Filipperne 2:1–30

2  Hvis dere kan oppmuntre hverandre i Kristus, hvis dere kan gi trøst i kjærlighet, og hvis dere har et åndelig fellesskap og har inderlig hengivenhet og medfølelse,+  gjør da min glede fullstendig ved at dere har samme innstilling og samme kjærlighet, er fullt ut forent og tenker det samme.+  Ikke gjør noe av diskusjonslyst+ eller av egoisme,+ men vær ydmyke og sett andre høyere enn dere selv.+  Tenk ikke bare på deres eget beste,*+ men også på andres.+  Fortsett å ha den samme innstillingen som Kristus Jesus hadde.+  Han var i Guds skikkelse,+ men tenkte ikke på å rane til seg en stilling som Guds like.+  Nei, han ga avkall på alt han hadde, og påtok seg en slaves skikkelse+ og ble menneske.*+  Og ikke bare det, da han kom som et menneske, ydmyket han seg og var lydig helt til døden,+ ja døden på en torturpæl.+  Nettopp derfor opphøyde Gud ham til en høyere stilling+ og ga ham i sin godhet det navnet som er over alle andre navn.+ 10  I Jesu navn skal derfor alle bøye sine knær – de som er i himmelen, de som er på jorden, og de som er under jorden+ 11  og alle* skal åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre+ til ære for Gud, vår Far.* 12  Mine kjære, dere har alltid vært lydige, ikke bare under mitt nærvær, men nå enda mer villig under mitt fravær. Fortsett da på samme måte å arbeide på deres egen frelse med dyp respekt og ærefrykt.* 13  For det er Gud som fyller dere med kraft, og som gir dere både et ønske om og styrke til å gjøre det som gleder ham.+ 14  Fortsett å gjøre alt uten å klage+ og protestere,+ 15  så dere kan være uklanderlige og uskyldige, Guds barn+ uten feil og mangler midt i en ond og vrang generasjon,+ i en verden der dere skinner som lysspredere,+ 16  mens dere har et fast grep om livets ord.+ Da kan jeg ha grunn til å glede meg på Kristi dag+ fordi jeg vet at jeg ikke har løpt forgjeves eller arbeidet hardt forgjeves. 17  Ja, selv om jeg blir utøst som et drikkoffer+ over det slaktofferet+ og den hellige tjenesten som deres tro har ført dere til, så er jeg glad og gleder meg sammen med dere alle. 18  På samme måte bør også dere være glade og glede dere sammen med meg. 19  Jeg håper at jeg snart kan sende Timọteus+ til dere, hvis Herren Jesus vil, så jeg kan bli oppmuntret når jeg får høre hvordan dere har det. 20  For jeg har ingen med en slik innstilling som ham, ingen som så oppriktig vil ha omsorg for dere.+ 21  Alle de andre er opptatt av det som er til deres eget beste, ikke av det som har med Jesus Kristus å gjøre. 22  Men dere vet at Timọteus har bestått sin prøve, at han som et barn+ sammen med sin far har tjent som en slave sammen med meg for å fremme det gode budskap. 23  Jeg håper derfor å kunne sende ham til dere så snart jeg ser hva som skjer med meg. 24  Ja, i Herren er jeg overbevist om* at også jeg selv snart skal komme.+ 25  Men nå ser jeg det som nødvendig å sende min bror Epafrodịtus til dere, min medarbeider og medsoldat, han som dere sendte for at han kunne være min personlige tjener og hjelpe meg med det jeg trengte.+ 26  Han lengter nemlig etter å se dere alle og er nedtrykt fordi dere har hørt at han var blitt syk. 27  Ja, han ble virkelig så syk at han var døden nær. Men Gud hadde barmhjertighet med ham, ja ikke bare med ham, men også med meg, så jeg ikke skulle få den ene sorgen etter den andre. 28  Derfor sender jeg ham så raskt jeg kan, så dere kan glede dere over å se ham igjen og jeg kan være mindre bekymret. 29  Ta derfor imot ham på vanlig måte i Herren med all glede, og fortsett å sette pris på den slags menn.+ 30  For han holdt på å dø på grunn av tjenesten for Kristus. Ja, han risikerte livet for å bidra med det som manglet fordi dere ikke var her og kunne utføre personlig tjeneste for meg.+

Fotnoter

El.: «egne interesser».
Bokst.: «kom til å være i menneskers likhet».
Bokst.: «hver tunge».
Bokst.: «Faren».
Bokst.: «med frykt og skjelving».
El.: «har jeg tillit til».

Studienoter

oppmuntring: Eller: «formaning». Det greske substantivet parạklesis, bokstavelig «det å kalle til ens side», har ofte betydningen «oppmuntring» (Apg 13:15; Flp 2:1) eller «trøst». (Ro 15:4; 2Kt 1:3, 4; 2Te 2:16) Som den alternative gjengivelsen viser, kan dette ordet og det beslektede verbet parakalẹo, som også forekommer i dette verset, romme tanken om «formaning; veiledning», og i noen sammenhenger er det oversatt slik i hovedteksten. (1Te 2:3; 1Ti 4:13; He 12:5) Det at disse greske ordene rommer alle tre betydningene – formaning, trøst og oppmuntring – viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

oppmuntrer og trøster: De greske ordene parạklesis (oversatt med «oppmuntrer») og paramythịa (oversatt med «trøster») overbringer begge tanken om «oppmuntring», men ordet paramythịa betegner en enda større grad av ømhet og trøst. Det beslektede verbet paramythẹomai er brukt i Joh 11:19, 31 om de jødene som dro for å trøste Maria og Marta etter at deres bror, Lasarus, hadde dødd. – Se også 1Te 5:14, der verbet er oversatt med «snakke trøstende».

å komme sammen: Eller: «å dele med hverandre». Grunnbetydningen av det greske ordet koinonịa er «det å dele med andre; fellesskap». Paulus brukte dette ordet flere ganger i brevene sine. (1Kt 1:9; 10:16; 2Kt 6:14; 13:14) Sammenhengen viser at det fellesskapet som det snakkes om her, ikke er et tilfeldig bekjentskap, men er et nært vennskap.

er fullt ut forent: Det greske ordet som er brukt her (sỵnpsykhos), er satt sammen av syn (med; sammen) og psykhẹ, som noen ganger er oversatt med «sjel». Ordet kan også gjengis med «forent i sjel». Paulus bruker dette ordet og flere andre i denne sammenhengen for å understreke at de kristne i Filippi må legge vekt på enhet. – Se studienote til Flp 2:1.

ett: Eller: «enige; forent». Jesus ba om at hans sanne disipler måtte være «ett» i den forstand at de skulle samarbeide mot samme mål, slik han og hans Far er «ett» ved at de samarbeider og har enhet i tanke. (Joh 17:22) I 1Kt 3:6–9 omtaler Paulus denne typen enhet blant de kristne i beskrivelsen av hvordan de samarbeider med hverandre og med Gud. – Se 1Kt 3:8 og studienoter til Joh 10:30; 17:11.

inderlige hengivenhet: Det greske ordet som er brukt her, splạgkhnon, sikter i bokstavelig forstand til kroppens indre organer. I Apg 1:18 er det gjengitt med «innvollene». I sammenhengen her (2Kt 6:12) sikter ordet til dype, intense følelser. Det er et av de sterkeste ordene på gresk for medlidenhet.

oppmuntre … gi trøst: På gresk bruker Paulus her to substantiver som har lignende betydning. Det ordet som er gjengitt med «oppmuntre» (parạklesis), har vid betydning. Det kan gjengis med «oppmuntrende; oppmuntring» (Apg 13:15; He 6:18), ‘veiledning’ (1Te 2:3), «formaning» (1Ti 4:13; He 12:5) eller «trøst». (Ro 15:4; 2Kt 1:3, 4; 2Te 2:16) (Se studienote til Ro 12:8.) Det andre greske substantivet (paramỵthion), som er gjengitt med «gi trøst», kommer fra et gresk verb som betyr «å trøste; å muntre opp» eller «å snakke til noen på en positiv, velgjørende måte». (Jevnfør studienote til 1Kt 14:3.) Det ser ut til at Paulus mener at hvis filipperne oppmuntrer og trøster hverandre, vil de styrke enheten i menigheten. – Flp 2:2.

et åndelig fellesskap: Bokstavelig: «et fellesskap i ånd». Dette uttrykket sikter til det å ha et nært forhold til andre fordi man har felles interesser og deler med hverandre. (Se studienote til Apg 2:42, som drøfter det greske ordet for «det å dele med andre; fellesskap».) I dette og det neste verset viser Paulus at når de kristne samarbeider om å nå åndelige mål og lar seg lede av Guds hellige ånd, utvikler de en enhet som verden ikke kan ødelegge. (Se studienote til Flp 2:2.) En bibelordbok sier om bruken av det greske ordet i dette verset: «For å ha et slikt fellesskap må man ha den innstillingen at man setter andre høyere enn seg selv.» – 2Kt 13:14; se studienote til Joh 17:21.

inderlig hengivenhet: I denne sammenhengen sikter det greske ordet splạgkhnon til dype, intense følelser. – Se studienote til 2Kt 6:12.

et åndelig fellesskap: Bokstavelig: «et fellesskap i ånd». Dette uttrykket sikter til det å ha et nært forhold til andre fordi man har felles interesser og deler med hverandre. (Se studienote til Apg 2:42, som drøfter det greske ordet for «det å dele med andre; fellesskap».) I dette og det neste verset viser Paulus at når de kristne samarbeider om å nå åndelige mål og lar seg lede av Guds hellige ånd, utvikler de en enhet som verden ikke kan ødelegge. (Se studienote til Flp 2:2.) En bibelordbok sier om bruken av det greske ordet i dette verset: «For å ha et slikt fellesskap må man ha den innstillingen at man setter andre høyere enn seg selv.» – 2Kt 13:14; se studienote til Joh 17:21.

er fullt ut forent: Det greske ordet som er brukt her (sỵnpsykhos), er satt sammen av syn (med; sammen) og psykhẹ, som noen ganger er oversatt med «sjel». Ordet kan også gjengis med «forent i sjel». Paulus bruker dette ordet og flere andre i denne sammenhengen for å understreke at de kristne i Filippi må legge vekt på enhet. – Se studienote til Flp 2:1.

La oss ikke bli selvopptatte: Etter å ha beskrevet kontrasten mellom «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», og «åndens frukt» (Ga 5:19–23) kommer Paulus med formaningen i dette verset. Det greske ordet som er oversatt med «selvopptatte» (kenọdoksos), betyr bokstavelig «tom ære; innbilskhet». Det forekommer bare her i De kristne greske skrifter. En ordbok definerer ordet som «det å ha et overdrevent selvbilde, å være selvgod og skrytende». Det formidler tanken om å ønske sterkt å bli rost av andre for noe som er verdiløst og tomt. Et beslektet gresk ord er oversatt med «egoisme» i Flp 2:3.

ydmykhet: Denne egenskapen innebærer å være fri for stolthet, hovmod og arroganse. Ydmykhet kommer til uttrykk i hvordan en person ser på seg selv i forhold til Gud og til andre. Ydmykhet er ingen svakhet, men en sinnstilstand som gleder Gud. Kristne som virkelig er ydmyke, kan arbeide sammen i enhet. (Ef 4:2; Flp 2:3; Kol 3:12; 1Pe 5:5) Det ordet i De kristne greske skrifter som her er oversatt med «ydmykhet», tapeinofrosỵne, kommer fra ordene tapeinọo, «å gjøre lav; å fornedre», og fren, «sinn». Det beslektede ordet tapeinọs er oversatt med «ydmyk» i Mt 11:29 og med «de ydmyke» i Jak 4:6; 1Pe 5:5. – Se studienote til Mt 11:29.

egoisme: Eller: «selvopptatthet». – Se studienote til Ga 5:26, der et beslektet gresk ord er gjengitt med «selvopptatte».

ydmyke: Se studienote til Apg 20:19.

sett andre høyere enn dere selv: Eller: «se på andre som viktigere enn dere selv». – Ro 12:3; 1Kt 10:24; Flp 2:4.

Fortsett å ha den samme innstillingen: Eller: «Ha den samme tankegangen». Sammenhengen viser at Jesus hadde en ydmyk innstilling. – Flp 2:3, 4.

Gud er en Ånd: Det greske ordet pneuma sikter her til en åndeperson. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Bibelen viser at Gud, den herliggjorte Jesus og englene er ånder. (1Kt 15:45; 2Kt 3:17; He 1:14) En ånd har en helt annen eksistensform enn det mennesker har, og er usynlig for menneskeøyne. Åndepersoner har en kropp, «en åndelig kropp», som står langt over «en fysisk kropp». (1Kt 15:44; Joh 1:18) Bibelskribentene sier riktignok om Gud at han har ansikt, øyne, ører, hender og så videre, men dette er billedspråk som skal hjelpe oss mennesker til å forstå hvordan Gud er. Bibelen viser tydelig at Gud er en person med en personlighet. Han holder dessuten til et sted som er utenfor den fysiske verden, og derfor kunne Kristus si at han skulle ‘gå til sin Far’. (Joh 16:28) I He 9:24 står det at Kristus «gikk inn i selve himmelen, slik at han ... trer fram for Gud for vår skyld».

Han var i Guds skikkelse: Det greske ordet som er gjengitt med «skikkelse» (morfẹ), har grunnbetydningen «natur; utseende; form». Jesus var en åndeperson, akkurat som «Gud er en Ånd». (Joh 4:24 og studienote) Det samme greske ordet blir brukt om det at Jesus «påtok seg en slaves skikkelse» da han «ble menneske». – Joh 1:14; Flp 2:7.

tenkte ikke på å rane til seg en stilling som Guds like: Paulus oppfordrer her filipperne til å etterligne den enestående innstillingen Jesus hadde. I Flp 2:3 sier han til dem: «Vær ydmyke og sett andre høyere enn dere selv.» I vers 5 sier han videre: «Fortsett å ha den samme innstillingen som Kristus Jesus hadde.» Jesus, som satte Gud høyere enn seg selv, hadde aldri noe ønske om å «rane til seg en stilling som Guds like». I stedet «ydmyket han seg og var lydig helt til døden». (Flp 2:8; Joh 5:30; 14:28; 1Kt 15:24–28) Jesus hadde altså en helt annen innstilling enn Djevelen, som oppfordret Eva til å prøve å bli som Gud, å bli hans like. (1Mo 3:5) Jesus var et perfekt eksempel på en som levde i samsvar med det Paulus framhever her, nemlig at det er viktig å være ydmyk og være lydig mot Skaperen, Jehova Gud. – Se studienoten til å rane til seg i dette verset.

å rane til seg: På gresk er det her brukt et substantiv (harpagmọs [bokst.: «tilrivelse»]) som er avledet av verbet harpạzo. Dette verbet har grunnbetydningen «gripe; rive til seg». Noen mener at dette ordet sikter til det å holde på noe man allerede har. Men Bibelen bruker aldri dette greske ordet i en slik betydning. Det blir ofte gjengitt med ‘gripe’, «ta», ‘rive bort’, ‘rykke bort’ og lignende uttrykk. (Mt 11:12; 12:29; 13:19; Joh 6:15; 10:12, fotn., 28, 29; Apg 8:39; 23:10; 2Kt 12:2, 4; 1Te 4:17; Jud 23; Åp 12:5) Det at Jesus ‘ikke tenkte på’ å rane til seg en stilling som Guds like, må bety at han aldri har vært likestilt med Gud.

han ga avkall på alt han hadde: Eller: «han uttømte seg selv». Det greske verbet som er brukt her, betyr bokstavelig å fjerne innholdet i noe. Her bruker Paulus ordet i overført betydning om Jesus, som ga avkall på sitt liv som åndeskapning for å leve og lide som menneske på jorden. I motsetning til de englene som noen ganger kledde seg i fysiske kropper for å vise seg for mennesker, ga Jesus fullstendig avkall på sin åndelige kropp sammen med den herligheten og de privilegiene den var forbundet med. Ingen mennesker har noen gang ofret noe som kommer i nærheten av det Jesus ga avkall på for å gjøre Guds vilje.

Han var i Guds skikkelse: Det greske ordet som er gjengitt med «skikkelse» (morfẹ), har grunnbetydningen «natur; utseende; form». Jesus var en åndeperson, akkurat som «Gud er en Ånd». (Joh 4:24 og studienote) Det samme greske ordet blir brukt om det at Jesus «påtok seg en slaves skikkelse» da han «ble menneske». – Joh 1:14; Flp 2:7.

da han kom som et menneske: Eller: «da han av utseende og væremåte befant seg som et menneske». – Se studienote til Flp 2:6.

torturpæl: Eller: «henrettelsespæl». Jesus viste enestående ydmykhet og lydighet ved at han var villig til å lide «døden på en torturpæl», urettferdig dømt som en forbryter og som en som snakket blasfemisk. (Mt 26:63–66; Lu 23:33; se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Han beviste uten skygge av tvil at mennesker kan forbli lojale mot Jehova selv om de blir prøvd til det ytterste. – Joh 5:30; 10:17; He 12:2.

Guds velvilje: Eller: «ufortjent godhet». Det greske ordet khạris forekommer over 150 ganger i De kristne greske skrifter og uttrykker forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen. Når ordet brukes om den ufortjente godhet som Gud viser mennesker, sikter det til en fri gave som Gud gir gavmildt, uten å vente å få noe til gjengjeld. Det beskriver Guds sjenerøse gaver til menneskene og den store kjærlighet og godhet han viser dem uten at de har gjort noe for å fortjene det. Motivet for dette er utelukkende at giveren er gavmild. (Ro 4:4; 11:6) Dette begrepet framhever ikke nødvendigvis at de som blir vist slik godhet, ikke er verdige til det, noe som forklarer hvorfor Gud kunne vise Jesus slik velvilje, eller godhet. I sammenhenger som gjelder Jesus, er det greske ordet med rette gjengitt med «Guds velvilje», som i dette verset, eller med «godkjennelse» og ‘sette pris på’. (Lu 2:40, 52) I andre sammenhenger er det gjengitt med «velvilje», «godt likt», ‘godkjenne’ og ‘vennlig gave’. – Lu 1:30; Apg 2:47; 7:46; 1Kt 16:3; 2Kt 8:19.

på grunn av mitt navn: I Bibelen står ordet «navn» av og til for den personen som bærer navnet, for hans rykte og for alt det han står for. (Se studienote til Mt 6:9.) Når det gjelder Jesu navn, står navnet også for den myndigheten og stillingen som hans Far har gitt ham. (Mt 28:18; Flp 2:9, 10; He 1:3, 4) Jesus forklarer her at folk ville hate hans disipler på grunn av det navnet hans står for. Det innbefatter hans stilling som Guds utnevnte Hersker, som kongers Konge, den som alle nasjoner må bøye seg for som tegn på underordning for å få leve. – Se studienote til Joh 15:21.

ga … i sin godhet: Det greske verbet som er brukt her (kharịzomai), er beslektet med det greske ordet som ofte er oversatt med «ufortjent godhet», men som også kan oversettes med «Guds velvilje». (Joh 1:14 og studienote) I denne sammenhengen overbringer ordet den tanken at Gud på grunn av sin store gavmildhet og kjærlighet ga Jesus et opphøyd navn, et «som er over alle andre navn». Ettersom Gud kan velge å gi sin Sønn, Jesus, et slikt navn, må han være den største av de to, og Jesus må være underordnet ham. (Joh 14:28; 1Kt 11:3) All respekt Jesus får på grunn av sin høye stilling, er derfor «til ære for Gud, vår Far». – Flp 2:11.

navnet: I Bibelen står ordet «navn» noen ganger for mer enn bare en merkelapp. (Se studienote til Mt 24:9.) Her står «det navnet» Gud ga Jesus, for den myndigheten og stillingen som Jesus får av sin Far. Sammenhengen i Filipperne, kapittel 2, viser at Jesus fikk dette opphøyde navnet etter sin oppstandelse. – Mt 28:18; Flp 2:8, 10, 11; He 1:3, 4.

alle andre navn: En bokstavelig gjengivelse av den greske teksten («hvert navn», Kingdom Interlinear), som er brukt i mange oversettelser, kan gi inntrykk av at Jesu navn er over Guds eget navn. Men en slik tanke stemmer ikke med sammenhengen, for Paulus sier: ‘Gud opphøyde ham [Jesus] til en høyere stilling og ga ham i sin godhet’ dette navnet. Dessuten kan det greske ordet for «hvert (alle)» i noen sammenhenger bety «alle andre». Legg for eksempel merke til gjengivelsene i Lu 13:2 («alle andre») og i Lu 21:29 og Flp 2:21 («alle de andre»). Så både sammenhengen og den måten dette greske ordet er brukt på andre steder, støtter gjengivelsen «alle andre». Paulus forklarer her at Jesu navn er over alle andre navn, med unntak av navnet til Jehova, han som ga ham det navnet. – Se også 1Kt 15:28.

i ... navn: Det greske ordet for «navn» (ọnoma) kan sikte til mer enn et egennavn. I denne sammenhengen er det snakk om at man må anerkjenne Farens og Sønnens myndighet og stilling og dessuten den hellige ånds rolle. Dette fører til et nytt forhold til Gud. – Jevnfør studienote til Mt 10:41.

I Jesu navn skal derfor alle bøye sine knær: For alle fornuftutstyrte skapninger i himmelen og på jorden betyr det å bøye sine knær «i Jesu navn» at de anerkjenner Jesu stilling og underordner seg hans myndighet. – Se studienote til Mt 28:19.

de som er under jorden: Sikter tydeligvis til de døde, som Jesus sa «er i minnegravene». (Joh 5:28, 29) Når de blir oppreist fra graven, vil også de måtte underordne seg Kristi myndighet og «åpent erkjenne at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, vår Far». – Flp 2:11.

offentlig kunngjør: Det greske ordet homologẹo blir gjengitt med «bekjenner» i noen bibeloversettelser. Mange ordbøker definerer dette ordet som «å kunngjøre (erkjenne) offentlig». Det samme greske verbet er brukt i vers 10 («kunngjør man offentlig»). Paulus forklarer at det å ha tro i hjertet ikke er nok for at en kristen skal bli frelst. Man må også kunngjøre sin tro offentlig. (Sl 40:9, 10; 96:2, 3, 10; 150:6; Ro 15:9) Å kunngjøre sin tro offentlig er ikke noe man gjør bare én gang, for eksempel ved dåpen. Det er i stedet noe man fortsetter å gjøre når man er sammen med sine trosfeller, og når man forkynner det gode budskap om frelse for ikke-troende. – He 10:23–25; 13:15.

at Jesus er Herre: Mens Jesus var på jorden, var det også andre enn hans disipler som kalte ham «Herre». Det gjorde de for å vise ham respekt eller som en høflighetsfrase. Den samaritanske kvinnen brukte for eksempel ordet på den måten da hun tiltalte Jesus. Det greske ordet som bibelskribentene brukte (Kỵrios), har vid betydning. (Mt 8:2; Joh 4:11) Men Jesus understreket overfor disiplene (eller elevene) sine at når de kalte ham «Herre», var det et uttrykk for at de anerkjente ham som sin Herre. (Joh 13:13, 16) Særlig etter at Jesus hadde dødd og var blitt oppreist og hadde fått en opphøyd stilling i himmelen, fikk hans tittel Herre dypere betydning. Ved sin offerdød kjøpte Jesus disiplene sine og ble dermed deres Eier (1Kt 7:23; 2Pe 2:1; Jud 4; Åp 5:9, 10) og deres Konge. (Kol 1:13; 1Ti 6:14–16; Åp 19:16) Det å anerkjenne Jesus som Herre innebærer mer enn rett og slett å bruke denne tittelen. Man må også anerkjenne hans stilling og adlyde ham. – Mt 7:21; Flp 2:9–11.

Herre: Det greske ordet som forekommer her, Kỵrios (Herre), brukes vanligvis som et substantiv i Bibelen. Men egentlig er det et adjektiv som betegner det å ha makt (kỵros) eller myndighet. Ordet forekommer i alle bøkene i De kristne greske skrifter bortsett fra i Paulus’ brev til Titus og i Johannesbrevene. Jesus Kristus, som er Guds skapte Sønn og Tjener, omtaler med rette sin Far og Gud (Joh 20:17) som «Herre» (Kỵrios), som den som har den øverste makten og myndigheten, og som er hans Hode. (Mt 11:25; 1Kt 11:3) Men tittelen «Herre» brukes ikke bare om Jehova Gud i Bibelen. Den brukes også om Jesus Kristus (Mt 7:21; Ro 1:4, 7), om en av de eldste i himmelen som Johannes så i et syn (Åp 7:13, 14), om engler (Da 12:8), om mennesker (Apg 16:16, 19, 30) og om falske guder. (1Kt 8:5) Noen mener at uttrykket «Jesus er Herre» betyr at han og hans Far, Jehova, er den samme personen. Men sammenhengen viser tydelig at det ikke kan være tilfellet, for «Gud oppreiste ham [Jesus] fra døden». Jesus har fått sin myndighet som Herre av sin Far. – Mt 28:18; Joh 3:35; 5:19, 30; se studienoten til at Jesus er Herre i dette verset.

at Jesus er Herre: Mens Jesus var på jorden, var det også andre enn hans disipler som kalte ham «Herre». Det gjorde de for å vise ham respekt eller som en høflighetsfrase. Den samaritanske kvinnen brukte for eksempel ordet på den måten da hun tiltalte Jesus. Det greske ordet som bibelskribentene brukte (Kỵrios), har vid betydning. (Mt 8:2; Joh 4:11) Men Jesus understreket overfor disiplene (eller elevene) sine at når de kalte ham «Herre», var det et uttrykk for at de anerkjente ham som sin Herre. (Joh 13:13, 16) Særlig etter at Jesus hadde dødd og var blitt oppreist og hadde fått en opphøyd stilling i himmelen, fikk hans tittel Herre dypere betydning. Ved sin offerdød kjøpte Jesus disiplene sine og ble dermed deres Eier (1Kt 7:23; 2Pe 2:1; Jud 4; Åp 5:9, 10) og deres Konge. (Kol 1:13; 1Ti 6:14–16; Åp 19:16) Det å anerkjenne Jesus som Herre innebærer mer enn rett og slett å bruke denne tittelen. Man må også anerkjenne hans stilling og adlyde ham. – Mt 7:21; Flp 2:9–11.

åpent erkjenne: Eller: «offentlig kunngjøre; bekjenne». Sammenhengen viser at denne erkjennelsen henger sammen med at man er overbevist om at Jehova oppreiste Jesus fra døden. – Jevnfør studienote til Ro 10:9.

at Jesus Kristus er Herre: Se studienote til Ro 10:9.

Herre: Se studienoten til Herre i Ro 10:9. Noen hevder at formuleringen «Jesus Kristus er Herre» betyr at han og hans Far, Jehova, er samme person. Men sammenhengen viser tydelig at dette ikke kan stemme, for «Gud [opphøyde] ham til en høyere stilling og ga ham i sin godhet det navnet som er over alle andre navn». – Flp 2:9; se studienoten til at Jesus er Herre i Ro 10:9.

nærvær: Det greske ordet parousịa (i mange oversettelser gjengitt med «komme») betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Det sikter til et nærvær som strekker seg over en periode, ikke bare til en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». I Flp 2:12 bruker Paulus dette greske ordet for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær».

under Kristi nærvær: Ordet «nærvær» forekommer første gang i Mt 24:3, der noen av Jesu disipler spør ham om «tegnet på [hans] nærvær». Det sikter til Jesu Kristi nærvær som Konge fra han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. Det greske ordet som er gjengitt med «nærvær», er parousịa. Mange oversettelser gjengir det med «komme», men det betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Hans nærvær skulle strekke seg over en periode, ikke bare være en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». Og i Flp 2:12 bruker Paulus parousịa for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær». (Se studienote til 1Kt 16:17.) Paulus forklarer altså at de som tilhører ham, det vil si de som er Kristi åndssalvede brødre og søstre og er hans medarvinger, skulle bli oppreist til himmelsk liv en tid etter at Jesus var blitt innsatt som himmelsk Konge i Guds rike.

når jeg er sammen med dere igjen: Eller: «når jeg igjen er nærværende hos dere». På gresk inneholder dette uttrykket substantivet parousịa, som bokstavelig betyr «det å være ved siden av». Det blir ofte oversatt med «nærvær», særlig i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær. (Mt 24:37; 1Kt 15:23) Her bruker Paulus ordet når han uttrykker sitt håp om at han skal få besøke de kristne i Filippi igjen. Gjengivelsene «nærvær» og ‘være sammen med’ støttes av den måten Paulus bruker ordet parousịa på i Flp 2:12. (Se studienote.) Der omtaler han sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær». – Se studienoter til Mt 24:3; 1Kt 16:17.

nærvær … fravær: Paulus bruker her det greske ordet parousịa om en tidsperiode da han var sammen med de kristne i Filippi. Paulus viser hva dette ordet betyr, ved at han omtaler sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær» (gresk apousịa), det vil si en tidsperiode da han var borte fra dem. Det greske ordet parousịa brukes i spesiell betydning i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær, som har vart fra det tidspunktet da han ble innsatt som den messianske Konge i himmelen ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. – Se studienoter til Mt 24:3; 1Kt 15:23; Flp 1:26.

Fortsett … å arbeide på: Det greske ordet som er brukt her, har grunnbetydningen «å oppnå; å utrette; å få i stand». Den formen av verbet som er brukt i dette verset, betegner en vedvarende innsats, noe som overbringer tanken om å arbeide for å fullføre noe.

fyller dere med kraft: Eller: «virker i dere». Det greske ordet energẹo står to ganger i dette verset. Den første gangen er det gjengitt med «fyller … med kraft» og den andre gangen med «gir dere … styrke til å gjøre». Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, er den viktigste kilden til styrke, eller energi, i universet. Gud brukte den til å skape alt. (1Mo 1:2; Sl 104:30; Jes 40:26) Ved hjelp av sin hellige ånd gir Jehova sine tjenere den nødvendige energi, eller «styrke til å gjøre» det som gleder ham, når deres egne krefter svikter. (Jes 40:31) Jehovas ånd kan også forsterke en persons naturlige evner, alt etter hva det er behov for. (Lu 11:13; 2Kt 4:7) Paulus opplevde ofte denne kombinasjonen av egne anstrengelser og ekstra hjelp fra Gud. – Flp 4:13; Kol 1:29.

gir dere … et ønske: På grunn av motløshet, egne feil og andre faktorer mistet noen av Guds tjenere i fortiden sitt ønske om å tjene ham – og til og med sitt ønske om å leve. (1Kg 19:4; Sl 73:13, 14; Jon 4:2, 3) Paulus viser her at når noen mangler et slikt ønske, vil Gud gjerne gi dem den nødvendige motivasjonen, særlig når de søker hans hjelp. – Sl 51:10, 11; 73:17, 18.

Dere skal heller ikke klage, slik noen av dem gjorde: Israelittene klaget på, eller murret mot, Jehova ved flere anledninger. De rettet for eksempel sterk kritikk mot Moses og Aron da ti av de tolv speiderne som ble sendt ut for å utforske Kanaan, kom tilbake med negative rapporter. De ønsket til og med å utnevne en ny leder i stedet for Moses og mente at det ville være bedre å dra tilbake til Egypt. (4Mo 14:1–4) Senere «begynte hele Israels folk å klage» fordi opprørerne Korah, Datan og Abiram og deres tilhengere ble henrettet. De mente tydeligvis at henrettelsen var urettferdig, og deres klagende innstilling fikk konsekvenser for mange. Jehova reagerte ved å sende en plage som tok livet av 14 700 israelitter. (4Mo 16:41, 49) Jehova så på slik klaging som ble rettet mot hans representanter, som klaging rettet mot ham selv. – 4Mo 17:5.

uten å klage: Den typen klaging som Paulus nevner her, dreier seg om negativt snakk som ofte foregår diskré, bak kulissene, i stedet for åpenlyst. De som alltid klager, prøver å påvirke andre. De har gjerne høye tanker om sine egne meninger og sin egen posisjon, slik at de framhever seg selv i stedet for Gud. Klaging kan skape splittelse mellom trosfeller, noe som vil hindre dem i å tjene Jehova forent. Omkring år 55 minnet Paulus menigheten i Korint om at israelittenes klaging i ødemarken hadde vakt Jehovas vrede. (Se studienote til 1Kt 10:10.) Men det å klage er ikke alltid i strid med Guds vilje. Det greske ordet som er brukt her, forekommer også i Apg 6:1, der det står at de gresktalende jødene i Jerusalem begynte «å komme med klager» fordi de gresktalende enkene ikke fikk den materielle hjelpen de burde få. På grunn av det sørget apostlene for at det ble rettet på situasjonen. – Apg 6:1–6.

offentlige tjenesten: Paulus bruker dette uttrykket om det nødhjelpsarbeidet som ble utført for å «dekke de helliges behov i rikt mål», det vil si behovene til de jødekristne i Jerusalem og Judea. Dette arbeidet, eller denne tjenesten, var virkelig til stor hjelp for trosfeller. Det greske ordet leitourgịa, som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I De kristne greske skrifter brukes disse uttrykkene ofte i forbindelse med tempeltjenesten og den kristne tjeneste. Les mer om denne bruken av ordene i studienoter til Lu 1:23; Apg 13:2; Ro 13:6; 15:16.

hellige tjeneste: Eller: «offentlige tjeneste». Det greske ordet leitourgịa som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. Den måten Lukas bruker uttrykket på her, gjenspeiler hvordan det blir brukt i Septuaginta, der verb- og substantivformene av dette uttrykket ofte sikter til den tempeltjenesten som prestene og levittene utførte. (2Mo 28:35; 4Mo 8:22) Den tjenesten som ble utført ved templet, kunne sies å være offentlig tjeneste som ble gjort til beste for folket. Men den var også hellig, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov og bar fram ofre til soning for folkets synder. – 2Kr 15:3; Mal 2:7.

tjente: Eller: «offentlig tjente». Det greske ordet leitourgẹo, som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgịa (offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. I Lu 1:23 (se studienote) er ordet leitourgịa oversatt med «hellige tjeneste» (eller: «offentlige tjeneste»), og der siktes det til den tjenesten Sakarja, faren til døperen Johannes, utførte. Den måten leitourgịa er brukt på i det verset, gjenspeiler hvordan dette ordet og andre former av det blir brukt i Septuaginta i forbindelse med den tjenesten prestene og levittene utførte i tabernaklet (2Mo 28:35; 4Mo 1:50; 3:31; 8:22) og i templet. (2Kr 31:2; 35:3; Joe 1:9, 13; 2:17) Slik tjeneste ble gjort til beste for folket. Men i noen sammenhenger var tjenesten også forbundet med hellighet, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov (2Kr 15:3; Mal 2:7) og bar fram ofre til soning for folkets synder. (3Mo 1:3–5; 5Mo 18:1–5) Her i Apg 13:2 blir det greske ordet leitourgẹo brukt i mer generell betydning om den tjenesten de kristne profetene og lærerne i menigheten i Antiokia i Syria utførte. Ordet sikter til forskjellige måter man tjener Gud på, og innbefatter slike trekk ved den kristne tjeneste som bønn, forkynnelse og undervisning. Den tjenesten som disse profetene og lærerne utførte, innbefattet uten tvil forkynnelse for offentligheten. – Apg 13:3.

offentlige tjenere: Det greske ordet leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgịa (offentlig tjeneste) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. (De greske ordene som er nevnt ovenfor, kommer fra laọs, «folk», og ẹrgon, «gjerning; arbeid».) Her blir de verdslige myndighetene kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de sørger for nyttige samfunnstjenester. Men i De kristne greske skrifter blir disse greske ordene ofte brukt i forbindelse med tempeltjenesten og den kristne tjeneste. Eksempler på dette blir kommentert i studienoter til Lu 1:23; Apg 13:2; Ro 15:16.

en offentlig tjener: Det greske ordet leitourgọs kommer fra ordene laọs, «folk», og ẹrgon, «gjerning; arbeid». Grekerne i gammel tid brukte dette ordet om personer som utførte arbeid eller tjeneste for de sivile myndighetene til beste for samfunnet, vanligvis på egen bekostning. Det fantes en lignende ordning under romerne. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det vanligvis til en som utfører hellig tjeneste. Septuaginta bruker ofte det beslektede ordet leitourgịa om de ‘oppgavene’ (4Mo 7:5) og den «tjenesten» (4Mo 4:28; 1Kr 6:32 [6:17, LXX]) som prestene utførte ved tabernaklet og Jehovas tempel i Jerusalem. Her bruker Paulus ordet leitourgọs om seg selv – «en apostel for nasjonene», som forkynte det gode budskap fra Gud. (Ro 11:13) Denne forkynnelsen var til stor nytte for samfunnet, særlig for folk fra nasjonene.

jeg: Eller: «mitt liv». – Se studienoten til jeg blir utøst som et drikkoffer i dette verset.

jeg blir utøst som et drikkoffer: Israelittene bar fram vin som drikkoffer sammen med de fleste andre ofrene. Det ble helt vin fra et beger ut på alteret. (3Mo 23:18, 37; 4Mo 15:2, 5, 10; 28:7) Her omtaler Paulus seg selv som et symbolsk drikkoffer. Han var villig til å tappe seg selv for krefter både fysisk og følelsesmessig for å støtte filipperne og andre trosfeller som bar fram åndelige ofre og utførte ‘hellig tjeneste’ for Gud. (Jevnfør 2Kt 12:15.) Like før sin død skrev han til Timoteus: «Jeg utøses allerede som et drikkoffer, og tiden for at jeg skal bli frigjort, er nær.» – 2Ti 4:6.

den hellige tjenesten: Eller: «den offentlige tjenesten». Paulus bruker dette uttrykket om den kristne tjeneste. Det at han hadde tjent sine trosfeller i Filippi på en kjærlig og flittig måte, hadde vært til stor hjelp for dem. På grunn av sin tro ble de kristne i Filippi i sin tur motivert til å utføre slik tjeneste for andre. Det greske ordet leitourgịa som er brukt her, kan ha fått de kristne i Filippi, som var en romersk koloni, til å tenke på arbeid eller tjeneste som ble utført for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. (Se studienote til 2Kt 9:12.) Slike oppgaver var forbundet med visse utgifter, noe som minnet filipperne om at man måtte ofre noe for å kunne utføre trofast tjeneste. I De kristne greske skrifter blir dette og beslektede greske ord ofte brukt i forbindelse med tempeltjenesten og den kristne tjeneste. Eksempler på dette blir kommentert i studienoter til Lu 1:23; Apg 13:2; Ro 13:6; 15:16.

Appius-torget: Eller: «Appius-forumet». Latin: Appii Forum. En markedsplass omkring 65 km sørøst for Roma. Dette var et velkjent stoppested på den berømte romerske landeveien Via Appia, som gikk fra Roma over Capua til Brundisium (vår tids Brindisi). Både veien og torget var oppkalt etter ham som anla den første delen av veien, Appius Claudius Caecus, som levde på 300-tallet fvt. Ettersom reisende fra Roma som regel gjorde et opphold på dette stedet etter den første reisedagen, ble det snart et travelt handelssenter og en livlig markedsby. Stedet lå dessuten ved en kanal som gikk langs veien, og som krysset De pontinske sumper. Det fortelles at de reisende ble ført over kanalen om natten i prammer trukket av muldyr. Den romerske dikteren Horats beskrev hvor ubehagelig reisen var, og beklaget seg over froskene og myggen. Han sa også at Appius-torget var «fullt av fergemenn og gjerrige vertshusholdere». (Satires, I, V, 1–6) Til tross for alt dette sto en gruppe brødre fra Roma der og ventet glade og forventningsfulle på Paulus og reisefellene hans. De ville gjerne følge dem det siste stykket og sørge for at de kom trygt fram til Roma. I dag ligger den lille landsbyen Borgo Faiti ved Via Appia på det stedet der Foro Appio, eller «Appius-forumet», en gang lå. – Se Tillegg B13.

Jeg håper at jeg snart kan sende Timoteus til dere: Det framgår ikke av beretningen om Timoteus skulle foreta denne reisen fra Roma til Filippi til lands eller til vanns. De som skulle østover fra Roma, reiste på de landeveiene som var en del av det omfattende romerske veinettet, eller de reiste med skip. Begge reisemåtene var anstrengende. På Timoteus’ tid var det vanskelig å få være med et skip, og passasjerene oppholdt seg og sov på dekk i all slags vær. Opprørt hav førte til sjøsyke og noen ganger til skipbrudd. En reise til fots fra Roma til Filippi tok omkring 40 dager. Man fulgte sannsynligvis først Via Appia, tok så en kort båttur over Adriahavet og fortsatte deretter til fots, kanskje på Via Egnatia, fram til Filippi. (Se Tillegg B13.) Den reisende ble utsatt for sol, regn, hete og kulde og kunne risikere å bli overfalt av røvere. Overnattingsstedene på den tiden blir beskrevet som beryktede, skitne, overfylte og fulle av lopper. (Jevnfør studienote til Apg 28:15.) Likevel var Paulus sikker på at Timoteus var villig til å foreta denne anstrengende reisen, både fram og tilbake, slik at Paulus kunne ‘få høre’ hvordan det sto til åndelig sett med de kristne i Filippi.

nedtrykt: Det greske ordet Paulus bruker her, er oversatt med «svært urolig» i beretningene om Jesu smertefulle kamp i Getsemane hage. (Mt 26:37; Mr 14:33) En ordbok definerer det som å «føle angst, være bekymret, urolig». Grunnen til at Epafroditus var så nedtrykt, var at menigheten i Filippi hadde fått vite at han var blitt syk. Kanskje han var bekymret for at de skulle tro at han ikke hadde fått hjulpet Paulus, men var blitt en byrde for ham i stedet. Kort tid etter at Epafroditus hadde kommet seg, sendte Paulus ham tilbake til Filippi med et brev til menigheten. I dette brevet (Flp 2:25–29) forklarte Paulus hvorfor Epafroditus kom så snart tilbake. På den måten forsikret han menigheten – og uten tvil også Epafroditus selv – om at han så på ham som trofast og verdifull. – Se studienoter til Flp 2:25, 30.

risikerte livet: Eller: «utsatte sin sjel for fare». Epafroditus utsatte seg tydeligvis for en viss fare da han utførte det oppdraget å reise til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap. Det er mulig at det var de uhygieniske forholdene man opplevde under reiser og på overnattingssteder i det første århundre, som gjorde Epafroditus «så syk at han var døden nær». (Flp 2:26, 27) Paulus sier at Epafroditus «holdt på å dø på grunn av tjenesten for Kristus». Paulus hadde god grunn til å rose Epafroditus og til å oppfordre menigheten i Filippi til å ‘ta imot ham på vanlig måte i Herren’ og ‘fortsette å sette pris på den slags menn’. – Flp 2:29; se studienoter til Flp 2:25, 26 og Ordforklaringer: «Sjel».

Priska og Akvilas: Dette trofaste ekteparet hadde forlatt Roma da keiser Claudius forviste alle jødene derfra en gang i år 49 eller i begynnelsen av år 50. Claudius døde i år 54, og da Paulus skrev sitt brev til de kristne i Roma, omkring år 56, hadde Priska og Akvilas flyttet tilbake dit. (Se studienote til Apg 18:2.) Paulus omtaler dem som sine medarbeidere. Det greske ordet for «medarbeider», synergọs, står tolv ganger i De kristne greske skrifter, for det meste i de brevene Paulus skrev. (Ro 16:9, 21; Flp 2:25; 4:3; Kol 4:11; Flm 1, 24) Det er verdt å merke seg at Paulus i 1Kt 3:9 sier: «Vi er Guds medarbeidere.»

Guds medarbeidere: Det greske ordet for «medarbeider», synergọs, står over ti ganger i De kristne greske skrifter, for det meste i de brevene Paulus skrev. Det blir brukt om dem som samarbeidet om å utbre det gode budskap. (Ro 16:9, 21; 2Kt 1:24; 8:23; Flp 2:25; 4:3; Kol 4:11; Flm 1, 24) Her fokuserer Paulus på at kristne tjenere har det store privilegiet å få være «Guds medarbeidere». (Se studienote til 1Kt 3:6.) Han kommer også inn på denne tanken i 2Kt 6:1, der han bruker et beslektet ord for «medarbeidere». – 2Kt 5:20; se studienote til Ro 16:3.

Epafroditus: En pålitelig kristen i menigheten i Filippi som er nevnt bare i dette brevet. Han ble sendt til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap på den tiden. Epafroditus hadde sannsynligvis tenkt å være i Roma lenge nok til å være til hjelp for Paulus på andre måter også. Men han ble «så syk at han var døden nær», noe som førte til at han reiste tilbake til Filippi tidligere enn forventet. – Flp 2:27, 28; se studienoter til Flp 2:26, 30.

medarbeider: Se studienoter til Ro 16:3; 1Kt 3:9.

han som dere sendte: Eller: «deres apostel». Paulus bruker her det greske ordet for «apostel» (apọstolos) i den generelle betydningen «utsending» eller «budbringer». Epafroditus ble sendt ut som representant for menigheten i Filippi med en gave til Paulus, som da var fange i Roma.

Epafroditus: En pålitelig kristen i menigheten i Filippi som er nevnt bare i dette brevet. Han ble sendt til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap på den tiden. Epafroditus hadde sannsynligvis tenkt å være i Roma lenge nok til å være til hjelp for Paulus på andre måter også. Men han ble «så syk at han var døden nær», noe som førte til at han reiste tilbake til Filippi tidligere enn forventet. – Flp 2:27, 28; se studienoter til Flp 2:26, 30.

risikerte livet: Eller: «utsatte sin sjel for fare». Epafroditus utsatte seg tydeligvis for en viss fare da han utførte det oppdraget å reise til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap. Det er mulig at det var de uhygieniske forholdene man opplevde under reiser og på overnattingssteder i det første århundre, som gjorde Epafroditus «så syk at han var døden nær». (Flp 2:26, 27) Paulus sier at Epafroditus «holdt på å dø på grunn av tjenesten for Kristus». Paulus hadde god grunn til å rose Epafroditus og til å oppfordre menigheten i Filippi til å ‘ta imot ham på vanlig måte i Herren’ og ‘fortsette å sette pris på den slags menn’. – Flp 2:29; se studienoter til Flp 2:25, 26 og Ordforklaringer: «Sjel».

lengter nemlig etter å se dere alle: Enkelte gamle håndskrifter sier her «lengter nemlig etter dere alle», og dette gjenspeiles i mange bibeloversettelser. Men den ordlyden som er brukt her i hovedteksten, har god støtte i håndskriftmaterialet. Uansett hvilke håndskrifter man baserer seg på, er hovedtanken i Paulus’ ord den samme, nemlig at Epafroditus savnet alle de kristne i Filippi. – Se Tillegg A3.

nedtrykt: Det greske ordet Paulus bruker her, er oversatt med «svært urolig» i beretningene om Jesu smertefulle kamp i Getsemane hage. (Mt 26:37; Mr 14:33) En ordbok definerer det som å «føle angst, være bekymret, urolig». Grunnen til at Epafroditus var så nedtrykt, var at menigheten i Filippi hadde fått vite at han var blitt syk. Kanskje han var bekymret for at de skulle tro at han ikke hadde fått hjulpet Paulus, men var blitt en byrde for ham i stedet. Kort tid etter at Epafroditus hadde kommet seg, sendte Paulus ham tilbake til Filippi med et brev til menigheten. I dette brevet (Flp 2:25–29) forklarte Paulus hvorfor Epafroditus kom så snart tilbake. På den måten forsikret han menigheten – og uten tvil også Epafroditus selv – om at han så på ham som trofast og verdifull. – Se studienoter til Flp 2:25, 30.

Epafroditus: En pålitelig kristen i menigheten i Filippi som er nevnt bare i dette brevet. Han ble sendt til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap på den tiden. Epafroditus hadde sannsynligvis tenkt å være i Roma lenge nok til å være til hjelp for Paulus på andre måter også. Men han ble «så syk at han var døden nær», noe som førte til at han reiste tilbake til Filippi tidligere enn forventet. – Flp 2:27, 28; se studienoter til Flp 2:26, 30.

nedtrykt: Det greske ordet Paulus bruker her, er oversatt med «svært urolig» i beretningene om Jesu smertefulle kamp i Getsemane hage. (Mt 26:37; Mr 14:33) En ordbok definerer det som å «føle angst, være bekymret, urolig». Grunnen til at Epafroditus var så nedtrykt, var at menigheten i Filippi hadde fått vite at han var blitt syk. Kanskje han var bekymret for at de skulle tro at han ikke hadde fått hjulpet Paulus, men var blitt en byrde for ham i stedet. Kort tid etter at Epafroditus hadde kommet seg, sendte Paulus ham tilbake til Filippi med et brev til menigheten. I dette brevet (Flp 2:25–29) forklarte Paulus hvorfor Epafroditus kom så snart tilbake. På den måten forsikret han menigheten – og uten tvil også Epafroditus selv – om at han så på ham som trofast og verdifull. – Se studienoter til Flp 2:25, 30.

tjenesten for Kristus: Eller muligens: «Herrens gjerning». Enkelte gamle håndskrifter sier «Herrens», men gjengivelsen i hovedteksten har solid støtte i håndskriftmaterialet.

risikerte livet: Eller: «utsatte sin sjel for fare». Epafroditus utsatte seg tydeligvis for en viss fare da han utførte det oppdraget å reise til Roma for å overbringe en gave til Paulus, som var i fangenskap. Det er mulig at det var de uhygieniske forholdene man opplevde under reiser og på overnattingssteder i det første århundre, som gjorde Epafroditus «så syk at han var døden nær». (Flp 2:26, 27) Paulus sier at Epafroditus «holdt på å dø på grunn av tjenesten for Kristus». Paulus hadde god grunn til å rose Epafroditus og til å oppfordre menigheten i Filippi til å ‘ta imot ham på vanlig måte i Herren’ og ‘fortsette å sette pris på den slags menn’. – Flp 2:29; se studienoter til Flp 2:25, 26 og Ordforklaringer: «Sjel».

Multimedia