menneske. Det at Jesus sto fram på denne måten, er også nevnt i Joh 1:14, der det står at «Ordet ble menneske og bodde iblant» mennesker. I 1Ti 3:16 (se studienote) står det i tråd med det at Jesus «ble gjort kjent som menneske». Dette uttrykket gjelder hans jordiske liv og tjeneste, tydeligvis fra det tidspunktet da han ble døpt i Jordan-elven. Gjennom hele sin tjeneste lærte Jesus mennesker hvordan de kunne bli frelst fra syndene sine og få evig liv. – Mt 1:21; Lu 2:11; 3:6.

når hans nærvær blir tilkjennegitt: Paulus sikter ikke her til hele Kristi usynlige nærvær, men til en hendelse mot slutten av dette nærværet. På det tidspunktet vil Kristi nærvær bli tilkjennegitt, eller komme til uttrykk på en måte som er tydelig for alle. (Lu 21:25–28; se Ordforklaringer: «Nærvær».) Det Paulus sier her, viser at «lovløshetens menneske», som allerede var i virksomhet i det første århundre, fortsatt skulle eksistere under Kristi nærvær. Dette tyder på at Paulus sikter til en gruppe, et kollektivt menneske, og ikke til én bestemt person. (Se studienote til 2Te 2:3.) Når Guds dom blir fullbyrdet over «lovløshetens menneske», vil det ikke bare være tydelig at Kristus er nærværende som Konge, men også at den ‘store trengsel’ som han forutsa, er i gang. – Mt 24:21; se Ordforklaringer: «store trengsel, Den».

den lykkelige og eneste Makthaver: Sammenhengen og ordlyden tyder sterkt på at Paulus her sikter til Jesus Kristus. Han har nettopp nevnt den tiden da «vår Herre Jesus Kristus blir tilkjennegitt». (1Ti 6:14) Her stiller han Herren Jesus Kristus opp som en kontrast til ufullkomne menneskelige herskere. Det greske ordet som er gjengitt med «Makthaver» (dynạstes), kan sikte til en konge, men også til en underordnet hersker som står under en konges myndighet, for eksempel en fyrste. Ordet beskriver på en treffende måte Jesus, som hersker som Konge under sin Fars, Jehovas, myndighet. Jesus er den eneste Hersker som har fått «herredømme og ære og et rike» direkte fra Gud, som en oppfyllelse av Da 7:14. Fordi Jesu herredømme er unikt, kan han med rette kalles den «eneste Makthaver». Han står over enhver jordisk konge eller herre, også de kongene som hersket i Jehovas navn i det gamle Jerusalem. Jesus er altså Konge og Herre over alle disse. – Se også Åp 17:14; 19:16.

lykkelige: Jesus er i høyeste grad en lykkelig Makthaver fordi han har Jehova Guds velsignelse og godkjennelse. (Flp 2:9–11) Som «bildet av den usynlige Gud» gjenspeiler Jesus også på en fullkommen måte den gleden hans Far, ‘den lykkelige Gud’, føler. – Kol 1:15; 1Ti 1:11 og studienote; se også Ord 8:30, 31.

den lykkelige Guds: Paulus viser her at lykke er et karakteristisk trekk ved Jehovas personlighet. Jehova har eksistert i all evighet og har alltid vært lykkelig, selv da han var alene. (Mal 3:6) Hans nære forhold til sin førstefødte Sønn ga ham enda større lykke. (Ord 8:30) Selv om Satans opprør og løgner har vært årsak til sorg og smerte, er Jehova fortsatt lykkelig og gleder seg over trofastheten til sine lojale tjenere. (Ord 27:11) Da Paulus hadde et møte med de eldste fra Efesos, siterte han noe Jesus hadde sagt: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apg 20:35 og studienote) Denne uttalelsen beskriver én grunn til at Jehova er ‘den lykkelige Gud’ – han er den største Giver i hele universet. (Sl 145:16; Jes 42:5) Fordi Jehovas tjenere etterligner ham, kan også de være lykkelige. (Ef 5:1) Den som leser i Jehovas lov hver dag, blir kalt «lykkelig» i Sl 1:1, 2, der Septuaginta bruker det samme greske ordet som Paulus bruker her. I Bergprekenen sier Jesus flere ganger at disiplene hans kunne være lykkelige, selv når de hadde det vanskelig og ble forfulgt. – Mt 5:3–11; se studienoter til Mt 5:3; Ro 4:7.

den eneste som er udødelig: Her forklarer Paulus videre hvordan Jesus skiller seg ut fra alle andre makthavere, konger og herrer. (Se studienote til 1Ti 6:15.) Jehova oppreiste sin Sønn til udødelig liv som en åndeskapning. (Ro 6:9; 1Pe 3:18) Ingen konge eller herre før ham hadde noen gang fått en slik gave, så Jesus var i den forstand den eneste, høyt hevet over alle ufullkomne menneskelige herskere. – Se studienote til 1Kt 15:53.

som bor i et utilgjengelig lys: Etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, ‘satte han seg ved Guds høyre hånd’. (He 10:12) Han bor hos Kilden til alt lys og liv. (Sl 36:9) Og Jesu egen herlighet er så sterk at ikke noe menneske av kjøtt og blod kan se den eller nærme seg den. Jesus sa til disiplene sine at de skulle se ham igjen, men det skulle først skje etter at de var blitt oppreist til liv i himmelen som åndeskapninger. Da skulle de se ham i all hans gudgitte herlighet. – Joh 13:36; 14:19; 17:24.

Amen: Se studienote til Ro 1:25.

den lykkelige og eneste Makthaver: Sammenhengen og ordlyden tyder sterkt på at Paulus her sikter til Jesus Kristus. Han har nettopp nevnt den tiden da «vår Herre Jesus Kristus blir tilkjennegitt». (1Ti 6:14) Her stiller han Herren Jesus Kristus opp som en kontrast til ufullkomne menneskelige herskere. Det greske ordet som er gjengitt med «Makthaver» (dynạstes), kan sikte til en konge, men også til en underordnet hersker som står under en konges myndighet, for eksempel en fyrste. Ordet beskriver på en treffende måte Jesus, som hersker som Konge under sin Fars, Jehovas, myndighet. Jesus er den eneste Hersker som har fått «herredømme og ære og et rike» direkte fra Gud, som en oppfyllelse av Da 7:14. Fordi Jesu herredømme er unikt, kan han med rette kalles den «eneste Makthaver». Han står over enhver jordisk konge eller herre, også de kongene som hersket i Jehovas navn i det gamle Jerusalem. Jesus er altså Konge og Herre over alle disse. – Se også Åp 17:14; 19:16.

udødelighet: Det greske ordet for «udødelighet» (athanasịa) forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter, i 1Kt 15:53, 54 og 1Ti 6:16. Grunnbetydningen er «ikke underlagt døden». Ordet beskriver den egenskapen ved et liv at det er uten ende og ikke kan bringes til opphør. Kristi salvede disipler, som tjener Gud trofast som dødelige mennesker, blir ikke bare oppreist til evig liv som åndeskapninger. Jehova gir dem «uforgjengelig liv» – et enestående uttrykk for hans tillit til dem. – He 7:16; se også studienote til 1Kt 15:42.

Amen: Eller: «La det skje; La det være slik.» Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av et hebraisk ord som er avledet av rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». (Se Ordforklaringer.) «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. De som skrev De kristne greske skrifter, brukte det ofte for å understreke sin overbevisning om at Gud fortjente å bli lovprist, slik Paulus gjør her. (Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11) I andre tilfeller blir ordet brukt for å framheve skribentens ønske om at mottakerne av brevet må få Guds velsignelse. (Ro 15:33; He 13:20, 21) Det blir også brukt for å vise at skribenten virkelig er enig i noe som er sagt. – Åp 1:7; 22:20.

Si til: Eller: «Pålegg; Befal». – Se studienote til 1Ti 1:5.

dem som er rike i den nåværende verdensordningen: Fordi Satan har kontroll over den nåværende urettferdige verdensordningen, blir folk ofte utsatt for et press til å bli materialistiske. Paulus formaner derfor velstående kristne til å være på vakt. (Ro 12:2; 2Kt 4:4) Jesus lærte at denne verdensordningen skulle bli erstattet av en ny verdensordning under Guds rikes styre. (Mr 10:30 og studienote; Lu 18:29, 30) Paulus snakket også om en verdensordning ‘som skulle komme’. (Ef 1:21; 2:7) Derfor oppfordrer han de kristne til å fokusere på den kommende verdensordningen ved å ‘legge seg opp en skatt, en god grunnvoll for framtiden’. – 1Ti 6:19.

den nåværende verdensordningen: Eller: «den nåværende tidsalderen». Her sikter Paulus til den urettferdige verdensordningen som Satan hersker over. – Se studienoter til Mt 13:22; 2Kt 4:4; Ga 1:4.

at de ikke må være arrogante: Det greske ordet for «arrogante» kan også gjengis med «hovmodige». Paulus oppfordrer de kristne til å ha et likevektig syn på materiell rikdom. En som er rik, føler kanskje at velstanden hans hever ham over andre. Men fra Jehovas synsvinkel er det ingen som er bedre enn andre fordi de har mye materielt. – Ord 22:2; Mt 8:20; Jak 2:5.

at de ikke må sette sitt håp til usikker rikdom: En velstående person føler kanskje at rikdommen hans gir ham trygghet. Men Paulus understreker at materiell rikdom i virkeligheten er upålitelig og usikker. Den kan bli en fristelse og en felle (1Ti 6:9), og den kan plutselig og uventet forsvinne. – Ord 18:11; 23:4, 5.

som gir oss rikelig av alt det vi gleder oss over: I dette verset og det neste gjør Paulus bruk av et ordspill. Først sier han at de «som er rike», ikke må sette sitt håp til «usikker rikdom», men til Gud. Så minner han de kristne om at Gud er Kilden til alle gode ting, og at han «rikelig», eller gavmildt, gir dem disse tingene for at de skal glede seg over dem. Det er selvfølgelig Jehovas åndelige gaver som gir dem størst glede, tilfredshet og trygghet. (Mt 6:19–21, 33) Til slutt oppfordrer Paulus de kristne til å «være rike på gode gjerninger», slik at de kan få «et fast grep om det virkelige liv». – 1Ti 6:18, 19.

verdensordningen: Det greske ordet aiọn, som har grunnbetydningen «tidsalder», kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. (2Ti 4:10; se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Det Paulus her kaller «den nåværende onde verdensordningen», oppsto tydeligvis en tid etter vannflommen. Menneskene begynte å leve på en måte som var ond i Guds øyne – livet deres var preget av synd og opprør mot Gud og hans vilje. De kristne i det første århundre levde samtidig med at den «onde verdensordningen» eksisterte, men de var ikke en del av den. De var blitt reddet ut av den ved hjelp av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. – Se studienote til 2Kt 4:4.

denne verdensordningens: Grunnbetydningen av det greske ordet aiọn er «tidsalder». Dette ordet kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Fordi Satan hersker over ‘denne verdensordningen’, har han formet den og gitt den bestemte trekk og en bestemt ånd. – Ef 2:1, 2.

denne verdensordningens gud: Det er Satan som blir omtalt som «gud» her. Det ser man tydelig av at verset fortsetter med å si at han «har blindet de ikke-troendes sinn». Jesus kalte Satan «denne verdens hersker» og sa at han skulle «kastes ut». (Joh 12:31) Jesu uttalelse og det at Satan blir omtalt som «denne verdensordningens [eller: «tidsalderens»] gud», viser at stillingen hans er midlertidig. – Se også Åp 12:12.

verdensordningen: Det greske ordet aiọn, som har grunnbetydningen «tidsalder», kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. Her blir ordet satt i forbindelse med de bekymringene og problemene som kjennetegner livet i den nåværende verdensordningen. – Se Ordforklaringer.

den kommende verdensordningen: Eller: «den kommende tidsalderen». Det greske ordet aiọn, som har grunnbetydningen «tidsalder», kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. Jesus sikter her til den kommende tidsalderen under Guds rikes styre, der vi er blitt lovt evig liv. – Lu 18:29, 30; se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

veiledningen: Eller: «befalingen». Paulus sikter her til det han hadde sagt til Timoteus tidligere, nemlig at Timoteus skulle «pålegge visse personer» i menigheten «å ikke spre en annen lære og ikke være opptatt av usanne historier». (1Ti 1:3, 4) Ifølge en ordbok overbringer det ordet som er brukt her, tanken om «noe som må gjøres». Paulus bruker dette og beslektede ord flere ganger i brevet sitt. – 1Ti 1:18; 4:11; 5:7; 6:13, 17.

Jeg er veien, sannheten og livet: Jesus er veien fordi det bare er gjennom ham man kan nærme seg Gud i bønn. Han er også «veien» i den forstand at det er han som hjelper mennesker til å få et godt forhold til Gud. (Joh 16:23; Ro 5:8) Jesus er sannheten, for det han sa, og den måten han levde på, var i harmoni med sannheten. Han oppfylte også en mengde profetier som viser hvilken sentral rolle han har i gjennomføringen av Guds hensikt. (Joh 1:14; Åp 19:10) Disse profetiene ble «ja [det vil si oppfylt] ved hjelp av ham». (2Kt 1:20) Jesus er livet, for ved at han ga sitt liv som en løsepenge, gjorde han det mulig for menneskene å oppnå «det virkelige liv» – «det evige liv». (1Ti 6:12, 19; Ef 1:7; 1Jo 1:7) Han vil også vise seg å være «livet» for millioner som kommer til å bli oppreist fra døden og få mulighet til å leve evig i paradiset. – Joh 5:28, 29.

det virkelige liv: Paulus bruker en formulering som ligner på den som står i 1Ti 6:12, der han oppfordret Timoteus: «Få et fast grep om det evige liv, som du ble kalt til.» Så «det virkelige liv» som Paulus nevner her, og «det evige liv» sikter tydeligvis til det samme. (Se studienote til Joh 14:6.) Både Paulus og Timoteus visste at Jehova, livets Kilde, opprinnelig hadde skapt menneskene med tanke på at de skulle leve et fredelig og meningsfylt liv på jorden i all evighet. (1Mo 1:28; 2:15–17) Et liv som er kort og fullt av problemer, sykdom og sorg, er på den annen side meningsløst og frustrerende. (Job 14:1, 2; Sl 103:15, 16; For 1:2) Disse faktorene gjør at både livet og materielle eiendeler er forbundet med usikkerhet. Paulus ville at trosfellene hans, som levde «i den nåværende verdensordningen», skulle konsentrere seg om utsiktene til å oppnå «det virkelige liv», evig liv fylt med glede og fred. – 1Ti 6:17.

ta vare på det du er blitt betrodd: Her kommer Paulus inn på de bibelske sannhetene som Timoteus var betrodd. (1Te 2:4; 2Ti 1:14; se også Ro 3:2 og studienote.) Det ordet som er gjengitt med «det du er blitt betrodd», ble noen ganger brukt om verdisaker som ble oppbevart i en bank. Det kunne også bli brukt om gjenstander som noen fikk i oppgave å ta vare på, slik man finner eksempler på i den greske oversettelsen Septuaginta. (3Mo 6:2, 4 [5:21, 23, LXX]) Timoteus skulle ta vare på det hellige budskap, ikke ved å gjemme det unna på et trygt sted, men ved å formidle det til andre på en nøyaktig måte når han underviste. (2Ti 2:2) På den måten ville han ta vare på dyrebare sannheter, det vil si beskytte dem mot å bli forandret eller forvrengt av dem som kom med ‘tomt snakk’ og spredte «det som med urette kalles ‘kunnskap’».

det tomme snakket: Bokstavelig: «de tomme lydene». Her bruker Paulus et gresk ord som betegner «snakk som ikke har noen verdi», og noen bibeloversettelser gjengir det med «tompraten» og «de meningsløse diskusjonene». Slikt snakk var basert på spekulasjoner i stedet for på pålitelige sannheter i Guds Ord. Det var tomt på den måten at det ikke hadde noen verdi når det gjaldt å bygge opp troen. (1Ti 1:6; 2Ti 4:4; Tit 3:9) Enda verre var det at slik prat ofte krenket det som er hellig, det vil si at det var blasfemisk eller respektløst. De som engasjerte seg i slike diskusjoner, byttet ut sannhetene i Guds Ord med menneskers tanker. Paulus sa at Timoteus ikke skulle ha noe å gjøre med slikt snakk. – 1Ti 4:7 og studienote; 2Ti 2:16.

det som med urette kalles «kunnskap»: Den ‘kunnskapen’ Paulus sikter til, fortjener egentlig ikke å bli kalt kunnskap. Han sier at den rett og slett er et bedrag. Den har ingen støtte i Guds Ord. Den består av motstridende ideer eller resonnementer og, enda verre, ideer som er i strid med inspirerte skrifter. I dette brevet har Paulus flere ganger advart Timoteus mot det tomme snakket til falske lærere, som gjør et stort nummer av sin lærdom og prøver å påvirke menigheten og skape splittelse. (1Ti 1:4, 7; 4:1–3, 7; 6:3–6) Noen holdt fast ved falske ideer om «kunnskap» (gresk: gnọsis) også etter Paulus’ tid. Visse grupper av frafalne kristne på 100-tallet kalte seg selv gnostikere, det vil si «de som har kunnskap». – Se studienote til Joh 1:14.

de ble betrodd: Det vil si jødene. (Se Ordforklaringer: «Jøde».) Moses skrev i 5Mo 29:29: «Det som er blitt åpenbart, tilhører oss [israelittene] og etterkommerne våre for evig.» I Sl 147:19, 20 står det at Gud forkynte «sitt ord ... for Israel», noe han ikke hadde «gjort for noen annen nasjon». Jesus hentydet til det at jødene var betrodd Guds budskap om frelse og den sanne tilbedelse, da han sa: «Frelsen begynner med jødene.» (Joh 4:22; se studienote.) Paulus bekrefter her at Jehova hadde betrodd jødene oppgaven med å skrive ned den hebraiske og arameiske delen av de inspirerte skrifter. Bøkene i De kristne greske skrifter ble også skrevet ned av jøder som var blitt disipler av Jesus. Jødene var derfor de som voktet sannheten i Bibelen, og det var de som fikk ansvaret for å skrive ned alle bøkene i Bibelens kanon. – Se studienoter til Lu Tittelen og 24:44.

usanne historier som er uten respekt for det som er hellig: De ‘usanne historiene’ (et uttrykk som er en gjengivelse av det greske ordet mỵthos) som ble spredt på Paulus’ tid, var «uten respekt for det som er hellig». De krenket Guds hellige normer og var i strid med hellige, oppbyggende sannheter. (1Ti 6:20; 2Ti 1:13) Disse usanne historiene var oppdiktede og i strid med de faktiske forhold, og derfor var de verdiløse. – Se studienote til 1Ti 1:4.

Ordet ble menneske: Jesus var helt og fullt et menneske fra han ble født, til han døde. Jesus forklarte hva som var hensikten med at han ble et menneske, da han sa: «Det brød som jeg skal gi, det er min kropp, som jeg gir for at verden kan få liv.» (Joh 6:51) Og det var bare fordi Jesus helt og fullt var et menneske, at han kunne erfare det samme som det mennesker av kjøtt og blod erfarer, og dermed bli en medfølende Øversteprest. (He 4:15) Jesus kan ikke ha vært menneske og Gud samtidig, for Bibelen sier at han «ble gjort litt lavere enn englene». (He 2:9; Sl 8:4, 5; se studienoten til menneske i dette verset.) Men det var ikke alle som anerkjente at Jesus hadde kommet som menneske. Gnostikerne, for eksempel, som trodde at man kunne skaffe seg kunnskap (gresk: gnọsis) på en mystisk måte, blandet frafallen kristendom med gresk filosofi og orientalsk mystisisme. De lærte at alt fysisk og materielt var av det onde. De mente derfor at Jesus ikke kom som menneske, men at det bare virket som om han hadde en menneskelig kropp. En tidlig form for gnostisisme var tydeligvis nokså utbredt i slutten av det første århundre evt., så Johannes kan ha hatt dette i tankene da han skrev at «Ordet ble menneske». I brevene sine advarte Johannes mot den falske læren at Jesus ikke hadde «kommet som menneske». – 1Jo 4:2, 3; 2Jo 7.