Apostlenes gjerninger 12:1–25

12  På denne tiden begynte kong Herodes å mishandle noen av dem som tilhørte menigheten.+ 2  Han sørget for at Jakob, bror til Johannes,+ ble henrettet med sverd.+ 3  Da han så at jødene likte dette, arresterte han dessuten Peter. (Dette skjedde i de usyrede brøds høytid.)+ 4  Han pågrep ham og satte ham i fengsel.+ Så fikk han fire vaktskift, med fire soldater i hvert, til å holde vakt over ham. Han ville nemlig føre ham fram* for folket etter påsken.+ 5  Mens Peter satt i fengsel, ba menigheten inderlig til Gud for ham.+ 6  Natten før Herodes skulle føre Peter ut, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker, og det sto vakter foran døren og voktet fengselet. 7  Men plutselig sto Jehovas engel der,+ og et lys skinte i fengselscellen. Han vekket Peter ved å dytte ham i siden og sa: «Skynd deg, stå opp!» Og lenkene falt av hendene hans.+ 8  Engelen sa til ham: «Kle på deg og ta på deg sandalene.» Da han hadde gjort det, sa engelen: «Ta på deg kappen din og følg etter meg.» 9  Peter gikk ut og fulgte etter ham, men han forsto ikke at det engelen gjorde, var virkelig. Han trodde faktisk at han så et syn. 10  De passerte både den første og den andre vaktposten og kom så til den jernporten som førte ut til byen, og den åpnet seg for dem av seg selv.+ Etter at de hadde kommet ut, gikk de bortover en gate, og plutselig forlot engelen ham. 11  Da skjønte Peter hva som hadde skjedd, og sa: «Nå vet jeg at Jehova virkelig har sendt sin engel og reddet meg fra Herodes og fra alt det som jødene ventet skulle skje.»+ 12  Da han forsto dette, gikk han til huset til Maria, moren til Johannes, han som ble kalt Markus.+ Der var nokså mange samlet for å be. 13  Han banket på døren til portrommet, og en tjenestejente som het Rode, kom for å høre hvem det var. 14  Da hun kjente igjen stemmen til Peter, ble hun så glad at hun glemte å åpne porten, men løp inn og fortalte at Peter sto utenfor. 15  De sa til henne: «Er du gal?» Men hun sto på sitt. Da sa de: «Det er engelen hans.» 16  Men Peter ble stående der og banke på. De åpnet døren, og da de så at det var ham, ble de svært forundret. 17  Han ga tegn til dem med hånden om å være stille og fortalte dem i detalj hvordan Jehova hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: «Fortell dette til Jakob+ og de andre brødrene.» Så gikk han ut og dro til et annet sted. 18  Om morgenen ble det stort oppstyr blant soldatene, som lurte på hvor det var blitt av Peter. 19  Herodes lette nøye etter ham, og da han ikke fant ham, forhørte han vaktene og befalte at de skulle føres bort og straffes.+ Så dro han fra Judẹa og ned til Cæsarẹa og ble der en tid. 20  Herodes var blitt fiendtlig innstilt til* folket i Tyrus og Sidon. De ble derfor enige om å oppsøke ham.* Og etter at de hadde overtalt Blastus, som hadde ansvaret for kongens husholdning, til å hjelpe dem, ba de om fred. Landet deres ble nemlig forsynt med mat fra kongens land. 21  På en fastsatt dag tok Herodes på seg et kongelig festantrekk, satte seg på dommersetet og begynte å holde en tale til folket. 22  Da ropte de som var samlet: «Det er en gud som taler, og ikke et menneske!» 23  I samme øyeblikk straffet Jehovas engel ham fordi han ikke ga Gud æren. Han ble oppspist av ormer og døde. 24  Men Jehovas ord fortsatte å ha framgang og ble spredt vidt omkring.+ 25  Da Bạrnabas+ og Saulus var ferdige med hjelpearbeidet i Jerusalem,+ dro de tilbake og tok med seg Johannes,+ han som også ble kalt Markus.

Fotnoter

El.: «stille ham for retten».
El.: «Forent innfant de seg derfor hos ham.»
El.: «var innstilt på strid med».

Studienoter

Herodes: Det vil si Herodes Agrippa 1., sønnesønn av Herodes den store. (Se Ordforklaringer.) Herodes Agrippa 1. ble født i år 10 fvt. og fikk sin utdannelse i Roma. Han var venn med forskjellige medlemmer av keiserfamilien. En av vennene var Gaius, bedre kjent som Caligula, som ble keiser i år 37 evt. Han gjorde Agrippa til konge over områdene Iturea, Trakonitis og Abilene. Senere utvidet han Agrippas område til å omfatte Galilea og Perea. Agrippa befant seg i Roma da Caligula ble snikmyrdet i år 41. Han skal ha spilt en viktig rolle når det gjaldt å løse den krisen som oppsto. Han deltok i de harde forhandlingene mellom en annen mektig venn av seg, Claudius, og det romerske senatet. Resultatet var at Claudius ble utropt til keiser, og at borgerkrig ble avverget. Som belønning for innsatsen som megler ble Agrippa utnevnt av Claudius til å være konge også over Judea og Samaria, som hadde vært styrt av romerske prokuratorer siden år 6 evt. Dermed fikk Agrippa herredømme over omtrent det samme området som Herodes den store hadde hatt. Agrippas hovedstad var Jerusalem, og han ble godt likt av de religiøse lederne der. Det sies at han var svært nøye med å overholde jødisk lov og tradisjon ved blant annet å frambære daglige ofre i templet og lese Loven offentlig. Det sies også at han beskyttet den jødiske tro med stor iver. Men hans påstand om at han var en tilbeder av Gud, stemte dårlig med det faktum at han arrangerte gladiatorkamper og hedenske forestillinger i teatret. Agrippa er blitt beskrevet som forrædersk, overfladisk og sløsaktig. Hans styre fikk en brå slutt da han ble straffet med døden av Jehovas engel, slik det er beskrevet i Apg 12:23. Historikere mener at kong Herodes Agrippa 1. døde i år 44 evt. På det tidspunktet var han 54 år og hadde regjert i tre år over hele Judea.

sørget for at Jakob, bror til Johannes, ble henrettet: Henrettelsen fant trolig sted i år 44 evt. Jakob ble dermed den første av de tolv apostlene som led martyrdøden. Herodes kan ha valgt å henrette nettopp Jakob fordi han var kjent for å ha stått Jesus særlig nær, eller fordi han var kjent for å ha et brennende engasjement. Det var sannsynligvis det som var grunnen til at Jakob og hans bror Johannes hadde fått tilnavnet Boanerges, som betyr «tordensønner». (Mr 3:17) Herodes’ feige og politisk motiverte handling stanset ikke utbredelsen av det gode budskap, men menigheten mistet en høyt elsket apostel og hyrde som hadde vært til stor oppmuntring. Uttrykket med sverd kan tyde på at Jakob ble halshogd.

de usyrede brøds høytid: De usyrede brøds høytid begynte 15. nisan, dagen etter påsken (14. nisan), og varte i sju dager. (Se Ordforklaringer: «usyrede brøds høytid, De» og Tillegg B15.) De mange henvisningene i evangelieberetningene og Apostlenes gjerninger til de forskjellige høytidene viser at den jødiske kalenderen fortsatt var i bruk blant jødene på Jesu og apostlenes tid. Omtalen av disse høytidene tjener som en hjelp til å kunne fastsette omtrentlige tidspunkter for hendelser som er beskrevet i Bibelen. – Mt 26:2; Mr 14:1; Lu 22:1; Joh 2:13, 23; 5:1; 6:4; 7:2, 37; 10:22; 11:55; Apg 2:1; 12:3, 4; 20:6, 16; 27:9.

Kle på deg: Eller: «Bind beltet om deg». Sikter tydeligvis til det å feste en løstsittende kjortel med et belte eller et tøystykke. – Se studienote til Lu 12:35.

at Jehova virkelig har sendt sin engel: Uttrykket «har sendt sin engel» gir assosiasjoner til lignende utfrielser som er omtalt i De hebraiske skrifter. I Da 3:28; 6:22 sies det for eksempel at Gud «sendte sin engel» for å redde Daniel og vennene hans. – Se også Sl 34:7; se Tillegg C3 innledning; Apg 12:11.

Markus: Det latinske, eller romerske, tilnavnet til den «Johannes» som er nevnt i Apg 12:12. Moren hans, Maria, bodde i Jerusalem og ble tidlig en disippel. Johannes Markus var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og reisefelle. Markus reiste også sammen med Paulus og andre misjonærer blant de første kristne. (Apg 12:25; 13:5, 13; 2Ti 4:11) Det står ikke i evangeliet hvem som skrev det, men skribenter fra 100- og 200-tallet evt. sier at Markus var skribenten.

huset til Maria: Menigheten i Jerusalem holdt tydeligvis møter i et privat hjem, det som tilhørte Maria, moren til Johannes Markus. Huset var stort nok til at «nokså mange» kunne være til stede, og en tjenestejente arbeidet der. Maria kan altså ha vært forholdsvis velstående. (Apg 12:13) Det at boligen blir omtalt som «huset til Maria», uten at det blir sagt noe om en ektemann, kan dessuten tyde på at hun var enke.

Johannes, han som ble kalt Markus: En av Jesu disipler. Han var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og den som skrev Markusevangeliet. (Se studienote til Mr Tittelen.) Johannes er den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». I Apg 13:5, 13 blir denne disippelen bare kalt Johannes. Men her og i Apg 12:25; 15:37 brukes også hans romerske tilnavn, Markus. Andre steder i De kristne greske skrifter blir han bare omtalt som Markus. – Kol 4:10; 2Ti 4:11; Flm 24; 1Pe 5:13.

Det er engelen hans: Både det hebraiske og det greske ordet som blir gjengitt med «engel», betyr «sendebud; budbringer». (Se studienote til Joh 1:51.) De som sa: «Det er engelen hans», kan ha trodd at han som sto ved porten, var en engel som representerte Peter. Det ser ut til at noen av jødene trodde at hver av Guds tjenere hadde sin egen engel, en slags skytsengel, en oppfatning som ikke har direkte støtte i Guds Ord. Men Jesu disipler visste at engler hadde gitt Guds folk personlig hjelp opp gjennom historien. Jakob snakket for eksempel om at Gud «gjennom sin engel har reddet meg fra all ulykke». (1Mo 48:16) Og Jesus sa om disiplene sine at «deres engler i himmelen alltid ser min himmelske Fars ansikt», noe som viser at englene er aktivt interessert i hver disippel. (Se studienote til Mt 18:10.) De som var samlet i huset til Maria, kan ikke ha forestilt seg at Peter selv viste seg som en engel, som om han hadde dødd og nå var en ånd. De visste hva De hebraiske skrifter sier om de dødes tilstand. – For 9:5, 10.

Jehova: I de fleste greske håndskrifter står det «Herren» (gresk: ho Kỵrios) her. Som det blir forklart i Tillegg C, er det en rekke grunner til å tro at Guds navn opprinnelig sto i dette verset, men at det senere ble erstattet med tittelen «Herren». Navnet Jehova er derfor brukt i hovedteksten. – Se Tillegg C3 innledning; Apg 12:17.

Jakob: Sikter mest sannsynlig til Jesu halvbror. Det er mulig at han var den eldste nest etter Jesus, ettersom han blir nevnt som den første av de fire sønnene Maria fikk på naturlig vis: Jakob, Josef, Simon og Judas. (Mt 13:55; Mr 6:3; Joh 7:5) Jakob hadde vært øyenvitne til det som skjedde på pinsedagen i år 33, da flere tusen besøkende jøder som bodde utenfor Israel, reagerte positivt på det gode budskap og ble døpt. (Apg 1:14; 2:1, 41) Peter ba disiplene fortelle Jakob at han var blitt befridd fra fengselet, noe som tyder på at Jakob tok ledelsen i menigheten i Jerusalem. Det er tydeligvis den samme Jakob som er omtalt i Apg 15:13; 21:18; 1Kt 15:7; Ga 1:19 (der han blir kalt «Herrens bror»); 2:9, 12, og som skrev den bibelboken som bærer hans navn. – Jak 1:1; Jud 1.

som hadde ansvaret for kongens husholdning: Bokstavelig: «mannen over kongens sovekammer». Dette var tydeligvis en høyt respektert person som var betrodd stort ansvar for kongens hus og for saker som gjaldt kongens privatliv.

hjelpearbeidet: Eller: «nødhjelpen; hjelpetjenesten». – Se studienote til Apg 11:29.

Multimedia

Herodes Agrippa 1.
Herodes Agrippa 1.

Mynten på bildet ble preget rundt år 43–44 evt. av Herodes Agrippa 1., som i Apg 12:1 omtales som «kong Herodes». På den ene siden av mynten er det bilde av hodet til keiser Claudius, og på den andre siden er det bilde av to personer som forestiller Claudius og Agrippa 1. Innskriften inneholder Agrippas navn. Claudius’ forgjenger og nevø, keiser Caligula (som regjerte fra år 37 til 41 evt., og som ikke er nevnt i Bibelen), utnevnte Herodes Agrippa 1. til konge i år 37 evt. Senere utvidet Claudius det området Agrippa hadde myndighet over. Herodes Agrippa 1. utsatte den første kristne menighet for voldsom forfølgelse. Han sørget for at apostelen Jakob ble henrettet, og for at Peter ble fengslet. (Apg 12:1–4) Han holdt på sin maktposisjon helt til Jehovas engel straffet ham med døden. – Apg 12:21–23.