1. Tessaloniker 2:1–20

2  Dere vet jo selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke har vært uten resultater.+  Som dere vet, var vi blitt mishandlet og ydmyket i Filịppi,+ men med vår Guds hjelp tok vi likevel mot til oss* og forkynte Guds gode budskap+ for dere til tross for stor motstand.*  For den veiledningen vi gir, er ikke basert på feilaktige oppfatninger eller urene motiver, og den er fri for svik.  Gud har godkjent oss og betrodd oss det gode budskap, og derfor taler vi ikke for å gjøre mennesker til lags, men for å glede Gud, som gransker vårt hjerte.+  Dere vet jo at vi aldri brukte smigrende ord eller opptrådte falskt for å skjule grådige motiver.+ Gud er vårt vitne!  Vi har heller ikke ønsket å bli æret av mennesker, verken av dere eller av andre, selv om vi som Kristi apostler kunne ha lagt en økonomisk byrde på dere.+  Tvert imot, vi var milde blant dere, som når en ammende mor viser kjærlig omsorg for sine egne barn.  Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne* gi dere, ikke bare Guds gode budskap, men også vårt eget liv,*+ fordi vi elsket dere så høyt.+  Dere husker sikkert vårt slit og strev, brødre. Vi arbeidet natt og dag så vi ikke skulle legge en økonomisk byrde på noen av dere+ mens vi forkynte Guds gode budskap for dere. 10  Dere er vitner – Gud er det også – om hvor lojalt, rettferdig og uklanderlig vi behandlet dere som tror. 11  Dere vet godt hvordan vi stadig formante, trøstet og veiledet hver og en av dere,+ som en far+ gjør med sine barn. 12  Det gjorde vi for at dere skulle fortsette å leve på en måte som er verdig for Gud,+ han som kaller dere til sitt rike+ og sin herlighet.+ 13  Derfor takker vi alltid Gud,+ for da dere hørte oss forkynne Guds ord, tok dere ikke imot det som menneskers ord, men slik som det i virkeligheten er, som Guds ord – og det virker i dere som tror. 14  For dere, brødre, fulgte eksemplet til Guds menigheter i Judẹa, de som er forent med Kristus Jesus. De samme lidelsene som de er blitt utsatt for av jødene, er dere blitt utsatt for av deres egne landsmenn.+ 15  Jødene har til og med drept Herren Jesus+ og profetene, og de har forfulgt oss.+ De gjør ikke det som gleder Gud, men motarbeider alle menneskers interesser. 16  For de prøver å hindre oss i å forkynne for folk fra nasjonene, så disse kan bli frelst.+ Ved å gjøre alt dette synder de i fullt mål. Men Guds vrede har til slutt kommet over dem.+ 17  Brødre, vi var borte* fra dere en kort tid – fysisk sett, ikke i hjertet. Men fordi vi lengtet etter å se dere, gjorde vi alt vi kunne for å treffe dere ansikt til ansikt.* 18  Ja, vi ville gjerne komme til dere – jeg, Paulus, prøvde både én og to ganger – men Satan hindret oss. 19  For hvem er vårt håp eller vår glede eller vår jubels krone framfor vår Herre Jesus under hans nærvær? Er det ikke dere?+ 20  Dere er virkelig vår ære og vår glede.

Fotnoter

El.: «mobiliserte vi likevel frimodighet».
El. muligens: «under stor kamp».
El.: «og var fast bestemt på å».
El.: «vår egen sjel».
El.: «ble skilt».
Bokst.: «for å se deres ansikt».

Studienoter

Multimedia