1. Tessaloniker 2:1–20

2  Dere vet jo selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke har vært uten resultater.+  Som dere vet, var vi blitt mishandlet og ydmyket i Filịppi,+ men med vår Guds hjelp tok vi likevel mot til oss og forkynte Guds gode budskap+ for dere til tross for stor motstand.  For den veiledningen vi gir, er ikke basert på feilaktige oppfatninger eller urene motiver, og den er fri for svik.  Gud har godkjent oss og betrodd oss det gode budskap, og derfor taler vi ikke for å gjøre mennesker til lags, men for å glede Gud, som gransker vårt hjerte.+  Dere vet jo at vi aldri brukte smigrende ord eller opptrådte falskt for å skjule grådige motiver.+ Gud er vårt vitne!  Vi har heller ikke ønsket å bli æret av mennesker, verken av dere eller av andre, selv om vi som Kristi apostler kunne ha lagt en økonomisk byrde på dere.+  Tvert imot, vi var milde blant dere, som når en ammende mor viser kjærlig omsorg for sine egne barn.  Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds gode budskap, men også vårt eget liv,+ fordi vi elsket dere så høyt.+  Dere husker sikkert vårt slit og strev, brødre. Vi arbeidet natt og dag så vi ikke skulle legge en økonomisk byrde på noen av dere+ mens vi forkynte Guds gode budskap for dere. 10  Dere er vitner – Gud er det også – om hvor lojalt, rettferdig og uklanderlig vi behandlet dere som tror. 11  Dere vet godt hvordan vi stadig formante, trøstet og veiledet hver og en av dere,+ som en far+ gjør med sine barn. 12  Det gjorde vi for at dere skulle fortsette å leve på en måte som er verdig for Gud,+ han som kaller dere til sitt rike+ og sin herlighet.+ 13  Derfor takker vi alltid Gud,+ for da dere hørte oss forkynne Guds ord, tok dere ikke imot det som menneskers ord, men slik som det i virkeligheten er, som Guds ord – og det virker i dere som tror. 14  For dere, brødre, fulgte eksemplet til Guds menigheter i Judẹa, de som er forent med Kristus Jesus. De samme lidelsene som de er blitt utsatt for av jødene, er dere blitt utsatt for av deres egne landsmenn.+ 15  Jødene har til og med drept Herren Jesus+ og profetene, og de har forfulgt oss.+ De gjør ikke det som gleder Gud, men motarbeider alle menneskers interesser. 16  For de prøver å hindre oss i å forkynne for* folk fra nasjonene, så disse kan bli frelst.+ Ved å gjøre alt dette synder de i fullt mål. Men Guds vrede har til slutt kommet* over dem.+ 17  Brødre, vi var borte fra dere en kort tid – fysisk sett, ikke i hjertet. Men fordi vi lengtet etter å se dere, gjorde vi alt vi kunne for å treffe dere ansikt til ansikt.* 18  Ja, vi ville gjerne komme til dere – jeg, Paulus, prøvde både én og to ganger – men Satan hindret oss. 19  For hvem er vårt håp eller vår glede eller vår jubels krone framfor vår Herre Jesus under hans nærvær? Er det ikke dere?+ 20  Dere er virkelig vår ære og vår glede.

Fotnoter

El.: «de fortsetter å forby oss å tale til».
El. muligens: «har kommet fullstendig».
Bokst.: «for å se deres ansikt».

Studienoter

frimodige: Eller: «frittalende; fryktløse». Det greske substantivet parresịa er også blitt oversatt med «frimodighet til å tale; tillit». (He 3:6; 1Jo 5:14) Dette substantivet og det beslektede verbet parresiạzomai, som ofte er oversatt med «tale frimodig (med frimodighet)», forekommer en rekke ganger i Apostlenes gjerninger og viser at dette var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:29, 31; 9:27, 28; 13:46; 14:3; 18:26; 19:8; 26:26.

med stor frimodighet: Eller: «med stor fritalenhet (fryktløshet)». Det greske substantivet parresịa er også blitt oversatt med «frimodighet til å tale; tillit». (He 3:6; 1Jo 5:14) Dette substantivet og det beslektede verbet parresiạzomai, som ofte er oversatt med «tale frimodig (med frimodighet)», forekommer en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Fra begynnelsen til slutten av Lukas’ beretning er det tydelig at dette var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:29, 31; 9:27, 28; 13:46; 14:3; 18:26; 19:8; 26:26.

under store prøvelser: Dette sikter til den forfølgelsen menigheten i Tessalonika ble utsatt for kort tid etter at Paulus og Silas hadde gjort dem kjent med det gode budskap. Fanatiske jødiske motstandere ble rasende fordi det gode budskap hadde framgang, og de fikk en pøbelflokk til å storme inn i det huset der Paulus bodde. Da de ikke fant Paulus der, slepte de verten, Jason, og noen andre med seg til byens ledere og anklaget dem for opprør. Brødrene oppfordret Paulus og Silas til å forlate byen om natten og dra til Berøa. (Apg 17:1–10) Det er verdt å legge merke til at den hellige ånd hjalp de kristne i Tessalonika til å bevare gleden til tross for denne forfølgelsen.

ydmyket i Filippi: Paulus sikter her til de hendelsene som er omtalt i Apg 16:12, 16–24. Paulus og Silas ble slept til torget og raskt dømt av magistratene, som rev av dem klærne og ga befaling om at de skulle slås med stokker. Etterpå ble de kastet i fengsel og satt i blokken. Paulus omtaler treffende alt dette som en ydmykelse. Han bruker et sterkt ord som ifølge et oppslagsverk kan sikte til «behandling som bevisst tar sikte på å offentlig krenke og åpent ydmyke den som blir utsatt for den». Denne mishandlingen gjør motet til Paulus og Silas enda mer bemerkelsesverdig.

tok vi likevel mot til oss: Eller: «mobiliserte vi likevel frimodighet». Til tross for den ydmykende behandlingen Paulus og Silas fikk i Filippi, ville de ikke slutte med sin virksomhet. I stedet ‘tok de mot til seg’ og fortsatte å forkynne. (Apg 17:2–10) Paulus erkjenner ydmykt at det var med vår Guds hjelp de klarte å gjøre dette, ikke på grunn av sin egen indre styrke. Salmisten David sa i tråd med det til Jehova: «Du gjorde meg modig og sterk.» (Sl 138:3; se også Esr 7:28.) Det greske ordet som er gjengitt med ‘tok mot til seg’, er brukt flere ganger i forbindelse med Paulus’ tjeneste, og det overbringer ofte tanken om å ‘tale med frimodighet’. – Apg 13:46; 14:3; 19:8; se studienoter til Apg 4:13; 28:31.

til tross for stor motstand: Ikke så lenge etter at Paulus og Silas hadde kommet til Tessalonika, møtte de hard motstand. (Apg 17:1–14; se studienote til 1Te 1:6.) Men fordi Paulus elsket tjenesten, holdt han ut motstanden og fortsatte modig å forkynne det gode budskap. (Ro 1:14, 15; 2Ti 4:2) Det greske uttrykket Paulus bruker, kan også oversettes med «under stor kamp», noe som kan tyde på at han og Silas kjempet mot motstanden for å kunne forkynne modig. Noen ganger ble uttrykket brukt om idrettsutøvere i de olympiske leker, som kjempet hardt for å vinne over konkurrentene.

urenhet: Eller: «smuss; moralsk forderv; uanstendighet». Av de tre første «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen» som er nevnt i dette verset, er «urenhet» (gresk: akatharsịa) det som har det bredeste betydningsinnholdet. Dette ordet forekommer ti ganger i De kristne greske skrifter. Bokstavelig sikter det til noe som er fysisk urent, eller skittent. (Mt 23:27) Brukt i overført betydning omfatter det alle former for urenhet – på det seksuelle området, i tale, i handling og i åndelige forhold, for eksempel det å tilbe avguder. (Ro 1:24; 6:19; 2Kt 6:17; 12:21; Ef 4:19; 5:3; Kol 3:5; 1Te 2:3; 4:7) «Urenhet» kan altså sikte til forskjellige typer urette handlinger, og alvorlighetsgraden kan variere. (Se studienote til Ef 4:19.) Ordet framhever at den urette handlingen eller tilstanden er moralsk frastøtende. – Se Ordforklaringer: «Uren».

urene motiver: Bokstavelig: «urenhet». Brukt i overført betydning omfatter det greske ordet akatharsịa alle former for urenhet – på det seksuelle området, i tale, i handling og i åndelige forhold. – Jevnfør Ro 1:24; 1Kt 7:14; 2Kt 6:17; Ef 4:19; 1Te 4:7; se studienote til Ga 5:19.

Gode Lærer: Mannen brukte tydeligvis ordene «Gode Lærer» som en smigrende og formell tittel, for de religiøse lederne krevde vanligvis å bli vist en slik ære. Jesus hadde ingen innvendinger mot å bli tiltalt som «Lærer» og «Herre» (Joh 13:13), men han lot all ære gå til sin Far.

smigrende ord: Smiger er falsk, overdreven og ufortjent ros som ikke er oppriktig ment – ofte gitt i den hensikt å bli godt likt eller oppnå materielle fordeler. Slik hyklersk tale blir fordømt i Bibelen. (Sl 5:9; 12:2, 3) En ordbok definerer det greske ordet kolakịa, som her er gjengitt med «smigrende», som «ros som tar sikte på å tilfredsstille noens forfengelighet». Dette er den eneste gangen dette ordet forekommer i De kristne greske skrifter. Paulus sier at «Gud er vårt vitne!» på at han «aldri brukte smigrende ord» da han forkynte for tessalonikerne. Når de kristne unngår å smigre noen, følger de sitt store Forbilde, Jesus Kristus. Han korrigerte med en gang en jødisk leder som kalte ham «Gode Lærer» og tydeligvis brukte dette som en smigrende tittel. – Mr 10:17 og studienote, 18; jevnfør Job 32:21, 22.

opptrådte falskt for å skjule: I denne sammenhengen overbringer det greske ordet som er brukt her, tanken om «påskudd; skalkeskjul». En ordbok definerer det som «slik noe blir framstilt for andre for å skjule de faktiske forhold». Paulus og medarbeiderne hans lot seg aldri motivere av grådighet. De hadde heller ikke selviske motiver som de måtte skjule ved å bruke smigrende ord eller bedragerske metoder.

teltmakere: Her brukes den greske betegnelsen skenopoiọs om det yrket Paulus, Akvilas og Priskilla hadde. Det er delte meninger om nøyaktig hva slags håndverkere dette ordet betegnet (om det var teltmakere, vevere eller slike som laget tauverk), men mange greskkyndige mener at «teltmaker» er den sannsynlige betydningen. Paulus kom fra Tarsus i Kilikia, et område som var kjent for sin produksjon av geitehårsstoffet cilicium, som man brukte til å sy telt av. (Apg 21:39) Blant jødene i det første århundre mente man at en ung mann burde lære seg et håndverk selv om han også skulle få en høyere utdannelse. Så det er mulig at Paulus lærte å sy telt allerede som gutt. Dette var ikke noe lett arbeid, for cilicium skal ha vært et stoff som vanligvis var stivt og grovt og derfor var vanskelig å skjære til og sy i.

ønsket å bli æret av mennesker: Paulus var en ydmyk tjener for Gud som gjorde sitt beste for å etterligne Jesus, så han kan her ha hatt Jesu lignende uttalelse i tankene: «Jeg tar ikke imot ære fra mennesker.» (Joh 5:41; 7:18; 1Kt 11:1) Paulus antyder ikke at det er galt å vise andre i menigheten passende respekt, eller ære. (Jevnfør Ro 12:10; 1Ti 5:17.) Men motivet hans var ikke å få ære, anseelse, berømmelse eller ros fra andre mennesker.

kunne ha lagt en økonomisk byrde på dere: Paulus ba ikke engang om å få bare litt materiell støtte fra de kristne i Tessalonika for å kunne bruke mer tid i tjenesten. Han traff det samme valget da han var i Korint, selv om han senere forklarte at Skriftene ga ham rett til å be om slik hjelp. (1Kt 9:11–15, 18) Ifølge 1Te 2:9 arbeidet Paulus «natt og dag» i Tessalonika, kanskje som teltmaker, slik han gjorde i Korint. (Se studienote til Apg 18:3.) Han kan også ha ønsket å være et godt eksempel for de kristne i Tessalonika. – 2Te 3:7–12.

som en far gjør med sine barn: Paulus sammenligner her sin rolle blant tessalonikerne med rollen til en far som kjærlig formaner, trøster og veileder barna sine og lærer dem viktige sannheter. (Jevnfør 5Mo 6:6, 7; Sl 78:5, 6.) Denne metaforen utfyller den vi finner i 1Te 2:7, der Paulus bruker sammenligningen med en ammende mor. (Se studienote.) Begge språkbildene framhever at Paulus og medarbeiderne hans var noe mer enn hyrder som hadde fått myndighet fra Gud. De gikk inn for at man i menigheten skulle få samme slags kjærlighet og støtte som man får i en familie. – Jevnfør 1Ti 5:1, 2.

milde: Paulus og medarbeiderne hans «var milde» fordi de elsket brødrene og søstrene i Tessalonika og var opptatt av deres åndelige vekst. (1Te 2:8) Men noen oversettelser har ordlyden «var som små barn» eller «var som spedbarn». Grunnen til denne forskjellen er at noen greske håndskrifter bruker et ord som betyr «milde» (ẹpioi), mens andre bruker et ord som betyr «spedbarn; små barn» (nẹpioi). Det er bare én bokstav som skiller de to ordene fra hverandre. Noen bibelkommentatorer mener at forskjellen mellom håndskriftene kan skyldes at avskrivere ved en feil skrev den greske bokstaven «n» en gang for mye fordi ordet foran slutter med en «n» – en feil som kalles dittografi. Sammenhengen og det at Paulus like etterpå bruker sammenligningen med en ammende mor, taler for at «milde» er det riktige ordet, og det brukes i mange moderne oversettelser.

en ammende mor: I løpet av noen få vers bruker Paulus to metaforer basert på familieforhold. De forteller noe om de varme følelsene han og de kristne i Tessalonika hadde for hverandre. (1Te 3:6) Her sammenligner Paulus det forholdet han og medarbeiderne hans hadde til menigheten, med det forholdet «en ammende mor» har til barna sine. Hun elsker dem så høyt at hun setter deres interesser foran sine egne. I 1Te 2:11 går han så over til å bruke en far som metafor. (Se studienote.) Det ordet som er gjengitt med «ammende mor», forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Men det er også brukt i Septuaginta i Jes 49:23, der Jehova sier at når han fører sitt folk tilbake fra eksil, skal han la fyrstinner være «ammer» for dem.

viser kjærlig omsorg for: Det greske ordet som er brukt her, betyr bokstavelig «å varme; å gjøre varm». I denne sammenhengen kan det ha gitt assosiasjoner til en mor som viser omsorg for barna sine ved å passe på at de har det varmt og godt. I Septuaginta er dette ordet brukt i 5Mo 22:6 (for det hebraiske «ligger på») og i Job 39:14 («holder … varme») for å beskrive hvordan en fuglemor varmer ungene eller eggene sine.

var blitt inderlig glad i: Paulus beskriver sine følelser for de kristne i Tessalonika ved å bruke et gresk verb som ifølge en ordbok overbringer tanken om «å oppleve en sterk følelse fordi man er nært og personlig knyttet til noen». En annen ordbok definerer det som «å ha en sterk lengsel etter».

ville gjerne: Paulus og medarbeiderne hans var «inderlig glad i» dem i Tessalonika som hadde tatt imot det gode budskap. Disse følelsene fikk dem til å ofre seg helt og fullt for å hjelpe sine nye trosfeller. Det greske verbet som her er gjengitt med «ville gjerne», overbringer tanken om at de var fast bestemt på å gjøre dette og gledet seg over det. Et oppslagsverk sier om Paulus: «[Det greske] verbet står i imperfektum, noe som viser at han hele tiden var fast bestemt på å gi av seg selv til beste for dem han hadde omvendt.»

vårt eget liv: Eller: «vår egen sjel». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

kunne ha lagt en økonomisk byrde på dere: Paulus ba ikke engang om å få bare litt materiell støtte fra de kristne i Tessalonika for å kunne bruke mer tid i tjenesten. Han traff det samme valget da han var i Korint, selv om han senere forklarte at Skriftene ga ham rett til å be om slik hjelp. (1Kt 9:11–15, 18) Ifølge 1Te 2:9 arbeidet Paulus «natt og dag» i Tessalonika, kanskje som teltmaker, slik han gjorde i Korint. (Se studienote til Apg 18:3.) Han kan også ha ønsket å være et godt eksempel for de kristne i Tessalonika. – 2Te 3:7–12.

ikke skulle legge en økonomisk byrde: Se studienote til 1Te 2:6.

en ammende mor: I løpet av noen få vers bruker Paulus to metaforer basert på familieforhold. De forteller noe om de varme følelsene han og de kristne i Tessalonika hadde for hverandre. (1Te 3:6) Her sammenligner Paulus det forholdet han og medarbeiderne hans hadde til menigheten, med det forholdet «en ammende mor» har til barna sine. Hun elsker dem så høyt at hun setter deres interesser foran sine egne. I 1Te 2:11 går han så over til å bruke en far som metafor. (Se studienote.) Det ordet som er gjengitt med «ammende mor», forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Men det er også brukt i Septuaginta i Jes 49:23, der Jehova sier at når han fører sitt folk tilbake fra eksil, skal han la fyrstinner være «ammer» for dem.

som en far gjør med sine barn: Paulus sammenligner her sin rolle blant tessalonikerne med rollen til en far som kjærlig formaner, trøster og veileder barna sine og lærer dem viktige sannheter. (Jevnfør 5Mo 6:6, 7; Sl 78:5, 6.) Denne metaforen utfyller den vi finner i 1Te 2:7, der Paulus bruker sammenligningen med en ammende mor. (Se studienote.) Begge språkbildene framhever at Paulus og medarbeiderne hans var noe mer enn hyrder som hadde fått myndighet fra Gud. De gikk inn for at man i menigheten skulle få samme slags kjærlighet og støtte som man får i en familie. – Jevnfør 1Ti 5:1, 2.

leve på en måte som er Jehova verdig: Det greske verbet som her er oversatt med «leve», betyr bokstavelig «gå; vandre». Her brukes det i billedlig betydning om den måten man lever eller oppfører seg på. Paulus bruker ofte dette verbet i overført betydning i brevene sine. (Ga 5:16; Ef 5:2; Flp 3:17; Kol 2:6; 3:7; 4:5; 1Te 2:12; 4:1) Et oppslagsverk sier at verbet i slike sammenhenger sikter til en livsførsel eller livsstil. Denne måten å bruke «gå; vandre» på har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. Et eksempel er 2Kg 20:3, der kong Hiskia sa: «Jeg bønnfaller deg, Jehova, husk at jeg har vandret framfor deg i trofasthet.» Å leve, eller vandre, på en måte som er Jehova verdig, innebærer å leve på en måte som gir ære til hans navn, og som er i samsvar med hans rettferdige normer. Paulus bruker et lignende uttrykk i 1Te 2:12. – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; Kol 1:10.

fortsette å leve på en måte som er verdig for Gud: Det greske verbet som her er oversatt med «leve», betyr bokstavelig «gå; vandre». Paulus sammenligner den kristne levemåte med det å vandre, slik han også gjør i Kol 1:10. – Se studienote.

fyller dere med kraft: Eller: «virker i dere». Det greske ordet energẹo står to ganger i dette verset. Den første gangen er det gjengitt med «fyller … med kraft» og den andre gangen med «gir dere … styrke til å gjøre». Guds hellige ånd, eller virksomme kraft, er den viktigste kilden til styrke, eller energi, i universet. Gud brukte den til å skape alt. (1Mo 1:2; Sl 104:30; Jes 40:26) Ved hjelp av sin hellige ånd gir Jehova sine tjenere den nødvendige energi, eller «styrke til å gjøre» det som gleder ham, når deres egne krefter svikter. (Jes 40:31) Jehovas ånd kan også forsterke en persons naturlige evner, alt etter hva det er behov for. (Lu 11:13; 2Kt 4:7) Paulus opplevde ofte denne kombinasjonen av egne anstrengelser og ekstra hjelp fra Gud. – Flp 4:13; Kol 1:29.

dere hørte oss forkynne Guds ord: De kristne i Tessalonika hadde fått høre Guds ord, eller budskap, gjennom den forkynnelsen Paulus og Silas utførte (Apg 17:1–4), men de hadde forstått at det ikke var et budskap fra mennesker. Det kom fra Jehova Gud og var basert på De hebraiske skrifter. Fra Jesu tid av omfattet uttrykket «Guds ord» også det gode budskap om frelse gjennom Jesus. (Ef 1:12, 13; Kol 4:3) Da De kristne greske skrifter ble samlet, var Paulus’ første brev til tessalonikerne sannsynligvis det første av brevene hans som ble en del av Guds inspirerte Ord. Apostelen Peter omtalte senere Paulus’ brev som en del av «Skriftene». – 2Pe 3:15, 16; se Ordforklaringer: «Kanon (Bibelens kanon)».

det virker i dere som tror: En form av det greske ordet energẹo, som her er gjengitt med «virker», kan også oversettes med «fyller … med kraft». (Se studienote til Flp 2:13.) Fordi det budskapet som Paulus og medarbeiderne hans forkynte, ikke var «menneskers ord», men «Guds ord», virket det med stor kraft i dem som virkelig trodde på det. (I He 4:12 blir et beslektet gresk verb gjengitt med «har stor kraft».) I løpet av sin tjeneste så Paulus mange som gjorde store forandringer i livet sitt, takket være kraften i Guds ord. (1Kt 6:9–11; Ef 2:3; Tit 3:3) Paulus var selv et levende bevis på den kraften Guds ord har til å forandre et menneskes personlighet og oppførsel. – Ga 1:13, 22, 23; 1Ti 1:12–14.

under store prøvelser: Dette sikter til den forfølgelsen menigheten i Tessalonika ble utsatt for kort tid etter at Paulus og Silas hadde gjort dem kjent med det gode budskap. Fanatiske jødiske motstandere ble rasende fordi det gode budskap hadde framgang, og de fikk en pøbelflokk til å storme inn i det huset der Paulus bodde. Da de ikke fant Paulus der, slepte de verten, Jason, og noen andre med seg til byens ledere og anklaget dem for opprør. Brødrene oppfordret Paulus og Silas til å forlate byen om natten og dra til Berøa. (Apg 17:1–10) Det er verdt å legge merke til at den hellige ånd hjalp de kristne i Tessalonika til å bevare gleden til tross for denne forfølgelsen.

De samme lidelsene … er dere blitt utsatt for av deres egne landsmenn: Se studienote til 1Te 1:6.

Gud, som forsonet oss med seg selv: Alle mennesker trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. (Ro 5:12) Det førte til at menneskene ble fremmedgjort for Gud og kom i et fiendtlig forhold til ham, for hans normer tillater ham ikke å se gjennom fingrene med en urett handlemåte. (Ro 8:7, 8) De greske ordene for «å forsone» og «forsoning» har grunnbetydningen «å forandre; å bytte ut». I denne sammenhengen sikter ordene til det å bytte ut et fiendtlig forhold til Gud med et vennskapelig og harmonisk forhold. Paulus viser her at Gud først forsonet «oss» (Paulus, medarbeiderne hans og alle åndssalvede kristne) med seg selv ved Kristus, det vil si ved hjelp av Kristi gjenløsningsoffer. Deretter sier Paulus at Gud «ga oss forsoningens tjeneste». – Se studienote til Ro 5:10.

forsoningens tjeneste: Eller: «forlikelsens tjeneste». Det vil si den tjenesten som går ut på å hjelpe mennesker til å bli «forsonet med Gud ved hans Sønns død». (Ro 5:10) Denne tjenesten innebærer å formidle et viktig budskap som kan hjelpe dem som er fremmedgjort for Gud, til å komme i et fredelig forhold til ham, til å bli hans venn. – 2Kt 5:18–20; les mer om ordet «tjeneste» (gresk: diakonịa) i studienoter til Apg 11:29; Ro 11:13.

forsonet en verden med seg selv: Menneskeverdenen trenger å bli forsonet med Gud fordi det første mennesket, Adam, var ulydig og overførte synd og ufullkommenhet til alle sine etterkommere. (Se studienote til 2Kt 5:18.) Gud gjør denne forsoningen mulig ved Kristus, det vil si ved hjelp av Jesu sonoffer. (Ro 5:10; 2Kt 5:21; Kol 1:21, 22) Jehova har utnevnt dem som er i forening med Kristus, til å være «ambassadører» i en fiendtlig innstilt verden og har gitt dem «forsoningens tjeneste». – 2Kt 5:18, 20.

De gjør ikke det som gleder Gud: Disse ordene gjelder dem som prøver å hindre andre i å få et godt forhold til Gud og få håp om frelse og evig liv. (1Te 2:16) Slik tilfellet var med Paulus da han forfulgte de kristne, tror kanskje slike forfølgere at de faktisk utfører hellig tjeneste for Gud. (Joh 16:2; Ga 1:13; 1Ti 1:13) De som forfølger de kristne, kjenner i virkeligheten verken Jehova eller hans Sønn. – Joh 16:3.

motarbeider alle menneskers interesser: De som forfølger de sanne kristne, kan sies å motarbeide alle menneskers interesser fordi Jehova bruker forkynnelsesarbeidet, som Jesus satte i gang, til å forsone syndige mennesker med seg selv. – Se studienoter til 2Kt 5:18, 19.

Fullfør da det som deres forfedre begynte på: Eller: «Fyll da deres forfedres mål.» Den bokstavelige betydningen av dette idiomatiske uttrykket er «å fylle til randen et mål som en annen har begynt å fylle». Det er ikke slik at Jesus befaler de jødiske lederne å fullføre det forfedrene hadde begynt på. Men ved hjelp av ironi forutsier han at de ville drepe ham, akkurat som forfedrene deres hadde drept Guds profeter før i tiden.

synder de i fullt mål: Paulus sikter her til jøder i det første århundre som ‘drepte Herren Jesus’ og utsatte disiplene hans for voldsom forfølgelse. (1Te 2:15) Disse motstanderne prøvde også å hindre de kristne «i å forkynne for folk fra nasjonene». Uttrykket ‘synde i fullt mål’ viser at de syndet så mye som det var mulig å gjøre. En mer bokstavelig gjengivelse av den greske grunnteksten er «fyller de alltid sine synders mål». Det antyder at de jødiske forfølgerne gjorde det samme som forfedrene deres hadde gjort i hundrevis av år. – Se studienote til Mt 23:32.

Guds vrede: Enkelte gamle håndskrifter sier her «Guds vrede», mens andre sier «vreden». Bøyningsformen av det greske verbet som er gjengitt med har … kommet, viser at Guds vrede med sikkerhet skulle ramme jødene. Denne vreden kulminerte med at romerne ødela Jerusalem og templet der i år 70.

en ammende mor: I løpet av noen få vers bruker Paulus to metaforer basert på familieforhold. De forteller noe om de varme følelsene han og de kristne i Tessalonika hadde for hverandre. (1Te 3:6) Her sammenligner Paulus det forholdet han og medarbeiderne hans hadde til menigheten, med det forholdet «en ammende mor» har til barna sine. Hun elsker dem så høyt at hun setter deres interesser foran sine egne. I 1Te 2:11 går han så over til å bruke en far som metafor. (Se studienote.) Det ordet som er gjengitt med «ammende mor», forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Men det er også brukt i Septuaginta i Jes 49:23, der Jehova sier at når han fører sitt folk tilbake fra eksil, skal han la fyrstinner være «ammer» for dem.

som en far gjør med sine barn: Paulus sammenligner her sin rolle blant tessalonikerne med rollen til en far som kjærlig formaner, trøster og veileder barna sine og lærer dem viktige sannheter. (Jevnfør 5Mo 6:6, 7; Sl 78:5, 6.) Denne metaforen utfyller den vi finner i 1Te 2:7, der Paulus bruker sammenligningen med en ammende mor. (Se studienote.) Begge språkbildene framhever at Paulus og medarbeiderne hans var noe mer enn hyrder som hadde fått myndighet fra Gud. De gikk inn for at man i menigheten skulle få samme slags kjærlighet og støtte som man får i en familie. – Jevnfør 1Ti 5:1, 2.

vi var borte fra dere: Eller: «vi ble skilt fra dere». Paulus bruker her et gresk verb (aporfanịzo) som bokstavelig kan oversettes med «å bli gjort foreldreløse». Det er beslektet med det ordet som er gjengitt med «foreldreløse» (flertall av orfanọs) i Jak 1:27. Men verbet ble også brukt for å beskrive smertelige tap generelt, deriblant det at foreldre mistet barna sine. I versene 7 og 11 i dette kapitlet sammenlignet Paulus seg selv og medarbeiderne sine med en ammende mor og med en far. Han kan derfor ha brukt dette ordet for å vise at han og medarbeiderne hans følte seg som foreldre som hadde mistet barna sine – så sterkt savnet de å kunne være sammen med sin familie av trosfeller i Tessalonika. Dette er enda et eksempel på at Paulus brukte ord som var knyttet til familieordningen, for å beskrive sitt forhold til trosfellene sine. – Se studienoter til 1Te 2:7, 11.

en kort tid: Paulus bruker et idiom som bare forekommer her i De kristne greske skrifter. Det kan mer bokstavelig oversettes med «en times tid; en fastsatt tid på en time». Poenget hans ser ut til å være at selv om han nylig hadde sett brødrene og søstrene i Tessalonika – kanskje noen få måneder tidligere – lengtet han etter å se dem igjen. Paulus forsikret dem på denne måten om at han ikke hadde lyst til å være borte fra dem, og at han gjorde alt han kunne for å få treffe dem igjen. For å trøste dem sendte han Timoteus til dem. – 1Te 3:1, 2.

denne verdens hersker: Et lignende uttrykk forekommer i Joh 14:30 og 16:11, og det sikter til Satan Djevelen. I denne sammenhengen sikter ordet «verden» (gresk: kọsmos) til det menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud, og som har en oppførsel som ikke er i harmoni med hans vilje. Det er ikke Gud som har frambrakt denne urettferdige verden. Den «er i den ondes makt». (1Jo 5:19) Satan og hans ‘onde åndemakter i himmelen’ opptrer som de usynlige «verdensherskerne [en form av det greske ordet kosmokrạtor] i dette mørket». – Ef 6:11, 12.

denne verdensordningens gud: Det er Satan som blir omtalt som «gud» her. Det ser man tydelig av at verset fortsetter med å si at han «har blindet de ikke-troendes sinn». Jesus kalte Satan «denne verdens hersker» og sa at han skulle «kastes ut». (Joh 12:31) Jesu uttalelse og det at Satan blir omtalt som «denne verdensordningens [eller: «tidsalderens»] gud», viser at stillingen hans er midlertidig. – Jevnfør Åp 12:12.

Satan hindret oss: Det greske uttrykket som er gjengitt med «hindret oss», kan også gjengis med «blokkerte veien for oss». Paulus bruker det samme verbet i Ro 15:22. Dette verbet ble noen ganger brukt om det å bryte opp en vei for å gjøre den uframkommelig og også om den militære taktikken å bryte gjennom fiendens linjer. Paulus kan ha tenkt på en taktikk som motstandere i Tessalonika brukte for å hindre ham i å komme tilbake dit. Uansett hva hindringen besto i, sier Paulus her under inspirasjon at det var Satan som sto bak. Han visste at Satan er «denne verdensordningens gud». – Se studienoter til Joh 12:31; 2Kt 4:4.

skal være stolt av det som har med Jehova å gjøre: I De kristne greske skrifter kan det greske verbet som er gjengitt med «være stolt av» (kaukhạomai), også oversettes med «rose seg; skryte; glede seg; juble». Det blir brukt i både positiv og negativ betydning. Paulus sier for eksempel at vi kan «glede oss [eller: «være stolte»] fordi vi har håp om å få del i Guds herlighet». (Ro 5:2) Vi kan være stolte av «det som har med Jehova å gjøre» – vi kan føle stolthet over at Jehova er vår Gud, og glede oss over hans gode navn og rykte. – Jer 9:23, 24.

under Kristi nærvær: Ordet «nærvær» forekommer første gang i Mt 24:3, der noen av Jesu disipler spør ham om «tegnet på [hans] nærvær». Det sikter til Jesu Kristi nærvær som Konge fra han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. Det greske ordet som er gjengitt med «nærvær», er parousịa. Mange oversettelser gjengir det med «komme», men det betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Hans nærvær skulle strekke seg over en periode, ikke bare være en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». Og i Flp 2:12 bruker Paulus parousịa for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær». (Se studienote til 1Kt 16:17.) Paulus forklarer altså at de som tilhører ham, det vil si de som er Kristi åndssalvede brødre og søstre og er hans medarvinger, skulle bli oppreist til himmelsk liv en tid etter at Jesus var blitt innsatt som himmelsk Konge i Guds rike.

vår jubels krone: Paulus kaller de kristne i Tessalonika «vår jubels krone». Han kan ha tenkt på skikken med å gi en besøkende rangsperson, en høytstående embetsmann eller en idrettsutøver en krone eller en krans som en æresbevisning. Det greske ordet som er gjengitt med ‘jubel’, overbringer tanken om «å glede seg», men det kan også ha betydningen «å skryte; å være stolt av». Det blir her brukt i positiv betydning om den gleden og stoltheten Paulus følte fordi han hadde fått være med på å opprette den kristne menigheten i Tessalonika. – 2Te 1:4; jevnfør Flp 4:1; jevnfør studienote til 2Kt 10:17.

nærvær: Dette er den første av seks ganger der Paulus nevner Kristi nærvær i de to brevene til tessalonikerne. (Se Ordforklaringer: «Nærvær»; se også «Introduksjon til 1. Tessaloniker».) Paulus ser fram til Herren Jesu nærvær, og han gleder seg over tanken på at hans kjære trosfeller da vil bli belønnet. Senere i brevet ber han om at de må bli funnet «uklanderlige og hellige framfor vår Gud og Far under vår Herre Jesu nærvær med alle sine hellige». – 1Te 3:13; se studienote til 1Kt 15:23.

Multimedia

Paulus arbeider for å forsørge seg selv i tjenesten i Tessalonika
Paulus arbeider for å forsørge seg selv i tjenesten i Tessalonika

Det første brevet til tessalonikerne er det første av de brevene Paulus skrev under inspirasjon. Han besøkte Tessalonika omkring år 50, på sin andre misjonsreise. Den menigheten som ble opprettet der, møtte snart motstand, og det gjorde at Paulus og Silas måtte forlate byen. (Apg 17:1–10, 13) Når Paulus skriver om sitt opphold i Tessalonika, nevner han at han og medarbeiderne hans «arbeidet natt og dag» så de ikke skulle legge «en økonomisk byrde» på brødrene i Tessalonika. (1Te 2:5–9) Siden Paulus var teltmaker, kan det ha vært dette han arbeidet som for å forsørge seg selv i tjenesten. (Apg 18:2, 3) Paulus benyttet helt sikkert sjansen til å forkynne for alle han traff i forbindelse med arbeidet sitt.